Redigerer Aleksander II av Russland (avsnitt)

== Liv og virke==
=== Barndom og unge år===
Aleksander fikk sin utdannelse av blant andre skalden [[Vasilij Zjukovskij]]. Under det sista årtiet av farens regjering deltok Aleksander ofte i styret. Han ble sendt  i atskillige viktige statsanliggender til hoffene i andra land. Som kansler for [[universitetet i Helsingfors]] (1826–1855) skaffet han seg god kjennskap om [[Finland|finske]] forhold og var opptatt av å gå finnenes ønsker i møte og forlike dem med deres nye stilling.{{tr}} 

=== Krimkrigen ===
Da Nikolaj I døde i 1855 overtok sønnen Aleksander II 2. mars 1855 tronen. Da pågikk fortsatt Russlands krig mot [[det osmanske rike]] og vestmaktene, den såkalte [[Krimkrigen]].<ref name=":0">[[#refEgge1993|Egge (1993)]] s. 29.</ref> Hans tronbestigningsmanifest tydet ikke på at han skulle opphøye fredelige reformer til sin regjerings hovedoppgave. I stedet fortsatte nye rustninger i Russland. Aleksander besøkte selv krigsskueplassen og arbeidet for å få slutt på krigen. Det ble sommeren 1855 ført uoffisielle forhandlinger i Wien uten resultat.<ref name="HHH">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Verdenshistoriens hvem hva hvor | isbn = 8251609615 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060506084 | side = }} </ref> Straks etter [[Parisfreden (1856)|freden]], som ble undertegnet i [[Paris]] i år 1856, tilkjennegav Aleksander II at han som regent ville strebe etter å opprettholde freden og dessuten utvikle sitt folks åndelige og materielle krefter.{{tr}} Parisfreden innebar at Russland avsto Donaus utløp til Moldova og Svartehavet ble erklært som nøytralt farvann. Krimkrigen satte en stopper for Russlands ekspansjon mot [[Istanbul]].<ref name="HHH" /> Ved forhandlingene i Paris unngikk Aleksander større territorielle innrømmelser.<ref>Rieber, A. J. (1971). Alexander II: a revisionist view. ''The Journal of Modern History'', 43(1), 42-58.</ref> Nederlaget i Krimkrigen ga de reformorienterte overtak i Russland.<ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Myhrvold, Jul | utgivelsesår = 1971 | tittel = Historie: realpolitikkens tidsalder | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008111800033 | side = }} </ref>

=== Innenrikspolitikk ===
Fra alle hold ble det oppfordet til reformer, og den første delen av Aleksander IIs regjering ble kjennetegnet av en mengde slike, fremst ved at [[livegenskapet]] ble opphevelse i 1861. Dette medførte at 22 millioner russiske bønder under godseiere fikk personlig frihet, blant annet rett til å gifte seg uten godseierens samtykke og rett til å ha egen eiendom. Dette ble fulgt av en jordreform der de frigjorte bøndene fikk tildelt en del av jorda til eget bruk selv om godseieren satt med eiendomsretten. Landsbykommunen, ''mir'', ble videreført etter 1861-reformen, og dette ble av regimet ansett som en garanti for rikets politiske stabilitet, herunder å hindre flukt til byene og tap av arbeidskraft på landsbygda. Ifølge Egge medvirket reformen til å bevare de tradisjonelle sosiale forholdene på landsbygda. Lokal administrasjon, hæren og rettsvesenet var alle basert på livegenskap og måtte derfor reformeres samtidig.<ref>[[#refEgge1993|Egge (1993)]] s. 30-35.</ref> 

Under Aleksander II ble sensuren mindre strengt håndhevet og i 1865 utstedte han et dekret der sensuren ble avskaffet og offentlig diskusjon av lovgivning og politikk ble uttrykkelig tillatt. Samtidig oppretthold myndighetene muligheten til å gripe inn mot opposisjonelle forfattere og journalister. I 1874 ble det innført allmenn verneplikt og hæren ble vesentlig modernisert.<ref>[[#refEgge1993|Egge (1993)]] s. 36-37.</ref> 

Aleksanders reformvirksomhet møtte motstand i adelen og byråkratiet, blant annet etter opprør i Polen i 1863 og mordforsøk på tsaren i 1866. Etter dette stanset en god del av reformene opp og perioden etter 1866 blir omtalt som den reaksjonære perioden i hans regjeringstid. Det var en stadig tautrekking mellom liberale og reaksjonære kretser i byråkratiet, og det ble arbeidet med utkast til en forfatning for landet.<ref>[[#refEgge1993|Egge (1993)]] s. 36.</ref> Opprøret i Polen i 1863 ble slått hardt ned med 80000 drepte og 70000 deportert til Sibir. Polen ble etter dette strengt overvåket og språket ble forbudt. I [[Finland]] ble landdagen innkalt regelmessig, det ble opprettet folkeskoler og innført lokalt selvstyre.<ref name=":1" /> 

Aleksander utstedte et [[amnesti]]dekret, hvorigjennom deltagerne i 1825 års revolt og 1830–1831 års [[Polen|polske]] opprør dels fikk sin stilling formildet, dels fikk vende tilbake fra forvisningen etter 1855.<ref name="Raabe">{{ Kilde bok | forfatter = Raabe, Jens  | utgivelsesår = 1938 | tittel = Polens saga i kort utsyn | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cammermeyer | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009110600020 | side = }} </ref> Han gjenopplivet Finlands statsskikk ved å for første gang etter erobringen sammenkalle landdagen (1863) og gjennom landdagsordningen (1869) tilforsikre en regelbundet innflytelse. Mot Polen viste han til å begynne med en stor givmildhet, men russerhatet i Polen gav ikke etter. Aleksander lot da gjennom greve [[Friedrich Wilhelm Rembert von Berg|von Berg]] undertrykke det i 1863 utbrutte opprøret samt [[Russifisering|russifisere]] landet.<ref name=":1" />

=== Utenrikspolitikk ===
[[fil:Attentat auf Zar Alexander II 1881 19Jh.jpg|mini|Attentat på keiser Aleksander II)]]
[[fil:Attentat mortal Alexander II (1881).jpg|mini|Mordet av Aleksander II av Russland, 1881]]
Mens Aleksander II utvidet sitt rike ved erobringer i [[Asia]], valgte han lenge [[nøytralitet]] under de europeiske konfliktene som begynte å gro frem. Han skjulte visserlig ikke sine vennskapelige følelser for [[Preussen]] under landets kriger mot [[Østerrike]] (1866) og mot [[Frankrike]] (1870–1871). Aleksander foretok også personlige besøk i Paris i 1867, da det var kraftige motdemonstrasjoner, han ble da utsatt for et mordforsøk av polakken [[Antoni Berezowski]]. I 1873 besøkte Aleksander også [[London]] for å berolige [[England]] etter å ha forlovet sin datter [[Maria Aleksandrovna av Russland|Maria]] med hertugen av [[Edinburgh]], [[Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha]]. 

Det hadde lenge foregått en russisk folkevandring mot øst gjennom [[Sibir]]. I 1858 og 1860 inngikk tsaren avtaler med Kina som avsto [[Ussurir]] og venstre bredd av [[Amur]]. [[Vladivostok]] ble grunnlagt i 1860, mens [[Alaska]] ble solgt til USA i 1867 og [[Sakhalin]] ble i 1875 overført fra Japan. Fra midten av 1860-årene begynte Russland erobringen av [[khanat]]ene og i 1880-årene var hele Sentral-Asia under russisk kontroll.<ref>[[#refEgge1993|Egge (1993)]] s. 44-45.</ref>

Fra og med 1872 inntrådte et hjerteligere forhold til Østerrike med konferanser, det såkalte [[trekeiserforbundet]], mellom Aleksander og keiserne [[Vilhelm I av Tyskland]] og [[Frans Josef av Østerrike]] under de følgende årene.<ref name="HHH" /> Den [[panslavisme|panslavistiske]] bevegelse tvang ham imidlertid å overgi nøytraliteten samt til med [[Serbia]]s og [[Montenegro]]s hjelp å angripe Det osmanske rike i år 1877. Han delte farane med hæren under den kritiske tiden i [[Bulgaria]], til [[Plevna]]s fall i desember 1877 innledet en rad av strålende seirer, som førte til [[freden i San Stefano]]. 

Den betydelige minskning i fredsvilkårene som ble vedtatt på [[Berlinkongressen]] i 1878, ledet av [[Otto von Bismarck]], minsket for en tid det intime forholdet til Tyskland. Likevel antok den av de sosiale misforhold nærede gjøring, som hadde pågått under Aleksanders hele regjeringstid, etter krigen en stadig mer fryktelig karakter.{{tr}}

===Død===
I 1870-årene ble flere revolusjonære grupper etablert på sosialistisk eller anarkistisk grunnlag. Gruppen «Folkeviljen» gikk inn for drap på fremstående personer som politisk virkemiddel. Gruppen bestemte seg for å drepe tsaren og gjennomførte flere attentat mot Aleksander før et medlem lykkes 13. mars 1881 (1. mars etter russisk kalender).<ref>[[#refEgge1993|Egge (1993)]] s. 41-43.</ref> Da Aleksander med følge var på vei langs Katarina-kanalen i St. Petersburg, utløste en attentatmann en bombe ved tsarens skuddsikre vogn, en livvakt ble drept mens Aleksander steg uskadd ut av vognen og en annen attentatmann kastet en ny bombe mot Aleksander. Den sterkt skadde tsaren ble fraktet til [[Vinterpalasset]] der han blødde ihjel av skadene.<ref name="Radzinsky">Radzinsky, E. (2005). ''Alexander II: the last great tsar.'' Simon and Schuster.</ref> Aleksander II hadde tidligere samme dag godkjent et utkast til en liberal forfatning. Drapet innledet en mer reaksjonær periode i Russland.<ref name="HHH" />

Den 14. april 1879 gjennomførte [[Aleksandr Solovjov]] et revolverattentat mot Aleksander foran [[Vinterpalasset]]. Den 1. desember samme år forsøkte man med [[miner]] å sprenge tsarens private tog mellom [[Livadija]] og [[Moskva]], og den 27. februar 1880 inntraff en [[dynamitt]]eksplosjon under tsarens matsal i Vinterpalasset.{{tr}} 

Mismodig overlot Aleksander bortimot ubegrenset makt til [[Mikhail Loris-Melikov]] for å få gjenopprettet ro og orden, noe denne oppnådde ved en rekke milde tiltak. Men terrororganisasjonen [[Narodnaja volja]]s («Folkeviljen») eksekutivkomité erklærte i en proklamasjon Aleksander dømt til døden, og fire dager etter at han hadde undertegnet et utkast til tiltak for innføring av en friere forfatning, ble han myrdet, den 13. mars 1881, med eksplosive [[bombe]]r under en kjøretur på en av St. Petersburgs mest forneme gater.