Redigerer Albert Hartl (avsnitt)

== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Albert Hartls far var lærer og sterkt preget av [[fritenker]]ne og særlig liberal [[antiklerikalisme]]; han døde i 1916. Den dypt troende [[katolsk]]e moren hadde imidlertid klart å overtale faren til å sende den ti år gamle sønnen til [[benediktinerordenen|benediktinernes]] [[klosterskole]]. Senere studerte Albert Hartl ved det erkebiskopelige [[seminar]]et i [[Freising]], og ble presteviet i 1929 av [[kardinal]] [[Michael von Faulhaber]].

Hartl var 21 år da han lot seg prestevie, og fortalte etter krigen til journalisten [[Gitta Sereny]] at han hadde vært sterkt i tvil som sitt kall og sin tro på katolske [[dogme]]r. Han oppsøkte en gammel [[jesuitt]]prest som forsikret ham om at «''vi alle har vært i tvil, men det går over''». Hartl var prest i fem år, og underviste på en skole i Freising, men tvilen forlot ham aldri.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 64), forlaget Pimlico, ISBN 0-7126-7447-0</ref>

=== Frafall fra katolisismen, inntreden i SS, tjeneste i Berlin ===
Den 30. januar 1933 ble [[Adolf Hitler]] utnevnt til tysk [[rikskansler]]. Hartl meldte seg inn i NSDAP i samme år, og i januar 1934 forlot han [[den katolske kirke]] og meldte seg inn i ''[[Schutzstaffel]]'' (SS). Hartl ble da offentlig [[Bannlysning|ekskommunisert]].

Hartl spilte en avgjørende rolle da hans venn og [[rektor]] på skolen hans, Josef Rossberger, ble arrestert for å ha uttalt seg kritisk om nazismen. Hartl vitnet mot vennen i retten, som dømte Rossberger til tre måneders [[fengsel]].<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 65)</ref> I november samme år fordømte Hartl en prestekollega for å ha kritisert [[nasjonalsosialisme]]n. En kort tid virket han for SS-''Hilfswerk'' («hjelpearbeid», «reserve») i [[KZ Dachau|Dachau]].

Hartl fikk i oppgave å utvide og pleie SS' nettverk i det kirkelige miljøet, og [[Reinhard Heydrich]] må ha vært fornøyd med resultatet, for han hentet ham til [[Berlin]] som leder for avdeling II/113 ''Politische Kirchen'' («politiske kirker»),der [[Adolf Eichmann]] også var ansatt.<ref>[https://kugelbergverlag.de/my_keywords/albert-hartl «Albert Hartl», ''kugelbergverlag.de]</ref>

Deretter ble Hartl utnevnt til sjef for Byrå IV B i ''[[Reichssicherheitshauptamt]]'' (RSHA), [[Det tredje rike]]s sikkerhets- og etterretningsdepartement. Dette kontoret hadde flere [[avhopper]]e fra det katolske presteskap som arbeidet med å underminere kirken, foretok etterretningsanalyser om kirkelige forhold, og overvåket kirken ved hjelp av fortrolige kontaktpersoner. «''Vårt endelige mål er å fullstendig knuse hele kristenheten''», sa Hartl i 1941.<ref>Sitert etter: Michael Grüttner: ''Das Dritte Reich 1933-1939'' (''Handbuch der deutschen Geschichte''], Bd. 19), Stuttgart 2014, s. 426: «''Unser Endziel ist die restlose Zerschlagung des gesamten Christentums''».</ref> 

Albert Hartl hadde ansvar for mappen på den da nyvalgte paven [[Pius XII]], og satte SS-[[spion]]er i [[Roma]] til å holde øye med [[Vatikanet]]s ledelse.<ref>[https://library.oapen.org/bitstream/handle/20.500.12657/63287/external_content.pdf;jsessionid=F43948DBBCD8C145CBB561FE95548A08?sequence=1 Patrick J. Gallo: ''The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome'', (s. 2)]</ref> Selv var han utsending fra RSSH til jesuittklosteret i [[Krakow]] før [[invasjonen av Polen]] høsten 1939.<ref>[https://dokumen.pub/occupation-and-insurgency-a-selective-examination-of-the-hague-and-geneva-conventions-on-the-eastern-front-1939-1945-1nbsped-9780875866116-9780875866093.html ''Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva Conventions on the Eastern Front, 1939-1945; dokumen.pub]</ref>

==== Forarbeid til T4 ====
[[Nazi-Tyskland]]s aktive «dødshjelp» til ulike grupper ble senere kjent som [[Aktion T4]]. Hartl fortalte i 1971 Gitta Sereny at Heydrich mot slutten av 1938 hadde beordret ham til [[Viktor Brack]] i rikskanselliet for å diskutere en statshemmelighet. Brack forklarte at det var mottatt en del anmodninger fra nære pårørende av uhelbredelig sinnslidende personer. De pårørende ba om lov til å få foretatt «eutanasi», utlagt som «barmhjertighetsdrap». Hitler var betenkt, for han hadde nylig fått mye støtte fra [[Østerrike]]s katolske kirke i saken med ''[[Anschluss]]''. Da ville han ikke legge seg ut med [[den hellige stol|pavestolen]] nå. Brack fikk i oppdrag å finne ut hvordan kirken ville stille seg til eutanasi. Hartl sa i 1971 at Brack ham om å skrive en slik rapport, men det mente han selv han ikke hadde kompetanse til.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 65)</ref>

Hartl henvendte seg i stedet til [[Heinrich Himmler|Himmlers]] fetter, August Wilhelm Patin (1879-ukjent dødsdato i alliert interneringsleir etter krigen) som selv forlot den katolske kirke i 1938 for å gifte seg.<ref>[https://www.historisches-lexikon-bayerns.de/Lexikon/Schutzstaffel_(SS),_1925-1945 «Wilhelm Patin», ''historisches-lexikon-bayerns.de]</ref> Patin tok lett på saken og mente at eutanasi ikke skulle bli noe problem. Da besluttet Hartl seg for å kontakte Joseph Mayer<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 66)</ref> (1886-1967) som var professor i [[moralteologi]] og underviste ved det katolske [[universitet]]et i [[Paderborn]]. Mayer hadde alt før 1933 tatt til orde for legalisering av [[tvangssterilisering]], inntil erkebiskopen i Paderborn forbød ham å beskjeftige seg ytterligere med steriliseringsspørsmålet.<ref>[https://hsozkult.geschichte.hu-berlin.de/index.asp?id=922&view=pdf&pn=rezensionen&type=rezbuecher Ingrid Richter: ''Katholizismus und Eugenik]</ref>

Saken var så hemmelig at Hartl måtte hente rapporten personlig i Paderborn. Da skal Mayer ha arbeidet på den i over et halvt år. Hartl husket i 1971 at den var i fem kopier; og at professor Mayer mente hele problemet med de sinnslidende skyldtes at [[Kristus]] hadde misforstått det dithen at de var besatt av [[djevel]]en. Av den grunn ble de i [[middelalderen]] pisket og brent - tenkt som [[eksorsisme|djevleutdrivelse]]. I [[opplysningstiden]] bedret dette seg, men ifølge professor Mayer var det først i nyere tid at teologer avviste eutanasi for mentalt syke. Professor Mayer grep deretter til jesuittenes moralsystem ''probabilismus'',<ref>[https://www.newadvent.org/cathen/12441a.htm «Probabilismus», ''newadvent.org]</ref> der det heter at få moralske avgjørelser i utgangspunktet er bare gode eller bare dårlige. Angivelig kan de fleste moralske avgjørelser trekkes i tvil. Mayer henviste også til [[Thomas Aquinas]] og konkluderte med at eutanasi lot seg tillate. Hartl leverte rapporten i førerkanselliet den følgende dag. Fire uker senere fikk han vite at Hitler hadde iverksatt eutanasi-programmet med [[psykiater]]en [[Werner Heyde]] som ansvarshavende.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 67-68)</ref>

=== ''Einsatzgruppe'' C ===
På grunn av påstått [[seksuell trakassering]] av en kvinnelig bokhandler ble det åpnet disiplinærsak mot Hartl. Sjefen for RSHAs personalavdeling, [[Bruno Streckenbach]], overførte ham i 1941 til [[Einsatzgruppen|''Einsatzgruppe'' C]] i [[Ukraina]],<ref>[https://kugelbergverlag.de/my_keywords/albert-hartl «Albert Hartl», ''kugelbergverlag.de]</ref> en mobil dødsskvadron som myrdet jøder, [[Politisk kommissær|politiske kommissærer]] og andre som var uønsket i Det tredje riket. Hartl ble stabssjef under Max Thomas.<ref>{{Harvnb|Rhodes|2002|p=163|Ref=none}}</ref> Etter eget utsagn var Hartl til stede ved to [[massemord|massehenrettelser]].<ref>{{Harvnb|Klee|2007|p=228–229|Ref=none}}</ref>

Etter noen måneder i ''Einsatzgruppe'' C fikk Hartl et ekte eller simulert nervøst sammenbrudd og ble innlagt på sykehus i [[Kiev]]. Etter flere måneders rekonvalesens kom han tilbake til RSHA i Berlin som beskikket til den nye Gruppe I «Kult» i ''Amtsgruppe'' VI (SD-''Ausland'', «utlandet»).

=== Etter andre verdenskrig ===
Kort etter krigens slutt ble Hartl tatt til fange av britiske styrker i [[Kärnten]], senere av amerikanerne i [[Tirol]]; fra 1947 var han stevnet som vitne i ulike saker om [[krigsforbrytelse]]r, og ble i 1948 selv dømt til fire års fengsel.<ref>[https://kugelbergverlag.de/my_keywords/albert-hartl «Albert Hartl», ''kugelbergverlag.de]</ref> I [[etterkrigstiden]] virket han som publisist og tilhørte ''Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft'', en [[unitarisme|unitarisk]] organisasjon som blant annet går inn for [[panteisme]] og [[filosofi]]sk [[humanisme]].

I 1971 intervjuet [[journalist]]en [[Gitta Sereny]] Hartl i småbyen ved [[Bodensjøen]], der han underviste i [[kunsthistorie]] på en pikeskole og bodde med sin kone, som også var lærer.<ref>Gitta Sereny: ''Into that darkness'' (s. 64)</ref>