Vis kilden til Jernbane

[[Fil:Tren a las nubes cruzando Viaducto la Polvorilla.jpg|thumb|Tog på vei over en [[viadukt]] i Salta i [[Argentina]].]]
'''Jernbane''' er er en skinnelagt bane for tog,<ref>Wisting, Tor; ''Store norske leksikon'' (2005-07): «jernbane» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 20. november 2023 fra [https://snl.no/jernbane]</ref> og utgjør en [[infrastruktur]] av avgjørende betydning for samfunnet, selve [[jernbanedrift]]en.

==Jernbane som transportsystem==
Jernbanens tekniske innretninger kan deles i det som beveger seg ([[lokomotiv]]er og vogner), og fast infrastruktur som skal til for at denne bevegelsen skjer hensiktsmessig. Den virksomheten som knyttes til bruken av begge deler, er jernbanens drift:
#Infrastruktur
#Rullende materiell
#Drift og organisasjon
[[Fil:08_tory_railtrack_ubt.jpeg|thumb|Skinnegang.]]
===1. Infrastruktur===
Infrastrukturen kan deles inn i:
*[[Jernbanespor|Skinnegangen]] (skinnegangen) med tilhørende konstruksjoner som ballast, [[jernbanetunnel|tunnel]]er og [[jernbanebru|bru]]er
*Kontaktledningsanlegg (ofte kalt «kjøreledninger») og omformere ved elektrisk jernbanedrift – kontaktledningene erstattes av og til av takskinne (som i Oslotunnelen) eller (vanligere for [[tunnelbane]]r) [[strømskinne]]
*[[Sikringssystem]]er
*[[Jernbanestasjon|Stasjoner]] med utstyr
*Bygninger langs sporet for skinnegangens vedlikehold, så som banevokterbolig, hvilebuer, [[dresin]]skur.
*[[Jernbaneverksted]]er

===2. Rullende materiell===
Det rullende materiellet kan deles inn slik:
*Trekkraftmateriell
**[[Lokomotiv]]er
***[[Damplokomotiv]]er (ved NSB inntil 1971)
***Elektriske lokomotiver 
****Akkumulatorlokomotiver (ved NSB siden 1916)
****Kontaktledningslokomotiver (ved NSB siden 1922)
***[[Diesellokomotiv i Norge|Diesellokomotiver]] (ved NSB siden 1942)
***[[Gassturbin]]lok (vanligst i 1970- og 80-årene)
**Skinnetraktorer/[[Skiftetraktor|skiftetraktorer]] (små lokomotiver, som regel med forbrenningsmotor)
**Motorvogner
***Bensinmotorvogner
***Dieselmotorvogner
***Elektriske motorvogner
:::Både lok og motorvogner kan ha flere fremdriftsteknologier. Noen elektriske lok og motorvogner, særlig slike som krysser landegrenser, kan utnytte flere strømsystemer.
*[[Jernbanevogn]]er
**Personvogner, som kan deles opp etter bruksområde (samme vogn kan kombinere en eller flere av disse):
***1. klasse ([[Det norske litrasystemet i jernbanen|litra]] A, i dag gjerne benevnt «Komfort»)
***2. klasse (litra B)
***3. klasse (litra C inntil 1956 i Norge)
***Post (litra D)
***Spiseavdeling (litra E fram til 1970, deretter litra R)
***Reisegods- og konduktøravdeling (litra F)
***[[Sovevogn]]er (litra WL)
**[[Godsvogn]]er
***Lukkede vogner
***Plattformvogner med staker, med eller uten nedleggbare sidelemmer
***Lavkarmvogner med staker
***Kassevogner
***Bunntømmingsvogner
***Tankvogner
***Biltransportvogner (jf. [[biltog]])
***Vogner for bulklast (f.eks. korn)
***Vogner for særlig tungt gods, transformatorer o.l.
**Materiell for internt bruk
***Losjivogner
***Transportvogner
***Lastetraktorer
***Sporvedlikeholdsmateriell
***Redningsmateriell
***Kontaktledningsrevisjonsmateriell
***Snøryddingsmateriell
***m.fl.

===3. Jernbanedriften===
Jernbanevirksomheten kan deles inn i disse hoveddelene:
*Planer og anlegg av nye jernbaner
*Ledelse og administrasjon
*Persontrafikk
*Godstrafikk
*Togframføring
*Vedlikehold og drift av infrastruktur
*Vedlikehold og drift av rullende materiell
[[Fil:Train on the border near Kornsjø 20060715.jpg|thumb|NSB-tog ved [[Kornsjø stasjon|Kornsjø grense]].]]
==Jernbanestrekninger i Norge==
{{Utdypende artikkel|Jernbanen i Norge}}
Det norske jernbanenettet kan beskrives som en stjerne med Oslo i navet.<ref>Bjerke & Holom (2004). ''Banedata 2004''. Hamar/Oslo: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb</ref> Fra Oslo går det baner i fire himmelretninger:
*Mot sør: [[Østfoldbanen]] (tidligere også kalt Sydbanen) og Østfoldbanen østre linje.
*Mot øst (nordøst): [[Hovedbanen]]/[[Gardermobanen]], [[Kongsvingerbanen]], [[Solørbanen]], [[Rørosbanen]] og [[Dovrebanen]] til Trondheim, [[Meråkerbanen]] og [[Nordlandsbanen]].
*Mot nord: [[Gjøvikbanen]], [[Valdresbanen]] og tidligere også [[Bergensbanen]] (som nå kjøres via Drammen. Bergensbanen er i dag definert som strekningen mellom [[Hønefoss]] og Bergen.{{tr}})
*Mot vest: [[Drammenbanen]], [[Randsfjordbanen]], [[Vestfoldbanen]], [[Sørlandsbanen]] med sidelinjer.

== Historie ==
===Starten===
Fra gammelt av eksisterte det hestebaner, og fra 1600-tallet ble banene belagt med plater av jern, slik at vognene rullet lettere. Særlig [[gruvedrift]] skapte behovet for baner. I 1789 laget en engelskmann det første jernbanespor med opphøyde skinnehoder og vognhjul med [[flens]]er, og den videre utvikling skjedde først og fremst i England. Men det var først da damplokomotivet ble anvendelig på slutten av 1820-tallet, at jernbaner og jernbanedrift i moderne forstand vokste frem.

Alt i 1840 var det mer enn 4.500 ''miles'' skinnegang i England, og i 1850 over 23.000 ''miles''. Jernbane krever enorme [[ressurs]]er; for 300 tonn jern får man bare en eneste ''mile'' jernbane. Mellom 1830 og 1850 steg det britiske forbruket av jern fra 680&nbsp;000 tonn til 2&nbsp;250&nbsp;000 tonn; behovet for kull til de kulldrevne lokomotivene steg tilsvarende, fra 15 millioner til 49 millioner tonn.<ref>Robert B. Marks: ''The origins of the modern world'' (s. 109), Rowman and Littlefield, ISBN 0-7425-1754-3</ref>

Etter forskjellige forsøk kom det første vellykkede damplokomotivet i praktisk bruk i 1813. Konstruktøren, [[George Stephenson (ingeniør)|George Stephenson]], vant i 1829 en berømt lokomotivkonkurranse med sin nyskapning ''Rocket'', som kunne presses opp i 60&nbsp;km/t; og dermed var jernbanefeberen i gang. Jernbaner ble bygget over hele Europa og USA, etter hvert også i andre verdensdeler, og før århundret var omme, var praktisk talt samtlige byer og tettsteder i vår verdensdel knyttet sammen med jernbanen.
[[Fil:Kart over jernbaner i Norge, Sverige og Danmark (1897).jpg|thumb|Jernbanelinjer i Norge i 1897.]]
===Norsk jernbanehistorie===
{{Utdypende artikkel|Jernbane i Norge#Jernbanens historie i Norge{{!}}Jernbanens historie i Norge}}
I Norge ble de første jernbanesporene anlagt for å løse lokale transportoppgaver. Antagelig var den 1,4&nbsp;km lange hestebanen [[Kjerraten i Åsa|''Damtjern-Storflåtan'']] på [[Krokskogen]] den første (1805). Den inngikk som del av en transportkjede for tømmer som strakte seg fra Land og [[Valdres]] og ned til [[Christiania]]. ''[[Otteidkanalen|Otteid-anlegget]]'' var et kombindert kanal- og jernbaneanlegg i [[Marker]] i Østfold ble bygget i 1825 for å frakte tømmer mellom Store Le og [[Øymarksjøen]]. I 1849 ble [[Grasmobanen|Mortsjølungen-Tvillingtjernanlegget]] åpnet, også det  kombinert kanal- og hestejernbane, for å forbinde [[Mangenvassdraget]] og [[Haldenvassdraget]]. Anlegget skulle frakte tømmer, men også jern og annet tungt gods. [[Engebret Soot]] stod for dette foretagendet.<ref>Bjørnland/Hajum (1977). Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Transportøkonomisk institutt. s.100-103</ref>

Landets første lokomotivjernbane var [[Hovedbanen]] mellom [[Christiania]] og Eidsvold. Den ble påbegynt i 1851 og offisielt åpnet i 1854 og var et samvirke mellom engelske investorer og norske myndigheter. Banen fikk stor trafikk, men erfaringene med de sterke, utenlandske interessene var blandede, og man ble fort enige om at jernbaner heretter skulle bygges med norsk kapital og med sterk, statlig styring. Da de neste jernbanene ([[Hamar-Grundsetbanen|Hamar-Grundset]], [[Kongsvingerbanen]], [[Trondhjem-Størenbanen|Trondhjem-Støren]]) ble vedtatt av Stortinget i 1857, var det baner der staten hadde aksjemajoriteten og full styring. [[Raumabanen]], [[Dombås]]-[[Åndalsnes]], ble åpnet i 1924 og er 114&nbsp;km lang.

Mens Sverige helt fra starten bygget ut sitt hovedbanenett etter en landsplan, skjedde utbyggingen i Norge mer tilfeldig og avhengig av hva distriktene ønsket og hvilke distrikter og byer som ville bidra mest (det norske system). Det, sammen med landets fjellnatur og vanskelige byggeforhold, gjorde at de viktigste stambanene, bortsett fra Rørosbanen (1877), ble bygget bitvis og fullført for sent; Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen i 1944 og Nordlandsbanen til Bodø i 1962. Noen bane langs kysten rundt Norge kom aldri (der hadde man jo skipsleia, med kystruteskip), og dermed fikk Norge aldri et ordentlig, sammenbindende jernbanenett som andre land; bare noen lange strekninger som strålte ut fra hovedstaden. Mens Sverige på det meste hadde 18&nbsp;000&nbsp;km jernbane, fikk Norge aldri mer enn 4&nbsp;500&nbsp;km.

Jernbaneutbyggingen tok en lang pause etter at Nordlandsbanen var fullført frem til Bodø i 1962. Neste utbyggingsprosjekt var [[Oslotunnelen]], en ny øst–vest-forbindelse gjennom Oslo, i 1980. Riktignok ble enkelte kortere strekninger utbedret, vesentlig for å forkorte eller øke kapasiteten på hovedlinjene. [[Arnanipatunnelen]] og den første [[Ulrikstunnelen]] i [[Bergen]] ble åpnet i 1964. Nytt dobbeltspor Asker–Drammen (med [[Lieråsen tunnel]]) ble åpnet i 1973). Dobbeltsporet Ski–Sandbukta på Østfoldbanens [[vestre linje]] var fullført i 1996. Mange viktige forbindelser var vedtatt av Stortinget, men ble ikke bygget – Gjøvik–Lillehammer, Åndalsnes–Ålesund, Oslo–Hønefoss (direkte, jf. [[Ringeriksbanen]]) og mange flere. Disse forbindelsene var det da blitt mulig å erstatte med [[buss|rutebiler]]. I 1998 kom Gardermobanen, som den første [[høyhastighetsbane]] i landet.

Skandinavias første, elektriske jernbane ble bygget på [[Skotfoss]] i [[Skien]] i forbindelse med papirfabrikken Skotfos Brug (1892). Mer ordinære jernbanestrekninger fikk elektrisk drift utover på 1920-tallet, med [[Drammenbanen]] (1922), [[Ofotbanen]], [[Rjukanbanen]] og [[Tinnosbanen]] ([[Bratsbergbanen]]).

== Teknologi ==
Det er glatte stålhjul på stålskinner som gir jernbanens store fortrinn; både fordi det tillater stor fart, og fordi det krever mye mindre energi enn tilsvarende transport med gummihjul på vei. Til gjengjeld må sporet være jevnt og av god kvalitet, svingene (kurvene) bør være slake, og bare slake bakker («stigninger» og «fall») bør tillates; mye slakere enn på vei. Normalt bygges ikke hovedlinjene i Norge med sterkere stigning/fall enn 25 ‰ (25 meter stigning på 1&nbsp;000 meter bane).

[[Sporvidde]]n er en jernbanes viktigste [[parameter]]. Alle lokomotiver og vogner på banen er bygget for nettopp denne sporvidden (avstanden mellom skinnehodene). Normalsporvidden på jernbanenettet er 1&nbsp;435&nbsp;mm (4'8,5"), men det finnes mange andre sporvidder også. Det er utviklet forskjellige systemer for å kjøre tog fra en sporvidde til en annen. I [[Spania]] har de utviklet systemer der toget kan skifte sporvidde i fart. På andre grenseoverganger med [[sporbrudd]] heises vognene opp for å bytte boggier, en prosess som tar lang tid. På enkelte jernbanestrekninger (hovedsakelig over broer) kan det være et ekstra sett med skinner for å holde toget på rett kurs og forhindre at det endre kurs dersom det skulle spore av.

Forskjellige jernbanesystemer kan ha ulik linjeprofil, altså hvor høye og brede tog som kan kjøres uten å treffe møtende tog, tunnelvegger, broer og perronger. Norge og Sverige har bred og høy linjeprofil, og mange norske og svenske tog kan ikke kjøre til Danmark eller kontinentet. Storbritannia har en smal og lav linjeprofil som fører til problemer med å overføre containertransport fra vei til bane.

I tillegg til sporene er [[jernbanesignal|signalsystemer]] og kontaktledninger eller andre anlegg for [[energi]]forsyning ([[kull]], [[diesel]], [[vann]]) i dag viktige deler av infrastrukturen på en jernbane. I [[Norge]], [[Sverige]], [[Tyskland]], [[Østerrike]] og [[Sveits]] kjører de elektriske togene på en spenning på 15 kV vekselspenning med en periode på 16&nbsp;⅔ Hz enfase.<ref name=":0" /> [[Høyhastighetstog]] i [[Frankrike]], [[Spania]], [[Belgia]] og [[Nederland]] kjører med 25 kV vekselspenning 50&nbsp;Hz. Mange internasjonale tog er utstyrt med omformere og kan kjøre på forskjellige spenninger.

På den klassiske jernbanen var sporet lagt på tresviller i grus[[ballast]]. Lokomotivene var damplokomotiver. Vognene hadde ramme og understell av jern/stål, og var ellers bygget av tre. I begynnelsen var det dårlig med bremser; bare lokomotivet og et par bemannede vogner kunne bremse. Fra begynnelsen av 1900-tallet fikk persontogene gjennomgående bremser som ble styrt fra lokomotivet, og fra 1930-årene ble dette vanlig også i godstogene.

Elektriske lokomotiver ble introdusert på Drammenbanen i 1921, og fra 1930 ble det – med unntak for «Dovregubben» og tyske lokomotiver under krigen – for det meste bygget elektriske lokomotiver. Dette skjedde selvfølgelig samtidig med at stadig flere banestrekninger ble elektrifisert; først på Østlandet, så Sørlandsbanen i 1944, Bergensbanen i 1964 og Dovrebanen i 1970.

Motorvogner ble også mer og mer vanlig, særlig fra 1950-årene. Idag kjøres de fleste persontog med motorvognsett. De banestrekninger som fortsatt ikke er elektrifisert, betjenes av dieseldrevne lokomotiver og motorvogner. Det dreier seg stort sett om Rørosbanen, Raumabanen og Nordlandsbanen.

Mens hastigheten for hurtigtogene lå på 80–90&nbsp;km/t helt til etter krigen, kommer de fleste togene i dag opp i 130–160&nbsp;km/t på noenlunde rette strekninger. Nesten alt persontogmateriell i Norge er godkjent for 160&nbsp;km/t eller mer. I Europa for øvrig er hastigheten ofte betydelig høyere. Det norske banenettet er fortsatt belemret med alt for mange kurver. Det ble også i Norge gjort forsøk med krengende vognsett som gikk fortere i kurvene, men negative reaksjoner fra publikum satte en delvis stopper for den utviklingen.{{tr}}

På en god jernbane kan et kraftig lokomotiv uten problemer trekke et godstog på over tusen tonn, og på en høyhastighetsbane kan et togsett lett komme opp i 200&nbsp;km/t og mer. Hastighetsrekorden på jernbanespor ble satt 3. april 2007 av et modifisert V150 [[TGV]]-togsett i Frankrike. Hastigheten som ble oppnådd var 574,8&nbsp;km/t.<ref>[http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/europe/6521295.stm BBC om hastighetsrekorden 2007]</ref>

Et elektrisk tog med 400 passasjerer mellom Bergen og Oslo på [[Bergensbanen]] bruker rundt 0,1 kWh/passasjerkilometer. Mens en batteridrevet bil som [[Tesla Model X|Tesla X]] bruker rundt 0,2 kWh/passasjerkilometer og tog i slakt terreng og god trase bruker rundt 0,03 kWh/passasjerkilometer.<ref name=":0">Per Thorvaldsen: Det går alltid eit tog. ''Dag og Tid'', 25. november 2022, s.22</ref>

==Jernbanedrift==
I godstrafikken gikk utviklingen hos NSB, senere NSB Gods, i dag Cargo Net AS fra små godsvogner som ble lastet og losset ved håndkraft, sekketraller, jekketraller eller små gaffeltrucker, til faste togstammer som bare frakter ferdiglastede containere, eller eventuelle massegods (olje, tremasse, tømmer, flydrivstoff, malm osv.). Etter at det ble åpnet for konkurranse innen godstransporten har godstogselskaper som har etablert seg i Norge gjeninnført transporter med åpne og lukkede godsvogner - nå vogner av stor og moderne type - som lastes og losses med gaffeltrucker. I godstogene er fortsatt lokomotivene enerådende som trekkraft.

Trafikken ble før avviklet ved hjelp av et omfattende personale. Selv de minste stasjonene hadde mange ansatte som var opptatt med togstyring, signalgivning, skifting av vogner, billettsalg, reisegods m.m. I dag er nesten alle stasjoner ubetjente. Billettene selges fra automater, apper eller fra det enkelte togselskaps hjemmeside på ''[[Internet]]''. Togtrafikken styres fra (per 2024) tre fjernstyringssentraler som har kontroll med alle signaler, sporveksler og togbevegelser over nesten hele landet.

== Andre skinnegående transportsystemer ==
En del skinnegående transportsystemer, oftest lokalt i byene, ligner på den «ekte» jernbanen – men er som regel skilt fra denne, både fysisk og ved at f.eks. strømsystemene er annerledes. Skillelinjene mellom systemene er ofte flytende, og flere former for kombivogner (f.eks. [[kombitrikk]]er av ''tram-train''-typen) finnes og kan gå både i gatene og på «ekte» jernbanespor. Med disse forbehold kan systemene inndeles f.eks. slik:
* [[Trikk]]/[[sporvei]] – persontransport (sjelden godstransport) i bygater og bystrøk.
* [[Bybane]], persontransport i bystrøk, nær slektning av trikken, men for en stor del i egen trasé.
* [[Forstadsbane]] – persontransport med geografiske begrensninger; kan gå som trikk i bygatene, og er iblant en trikkelinje forlenget ut i forstedene.
* [[Mellombytrikk]], går som trikk i bygatene, men også fra by til by, ofte i landlige omgivelser mellom byene – f.eks. [[de schlesiske trikkene]] i [[Polen]], [[Kusttram]] i Belgia og ''[[Manx Electric Railway]]'' på øya [[Isle of Man|Man]].
* [[T-bane]] (metro) – helt eller delvis tunnelbasert og med meget høy kapasitet; som regel adskilt fra all annen trafikk, persontransport i og rundt de største byene; bruker gjerne [[strømskinne]] istedenfor kontaktledninger.
* [[Semimetro]] eller «nesten-T-bane», bybane som nærmer seg en egentlig T-bane i kapasitet – og anleggskostnader.

== Se også ==
*[[Jernbane i Norge]]
*[[Jernbane i Sverige]]
*[[Transport]]
*[[Jernbanearkitektur]]
*Hestejernbaner: [[Kjerraten i Åsa]]{{,}}[[Otteidkanalen]]{{,}}[[Grasmobanen]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bjerke, Haugen, Holom og Tovås (2013). Banedata 2013. Data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Norsk jernbanemuseum og Norsk Jernbaneklubb

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Jernbane| ]]