Redigerer Benito Mussolini

{{Infoboks politiker
| verv = [[Italias statsminister]]
| periode = 31. oktober 1922–25. juli 1943
| vara = Monark
| varanavn = [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]]
| forgjenger = [[Luigi Facta]]
| etterfølger = [[Pietro Badoglio]]
}}
'''Benito Amilcare Andrea Mussolini''' (1883–1945) var [[Italias statsminister]] og det italienske fascistpartiet [[Partito Nazionale Fascista]]s leder{{efn|«''[[Duce|il Duce]]''», «leder» eller «fører»}} fra 31. oktober 1922 frem til 8. september 1943.

== Barne- og ungdomsår ==
Benito Mussolini ble født den 29. juli 1883 i den lille norditalienske småbyen Dovia, en ''[[frazione]]'' av kommunen [[Predappio]], ikke langt fra [[Forlì]]. Han var sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini og hans kone folkeskolelærerinnen Rosa (født ''Maltoni'', død 1905). En kort periode var hun også sin sønns lærerinne.<ref>[http://cronologia.leonardo.it/storia/biografie/mussoli.htm En italiensk biografi] {{Wayback|url=http://cronologia.leonardo.it/storia/biografie/mussoli.htm |date=20081018200451 }} på cronologia.leonardo.it</ref> Hele kommunen Predappio hadde på dette tidspunktet en befolkning på drøyt 5&nbsp;000 innbyggere.

Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete.<ref>Mange kilder, f.eks. i flere verker av Renzo De Felice, og hos Denis Mack Smith i ''Mussolini''.</ref> Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito – et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») – var etter [[Benito Juárez]], den [[Mexico|meksikanske]] reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser [[Maximilian av Mexico]]. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, [[Amilcare Cipriani]] og [[Andrea Costa]]. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et [[anarkisme|anarkistisk]] islett.

Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957).<ref>[http://www.geneall.net I/per_page.php?id=283037 Alessandro Mussolini] fra i GeneAll.net</ref> Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter [[Arnaldo da Brescia]], som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk.

Faren var medlem av [[den første internasjonale]], likesom [[Karl Marx|Marx]] og [[Friedrich Engels|Engels]], og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og hvordan han leste høyt for ham passasjer fra ''[[Kapitalen]]''.<ref>Benito Mussolini: ''My Rise and Fall'', New York:Da Capo, 1998, s. 3 (se forklaring ovenfor)</ref> I likhet med mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi.

Det var faren som skulle ha sterkest innflytelse på Benito.
{{Sitat|Av verdslig gods hadde han ikke noe å gi i arv, men av åndelig gods etterlot han seg en skatt: Ideen.|Mussolini, 1910 i sitt månedstidsskrift «La Lotta di Classe» ved farens død.<ref>Ivone Kirkpatrick: ''Mussolini. A study in Power'', New York, 1964, s. 18</ref>}}
Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889–91) ble sendt til en internatskole drevet av [[salesianerordenen]] i [[Faenza]].<ref>Renzo De Felice: ''Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920'', Einaudi, 1995, s. 12</ref>

Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot [[katolisismen]], og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer,<ref>[http://www.historylearningsite.co.uk/benito_mussolini.htm Benito Mussolini] fra HistoryLearningSite.co.uk</ref> og knivstukket en medelev i hånden.<ref>Renzo De Felice: ''Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920'', Einaudi, 1995, s. 13</ref> Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen.

Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved [[Giosuè Carducci|Carduccikollegiet]] i [[Forlimpopoli]] fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student.

== Tidlig politisk virke ==
=== Medlemskap i sosialistpartiet ===
I Forlimpopoli meldte han seg inn i [[Det italienske sosialistparti]] (''Partito Socialista Italiano'') i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer.<ref>Grolier encyclopedia: [http://www.grolier.com/wwii/wwii_mussolini.html Benito Mussolini]   {{Wayback|url=http://www.grolier.com/wwii/wwii_mussolini.html |date=20080205165430 }} Grolier.com</ref><ref>Living History 2, Chapter 2: ''Italy under Fascism'' – ISBN 1-84536-028-1</ref> Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, [[Legnano]], [[Tolentino]], [[Ancona]] og [[Castelnuovo Scrivia]]. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som ''sostituto aiutante'' (hjelpelærervikar), men det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i [[Pieve Saliceto]] i kommunen [[Gualtieri]], den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder.

=== I radikale kretser i Sveits ===
Han dro i 1902 til [[Sveits]] først til [[Lausanne]]. Mussolini var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen ga ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.{{tr}}

Han ble utvist fra Sveits to ganger. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han tatt med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i [[Bellinzona]] og så sendt ut. Imens var han blitt dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige [[Sveits' kantoner|kanton]] [[Ticino]] hjalp ham med å holde seg skjult.{{tr}}

Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Der kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som [[Giacinto Menotti Serrati]] og [[Angelica Balabanoff]]; sistnevnte var en av [[Lenin]]s medarbeidere. Hun lærte ham mer om [[marxismen]] og underviste ham i [[tysk]], og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes markant.{{tr}}

Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen [[Vilfredo Pareto]] ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne.<ref>Pierre Milza og Serge Berstein: ''Le fascisme italien, 1919-1945'', Le Seuil, 1980, s. 92</ref> Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle tanker skulle bli viktige for fascistene.{{tr}}

I 1904 begynte Mussolini sin journalistiske virksomhet, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet ''«Proletario»'', og ble korrespondent for [[Milano]]avisen ''«l'Avanguardia socialista»''. Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var fremherskende i den [[positivisme|positivistisk]] pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg i stedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av [[Arturo Labriola]].{{tr}}

Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til Mussolinis eget revolusjonære konsept.<ref>Emilio Gentile: ''Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925'', Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996, s. 67</ref> Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.

Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til. Han både gjennomgikk og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert kjent for å kunne konversere på direkten om obskure emner uten notater og med stor dybde. Han hadde ikke bare kunnskap om Marx og [[Friedrich Engels]], men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og [[Immanuel Kant]].{{tr}}

Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med [[Buddha]]. Etter diskusjoner med den italienske [[Metodisme|metodistiske]] pastor [[Alfredo Taglialatela]] kom han til negativ konklusjon angjeldende [[Gud]]s eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning.{{tr}} Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, ''«L'uomo e la divinità: Dio non esiste»'' («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.{{tr}}

Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i [[Madagaskar]], ta arbeid for en sosialistisk avis i [[New York]], eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten [[Vermont]].{{tr}}

=== Gjenkomst til Italia ===
[[Fil:Bersaglier.jpg|thumb|En ''[[bersaglieri|bersagliere]]'' cirka anno 1900]]
I november [[1904]] ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, [[Umberto II av Italia|Umberto]], utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. [[bersaglieri]]regiment i [[Verona]]. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905, slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.{{tr}}

Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i [[Tolmezzo]] ([[Friuli]]), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.{{tr}}

På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole Collegio Civico i [[Oneglia]] på [[den italienske riviera]], der han etter et språkkurs i [[Bologna]] hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi.

I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen ''La Lima''. I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel [[heresi|heretiker]]), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen [[Giovanni Giolitti|Giolitti]] og kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.{{tr}}

Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengslet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i [[Meldola]].

I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en [[trattoria]] som han hadde kalt ''Il bersagliere'', og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. I denne perioden publiserte Mussolini i ''Pagine libere'' (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i [[Lugano]] og redigert av [[Angelo Oliviero Olivetti]]) artikkelserien «La filosofia della forza» som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok.

=== Opphold i Trient ===
Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i [[Trento]] (Trient), som den gang tilhørte det [[østerrike|østerrikske]] [[Tirol]]. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med [[Trieste]] var byen blitt et fokus for den italienske [[irredentisme|irredentist]]bevegelse.

I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad ''L'Avvenire del Lavoratore''. Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med [[Alcide De Gasperi]], redaktør for det katolske tidsskriftet ''Il Trentino''.

Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet ''Il Popolo''.  Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, [[Cesare Battisti]]. Han var irredentist som kjempet for [[Trentino]]s løsrivelse fra [[Østerrike]] og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini.

Mussolini provoserte både sosialistene, kirken og myndighetene. I ''Il Popolos'' spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet «den hellige fra Susà», etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble senere utgitt som boken ''La santa di Susà.''

Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt frilynt historisk føljetongroman ''Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo'' («Claudia Particella, [[Carlo Emanuele Madruzzo|kardinal Madruzzos]] elskerinne»). Vel var kardinalen en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform.

Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i [[Rovereto]] etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot [[habsburgerne]]s styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì.<ref>Ivone Kirkpatrick: ''Mussolini. A study in Power'', New York 1964, s. 43</ref>

=== Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia ===
Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, [[Partito Socialista Italiano]] (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen [[Forlì]] (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet ''L'idea socialista'', som han gav det nye navnet ''La Lotta di Classe'' («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.{{tr}}

Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.{{tr}}

Den 17. januar begynte han å kohabitere med [[Rachele Mussolini|Rachele Guidi]], datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap»<ref>Kirkpatrick, s. 45.</ref> Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse.

Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet ''Soffitta''. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.

Den 1. september 1910 ble datteren [[Edda Mussolini|Edda]] (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele.

Den 29. september 1911 brøt [[den italiensk-tyrkiske krig]] ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene [[Kyrenaika]] og [[Tripolitania]] i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen [[Giovanni Giolitti|Giolittis]] afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere [[Italias flagg|den italienske trikolor]] over en møkkahaug.<ref>Mack Smith: ''Storia d'Italia'', Laterza, 1973</ref> I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini  sammen med sin republikanske venn [[Pietro Nenni]] med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i  sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i [[Bologna]] straffen til fem og en halv måned, og den  12. mars slapp han fri.

Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist [[Olindo Vernocchi]]:
{{Sitat|Fra i dag av er du, Benito, ikke bare representanten for Romagnas sosialister, men ''il duce'' for alle revolusjonære sosialister i Italia.<ref>Ivone Kirkpatrick: ''Mussolini. A study in Power'', New York, 1964, s. 49</ref>}}
Dette synes å ha vært første gang han ble kalt ''il Duce'' (lederen, føreren); han var altså sosialistisk ''Duce'' før han ble fascist.

Under sosialistpartiets kongress i [[Reggio Emilia]] i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmann. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne ([[Leonida Bissolati]], [[Ivanoe Bonomi]], [[Angiolo Cabrini]] og [[Guido Podrecca]]) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet Avanti!. De ekskluderte dannet under [[Leonida Bissolati]] det nye [[Partito Socialista Riformista Italiano]]).<ref>Kirkpatrick, s. 47</ref>

Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia.<ref>Kirkpatrick, s. 51</ref> Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens [[maksimalisme|maksimalister]]. Han begynte å skrive i [[Paolo Valera]]s tidsskrift ''«Folla»'', under psevdonymet «det søkende menneske».

I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for ''Avanti!,'' som ble redigert og utgitt fra [[Milano]]. Opplaget steg nå svært raskt fra 20&nbsp;000 til 100&nbsp;000 eksemplarer.

I  november 1913 startet Mussolini tidsskriftet ''Utopia;'' navnet var inspirert av [[Thomas More]]s verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. Utopia reflekterte tydelig den innflytelsen som [[Georges Sorel]]s [[syndikalisme]] hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels ''Réflexions sur la violence'' skrev Mussolini: «Det jeg er … skylder jeg Sorel. […] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske [[Kohort (avdeling)|kohorters]] disiplin, kollektive energi, massenes makt»<ref>A. James Gregor: ''The Ideology of Fascism: The Rationale of Totalitarianism'', New York:Free Press, 1969, s. 116</ref> Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av [[1400-tallet|det 15. århundre]], en ''[[condottiere]]''. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».<ref>Kirkpatrick, s. 159</ref>

Samme år angrep han på nytt den katolske kirken i skrift med boken ''Giovanni Huss il veridico'' («[[Jan Hus]] den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i [[Konstanz]] i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.

Sosialistpartiets fremgang i de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som på den påfølgende partikongressen i [[Ancona]] i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med [[Giovanni Zibordi]] fikk han gjennom et vedtak om at [[frimureri]]et var uforenlig med sosialismen.

Som en av samtidens sosialister uttrykte det:
{{Sitat|Denne unge revolusjonære er nå Det sosialistiske partiets hjerte og hjerne. Blant massene, men særlig den nye generasjon funksjonærer … er han som taler og skribent den som de fleste skatter, tilber og etterligner. Under sosialistkongressen i Ancona var hans vilje lov, og hans autoritet som en diktators…|Ivanoe Bonomi (en av de ekskluderte fra PRI, en sosialist som ikke var blant Mussolinis tilhengere)<ref>Giorgio Pini / Duilio Susmel: ''Mussolini l'uomo e l'opera'', Firenze, 1953, s. 229</ref>}}

Den  9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under ''den røde uke'', en stor generalstreik. Ved regionalvalgene gikk det bare fremover for sosialistene.

Men så brøt [[første verdenskrig]] ut. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene sto på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med [[sosialistisk internasjonalisme|den sosialistiske internasjonalisme]]. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariatet, bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk ''nasjonalisme''. Overfor [[Cesare Battisti]] uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av ''[[Risorgimento]]'' hadde begynt på.<ref>Kirkpatrick, s. 58</ref>

Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom [[Filippo Naldi]], som var redaktør av den ledende [[Bologna]]avisen Resto del Carlino, som tok kontakt med redaktør Mussolini i Avanti!.<ref>Claudio Mussolini: «Grande guerra, la verità su Mussolini interventista», i '[[Corriere della Sera]]'', 2. juli 2002, s. 35</ref> Hvor meget dette som faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.<ref>Valerio Castronovo og andre: ''La stampa italiana nell'età liberale'', Laterza, 1979, s. 248.</ref>

Da Mussolini lot det nøytralitetsskeptiske alternativet komme klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i Avanti! i artikkelen  ''Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante'', ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.

Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, Il Popolo d’Italia. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på [[Trippelententen]]s side fra 1915 av.

Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914.<ref>Kirkpatrick, s. 69</ref> Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.

=== Politisk utvikling ===
Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under [[første verdenskrig|verdenskrigen]] og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel [[Trentino]]) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist.

Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske [[Unione Sindacale Italiana]]; [[Syndikalisme|syndikalister]] anført av [[Filippo Corridoni]] brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'' (FAR – ''Den revolusjonære aksjons knipper''). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.

Videre kunne Mussolini støtte seg til [[Libero Tancredi]]s [[anarkisme|anarkister]], på  [[Irredentisme|irredentister]] som [[Cesare Battisti]], og på ''Associazione Nazionalista Italiana''. Også det patriotiske ''Partito Socialista Riformista Italiano'' under [[Leonida Bissolati]] og millionæren [[Filippo Tommaso Marinetti]], grunnleggeren av [[futurismen]], var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet ''Lacerba'' for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.

Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i [[London]] ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot [[Østerrike-Ungarn]].

Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske [[proletariat]] – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte.{{efn|Mussolinis krigsopplevelser er skrevet ned i boka ''Mine krigsdagbøker'', men i den norske oversettelsen fra 1943, det vil si okkupasjonstiden, er feilaktig oversatt da alle de stedene hvor Mussolini skrev «det italienske folk» er dette byttet ut med «den italienske rase», «rasen» osv. I virkeligheten var ikke Mussolini noen rasepolitiker; han fant den tyske nasjonalsosialistiske rasismen for primitiv.}} Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august  1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.

I september 1915 fødte Rachele parets andre sønn, [[Vittorio Mussolini|Vittorio]]. To måneder etter meddelte [[Ida Dalser]] ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito.<ref>Kirkpatrick, s. 73.</ref> (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)

Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) Ikke desto mindre skal Mussolini siden ha ført et utsvevende seksualiiv, og en av Mussolinis elskerinner var den [[jøder|jødiske]] [[intellektuell]]e Margherita Sarfatti,{{tr}} som i 1925 utgav boken ''The life of Benito Mussolini'' og gjorde «Il Duce» verdenskjent. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk [[rabbiner]] som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen.

I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved [[Flitsch]]/[[Tolmin|Tolmein]] («[[Caporetto-offensiven]]») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, i det som ble kalt de «de begge røde år» (''Biennio rosso'') å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra [[arditi]]ene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (''Squadristi'') med finansiering fra industri- og landeiere.

Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og [[marxisme|marxistenes]] rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. [[Nasjonalsyndikalisme|Nasjonalsyndikalistene]] ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.

Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover. 
 
[[Fil:Mussolini1.gif|thumb|Mussolini talte ikke bare med munnen!]]
Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som [[Fasci Italiani di Combattimento|Fasci di combattimento]] (''kampforbund''). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, ''quadrumviratet'' [[Italo Balbo]], [[Michele Bianchi]], [[Cesare Maria De Vecchi]] og [[Emilio De Bono]] en høy grad av selvstendighet.

=== Fascistpartiet === 
Kort etter opprettelsen av ''Fasci di combattimento'' fulgte grunnleggelsen av [[Partito Nazionale Fascista|Fascistpartiet]]. I dette partiet ble opptatt Marinettis [[Det futuristiske parti|Futuristiske parti]]. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning. 
{{Sitat|Jeg hadde den gang ikke noen doktrine i tankene  ... Min personlige doktrine var selv på dette tidspunkt ennå ikke blitt til en ren aktivistisk doktrine.|Mussolini om sitt program:<ref>Benito Mussolini: ''The Political and Social Doctrine of Fascism'', London, 1933. Det dreier seg om en engelsk oversettelse av en leksikonartikkel som Mussolini skrev i 1932 for ''[[Enciclopedia Italiana]]''.</ref>}}
Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:

* Senking av stemmerettsalderen til 18 år, minimumsalderen for valgbarhet ned til 25 år, allmenn stemmerett også for kvinner.
* Avskaffelse av senatet og dannelse av et nasjonalt teknisk råd for intellektuelt og manuelt arbeid, industri, handel og kultur.
* Avskaffelse av verneplikten.
* Avskaffelse av adelstitlene.
* En utenrikspolitikk som «tar sikte på å ekspandere Italias vilje og kraft i opposisjon mot alle utenlandske imperialismer».
* Øyeblikkelig ikrafttreden av en lov som begrenser arbeidsdagen til åtte klokketimer for alle arbeidere.
* Innføring av minstelønn.
* Opprettelse av regjeringsorganer styrt av arbeidernes representanter.
* Reform av alderspensjonssystemet og fastsettelse av aldersgrenser for særlig risikofylt arbeid.
* Krav om at alle landeiere skulle dyrke sine marker, hvis ikke skulle de eksproprieres og enten gis til veteraner eller til bondekooperativer.
* Pålegge staten å bygge opp et «rigorøst sekulært» skolevesen for å «bedre proletariatets moralske og sosiale kår».
* Innføre en høy progressiv beskatning på kapital som innebar en éngangs delvis ekspropriasjon av alle rikdommer.
* Inndragelse av alt gods tilhørende religiøse samfunn og avskaffelse av pliktavgifter til bispedømmene.
* En gjennomgang av alle militærkontrakter og inndragelse av 85 prosent av all krigsprofitt.
* Nasjonalisering av all våpen- og sprengstoffindustri.

I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.

De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en [[Proletariat|proletarisk]] revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. ''Fasci di combattimento'' vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20&nbsp;000 til nærmere 200&nbsp;000. Etter ''biennio rosso'' fulgte «to svarte år» (''Biennio nero'').

Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og [[korporativisme|korporativistene]] på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for ''arbeidsgiver''ne, arbeiderne, staten og [[konsument]]ene er likt representert.

Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle.

Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: «''Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power''». Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i ''[[Enciclopedia Italiana]]'' fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, [[Giovanni Gentile]]. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse<ref>Benito Mussolini: «The Doctrine of Fascism», Firenze: Vallecchi Editore, 1935</ref> av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium.

Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet.

Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave [[Leo XIII]]s encyklika ''[[Rerum Novarum]]'' av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave [[Pius XI]] med sosialencyklikaen ''[[Quadragesimo Anno]]'' (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et ''korrektiv'' til både kapitalisme, sosialisme og fascisme.

Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i [[Italia]]. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk [[revolusjon]] etter [[Lenin]]s modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.

== Mussolini som regjeringssjef ==
Sommeren 1922 [[Marsjen mot Roma|marsjerte titusenvis av fascister mot Roma]] for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren [[Luigi Facta]] styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en [[samlingsregjering]] av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen [[Italo Balbo]]s ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot [[Roma]] var dette ikke lenger et alternativ.

Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.

I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og [[1926]] hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.

Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som [[Portugal]] og [[Spania]] har fulgt samme modell som [[Italia]] valgte etter 1926.

Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.

Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt i sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på [[politi]] og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt ''dopolavoro'' («etter arbeidet») ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som ''totalitario'', som på [[norsk]] kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (''stato organico''), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.

Mussolini mislikte også den «servile og fremmedartede» høflighetsformen ''lei''. På italiensk betyr [[pronomen]]et ''lei'' både «hun» og høflig tiltale (norsk «De»). Mussolini ville ha slutt på at menn ble tiltalt med et hunkjønnsord, og innførte et påbud om i stedet å bruke formen ''voi'' (= dere), tilsvarende den franske høflighetsformen ''vous''.<ref>[[Primo Levi]]: ''De druknede og de frelste'' (s. 115), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-496-8</ref>

[[11. september]] 1926 ble Mussolini utsatt for et [[attentat]] på plassen ved [[Porta Pia]] i Roma, da [[Anarkisme|anarkisten]] [[Gino Lucetti]] kastet en [[bombe]] mot ham, uten noen virkning.

=== Krig i utlandet ===
[[Fil:Mussolini&Hitler1.gif|thumb|Mussolini paraderer sammen med [[Adolf Hitler]] på besøk i Italia.]]
I 1936 angrep og erobret italienske styrker [[Etiopia]] og gjorde landet til en del av sitt [[koloni]]rike i Øst-[[Afrika]]. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra [[Folkeforbundet]].

Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var [[den spanske borgerkrigen]] i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. [[Sovjetunionen]] forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og [[Tyskland]] sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo [[Francisco Franco]], den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939. 
Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland.

=== Forholdet til Tyskland og nasjonalsosialismen ===

I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra [[Adolf Hitler]]s [[rasisme|rasistiske]] [[ideologi]], med [[antisemittisme]] og forherligelse av «[[Ariere|den ariske rasen]]». Store deler av  befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistisk ideologi]] ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og [[nazisme]], førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske [[Nürnberg-lovene]] nye raselover som fratok [[jøde]]ne deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev [[Galeazzo Ciano]] skeptisk til tysk [[nasjonalsosialisme]] og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forhold til vestmaktene

Mussolini aksepterte den tyske [[Anschluss|anneksjon]] av [[Østerrike]] i 1938 og medvirket til [[Münchenavtalen]] som førte til at Tyskland innlemmet det [[Tsjekkoslovakia|tsjekkiske]] området [[Sudetenland]] med [[Sudettyskere|overveiende tysktalende befolkning]]. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde [[Bøhmen]] og [[Mähren]] til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe [[Albania]] våren 1939 og skaffe seg et [[brohode]] på [[Balkan]].

I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i [[Stålpakten]], som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i [[Polen]] i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Benito Mussolini and Adolf Hitler.jpg|thumb|Benito Mussolini og [[Adolf Hitler]] i det okkuperte [[Jugoslavia]].]]
Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den [[andre verdenskrig]], var det fortsatt usikkert hvordan [[Italia]] ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i [[Alpene]]. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten.

Fra koloniene i Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i [[Sudan]], [[Kenya]] og [[Somaliland]] og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien [[Libya]] under general [[Rodolfo Graziani]] i september 1940 angrep britene i [[Egypt]], rykket de fram til [[Sidi Barrani]] før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med [[Afrikakorpset]]. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia.

I oktober 1940 angrep den italienske hær [[Hellas]] fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 [[Jugoslavia]] for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten [[Den uavhengige staten Kroatia|Kroatia]]. Italienske styrker deltok også på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot [[USA]] i 1941.

== Avsatt som statsleder ==
Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i [[Afrika]], og å ha tapt i Hellas, ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på [[Sicilia]] i 1943. [[Det store fascistiske rådet|Fascistpartiets øverste råd]] (''Gran Consiglio del Fascismo'') besluttet da at krigen var tapt for Italias del og avsatte med stort flertall Mussolini som statsleder. Blant dem som ga ham mistillitsvotum var svigersønnen grev Ciano. Det mange av dem som avsatte Mussolini ikke visste, var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble utnevnt til ny regjeringssjef, var marskalk [[Pietro Badoglio]] – en mann som hadde vært medlem av fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter utnevnelsen sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og den nye regjeringen brøt med [[aksemaktene]] og sluttet seg til [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] og lot hæren gå sammen med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot [[Roma]]. Mussolini selv ble arrestert på kongens ordre og holdt fanget på skisportsstedet [[Campo Imperatore]] i fjellområdet [[Gran Sasso]] i [[Abruzzo]]-regionen.

Mussolinis sønn [[Bruno Mussolini]] døde i 1943, litt over ett halvt år før faren ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom [[Italia]] og [[Brasil]]. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tanke opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini den noe sentimentale boken ''Prater med Bruno''.

== Leder av Salò-republikken ==
{{Utdypende|Den italienske sosialrepublikk}}
[[File:Mussolini e Petacci a Piazzale Loreto, 1945.jpg|thumb|Likene av Mussolini og elskerinnen hengt opp ved Piazzale Loreto i [[Milano]].]]
Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper under ledelse av [[Otto Skorzeny]] og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte Nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at [[Adolf Hitler|Hitler]] hadde forklart at alternativet var å bombe [[Roma]] og [[Milano]] med [[V2]]-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet [[Den italienske sosialrepublikk]], eller  «[[Salò-republikken]]» etter hovedstaden [[Salò]] ved [[Gardasjøen]]. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen, var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet.

I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført et system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone, forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye av disse planene ble aldri innført.

== Død ==
[[Fil:Cross mezzegra.jpg|thumb|Minneplakett i [[Giulino di Mezzegra]] på stedet hvor Mussolini ble henrettet]]
Den 28. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne [[Clara Petacci]] og regjeringsmedlemmene [[Francesco Barracu]], [[Alessandro Pavolini]], [[Fernando Mezzasoma]], [[Paolo Zerbino]] og (dagen etter:) [[Achille Starace]] henrettet ved [[henrettelse ved skyting|skyting]] av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i [[Sveits]]. Likene ble fraktet til [[Milano]], hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham.

Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde opp liket og plasserte det i en ny grav på Mussolinis hjemsted [[Dovia di Predappio|Predappio]]. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn – hans yngste sønn [[Romano Mussolini]] var filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk. Han døde i [[2006]], og hans barnebarn [[Alessandra Mussolini]] driver i dag det fascistiske partiet «[[Alternativa Sociale]]». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i [[Europaparlamentet]].

== Mussolinis skrifter og verker i utvalg ==
* ''L'uomo e la divinità: Dio non esiste'' (1904)
* ''La filosofia della forza'' (1908)
* ''La santa di Susà'' (publisert 12. juni 1909)
* ''Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo'' (føljetongroman i ''[[Il Popolo]]'' over 57 dager, fra og med 20. januar 1910)
* ''La tragedia di Mayerling'' (1910) (da upublisert)
* ''Il Trentino veduto da un socialista'' (1911)
* ''L'amante del cardinale'' (1911)
* ''La mia vita'' (1911–12)
* ''[[Jan Hus|Giovanni Huss]] il veridico'' (1913)
* ''Vita di Arnaldo'' (1932)
* ''Scritti e discorsi'' (1914-39, 12 bind)
* ''Parlo con [[Bruno Mussolini|Bruno]]'' (1941)
* ''Pensieri pontini e sardi'' (1943)
* ''Il tempo del bastone e della carota – Storia di un anno (ottobre 1942 – settembre 1943)'', artikler publisert i  [[Corriere della Sera]] og senere utgitt samlet som bilag til samme avis 9. august 1944.

Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget La Fenice Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel.

* ''My Rise And Fall'', New York:Da Capo, 1998, er en engelsk nyutgivelse av to selvbiografiske verker, som tidligere er blitt oversatt til engelsk. Den første ble publisert på engelsk som i ''1928'' som ''My Autobiography'' og ble skrevet av Mussolini i 1910-11 men med elementer fra senere skrifter, den andre – publisert på engelsk i 1948 som ''The Fall of Mussolini'' – ble skrevet mellom september 1943 og hans henrettelse i april 1945.

== Litteratur ==
* Anthony L. Cardoza: ''Benito Mussolini: The First Fascist'', Longman, 2005. ISBN 978-0321095879
* Renzo De Felice: ''Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920'', Einaudi, 1995, ISBN 8806139908
* Emilio Gentile: ''Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925'', Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996. ISBN 88-15-08365-0
* [[Ivone Kirkpatrick]]: ''Mussolini. A study in Power'', New York:Hawthorn Books, 1964, SIN: B0006BLX1S
* Denis Mack Smith: ''Mussolini's Roman Empire'', 1976.
* Denis Mack Smith: ''Mussolini'', 1981.
* Ray Moseley: ''Mussolini: The Last 600 Days of Il Duce'', Taylor Trade Publishing, 2004. ISBN 978-1589790957

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* [http://www.1sted.dk/ii/ledere/mussolini.html Mussolini-fakta (på dansk)]
* [http://internationalfascistforum.yourbb2.com/ internasjonalt fascistisk forum]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}
* [http://www.worldfuturefund.org/wffmaster/Reading/Germany/mussolini.htm ''Fascismens lære'' av Mussolini 1932 (på engelsk)]
* [http://www.ilduce.net/ Hyllningssider (på italiensk)]

{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Luigi Facta]]|Hva=[[Liste over Italias statsministere|Italias statsminister]]|Startår=[[1922]]|Sluttår=[[1943]]|Etterfølger=[[Pietro Badoglio]]}}
{{Sluttboks}}

{{Italias statsminister}}
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Mussolini, Benito}}
[[Kategori:Personer fra provinsen Forlì-Cesena]]
[[Kategori:Italienske statsministre]]
[[Kategori:Italienere fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Italienske fascister]]
[[Kategori:Den hvite ørns orden]]
[[Kategori:Italienere dømt for forbrytelser]]
[[Kategori:Personer henrettet ved skyting]]