Redigerer Skuddene i Sarajevo

{{Infoboks historisk hendelse
| navn =Skuddene i Sarajevo
| bilde =DC-1914-27-d-Sarajevo-cropped.jpg
| bildetekst =Attentatet i Sarajevo: Førstesiden av den italienske avisen ''Domenica del Corriere'', tegning av Achille Beltrame som viser Gavrilo Princip drepe Franz Ferdinand i Sarajevo.
| navn2 =
| deltakere =[[Gavrilo Princip]], [[Nedeljko Čabrinović|Nedjelko Čabrinović]], [[Trifko Grabež|Trifun Grabež]], [[Vaso Čubrilović]], [[Cvjetko Popović]], Lazar Djukić, [[Danilo Ilić]], [[Veljko Čubrilović]], Nedjo Kerović, Mihaijlo Jovanović, Jakov Milović, Mitar Kerović, Ivo Kranjcević, Branko Zagorac, Marko Perin, Cvijan Stjepanović, Apis, Ljuba Vulović, Rade Malobabić, [[Muhamed Mehmedbašić]]
| sted =[[Sarajevo]] 
| dato=[[28. juni]] [[1914]]
| resultat =Drapet på [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertug Franz Ferdinand]] og [[Sophie Chotek|Sophie von Hohenberg]] 
| url=
}}
'''Skuddene i Sarajevo''' var et politisk attentat i [[Sarajevo]] [[28. juni]] [[1914]] hvor den [[Østerrike-Ungarn|østerriksk-ungarske]] [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertugen Franz Ferdinand]] og hans ektefelle [[Sophie Chotek|Sophie von Hohenberg]] ble myrdet. Attentatet utløste [[julikrisen]] som førte til utbruddet av [[første verdenskrig]]. Den norske konsulen i Østerrike-Ungarn, [[Thorleif Paus]], var øyenvitne til attentatet, åpenbart som eneste skandinav.<ref name="Jacobsen"/><ref name="expressen"/>

== Bakgrunn ==

Erkehertug Franz Ferdinand kom til [[Sarajevo]] fra et møte med den tyske keiseren [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] på hans landsted slottet [[Konopiště]] i [[Benešov]] i [[Böhmen]]  for å overvære avslutningen på det Keiserlige og kongelige ([[K.u.k.]]) XV og XVI Korps' manøvrer i [[Bosnia]]. Besøket ble gjennomført etter anmodning fra stattholderen i Bosnia-Hercegovina, feldzeugmeister [[Oskar Potiorek]].

Besøket skulle foregå på årsdagen for det serbiske nederlaget til [[Det osmanske rike|osmanerne]] i [[slaget ved Kosovosletta]] den [[15. juni]] [[1389]], en dato med symbolsk betydning for mange serbere. Datoen 15. juni i den julianske kalender tilsvarer [[28. juni]] i den vestlige (gregorianske) kalender. Den julianske kalenderen var serbisk kalender fram til etter 1. verdenskrig. Datoen for besøket var imidlertid ikke ment som en provokasjon. Det later til at tilfeldigheter lå bak ettersom den østerrikske tronfølgeren helt siden [[1909]] hadde gjennomført slike besøk hos troppene, som avsluttet sine vårmanøvre på dette tidspunkt.

Potiorek var av den oppfatning at det østerriksk-ungarske monarkiets anseelse ikke hadde vært særlig høy etter [[Bosniakrisen]] i [[1908]] og at et kongelig besøk kunne styrke den, noe en bevisst provokasjon ikke ville bidratt til. [[Leon Biliński]], som var ansvarlig finansminister for Bosnia-Hercegovina kom heller ikke på noe tidspunkt med innsigelser mot besøket, selv om den opprinnelige planen ikke inneholdt et besøk i byen. Planen hadde blitt godkjent av erkehertugen personlig.

Tre medlemmer av den pro-serbiske bosniske ungdomsorganisasjonen [[Unge Bosnia|Mlada Bosna]] leste om Franz Ferdinands kommende besøk i østerrikske aviser og bestemte seg for å gjennomføre et attentat mot han. Det var: [[Gavrilo Princip]], en 19-årig gymnaselev, Nedeljko Čabrinović, trykkersvenn på 19 år og Trifun «Trifko» Grabež, en 18-åring som hadde sluttet på skolen uten eksamen.

== Advarsler ==
Det hadde forekommet attentater mot høytstående personer i Bosnia-Hercegovina tidligere. Studenten [[Bogdan Žerajić]] hadde planlagt et attentat mot keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef]] i [[1910]], men hadde oppgitt planen på grunn av monarkens høye alder. I stedet skjøt han samme år på den østerriksk-ungarske guvernøren i Bosnia, general [[Marijan Freiherr von Varešanin]], ved åpningen av den bosnisk-hercegovinske landdag. Han rammet imidlertid ved siden av og begikk deretter selvmord ved å skyte seg i hodet. Žerajić ble et forbilde for Princip; han skal ha svoret å hevne han ved hans grav.

I tiden forut for Franz Ferdinands besøk i Bosnia var det kommet advarsler, men ingen av dem var så konkrete at de fikk erkehertugen til å avlyse besøket. «Jeg lar meg ikke plassere under en glassklokke» hadde han uttalt ved en annen anledning. «Vi er alltid i livsfare. Man må stole på Gud». Da ingen regnet med noen fare, ble sikkerhetsforanstaltningene deretter. Tidsplanen og ruten ble offentliggjort i avisene uker i forveien, muligens også for å lokke så mange jublende tilskuere til som mulig.

Da den serbiske regjeringssjefen [[Nikola Pašić]] hørte om attentatplanene på forhånd, befant han seg i en delikat situasjon. Dersom han lot planen gjennomføre, risikerte han krig med Østerrike-Ungarn på grunn av forbindelsene til den hemmelige organisasjonen ''Ujedinjenje ili Smrt'' (''Gjenforening eller død''  også kalt ''[[Den svarte hånd]]''.)

Dersom han forrådte planen risikerte han å bli stemplet som forræder av sine landsmenn. Pašić forsøkte å advare Østerrike-Ungarn mot attentatet med vage diplomatiske uttalelser og betrodde oppgaven til den serbiske utsendingen i Wien, Jovan Jovanović. I Wien ble Jovanović ansett for å være nasjonalist og ble sjelden mottatt hjertelig. Han fikk finansminister von Biliński i tale. von Biliński var kjent som åpen og omgjengelig og Jovanović meddelte ham at det ville være godt og fornuftig om Franz Ferdinand unnlot å reise til Sarajevo, da ellers «en eller annen ung serber i stedet for en løspatron kunne ta en skarp og skyte ham ned». Biliński forsto ikke betydningen av ordene og svarte med et smil: «la oss håpe at noe slikt aldri vil skje» og fortalte ingen om samtalen. 
 
== Forberedelser til attentatet ==
[[Fil:Gavrilloprincip.jpg|thumb|[[Gavrilo Princip]]]]
På vårparten 1914 besluttet [[Gavrilo Princip]] seg for at han ville drepe Franz Ferdinand etter å ha lest i en østerriksk avis om det kommende besøket, Princip befant seg da i [[Beograd]]. Ifølge andre kilder var [[Nedeljko Čabrinović]] den egentlige opphavsmannen til ideen, etter at hans venn, journalisten [[Mihajlo Pušara]], hadde vist ham et avisutklipp om det forestående besøket. På daværende tidspunkt var det fremdeles usikkert om besøket ville bli gjennomført ettersom keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef]] var alvorlig syk.

Princip meddelte Čabrinović og Grabež hva han hadde til hensikt og sikret seg deres støtte. Ettersom Princip var klar over at planen ikke kunne realiseres uten hjelp utenfra, tok han kontakt med [[Milan Ciganović]], som tilhørte den serbiske etterretningstjenesten. Ciganović var en kjent folkehelt som offisielt var ansatt ved jernbanen. Ciganović sto i forbindelse med major [[Vojin P. Tankošić]], som Princip kjente fra sine mislykkede forsøk på å bli frivillig i Balkankrigen. Princip var ikke klar over at Ciganović og Tankošić var ledende medlemmer av ''Den svarte hånd''.

Ciganović ga de militært uerfarne unge menn skytetrening i Park Topčider i Beograd og den [[27. mai]] ga han dem fire pistoler med ammunisjon og seks bomber fra den serbiske hærens lagre. Våpnenes opprinnelse kunne ikke avdekkes fullt ut ettersom mange serbiske militære hadde slike våpen i sin besittelse. Dessuten fikk de penger til dekning av reiseomkostningene samt noen små flasker med [[cyankalium]], slik at de kunne begå selvmord etter attentatet.

En måned før attentatet reiste de tre attentatmennene via [[Tuzla]] til Sarajevo. Ciganović hjalp dem med å få 
våpnene ubemerket over den bosniske grensen ved hjelp av medarbeidere i den serbiske etterretningstjenesten. I Tuzla sluttet en fjerde attentatmann seg til dem. Det var den 23 år gamle læreren [[Danilo Ilić]]. Ilić vervet ytterligere tre medlemmer fra Mlada Bosnan, [[Vasa Čubrilović|Vaso Čubrilović]] og [[Cvetko Popović]]; to 17-årige gymnaselever samt [[Muhamed Mehmedbašić]], en 27-årig muslimsk serber som var utdannet snekker.

I sammensvergelsen deltok også andre medlemmer av Mlada Bosna, som ikke opptrådte direkte eller bevæpnet: [[Veljko Čubrilović]], Vasos bror og lærer fra Priboj, [[Miško Jovanović]], kjøpmann og bankdirektør fra [[Tuzla]], Mladen Stojaković, lege og senere folkehelt under [[andre verdenskrig]], hans bror Sreten, som var billedhugger, Jezdimir Dangić som var oberstløytnant i [[gendarmeri]]et og senere [[Tschetnik]]-[[Wojwode]], Mitar Kerović og hans sønn Neđa samt Jakov Milović, en bonde fra [[Republika Srpska]].

Da forberedelsene til attentatet var så godt som avsluttet fikk Ilić ordre fra Beograd om å avlyse attentatet. Ledelsen av ''Den svarte hånd'' var i mellomtiden kommet på andre tanker og fryktet alvorlige konsekvenser hvis attentatet lyktes. [[Dragutin Dimitrijević Apis]], lederen av den serbiske etterretningstjenesten og en av lederne av ''Den svarte hånd'', sendte en agent til Sarajevo. Agenten hadde et møte med Ilić for å gi ham ordren. Princip ville imidlertid ikke høre snakk om det og han overtalte Ilić til allikevel å gjennomføre planen.

Mehmedbašić og Čabrinović skulle handle først og ta oppstilling ved Ćumurija-broen, mens de øvrige fem attentatmennene plasserte seg som reserver lenger tilbake mot keiserbroen. Ilić skulle bevege seg ubevæpnet mellom attentatgruppene og se til at de gjorde alt riktig.

== Nedeljko Čabrinovićs attentat ==
[[Fil:Sarajevo-assn-chart.svg|thumb|280px|right|Stedet for bombeanslaget (gul stjerne) og nedskytingen (dødningehodet)]]
Under besøket bodde tronfølgerparet i badebyen [[Ilidža]], ca. 12&nbsp;km vest for Sarajevo. På attentatdagen den 28. juni reiste de med tog fra Ilidža til byens vestlige utkant, hvor det lå en tobakkfabrikk. Stedet var ofte utgangspunkt for østerriksk-ungarske standspersoners besøk i Sarajevo. Ifølge Biliński, som støttet sin hukommelse til en beretning fra erkehertugens marskalk oberst Graf Rummerskirch til krigsminister [[Alexander von Krobatin|Alexander Ritter von Krobatin]], var sikkerhetsforanstaltningene ytterst begrensede. Dette sto i motsetning til de forholdsvis strenge foranstaltningene ved Frans Josefs besøk i Sarajevo i [[1910]]. De politifolkene og sikkerhetsagentene som skulle kjøre foran besøkskolonnen var ikke utstyrt med hverken biler eller hestevogner og ble etterlatt på tobakkfabrikken tungt belesset med erkehertuginnens smykkeskrin.

Ifølge Biliński ble Franz Ferdinands ankomst til Sarajevo på forhånd opplyst på minuttet, noe som skal ha gjort det lettere å gjennomføre attentatet. Før besøket hadde politikaptein Gerde, en ungarer, henvendt seg til stattholderen Potiorek og fortalt at han kun rådet over 30-40 politifolk og derfor ikke kunne sørge for sikkerheten på den lange strekningen fra tobakkfabrikken til rådhuset i Sarajevo. Gerde ba derfor Potiorek om støtte fra militære enheter. Det avviste Potiorek ettersom det på grunn av manøvrene ikke var stasjonert militære enheter i byen og da de ikke kunne nå frem i tide. Derpå hadde lederen av det bosniske gendarmeri, general Šnjarić, foreslått å stille opp en kjede av gendarmer langs ruten, men det forslaget avviste Potiorek også.

[[Fil:FranzFerdinandCar.jpg|thumb|Bilen Franz Ferdinand og Sophie Chotek ble kjørt i gjennom Sarajevo &nbsp;– en utstillingsgjenstand i hærens historiske museum i Wien]]

Franz Ferdinand og Sophie kjørte i en kolonne på seks biler langs kaien ved [[Miljacka]]-elven til rådhuset i Sarajevo. I det første kjøretøyet satt borgermesteren [[Efendi]] [[Fehim Čurčić]] og politisjefen dr. Gerde. I det andre kjøretøyet satt Franz Ferdinand og ektefellen overfor stattholder Potiorek. Foran satt sjåføren [[Leopold Lojka]] og [[Franz Graf Harrach]], eieren av bilen. I det tredje kjøretøyet satt Sophies kammerpike, Alexander Graf von Boos zu Waldeck og stattholderens fløyadjudant, oberstløytnant Merizzi, som kjørte bilen. I den fjerde og femte bilen satt andre medlemmer av Franz Ferdinands følge – blant annet hans assistent [[Andreas Freiherr von Morsey|grev Morsey]], [[Carl von Bardolff|Oberst Bardolff]], lederen av militærkanselliet og hans hoffmarskalk Rummerskirch – samt bosniske regjeringsembetsmenn som regjeringsråd Starch. Den sjette bilen var tom og ble tatt med som reserve.

Rundt klokken 10 kjørte kolonnen forbi Mehmedbašić, som skulle kaste en bombe, men han foretok seg ikke noe. Han forklarte senere at han hadde fått vite av Ilić at han først skulle kaste bomben når han hadde identifisert tronfølgerens vogn, noe han ikke hadde. Som den neste armerte Čabrinović sin bombe ved å slå den mot en lyktestolpe og kastet den deretter mot bilene. Sjåføren i den andre bilen registrerte gjenstanden som fløy forbi og tråkket på gasspedalen, mens Franz Ferdinand hevet armen for å beskytte sin ektefelle mot gjenstanden. Bomben prellet av mot Franz Ferdinands arm, falt ut over den nedslåtte kalesjen og eksploderte rett foran den tredje bilen. Oberstløytnant Merizzi og grev Boos-Waldeck samt et halvt dusin tilskuere ble såret.

Čabrinović svelget sin cyankalium og hoppet i elven Miljacka. Giften var imidlertid gammel og førte bare til at han begynte å kaste opp. Dessuten var ikke elven særlig dyp på dette stedet slik at Čabrinović ble tatt til fange av folkemengden og var nær blitt [[Lynsjing|lynsjet]] før han ble arrestert.
[[Fil:Archduke Franz with his wife.jpg|thumb|300px|Erkehertug Franz Ferdinand og hans ektefelle på trappen til rådhuset i Sarajevo fem minutter før de ble myrdet.]]
Det fremkom i første omgang opplysninger om at oberstløytnant Merezzi bare var lettere såret og hadde blitt fraktet til garnisonssykehuset og Franz Ferdinand befalte derfor at kjøringen skulle fortsette. På veien til rådhuset kjørte kolonnen forbi de øvrige attentatmenn, som imidlertid ikke foretok seg noe. Vaso Čubrilović sa senere at han ikke skjøt fordi han hadde fått medlidenhet med erkehertuginne Sophie, Cvetko Popović sa at han hadde vært redd og ikke visste hva som skjedde med ham i dette øyeblikk.

Da tronfølgerparet var ankommet til rådhuset gjorde borgermesteren seg klar til å holde en forberedt velkomsttale for dem og de mange forsamlede lokale standspersonene, men han ble straks avbrutt av Franz Ferdinand: «Herr borgermester, her kommer man til Sarajevo for å avlegge et besøk og så blir det kastet bomber mot en! Det er opprørende.»<ref>''Prager Tagblatt.'' Nr. 176, 29. Juni 1914, S. 2/2 ([http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=ptb&datum=19140629&zoom=2 weblink ÖN])</ref> Han falt deretter til ro. Etter sitt besøk på rådhuset befalte han ruten endret. Han ville ikke som planlagt dra direkte til museet (hvor også den serbiske historiker Ćorović ventet på hans ankomst), men derimot besøke garnisonssykehuset hvor Merezzi var innlagt med et sår i halsen.

Uheldigvis lå sykehuset på den andre siden av byen. Ifølge Biliński hadde Rummerskirch fortalt at Franz Ferdinand etter oppholdet på rådhuset skulle ha konsultert Potiorek og Gerde og drøftet om det i lyset av bombeattentatet var fornuftig å kjøre til sykehuset. Franz Ferdinand var bekymret for sin ektefelle. Alternativene var å kjøre tilbake til Ilidža via en annen rute eller fortsette til Konak som bare lå få minutters kjøring fra rådhuset. Mens Gerde nølte skal Potiorek ha sagt: «Deres keiserlige høyhet kan rolig fortsette, jeg tar ansvaret.»

== Gavrilo Princips attentat ==
[[Fil:sarajevo princip bruecke.jpg|thumb|Latinerbroen&nbsp;– attentatmannen sto på hjørnet ved huset i venstre side av bildet]]
[[Fil:Ferdinand Behr arrested in Sarajevo 1914.jpg|thumb|200px|left|Etter mordet arresterte politiet enhver de anså for mistenkelig. Bildet viser ikke Princip.]]
I strid med ordrene dreide vognkolonnen ut ved Latinerbroen som fører over Miljacka, inn på den opprinnelig planlagte ruten. Sjåføren (ifølge Biliński var det Rummerskirch som kjørte, Lojka omtales ikke) som oppdaget dette i tide, skulle akkurat til å rygge for å komme tilbake på kaien da Princip til sine store overraskelse så kjøretøyet stoppe foran seg. Han benyttet sjansen, trakk pistolen sin og skjøt på få meters avstand to ganger mot det langsomtkjørende målet. Franz Ferdinand ble truffet i hals[[pulsåre]]n, Sophie i underlivet. Princip sa senere at han slett ikke ville treffe Sophie. Skuddene var rettet mot Franz Ferdinand og Potiorek.

Princip svelget straks sin cyankalium, men også han kastet opp. Deretter forsøkte han å skyte seg med pistolen. Den ble imidlertid revet ut av hendene hans og den rasende folkemengden ville lynsje ham. Princip ble øyeblikkelig  arrestert, slått med sabelskjefter og ført bort. Samtidig dreide sjåføren i bilen med Franz Ferdinand og Sophie rundt og kjørte raskt avgårde til Potioreks residens Konak. Franz Ferdinand snakket til sin ektefelle: «Sopherl! Sopherl! Ikke dø! Lev for våre barn!» Sophie forblødde imidlertid under turen og Franz Ferdinand døde kort tid senere på Konak.<ref>Theodor von Sosnosky: ''Franz Ferdinand der Erzherzog-Thronfolger. Ein Lebensbild''. Verlag Oldenbourg, München 1929, S. 208.</ref>

== Reaksjoner på attentatet ==
Selv om sorg og raseri over attentatet mot tronfølgeren var de herskende reaksjonene i Østerrike-Ungarn, var det ikke alle som sørget. Utsendingen i București, senere utenriksminister [[Ottokar Czernin]] mintes senere at det i Wien og Budapest hadde vært flere som gledet seg enn som sørget. Franz Ferdinand og hans fortrolige ble i konservative kretser i Wien ofte omtalt som «[[Belvedere]]bagasje» og hadde ikke utelukkende venner. Hans planer om å gi sydslaverne en egen del av riket hadde irritert mange samtidige; særlig avviste man i den ungarske delen av riket disse planene kategorisk.

Det verserte rykter som fortalte at attentatmannen var en illegitim sønn av [[Rudolf av Østerrike-Ungarn|kronprins Rudolf]], eller at det var [[frimurer]]e eller den ungarske ministerpresident [[István Tisza]] som sto bak attentatet – og det uansett den omstendighet at nettopp Tisza i første omgang kategorisk motsatte seg en håndfast opptreden overfor Serbia.

== Politiske følger av attentatet ==
{{Utdypende|Julikrisen}}
Skuddene i Sarajevo førte ikke automatisk til krig og krig var i første omgang en usannsynlig mulighet. Angrep på statsoverhoder og andre høytstående personer var den gang ikke usedvanlige, men hadde inntil da aldri blitt oppfattet som anledning til krig. I begynnelsen trodde man selv ved hoffet i Wien ikke på at den serbiske regjering hadde vært involvert. Den østerriksk-ungarske seksjonsråd Friedrich Wiesner ledet etterforskningen og skrev i sin beretning den 24. juli 1914 til det østerriksk-ungarske utenriksministerium:

{{Sitat|Medviten fra den serbiske regjering ved ledelsen av attentatet eller dettes forberedelse og fremskaffelse av våpen kan på ingen måte bevises eller formodes. Det er langt større grunn til å anse dette for utelukket. Av utsagn fra de anklagede fremgår det nesten uanfektelig at attentatet ble besluttet i Beograd og forberedt under medvirkning fra de statlig ansatte serbere Ciganović' og major Tankošic', som fremskaffet begge bomber, Brownings, ammunisjon og cyankalium.<ref>[http://net.lib.byu.edu/estu/wwi/1914/austdocs/1017.html Telegram fra Wiesner av 13. juli 1914 på World War I Document Archive]</ref>}}

Overfor dette står imidlertid at Wiesner etter krigen støttet tanken om at den serbiske regjering hadde visst om attentatplanene.<ref>Friedrich Wiesner: ''Die Mordtat von Sarajevo und das Ultimatum'', [http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=rpt&datum=19240628&seite=2&zoom=2 ''Reichspost'' (28. Juni 1924), S.&nbsp;2f.]</ref>

Attentatet i Sarajevo var derfor ikke umiddelbart utløser av ytterligere skritt i Wien, men etter en del nøling på [[Hofburg]] og konsultasjoner i Berlin ble attentatet til slutt brukt av Østerrike-Ungarn som anledning til å iverksette en regionalt avgrenset krig mot Serbia. Østerrike-Ungarn var ikke på forhånd innstilt på krig mot Serbia.<ref name="haf26">[[Sebastian Haffner]]: ''Die sieben Todsünden des Deutschen Reiches im Ersten Weltkrieg''. Verlag Lübbe, Bergisch Gladbach 1981, ISBN 3-7857-0294-9, S. 26.</ref> Personer som [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]] hadde allerede flere år tidligere foreslått en militær inngripen overfor Serbia. Han ble imidlertid holdt i sjakk av «fredspartiet», som med Franz Ferdinands død hadde mistet en av sine viktigste talsmenn.

Den serbiske regjeringen var fullstendig klar over denne holdningen hos krigspartiet ved hoffet i Wien og de ventet bare på en anledning til å angripe Serbia,<ref name="haf26" /> og regjeringen var klar over de mulige konsekvenser. Den beklaget hendelsen, avviste å ha forbindelse med attentatet og henviste til at alle gjerningsmennene stammet fra det annekterte Bosnia - Hercegovina og formelt sett var østerrikere. Dessuten fantes det ingen beviser som tydet på en offisiell serbisk innblanding. Til gjengjeld ble det i Østerrike-Ungarn offisielt meddelt at den serbiske organisasjonen ''Narodna Odbrana'' (folkeforsvar) sto bak attentatet.

Østerrike-Ungarn ble også støtt over den som fiendtlig betraktet kritiske serbiske pressen som ble ansett for ansvarlig for den oppiskede politiske stemningen som hadde fremmet mordet på den østerrikske tronfølgeren. Serbia påberopte seg her den forfatningsmessig garanterte pressefrihet for private medier og anså den regjeringsstyrte og nasjonalistiske østerriksk-ungarske presse (især den konservative «Reichspost») for å være den egentlige kilde til problemer.<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 19, S. 32–48.</ref>

Da Østerrike-Ungarn sto overfor en uavklart situasjon, overlot det beslutningen til Tyskland.<ref name="haf26" /> Avgjørelsen om et angrep på Serbia kom derfor ikke i Wien, men i stedet den [[5. juli]] i 1914 i [[Potsdam]] og innbefattet uttrykkelig også den situasjon at der kunne oppstå «alvorlige europeiske komplikasjoner».<ref name="haf26" /> Den [[6. juli]] ga Tyskland pr. telegram Østerrike-Ungarn sin fulle oppbakking til et angrep mot Serbia.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/blankche.html Telegram fra kansler Bethmann-Hollweg til den tyske ambassadør i Wien Tschirschky av 6. juli 1914]</ref> 
Også Bulgaria, Romania og Tyrkia tilkjennega i rett tid at de ville stille seg på [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]]s side, hvis Østerrike-Ungarn skulle beslutte seg til å «gi Serbia en lærepenge».<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/wilnotes.html Tyske ambassademeddelelser juni-juli 1914 med anmerkninger fra keiser Wilhelm II]</ref>

Som følge av dette stilte Østerrike-Ungarn den [[23. juli]] 1914 Serbia overfor et ytterst skarpt 48 timers [[ultimatum]].<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 7, S. 15–20.</ref> Ultimatumet var offisielt en [[Demarche|démarche]], da det ikke direkte ble truet med krig, men kun med avbrytelse av de diplomatiske forbindelser.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1066.html Telegram] fra grev [[Leopold Berchtold]] til Freiherrn von Giesl i Beograd av 23. juli 1914</ref> Serbia ble i noten oppfordret til å fordømme alle [[Irredentisme|irredentistiske]] bestrebelser som hadde til formål å sikre avståelse av østerriksk-ungarsk område og fremover imøtegå noe slikt med ytterste strenghet. Serbia skulle blant annet forhindre enhver anti-østerriksk propaganda, straks ta tiltak mot ''Narodna Obrana'', fjerne involverte i attentatet fra statens tjeneste og måtte fremfor alt:

{{Sitat|se til at organer fra k.u.k.-regjeringen medvirker ved undertrykkelsen av den subversive bevegelse, som arbeider imot monarkiets territoriale intregritet … innlede en rettslig undersøkelse mot enhver deltaker i 28. juni komplottet, som måtte befinne seg på serbisk område og hertil at organer utpekt av k.u.k.-regjeringen deltar i de pågjeldende undersøkelser …}}

Som reaksjon på ultimatumet sendte det russiske ministerrådet den 24. juli 1914 ut et meddelende memorandum til Serbia, hvor det meddelte den serbiske regjering at den russiske regjering overfor de europeiske stormakter ville bestrebe seg på å oppnå en utsettelse av ultimatumet slik at Serbia fikk «mulighet for selv å gjennomføre en inngående undersøkelse av attentatet i Sarajevo». Av memorandumet fremgikk det at Russland planla en mobilisering av sine tropper og trakk sine finansielle aktiva ut av Tyskland og Østerrike. I tilfelle av et østerriksk-ungarsk angrep på Serbia ville Russland ikke unnlate å handle.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/russmemo.html ''Benachrichtigendes Memorandum des russischen Ministerrats an Serbien vom 11./24. Juli 1914'']</ref>

Serbia aksepterte ikke ultimatumet betingelsesløst og avga følgende erklæring vedrørende østerrikske organers aktiviteter på serbisk jord:

{{Sitat|Den kongelige regjering [Serbia] anser det naturligvis for sin plikt å innlede en undersøkelse mot enhver person som deltok i komplottet av 15./28. juni, eller skulle ha deltatt og som befinner seg på dets territorium. Hva angår deltakelse i undersøkelsen av dette av k.u.k.-regjeringens utpekte organer, så kan den ikke godkjenne dette da det ville være en krenkelse av forfatningen og prosesslovgivningen. Imidlertid kan det i enkelte tilfelle gis meddelelse om resultatene av undersøkelsene.}}

Rauchensteiner fremfører i sin bok ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg'' at det i punkt 6, ikke som den serbiske regjering lot det fremstå dreide seg om østerriksk deltakelse i domfellelsen, men kun om deltakelse i undersøkelsen og at det var tilfelle for undersøkelser på andre lands territorium. Østerrike-Ungarn tillot i 1868 Serbia å foreta undersøkelser i Østerrike-Ungarn etter mordet på den serbiske [[Mihajlo Obrenović|fyrst Mihailo]]<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 78.</ref> Dette argumentet opptrer i en skrivelse som grev [[Leopold Berchtold]] sendte den 24. juli 1914 til den rumenske konge [[Carol I av Romania|Carol I]] for å overbevise ham om det rimelige i ultimatumet. Berchtold omtaler også i skrivelsen at det i Paris og Berlin fantes et russisk politikontor ''(bureau de sûreté)'', som holdt øye med radikale russiske elementer.<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k. u. k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 27, S. 98.</ref><ref>Vladimir Ćorović: ''Odnosi između Srbije i Austro-Ugarske u XX veku''. Biblioteka grada Beograda, Belgrad 1992, ISBN 86-7191-015-6, S. 728.</ref>

Ćorović fremfører at Berchtolds sammenligninger halter: Østerrike-Ungarn hadde i 1868 frivillig lovet Serbia deltakelse i undersøkelsene for å få det på sin side. Serbia var den gang en liten [[vasallstat]], mens Østerrike-Ungarn var en stormakt, så av deltakelsen av serbiske embetsmenn i etterforskningen kunne det ikke avledes noen stats- eller folkerettslige konsekvenser. Også det franske eksempelet haltet ettersom det omtalte politikontor var opprettet på bakgrunn av en frivillig avtale mellom vennligsinnede regjeringer. Østerrike-Ungarn ville derimot i 1914 påtvinge Serbia egne undersøkelser for å uttrykke mistillit til Serbias rettsvesen uten å fremlegge beviser for de fremførte beskyldninger.<ref>Ćorović S. 729</ref>

Den [[25. juli]] [[1914]], dagen før fristens utløp, utarbeidet baron Hold von Ferneck i det k.u.k. utenriksministerium på forhånd en avvisning av Serbias reaksjon. Hvis Serbia aksepterte alle betingelser i ultimatumet, men kun ytret den minste innvending, skulle reaksjonen vurderes som utilstrekkelig av følgende grunner: 
# Fordi Serbia i motsetning til de forpliktelser det hadde påtatt seg overfor Østerrike-Ungarn i 1909 hadde forholdt seg fiendtlig. 
# Fordi Serbia tydeligvis satte spørsmålstegn ved Østerrike-Ungarns rett til å beslutte i hvilket omfang det ville dra Serbia til ansvar. 
# Fordi det på ingen måte var tale om en intern serbisk kursendring, selv om det flere ganger var blitt oppfordret til det. 
# Fordi Serbia tydeligvis manglet ærlig hensikt og lojalitet til å oppfylle ultimatumet 
Hvis Serbia oppfylte alle betingelser uten innvendinger, så kunne det tross alt anføres at det i ultimatumet krevde skritt hverken var tatt eller var blitt annonsert.<ref>Ćorović S. 758</ref>

Samtidig kan det innvendes at Wien hadde besluttet seg for å innlede krig og ikke var interessert i at Serbia skulle gi etter. Dette fremgår også av tallrike ytringer fra personer som var på Hofburg.

{{Sitat|Man var enige om hurtigst mulig å fremsende kravene til Serbia og å fremsette dem på en måte slik at de måtte avvises av Serbia.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref>}}

Berchtold instruerte den østerrikske utsendingen i Beograd allerede den [[7. juli]] [[1914]] slik:

{{Sitat|Uansett hvordan serberne reagerer - De skal avbryte forbindelsene og reise. Det skal føre til krig.<ref>Rauchensteiner S. 75</ref>}}

Berchtold viste seg dagen etter bekymret for at en «svekket holdning ville kunne diskreditere vår stilling overfor Tyskland».<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1010.html Brev fra grev Berchtold til grev Tisza av 8. juli 1914]</ref> Ministerrådet lot det på sitt møte den 19. juli stå åpent, om Serbia – som diplomaten grev [[Alexander Hoyos]] overveide det – skulle deles opp mellom andre balkanstater. Grev Tisza sluttet seg til avsendelsen av démarchen kun fordi Serbia bare kunne tvinges til å avgi små eller slett ingen strategisk viktige områder<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1026.html Referat av ministerrådets møte om felles anliggender den 19. juli 1914]</ref> Den østerrikske ministerpresidenten [[Karl Stürgkh]] snakket om å avsette det serbiske kongehuset og at ordlyden av den relevante passasjen tillot bestemt den fortolkning som den serbiske regjering tilla den.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers. Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Styria Verlag, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref> Utlandet oppfattet démarchen på samme måte som den serbiske regjering. Den sjokkerte britiske utenriksministeren [[Edward Grey|Sir Edward Grey]] snakket om den «mest onde skrivelse jeg har hatt i hendene i hele mitt liv».

Samtidig innledet Serbia en mobilisering. Deretter erklærte Østerrike-Ungarn som ventet Serbia krig den [[28. juli]] [[1914]],<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 37, S. 117.</ref> noe som innebar utbruddet av [[første verdenskrig]].

== Rettssaken mot attentatmennene ==
[[Fil:Proces w Sarajewie s.jpg|thumb|300px|Rettssaken mot attentatmennene. På første rekke ses sittende Gavrilo Princip og Nedeljko Čabrinović som nr. 3 og 4 fra venstre]] 
Čabrinović, Princip og de andre attentatmenn med unntak av Mehmedbašić ble tatt en for en. Under forhørene tidde hardnakket i starten inntil de etter ønske fra Princip ga opp og tilsto alt. Da ble også de fleste andre sammensvorne arrestert.

Fra [[12. oktober|12.]] – [[23. oktober]] [[1914]] fant rettssaken mot i alt 25 personer sted i Sarajevo. De arresterte var anklaget for [[Forræderi|høyforræderi]] og [[drap|snikmord]]. Under rettssaken avviste alle anklagede enhver forbindelse til det offisielle Serbia.

=== Gavrilo Princip ===
Gavrilo Princip sa i sitt vitneutsagn at han ikke angret sin gjerning og ikke anså seg selv for å være en forbryter; han hadde myrdet en [[tyrann]]. Han sa at han var [[Jugoslavia|jugoslav]] og revolusjonær, at han hatet Østerrike-Ungarn og ønsket dets undergang. Ingen hadde oppfordret han til å begå handlingen og han avviste enhver forbindelse til det offisielle Serbia. Til understøttelse for dette hevdet han at Ciganović hadde advart han om at de serbiske myndigheter ville ta dem til fange dersom de hørte om planen. Han sa også at han var lei for å ha drept  erkehertuginnen – en tsjekker – og at dette skuddet hadde vært tiltenkt Potiorek.

Princip ble dømt skyldig i høyforræderi og snikmord og idømt 20 års hardt [[tukthus]] som ble skjerpet med en månedlig fastedag og den 28. juni hvert år streng kvarters- og mørkearrest. Ved domfellelsen ble det tatt hensyn til hans unge alder på gjerningstidspunktet noe som reddet han fra dødsstraff. Han døde i [[1918]] på fengselssykehuset i den lille festningen [[Theresienstadt konsentrasjonsleir|Terezín]] av [[Tuberkulose|knokkeltuberkulose]].

=== Nedeljko Čabrinović ===
Nedeljko Čabrinović anga som årsak til sin handling at Franz Ferdinand hadde vært en fiende av slaverne og særlig serberne. Han uttalte også at i Østerrike-Ungarn var det tyskerne og ungarerne som bestemte, mens slaverne ble undertrykket. Ettersom han var mindreårig på gjerningstidspunktet ble han idømt 20 års hardt tukthus, men samme skjerpelser som Princip. Han døde i slutten av januar [[1916]] av tuberkulose.

=== Trifun «Trifko» Grabež ===
Trifun «Trifko» Grabež kalte drapene for «de største revolusjonære handlinger i historien». Han ble idømt 20 års hardt tukthus. Også han var for ung til dødsstraffen. Han døde i 1918 av tuberkulose.

=== Danilo Ilić ===
Danilo Ilić ble funnet skyldig av retten og dømt til døden. Han var myndig på gjerningstidspunktet. Han ble henrettet ved [[henging]] den [[2. februar]] [[1915]] sammen med Miško Jovanović og Veljko Čubrilović.

=== Vaso Čubrilović ===
Vaso Čubrilović betegnet seg overfor domstolen som «serbokroat» og anga at hans mål var en forening av serbere, kroater, slovener og bulgarer i én stat. Han ble dømt til 16 års hardt tukthus med samme skjerpelser som Princip. Etter Østerrike-Ungarns sammenbrudd ble han løslatt. Han studerte historie og arbeidet senere som lærer og universitetsprofessor og var minister for skogbruk under [[Josip Broz Tito|Tito]].

=== Ivo Kranjčević ===
Ivo Kranjčević, en kroat, som etter Čubrilovićs attentat hadde gjemt våpen, ble idømt 10 års hardt tukthus med de ovennevnte skjerpelser.

=== Cvetko Popović ===
Cvetko Popović ble idømt 13 års fengsel for høyforræderi, men ble løslatt etter Østerrike-Ungarns sammenbrudd. Også han var mindreårig på gjerningstidspunktet. Han ble senere kurator på den etnografiske avdelingen av museet i Sarajevo.

=== Muhamed Mehmedbašić ===
Muhamed Mehmedbašić ble som den eneste impliserte ikke tatt til fange og unnslapp til [[Montenegro]], hvor han skrøt offentlig med sin deltakelse i attentatet. Det endte med at montenegrinerne måtte sette han i fengsel. Østerrike-Ungarn forlangte ham utlevert, noe som satte Montenegro i en ubehagelig situasjon da man ikke ønsket å komme i konflikt med den lokale serbiske befolkningen. Det lyktes imidlertid Mehmedbašić å bryte ut av fengselet og unnslippe og dermed var problemet fra Montenegros synspunkt løst.<ref>Vladimir Dedijer: ''Sarajevo 1914.'' Prosveta, Beograd 1966, S. 456</ref> Etter denne episoden gikk han under jorden og holdt seg skjult. I 1917 ble han sammen med lederen av ''Den svarte hånd'' Dragutin Dimitrijević Apis fengslet for et mordkomplott mot den serbiske prinsregenten [[Aleksandar I av Jugoslavia|Aleksandar Karađorđević]] og idømt 15 års fengsel. I 1919 fikk han amnesti og vendte tilbake til Sarajevo, hvor han levde beskjedent som gartner og snekker. Han døde under [[andre verdenskrig]].
 
=== Miško Jovanović ===
Miško Jovanović transporterte de våpen som ble benyttet ved attentatet fra Tuzla til Sarajevo. For ikke å bli oppdaget ved eventuelle kontroller på veien til Sarajevo ga Princip våpnene til Jovanović i Tuzla og fikk dem tilbake i Sarajevo. Jovanović ble funnet skyldig i medvirkning til mord og ble hengt den 2. februar 1915 sammen med Danilo Ilić og Veljko Čubrilović.

=== Veljko Čubrilović ===
Veljko Čubrilović, Vasos bror, ble funnet skyldig i medvirkning til mord og ble hengt den 2. februar 1915 sammen med Miško Jovanović og Danilo Ilić.

== Attentatsteder i Sarajevo ==
[[Fil:Sarajevo11.jpg|thumb|Innskrift på gjerningsstedet for attentatet]]
[[Fil:Uniform worn by Ferdinand when he was assassinated in Sarajevo.jpg|thumb|left|Franz Ferdinands blodplettede uniform]] 
I anledning treårsdagen for drapene den [[28. juni]] [[1917]] lot Østerrike-Ungarn oppføre et 12 meter høyt minnesmerke ved gelenderet på latinerbroen. Monumentet besto av to søyler, en stor plate med figurer av de drepte i tillegg til en nisje til sørgelys og blomster. På slutten av 1918 tok kongeriket Jugoslavia monumentet ned og plasserte det i et museumsdepot. Alteret ved minnesmerket ble sprengt bort i 1919.<ref>Ernst Trost: ''Das blieb vom Doppeladler. Auf den Spuren der versunkenen Donaumonarchie.'' Verlag Fritz Molden, Wien 1966, S.332</ref> Mens søylene ble benyttet til andre formål, finnes platen med figurene av tronfølgeren i dag på Bosnia-Hercegovinas kunstgalleri. På attentatstedet står det rester av en betongbenk som var en integrert del av monumentet. Bosnia-Hercegovina overveier å fornye minnesmerket.<ref>{{Cite journal| author=Indira Kučuk-Sorguč | title=Prilog historiji svakodnevnice: Spomenik umorstvu – okamenjena prošlost na izdržavanju stoljetnje kazne | journal=Prilozi (Contributions) | year=2005 | volume=34 | pages=61–66 | url=http://www.ceeol.com/aspx/issuedetails.aspx?issueid=f9ed4d57-71da-4bfb-a23c-e18870485fa5&articleid=90a34f30-35fe-4543-b80e-17ebd3bd5264#a90a34f30-35fe-4543-b80e-17ebd3bd5264 }}, S. 63–65.</ref>

Etter første verdenskrig stilte kongeriket Jugoslavia opp en stentavle på attentatstedet. Dette var en minnetavle til ære for Princip. I forbindelse med tyskernes okkupasjon av Sarajevo i april [[1941]] ved tyskernes ble minnesmerket overdratt til tyske tropper av tyske bosniere ved en høytidelighet. Deretter ble den overført til tøyhuset i [[Berlin]].<ref>[http://fachkataloge.bsb-muenchen.de/img/hoff-35114.jpg Bild hoff-35114] und [http://fachkataloge.bsb-muenchen.de/img/hoff-35336.jpg Bild hoff-35336], Fotoarchiv Hoffmann P.83, Bayerische Staatsbibliothek</ref>

I Titos Jugoslavia ble Princip og Mlada-Bosna-bevegelsen æret som de «unge forkjempere for frihet og uavhengighet for det jugoslaviske folk» og det ble innredet et lite museum om dette i Sarajevo. Bosniske kommunister besluttet i et møte den [[7. mai]] [[1945]] i USAOBiH (den forenede allianse av anti-fascistisk ungdom i Bosnia-Hercegovina), «som tegn på evig takknemlighet overfor Gavrilo Princip og hans kamerater som kjempet mot de tyske erobrere» å stille opp en ny minnetavle.<ref>Kamberović, S. 14</ref>

Latinerbroen ble omdøpt til Gavrilo-Princip-broen. På stedet hvor Princip skal ha stått under attentatet, satte man opp stenblader med fotavtrykk. Dette ble ødelagt under bosniakrigen i [[1990-årene]]. I [[1977]] ble det stilt opp en minnetavle som fremstiller Princip som nasjonalhelt.

Etter bosniakrigen i 1990-årene ble Princip-broen igjen omdøpt til Latinerbroen. Ved attentatstedet finnes det i dag en minnetavle med en nøytral innskrift på bosnisk og engelsk.

Det våpenet som Princip benyttet var en [[FN Modell 1910|FN Browning modell 1910]] (Serienummer 19074), en halvautomatisk pistol av kaliber 7,65&nbsp;×&nbsp;17&nbsp;mm. Våpenet er siden forsvunnet og kan derfor ikke, som det ofte hevdes, beses på det hærhistoriske museet i Wien. Til gjengjeld kan man der se tronfølgerens blodplettede uniform og det kjøretøyet av merket [[Gräf & Stift]] som han ble kjørt rundt i Sarajevo i. Den dødsmasken i gips som ble laget av erkehertugen og hans gemalinne kan sees på det tsjekkiske slottet [[Konopiště]].

==Norsk øyenvitne==
Den norske konsulen i Østerrike-Ungarn, [[Thorleif Paus]], var vitne til attentatet, åpenbart som eneste skandinav. Han var på reise på [[Balkan]] for å promotere norsk eksportindustri, og var tilfeldigvis i Sarajevo på attentatdagen.<ref name="Jacobsen">Palle Koster Jacobsen: «[https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_faedrelandsvennen_null_null_19681214_94_291_1 Han så erkehertugen dø ...]». ''[[Fædrelandsvennen]]'', 14. desember 1968 s. 4</ref><ref name="expressen">{{ Kilde bok | dato = 1964-06-28 |kapittel=Han var med i Sarajevo| tittel = Expressen | utgivelsessted = | url = https://tidningar.kb.se/4112703/1964-06-28/edition/11225/part/1/page/16/ | side =16 }}</ref>

== Referanser ==
<references />
== Litteratur ==
* {{Kilde bok
  | forfatter= Smith, David James
  | utgivelsesår= 2008
  | artikkel=
  | tittel= Skuddene i Sarajevo
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=Gyldendal
  | side=
  | isbn=82-05-38076-9
  | url={{Bibsys-oria/url|090192648}}
 }}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.firstworldwar.com/video/ferdinand.htm Filmopptak av Franz Ferdinands ankomst til rådhuset i Sarajevo den 28. juni 1914] og [http://www.firstworldwar.com/video/ferdinandfuneral.htm av hans begravelse]
* [http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&datum=19140629&zoom=2 Attentatet som beskrevet i den østerriksk-ungarske presse (Østrigische Nationalbibliothek)]
* [http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/ De østerriksk-ungarske dokumenter vedrørende krigsutbruddet]
* [http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/papers/serbblue.html The Serbian Blue Book]
* [https://web.archive.org/web/20091028190013/http://www.dradio.de/dlr/sendungen/wk1/286168/ DeutschlandRadio Berlin, utsendelse fra 28. juni 2004]
* [http://noe.orf.at/stories/350130/ En håndgranat mot tronfølgeren – Landesausstellung 2009]{{Død lenke|dato=juni 2019 |bot=InternetArchiveBot }}

{{Første verdenskrig oversikt}}
{{Coord|43|51|28.5|N|18|25|43.5|E|region:BA_type:landmark_scale:3000|display=title}}
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|første verdenskrig}}

[[Kategori:Opptakten til første verdenskrig]]
[[Kategori:Sarajevos historie]]
[[Kategori:Hendelser i 1914]]