Redigerer 4G (avsnitt)

==Egenskaper==

4G ble standardisert i 2008 av ITU som [[IMT Advanced]], og ble utviklet for å kunne overføre høykapasitetstjenester som [[mobilt bredbånd]], [[MMS]], [[video chat]], [[mobil-TV]] med [[HDTV]]-kvalitet, IP-basert tale (voice) og data.

Arbeidsgruppen for 4G definerte følgende krav til 4G-standarden:

* Skal utelukkende være et nettverk som svitsjer IP-pakker ([[pakkesvitsjing]]), mens alle tidligere generasjoner mobilnett har vært basert på [[linjesvitsjing]].
* Effektiv frekvensbruk (i bits/s/Hz og bits/s/Hz/site)
* Høy nettverkskapasitet: Flere brukere pr antennepunkt
* Høye nominelle dataoverføringsrater: 100 Mbit/s når klienten beveger seg (nomade) og 1 Gbit/s når klienten er relativt stillestående.
* Universell tilgang: 100 Mbit/s overføringer mellom to punkter, uansett hvor i verden de er
* Sømløs nettverkstilgang og global [[roaming]] over flere nettverk
* Høykvalitetsservice for neste generasjon multimediatilbud (nevnt øverst i avsnittet)
* Samhandling med eksisterende trådløs-teknologier

I begynnelsen var japanske [[NTT DoCoMo]] ledende, og demonstrerte bruk av 4G alt i desember 2006.<ref>[https://www.nttdocomo.co.jp/english/info/media_center/pr/2007/001319.html NTT DoCoMo Achieves World's First 5Gbps Packet Transmission in 4G Field Experiment]</ref>

I 2007 startet et globalt samarbeid og i 2008 ble "3GPP, Release 8" den første europeiske 4G standarden. En konkurrerende 4G-teknologi fra Sør-Korea, [[WiMax]] (IEEE 802.16), ble standardisert alt i 2001, og for mobile enheter i 2005. WiMax er ikke bakoverkompatibel med 3G, og har pr. 2016 mye lavere dekning enn 4G basert på LTE<ref>http://www.worldtimezone.com/4g.html</ref>, men WiMax2 (og LTE-Advanced) regnes av ITU som "ekte 4G".