Redigerer Ælfric av Eynsham (avsnitt)

== Liv og verker ==
Ælfric fikk sin utdannelse i [[Benediktinerordenen|benediktinerskolen]] ved den gamle [[Angelsaksere|angelsaksiske]] katedralen [[Old Minster, Winchester|Old Minster]] i [[Winchester (England)|Winchester]] under [[Æthelwold av Winchester]] (senere helgen) som var biskop der fra 963 til 984. Æthelwold videreførte tradisjonene til [[Dunstan]] i sitt styre av klosteret [[Abingdon Abbey]] i [[Abingdon (Oxfordshire)|Abingdon]], og ved Winchester fortsatte han sitt arbeid. Han synes selv å ha tatt aktiv del i lærergjerningen.

Ælfric fikk uten tvil en del omdømme som en lærd ved [[Winchester (England)|Winchester]] for i 987 da klosteret Cerne i [[Dorset]] var ferdig ble han sendt av biskop [[Ælfheah]], Æthelwolds etterfølger, på forespørsel av bestyreren av klosteret selv, [[ealdorman]] Æthelmaer, for å undervise munkene der. Dette årstallet, 987, er ett av de to helt sikre som finnes for Ælfric. Æthelmaer og kanskje spesielt hans far [[Æthelweard (historiker)|Æthelweard]] var begge opplyste [[patron]]er av lærdom og ble Ælfrics venner.

Det var ved Cerne, sannsynligvis delvis på ønske fra Æthelweard, at Ælfric planla sine to rekker av engelske homilier<ref>Benjamin Thorpe, red.: ''1844-1846'', for the Ælfric Society og nyere ved Malcolm Godden and Peter Clemoes for EETS</ref>, satt sammen fra [[kirkefedre]]ne, og dedikert til [[Sigeric]], [[erkebiskop av Canterbury]] (990-994). Forordet på [[latin]] i den første serien fremhever en del av Ælfrics autoriteter, den fremste var pave [[Gregor I den store]], men kortlisten fremmer ikke hvilke forfattere han konsulterte. I forordet beklager han at med unntaket av kong [[Alfred av England|Alfreds]] oversettelser hadde engelskmenn ikke noen muligheter til å lære den sanne skriften slik den ble fremlagt av kirkefedrene (ved at [[Bibelen]] var på latin, hvilket de færreste kunne lese).

Den første serien av førti homilier handlet om enkel redegjørelse av hovedhandlingene for de kristne årene; den andre handler om kirkedoktriner og historie. Ælfric benektet for [[jomfru Maria]]s ulastelig fødsel<ref>''Homilies'', red. Thorpe, ii.466</ref> og hans undervisning av nattverden i kirkeloven og i Sermo de sacrificio in die pascae<ref>ibid. ii.262 seq.</ref> fikk senere religionspolitisk betydning for de [[Protestantisme|protestantiske]] forfattere under [[reformasjonen i England]] som bevis på at den tidlige engelske kirken ikke opprettholdt [[den romersk-katolske kirke]]s doktrine om [[transsubstantiasjon]] (forvandling).

Ælfrics latinske [[grammatikk]] og ordbok ble skrevet for hans elever etter hans to bøker med homilier. En tredje antologi av homilier, ''Helgenes liv'', datert fra 996 til 997. Noen av disse prekenene i den andre serien hadde blitt skrevet i en form for [[prosa]] med [[bokstavrim]], og helgenbiografiene fortsatte han denne praksisen. På ønske fra Æthelweard begynte han også å parafrasere deler av [[Det gamle testamente]], men under protest for han fryktet at dens videre utbredelse kunne få de utdannende til å tro at oppførselen til de gamle israelittene var fortsatt akseptabel oppførsel for kristne.

Det er ingen sikre spor på at Ælfric forble ved Cerne. Det har blitt foreslått at denne delen av hans liv ble kortvarig tilbrakt ved Winchester, men hans skrifter for hans patroner ved Cerne, og det faktum at han skrev i 998 hans Kanoner som et pastoralt brev for [[Wulfsige av Sherborne|Wulfsige]], [[biskop av Sherborne]], det bispedømme som klosteret lå inn under, synes å peke på at fortsatte bodde ved Cerne.

1005 er den andre sikre datoen som eksisterer for Ælfric ettersom han da forlot Cerne for [[Eynsham Abbey]], Æthelmærs nye kloster i [[Eynsham]], en reise på over 135&nbsp;km inn i landet i retning av [[Oxford]]. Æthelmær var en slektning av [[Ethelred II av England]]. Her levde Ælfric resten av sitt liv som Eynshams første abbed. I Eynsham skrev han for munkene et sammendrag av Æthelwolds ''De consuetudine monachorum'', tilpasset til deres enkle tanker om klosterlivet; et brev til [[Wulfgeat av Ylmandun]]; og i en gang rundt år [[1008]] en introduksjon til studiet av det gamle og [[Det nye testamente]], men også om livet til sin herre Æthelwold på [[latin]], et pastoralt brev for [[Wulfstan II av York]], [[erkebiskop av York]] og [[biskop av Worcester]], både på latin og angelsaksisk, og en angelsaksisk versjon av [[Beda den ærverdige|Bedes]] ''De Temporibus''.

''Colloquium'', en dialog på latin formgitt for å tjene hans lærerstab som en håndbok i latinsk samtalekunst kan dateres fra hans liv ved Cerne. Den ble uansett utvidet av hans elev Ælfric Bata. Siste gang Ælfric nevnes er antagelig som «Ælfric abbed» i et [[testament]] fra omkring år 1010.

Ælfric var samvittighetsfull munk som etterlot seg nøye instrukser til senere skriver om at de måtte skrive av hans skrifter omhyggelige ettersom ikke ønsket at hans verker forvridd. I århundrene senere ble hans skrifter truet av vikinger og av menneskelig mislighold, og rundt 700 år senere var det bare med nød og neppe at de ble reddet fra Londons store bomullsbrann i 1879 som skadet eller ødela store mengder oldtidsmanuskripter.

Ælfric var en av de mest profilerte forfattere på angelsaksisk (gammelengelsk). Hans hovedtema var Guds nåde, og skrev eksempelvis at «Den kjærlighet som elsker Gud er ikke ørkesløs. Isteden er den sterk og gjør alltid store underverker. Og om kjærligheten ikke er villig til å arbeide, da er det ikke kjærlighet. Guds kjærlighet må bli satt i arbeid for våre munner, våre tanker og våre kropper. En person må oppfylle Guds ord med godhet».<ref>''«The love that loves God is not idle. Instead, it is strong and works great things always. And if love isn’t willing to work, then it isn’t love. God’s love must be seen in the actions of our mouths and minds and bodies. A person must fulfil God’s word with goodness.»'' («For Pentecost Sunday»)</ref>

I kontrast til Ælfrics ledemotiv om Guds nåde sto erkebiskop Wulfstans bitende tordenprekener. Ælfric uttrykket på ingen måte den populære meningen i sin tid, men var framsynt i sitt syn på kvinner, men hans sterke posisjon om «clǽnnes», det vil si renhet, var til gjengjeld langt mer ekstrem enn andre i hans samtid, noe som kan ses i hans homilie om ''Judit'' hvor han parafraserer [[Judits bok]].