Redigerer Øyebevegelse i lesing (avsnitt)

== Historie ==
Fram til andre halvdel av 1800-tallet hadde forskere tre metoder til å undersøke øyets bevegelse. Den første, uten hjelp observasjonen, ga bare små mengder data som ville bli ansett som upålitelige etter dagens vitenskapelige standarder. Denne mangelen på pålitelighet skyldes at øyebevegelsen skjer ofte, raskt og i små vinkler, i den grad at det er umulig for en forsker å [[Persepsjon|oppfatte]] og registrere dataene fullstendig og nøyaktig uten teknisk hjelp. Den andre metoden var [[Selvbevissthet|selvobservasjon]], som nå anses å være tvilsom i en vitenskapelig sammenheng. Til tross for dette, ser det ut til at noe kunnskap er blitt tilført gjennom visuell egenobservasjon . [[Al-Haitham|Ibn al Haytham]], en lege i det 11. århundre i Egypt, har for eksempel skrevet om lesing i form av en rekke raske bevegelser og at han har innsett at leserne bruker både sidesyn og [[Fovea centralis|sentralt syn]]<ref>Heller (1988:39).</ref>
[[Fil:Eye_Line_of_sight.jpg|venstre|miniatyr|Leonardo da Vinci: Øyet har en sentrale linje, og alt som når øyet gjennom denne sentrale linjen kan ses tydelig.]]
[[Leonardo da Vinci]] (1452-1519) var kanskje den første i Europa som oppdaget visse spesielle optiske egenskaper i øyet. Han tilegnet seg kunnskapen delvis gjennom selvobservasjon, men hovedsakelig gjennom en prosess som kunne beskrives som optisk modellering. Basert på disseksjon av det menneskelige øyet gjorde han eksperimenter med vannfylte krystallkuler. Han skrev: "Det menneskelig øyets virkemåte, ...ble beskrevet av et stort antall forfattere på en viss måte. Men jeg fant ut at det virket på en helt annen måte"<ref>Leonardo da Vinci (1955), das Lebensbild eines Genies, Emil Vollmer Verlag, Wiesbaden Berlin. Dokumentation der Davinci Ausstellung in Mailand 1938, p. 430; cited in 'Hans-Werner Hunziker, (2006) Im Auge des Lesers: foveale und periphere Wahrnehmung – vom Buchstabieren zur Lesefreude'  [In the eye of the reader: foveal and peripheral perception – from letter recognition to the joy of reading] Transmedia Stäubli Verlag Zürich 2006 {{ISBN|978-3-7266-0068-6}}.</ref>

Hans viktigste eksperimentelle funn var at det bare er tydelig og klart syn ved "synslinjen", den optiske aksen som ender ved [[Fovea centralis|fovea]]. Selv om han ikke brukte akkurat disse ordene, er han den første som skiller mellom [[fovea centralis]] (hvor observatøren fokuserer på objektet av interesse) og [[sidesyn]]. Leonardo visste imidlertid ikke at det var [[Netthinne|netthinnen]] som fanget opp synsnntrykkene, han trodde fortsatt at linsen var synsorganet.

Det er ikke dokumentert forskning på øyenbevegelse før tidlig på 1800-tallet. Utfordringen lå først i å beskrive øyet som et [[Fysiologi|fysiologisk]] og mekanisk bevegelig objekt, det første forsøket ble gjort av [[Hermann von Helmholtz]], i hans store verk Handbook of physiological optics (1866). Den fysiologiske tilnærmingen ble gradvis erstattet av interesse for de [[Psykologi|psykologisk]] aspektene av visuell input.

De neste tiårene var det flere, mer omfattende forsøk på å tolke øyenbevegelsen, inkludert en påstand om at meningsfull tekst krever færre stopp i lesingen, enn tilfeldige bokstavstrenger. <ref>Rayner, Pollatsek, & Alexander (2005).</ref> I 1879 brukte den franske [[Oftalmologi|øyelegen]] [[Louis Émile Javal]] et speil på en side av en siden i en bok, for å observere øyet bevegelse i stille lesning, og fant ut at dette innebærer en rekke diskontinuerlige individuelle bevegelser. Dette fenomenet kalte han sakkader. I 1898 brukte Erdmann & Dodge et håndspeil for å estimere gjennomsnittlig fiksasjonstid og sakkadelengde med overraskende nøyaktighet.

=== Tidlig sporingsteknologi ===
Øyesporingsapparat er et verktøy som er laget for å måle bevegelser i øyet, samt hodebevegelser. De første apparatene som ble laget for å spore øyenbevegelsen måtte enten ha en mekanisk  forbindelse mellom deltaker og apparatet, eller det ble brukt lys eller annen form for elektromagnetisk energi som ble rettet mot deltakerens øyne. I 1883 var Lamare den første til å bruke en mekanisk forbindelse ved å plassere en stump nål på deltakernes øvre øyelokk. Nålen opptar lyden som produseres av hver sakkade og sender den som et svakt klikk til forsøkspersonens øre gjennom et forsterkende [[membran]] og et gummirør. Begrunnelsen for å gjøre det på denne måten var at det var enklere å oppfatte sakkader ved hjelp av lyd. <ref>{{Cite journal|last1=Lamare|first1=M.|title=Des mouvements des yeux pendants la lecture|journal=Comptes Rendus de la Société Française d'Ophthalmologie|date=1893|pages=35–64}}</ref>I 1889 oppfant [[Edmund B. Delabarre]] et system for å registrere øyets bevegelse direkte på et roterende trommel ved hjelp av en stylus med direkte mekanisk tilkobling til hornhinnen. <ref>Delabarre (1898).</ref>Andre enheter som involverer fysisk kontakt med øyen overflaten ble utviklet og brukt fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1920-tallet; disse inkluderte gjenstander som gummiballonger og øyetapper.

Mekaniske metoder medførte tre alvorlige ulemper: unøyaktighet på grunn av brudd den fysiske tilkoblingen, et betydelige ubehag som deltakerne ble påført som følge av den direkte mekaniske tilkoblingen (og dermed store vanskeligheter med å overtale folk til å delta), og spørsmål om forskningens gyldighet, siden deltakernes opplevelse av lesing i forsøk var veldig forskjellig fra leseopplevelsen under normale omstendigheter. Til tross for disse ulempene ble mekaniske apparater brukt i øyenbevegelsesforskning godt inn i det 20. århundre.

Etter hvert ble det gjort flere forsøk på å løse problemene og ulempene ved mekaniske metoder. En løsning var å bruke elektromagnetisk energi, i stedet for en mekanisk forbindelse. I "Dodge-teknikken" ble en lysstråle rettet mot hornhinnen, ved hjelp av et system med linser, for deretter å registrere resultatet på en bevegelig fotografisk plate. Erdmann & Dodge brukte denne teknikken, og fant ut at det er liten eller ingen oppfatning under sakkader, et funn som senere ble bekreftet av Utall & Smith ved hjelp av mer sofistikert utstyr. <ref>Erdmann B & Dodge R (1898).</ref>Den fotografiske platen i Dodge-teknikken ble snart erstattet med et filmkamera, men fortsatt var registreringen unøyaktig, på grunn av vanskeligheten med å holde alle deler av utstyret perfekt justert gjennom testene. I tillegg var det vanligvis nødvendig å holde deltakerens hode i ro ved hjelp av en klemme eller en bitekloss.

I 1922 var Schott med i utviklingen av det som kalles elektro-okulografi (EOG), en teknikk for å måle corneo-retinale ståpotensialet som finnes mellom forsiden og baksiden av det menneskelige øyet. <ref>Schott E (1922).</ref>Elektroder kan dekkes med spesiell kontaktpasta før de plasseres på huden. Så det er nå unødvendig å gjøre snitt i pasientens hud. En vanlig misforståelse om EOG er at målt potensial er elektromyogrammet av øyenmuskler. Faktisk er det bare projisering av øye dipol til huden, fordi høyere frekvenser, som tilsvarer EMG, filtreres ut. EOG har gitt betydelige forbedringer i nøyaktighet og pålitelighet, noe som forklarer at forskere har fortsatt å bruke den i mange tiår.<ref>Finocchio, Preston, & Fuchs (1990).</ref><ref>Liu, Zhou, Hu (2011).</ref><ref>Tecce, Pok, Consiglio, O'Neil (2005).</ref>