Redigerer Île d’Oléron (avsnitt)

== Historie ==
Under navnet '''Ularius''' var øya omtalt i [[romertiden]] og ble ifølge [[Plinius]] brukt som rekreasjonssted om sommeren. I senere århundrer var den, som mange andre kystnære øyer i Atlanterhavet, gjenstand for strid mellom Frankrike og England.

Den i utgangspunktet mektige [[Eleonora av Aquitaine]] tilbragte store deler av sine 16 års fengsling på øya, i fangenskap beordret av ektemannen kong [[Henrik II av England|Henrik II]] av England, fordi hun hadde støttet sine eldste sønners oppstand mot ektemannen. Det var på denne tiden at øya fikk navnet tilpasset til ''Oleron'' (nærmere ''Eleonora''). Herfra introduserte hertuginnen en gang mellom 1152 og 1160 de første [[sjørett|maritime lovene]] i denne delen av verden, [[Rôles d'Oléron]] (Oléron-rullene). 

I [[1306]] gav [[Edward I av England]] øya til sin sønn [[Edward II av England|Edward II]] som en del av hertugdømmet [[Aquitaine]].

På [[1500-tallet]] var øyas befolkning for det meste blitt tilhengere av [[Hugenotter|hugenottisk protestantisk tro]]. I [[1623]] tok [[Ludvig XIII]] øya i sin besittelse.

[[Carl Constantin von Hessen-Rheinfels-Rotenburg]] ble internert på øya fra 1800 til 1803, etter sitt attentat på [[Napoléon Bonaparte]] med en såkalt [[helvetesmaskin]] rett før jul 1800 ([[Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen]]). 

Under den tyske okkupasjon under [[annen verdenskrig]] var øya del av den såkalte [[atlanterhavsvollen]], og fikk omfattende [[bunker (bygning)|bunkere]] og forsvarsanlegg.