Redigerer Administrasjonsrådet (avsnitt)

== Forhandlingene ==
Det tyske overfallet 9. april innebar at norsk økonomi ble avskåret fra import og eksportmarkedet. De avgjørende [[valuta]]inntekter fra [[skipsfart]] og [[hvalfangst]] falt bort. I løpet av sommeren 1940 tok produksjonen seg noe opp igjen, og innenfor noen bransjer var det høy[[konjunktur]]. Men fra desember 1940 gikk det med noen unntak nedover, for norsk økonomi var i høyere grad enn noe annet europeisk lands avhengig av fri  utenrikshandel.<ref>[[Jon Vea]]: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 41), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8</ref>

Fra 12. april 1940 ble det i Oslo fra  flere forskjellige sider satt i gang aksjoner for å få avsatt den selvoppnevnte [[Vidkun Quislings første regjering|regjeringen Quisling]] og å få i stand en sivil, mest mulig norsk-kontrollert administrasjon i de okkuperte områdene. høyesterettsjustitiarius [[Paal Berg]] ble bedt om å forsøke å få kontakt med konge og regjering for å formidle meldinger fra næringslivets ledelse, som gikk sterkt inn for en fredsavtale, og fra skipsrederne, som påpekte viktigheten av å formidle hvordan situasjonen lå an, «''slik at ikke England kan hevde at vi har gitt oss selv, dvs. vår [[handelsflåte]] til Tyskland, og derigjennom gi England et påskudd til å prisedømme våre skip.''» Holdningene var bestemt av hva som ville lønne seg best, men 16. april gikk også rederne inn for kapitulasjonslinjen. Uansett nådde aldri disse meldingene frem til kong Haakon.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 47)</ref>

Etter flere møter og forhandlinger vedtok Høyesterett Paal Bergs forslag om å opprette et administrasjonsråd. At den lovlige regjeringen og norske styrker fremdeles kjempet mot tyskerne, måtte holdes opp mot næringslivets behov og tyskernes trusler om [[represalie]]r overfor [[sabotasje]]handlinger. Tyskerne tilstrebet også å møte sivile i de okkuperte områdene på korrekt måte, jfr [[Eivind Berggrav]]s radiotale 6. april 1940, der han sterkt frarådet enhver innblanding i krigen som «'' den største [[forbrytelse]] mot egne landsmenn...Mange har også meget av godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne. Til den hele og fulle sannhet hører også dette.''» Biskop Berggrav opplyste han holdt sin tale i samråd med riksadvokaten og Paal Berg. I løpet av en uke hadde alle autoriteter i okkupert område samlet seg bak en samarbeidslinje med den tyske okkupasjonsmakten.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 44)</ref> 

Også [[fagbevegelse]]n avga støtteerklæring for opprettelsen av et slikt råd.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 55)</ref> Noe realistisk alternativ til samarbeid forelå da heller ikke, og etter [[folkeretten]] hadde okkupasjonsmakten adgang til å overta forvaltningen i okkupert område. Da ble det ansett som bedre at forvaltningen fortsatt var på norske hender, enn at tyskere ble innsatt. Det var også en utbredt tillit til at tyskerne ville overholde folkerettens regler, enda de alt hadde brutt denne da de støttet Quislings regjering.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 43)</ref>

Derimot var det stor uenighet internt i Høyesterett om [[domstol]]en burde befatte seg med saken, som lett kunne misbrukes av tyskerne overfor befolkningen i den ikke-okkuperte delen av Norge. Næringslivets sterke engasjement ser ut til å ha hatt stor påvirkningskraft, ikke minst på Paal Berg som formann i [[Arbeidsretten]], når han valgte å sette seg ut over innvendinger fra flere kolleger i Høyesterett.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 49)</ref> Et flertall på 7 dommere stemte for, mens 4 dommere stemte for et forslag dersom oppnevnelsen ble godkjent av kongen. Dommerne Næss og [[Ferdinand Schjelderup|Schjelderup]] stemte mot alle tiltak fra Høyesterett.

Administrasjonsrådet var et <u>norsk</u> initiativ, men tyskerne stilte seg positive så lenge noen krav ble oppfylt - at rådet var lovlig (Høyesterett stod som garantist for dette), og at Quisling fikk fratre ærefullt og mottok en takk. Paal Berg sørget for dette ved å holde en tale der han personlig takket Quisling: «''Ved nå å tre tilbake har han pånytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn. Jeg takker derfor herr Quisling for hans erklæring, ved hvilken den av Høyesterett etablerte ordning er blitt mulig.''» - I tillegg stilte tyskerne krav om at rådet ville samarbeide med dem, og dette ble ordnet ved at rådets medlemmer avla lojalitetserklæring til den tyske okkupasjonsmakt.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 57)</ref>

Om kvelden den 15. april etter forhandlinger i den tyske legasjonen mellom [[Curt Bräuer]], utsendinger fra det tyske utenriksdepartementet og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, ble Administrasjonsrådet proklamert ved en høytidelighet i [[Vitenskapsakademiet]]. Bräuer uttrykte sit håp om at rådet «''lojalt tar hensyn til de faktisk bestående maktforhold og vil gjøre sitt ytterste for at ro og orden blir opprettholdt.''»<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 55)</ref> Tyskerne sørget for å få trykt en halv million [[flygeblad]]er vedrørende Høyesteretts proklamasjon om Administrasjonsrådet, og slippe dem ned til de norske styrkene.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 59)</ref> 

Den 24. april ble det opprettet et [[Reichskommissariat Norwegen|Rikskommissariat for de besatte norske områder]], [[Josef Terboven]] ble innsatt som rikskommissær, og i førerordrens [[paragraf]] 2 fikk rikskommisæren rett til å utøve sin forvaltning gjennom Administrasjonsrådet.

Med en hensikt om å erstatte Administrasjonsrådet, ble det i juni 1940 startet forhandlinger om et [[Riksrådsforhandlingene|riksråd]].<ref name="UK45"/>

Administrasjonsrådets [[vedtak]] ble kunngjort i ''Bestemmelser av Administrasjonsrådet''.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020901098 Bestemmelser av Administrasjonsrådet]</ref>

At opprettelsen av Administrajonsrådet fjernet Quisling, ga både rådet og dets holdning overfor den tyske okkupasjonsmakten stor prestisje og [[legitimitet]]. Men gradvis ble det tydelig at en tysk seier ikke var så sikker som det så ut til ved krigens begynnelse. Dermed hardnet tysk politikk, og det ble klart at Tyskland ikke kom til å behandle Norge slik at det tjente norske interesser.<ref>Jon Vea: «Næringslivet i 1940», ''Krigen i Norge'' (s. 70-71)</ref>