Redigerer 17. mai-grunnloven (avsnitt)

== Bakgrunnen for 17. mai-grunnloven ==
{{Utdypende|Kielfreden}}
Under forhandlingene om [[Kielfreden]] i desember [[1813]] foreslo den svenske generalen og tronfølgeren [[Karl III Johan|Karl Johan]] først en ren innlemmelse av Norge som et slags krigsbytte - og kompensasjon for tapet av Finland i Napoleonskrigene. Det første svenske forslaget til artikkel 4 sa at de norske amtene «skall hädanefter med full äganderätt och suveranitet tillhöra konungariket Sverige och därmed förbliva införlivade».<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds Universitet, ''Scandia'' 2008.</ref>
Traktatens endelige artikkel 4 bestemte derimot at Norge skulle være et «Konunga-Rike» og «skola hädanefter under full ägo och öfwerherrskap tillhöra Hans Maj:t Konungen af Swerige, och utgöra ett Konunga-Rike förenadt med Sverige». Etter den endelige traktaten skulle Norge altså være et eget kongerike, men i union med Sverige som den svenske konges eiendom. Mye tyder på at Karl Johan hadde fått rapporter fra Norge om anti-svenske holdninger og om de nasjonale selvstendighetsønsker og krav som hadde utviklet seg der. Det var derfor Karl Johan som selv endret tekstforslagene og ga løfter om en egen grunnlov.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 316.</ref>

I den endelige traktaten forpliktet Sverige seg til å anerkjenne de lover og friheter nordmennene hadde på den tid da freden ble sluttet. For nordmennene betydde det at man startet den avgjørende runde av selvstendighetskampen med Kieltraktatens garanti om videreføring av et norsk universitet, et nasjonalt rettsvesen med en ny Overkriminalrett, regional administrasjon under fire stiftamtmenn, en ''de facto'' sentralbank og eget pengevesen, og en norsk forsvarshær på inntil 30&nbsp;000 mann ledet av overveiende norske offiserer.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Hvordan-skulle-Norge-styres/Midlertidige-myndigheter På vei mot 1814, Midlertidige myndigheter] - ''Arkivverket'', 9. august 2013.</ref><ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Krig-med-Sverige/Kommanderende-general På vei mot 1814, Kommanderende general] - ''Arkivverket'', 17. oktober 2013.</ref>
Men hverken parlament eller regjering var innført i Norge før traktaten ble inngått, og det lå ikke håndfaste løfter om en så utstrakt suverenitet i selve avtalen.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Hvordan-skulle-Norge-styres/En-norsk-regjering På vei mot 1814, En norsk regjering?] - ''Arkivverket'', 9. august 2013.</ref>

Traktatens artikkel 16 bestemte at begge lands konger umiddelbart skulle utstede proklamasjoner til innvånerne i de land som var avstått og «indbyde dem til med Rolighed at modtage deres nye Souverainers Tropper, som maatte komme ind i deres Land». I tråd med dette utstedte Frederik VI et åpent brev datert 18. januar 1814 om «Norges Afstaaelse til Sverrig». Men Sverige kunne foreløpig ikke sette militær makt bak verken danskekongens avståelse eller sin egen proklamasjon om maktovertakelse i Norge, som med stattholder Christian Frederiks velsignelse ble trykt i avisen ''Tiden'' den 5. mars. Han mottok 16. januar brev om at Kongen hadde avstått Norge og at danske sendebud var på vei til Kiel for å forhandle om vilkårene.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Stattholderen-som-ble-opproerer/Norges-Skiebne-staaer-i-Deres-Hoejheds-Haand På veg mot 1814] - ''Arkivverket'' 11. desember 2013.</ref> 
Den 24. januar ankom brevet som informerte om Kieltraktaten og kongens avståelse av Norge til svensk suverenitet. Uten Kongens samtykke tok Christian Frederik til orde for norsk reisning mot unionsplanene. Han var formelt ikke lenger dansk stattholder, han tok rollen som norsk opprørsleder. Han mente gjennom sin arverett til den dansk-norske trone å ha rett til den norske trone. Den 7. februar mottok han brev med Frederik VIs samtykke til å sette i gang det norsk opprøret mot union med Sverige. Kiel-traktatens 28 artikler ble i sin helhet trykt i ''Tiden'' den 10. mars 1814. Ifølge artikkel 4 var kongeriket Norge «med fuld Eiendomsret og Souverainitet» avstått til den svenske konge, slik at det for framtiden skulle danne «et Kongerige forenet med det Svenske».<ref>[http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=2&u=9&popup=0#anker3 «Stortinget og unionen med Sverige, Kieltraktaten»] {{Wayback|url=http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=2&u=9&popup=0 |date=20140202123938 }} - ''Stortinget''.</ref>

Mens Karl Johan hele våren 1814 var opptatt med avslutningen av Napoleonskrigene, tok Christian Frederik og ledende nordmenn initiativ til å motsette seg Kieltraktaten og arbeide for norsk selvstendighet. Den norske oppstanden åpnet muligheten for at begge land med tiden igjen kunne forenens under Oldenborg-dynastiet.<ref>''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 311.</ref> Internasjonalt press om å etterleve Kieltraktaten bidro derimot utvilsomt til Christian Frederiks konklusjon om å oppgi arverettsargumentene og søke en konstitusjonell veg til den norske trone, slik også professor [[Georg Sverdrup]] oppfordret ham til under [[Notabelmøtet]] på Eidsvoll 16. februar. Notabelmøtet endte med krav om at Norge skulle bli et uavhengig og konstitusjonelt kongedømme - ikke et arvekongedømme utfra Christian Frederiks arverett. Det ble også bestemt å velge representanter til en grunnlovgivende forsamling i april.

=== Riksforsamlingens statsrettslige tenkning ===
Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i [[Riksforsamlingen på Eidsvoll|Eidsvollsforsamlingen]] i april, sikret Christian Frederik at de svenskvennlige i handelsstanden kom i kraftig mindretall når de valgte representantene skulle utforme sin grunnlov og velge konge. Eidsvollsmennene var til dels radikale og tungt forankret i tidens opplysningsfilosofi og radikale ideer om [[folkesuvereniteten]] og [[konstitusjonelt monarki]]. Men de endte likevel med å vedta en grunnlov som gjenskapte Christian Frederiks arverett gjennom å etablere et norsk arvekongedømme, og holde døren åpen for gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 313.</ref>

De relativt mange juristene ved Notabelmøtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april-mai, hadde studert under professor [[Johan Friedrich Wilhelm Schlegel]] i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for [[enevelde]]t. Men mange av Eidsvollsmennene var også inspirert av suverenitetstankene til [[Jean-Jacques Rousseau]]. Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske elite var oppdatert i samtidens tenking omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav under Notabelmøtet.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 309-310.</ref> Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Eidsvollsmennene mente, ifølge Sejersted, at kong Frederik VI kunne frasi seg suvereniteten over Norge, men at han ikke hadde noen fullmakt til å overføre suvereniteten over Norge til en annen konge. Både tankene til Schlegel og Rousseau pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folket som alene hadde mandat til å gi den videre. Eidsvollsmennene valgte i mai å gi den videre til Christian Frederik og gjøre kongemakten arvelig.

Sverre Bagge og Knut Mykland legger stor vekt på betydningen av at Norge fikk valgt et eget storting, vedtatt en egen grunnlov, etablert en egen regjering og et konstitusjonelt monarki, allerede ''før'' Karl Johans krigsvante soldater kunne sendes til Norge for å sette ut i livet hovedbestemmelsen i Kieltraktaten om innlemmelse av Norge. Men de forklarer likevel gjennombruddet for en norsk grunnlov med Karl Johans egne løfter om en norsk konstitusjon, og summen av de løfter og internasjonale forhold han måtte ta hensyn til i en forsiktig tilnærming til maktovertakelsen.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 316-317.</ref>

Norges første grunnlov var inspirert av [[USAs uavhengighetserklæring]] i 1776, [[den franske revolusjonen]] i 1789, den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske [[konstitusjon]] fra 1812, og var blant [[Europa]]s mest «mest radikale, demokratiske og liberale» konstitusjoner på den tiden;<ref>{{Kilde www|url = http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostlandssendingen/sendinger_nrk_ostlandssendingen/lang_lunsj/2765204.html|tittel = Et frekt statskupp 17. mai 1814|besøksdato = 2013-12-29|utgiver = [[NRK Østlandssendingen]]|dato = 2003-05-16}}</ref><ref>{{Kilde www|url = http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=grunnlov%2FHovedsidemal&cid=1253982441766|tittel = Da bøndene ble medborgere|besøksdato = 2013-12-29|utgiver = [[Norges forskningsråd]]|forfatter = [[Christian Lund]]|dato = 2012-12-12|arkiv-url = https://web.archive.org/web/20131230233232/http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=grunnlov%2FHovedsidemal&cid=1253982441766|arkivdato = 2013-12-30|url-status=død}}</ref>
derimot mindre av det styresystemet som var utviklet i England, [[parlamentarisme]]. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig [[Charles Montesquieu]]s lære om [[maktfordeling]].<!-- [[Nicolai Wergeland]] skrev i 1814: «Udkast til Grundlov for Kongeriget Norge paa Rigsforsamlingen paa Eidsvold 1814.» -->

Grunnloven varte bare i et knapt halvår. Etter en [[Krigen med Sverige 1814|kortvarig krig]] med [[Sverige]] ble [[Norge]] tvunget inn i [[personalunion]] med Sverige. I henhold til [[Mossekonvensjonen]] av [[14. august]] [[abdikasjon|abdiserte]] Christian Frederik [[10. oktober]], og [[Stortinget]] reviderte Grunnloven for å muliggjøre unionen med Sverige {{nowrap|[[4. november]]}} 1814. Høsten 1814 ble derfor betydelige deler av grunnloven omskrevet i tråd med svenske krav, og [[Novembergrunnloven]] ble godkjent av den nye Kongen og satt i kraft. Bestemmelsene og personalunion og maktfordelingen mellom norske og svenske statsinstitusjoner ble videre nedfelt i [[Riksakten]] av [[1815]].

=== Sveriges forhold til 17. mai-grunnloven ===
Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i [[unionstiden]], og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle innlemmes i Sverige. Det var aldri på tale å godta 17. mai-grunnloven, fordi den etablerte en total norsk selvstendighet som var uforenlig med å innlemme Norge i en personalunion under svensk ledelse. [[Krigen mot Sverige 1814|Krigen med Sverige]] sommeren 1814 medførte likevel at svenskene måtte godta hovedprinsippene i Grunnloven, men krevde revidert alt som handlet om kongemakt og suverenitet med henblikk på forening av de to kongerikene under en, svensk konge.

Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, utviklet den svenske rettsprofessor [[Oscar Alin]] ved [[Uppsala universitet]] den såkalte ''Lydrikesläran'' som også påvirket Sveriges syn på Novembergrunnloven.<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds Universitet, ''Scandia'' nr 2 1974, side 245-247.</ref>
De anså det norske Stortinget som rebeller som gjorde opprør mot sin lovlige svenske konge og stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente Eidsvoll-grunnloven som fundament, og at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike innrømmelser lå innenfor Kongens rett å gi, uten at det av den grunn endret noe på Norges status eller at Norge av den grunn ble en suveren stat.<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 40-45.</ref>
I tråd med Alins hovedoppfatning om at Kieltraktaten etablerte unionen, mente han dermed at den norske Grunnloven ikke var en selvstendig norsk konstitusjon, men det første norske unionsdokumentet. I forlengelsen av dette fulgte det at ingen endring av den norske grunnloven kunne skje uten gjennom forhandling mellom Norge og Sverige - et syn som aldri fullt dominerte svensk politikk, men som sent i unionstiden avfødte et krav fra svenske konservative om at Sverige skulle foreta en fullstendig revisjon av grunnloven.<ref>Erik Holmen, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/holmen.doc Sveriges rett til Norge] - hovedfagsoppgave i historie, ''Universitetet i Oslo'' våren 2004, side 17-18.</ref>

Mot dette synet stod ''Jamlikhetsteorin'', hvor Uppsala-professoren [[Herman Ludvig Rydin]], professor [[Hans Forssell]] og de norske rettslærde [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], [[Ludvig Aubert]], og Bredo Morgenstierne mente at endringen var substansiell og innebar at Norge ikke ble avhendet til Sverige, bare til den svenske kongen og hans etterkommere.<ref>Hans Forssell, ''Gustaf af Wetterstedt. Minnesteckning författad för Svenska Akademien'', 1889, side 253-254.</ref>
Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige, ifølge dette synet. Rydin og den norske professor Ludvig Aubert mente sågar at Kieltraktaten ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og anerkjenne svenskekongen som Norges konge. Ludvig Aubert bekreftet det synet som de mest radikale juristene målbar i 1814.

Ludvig Aubert anså Eidsvollsmennene som lovlig myndighet og krigen som legitim, og at Mossekonvensjonen innebar en ny, internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, innrømmet den svenske kongen gjennom Mossekonvensjonen at han var å betrakte som en fremmed fyrste, som innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen i oktober, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten, og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets rett å enten godta eller forkaste. Forhandlingene innebar i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.<ref>Ludvig Aubert, ''Norges folkeretslige Stiliing'', side 100 og 124-136.</ref>