Redigerer Ønskekvist (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Hans Smidth, Mand, der viser vand, udateret, RKMm0204, Ribe Kunstmuseum.jpg|thumb|«Mand, der viser vand», maleri av den danske kunstneren [[Hans Smidth]] (1839–1917) {{byline|www.ribekunstmuseum.dk}}]]
{|
|[[Fil:Cassier's magazine (1904) (14768565682).jpg|thumb|left|Tresnitt fra [[Georgius Agricola]]s lærebok i [[bergverksdrift]] ''De re metallica libri XII'', utgitt i Basel i 1556, viser hvordan tyskerne i gamle dager trodde en kunne finne [[malm]] ved hjelp av ønskekvister.]]
Historien av ønskekvisten (og lignende gjenstander, blant annet pendel, eventuelt brukt i kombinasjon) går helt tilbake til [[antikkens Hellas]]. Bruken av ønskekvist har variert i tid og rom og har dekket ulike områder: å avdekke gudenes vilje og planer, å [[spådom|spå]], å peke ut den skyldige i en rettssak og så videre.

[[Martin Luther]] som var sønn av en gruvearbeider, var i likhet med [[Paracelsus]] og [[Georgius Agricola]] motstander av ønskekvisten.<ref>Rolf Manne: «Ønskekvist i snøskred», ''Åpent sinn eller høl i hue?'' (s. 112-3), forlaget Humanist, Oslo 2006, ISBN 82-92622-16-0</ref> I [[middelalderen]] ble ønskekvisten assosiert med [[djevelen]], selv om mange prester brukte den. På [[1400-tallet]] lette tyske gruvearbeidere i [[Harz]]-området med ønskekvist etter [[malm]]. Mange av disse fant senere arbeid i [[England]], og importerte dermed ønskekvisten dit. Engelskmennene overtok bruken, men utviklet etter hvert en ny måte å bruke den på: I England gjaldt det å finne vann istedenfor malm.

Georgius Agricola utgav i 1556 sitt verk ''[[De re metallica]]'' etter 25 års studier av bergverksdrift i [[Böhmen]] og [[Sachsen]]. Han beskriver bruk av ønskekvist for å finne malmårer, men skriver at «en klok bergmann forstår at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham». Agricola tilføyer likevel at ønskekvist av [[hassel]] er best egnet for å finne [[sølv]], [[ask]] for å finne [[kobber]], [[furu]] for å finne [[bly]] og [[Tinn (grunnstoff)|tinn]], og ønskekvister av [[jern]] og [[stål]] for å finne [[gull]].<ref>[https://www.norli.no/p2-akademiet-i Tom Segalstad: ''Leting etter mineralressurser'', P2-akademiet bind 1, 1997,] ISBN 9788271182458</ref>
 
I [[1662]] ble kvistgang erklært for «[[overtro]], eller rettere [[satan]]isk» av [[jesuitt]]en Gaspar Schott, selv om han siden uttalte at han ikke var sikker på om det alltid var djevelen som beveget kvisten. Den franske kjemiker Michel Chevreul gjorde et forsøk med håndpendel i [[1812]], og publiserte resultatet i [[1833]] i et åpent brev til sin venn [[André-Marie Ampère]]. Pendel-utslag ble da tolket som virkningen av «animalsk magnetisme», en væskeaktig, universell substans som ble påstått å forbinde mennesker, [[planet]]er og [[stjerne]]r. Chevreul viste med enkle eksperimenter at bevegelsene i pendelen skapes av den som holder den, ut fra hva personen forventer kommer til å gi utslag. Hvis vedkommende tenker seg at pendelen vil gi utslag for [[kvikksølv]], og at det befinner seg kvikksølv under pendelen, gir den utslag, selv om det ikke er noe kvikksølv der. <Ref>Michel Eugène Chevreul: ''De La Baguette Divinatoire du pendule dit explorateur at des table tournants au point de vue de l'histoire, de la critique, and de la méthode expérimentale'', Paris, 1854. "''Le père Gaspard Schott (jés.) considère l'usage de la baguette comme superstitieux ou plutôt diabolique, mais des renseignements qui lui furent donnés plus tard par des hommes qu'il considérait comme religieux et probe, lui firent dire dans une notation à ce passage, qu'il ne voudrait pas assurer que le demon fait toujours ''tourner'' la baguette.''" (''Physica Curiosa'', 1662, lib. XII, cap. IV, pag. 1527). See [http://books.google.co.uk/books?id=kzsAAAAAQAAJ facsimile] på ''[[Google Books]]</ref>

I [[1701]] forkastet [[inkvisisjonen]] ønskekvist i rettssaker. I [[opplysningstiden]] ble ønskekvisten betraktet som et helt vanlig instrument, uten noen forbindelse med djevelen.

Så sent som i [[1986]], da 31 norske soldater ble tatt av skred i [[Vassdal-ulykken]], brukte [[Det norske forsvaret]] søkevinkler for å lokalisere soldater som var begravet i snemassene.<ref>{{cite web|
url=http://www.ntnu.no/anvendtetikk/fileadmin/gamlefiler/www.anvendtetikk.ntnu.no/pdf/Nr5-PsevdovitenskapOgEtikk.pdf
|title=Ønskekvist i snøskred – psevdovitenskap i praksis?
|work=Pseudovitenskap og Etikk, Program for anvendt etikk, Skriftserie nr. 5, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Side 45-51.
|date=2005
|author=Rolf Manne
}}</ref> 16 soldater omkom i ulykken.

I [[1990]] forklarte ''Thames Water Authority'' som har ansvaret for vannet i [[Themsen]], at de hadde gjort bruk av en vannsøker (kalt ''dowser'' på engelsk) med en pilekvist til å lokalisere lekkasjer som daglig førte til et tap på tusenvis av liter vann fra rørene. Noen brukbare resultater kom det ikke ut av dette, og de få gangene vannsøkere har vært villige til å stille i kontrollerte vitenskapelige forsøk, har de ikke oppnådd bedre resultater enn vilkårlig gjetning.<ref>Lars Thomas: ''Det uforklarlige'' (s. 115), forlaget Sesam, 2002, ISBN 87-11-13557-3</ref>

I dag knyttes ønskekvisten mest til å finne vann, samt såkalte [[jordstråler]], et [[fenomen]] som også regnes som pseudovitenskapelig.<ref>{{Kilde avis|tittel=Jordstråler – et begrep uten vitenskapelig grunnlag|avis=Tidsskriftet for Den norske legeforening|dato=14. desember 2006|url=https://tidsskriftet.no/2006/12/aktuelt/jordstraler-et-begrep-uten-vitenskapelig-grunnlag}}</ref>
|}