Redigerer Adam Oehlenschläger (avsnitt)

== Verker ==
I Oehlenschlägers forfatterskap er det to hovedverk: ''[[Aladdin, eller Den forunderlige Lampe]]'', som er en del av dobbeltbindet ''Poetiske Skrifter I–II'', og ''Digte 1803''. Det best kjente diktet fra sistnevnte er ''[[Guldhornene (dikt)|Guldhornene]]''. Dette diktet om funnet av [[Gallehus-hornene|gullhornene]]  og tyveriet er skrevet i et versemål som etterligner de gamle skaldeversene man kjente fra Island. Om tilblivelsen av diktet finnes  en av de best kjente anekdoter i den danske litteraturhistorien: Oehlenschläger og [[Henrik Steffens|Steffens]] gikk seg en tur en sommerdag. Det endte med å bli en 16 timer lang samtale, som inspirerte Oehlenschläger til å skrive ''Guldhornene''. Da han viste Steffens diktet, utbrøt han: «Ei, min Bedste! [...] De er jo virkelig en Digter!».<ref>Oehlenschläger: Erindringer</ref> Diktet viser tydelig den lengselen etter tidligere tider som hele diktsamlingen bærer preg av.

Inspirasjonen fra Steffens sees også i ''Aladdin''. Historien om den unge gategutten som ender som sultan, er en arketypisk romantisk historie. Emnet er fra 1001-natts eventyr, de arabiske folkeeventyrene, og viser på samme måte som ''Digte 1803'' Oehlenschlägers forkjærlighet for folkeviser, en søken tilbake til folkesjelen. I sitt stykke bruker Oehlenschläger Aladdin til å illustrere Steffens' genitanke. Geniet er en person, som er født til storhet, han er med Steffens' ord «det eviges åbenbaring i det endelige». Han er en person som når ut over sin tid, og geniets uttrykte bilde er Aladdin. I hele stykket dumper lykken ned i turbanen hans uten at han trenger å gjøre noe særlig for det. Hans motstander Noureddin, trollmannen, som har studert og arbeidet seg til sin posisjon kan ikke oppnå Aladdins gaver. Han forsøker å stjele dem, men kjemper forgjeves. 

Oehlenschlägers selvbiografi utkom første gang i 1830-1831 under tittelen ''Oehlenschlägers Levnet, fortalt af ham selv''. Men dikteren hadde i denne førsteutgaven fortiet mange hendelser eller beskåret dem sterkt. Etter dikterens død sørget sønnen hans for at det i 1850-1851 kom ut en vesentlig større utgave i fire bind under tittelen ''Erindringer''. Dette er et av [[Den danske gullalder]]s beste prosaverk og gir et enestående bilde av [[Romantikken]]s tidlige gjennombrudd og den tallrike vennekretsen rundt dikteren. Man skal imidlertid ta høyde for at det hist og her er tydelige avtrykk av forfatterens synspunkter i noen av personskildringene, bl.a. i skildringen av den eldre [[Henrik Steffens]] og [[Jens Baggesen]] etter bruddet med dem. Men som et selvopplevd historisk tidsbilde av Den danske Gullalder er verket en utmerket innføring.

I de senere år fikk Oehlensclägers verker ofte blandet mottakelse i pressen. Kun få fikk overveiende positive anmeldelser og resten, for det meste sørgespill, fikk dempet kritikk. Fremdeles var aktelsen for Oehlenschläger i dansk åndsliv stor og først etter hans død tok samtiden en kursendring i forholdet til ham, bl.a. anført av [[Johan Ludvig Heiberg]] som lenge hadde snakket for en fornyelse av litteraturen.

Oehlenschläger har også skrevet den danske nasjonalsangen: ''[[Der er et yndigt land]]''.

Oehlenschläger sto selv for utgivelsen av opptil flere utgaver av sine samlede verker i sin levetid. Men han rettet stadig i sine dikt og særlig i ungdomsdiktene, slik at de i disse utgavene mistet noe av sin ungdommelige friskhet. Men etter Oehlenschlägers død sto [[F.L. Liebenberg]] for en samlet utgave som minutiøst gjenga de opprinnelige utgaver og kommenterte senere rettelser.