Redigerer Affæren om diamanthalsbåndet (avsnitt)

== Handling ==
[[Fil:Paul_Bassenge_and_Charles_Auguste_Boehmer.jpg|thumb|Juvelerene Paul Bassenge og Charles Auguste Boehmer]]
[[Fil:Collier reine Breteuil.jpg|thumb|''Collier de la Reine'', kopi, slottet Breteuil]]
[[Fil:Louis Rene Edouard de Rohan.jpeg|thumb|Kardinal Louis de Rohan]]
[[Fil:La Comtesse de La Motte.jpeg|thumb|Comtesse de la Motte]]
[[Fil:Louis Auguste Le Tonnelier de Breteuil.PNG|thumb|Louis Auguste Le Tonnelier de Breteuil]]
=== Halsbåndet ===
De parisiske juvelerene Charles Böhmer og Paul Bassenge hadde i noen år samlet sammen uforlignelige [[diamant]]er av uvanlig stor størrelse og renhet slik at de kunne lage et halskjede som de prissatte til 1,6 millioner [[livre]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Affair-of-the-Diamond-Necklace|tittel=Affair of the Diamond Necklace|besøksdato=23. mars 2019|forfattere=|dato=|forlag=Encyclopaedia Britannica|sitat=}}</ref> Kjedet var utformet med [[festong]]er, [[pendant]]er og dusker. Juvelerene håpet først å kunne selge det til [[Marie-Jeanne Bécu, comtesse du Barry|Madame Dubarry]], kong [[Ludvig XV]]s elskerinne. I 1774 døde kongen av [[kopper (sykdom)|kopper]], og Dubarry ble sendt bort fra hoffet.

Etter kongens død ble det uvanlige smykket kjent over hele Europa, og den veldige prisen gjorde et voldsomt inntrykk.

I 1778 foreslo kong [[Ludvig XVI]] for sin gemalinne, dronning [[Marie Antoinette av Frankrike|Marie-Antoinette]], at han skulle skjenke henne diamanthalsbåndet, men hun takket nei på grunn av den høye prisen.<ref>Antonia Fraser: ''Marie Antoinette, The Journey'', Anchor, 2001, s. 226-228, ISBN 0-7538-1305-X</ref> Hun mente at det ville være bedre å bruke slike beløp på anskaffe en [[manovar]] til den franske marinen. Andre ville ha det til at dronningen ikke likte tanken på å bære et smykke opprinnelig tiltenkt en annen kvinne, og slett ikke når smykket var laget til en kurtisane som hun ikke hadde noe til overs for. Etter at juvelerene forgjeves hadde forsøkt å få solgt smykket utenfor Frankrike, tok de på nytt opp saken med kongen, fordi de mente at den kunne passe som gave til dronningen etter at hun i 1781 hadde født en tronfølger ([[Le Dauphin|dauphinen]] [[Louis Joseph Xavier François de Bourbon, dauphin de Viennois|Louis-Joseph-Xavier-François]], 1781–1789). Men etter litt betenkningstid ble svaret atter nei.

=== Salget ===
Mot 1784 begynte Böhmer og Bassenge å lete etter en mellommann som kunne bevege kongen eller dronningen til kjøp. En viss Sieur Achet fortalte dem at hans svigersønn, advokaten Laporte, kjente til [[Jeanne de Saint-Rémy|grevinnen La Motte]], som skulle stå dronningen nær. Juvelererne besøkte damen, som lovet dem å ta opp saken med dronningen. Tre uker etter, den  21. januar 1785, forsikret grevinnen juvelererne om at dronningen gjerne ville ha halsbåndet. Hun skulle gi en svært høytstående herre i oppdrag om å komme til dem med dronningens anvisninger.

Den 24. januar 1785 dukket Madame de La Motte i følge med sin ektemann opp hos juvelererne og sa at den høye herres besøk var nært forestående. Noe senere kom han også. Det dreide seg om kardinal [[Louis René Édouard de Rohan-Guéméné|Louis de Rohan]]. Kardinalen fohandlet om prisen, og klarte å få den satt ned til 1,6 millioner livres.

Den 29. januar tilkalte Rohan juvelererne. Han leste opp for dem et dokument med kjøpsbetingelsene. Kjøpsprisen på 1,6 millioner skulle betales i fire rater hver sjette måned over to år; første rate på 400&nbsp;000 livres forfalt 1. august. De to juvelererne undertegnet kontrakten.

Den 1. februar tilkalte kardinalen atter juvelererne, og bad dem om å ta med seg diamanthalsbåndet. Han viste dem kontrakten, hvorpå det nå var underskrevet ''Marie Antoinette av Frankrike''. Dessuten viste ham dem et skriv som dronningen hadde stilet til ham. Samtidig fortalte kardinalen at han hadde frarådet dronningen fra kjøpet, men hennes ønske om å besitte halsbåndet var sterkere. Böhmer og Bassenge tok sin avskjed, halsbåndet ble hos kardinal Rohan.

Den 10. juli tilkalte Rohan juvelererne, og meddelte dem at dronningen krevde et prisavslag på 200&nbsp;000 livres. Dessuten ville ikke de avtalte 400&nbsp;000 livres utbetales den 1. august, derimot skulle de få 700&nbsp;000 noen dager senere. Juvelererne gikk med på dette. Deretter dikterte kardinalen for dem et takkebrev til dronningen.

Den 12. juli overbragte Böhmer dronningen et skuldersmykke og et par diamantøredobber, som kongen hadde bestilt i anledning fødselen av deres annen sønn. Ved denne anledning overrakte han henne det brev der juvelererne uttrykte sin glede over hun ville bære verdens vakreste diamanthalsbånd. Noen dager etter spurte Marie Antoinettes kammerdame, Madame [[Jeanne Louise Henriette Campan]], de to hva dette brevet betød, fordi dronningen ikke klarte å begripe seg på det.

Rohan rådet nå juvelererne inntrengende om ubetinget å snakke med dronningen direkte. Da juvelererne senere måtte forklare seg under prosessen, unnvek de enhver henvisning til noen samtale med dronningen. Abbé Georgel, kardinal Rohans storvikar og fortrolige, skrev imidlertid i sine memoarer at denne samtalen faktisk hadde funnet sted, og at juvelererne hadde fortalt dronningen alt de visste.

Den 31. juli kalte kardinal atter juvelererne til seg. Han meddelte dem at dronningen ikke kunne oppbringe hele beløpet på 700&nbsp;000 livres, men i begynnelsen av oktober skulle de med sikkerhet få hele summen. Så gav han dem fra egen lomme 30&nbsp;000 livres som unnskyldning for utsettelsen.

Noen timer etter bad bankieren Saint-James om en samtale med Abbé Vermond, som var Marie Antoinettes rådgiver. Han meddelte ham at kardinalen hadde til hensikt å oppta en kreditt på 700&nbsp;000 livres i dronningens navn. Tatt i betraktning beløpets størrelse bad han om nøyaktige og direkte anvisninger.

Den 3. august inviterte Madame de La Motte Bassenge til seg. Hun klaget på at man åpenbart ville forderve kardinalen; han hadde fastslått at dronningens underskrift på kontrakten var falsk. Juvelererne måtte uten opphør komme til en overenskomst vedrørende betalingen av halsbåndet.

I sin forklaring meddelte juvelererne at de den 9. august hadde redegjort for alt for dronningen. Abbé Georgel skriver derimot at dette var bare en av de løgner som juvelererne var blitt tvunget til av minister [[Louis Auguste Le Tonnelier de Breteuil|Breteuil]], for å tåkelegge at dronningen allerede i minst en måned hadde vært klar over saksforholdet.

=== Arrestasjonen av Rohan ===
Marie Antoinette bar nag til kardinal [[Louis René Édouard de Rohan-Guéméné|Louis de Rohan]]. Han hadde vært sendemann til Wien, men var blitt tilbakekalt i 1774 etter å ha utløst keiserinne [[Maria Theresia]]s misbilligelse ved sin lette og overflatiske levemannsstil. Marie Antoinette anså ham åpenbart for den informant som hadde fortalt hennes mor Maria Theresia om hennes sløsaktige livsvandel som dauphinens ektefelle, og som hun flere ganger fikk tåle kritikk for. Etter sin hjemkomst til Frankrike bestrebet kardinalen seg på å gjenvinne Marie Antoinettes gunst. Marie Antoinette var i mellomtiden blitt landets dronning. Kanskje var Rohans drivkraft et ønske om å bli landets statsminister.

Breteuil så derimot en rival i Rohan. Han overbeviste dronningen om at Rohan hadde misbrukt hennes navn til et gigantisk bedrageri. Den 14. august meddelte Breteuil i et dossier for kongen, ledsaget av juvelerernes rapport, at Rohan med sine handlinger hadde gjort seg skyldig i [[majestetsfornærmelse]].

Den 15. august 1785 (Festen for [[Maria Himmelopptagelse]]) ventet hele hoffstaten mot middagstider på kongen og dronningen, for å gå til kapellet der kardinal Rohan skulle feire festmessen. I stedet for det kalte kongen kardinalen til seg. Han bekreftet etter en kort utspørring i dronningens nærvær at han hadde innkjøpt diamanthalsmåndet for henne. Hun selv hadde gitt ham det i oppdrag, sa han. Etter at kardinalen hadde forlatt dem, fulgte videre overlegninger. Så ble han under stort oppstuss arrestert og ført bort til [[Bastillen]]. Han rakk å tilintetgjøre sin korrespondanse med den formentlige dronning; det er ikke kjent om dette skjedde med embedsverkets stilltiende samtykke - i alle fall ble det ikke forhindret. Jeanne de La Motte ble først arrestert den 18. august, etter at hun hadde tilintetgjort sine notater. Hennes ektemann begav seg på vei til England.

=== Utspørringen av Rohan ===
[[Fil:Marie Antoinette Adult9.jpg|thumb|Dronning Marie Antoinette i 1786, malt av [[Elisabeth Vigée-Lebrun]]]]
[[Fil:Charles Gravier, Comte de Vergennes.jpg|thumb|Charles Gravier, Comte de Vergennes]]
[[Fil:La Croix de Castries, Charles Eugène.jpg|thumb|Charles Eugène Gabriel de La Croix de Castries]]
Etterforskningen av saken ble overlatt til ministrene [[Charles Gravier, comte de Vergennes|Vergennes]] og [[Charles Eugène Gabriel de La Croix de Castries|Castries]], ettersom Rohan avviste Breteuil som forutinntatt, og kongen godtok det.

Rohan fortalte dem om hvordan han i september 1781 var blitt kjent med en ubemidlet ung dame som hevdet å stamme fra en uekte sønn av [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]]. I mars 1784 besøkte hun ham igjen. Jeanne de Valois hadde etter mange eventyr giftet seg med en selvutnevnt ''Comte de La Motte'', og levde av en enkel pensjon som kongen hadde bevilget. Hun overbeviste kardinalen om at hun var blitt mottatt av dronningen og nøt hennes gunst. Rohan bestemte seg for å dra nytte av henne for å gjenvinne dronningens velvilje. Comtesse de La Motte forsikret kardinalen at hun ville gå inn for ham hos dronningen.

Dette ble begynnelsen på en angivelig korrespondanse mellom Rohan og dronningen. Men det comtessen overbragte Rohan, var forfalskede svar fra dronningen. Hun fikk lett Rohan til å tro at det var dronningen selv som skrev. Tonen i brevene ble svært varm, og kardinalen – overbevist om at dronningen elsket ham – falt pladask og lidenskapelig. Han bad comtessen om å få i stand en hemmelig samtale med dronningen, og i august 1784 fant det i [[Versaillespalasset]]s hage et nattlig møte mellom kardinalen og en kvinne i sort hette. Kardinalen var overbevist om at dette var dronningen. Rohan gav henne en rose, og hun lovet ham å slå en strek over fortidens fortred. Senere forklarte en viss Marie Lejay – som lignet Marie Antoinette –, at hun hadde spilt dronningens rolle i komedispillet. Etter at affæren ble kjent flyktet Marie Lejay straks fra landet til Belgia, og der forsvant alle spor. Hun ble dermed aldri rettslig trukket med i saken.

I alle fall profiterte comtessen fra kardinalens overbevisning. Hun bad ham om og mottok først 50&nbsp;000 livres og i november 100&nbsp;000 livres, som angivelig skulle gå til dronningens veldedighetsarbeide. Med disse pengene kunne hun innta en aktverdig rolle i sosietetslivet, og mange trodde på den nære forbindelse som hun åpent fortalte om at hun hadde med dronningen.

Den 21. januar 1785 erklærte comtessen at dronningen ville kjøpe diamanthalsbåndet, men at hun ønsket at kjøpet skulle ordnes av kardinal Rohan. Rohan gikk med på dette, og forhandlet som ønsket med juvelererne. Comtessen beholdt kjøpsavtalen i to dager og bragte den tilbake til ham med underskriften ''Marie Antoinette, dronning av Frankrike''. Den 1. februar overleverte Rohan henne smykket i hennes leilighet, der en sortkledd mann tok i mot - han antok det var en av dronningens kammertjenere.

I begynnelsen av juni tok comtessen opp med kardinalen at dronningen angivelig syntes at halsbåndet var for dyrt og ønsket et prisavslag på 200&nbsp;000 livres. Få dager etter viste hun ham et brev der dronningen erklærte at hun i stedet for å betale 400&nbsp;000 livres den 1. august, heller skulle betale 700&nbsp;000 livres noe senere. I midten av juli fortalte hun ham at dronningen ikke så seg i stand til å betale de lovede 700&nbsp;000 livres innen 1. oktober. Madame de La Motte avvæpnet Rohans gryende mistro ved at hun gav ham 30&nbsp;000 livres som renter for juvelererne.

Dronningen hadde i virkeligheten aldri mottatt diamanthalsbåndet. Senere etterforskning skulle vise at Comte de La Motte var dratt avsted til London for der å selge diamanter fra halskjedet.