Redigerer Mossekonvensjonen

[[Fil:Konvensjonsgården.jpg|miniatyr|[[Moss Jernverk]]s hovedbygning – hvor «Konvensjonen i Moss» ble forhandlet og signert fra norsk side. Bygningen har siden blitt kjent som [[Konvensjonsgården]]{{byline|Johannes Bjerketvedt Østby}}]]
{{dokumentarv}}
'''Konvensjonen i Moss''' (også kalt '''Mossekonvensjonen''') av [[15. august]] [[1814]] var en [[våpenhvile]]avtale mellom den svenske kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] og den norske regjering. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom [[Norge]] og [[Sverige]], kjent som [[Krigen med Sverige 1814]]. Avtalen ble fra norsk side signert den [[14. august]] i [[Konvensjonsgården]] i [[Moss]]. Den svenske signeringen ble foretatt den [[15. august]] i Kommandantgården i [[Gamlebyen (Fredrikstad)|Gamlebyen]] i [[Fredrikstad]]. Avtalen ble den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for [[personalunion]]en mellom Sverige og Norge. Gjennom Mossekonvensjonen godtok svenskene Norges selvstendighet og [[Grunnloven]]s legitimitet. De anerkjente at [[Kieltraktaten]] ikke skulle gjøres gjeldende. Dette kom til uttrykk ved at de svenske forhandlerne trakk tilbake sitt første utkast, som kalte [[Karl II|Karl XIII]] «konge av Sverige og Norge», og aksepterte at han bare ble titulert som «konge av Sverige».<ref>Nielsen, Yngvar: ''Norge i 1814'', Christiania 1905, s. 337</ref>

Originaldokumentet er en del av [[Norges dokumentarv]], et register over de viktigste dokumentene i Norges historie.<ref>{{Kilde www|url=http://www.kulturradet.no/vis-mowartikkel/-/mow-mosse-konvensjonen|tittel=Mosse-konvensjonen - Norges dokumentarv - kulturradet.no|besøksdato=2016-05-22|verk=www.kulturradet.no}}</ref> Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).

== Avtalens innhold ==
Fordi Norge ikke anerkjente  Kieltraktaten og Karl XIII som norsk konge, mens Sverige ikke anerkjente Christian Frederik, ble avtalen ikke inngått mellom kongene, men mellom Sveriges kronprins og «den norske regjering».<ref>Steen, Sverre: ''1814'', Oslo 1951, s. 213</ref>

Den viktigste bestemmelse i dokumentet var at «prins» [[Christian Frederik]] skulle sammenkalle [[Stortinget]] til møte i [[Christiania]] senest 7. oktober for å tilpasse Grunnloven til bestemmelsene i Mossekonvensjonen. Sveriges konge skulle ved sine kommissærer forhandle med Stortinget og ikke kreve andre forandringer enn de som var nødvendige for de to rikenes forening under én konge. Alle endringer skulle godkjennes av Stortinget.

Avtalen ble inngått i hastverk og ble derfor ikke så omhyggelig redigert som dens viktighet tilsa. Det førte til uoverensstemmelser mellom den norske og den svenske tekst. Christian Frederik ble i en tilleggsartikkel forpliktet til å overgi den utøvende makt i nasjonens hender når Stortinget var trådt sammen, og han skulle så forlate landet. I en hemmelig tilleggsartikkel som bare var undertegnet av Christian Frederik forpliktet han seg til straks å overlate regjeringsmakten til statsrådet, som skulle styre etter Grunnloven til Stortinget hadde avgjort regjeringsformen. Statsrådet skulle inntil Stortinget trådte sammen undertegne alle beslutninger «paa allerhøieste Befaling». Dette innebar at Karl XIII ikke kunne utøve noen myndighet i Norge før han hadde fått Stortingets samtykke.<ref>Nielsen, Yngvar: Norge i 1814, Christiania 1905, s. 337-338</ref> 

Karl Johans opprinnelige krav var at Christian Frederik straks skulle overlate makten til statsrådet og forlate landet, og at statsrådet skulle styre i den svenske kongens navn. Men det ville ha betydd en tilsidesettelse av Grunnloven og et svik mot den tillit folket hadde vist ham ved å velge ham til konge. Han og folket var gjensidig bundet av sine eder til hverandre. Svenskene måtte bøye av for hans absolutte krav på dette punkt, mens de norske forhandlerne måtte gå med på Christian Frederiks kompromissløsning, selv om de hadde ønsket at han skulle inneha den utøvende makt inntil Stortinget kom sammen.<ref>Steen, Sverre: ''1814'', Oslo 1951, s. 214</ref>

Konvensjonen innebar at våpenstillstand skulle vare til fjorten dager etter at Stortinget var samlet, og med tillegg av ytterligere en ukes oppsigelsestid dersom den militære strid skulle gjenopptas. Blokaden av Norge ble opphevet, og som pant på at Norge ville overholde vilkårene skulle [[Fredriksten festning]] overlates til svenske tropper, etter at den norske besetning hadde marsjert «ud af Fæstningen med Vaaben og Bagage og alle militære Honneurs.»<ref>Nielsen, Yngvar: ''Norge i 1814'', Christiania 1905, s. 339</ref>.

== Ettertidens syn på Mossekonvensjonen==

Professor [[Sverre Steen]] mente at Mossekonvensjonen «er like interessant ved det den tier med som ved det den taler om» – et diplomatisk aktstykke som overhodet ikke nevner Kieltraktaten. Den påberopes ikke av svenskene, men oppheves heller ikke av dem, og den blir ikke anerkjent av nordmennene. Unionen mellom Norge og Sverige ble ikke uttrykkelig nevnt, fordi svenskene mente at Kieltraktaten allerede sa det nødvendige om den, og fordi Norges regjering ikke kunne treffe en avtale om noe som var i strid med Grunnloven. Men fra begge parters side forutsatte man at den ville føre til union mellom rikene, «enten den nå hadde eksistert siden 14. januar eller ville komme i stand i løpet av året.»<ref>Steen, Sverre: ''1814'', Oslo 1951, s. 215</ref>

Mossekonvensjonens innhold ble til dels tolket ulikt av nordmennene og svenskene. Utover i unionstiden spisset kompetansestriden mellom landene seg til. Norske rettslærde inntok det standpunktet at Norge først i kraft av Mossekonvensjonen inngikk en folkerettslig bindende avtale med Sverige om forening og unionskongedømme. Disse rettslærde mente at forhandlingssituasjonen i seg selv innebar at Sverige anså Norge som en selvstendig nasjon, og at fullmakten til å velge Karl XIII som norsk konge innebar en innrømmelse av at han ikke på forhånd var legitim konge av Norge. Det tidvis rådende svenske syn, som samlet enkelte rettslærde og de konservative representantene i Riksdagen, gikk ut på at Kieltraktaten var det eneste rettsgrunnlag for foreningen av de to rikene, og at Mossekonvensjonen bare var den svenske kongens nådige og pragmatiske bemyndigelse av at Stortinget fikk ratifisere og sette ut i livet de norske forpliktelsene etter Kieltraktaten. I deres øyne var bestemmelsene om kongevalg bare et uttrykk for nødvendigheten av å gjennomføre i praksis bestemmelsene om Kieltraktaten, som jo nettopp foreskrev en norsk tilslutning til Sverige og unionskongedømmet.

==Napoleonskrigene og fredsforhandlingene==
I 1814 befant [[Danmark-Norge]] seg på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]] som Frankrikes allierte. Ved [[Kielfreden]] i januar ble Danmark-Norges konge [[Frederik VI]] tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, representert ved kronprins [[Karl Johan Bernadotte]], leder for den allierte nordhæren mot [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]]. Straks Kieltraktatens innhold ble kjent i Norge 25. januar, gikk landets embetsmenn og økonomiske elite under ledelse av stattholderen, prins Christian Frederik, i gang med å organisere en stat. Prinsen innkalte et [[Notabelmøtet|notabelmøte]] på Eidsvoll 16. februar. Der ble han overtalt til ikke å følge sin plan om å erklære seg som norsk konge i kraft av arveretten, fordi suvereniteten etter rådgivernes mening var falt tilbake til folket gjennom kongens tronfrasigelse. I stedet ble han rådet til  å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling og la den avgjøre styreformen og eventuelt velge ham til [[konstitusjonelt monarki|konstitusjonell konge]]. Prinsen erklærte seg 19. februar som [[regent]] og ga instrukser til amtmenn og biskoper om valg av representanter til [[Eidsvollsforsamlingen]] i april, med påfølgende vedtak av en [[Norges Grunnlov|norsk grunnlov]]. Forsamlingen vedtok Grunnloven [[17. mai]] og valgte samme dag Christian Frederik som norsk konge. Han fikk to måneders arbeidsro til å organisere statsadministrasjonen mens Karl Johan og hans svenske hær foreløpig var bundet til å delta i sluttkampene mot Napoleon. Den norske hær ble imidlertid mobilisert i påvente av svensk invasjon. 

Sverige, med støtte fra de europeiske stormakter, godtok ikke Norges selvstendighet, og svenske styrker angrep den 26. juli 1814 Norge med 40&nbsp;000 soldater under ledelse av Karl Johan. Etter en kort krig med svensk fremgang i [[Østfold]] ble fredsforhandlinger innledet i [[Spydeberg]] 8.-9. august. Karl Johan tilbød her at Norge skulle få beholde sin Grunnlov etter at den var tilpasset en personalunion med Sverige. Som betingelse måtte Christian Frederik abdisere og overlate statsstyret til regjeringen (statsrådet).<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Den Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 90.</ref>

Forhandlingene fortsatte i [[Moss]] den 10. august, og 14. august ble partene enige om en endelig avtale om våpenstillstand til 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Sverige krevde en så rask stortingsforhandling for å sette press på nordmennene. I tillegg til å endre Grunnloven skulle Stortinget også møtes for å forhandle med svenskene og velge Carl XIII til norsk konge.<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Den Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 90.</ref> Fra svensk side ble forhandlingene i Moss ledet av generalene [[Magnus Björnstjerna]] og [[Anders Fredrik Skjöldebrand]], mens de norske forhandlerne var [[Jonas Collett]] og [[Niels Aall]]. Initiativet til fredsforhandlinger ble tatt av den norske konge Christian Frederik, men svenskene anerkjente ham ikke som konge og førte derfor forhandlingene formelt med statsrådet.

Christian Frederik godtok å avstå fra den norske tronen og returnere til Danmark, mot at Sverige aksepterte den norske konstitusjonen og en personalunion. Mossekonvensjonen besto av fire dokumenter, alle skrevet på fransk, med følgende hovedpunkter:

*Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og den norske regjering.
*Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
*Stortinget skulle så snart det var trådt sammen velge Karl XIII som norsk konge.
*Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, men den skulle endres for å tilpasses personalunionen. 
*Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
*Christian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste delen av avtalen var hemmelig.

Opinionen i Norge var sjokkert over det man anså som ettergivenhet. Da den svenske general og forhandlingsleder Magnus Björnstjerna ankom [[Oslo|Christiania]], fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss. Derimot ble Stortinget sammenkalt 7. oktober og arbeidet fram revisjonene i det som fikk navnet [[Novembergrunnloven]].

==Mossekonvensjonens betydning i unionstiden==
[[Fil:Norwegian constitution of November 1814.jpg|thumb|Mossekonvensjonen ledet til ''[[November-grunnloven]]'', som i motsetning til [[17. mai-grunnloven]] fastslo at «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, '''forenet med Sverige under een Konge'''.»]]
Norge hadde sommeren 1814 mobilisert sitt forsvar til kamp mot en makt hvis konge ifølge [[Kieltraktaten]] hadde fått landet overdratt. Norges avvisning av Kieltraktaten og foreningen med Sverige fikk liten støtte utenfor landets grenser. Militær seier var heller ikke realistisk, og Norges konge og regjering valgte forhandling da det ble entydig klart at stormaktene støttet Sveriges krav. Sverige avviste Christian Frederik som forhandlingsmotpart, siden Frederik VI gjennom Kieltraktaten hadde frasagt seg sin og den danske kongefamiliens rett til Norge. Derfor forhandlet svenskene med regjeringen, som svenskene anerkjente som lovlig representant for Norge.

Konvensjonen som ble undertegnet i Moss var dramatisk annerledes enn avtalen som ble inngått uten norsk deltakelse i Kiel. Etter Mossekonvensjonen fikk Stortinget myndighet til å vedta en ny Grunnlov og å velge landets nye konge. Norge skulle være en likeverdig part i en fremforhandlet personalunion med Sverige, ikke et lydrike. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge skulle bestå som selvstendig (men ikke uavhengig) stat med sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. Kun kongemakten og utenrikstjenesten skulle være felles med Sverige. Men det ble ikke tydelig sagt om det var Kieltraktaten som dannet basis for unionen mellom rikene, eller Mossekonvensjonens bestemmelser.

Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for et svensk overherredømme over Norge i [[unionstiden]], og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle forenes med Sverige. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med [[parlamentarisme]]n fra [[1880-årene]], utviklet den svenske rettsprofessor [[Oscar Alin]] ved [[Uppsala universitet]] den såkalte ''[[Lydrikesläre]]''. Denne formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning helt fram til [[1905]].<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds universitet, ''Scandia'' nr 2 1974, side 245-247.</ref> 

I Norge var på den andre side ''[[Jamlikhetsteorin]]'' enerådende, formulert av Uppsala-professoren [[Herman Ludvig Rydin]] allerede i 1860-årene - og forfektet i Norge av rettsprofessorene [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], [[Ludvig Mariboe Benjamin Aubert]] og Bredo von Munthe af Morgenstierne. De mente i motsetning til Oscar Alin at Kieltraktatens endelige utforming, hvor Norge tilfalt den svenske kongen og ikke Sverige, måtte tas bokstavelig, og at Norge bare opparbeidet en plikt til å anta den svenske kongen på lik linje med Sverige.<ref>Hans Forssell, ''Gustaf af Wetterstedt. Minnesteckning författad för Svenska Akademien'', 1889, side 253-254.</ref> Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige ifølge dette synet. Tilhengerne av ''Jamlikhetsteorin'' viste videre til at teksten ble endret fra å innlemme Norge i Sverige («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»). 

Synet på det norske opprør og Mossekonvensjonen falt dermed langs tilhørende akser, styrt av hvilket syn betrakterne hadde på Norges plikter etter Kieltraktaten. Oscar Alin anså det norske Stortinget som opprørere mot sin lovlige svenske konge og mot sin (svenske) stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente [[17. mai-grunnloven]] fra Eidsvoll som fundament for styret av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Kongens rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren norsk stat.<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 40-45.</ref> Ludvig Auberts syn var diametralt motsatt; eidsvollsmennene handlet som lovlig nasjonal myndighet og kong Christian Frederik førte en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet er Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, erkjente den svenske kongen at han var å betrakte som en fremmed fyrste. Han innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets rett enten å godta eller forkaste. Forhandlingene innebar i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.
<ref>Ludvig Aubert, ''Norges folkeretslige Stilling'', side 100 og 124-136.</ref>

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* [[Oscar Alin]], ''Den svensk-norska unionen, Uppsatser och aktstycken. Bind I: Unionsfördragens tillkomst'', Norstedts förlag, 1889.
* [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], ''Norges nuværende Statsforfatning''. Malling forlag, 1891–93. 2. Udgave. 3 bind. ([http://www.nb.no/nbsok/search?page=0&menuOpen=false&instant=true&action=search&currentHit=0&currentSesamid=&deweyClass=&deweyLevel=0&deweyMenuOpen=false&searchString=creator%3A%22Aschehoug%2C+T.H.%22+statsforfatning ebøker fra bokhylla.no])
* [[Ludvig Aubert]], ''Kieler-Traktatens Opgivelse som Unionens retslige Grundlag''. J Bjørnstads forlag, 1894
* Nils Edén, ''Kielerfreden och unionen'', Almqvist & Wiksells förlag, 1894
* Hans Forsell, «Minne af statsministern grefve Gustaf af Wetterstedt», i: ''Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886''; del 3, 1888
* [[Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne|Bredo Morgenstierne d.y.]], ''Lærebog i Den norske Statsforfatningsret'', Kristiania, 1909. ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011072220008 ebok av første utgave (1900) hos bokhylla.no])
* [[Yngvar Nielsen]], ''En historisk undersøgelse af Mossekonventionen, dens forutsætninger og politiske betydning'', Christiania 1894
* Herman Ludvig Rydin, ''Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad'', Uppsala, 1863
* [[Sverre Steen]], ''1814'', Oslo 1951
* Evert Vedung, «[https://web.archive.org/web/20140223084309/http://cts.lub.lu.se/ojs/index.php/scandia/article/view/1386 Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige]». I: ''Scandia'' , nr 2, 1974, side 245-259. {{ISSN|0036-5483}}
*[[Åsmund Svendsen]],''Veien mot Mossekonvensjonen. 14.august 1814'', Østfoldmuseenes skriftserie nr.7. 2012.

== Eksterne lenker ==
* [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009062913003#5 Kiel-traktaten] 
* [http://mossekonvensjonen1814.no/Mossekonvensjonen1814/Forside.html Mossekonvensjonen] {{Wayback|url=http://mossekonvensjonen1814.no/Mossekonvensjonen1814/Forside.html |date=20160421225641 }} (digitalt læringsnettsted for grunnskolen) 
* [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1333-mossekonvensjonen.html Mossekonvensjonen], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]

{{Norge i 1814}}
{{Portal|Norge i 1814}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:1800-tallet i Norge]]
[[Kategori:Fredsavtaler]]
[[Kategori:Norske traktater]]
[[Kategori:Traktater av 1814]]
[[Kategori:1814 i Norge]]
[[Kategori:1814 i Sverige]]
[[Kategori:Svenske fredsavtaler]]
[[Kategori:Norges dokumentarv]]