Redigerer Akershus universitetssykehus (avsnitt)

== Historisk bakgrunn ==
=== Mellomkrigstiden ===
I mellomkrigstiden hadde ikke [[Akershus fylke]] et eget [[fylkessykehus]]; det var kommunale [[sykehus]] i [[Aker]] (før dette ble en del av [[Oslo]]), i [[Bærum]] og på [[Eidsvoll]]. Øvrige sykehusplasser ble kjøpt i Oslo – hovedsakelig på [[Rikshospitalet]]. Befolkningen i Akershus økte kraftig i første del av forrige århundre, og i mellomkrigstiden kom planene om et eget fylkessykehus. Den første komiteen for å utrede et nytt sykehus ble nedsatt i 1920, men fylkestinget utsatte saken en rekke ganger frem til 1934. Da man i stedet besluttet å gjøre avtale med [[Rikshospitalet]] om at Akershus skulle disponere 300 plasser i sykehuset. Planene om et eget sykehus ble lagt på is.

=== Etterkrigstiden ===
Akershus fylke overtok i 1946 sykehuset svenske [[Røde Kors]] hadde drevet på [[Midtstuen]] i Oslo under krigen. Slik gikk det til at Akershus sitt første fylkessykehus var plassert like ved [[Holmenkollen]]. Midtstuen skulle være en midlertidig løsning frem til fylket fikk reist sitt eget sykehus. Selv om det formelt var fylkets oppgave å etablere nye sykehusplasser, var det også en annen aktør som ønsket å ha et ord med i laget. Det var det statlige [[Helsedirektoratet (1945–1993)|Helsedirektoratet]], med den handlekraftige og meningssterke [[Karl Evang]] på toppen. Evang var tilhenger av plan- og sentraliseringspolitikken, som [[Arbeiderpartiet]] stod for i etterkrigstiden. Han ønsket derfor at staten ved Helsedirektoratet skulle ha mest mulig innflytelse over nye sykehusbygg, og at de skulle etableres etter to hovedkriterier: Sentralisering av medisinsk kompetanse og ekspertstyring; styrt av leger etter retningslinjer fra nasjonale helsemyndigheter – ikke [[lokalpolitiker]]e eller andre [[interessegruppe]]r.

Etter påtrykk fra Evang ble en sykehuskomité nedsatt av fylkesutvalget i 1946. I Evangs ånd var dette i høy grad en fagkomité, bestående av fire leger, tre lokalpolitikere, en arkitekt og en sykepleier. Komiteen hadde til oppgave å besvare tre spørsmål:

# Hva skal dekningsområdet være? Komiteen besluttet at det skulle bygges sykehus for å dekke områdene [[Romerike]] og [[Follo]]. Om en tok hensyn til fremtidig befolkningsvekst burde det bygges sykehusplasser nok til å dekke en befolkning på 140 tusen, og da var det nødvendig med 600 sykehusplasser. (Til sammenligning skal [[Nye Ahus]] dekke en befolkning på 340 tusen med 570 plasser).
# Skulle de nye plassene samles eller spres på flere sykehus? Karl Evang hadde selv introdusert sentralsykehus med alle spesialiteter samlet i samme sykehus, som den fremtidige løsning for norsk sykehusvesen. Det var også sentraliseringsprinsippet som vant frem i komiteen.
# Hvor skulle det nye sykehuset plasseres? Fagpersonene i komiteen mente faktisk at sentralsykehuset i Akershus burde plasseres i Oslo. Både fordi byen var et naturlig knutepunkt, men ikke minst fordi det ville bli vanskelig å få godt kvalifiserte leger til å flytte ut av byen. Dette var imidlertid det eneste spørsmålet hvor lokalpolitikerne vant frem, og komiteen kom frem til at en plassering rundt [[Lillestrøm]] kunne være et godt kompromiss.

=== Lokaliseringsdebatt ===
Lørenskogs ordfører [[Bjarne Haugen]] var styret til Akershus fylkessykehus Midtstuen, og hadde fått førstehåndskunnskap til sykehusdrift, og forståelse for hvilken betydning en slik institusjon ville få for lokalsamfunnet. Han hadde allerede før sykehuskomiteens beslutning sett etter en passende tomt i [[Lørenskog]]. Da det var besluttet at et sykehus skulle reises i traktene omkring Lillestrøm, hadde han et forslag klart for formannskapet om en tomt som burde tilbys.

Forslaget var den 570 mål store tomten Nordby gård. Her bodde de eldre søsknene Johan, Martin og Anne Nordby. Det var ikke livsarvinger til gården. Området lå åpnet og fritt til, nær flere kommunikasjonsårer. [[Formannskapet]] støttet forslaget, og søsknene Nordby avsto mer enn gjerne gårdsbruket til det gode formål – mot en kompensasjon fra kommunen. Nordby gård var imidlertid ikke det eneste forslaget. I utgangspunktet hadde Nordbyhagen tre konkurrerende tomter: ved [[Strømmen]] stasjon, i Lillestrøm sentrum og Huseby gård ved [[Skedsmokorset]]. De to første falt bort fordi tomten på Strømmen var for dyr og den i Lillestrøm for liten. I diskusjonen mellom Huseby og Nordby var det imidlertid bare representanter fra Follo, som støttet Lørenskog. 

Etter vedtaket om nye utredninger ble [[fylkesmann]] [[Carl Nicolai Stoud Platou|Carl Platou]] møtt med kraftig kritikk fra det byggfaglige miljøet, blant annet [[Norske arkitekters landsforbund]]. De mente at tomtespørsmålet måtte avgjøres raskt, for ikke å forsinke prosjektet ytterligere. Platou var nå i tvil, men i stedet for å ta saken tilbake til Fylkestinget valgte han å koble inn Helsedirektoratet, som fagkyndig instans. Dermed var saken nok en gang løftet opp på statlig nivå, og dette representerte noe nytt innen sykehusutbygging i Norge. Ikke bare hadde statlige organer tatt initiativ til saken og fått legge hovedpremissene. Nå fikk de også innflytelse i den lokalpolitiske lokaliseringsdebatten. Karl Evang utpekte sin nestkommanderende i Helsedirektoratet; medisinalråd [[John Caspersen]] til å lede gruppen av sakkyndige, som skulle gi Helsetilsynets anbefaling i tomtesaken. De kom på befaring i midten av juli 1946.

Helsetilsynets sakkyndige konkluderte med at til tross for at Huseby hadde en vakrere beliggenhet, var [[infrastruktur]]en bedre ivaretatt på Nordby. I tillegg var tomtens plassering mer sentral i forhold til Oslo, Lillestrøm og sydlige deler av Akershus. Etter at statens organ hadde sagt sitt, snudde lokalpolitikerne. Det ble samme høst besluttet at Sentralsykehuset i Akershus skulle plasseres på Nordbyhagen i Lørenskog, og at det burde stå ferdig i løpet av fire år; innen 1950.

=== Knapphet på materialer og arbeidskraft ===
[[Arkitekt]] [[Ole Øvergaard]] vant i 1948 arkitektkonkurransen med et utkast der sykehuset ble planlagt som et 13 etasjers høybygg i syd-nord, med et sentralt trappe- og heistårn, som ga direkte adkomst til avdelingene. Selv om hovedideen ble beholdt, måtte arkitekten ta flere runder med byggekomiteen, som hadde blitt nedsatt for å gjennomføre planene. De endelige tegningene ble godkjent året etter; juli 1949, og nå skulle egentlig alt være klart for bygging av det nye sykehuset. I etterkrigstiden var imidlertid landet preget av stort behov for byggevarer til bruk i gjenreisingen etter krigen, og det var mangel på slike varer i hele Europa. Videre var det vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft og riktig utstyr. Dette var det lite man kunne få gjort noe med, og i påvente av tilstrekkelige ressurser måtte man bare ta tiden til hjelp.

Det var imidlertid ikke knappheten på varer og arbeidsfolk, som skapte problemer. En annen og minst like viktig årsak til at byggestarten lot vente på seg, lå på det politiske og administrative plan. I 1948 ble [[Aker kommune]] (i dag nordøstlige bydeler i Oslo) skilt ut fra Akershus og ble en del av Oslo. Noe som førte til nye diskusjoner knyttet til sykehusets størrelse og finansieringsgrunnlag.

Arbeidet med råbygget startet i 1955, og snart ble hele området forvandlet. I tillegg til sykehuset, ble det også reist [[sykepleierhøgskole]] og hele 285 boenheter for ansatte. Byggingen ble avsluttet i 1959. Det nye bygget stod klar til bruk, men det var likevel ikke klart for drift; det manglet både utstyr og personell. Først kom det store mengder med utstyr, som ble lagret på sykehuset våren 1960, og sommeren samme år kom det første personellet. Morgenen 6. oktober 1960 gikk det en kortesje av ambulanser og drosjer mot Lørenskog, og selv om dette var en stor begivenhet hadde ikke sykehusledelsen noe ønske om publisitet. 

Den anonyme starten ble likevel oppveid av stor festivitas den 15. mai 1961, da Sentralsykehuset i Akershus ble offisielt åpnet. Da var [[Olav V|Kong Olav]] og statsminister [[Einar Gerhardsen]] til stede.

=== Siden 1960-tallet ===
{{Trenger oppdatering|dato=November 2022}}