Redigerer Fredrik Stang d.y.

{{Infoboks politiker
| verv = Leder for [[Den Norske Nobelkomite]]
| periode = 1922–1941
| forgjenger = [[Hans Jacob Horst]] 
| etterfølger= [[Gunnar Jahn]]
}}
'''Fredrik Stang''' (1867–1941) var en norsk politiker ([[Høyre|H]]), jurist, professor og rektor ved [[Universitetet i Oslo]]. Han ble formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre etter [[unionsoppløsningen]] og stod for en [[sosialkonservatisme|sosialreformatorisk konservativ]] politikk. Han var [[liste over Norges justisministre|justisminister]] fra 1912 til han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere [[Institutt for sammenlignende kulturforskning]].

== Slekt ==
[[Fil:Fredrik stang dy grav.jpg|thumb|Graven til Fredrik Stang d.y. og Nini Stang på Vestre gravlund i Oslo]]
Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister [[Emil Stang d.e.|Emil Stang]] (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister [[Frederik Stang]] og bror av journalisten og Høyre-politikeren [[Augusta Stang]] og av [[høyesterettsjustitiarius]], [[Arbeiderpartiet|Arbeiderparti-]] og senere [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]]-politikeren [[Emil Stang d.y.]]

Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister [[Christian Homann Schweigaard]]. Han giftet seg senere med Margrethe Grung Andvord (1883–1961). Ekteskapet ble oppløst, og Stang giftet seg for tredje gang med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg. 

Stang var far til [[språkforsker]]en [[Christian Schweigaard Stang]].

== Liv ==
Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i [[Stiftsgården i Christiania|Stiftsgården]]. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister.

Stang ble student i 1885, studerte [[rettsvitenskap]] under blant andre [[Francis Hagerup]] og ble ''[[cand.jur.]]'' i 1890. Fra 1890 til 1892 var han [[advokatfullmektig]] i Kristiania før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han [[høyesterettsadvokat]], og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var ekstraordinær dommer i [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] fra 1901 til 1921. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet.

I de senere årene var Stang også opptatt med arbeid for [[Institutt for sammenlignende kulturforskning]] og som formann i [[Den norske Nobelkomite]]. Som formann var han blant annet med på å tildele [[Carl von Ossietzky]] [[Nobels fredspris]] i 1936. Stang døde under den tyske okkupasjonen av Norge, i 1941. Etter at ''[[Aftenposten]]'' hadde trykket en velvillig [[nekrolog]], rykket [[Knut Hamsun]] følgende innlegg inn i avisa:

:''Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs «høit kultiverte personlighet» skulde De ha føiet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen som hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimarforfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun''.<ref>[[Harald Grieg]]: ''En forleggers erindringer''. Oslo: Gyldendal, 1971, s. 552.</ref><ref>Aftenposten 26. februar 1941.</ref>

== Virke ==
=== Politisk karriere ===
I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.

Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906 da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på [[Stortinget]], hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av. I stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, [[Frisinnede Venstre]]. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909 og overlot ledelsen av stortingsgruppen til [[Jens Bratlie]]. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.

Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, [[Christian Michelsen]], men da denne avslo, gikk stillingen til [[Wollert Konow (SB)]]. Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte [[måltalen]] i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie med Stang som justisminister.

Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av [[Ole Solnørdal]] og nedsatt av [[Johan Castberg]] i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte [[proposisjon]] i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årenes store [[arbeidskonflikt]]er ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.

Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over [[Svalbard]]. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet [[Store Norske]], ble han nemlig sendt til [[Paris-konferansen]] i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister [[Fritz Wedel Jarlsberg]] under forhandlingene, som ledet fram til [[Spitsbergen-traktaten]] i 1920.<ref>Berg (1995).</ref>

=== Vitenskapelig og kulturelt arbeid ===
Stang var en av initiativtakerne til [[Institutt for sammenlignende kulturforskning]].

=== Stang som jurist ===
Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter [[Anton Martin Schweigaard|Schweigaard]]s tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på [[eiendomsrett]]en i ''Indledning til formueretten'' (1911), var han blitt påvirket av den nye [[sosiologi]]en under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet.

=== Stang som historiker ===
Stang var interessert i historie og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunkt for historien valgte han [[stattholdersaken]] 1859–1860, som førte til at [[Christian Birch-Reichenwald|Birch-Reichenwald]] måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren [[Sverre Steen]] og utgitt som ''Stattholdersak og unionsstrid'' i 1943.

Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av [[Den Norske historiske forening]] som ''Erindringer fra min politiske tid'' i 1946.

== Utmerkelser ==
Stang var ''[[dr. h.c.]]'' fra [[Københavns Universitet]]. Han var medlem av [[Den norske Nobelkomite]] i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann.

== Referanser ==
<references />

== Bibliografi ==
* ''Streiftog''. Oslo: Aschehoug, 1939.
* ''Stattholdersak og unionsstrid''. Oslo: Aschehoug, 1943.
* ''Erindringer fra min politiske tid''. Oslo: Grøndahl, 1946.

=== Sekundærlitteratur ===
* [[Roald Berg (professor)|Roald Berg]]: ''Norge på egen hånd''. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.
* [[Arne Björnberg]]: ''Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905''. Uppsala och Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1939.
* [[Per Hem]]: ''Megleren Paal Berg''. Oslo: Aschehoug, 2012.
* [[Jens Arup Seip]]: Anmeldelse av ''Stattholdersak og unionsstrid 1856–1862'', i ''[[Historisk Tidsskrift]]'' 33.
* [[Rune Slagstad]]: ''De nasjonale strateger''. Oslo: Pax, 2001.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Politiker}}
* {{Forskerlenker}}

{{Norges justisministre 1905-1945}}
{{Høyres ledere}}
{{Den norske Nobelkomites medlemmer}}
{{Rektorer ved Universitetet i Oslo}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Stang, Fredrik}}
[[Kategori:Norske justisministre]]
[[Kategori:Høyre-statsråder]]
[[Kategori:Norske statsråder 1905–1940]]
[[Kategori:Høyres ledere]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909]]
[[Kategori:Norske jusprofessorer]]
[[Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo]]
[[Kategori:Rektorer ved Universitetet i Oslo]]
[[Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer]]
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund]]
[[Kategori:Nobelkomiteens ledere]]