Redigerer Aktivt oppsøkende behandling (avsnitt)

== Særskilte kjennetegn og målsetting ==
For å oppnå ønskede behandlingsresultater for personene i målgruppen, viser oppsummert forskning at det er viktig at hovedkomponentene i ACT-modellen følges. Ulike studier på modellen er gjengitt i blant annet en omfattende Cochrane-rapport.<ref>Cochrane-rapporten; ''Assertive community treatment for people with severe''
mental disorders (Review)''    [http://mrw.interscience.wiley.com/cochrane/clsysrev/articles/CD001089/pdf_fs.html]{{Død lenke|dato=februar 2019|bot=InternetArchiveBot}}''</ref> ACT-modellen er utviklet for å gi god og forsvarlig behandling til de pasientene som i dag ikke har et tilfredsstillende tilbud. Helsedirektoratet har derfor lagt til rette for nødvendig basis- og metodeopplæring rettet mot etablerere av ACT- team og for ansatte som skal arbeide i teamene. Mer informasjon om opplæringstilbudet finnes på nettsiden til [[NAPHA]].<ref>NAPHA sin hjemmeside; [http://napha.no/sitepageview.aspx?sitepageid=1048 Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid] {{Wayback|url=http://napha.no/sitepageview.aspx?sitepageid=1048 |date=20100527184247 }}</ref> Det utgis også en norsk ACT- håndbok som gjøres tilgjengelig for teamene som etableres. 

I Norge er ACT definert som en oppsøkende behandlingsmodell som er rettet inn mot personer som i liten grad har hatt nytte av ordinære, etablerte tilbudet. ACT- teamet skal tilrettelegge for både å levere helsetjenester og drive sosialt arbeid. Helsedirektoratet støtter seg til nyere forskning fra England og Danmark og har sammenfattet de viktigste komponentene i behandlingsmodellen slik:

*ACT er en aktiv og oppsøkende arbeidsform på pasientens premisser. 80 % av kontakten med pasientene skal foregå utenfor kontoret. 
*Teamet skal ha god bemanning der en ikke har mer enn 10 pasienter pr. behandler. 
*Det vektlegges teambasert og tverrfaglig sammensetning og tilnærming. 
*Det skal drives utstrakt grad av familiestøtte og psykoedukasjon. 
*Behandlingen skal ha fokus på sysselsetting, meningsfull fritid for pasienten samt en verdig og meningsfull hverdag i sitt eget nærmiljø. 
*Medikamentell behandling og integrert behandling av rusmiddelavhengighet er viktige faktorer.
*Teamet skal drive rehabilitering med fokus på symptomlindring samt utarbeide planer for krisehåndtering.
*Teamets skal gi hjelp og støtte i daglige gjøremål som innkjøp, økonomistyring, forebygging og tiltak ved boligmangel og lignende. 
*God tilgjengelighet og stor grad av fleksibilitet er påkrevd.

En oppsøkende profil er viktig for å nå ut til pasienter som ikke klarer å benytte seg av det ordinære behandlingstilbudet. Hovedvekten av behandlings- og oppfølgingsansvaret skal ligge hos ACT- teamet. Teamet skal derfor tilby integrert behandling som ikke er tidsbegrenset, og behandlingsfilosofien i et ACT- team skal ha fokus på pasientens mestring, fungering og integrering i lokalsamfunnet. 

ACT har sin opprinnelse i USA og England, og synes å være den best evaluerte modellen internasjonalt, og med gode resultater for målgruppen i form av: 

*Bedre tilgang til helse- og sosialtjenester 
*Bedre sosial fungering 
*Færre innleggelsesdager i sykehus 
*Høyere brukertilfredshet 
*ACT- teamene klarer bedre å holde kontakt med pasientene over tid 

Helsedirektoratet har for øvrig igangsatt en nasjonal forskningsbasert evaluering av ACT- satsingen. Ett av måleredskapene en da benytter er en måleskala (fidelity-skala) utviklet i USA. Dette er et viktig instrument for å måle effekt og nytte av behandlingsmodellen. 

Modellen har helt klare inklusjons- og eksklusjonskriterier, og grupper som faller utenfor inklusjonskriteriene har beviselig bedre hjelp av andre typer tiltak og behandlingstilnærminger. I Norge vil dette for eksempel være poliklinikker, akuttpsykiatriske team, kommunale tjenester for psykisk helse eller sykehus i spesialisthelsetjenesten. 

Behandlingsmodellen har et klart mål om å gjenoppbygge eller styrke pasientens egen uavhengighet gjennom rehabilitering, samt forebygge hjemløshet og unødvendige sykehusinnleggelser når dette lar seg gjøre. Den skal også bidra til å gi mennesker i målgruppen en verdig og meningsfull hverdag i sitt eget nærmiljø. 

Modellen vektlegger sterkt å møte pasientene der de er. Dette gjøres gjennom ambulant, oppsøkende og annen ut-av-kontoret-virksomhet og intervensjon. Dette er med på å eliminere behovet for å overføre lært atferd fra ”kunstig” rehabilitering i institusjon til den virkelige verden, men lar heller pasienten tilegne seg kunnskap og evner fra egen deltagelse i nærsamfunnet.

En lav pasient-behandler-ratio er viktig for å kunne yte de tjenestene som modellen beskriver. Denne er angitt til maksimum 10:1 og skal sikre at teamet i realiteten kan stå for alle nødvendige tiltak og intervensjoner uten at kjerneoppgaver må settes ut til andre deler av tjenesteapparatet. I dette inngår bl.a. kontaktetablering, kartlegging, psykoedukasjon, familie- og nettverksstøtte, hjelp til sysselsetting, behandling av rusmiddelproblemer, rehabiliteringsarbeid med fokus på symptomlindring, samt hjelp og støtte til mer praktiske og hverdagslige utfordringer.  

Hele teamet skal være involvert i alle pasientene på en strukturert, gjennomtenkt og godt koordinert måte, slik at ressursene kan settes inn der det er behov for dem. Dette er langt på vei motstykket til den tradisjonelle saksbehandlerrollen (”case management”), der en fagperson ofte fungerer som koordinator for pasienten, men som overlater gjennomføringen av tiltak og behandling til andre fagpersoner, instanser, etater og sektorer. 

Modellen har sterkt fokus på tverrfaglig-, tverretatlig- og flersektorielt arbeid, der alle ledd i behandlingskjeden er representert i teamet. Typisk skal et team bestå av psykiater, psykolog, sykepleier, vernepleier, sosionom, russpesialist, medarbeider med god kunnskap om arbeid og sysselsetting, samt medarbeider med relevant brukererfaring fra målgruppen. Teamene som opprettes i Norge skal ha røtter både i kommune- og spesialisthelsetjenesten.