Redigerer Aemilianus (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn og militære karriere ===
[[Fil:Antoninianus-Cornelia Supra-RIC 0030.jpg|thumb|left|250px|Cornelia Supera (eller Supra), var hustru av Aemilianus. Motsatt side viser gudinnen [[Vesta (gudinne)|Vesta]].]]
Aemilianus ble født i den romerske provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]]. I henhold til en kilde fra [[300-tallet]], ''[[Epitome de Caesaribus]]'', ble han født i Girna (dagens [[Djerba]], en øy utenfor dagens [[Tunisia]])<ref>''Epitome de Caesaribus'', 31.1–2.</ref> og en referanse i samme kilde indikerer at han var født i [[207]].<ref>''Epitome de Caesaribus'', 31.3.</ref> I henhold til en senere kilde på [[1100-tallet]], [[Johannes Zonaras]], var han [[Oldtidens Libya|libyer]].<ref name="Zonaras21">Johannes Zonaras: ''Epitome Historiarum'', 12.21.</ref> En annen [[krønike]] fra [[1200-tallet]] hevder at han var førti år da han døde i 253.<ref>Johannes Zonaras: ''Epitome Historiarum'', 12.22.</ref>

Det finnes to versjoner som omhandler hans slekt, men begge er overdrevne: mens [[Eutropius (historiker)|Eutropius]] og hans greske oversetter Paeanius antagelig snakket nedsettende om en mislykket [[Usurpasjon|usurpator]] da de forteller at han kom fra en ikke særlig betydningsfull familie,<ref>[[Eutropius (historiker)|Eutropius]]: ''Breviariun ab Urbe condita'', 9.6; gresk oversettelse ved [[Paeanius]], 9.6.</ref> synes kronikøren [[Johannes av Antiokia]] derimot å referere fra Aemilianus’ egen [[propaganda]] når han skriver at usurpatoren benyttet sin egen slektsforbindelser for å ta makten.<ref name="johannes150">Johannes av Antiokia, fr. 150.</ref> Aemilianus giftet seg med Cornelia Supera, en kvinne opphav fra romerske Africa, men når de ble gift er ukjent, skjønt ettersom begge var fra samme provins er det mulig at de ble gift før han forlot [[Nord-Afrika]].<ref name="Banchich">Banchich, Thomas: [http://www.roman-emperors.org/aemaem.htm «Marcus Aemilius Aemilianus»]</ref>

I løpet av styret til [[Gallus|Trebonianus Gallus]] og hans sønn [[Volusianus]] (251–253) ble Aemilianus sendt til [[Balkan]] for å overta den militære ledelsen av en hær.<ref>Johannes av Antiokia sier at han var ''[[arkont]]'', gresk betegnelse for «hersker», av Moesia (fr. 150), [[Zosimus av Konstantinopel]] hevder at han var leder for pannonianske (betegnelse på en av stammene i [[Illyria]]) enheter (''Historia Nova'', i.28), mens [[Johannes Zonaras]] hevder at han var kommandant av legionene i Moesia (12.21).</ref> Hans hovedansvar var å sikre freden langs grensen av [[Donau]] som hadde blitt utsatt for flere angrep av [[gotere]] ledet av deres konge ved navn [[Cniva]] (eller Kniwa).

Gallus sikret seg den romerske tronen etter keiser [[Decius]] døde i [[slaget ved Abrittus]] i [[251]] mot nevnte Cniva. Senere måtte Gallus håndtere utbruddet av en [[pest]] som herjet Roma. Han var ikke populær i hæren, hovedsakelig grunnet de ydmykende fredsavtalene som ble signert i [[261]] med goterne og dessuten med [[Sjahpur I av Persia]] som angrep [[romersk Syria]]. I henhold til [[Johannes av Antiokia]] var Aemilianus, da han fikk ledelsen over hæren i Moesia, allerede misunnelig på Gallus og sammensverget forræderi mot ham. Han var også en motstander av [[det romerske senatet]],<ref name="Banchich" /> og hans oppviglerske planer ble bekreftet av skribenter som [[Hieronymus]] og [[Jordanes]].<ref>Jerome (Hieronymus): ''Chronicon'', Ol. 258; Jordanes: ''Romana'', 285.</ref>

=== Seier over goterne og opprør mot Gallus ===
[[Fil:Map of Roman roads in Italy.png|thumb| Via Flaminia er her vist i [[purpur]], inndelt i to grenser ved siden av moderne [[Terni]]; Aemilianus, som reiste fra nord mot Roma, beseiret [[Gallus|Trebonianus Gallus]] ved den østlige grenen.]]
I [[253]] hevdet goterne, ledet av deres høvding Cniva, at de ikke hadde fått betaling fra romerne i henhold til avtalen av [[251]]. De krysset grensen og angrep området [[Kappadokia]] og byene [[Pessinus]] og [[Efesos]] i [[Anatolia]]. Moderne historikere tror at den manglende betalingen ikke var en endring i romersk politikk, og at årsaken var heller at goterne forsøkte å utnytte deres militære framgang.<ref name="Banchich" /> Aemilianus hadde kommandoen over hæren som hadde til oppgave å forsvare dette området, men det nylige nederlaget i [[slaget ved Abrittus]] hadde gjort hans soldater nervøse. Aemilianus formante dem, minnet dem om romersk ære (i henhold til [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]]) og lovte dem tributt fra goterne (i henhold til Johannes Zonaras). Romerne klarte å overraske goterne, drepte de fleste av dem, angrep deretter goternes område som førte til at romerne tok krigsbytte og satte fri fanger. De romerske soldatene samlet seg om sin hærfører, hyllet ham og utropte ham til keiser.<ref name="Zonaras21" /><ref>Zosimus: ''Historia Nova'', i.28.1–2.</ref> Imidlertid hevdet Jordanes at Aemilianus’ soldater hadde plyndret romersk område framfor å skaffe seg krigsbytte fra goterne.<ref>Jordanes: ''Getica'', 105.</ref>

Med sine menn reiste Aemilianus og etterlot sin provins ubevoktet og reiste raskt mot [[Roma]] for møte den legitime keiser Gallus før denne kunne skaffe seg forsterkninger. Mens Aemilianus bevegde seg mot Roma langs [[Via Flaminia]], som gikk fra [[Adriaterhavet]] og over [[Appenninene]], fikk Gallus og Volusianus ham erklært som «fiende av staten» av det romerske senatet,<ref name="varner">Varner, Eric (2004): ''Mutilation and Transformation'', Brill Academic Publishers, ISBN 90-04-13577-4, s. 209.</ref> og forlot deretter Roma for å møte oppvigleren fra øst. Denne strategien antyder at Aemilianus' hær var langt mindre enn deres da de antagelig ikke forventet at forsterkninger ville komme tidsnok, men stolte på at deres større hær var tilstrekkelig til å vinne en konfrontasjon.<ref name="Banchich" /> De to hærene møttes ved Interamna Nahars (dagens [[Terni]]) ved sørenden av den østlige grenen av Via Flaminia. Mot alle odds var Aemilianus seierrik.<ref>Eutropius, 9.5; Paeanius 9.5, p. 153; Aurelius Victor 31.1</ref> Gallus og Volusianus flyktet nordover med noen få tilhengere, antagelig som en taktisk forsinkelse i påvente at forsterkningene skulle komme, men ved Forum Flaminii (dagens [[San Giovanni Profiamma]]), ved den vestlige grenen av Flaminia, ble de drept av sine egne livvakter,<ref name="johannes150" /> som regnet med at deres forræderi kunne skaffe dem en belønning.<ref>Aurelius Victor, 31.1</ref>

=== Aemilianus' tre måneder ===
[[Fil:Antoninianus Aemilianus-RIC 0015.jpg|thumb|left|250px|Mynt med Aemilianus' profil, motsatt side viser krigsguden [[Mars (gud)|Mars]], en referanse til hans styrke som militær leder.]]
Aemilianus fortsatte videre mot Roma. Det romerske senatet, etter en kort opposisjon,<ref>Aurelius Victor, 31.3.</ref> besluttet å anerkjenne ham som keiser. I henhold til en del kilder skal Aemilianus deretter ha sendt et brev til senatet hvor han lovte å kjempe for [[Romerriket]] i [[Trakia]] og mot [[Perserriket]], og frafalle sin makt til senatet som han betraktet seg selv som en general av.<ref name="Zonaras21" /><ref>''Anonymous Continuator of Cassius Dio'', fr. 2.</ref> Han mottok deretter titlene ''Pius'', ''Felix'' og ''Pater Patriæ'', ''tribunicia potestas'', og ble forfremmet til rangen av ''[[pontifex maximus]]''; han ble imidlertid ikke forfremmet til ''consulate'', antagelig for at han ikke var sønn av en senator.<ref name="beale">Beale, Richard: [http://sonic.net/~rbeale/mysite/roman_imperial_coins_of_249253.htm «Roman Imperial Coins of 249–253 A.D.»]   {{Wayback|url=http://sonic.net/~rbeale/mysite/roman_imperial_coins_of_249253.htm |date=20080720111436 }}</ref> De mynter han fikk preget viser at hans egen [[propaganda]] fokuserte på hans dyktighet som militær kommandant — han hadde beseiret goterne da ingen trodde det var mulig og således beviste at han var den rette mannen for jobben å gjenopprette Romerrikets makt.<ref name="beale" />

Imidlertid var [[Valerian I|Valerian]] (Valerianus), guvernør for provinsene ved [[Rhinen]], på marsj sørover med en hær som i henhold til Zosimus hadde blitt tilkalt som forsterkninger av Gallus.<ref>Zosimus, i.28.3.</ref> Dagens historikere mener at denne hæren, muligens mobilisert for en påhvilende militær kampanje i øst, ble satt i bevegelse først etter Gallus' død for at Valerian ville gripe sjansen til selv å ta makten.<ref>Potter, David S. (1990): ''Prophecy and History in the Crisis of the Roman Empire''. Oxford: Oxford University Press, s. 322.</ref> Aemilianus' menn, som fryktet en innbyrdeskrig og ikke minst Valerians langt større hær, gjorde mytteri. De drepte Aemilianus ved [[Spoletium]]<ref name="Potter252">Potter (2004), s. 252</ref> eller ved broen Sanguinarium, mellom [[Oricoli|Oriculum]] og [[Narni]]a (halvveis mellom Spoletium og Roma), og anerkjente Valerian som den nye keiser.<ref>Zonaras, 12.22; ''Epitome de Caesaribus'', 31.2; Zosimus, i.29.1; ''[[Kronograf av 354]]''. Kun [[Aurelius Victor]] rapporterte at Aemilianus døde av sykdom (31.3).</ref>

Etter Aemilianus' død, ble en ''[[damnatio memoriæ]]'' erklært mot ham en gang mellom slutten av juli og midten av september.<ref name="varner" /><ref name="Potter252" /> Det er mulig at usurpatoren [[Silbannacus]] var en offiser som ble etterlatt i Roma av Aemilianus før han dro ut for å møte Valerian. Han forsøkte senere å bli keiser, men ble også drept.<ref>Estiot, Sylviane (1996): «L'empereur Silbannacus. Un second antoninien» i: ''Revue numismatique'', '''151''', s. 105–117.</ref>

Den problemfylte keisertiden til Aemilianus ble kanskje best oppsummert av [[Eutropius (historiker)|Eutropius]]:
{{Sitat|''Aemilianus kom fra en meget ubetydelig familie, hans styre var enda mer ubetydelig, og ble drept i den tredje måneden [av sitt styre]''.<ref>Eutropius: ''Brevarium ab Urbe condita'', 9.6</ref>}}