Redigerer Østerdalsvisa (avsnitt)

==Teksten==
<poem>
'''1.'''Jeg må nu føre klage for hver en kristen sjel,
om hva seg mon tildrage for lang tid hør nu til.
Om et mord så ynkelig som skjedde i Østerdalen av onde menneskers drift.

'''2.'''Indseth en gård monne være i Elverum prestegjeld,
to bønder på den ene, den enelig ligger til,
der på en liten skov hvor seg de røvere slemme skjulte i en liten haug.

'''3.'''Et tegn seg monne hende tre fugler små fremkom,
ingen folk dennem kunne kjenne de løpe i gården om,
for folket bær ei frykt, men som de vare tamme og av folket vil have rygt.

'''4.'''De fugler var like som andeunger små,
en kvinne ga dennem spise dermed de monne gåe,
der viste og ei en hvorfra de monne komme ei hvor de ginge til.

'''5.'''Den annen dag der etter når folket sov som best,
frem kom elleve knekter ja mordere av de verst,
tilforn meget ondt har gjort med mord, røveri og mere her grepe de an og fort.

'''6.'''En mann som hos sin kvinne i sengen der nue låe,
en morder sin bøsse oppspente og så til sengen mon gåe,
skjøt mannen straks ihjel hva sorg kan hver nok tenke den kvinne tok seg til.

'''7.'''Var det og ei at klage ja ynkelig var det,
kvinnen mistet sin make som ved siden låe henne tett.
Og døde for morderens hånd da ropte hun kammerligen: Drep meg nu hos min mann.

'''8.'''Kvinnen i sengen og hadde et barn umyndelig,
de monne de fra henne tage avkledde det ynkelig,
siden kastet det morderen til hadde det drengebarn været de hadde det slaget ihjel.

'''9.'''Straks monne de og finne en gammel bedaget mann,
i et hus lå han der inne av søvnen de vekkede ham.
De slo til hannem straks med et grev de hannem myrdet så hodet i stykker brast.

'''10.'''Den tredje de efter mon søke men fant og nået ham ei,
så de ei lengere tøvet men monne gå sin vei.
Dermed hans liv ble frelst da monne de alt avrøve hva dennem bedraget helst.

'''11.'''Til den annen gårde de ginge med makt husene oppbrøt,
ut kom der en kvinne og jamrede sin nød.
Ja ropte med høyen røst i de tanker hennes grande skulle komme til hjelp og trøst.

'''12.'''En morder til henne sagde, og talede ondt og stut,
den ropen kan ei deg hjelpe vi have der gjort kaputt.
Fattet så i hennes skjørt hvormed sitt legem hun skjulte det rev de av hennes hoft.

'''13.'''Igjen sto kvinnen nøgen og visste ei hvorhen
hennes småbarn kom utløpen av redsel og gråt bespent.
For sådan bulder og klag de røvere ille handlet kvinnen fikk hugg og slag.

'''14.'''De henne hårdt man true hvor hennes mann nu var
de løp så rundt i stuen og lette i alle vråer,
men hannem ei kunne finne mannen var ute i krigen større sorg fikk nu den kvinne.

'''15.'''O jammer så skrekkelig var det ei ynkelig,
to mennesker de avlivet og toget alt gods med sig.
Ja slo den kvinne så hun måtte ved sengen ligge var slagen brun og blå.

'''16.'''Som de den gjerning har øvet fra Indseth droge de bort,
satan deres legem regjere ad skogen løpe de fort.
En mann der for seg fant seg aktet til seteren at gange han myrdet de og på stand.

'''17.'''Akk bedre det dessverre for sådan slett kristendom,
som skulle sin neste ære men hannem så ilde omkom.
Der han så simpel mon gåe og skulle hannem der drepe lot hannem der ligge så.

'''18.'''Ve eder i mordere slemme for sådanne gjerninger ondt
hvordan vil Gud eder dømme når I komme for hans dom.
For mangen sukk så sår der gives av børn og kvinne ja så mangen salten tår.
</poem>