Redigerer 20. juli-attentatet (avsnitt)

==Attentatet==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-025-64, Hitler-Attentat, 20. Juli 1944.jpg|thumb|upright|Angivelig Hitlers ødelagte bukse etter det mislykkede [[likvidering]]sforsøket.{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-025-10, Hitler-Attentat, 20. Juli 1944.jpg|thumb|Foran fra venstre: [[Martin Bormann]], [[Hermann Göring]] og [[Bruno Loerzer]] inspiserer møterommet etter attentatet. {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Mussolini-Hitler dégâts abri.JPG|thumb|Fra venstre [[Benito Mussolini]], Hitler, [[Joachim von Ribbentrop]] og andre på befaring på åstedet.]]
[[Fil:Bysten av Hitler i Stortinget, 1944 (5492791548).jpg|thumb|[[Byste]]n av Hitler i [[Stortinget]] ble pyntet med blomster etter attentatet 20. juli 1944.{{byline|[[Reichskommissariat Norwegen]]/[[Riksarkivet]]}}]]
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt [[bombe]] nær Hitlers [[stol]] ved Wolfsschanze-hovedkvarteret, og deretter straks reiste til [[Berlin]] for å kommandere troppene under [[Opprør|opprøret]]. En ny [[regjering]] var allerede dannet. Kodenavnet for [[attentat]]et var «operasjon [[Valkyrie]]», basert på reservehærens (''Ersatzheer'') operasjonsplan når nasjonalt [[kaos]] truet.

Kl 7 om morgenen torsdag 20. juli fløy Stauffenberg og hans [[adjutant]] [[Werner von Haeften]] til Rastenburg. Dagen ble kvelende varm, men dette var til fordel for Stauffenberg, siden det virket helt naturlig at han ba om å få vaske seg ved ankomsten til Hitlers hovedkvarter. Flyturen var beregnet til å ta to timer, men grunnet forsinkelser var de først fremme kl 10:15. Lunsj ble servert i friluft under et [[eiketre]]. Kl 11 var det møte med [[feltmarskalk]] [[Wilhelm Keitel]], mens konferansen med Hitler selv ble flyttet fra kl 13 til kl 12:30. Stauffenberg fikk dermed hastverk, og gikk inn i et vaskerom der han vasket seg og fikk av seg den gjennomsvette skjorten. Haeften kom til, med to bomber i kofferten sin. Straks disse var aktivisert, var det ti minutter til eksplosjonen, og i det varme været ville det gå enda fortere. Stauffenberg stod opptatt med bomben da en offiser kom for å skynde på ham. Denne avbrytelsen bidro utvilsomt til at attentatet feilet, for nå måtte rakk han ikke å aktivisere begge bombene. Stauffenberg gikk til møtet med den aktiviserte bomben i dokumentmappen.<ref>[[Michael Baigent]] og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 42-43), [[Penguin Books]], ISBN 0-14-024716-5</ref> 

Normalt ble konferansene holdt i en bunker der betongveggene ville gitt eksplosjonen dødelig kraft. Nå var møtet flyttet til et trebygg med tre store [[vindu]]er som ville gi etter og svekke effekten. Stauffenberg tok plass i nærheten av Hitler, der de fremmøtte var opptatt av å diskutere østfronten. Han satte fra seg dokumentmappen og unnskyldte diskret at han måtte ta en telefon til Berlin. Ingen reagerte på at han gikk utenfor, hvor han traff sin medsammensvorne [[Erich Fellgiebel]]. Kl 12:42 gikk trebygget i luften med et brak. Stauffenberg skyndte seg inn i en ventende bil; det gjaldt å komme seg vekk før området ble stengt av. I første omgang reagerte ikke vakthavende som var vant til stadige brak fra defekte miner, eller når streifdyr rotet seg ut i [[minefelt]]ene.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 44-45)</ref> 

Det var Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. [[Alfred Jodl]] (sjef for den operative staben og assistent for Keitel), som pådro seg en mindre [[hodeskade]], mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.»<ref>Guido Knopp: ''Hitlers krigere'' (s. 122), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8</ref> [[Åsted]]et var da et eneste virvar siden brakken tok fyr etter eksplosjonen, og taket falt ned.

'''Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben:''' 
* Møtet fant sted i en [[betong]]forsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske [[Bunker (bygning)|bunker]]en det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere<ref>Aage Trommer: ''Den store alliance'' (s. 183), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4</ref> - men førte til at trykket fra [[Eksplosjon|eksplosjonen]] tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville tatt livet av alle deltakerne. 
* Etter at Stauffenberg forlot brakken, flyttet oberst [[Heinz Brandt]] ved en tilfeldighet Stauffenbergs veske fordi den stod i veien for ham. Vesken ble plassert bak et solid bordben. Dette, samt den uvanlig massive bordplaten av eik, dempet eksplosjonen vesentlig og tok av for splintregnet.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 46)</ref>
* Kun én av de to bombene var klargjort. Luntene var av [[britisk]] fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne døde av skadene sine, og ni måtte på sykehus. Håret tok fyr på Hitler, [[trommehinne]]ne var sprengt og høyre [[arm]]en lammet.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 47)</ref>  

Flere ganger tidligere hadde sprengladningen vært sendt til Hitlers hovedkvarter og returnert på grunn av teknisk defekt.<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 91-92), forlaget Cicero, København 2002, ISBN 87-7714-489-9</ref>