Redigerer Barbra Streisand

{{Infoboks musiker|bilde=Barbra Streisand - 1966.jpg|bildetekst=Streisand i 1966.}}
'''Barbara Joan «Barbra» Streisand''' ([[Det internasjonale fonetiske alfabetet|IPA]]: {{IPA|straɪsænd}}, født [[24. april]] [[1942]] i [[Brooklyn]] i [[New York]]) er en [[USA|amerikansk]] [[skuespiller]], [[filmregissør]], [[filmprodusent]], [[manusforfatter]], [[komponist]] og [[Vokalist|sangartist]]. 

Streisands karriere begynte med nattklubbopptredner. I 1963 vant hun en [[Grammy Award]] for årets beste plate for debutalbumet ''[[The Barbra Streisand Album]]''. Streisand spilte deretter inn flere plater som anses som klassiske gjenskapelser av [[kabaret]]- og [[teater]]musikk. Hun deltok i TV-spesialen ''[[My Name Is Barbra (TV-spesial)|My Name Is Barbra]]'' for å promotere albumet ''[[My Name Is Barbra]]''. Det ble den første av flere TV-produksjoner. Hun begynte med moderne [[popmusikk]] mot slutten av 1960-årene til blandet mottakelse og gikk tilbake til teatermusikken i 1985 med ''[[The Broadway Album]]''.

Hun ble nominert til [[Tony Award]]s for arbeidet i ''[[I Can Get It for You Wholesale]]'' og ''[[Funny Girl (musikal)|Funny Girl]]''. Streisand vant [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for rolleskildringen i filmdebuten ''[[Funny Girl (film)|Funny Girl]]'' og har siden spilt i flere filmmusikaler. Hun vant en [[Oscar for beste sang]] med [[Paul Williams (låtskriver)|Paul Williams]] for låten «[[Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)]]» fra ''[[En stjerne blir født (1976)|En stjerne blir født]]'' og ble den første kvinnen som vant Oscar for å komponere en låt.

I 1983 ble hun den første kvinnen som produserte, regisserte, skrev manuset til og selv spilte i en stor studiofilm. Dette gjorde hun med regidebuten ''[[Yentl (film)|Yentl]]'', som vant [[Oscar for beste originalmusikk]]. Dramafilmen vant også en [[Golden Globe]] for beste musikal, og Streisand ble den første kvinnelige regissøren som vant Golden Globe for beste regi. Etter ''Yentl'' regisserte hun filmene ''[[Tidevannets fyrste (film)|Tidevannets fyrste]]'' (1991) og ''[[Speilets to ansikter]]'' (1996). Streisand er også kjent for arbeidet med filmmusikk og har sunget fire av låtene på [[det amerikanske filminstituttet]]s liste over [[AFI's 100 Years…100 Songs|filmhistoriens 100 beste sanger]].

Barbra Streisand har fått en stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]]. Hun er også en av få personer som har vunnet [[EGOT|de fire store bransjeprisene i USA]] ([[Oscar]], Tony, [[Emmy-prisen|Emmy]] og Grammy). Hun er i dag en av de bestselgende artistene i verden og har solgt til sammen 245 millioner album på verdensbasis. I september 2014 ble Streisand med albumet ''[[Partners]]'' den første musikeren som toppet [[Billboard 200|USAs albumliste]] med ett eller flere av sine album i samtlige av de siste seks tiårene.

== Barndom og oppvekst ==
=== Familie og tidlig barndom ===
Hun ble født Barbara Joan Streisand 24. april 1942 i [[Brooklyn]] i [[New York]] som det andre barnet til Diana (født Ida Rosen) og Emanuel «Manny» Streisand.{{Sfn|Spada|1995|s=3}} Moren var [[sopran]]sanger i oppveksten og vurderte en karriere innen musikk, men ble sekretær på en high school i stedet. Faren var lærer på denne skolen, og de giftet seg i 1930.{{Sfn|Spada|1995|s=8-9}}<ref name="bio">{{Cite web|url=https://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/biography/streisand.html |title=Barbra Streisand |publisher=Jewishvirtuallibrary.org |accessdate=20. februar 2016 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110717051439/https://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/biography/streisand.html |archivedate=2011-07-17 |url-status=live }}</ref> Streisands familie er av jødisk opprinnelse: Farfar Isaak Streisand var en polsktalende jøde fra [[Berezjany]] i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] og han immigrerte til USA i 1898.{{Sfn|Spada|1995|s=4}} Besteforeldrene på morssiden immigrerte fra [[Russland]], hvor bestefaren arbeidet som [[skredder]] og [[kantor]].<ref>{{Cite book|title=Barbra: The Way She Is |url=https://archive.org/details/barbrawaysheis0000ande |first=Christopher |last=Andersen |year=2006 |pages=[https://archive.org/details/barbrawaysheis0000ande/page/20 20]–22}}</ref>{{Sfn|Spada|1995|s=8-9}} Barbara Streisand ble oppkalt etter grandtante Berthe. «Barbara» er «Berthe» på [[Jiddisch|jiddisk]].{{Sfn|Spada|1995|s=12}}

[[Fil:Susan Strasberg 1950s.JPG|mini|Rolletolkningen til [[Susan Strasberg]] i teaterstykket ''[[Anne Franks dagbok (skuespill)|Anne Franks dagbok]]'' gjorde inntrykk på Streisand.{{Byline|Friedman-Abeles}}]]

I august 1943 døde faren 34 år gammel av bivirkninger etter et [[Epilepsi|epileptisk anfall]].{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=3}} Familien mistet nesten alt de eide, og moren tok en jobb som regnskapsfører.<ref name="bio" /> Streisand har i ettertid sagt at hun følte seg utstøtt i oppveksten fordi hun ikke hadde en far.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=3}} Moren giftet seg med Louis Kind i desember 1950 og fikk datteren Rosalind Kind med ham i 1951.{{Sfn|Spada|1995|s=21}} Louis og Diana ble senere skilt.

=== Utdannelse og karriereambisjoner ===
Streisand begynte på en [[yeshiva]]skole i Brooklyn da hun var fem år gammel.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=3}} Som barn drømte hun om å bli skuespiller.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=3}} Streisand ble kjent i nabolaget som «jenta med den fine stemmen».{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=3}} Hennes første opptreden var på et foreldremøte på skolen. Streisand ble invitert til å synge i bryllup og på sommerleirer og prøvesang for en kontrakt med plateselskapet MGM Records da hun var 9 år. Da hun var 13, fikk hun hjelp av moren til å spille inn en [[Demo (musikk)|demo]] de kunne sende inn til plateselskapene.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=4}}

Selv om hun var klar over sangtalentet sitt, ville hun først og fremst bli skuespiller. Drømmen fikk næring da hun så teaterstykket ''[[Anne Franks dagbok (skuespill)|Anne Franks dagbok]]'' da hun var 14 år. [[Susan Strasberg]], som spilte hovedrollen, gjorde inntrykk, og Streisand ønsket å etterligne spillestilen hennes.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=4}} Hun leste bøker om skuespillere som [[Eleonora Duse]] og [[Sarah Bernhardt]], skuespill av [[William Shakespeare]] og [[Henrik Ibsen]] og dramateori av [[Konstantin Stanislavskij]] og [[Anton Tsjekhov]].{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=4}}

Hun gikk på Erasmus Hall High School i Brooklyn fra 1955 til 1959. Her ble hun æresstudent i tre fag. Skolen lå i nærheten av en kino som viste [[kunstfilm]]er, noe Streisand interesserte seg for.<ref>''[[Rolling Stone]]'', 21. mars 1996, s. 36</ref> Streisand fikk sin første sceneerfaring sommeren 1957 som statist på Playhouse i Malden Bridge i [[New York]]. Deretter hadde hun også mindre roller i teaterstykkene ''Picnic'' og ''Desk Set''.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=4}} Streisand dro tilbake til Brooklyn for å fortsette utdanningen, men valgte bort dramatimene for å prøve seg på praktisk sceneerfaring.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=5}} Etter high school dro hun til New York for å få roller.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=5}} Moren var misfornøyd med datterens karrierevalg, men det ga Streisand styrke til å fortsette: «Jeg ville bevise for moren min at jeg ''kunne'' bli en stjerne.»{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=6}}

== Karriere ==
=== 1960–1962: Gjennombrudd og platekontrakt ===
Streisand arbeidet som dørvakt under en oppsetning av ''[[Sound of Music|The Sound of Music]]'' i 1960 da hun hørte at castingansvarlig var på utkikk etter flere sangere.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=6}} Selv om hun ikke fikk noen rolle i stykket, oppfordret regissøren henne til å inkludere sangtalentet på CV-en.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=6}}{{Sfn|Spada|1995|s=62}} Forslaget fikk Streisand til å vurdere en sangkarriere i tillegg til skuespillerkarrieren. Hun spurte kjæresten Barry Dennen om å ta lydopptak av henne som hun kunne tilby eventuelle arbeidsgivere. Streisand deltok på en sangkonkurranse på Lion, en nattklubb for [[homofili|homofile]] i [[Greenwich Village]].{{Sfn|Spada|1995|s=64-65}} Streisand sang to låter der og vant konkurransen.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}} Hun ble invitert tilbake og opparbeidet seg et renommé på nattklubben.{{Sfn|Spada|1995|s=66-67}} Etter hvert endret hun navnet sitt fra «Barbara» til «Barbra», siden den andre ''a''-en i navnet aldri ble uttalt.{{Sfn|Spada|1995|s=66-67}}

Hun ble etter hvert invitert til en [[opptaksprøve]] for nattklubben Bon Soir og fikk sin første ordentlige spillejobb i september 1960 da hun var åpningsnummeret til komikeren [[Phyllis Diller]].{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=7}} Streisand utviklet sin særegne stil etter at kjæresten viste frem platesamlingen sin med artister som [[Billie Holiday]], [[Mabel Mercer]], [[Ethel Waters]] og [[Édith Piaf]]. Hun fikk en ny respekt for popsangkunsten og bestemte seg for å satse på sangkarrieren.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}} Ifølge forfatteren Christopher Nickens begynte hun å skape følsomme figurer når hun sang, noe som ga sangstemmen et større følelsesregister.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=7}}

[[Fil:Barbra Streisand 1962.jpg|mini|Streisand i 1962.{{Byline|Al Ravenna, fotograf for ''New York World-Telegram and Sun''}}]]

Hun kunne nå synge med både en dramatisk, munter og leken stemme.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} Hun fikk større selvsikkerhet og kommuniserte bedre med publikum når hun snakket mellom sangene, og [[Brooklyn]]-humoren fikk god kritikk.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} I løpet av de neste seks månedene ble sangstemmen sammenlignet med artister som [[Judy Garland]], [[Lena Horne]] og [[Fanny Brice]], og hennes evne til å sjarmere publikum ble mer sofistikert og profesjonell.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} Streisand ga imidlertid ikke opp drømmen om å bli skuespiller og fikk en liten rolle i den [[satire|satiriske]] komedien ''Another Evening with Harry Stoones'' i 1961.{{Sfn|Spada|1995|s=89}} Teaterstykket fikk svært dårlig kritikk og ble avlyst dagen etter premieren.{{Sfn|Spada|1995|s=90}} Hun fikk hjelp av manageren Martin Erlichman til å få tak i nye spillejobber og fikk god tilbakemelding for konsertene hun holdt i [[Detroit]] og [[St. Louis]].{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=8}} Erlichman var fortsatt manageren hennes per 2016.<ref>{{Cite web|url=http://www.hollywoodreporter.com/news/barbra-streisand-new-album-tour-894368|title=Barbra Streisand Announces Movie-Star Duets Album, 2016 Tour Dates |publisher=''[[The Hollywood Reporter]]'' |date=16. mai 2016 |author=Joe Lynch |accessdate=28. juni 2016}}</ref>

I 1961 og 1962 spilte hun på nattklubben Blue Angel på [[Manhattan]].{{Sfn|Spada|1995|s=88}} Mens hun opptrådte der, ble hun oppdaget av teaterregissøren [[Arthur Laurents]]. Han ba henne om å prøvespille for en ny musikalkomedie han regisserte, ''[[I Can Get It for You Wholesale]]''. Streisand fikk rollen som den gammeldagse sekretæren til hovedpersonen, spilt av [[Elliott Gould]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=154}}{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=9}} Musikalen hadde premiere 22. mars 1962 på [[Shubert Theatre]] i Manhattan og fikk god kritikk.{{Sfn|Spada|1995|s=103}} Howard Taubman fra ''[[The New York Times]]'' var fornøyd og skrev at Streisand var «kveldens funn… ei jente med et klønete uttrykk, en høy, hissig stemme og en rykkevis latter. Miss Streisand er en naturlig komiker.»<ref>Taubman, Howard. «Theatre: ''I Can Get It For You Wholesale'' Opens», ''[[The New York Times]]'', 23. mars 1962, s. 29</ref> Hun ble nominert til en [[Tony-prisen for beste kvinnelige birolle i en musikal|Tony Award]] for rolletolkningen, og musikkopptak fra premieren ble utgitt på et eget musikkalbum.{{Sfn|Santopietro|2007|s=191}}{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=10}}

Streisand dukket opp på talkshowet ''[[The Tonight Show]]'' mange ganger i begynnelsen av 1960-årene og ble en favoritt blant publikum. I mai 1962 fremførte hun en langsom og trist versjon av sangen «[[Happy Days Are Here Again]]» på ''The Garry Moore Show'', og det ble signaturlåten i starten av karrieren.{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=10}}{{Sfn|Spada|1995|s=112}} Streisand ble også god venn med entertaineren [[Liberace]] og har vært åpningsnummeret hans ved flere anledninger.{{Sfn|Spada|1995|s=127}} 1. oktober 1962 skrev hun under en [[platekontrakt]] med [[Columbia Records]], og hun fikk frihet til å ta egne valg med musikken.{{Sfn|Spada|1995|s=111}} Det var en bindende kontrakt på ett år og kunne fornyes på selskapets forgodtbefinnende.{{Sfn|Spada|1995|s=112}}

=== 1963–1967: Debutalbum, ''Funny Girl'' og TV-spesialer ===
I januar 1963 spilte Barbra Streisand inn låtene som utgjorde debutalbumet ''[[The Barbra Streisand Album]]''.{{Sfn|Spada|1995|s=117-118}} Albumet ble utgitt 25. februar 1963 av [[Columbia Records]]. Den inneholdt artistens egne tolkninger av elleve klassiske poplåter, stort sett hentet fra [[Repertoar|nattklubbrepertoaret]].{{Sfn|Spada|1995|s=117-118}} [[AllMusic]] roser kvaliteten, renheten og styrken i Streisands sangstemme.<ref name="allmusic1">{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/the-barbra-streisand-album-mw0000201700 |title=The Barbra Streisand Album |publisher=[[AllMusic]] |author=Ruhlmann, William |accessdate=7. februar 2016}}</ref> Streisand vant to [[Grammy Award]]s for albumet, henholdsvis årets beste plate og beste kvinnelige sangprestasjon.{{Sfn|Spada|1995|s=158}} Hun var for en lang tid den yngste vinneren av disse prisene.{{Sfn|Spada|1995|s=158}} Grammy-seirene løftet salget av platen, og hun ble den bestselgende kvinnelige artisten i USA.{{Sfn|Spada|1995|s=158}}{{Sfn|Spada|1995|s=125}} Det året slapp hun også andrealbumet ''[[The Second Barbra Streisand Album]]'' med elleve nye sanger fra repertoaret.{{Sfn|Spada|1995|s=126-127}} Hun ble omtalt som den «mest spennende nye stjerna siden [[Elvis Presley]]», og 1963 ble døpt «Barbra Streisands år».{{Sfn|Spada|1995|s=126-127}}{{Sfn|Nickens og Swensen|2000|s=11}} Streisand fikk begrenset med studiotid på debutplaten og foretrakk å synge live:

{{Sitat|Det som er spennende med å være sanger, den virkelig kreative delen, er å gå på en scene eller å stå foran en mikrofon i en nattklubb og skape noe for folkemengden som er der. Du gjør det kanskje bra, eller så gjør du det kanskje dårlig, men det er spennende å skape den stemningen på nytt hver gang. Men når du går inn i et musikkstudio, har du tre timer på deg… Du kan aldri yte ditt beste under disse forholdene. Måten jeg vil spille inn musikk på, er ved å ha en ubegrenset innspillingstid.{{Sfn|Spada|1995|s=117-118}}}}

[[Bilde:Barbra Streisand My Name is Barbra television special 1965.JPG|miniatyr|Promobilde for TV-spesialen ''[[My Name Is Barbra (TV-spesial)|My Name Is Barbra]].'' {{Byline|[[CBS|CBS Television]]}}]]

I 1964 hadde hun hovedrollen i scenemusikalen ''[[Funny Girl (musikal)|Funny Girl]]'', som var løst basert på livet og karrieren til den amerikanske film- og teaterstjernen [[Fanny Brice]] og forholdet hennes med entreprenøren og gambleren Nicky Arnstein.{{Sfn|Santopietro|2007|s=155}} To av Streisands signaturlåter, «[[People (sang)|People]]» og «[[Don't Rain on My Parade]]», er fra denne musikalen. Hun fikk god kritikk for rolletolkningen og ble nominert til en ny [[Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal|Tony Award]] for innsatsen.{{Sfn|Spada|1995|s=158}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=192}} Det året slapp hun også albumene ''[[The Third Album]]'' og ''[[People (album)|People]]'', som også ble salgsuksesser i USA. ''People'' nådde førsteplassen på [[Billboard 200|''Billboard'' 200]] og ble nominert til en Grammy Award for årets plate.{{Sfn|Santopietro|2007|s=20}} Streisand vant selv sin tredje Grammy for stemmearbeidet på albumet.{{Sfn|Santopietro|2007|s=192}} AllMusic skriver at hun var tilbake i form med ''People'', og at den brakte tilbake «noe av fantasien fra debutalbumet».<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/people-mw0000650839 |title=People |publisher=[[AllMusic]] |author=Ruhlmann, William |accessdate=8. februar 2016}}</ref> Biografen James Spada skrev at «''People'' inneholdt låter med en uvanlig musikalsk og narrativ dybde som satte lys på fylden stemmen hennes fortsatte å tilegne seg».{{Sfn|Spada|1995|s=159}} 4. oktober 1964 var hun gjest på ''[[The Judy Garland Show]]'' og sang «[[Happy Days Are Here Again]]» sammen med [[Judy Garland]] i en [[mashup]] med Garlands «Get Happy».{{Sfn|Spada|1995|s=131-132}} Streisand ble nominert til en [[Primetime Emmy Award]] for gjesterollen.{{Sfn|Spada|1995|s=133}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=192}}

Mot slutten av 1964 underskrev hun en kontrakt med TV-kanalen [[CBS]] om fem TV-spesialer med henne i hovedrollen.{{Sfn|Spada|1995|s=160}} I mai 1965 slapp hun det sjette studioalbumet ''[[My Name Is Barbra]]'' i forbindelse med TV-spesialen ''[[My Name Is Barbra (TV-episode)|My Name Is Barbra]]''. TV-episoden ble vist på CBS 28. april 1965 og var en konsert med Streisand fordelt på tre akter.{{Sfn|Spada|1995|s=165}} Den vant fem Primetime Emmy Awards, og Streisand vant en egen pris for arbeidet.{{Sfn|Santopietro|2007|s=192}} Rick DuBrow fra [[United Press International]] kalte TV-spesialen «et høydepunkt i amerikansk showbusiness. Hun er så god at det er sjokkerende. (…) Hun er kanskje den mest talentfulle og mest populære underholdningsartisten som dette landet noen gang har hatt.»{{Sfn|Spada|1995|s=165}} Musikkalbumet fikk også god kritikk, og Streisand vant en ny Grammy Award for innsatsen.{{Sfn|Santopietro|2007|s=192}} Det året slapp hun også oppfølgeralbumet ''[[My Name Is Barbra, Two…]]'' i forbindelse med reprisen til programmet.<ref name="mynametv">{{Cite web |url=http://barbra-archives.com/tv/60s/mynameisbarbra_streisand.html |title=My Name is Barbra (1965) |publisher=Barbra Streisand Archives |accessdate=10. februar 2016 |archive-date=2016-03-05 |archive-url=https://web.archive.org/web/20160305091011/http://barbra-archives.com/tv/60s/mynameisbarbra_streisand.html |url-status=yes }}</ref> Den fikk blandet kritikk.<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/my-name-is-barbra-two-mw0000192504 |title=My Name Is Barbra, Two... |publisher=[[AllMusic]] |author=Ruhlmann, William |accessdate=5. februar 2016}}</ref>

I 1966 ga hun ut studioalbumene ''[[Color Me Barbra]]'' og ''[[Je m'appelle Barbra]]'', begge til lunken mottakelse.{{tr}} Utgivelsene lå imidlertid høyt på albumlisten i USA, og ''Color Me Barbra'' ble Streisands første album på [[VG-lista]] i Norge.<ref>{{Cite web|url=http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand/album/color-me-barbra/3647 |title=Color Me Barbra |publisher=[[VG-lista]] |accessdate=5. februar 2016}}</ref> ''Je m'appelle Barbra'' inneholdt franske sanger sunget på fransk og engelsk og inkluderte dessuten Streisands første selvkomponerte låt, «Ma Première Chanson».{{Sfn|Spada|1995|s=179}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=24}} I forbindelse med ''Color Me Barbra'' spilte hun inn sin andre TV-spesial, ''[[Color Me Barbra (TV-spesial)|Color Me Barbra]]'', som skulle bli sendt på [[Fjernsyn#Farge-TV|farge-TV]].{{Sfn|Spada|1995|s=171}} Episoden ble sendt på CBS 30. mars 1966 og fikk generelt god kritikk.{{Sfn|Spada|1995|s=173}} I 1966 bidro hun på [[Harold Arlen]]s studioalbum ''Harold Sings Arlen (with Friend)''. Hun sang duetten «[[Ding-Dong! The Witch Is Dead]]» og sololåten «House of Flowers».{{Sfn|Spada|1995|s=529}}

Det året gjentok hun også rollen i ''Funny Girl'' for oppsetninger i [[London]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=195}}{{Sfn|Pohly|2000|s=6}} 12. juni 1966, i løpet av oppholdet i London, holdt hun veldedighetskonserten «A Very Informal History of the American Musical Theater: 1926–1966» ved USAs [[ambassade]].{{Sfn|Spada|1995|s=178}} Etter dette bega hun seg ut på sin første konsertturné i USA, [[An Evening with Barbra Streisand]]. Hun hadde planlagt å holde 20 konserter fordelt på 20 byer i USA, men 16 av konsertene ble avlyst da hun ble gravid.{{Sfn|Pohly|2000|s=41}}{{Sfn|Spada|1995|s=179}} Streisand holdt fire konserter i henholdsvis [[Newport (Rhode Island)|Newport]], [[Philadelphia]], [[Atlanta]] og [[Chicago]].{{Sfn|Spada|1995|s=179}}

I 1967 slapp Streisand to studioalbum på et relativt kort tidsrom, ''[[Simply Streisand]]'' og ''[[A Christmas Album]]''. ''Simply Streisand'' er en samling av amerikanske [[Standardrepertoar|standardlåter]], mens juleplaten ''A Christmas Album'' var en samling av klassiske julesanger.{{Sfn|Spada|1995|s=225-226}} Den sistnevnte ble den mest populære av de to og solgte til fem platinaplater i USA.{{Sfn|Santopietro|2007|s=193}} Den er i dag sett på som en av hennes mest populære utgivelser.{{Sfn|Santopietro|2007|s=26}} William Ruhlmann fra [[AllMusic]] skriver at «Streisand ga sangstemmen sin nok personlighet uten å gjøre låtene ugjenkjennbare. De forsøkte å lage en tidløs klassiker, og det fikk de til.»<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/a-christmas-album-mw0000191933 |title=A Christmas Album |publisher=[[AllMusic]] |author=Ruhlmann, William |accessdate=6. februar 2016}}</ref>

I april det året spilte hun inn sin tredje TV-spesial, ''[[The Belle of 14th Street]]''.{{Sfn|Spada|1995|s=203}} Denne spesialen skulle skille seg fra de to forrige, og hun forsøkte å gjenskape en klassisk [[vaudeville]]revy med sanger, sketsjer og kostymer fra den epoken. «Vi skulle ikke gjøre narr av det eller lage [[Kitsch|camp]] ut av det, men gjøre det slik som de gjorde det.»{{Sfn|Spada|1995|s=204}} ''The Belle of 14th Street'' skulle også bli et ensembleprosjekt i stedet for enmannsshowet de andre episodene var.{{Sfn|Spada|1995|s=204}} TV-spesialen fikk dårlig kritikk, og ''Newsday'' kalte det «et rystende, stilistisk virvar».{{Sfn|Spada|1995|s=206}} 17. juni 1967 holdt hun en konsert i [[Central Park]] i [[New York]], hvor hun sang flere av hitlåtene sine.{{Sfn|Spada|1995|s=196}} Sangene ble utgitt på Streisands første konsertalbum ''[[A Happening in Central Park]]'' i 1968, som solgte til gull i USA.{{Sfn|Spada|1995|s=529}} Konserten ble sendt på CBS som en av Streisands TV-spesialer i 1968.{{Sfn|Spada|1995|s=199}}

=== 1968–1972: Filmroller og forsøk på moderne popmusikk ===
Streisand gjentok rollen som [[Fanny Brice]] i filmdebuten ''[[Funny Girl (film)|Funny Girl]]'' i 1968 og fikk god kritikk for rolleskildringen. [[Roger Ebert]] fra ''[[Chicago Sun Times]]'' skrev: «Hun har den beste timingen siden [[Mae West]] og er mer moro å se på enn noen andre siden unge [[Katharine Hepburn]]. Hun synger faktisk ikke sangene; hun ''spiller'' dem. Hun gjør ting med hendene og ansiktet sitt som er individuelt. Det er den eneste måten å beskrive dem på.»<ref>{{Cite news|author=[[Roger Ebert|Ebert, Roger]]|url=http://rogerebert.suntimes.com/apps/pbcs.dll/article?AID=/19681018/REVIEWS/810180301|title=Funny Girl|accessdate=4. februar 2016|publisher=[[Chicago Sun Times]]|date=18. oktober 1968|archivedate=2012-10-04|archiveurl=https://web.archive.org/web/20121004015303/http://rogerebert.suntimes.com/apps/pbcs.dll/article?AID=/19681018/REVIEWS/810180301|url-status=yes}}</ref> Streisand vant [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for skildringen og delte prisen med Katharine Hepburn for ''[[Løven om vinteren]]''.{{Sfn|Pohly|2000|s=49}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=xiii}} Hun vant også en [[Golden Globe]] og ble nominert til en ny [[Grammy Award]] for arbeidet med filmmusikken.<ref name="gg" /> Mario Tarradell fra ''The Dallas Morning News'' skrev følgende om rolleskildringen.

[[Fil:Streisand - Dolly signed.jpg|mini|left|Streisand spilte forretningskvinnen Dolly Levi i ''[[Hello, Dolly! (film)|Hello, Dolly!]]'' (1969).{{Byline|[[20th Century Fox]]}}]]

{{Sitat|Streisand viser oss alle sidene til Fanny. Fremførelsen av «Second Hand Rose», med en morsom [[Brooklyn]]-dialekt og sære ansiktsuttrykk, er ufattelig morsom. Deretter følger den gripende tolkningen av tittelsporet på slutten av filmen, som er hjerteskjærende. De er ikke bare sanger; de er minifilmer. Der ligger dybden i rolleskildringen hennes. Streisand blander sang og dialog feilfritt sammen til en enhetlig helhet som definerte [[Fanny Brice]]. Det spilte ingen rolle hvordan hun formidlet tankene sine til publikum; hun var alltid målbevisst.<ref>{{Cite news|author=Tarradell, Mario|url=http://dfw.citysearch.com/E/M/DALTX/0000/29/51/cs1.html|title=Funny Girl|accessdate=4. februar 2016|publisher=The Dallas Morning News|date=10. desember 2001|archiveurl=https://web.archive.org/web/20011107220110/http://dfw.citysearch.com/E/M/DALTX/0000/29/51/cs1.html|archivedate=7. november 2001|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2016-02-04|arkivurl=https://web.archive.org/web/20011107220110/http://dfw.citysearch.com/E/M/DALTX/0000/29/51/cs1.html|arkivdato=2001-11-07|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://dfw.citysearch.com/E/M/DALTX/0000/29/51/cs1.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-06-22 |arkiv-dato=2001-11-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20011107220110/http://dfw.citysearch.com/E/M/DALTX/0000/29/51/cs1.html |url-status=yes }}</ref>}}

I 1969 ga hun ut studioalbumet ''[[What About Today?]]'', som var Streisands første forsøk på moderne popmusikk.{{Sfn|Considine|1985|s=161}}{{Sfn|Spada|1995|s=242}} Albumet inneholdt låter som tidligere ble spilt inn av blant andre [[The Beatles]], [[Paul Simon]] og [[Buffy Sainte-Marie]].{{Sfn|Spada|1995|s=243}} [[AllMusic]] skriver at Streisand ikke forsto materialet hun arbeidet med.<ref>{{Cite news| url =http://www.allmusic.com/album/what-about-today-mw0000654641 | title = Allmusic Review: Barbra Streisand - What about today? | author= William Ruhlmann |year = 2012| work = www.allmusic.com | accessdate = 7. februar 2016}}</ref> Det året grunnla hun også filmselskapet [[First Artists]] med [[Sidney Poitier]] og [[Paul Newman]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=75}}{{Sfn|Pohly|2000|s=7}} Å opprette et eget filmselskap var en måte å omgå den besværlige prosessen om å overbevise filmdirektørene i [[Hollywood]] om å investere i deres «mer kreative filminstinkter».<ref name="firstartists">{{Kilde www|url=http://barbratimeless.com/2009firstartists.htm|tittel=Looking at First Artists |utgiver=Barbratimeless.com|dato=mai 2008|besøksdato=19. februar 2016|arkivurl=https://web.archive.org/web/20100113170554/http://www.barbratimeless.com/2009firstartists.htm|arkivdato=13. januar 2010}}</ref>{{Sfn|Spada|1995|s=290}}

De to neste filmene hennes var i likhet med ''Funny Girl'' basert på [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-musikaler.{{Sfn|Spada|1995|s=187}} Hun ble nominert til en Golden Globe og en [[British Academy Film Awards|BAFTA-pris]] for rollen som forretningskvinnen Dolly Levi i ''[[Hello, Dolly! (film)|Hello, Dolly!]]'' (1969) og spilte den [[klarsynt]]e kjederøykeren Daisy Fuller i fantasyfilmen ''[[På en klar dag]]'' (1970). Streisand ble også nominert til en Golden Globe for komedien ''[[Uglen og pusekatten]]'' (1970) om en fotomodell (Streisand) som går på nervene til en bokhandler.<ref name="gg">{{Cite news| url =http://www.goldenglobes.com/person/barbra-streisand | title = Arkiv: Barbra Streisand| publisher = [[Golden Globe]]s | accessdate = 13. februar 2016}}</ref><ref name="bafta">{{Cite news| url =http://awards.bafta.org/keyword-search?keywords=barbra+streisand | title = Arkiv: Barbra Streisand| publisher = [[British Academy Film Awards]] | accessdate = 14. februar 2016}}</ref> 19. april 1970 vant hun [[Æres-Tony|æresprisen]] Broadway's Star of the Decade fra [[Tony Award]]-akademiet for arbeidet sitt det foregående tiåret.{{Sfn|Spada|1995|s=267}}

Barbra Streisands første [[samlealbum]], ''[[Barbra Streisand's Greatest Hits]]'', ble utgitt i januar 1970. Den inneholdt flere av hitlåtene hennes, blant annet «[[People (sang)|People]]» og en live-versjon av «[[Happy Days Are Here Again]]». I året som fulgte, slapp hun to nye studioalbum, ''[[Stoney End]]'' og ''[[Barbra Joan Streisand (album)|Barbra Joan Streisand]]'', som solgte til henholdsvis [[Salgstrofeer i musikkbransjen#USA|platina og gull i USA]]. ''Stoney End'' fortsatte Streisands overgang til moderne popmusikk, og tittelsporet «Stoney End» ble en slager i USA. AllMusic skriver at «''Stoney End'' omdefinerer Streisand som en effektiv pop/rock-sanger, noe det siste albumet hennes, ''What About Today?'', ikke klarte.»<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/stoney-end-mw0000651041|title=Stoney End (Allmusic Review)|author=William Ruhlmann|publisher=[[AllMusic]]|accessdate=10. februar 2016}}</ref>

I april 1972 holdt hun en konsert i [[Los Angeles]] til støtte for [[George McGovern]]s presidentkampanje.{{Sfn|Santopietro|2007|s=166}}{{Sfn|Pohly|2000|s=185}} Konsertalbumet ''[[Live Concert at the Forum]]'' ble utgitt i oktober 1972. Det året spilte hun også Judy i ''[[What's Up, Doc?]]'', som var en hyllest til [[screwballkomedie]]ne fra 1930-årene.{{Sfn|Santopietro|2007|s=73}} Filmen fikk kultstatus, og Streisand fikk god kritikk for rollen. I 1972 spilte hun også den unge professorfruen Margaret Reynolds i ''[[Barbra slår seg løs]]''. Filmkritikeren Roger Ebert skrev: «Dette er en Barbra Streisand-film, og dermed vet vi at hovedpersonen ikke vil (kan) være [[stereotyp]]isk; man har nemlig ikke sett noen som Streisand i filmer før. (...) Hun skaper en kvinne som føler seg fri til å være seg selv, uansett hva andre tenker om henne. Dette er en kvinne (...) man sjelden ser i amerikanske filmer.»<ref>{{Cite news|author=[[Roger Ebert|Ebert, Roger]]|url=http://www.rogerebert.com/reviews/up-the-sandbox-1972|title=Up the Sandbox|accessdate=14. februar 2016|publisher=[[Chicago Sun Times]]|date=1. januar 1972}}</ref> Filmen ble produsert av First Artists, og Streisand fikk lære seg mer om [[filmproduksjon]].{{Sfn|Pohly|2000|s=7}}{{Sfn|Spada|1995|s=290}} Streisand grunnla filmselskapet [[Barwood Films]] i 1972, og ''Barbra slår seg løs'' ble selskapets første produksjon.{{Sfn|Spada|1995|s=290}}<ref>{{Cite web|url=http://www.barbrastreisand.com/biography/|title=Biography|publisher=barbrastreisand.com|accessdate=12. juni 2016}}</ref>

=== 1973–1979: ''Våre beste år'' og forsøk på rock og disco ===
I 1973 ga hun ut [[Barbra Streisand…and Other Musical Instruments|et nytt album]] i forbindelse med den femte TV-spesialen ''[[Barbra Streisand…and Other Musical Instruments (TV-spesial)|Barbra Streisand…and Other Musical Instruments]]''. Albumet solgte dårlig og ble Streisands minstselgende plate noensinne.{{Sfn|Santopietro|2007|s=76}} TV-spesialen ble sendt 2. november 1973 og fikk lave seertall og dårlig kritikk. Dette ble Streisands siste TV-program under kontrakten med [[CBS]].{{Sfn|Spada|1995|s=310}} Det året hadde hun også hovedrollen i den romantiske dramafilmen ''[[Våre beste år]]''. Den handler om et kjærestepar (Streisand og [[Robert Redford]]) som prøver å holde sammen til tross for motstridende interesser og politiske syn. Streisand fikk god kritikk for rolletolkningen og ble nominert til en [[Golden Globe]], en [[British Academy Film Awards|BAFTA-pris]] og en [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=79}}<ref name="gg" /><ref name="bafta" /> ''[[Variety]]'' roste Streisands «overlegne dramatiske allsidighet», mens [[Roger Ebert]] skrev at «hun er den smarteste, kjappeste kvinnelige skuespilleren i dag. [Hun] bebor rollefigurene sine med en voldsom energi, men kan likevel være rørende sårbar.»<ref>{{Cite news|url=http://variety.com/1972/film/reviews/the-way-we-were-2-1200422897/|title=Review: ‘The Way We Were’|accessdate=14. februar 2016|publisher=[[Variety]]|date=1973}}</ref><ref>{{Cite news|author=[[Roger Ebert|Ebert, Roger]]|url=http://www.rogerebert.com/reviews/the-way-we-were-1973|title=The Way We Were|accessdate=14. februar 2016|work=[[Chicago Sun Times]]|date=17. oktober 1973}}</ref>

[[Fil:Barbra Streisand 2 Allan Warren.jpg|mini|Streisand under opptaket av TV-spesialen ''[[Barbra Streisand…and Other Musical Instruments (TV-spesial)|Barbra Streisand…and Other Musical Instruments]]'' i 1973.{{Byline|Allan Warren}}]]

Hun fikk også god kritikk for å synge filmlåten «[[The Way We Were (sang)|The Way We Were]]», som vant [[Oscar for beste sang]] i 1974. Streisand spilte også inn sin egen versjon for studioalbumet ''[[The Way We Were (album)|The Way We Were]]''. Den besto av seks sanger som ble spilt inn i 1970 for et skrinlagt album som skulle hete ''The Singer'', samt låter fra TV-spesialen ''[[The Belle of 14th Street]]''.{{Sfn|Spada|1995|s=307}} To av låtene som ikke ble med i ''The Way We Were'', ble senere utgitt på samlealbumet ''[[Just for the Record...]]'' i 1991. Albumet gikk til toppen av [[Billboard 200|USAs albumliste]] og solgte til to platinaplater med to millioner solgte eksemplarer.<ref name="RIAA" /> Streisands versjon av «The Way We Were» ble kåret til «årets popsingel» av musikkmagasinet ''[[Billboard]]'', som senere også kåret den til musikkhistoriens 90. beste sang.<ref>{{Cite web|url=http://www.billboard.com/bbcom/specials/hot100/charts/top100-titles-90.shtml|title=The Billboard Hot 100 All-Time Top Songs (90-81)|archiveurl=https://web.archive.org/web/20080929032005/http://www.billboard.com/bbcom/specials/hot100/charts/top100-titles-90.shtml|archivedate=29. september 2008|work=[[Billboard]]|accessdate=18. februar 2016}} {{Kilde www |url=http://www.billboard.com/bbcom/specials/hot100/charts/top100-titles-90.shtml |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-06-22 |arkiv-dato=2008-09-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080913210027/http://www.billboard.com/bbcom/specials/hot100/charts/top100-titles-90.shtml |url-status=unfit }}</ref>{{Sfn|Spada|1995|s=307}} Det ble også artistens første singel som nådde toppen av [[Billboard Hot 100|''Billboard'' Hot 100]].{{Sfn|Spada|1995|s=306}}

I løpet av 1974 og 1975 slapp hun to studioalbum og spilte i to filmer. Musikkalbumet ''[[ButterFly]]'' inneholdt Streisands vri på moderne popsanger, blant annet fra artister som [[David Bowie]], [[Bob Marley]] og [[Buck Owens]].{{Sfn|Pohly|2000|s=74}} Platen ''[[Lazy Afternoon]]'' var en blanding av [[standardrepertoar|standardmusikk]], [[popmusikk|pop]] og [[disco]], og singelen «Shake Me, Wake Me (When It's Over)» markerte Streisands første forsøk på discomusikk.{{Sfn|Santopietro|2007|s=33}}<ref>{{Cite web|url=http://barbra-archives.com/record/singles/shake_me.html|title=Shake Me, Wake Me (When It's Over) / Widescreen (# 3-10272)|work=Barbra Streisand Archives|accessdate=19. februar 2016|archive-date=2015-09-20|archive-url=https://web.archive.org/web/20150920031438/http://barbra-archives.com/record/singles/shake_me.html|url-status=yes}}</ref> Hun spilte en husmor i komedien ''[[Ikke tråkk i salaten]]'' (1974) og ble nominert til en Golden Globe for arbeidet med ''[[Funny Lady]]'' (1975).<ref name="gg" /> ''Funny Lady'' var oppfølgeren til ''[[Funny Girl (film)|Funny Girl]]'' og tok for seg [[Fanny Brice]]s ekteskap med låtskriveren Billy Rose.{{Sfn|Santopietro|2007|s=81}} TV-spesialen ''Funny Girl to Funny Lady'' gikk på [[American Broadcasting Company|ABC]] for å promotere filmen, og inntektene gikk i hovedsak til veldedighet for [[Special Olympics]].{{Sfn|Spada|1995|s=333-334}}

I 1976 produserte hun rockemusikalen ''[[En stjerne blir født (1976)|En stjerne blir født]]'' for [[First Artists]], en nyinnspilling av to filmer med samme tittel. Streisand spilte også hovedrollen som sangeren Esther Hoffman, som blir forelsket i en avdanka rockestjerne. Hun fikk blandet kritikk for rolletolkningen. Roger Ebert mente hun var et feil valg for rollen, mens ''[[Variety]]'' skrev at det var Streisands beste filmarbeid til da.<ref>{{Cite web|url=http://www.rogerebert.com/reviews/a-star-is-born-1976|title=A Star Is Born|work=[[Chicago Sun Times]]|author=[[Roger Ebert|Ebert, Roger]]|accessdate=19. februar 2016|date=24. desember 1976}}</ref><ref>{{Cite web|url=http://variety.com/1975/film/reviews/a-star-is-born-5-1200423771/|title=Review: ‘A Star Is Born’|work=[[Variety]]|accessdate=19. februar 2016|date=Desember 1976}}</ref> Hun samarbeidet med [[Paul Williams (låtskriver)|Paul Williams]] om å skrive sangen «[[Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)]]» til filmen. Streisand vant tre [[Golden Globe]]s for arbeidet, samt [[Oscar for beste sang]] for «Evergreen».{{Sfn|Santopietro|2007|s=197}} Hun ble den første kvinnen som vant en Oscar for å komponere en låt.<ref name="oscar">{{Cite news|url=http://www.oscars.org/collection-highlights/all/barbra-streisand|title=Barbra Streisand|accessdate=19. februar 2016|publisher=[[Academy of Motion Picture Arts and Sciences]]}}</ref> Sangen vant også [[Grammy Award]]s for beste sang og beste kvinnelige vokalprestasjon.{{Sfn|Santopietro|2007|s=35}}

Hun slapp studioalbumet ''[[Classical Barbra]]'' i februar 1976. Den inneholdt klassiske sanger som ble komponert av europeiske komponister, og sangene ble sunget på ulike språk.{{Sfn|Santopietro|2007|s=33}} Det året fikk Streisand også en stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]].<ref>{{Cite web|url=http://mentalfloss.com/article/61545/25-fun-facts-about-hollywood-walk-fame |title=25 Fun Facts About the Hollywood Walk of Fame|author=Jennifer M. Wood|date=9. februar 2015|publisher=Mental Floss|accessdate=22. juni 2016}}</ref> I juni 1977 ble ''[[Superman (album)|Superman]]'' utgitt, som blant annet inneholdt hitlåten «My Heart Belongs to Me» og duetten «New York State of Mind» med [[Billy Joel]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=35}} Musikkmagasinet ''[[Rolling Stone]]'' kalte ''Superman'' artistens beste album på lenge, men mente at den manglet fokus og hadde et «kjøpesenterpreg» over seg.<ref>{{Cite web |url=http://www.rollingstone.com/artists/barbrastreisand/albums/album/108122/review/5944239/streisand_superman |title=Rolling Stone Review-Streisand Superman |author=Dave Marsh |date=11. august 1977 |publisher=''[[Rolling Stone]]'' |accessdate=19. februar 2016 |url-status=bot: unknown |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070117033347/http://www.rollingstone.com/artists/barbrastreisand/albums/album/108122/review/5944239/streisand_superman |archivedate=2007-01-17 }} {{Kilde www |url=http://www.rollingstone.com/artists/barbrastreisand/albums/album/108122/review/5944239/streisand_superman |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-06-22 |arkiv-dato=2007-01-17 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070117033347/http://www.rollingstone.com/artists/barbrastreisand/albums/album/108122/review/5944239/streisand_superman |url-status=yes }}</ref>

Platen ''[[Songbird (album)|Songbird]]'' ble sluppet i mai 1978, og solgte til platina i USA.{{Sfn|Santopietro|2007|s=197}} På albumet sang hun en versjon av låten «[[You Don't Bring Me Flowers]]», som først hadde blitt spilt inn av [[Neil Diamond]]. Plateselskapet [[Columbia Records]] slapp en duettversjon av låten med Streisand og Diamond i 1978. Den gikk til toppen av [[Billboard Hot 100|singellisten i USA]].<ref>Whitburn, Joel (1996). ''The Billboard Book of Top 40 Hits'', 6. utg. (Billboard Publications)</ref> Filmprodusenten Jon Peters, som var sammen med Streisand på den tiden, spurte henne om å spille hovedrollen i thrilleren ''[[Eyes of Laura Mars]]''. Hun takket nei fordi hun ikke likte den voldelige tonen i filmen, men var likevel interessert i å synge filmlåten «Prisoner (Love Theme from Eyes of Laura Mars)».<ref>{{Cite web|url=http://www.tcm.com/this-month/article.html?id=650698%7C651434|title=Eyes of Laura Mars|work=[[Turner Classic Movies]]|accessdate=21. februar 2016|author=Richard Harland Smith}}</ref>{{Sfn|Pohly|2000|s=85}} Samlealbumet ''[[Barbra Streisand's Greatest Hits Vol. 2]]'' ble utgitt i november 1978 og solgte til fem platinaplater i USA.<ref>{{Cite press release|url=http://www.riaa.com/news/newsletter/press1999/111099.asp |title=The American Recording Industry Announces its Artists of the Century |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070514091340/http://www.riaa.com/news/newsletter/press1999/111099.asp |date=10. november 2009 |archivedate=2007-05-14 |publisher=Recording Industry Association of America |url-status=dead }}</ref>

I 1979 spilte hun en forretningskvinne som prøver å tjene penger på en avdanka bokser i komedien ''[[Én midt i trynet]]''. Hun sang filmlåten «The Main Event», som vant publikumsprisen [[People's Choice Award]] i 1980.<ref>{{Cite web|url=http://www.peopleschoice.com/pca/awards/nominees/?year=1980|title=People's Choice Awards 1980|work=[[People's Choice Award]]s|accessdate=22. februar 2016}}</ref> Hun var i utgangspunktet usikker på å prøve seg på [[dansepop]] igjen, men ble overbevist da sønnen hennes oppfordret henne.{{Sfn|Spada|1995|s=385}} Det året slapp hun også [[konseptalbum]]et ''[[Wet]]'' med «vann» som rød tråd.{{Sfn|Santopietro|2007|s=37}} Musikkalbumet fikk blandet kritikk, men solgte likevel til platina i USA.{{Sfn|Santopietro|2007|s=197}} Den store slageren fra albumet var «[[No More Tears (Enough Is Enough)]]», en discoduett med [[Donna Summer]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=37}} Duetten var egentlig to låter som ble slått sammen til én for å passe inn i konseptet.{{Sfn|Spada|1995|s=388}} Sangen lå på 1.-plass i USA og på 3.-plass på [[VG-lista]] i Norge.{{Sfn|Spada|1995|s=389}}<ref>[http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand-donna-summer/singel/no-more-tears/3199 No More Tears] på [[VG-lista]]. Besøkt 22. februar 2016.</ref>

=== 1980–1986: ''Guilty'', ''Yentl'' og ''The Broadway Album'' ===
Streisand inngikk et samarbeid med artisten [[Barry Gibb]] fra musikkgruppa [[Bee Gees]] om å lage studioalbumet ''[[Guilty (Barbra Streisand-album)|Guilty]]''.{{Sfn|Santopietro|2007|s=38}}{{Sfn|Pohly|2000|s=198}} Albumet ble utgitt i september 1980 og ble Streisands bestselgende album noensinne med et salg på 15 til 20 millioner eksemplarer på verdensbasis.<ref>{{Cite book|url=http://books.google.com.br/books?id=LeMCAAAAMBAJ&pg=PA43&dq=barbra+streisand+guilty+millions+copies&hl=pt-BR&sa=X&ei=jRKAU9OJIcPIsASH64CQCw&ved=0CDcQ6AEwAQ#v=onepage&q=barbra%20streisand%20guilty%20millions%20copies&f=false |title=Charles in charge|publisher=Google Books (New York Magazine) |date=18. mai 1992|accessdate=2014-05-24}}</ref><ref>{{Cite book|last1=Bronson|first1=Fred|title=The Billboard Book of Number One Hits|date=2003|publisher=Billboard Books|isbn=9780823076772|pages=980|edition=5th|url=https://books.google.com.br/books?id=PgGqNrqfrsoC&pg=PT541&dq=barbra+streisand+guilty+20&hl=en&sa=X&ved=0CEMQ6AEwCTgUahUKEwjLrdD2roLHAhWKsh4KHUCECWM#v=onepage&q=barbra%20streisand%20guilty%2020&f=false|accessdate=23. juni 2016}}</ref> Hun fikk også flere hitsingler på albumet, blant annet «[[Woman in Love]]», «[[Guilty (sang)|Guilty]]» og «[[What Kind of Fool]]».{{Sfn|Santopietro|2007|s=38}} Albumet ble Streisands eneste studioalbum som gikk til toppen av [[VG-lista]] i Norge, og sangene «Woman in Love» og «Guilty» lå på henholdsvis første- og fjerdeplass på den tilsvarende singellisten.<ref>[http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand/album/guilty/1445 Guilty] på [[VG-lista]]. Besøkt 23. februar 2016.</ref> Streisand ble nominert til fire [[Grammy Award]]s for albumet, blant annet for årets beste plate, og hun vant én for duetten «Guilty» med Gibb.<ref name="23GN">{{Cite web|title= Rock On The Net: 23rd Annual Grammy Awards - 1981|url=http://www.rockonthenet.com/archive/1981/grammys.htm|accessdate=23. februar 2016}}</ref> Hun vant også publikumsprisen [[American Music Award]] for arbeidet.<ref name="8A">{{Cite web|title= Rock On The Net: 8th American Music Awards - 1981|url=http://www.rockonthenet.com/archive/1981/amas.htm|accessdate=23. februar 2016}}</ref> William Ruhlmann fra [[AllMusic]] skriver at albumet var en av Streisands minst karakteristiske, men mente at sangen «Woman in Love» har «en buktende følelse som både er riktig og nytt for Streisand».<ref>[{{Allmusic|class=album|id=r24184/review|pure_url=yes}} AllMusic-anmeldelse av ''Guilty''] Besøkt 22. februar 2016.</ref>

[[Fil:Famous American actress and singer Barbra Streisand standing at the new building for Jewish Studies which she donated (FL45747887).jpg|mini|left|Barbra Streisand i 1984 under åpningen av «The Emanuel Streisand Building for Jewish Studies», som hun hadde donert til [[Det hebraiske universitetet i Jerusalem]].{{Byline|Zeev Ackerman}}]]

I 1981 spilte hun i komedien ''[[Ville netter på super'n]]''.{{Sfn|Santopietro|2007|s=97}} Filmen handler om en middelaldrende mann som forlater kona og forelsker seg i en ny kvinne (Streisand). Kvinnen er imidlertid også involvert med sønnen hans. Streisand fikk blandet kritikk for skildringen.{{Sfn|Santopietro|2007|s=96}}{{Sfn|Pohly|2000|s=200}} Det året slapp hun også samlealbumet ''[[Memories]]'', som solgte til fem platinaplater i USA.{{Sfn|Santopietro|2007|s=199}} Platen inneholdt tre nye innspillinger: «Memory», «Comin' In and Out of Your Life» og «Lost Inside of You». Albumet ble også en suksess i Storbritannia under tittelen ''Love Songs'', hvor den vant en [[BRIT Awards|Brit Award]] for årets beste album.<ref>{{Cite web|title= The Brits 1983|url=http://www.brits.co.uk/history/shows/1983|publisher=[[BRIT Awards]]|accessdate=23. februar 2016}}</ref> I Norge lå platen på 6.-plass på VG-lista.<ref>[http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand/album/memories/1394 Memories] på [[VG-lista]]. Besøkt 23. februar 2016.</ref>

Barbra Streisands regidebut ''[[Yentl (film)|Yentl]]'' hadde premiere i 1983. Allerede i 1968 hadde Streisand planlagt å velge novellen «Yentl: The Yeshiva Boy» av [[Isaac Bashevis Singer]] som sin neste film etter ''[[Funny Girl (film)|Funny Girl]]''.{{Sfn|Considine|1985|s=298}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=98}} Hun planla å spille hovedrollen, men bestemte seg etter hvert for å regissere filmen i stedet.{{Sfn|Considine|1985|s=298}} Hun inngikk et samarbeid med [[Orion Pictures]] om å finansiere ''Yentl'', men da filmselskapet gikk i underskudd i 1980, ble filmplanene avlyst.{{Sfn|Considine|1985|s=299}} I februar 1981 offentliggjorde [[United Artists]] at de skulle finansiere filmen med Streisand som regissør.{{Sfn|Considine|1985|s=302}} Hun var også medforfatter på manuset og skulle spille hovedrollen.{{Sfn|Santopietro|2007|s=99}} Filmen handler om jøden Yentl Mendel, som må kle seg ut som en gutt for å kunne studere [[talmud]]. Hun blir underveis forelsket i medstudenten Avigdor, som er forelsket i en annen.

Streisand fikk god kritikk for arbeidet med ''Yentl''.{{Sfn|Considine|1985|s=310}} David Denby fra ''[[New York (magasin)|New York]]'' skrev: «Barbra Streisand er en flink regissør. [...] Hun tar mange sjanser, [men] er avhengig av banalitetene til mange [[Hollywood]]-filmer. Men hun faller aldri utenfor kompetansen, og hun har utviklet en måte å integrere sang og handling på som vil skrive seg inn i historiebøkene. Ettersom hun valgte et tema som tydeligvis betyr mye for henne – en kvinnes ønske om å utmerke seg i noe som bare menn har lov til å gjøre – kan ''Yentl'' tolkes [...] som en [[Parabel (lignelse)|parabel]] til Streisands frustrasjoner og ambisjoner. [...] det er en god film.»<ref>{{Cite news|title= Educating Barbra|url=https://books.google.no/books?id=hrsBAAAAMBAJ&pg=PA111|publisher=''[[New York (magasin)|New York]]''|page=111|accessdate=23. februar 2016|date=28. november 1983|author=Denby, David}}</ref> Streisand vant to [[Golden Globe]]s for filmen, henholdsvis for beste musikal eller komedie og for beste regi.{{Sfn|Santopietro|2007|s=199}} Hun er den eneste kvinnen til dags dato som har vunnet prisen for beste regi.<ref name="catherine">{{Cite web|title=Barbra Streisand to direct Catherine the Great|url=http://www.ew.com/article/2015/12/03/barbra-streisand-direct-catherine-great|publisher=[[Entertainment Weekly]]|accessdate=23. februar 2016|date=3. desember 2015|author=Mary Sollosi}}</ref> Streisand ble ikke nominert til noen [[Oscar]]-priser, men filmen vant én for [[Oscar for beste originalmusikk|beste originalmusikk]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=103}}

I 1984 slapp hun studioalbumet ''[[Emotion]]'', som solgte til platina i USA og gikk til 13.-plass på VG-lista.{{Sfn|Santopietro|2007|s=199}}<ref>[http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand/album/emotion/1278 Emotion] på [[VG-lista]]. Besøkt 24. februar 2016.</ref> Albumet ble kritisert for sin ujevne kvalitet og mangel på helhet, og ''[[The New York Times]]'' skrev at «ingen av sangene rettferdiggjør artistens spennende, dramatiske [[sopran]]stemme».{{Sfn|Spada|1995|s=423}}<ref>{{Cite web|title=MATURE STARS SEEK THE FORMULA FOR MASS APPEAL|url=http://www.nytimes.com/1984/11/11/arts/mature-stars-seek-the-formula-for-mass-appeal.html|publisher=[[The New York Times]]|accessdate=24. februar 2016|date=11. november 1984|author=Stephen Holden}}</ref> I 1985 slapp hun studioalbumet ''[[The Broadway Album]]'', som besto helt og holdent av [[teater]]musikk. Denne markerte et skifte i Streisands sangkarriere (det siste tiåret hadde hun stort sett sunget [[rock]] og [[disco]]).{{Sfn|Santopietro|2007|s=42}} Sju av låtene var skrevet av teaterkomponisten [[Stephen Sondheim]], og på Streisands forespørsel skrev han om to av låtene.<ref name="allmusictba" /> På platen sang hun blant annet «[[Send in the Clowns]]» fra ''A Little Night Music'', «[[Can't Help Lovin' Dat Man|Can't Help Lovin' That Man]]» fra ''[[Show Boat]]'' og «[[Somewhere]]» fra ''[[West Side Story]]''. ''The Broadway Album'' fikk god kritikk og blir ansett som en av artistens beste plater.{{Sfn|Spada|1995|s=425-426}} AllMusic skriver at albumet «viste at Streisand fortsatt var på sitt beste når hun tolket teaterlåter», mens musikkforfatteren Tom Santopietro kalte det artistens beste innspilling noensinne.<ref name="allmusictba">[{{Allmusic|class=album|id=r24206|pure_url=yes}} AllMusic-anmeldelse av ''The Broadway Album''] Besøkt 24. februar 2016.</ref>{{Sfn|Santopietro|2007|s=42}} Hun vant sin åttende Grammy Award for sangarbeidet, og albumet i sin helhet ble nominert til årets beste plate.{{Sfn|Santopietro|2007|s=199}}

=== 1986–1991: Flere filmprosjekter som regissør ===
I 1986 kjøpte Streisand filmrettighetene til [[Larry Kramer]]s teaterstykke ''[[The Normal Heart (skuespill)|The Normal Heart]]'' om [[hiv]]- og [[aids]]-spredningen i begynnelsen av 1980-årene.{{Sfn|Santopietro|2007|s=110}} Hun samarbeidet med Kramer om å skrive manuset, men andre prosjekter kom i veien for henne.{{Sfn|Santopietro|2007|s=110}} Streisand ansatte en ny manusforfatter som kunne holde seg trofast til teaterstykket og samtidig gjøre manuset filmvennlig.<ref name="tnh">{{Kilde www|forfatter=Gregg Kilday, Barbra Streisand |tittel=Barbra Streisand on 'The Normal Heart': 'I Tried Very Hard to Get It Made.' |utgiver=''[[The Hollywood Reporter]]'' |utgivelsesdato=2014-04-09 |url=http://www.hollywoodreporter.com/news/barbra-streisand-normal-heart-i-694691 |besøksdato=2016-02-25 }}</ref> Dette manuset sto ferdig i 1995, og [[HBO]] tilbød seg å finansiere filmen.<ref name="tnh" /> Ifølge Streisand tilbød ikke filmselskapet nok penger til å imøtekomme Kramers krav, og da regisserte hun ''[[Speilets to ansikter]]'' (1996) i stedet.<ref name="tnh" />{{Sfn|Santopietro|2007|s=110}} I 2007 ble hun spurt om å gjenoppta arbeidet med filmen, men kun med Kramers manus. Streisand takket nei: «Som [[filmskaper]] kunne jeg ikke være bundet til manuset på den måten. Hva om jeg ville endre noe?».<ref name="tnh" />

I kjølvannet av [[Tsjernobyl-ulykken]] 26. april 1986 bestemte Streisand seg for å holde en konsert som skulle bli sponset av Hollywood Women's Political Commitee for å samle inn penger til fem [[Det demokratiske parti|demokratiske]] presidentkampanjer.{{Sfn|Spada|1995|s=428}} Hun mente at president [[Ronald Reagan]] og [[Det republikanske parti (USA)|Det republikanske parti]]et var delvis skyldig i spredningen av [[kjernekraftverk]] og [[stridshode]]r.{{Sfn|Spada|1995|s=428}} Konserten «One Voice» ble holdt 6. september 1986 med [[Robin Williams]] som åpningstaler.{{Sfn|Spada|1995|s=429}} Innimellom sangene oppfordret hun publikum til «å finne nye måter å snakke sammen på».{{Sfn|Spada|1995|s=429}} Pengemålet ble innfridd, og hun samlet inn halvannen million [[Amerikansk dollar|dollar]], som blant annet gikk til opprettelsen av [[#Privatliv og sosialt engasjement|Streisand Foundation]].{{Sfn|Spada|1995|s=429}} Konsertalbumet ''[[One Voice]]'' ble sluppet i april 1987, og hun ble nominert til to [[Grammy Awards]] for arbeidet.{{Sfn|Spada|1995|s=534}}

I 1987 spilte hun hovedrollen i dramafilmen ''[[Dere får meg ikke gal]]'' om en [[Prostitusjon|prostituert]] som må bevise at hun ikke er gal etter at hun drepte en kunde i selvforsvar. Streisand fikk blandet kritikk for rolleskildringen. Noen kritikere mente hun endelig viste frem sin «dramatiske natur», mens andre mente at hun ''fremførte'' rollen i stedet for å ''spille'' den.{{Sfn|Spada|1995|s=438}} Hun ble nominert til to [[Golden Globe]]s for arbeidet, henholdsvis for beste dramafilm (som produsent) og beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm.{{Sfn|Spada|1995|s=439}} I april 1988 spilte hun inn låter til et nytt Broadway-album, blant annet «On My Own» fra ''[[Les Misérables (musikal)|Les Misérables]]'' og «[[All I Ask of You]]» fra ''[[The Phantom of the Opera (musikal)|The Phantom of the Opera]]''.<ref name="skrinlagt" /> Platen ble imidlertid skrinlagt fordi den manglet «begeistringen» til forløperen ''[[The Broadway Album]]''.<ref name="skrinlagt" /> I stedet slapp hun konseptalbumet ''[[Till I Loved You]]'' i oktober 1988, som dreide seg om et kjærlighetsforhold fra begynnelse til slutt.{{Sfn|Santopietro|2007|s=45}} Den inneholdt blant annet «All I Ask of You» fra den skrinlagte Broadway-platen.<ref name="skrinlagt">{{Kilde www |tittel=Streisand's Unreleased “Back to Broadway” Recording Sessions |utgiver=Barbra Streisand Archives |url=http://barbra-archives.com/record/broadway_unreleased_streisand.html |besøksdato=2016-03-16 |arkiv-dato=2016-04-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160409044221/http://barbra-archives.com/record/broadway_unreleased_streisand.html |url-status=død }}</ref>

I september 1989 slapp hun samlealbumet ''[[A Collection: Greatest Hits... and More]]''. Albumet inneholdt i likhet med ''[[Memories]]'' to nye låter som ikke hadde vært utgitt tidligere, «We're Not Makin' Love Anymore» og «Someone That I Used to Love».<ref>{{Kilde www |tittel=A Collection: Greatest Hits and More (1989) |utgiver=Barbra Streisand Archives |url=http://barbra-archives.com/record/albums/collection_greatest_hits_streisand.html |besøksdato=2016-03-18 |arkiv-dato=2016-03-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160311013012/http://barbra-archives.com/record/albums/collection_greatest_hits_streisand.html |url-status=død }}</ref> I 1997 gikk den til førsteplass på [[VG-lista]] og solgte til [[Salgstrofeer i musikkbransjen#Norge|gull i Norge]].<ref>{{Cite web|url=http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand/album/collection-greatest-hits/4149 |title=Collection: Greatest Hits |publisher=[[VG-lista]] |accessdate=18. mars 2016}}</ref><ref name="ifpi">{{Cite web|archiveurl=https://web.archive.org/web/20120725054452/http://www.ifpi.no/sok/lst_trofeer_sok.asp?type=artist|url=http://www.ifpi.no/sok/lst_trofeer_sok.asp?type=artist|title=IFPI Norsk platebransje|publisher=[[International Federation of the Phonographic Industry#IFPI Norge|IFPI Norge]]|archivedate=18. mars 2016|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2014-02-25|arkivurl=https://web.archive.org/web/20121105012246/http://www.ifpi.no/sok/lst_trofeer_sok.asp?type=artist|arkivdato=2012-11-05|url-status=død}}</ref> Streisands første samleboks, ''[[Just for the Record...]]'', ble utgitt i 1991. Den inneholdt fire CD-er fordelt på tre tiår (60-, 70- og 80-årene), som blant annet inneholdt Streisands første [[Demo (musikk)|demo]], konsertinnspillinger og flere låter ikke som ikke hadde vært utgitt tidligere.<ref>{{Kilde www |tittel=Just For the Record (1991) |utgiver=Barbra Streisand Archives |url=http://barbra-archives.com/record/albums/just_for_record_streisand.html |besøksdato=2016-03-18 |arkiv-dato=2016-03-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160312194021/http://barbra-archives.com/record/albums/just_for_record_streisand.html |url-status=død }}</ref>{{Sfn|Spada|1995|s=476}}

Streisands neste regiprosjekt var ''[[Tidevannets fyrste (film)|Tidevannets fyrste]]''.{{Sfn|Spada|1995|s=450}} Det var en filmatisering av [[Pat Conroy]]s bok ''[[Tidevannets fyrste (bok)|Tidevannets fyrste]]'', om Tom Wingo, en ulykkelig alkoholiker som ikke kommer overens med verken kona eller moren. Da søsteren forsøker å begå selvmord, kommer han i kontakt med hennes psykolog, Susan Lowenstein. Etter hvert kommer Lowenstein til bunns i den forferdelige hemmeligheten som ligger gjemt i Toms barndom. Streisand forsøkte å dra ut «essensen» av boken, og 9. april 1989 ble hun gitt grønt lys til å regissere filmen.{{Sfn|Spada|1995|s=450}}{{Sfn|Spada|1995|s=452-453}} Hun valgte [[Nick Nolte]] til hovedrollen etter at [[Robert Redford]] trakk seg, og skulle selv spille Susan Lowenstein.{{Sfn|Spada|1995|s=452-453}} Filmprosjektet slet i likhet med ''[[Yentl (film)|Yentl]]'' med finansielle problemer, men til slutt fikk den støtte av [[Columbia Pictures]].{{Sfn|Spada|1995|s=455-456}} Streisand gjorde noen endringer fra boken; hun fokuserte mer på rollefigurene Tom Wingo, Susan Lowenstein og romansen i mellom dem enn det romanen gjorde.{{Sfn|Spada|1995|s=455-456}} Filmen hadde premiere i desember 1991.{{Sfn|Spada|1995|s=468}}

Streisand fikk god kritikk for arbeidet med ''Tidevannets fyrste''.{{Sfn|Spada|1995|s=468}} [[Roger Ebert]] skrev: «Streisand viser seg som en regissør som liker emosjonelle historier – men som ikke forenkler dem, og [som] tar hensyn til de menneskelige særhetene og til rollefigurenes eksentrisitet».<ref>{{Cite news|author=[[Roger Ebert|Ebert, Roger]]|url=http://www.rogerebert.com/reviews/prince-of-tides-1991|title=The Prince of Tides|accessdate=19. mars 2016|publisher=[[Chicago Sun Times]]|date=24. desember 1991}}</ref> ''[[Variety]]'' skrev at hun ga rollefiguren «sin vanlige karakterstyrke», og at hun «markerer hvert bildeutsnitt med intensiteten og omsorgen til en filmskaper som har forpliktet seg til et inderlig, skamløst, følelsesladd forhold til rollefigurene».<ref>{{Cite web|url=http://www.variety.com/review/VE1117794146.html?categoryid=31&cs=1|title=Review: ‘The Prince of Tides’|work=[[Variety]] |accessdate=19. mars 2016}}</ref> Streisand ble den tredje kvinnen i historien til å bli nominert til en regipris for spillefilm av [[Directors Guild of America]] (DGA), og ble nominert til to Golden Globes for beste dramafilm (som produsent) og beste regi.{{Sfn|Spada|1995|s=468}}<ref name="tfpris">{{Cite web|url=http://barbra-archives.com/films/prince_of_tides_3.html|title=“Prince of Tides”—Premieres, Awards|work=Barbra Streisand Archives|accessdate=19. mars 2016|archive-date=2016-04-22|archive-url=https://web.archive.org/web/20160422092632/http://barbra-archives.com/films/prince_of_tides_3.html|url-status=yes}}</ref> Filmen ble nominert til sju [[Oscar]]-priser, og Streisand ble nominert som produsent til [[Oscar for beste film]].{{Sfn|Spada|1995|s=469}} Utelatelsen av en [[Oscar for beste regi|beste regi]]-nominasjon ga store medieoppslag, og [[National Organization for Women]] kalte det «et åpenbart bevis på [[kjønnsdiskriminering]]».{{Sfn|Spada|1995|s=469}}<ref name="tfpris" />

=== 1992–1999: Konsertturné og ''Speilets to ansikter'' ===
22. februar 1992 var Streisand med på sketsjen «Coffee Talk» i en episode av det amerikanske humorprogrammet ''[[Saturday Night Live]]''.{{Sfn|Spada|1995|s=469}} I februar 1992 vant hun også æresprisen [[Grammy Legend Award]], overrakt av [[Stephen Sondheim]], for sin «vedvarende innsats i musikkbransjen». Streisands neste studioalbum, ''[[Back to Broadway]]'', ble utgitt 29. juni 1993. Platen debuterte på toppen av [[Billboard 200|''Billboard'' 200]].{{Sfn|Spada|1995|s=485}} Albumet fikk blandet kritikk, og ''[[USA Today]]'' skrev: «Selv om Streisand nok en gang beviser at hun synger [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-musikk bedre enn så å si alle, er den stemmemessige tilbakegangen som ble antydet i ''[[One Voice]]'' for fem år siden nå unektelig. De høye tonene er tynne, [[vibrato]]en nervøs og stemmen blomstrer ikke så mye på høyt volum.»{{Sfn|Spada|1995|s=486}} Hun ble nominert til to nye [[Grammy Award]]s for albumet.{{Sfn|Spada|1995|s=535}} I 1993 spilte hun også inn duetten «I've Got A Crush On You» med [[Frank Sinatra]] til albumet hans ''Duets''.{{Sfn|Spada|1995|s=486}}

[[Fil:Barbra Streisand (2077798117) (cropped).jpg|mini|Streisand under den 47. [[Primetime Emmy Award]]-utdelingen i september 1995, hvor hun vant to priser for TV-spesialen ''[[Barbra Streisand in Concert#TV-spesial|Barbra: The Concert]]''.{{Byline|Alan Light}}]]

På nyttårsaften 1993 og 1. januar 1994 holdt hun to konserter som dannet grunnlaget for konsertturneen [[Barbra Streisand in Concert]], Streisands første på 28 år (etter [[An Evening with Barbra Streisand]] i 1966).{{Sfn|Spada|1995|s=497}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=139-140}} Nyttårskonsertene fikk god kritikk, og Robert Hilburn fra ''[[Los Angeles Times]]'' mente at «Streisand har kombinert alt hun har lært som en artist på disse to timene. Hun drar nytte av erfaringen i film og musikk og tilbyr en regissørs sans for atmosfære og anledning, en skuespillers sans for karakter og fortrolighet og en sangers stemmeprakt og befaling.»{{Sfn|Spada|1995|s=494}} Hun holdt henholdsvis fire konserter i [[London]] og 20 i [[USA]].<ref name="turne2">{{Cite web |url=http://www.barbra-archives.com/live/90s/concert_streisand_tour.html |title=The Concert —1994 Tour |publisher=Barbra Streisand Archives |accessdate=27. mars 2016 |archive-date=2012-08-23 |archive-url=https://web.archive.org/web/20120823033541/http://www.barbra-archives.com/live/90s/concert_streisand_tour.html |url-status=yes }}</ref>

Streisands siste konsert i [[Anaheim]] ble spilt inn og sendt på [[HBO]] 21. august 1994. Hun stod som regissør og produsent for denne TV-spesialen og vant to [[Primetime Emmy Award]]s for arbeidet.<ref name="theconcert">{{Cite web |url=http://www.barbra-archives.com/tv/90s/concert_streisand.html |title=The Concert (HBO & CBS Broadcast) (1994/95) |publisher=Barbra Streisand Archives |accessdate=27. mars 2016 |archive-date=2012-08-23 |archive-url=https://web.archive.org/web/20120823053015/http://www.barbra-archives.com/tv/90s/concert_streisand.html |url-status=yes }}</ref> Hun ble også nominert til to Grammy-priser for arbeidet på konsertalbumet ''[[Barbra: The Concert]]'', og platen solgte til platina i USA.{{Sfn|Spada|1995|s=535}}{{Sfn|Santopietro|2007|s=199}} I 1995 produserte hun TV-filmen ''[[I stillhetens tjeneste]]'' om oberst [[Margarethe Cammermeyer]], som ble tvangsdimittert fra [[Nasjonalgarden]] fordi hun var [[lesbisk]].{{Sfn|Spada|1995|s=511}} Ifølge Streisand var motivet bak filmen å gi seerne et nytt syn på [[homofili]] ved å skape sympati med hovedpersonen.{{Sfn|Spada|1995|s=511}}<ref>{{Cite web|url=http://www.nytimes.com/1995/02/02/arts/a-quiet-woman-s-story-with-a-loud-message.html |title=A Quiet Woman's Story With a Loud Message |publisher=''[[The New York Times]]'' |accessdate=27. mars 2016 |date=2. februar 1995 |author=Bill Carter}}</ref> Hun ble nominert til en ny Emmy for arbeidet.{{Sfn|Santopietro|2007|s=202}} Det året vant hun også en [[Grammy Lifetime Achievement Award]] for sitt «kunstneriske og betydningsfulle bidrag til musikkbransjen».{{Sfn|Santopietro|2007|s=202}}

Streisands neste film som regissør var komedien ''[[Speilets to ansikter]]'' i 1996. Den handler om professoren Rose Morgan (Streisand) som faller pladask for kollegaen Gregory ([[Jeff Bridges]]). De gifter seg, men har ulike syn på ekteskapet. Streisand beskrev filmen som «en sjarmerende kjærlighetshistorie» med «seriøse overtoner om forfengelighet og skjønnhet, det ytre mot det indre».{{Sfn|Spada|1995|s=514}} Hun fikk blandet kritikk for arbeidet, og ''[[Los Angeles Times]]'' skrev at «Streisands manglende evne til å vise seg selv i et mindre smigrende lys undergraver den dramatiske strukturen i historien hun visstnok prøver å fortelle».<ref>{{Cite web|url=http://articles.latimes.com/1996-11-15/entertainment/ca-1932_1_barbra-streisand |title=Reflection of One Star Is Clear in 'The Mirror Has Two Faces' |publisher=''[[Los Angeles Times]]'' |accessdate=27. mars 2016 |date=15. november 1996 |author=Kenneth Turan}}</ref>

Streisand komponerte og sang låten «[[I Finally Found Someone]]» med [[Bryan Adams]] i forbindelse med ''Speilets to ansikter'', og ble nominert til [[Golden Globe]] og [[Oscar for beste sang]] for denne.{{Sfn|Santopietro|2007|s=202}} Artisten [[Céline Dion]] sang låten under Oscar-utdelingen på vegne av Streisand, og det var oppstarten til et samarbeid mellom de to.<ref name="tellhim">{{Cite web |url=http://barbra-archives.com/record/singles/tell_him.html |title=Tell Him (duet with Celine Dion) |publisher=Barbra Streisand Archives |accessdate=1. april 2016 |archive-date=2016-04-22 |archive-url=https://web.archive.org/web/20160422092833/http://barbra-archives.com/record/singles/tell_him.html |url-status=yes }}</ref> Balladen «[[Tell Him]]» med Dion ble utgitt i november 1997, og solgte til gull i Norge.<ref name="ifpi" /> Sangen ble med i studioalbumet ''[[Higher Ground (album)|Higher Ground]]'', som var dedisert til og inspirert av [[Bill Clinton]]s mor.{{Sfn|Santopietro|2007|s=52}} Albumet solgte til tre platinaplater i USA.<ref name="RIAA" /> Hun ble nominert til to nye Grammy Awards for «I Finally Found Someone» og «Tell Him».{{Sfn|Santopietro|2007|s=202}}

I 1997 og 1998 var hun utøvende produsent for ''Rescuers: Stories of Courage'', en samling på seks kortfilmer om kristne som risikerte livet sitt for å redde jøder under [[Holocaust]].<ref name="rescuers">{{Cite web |url=http://barbra-archives.com/tv/90s/rescuers_showtime_streisand.html |title=Rescuers — Stories of Courage (1997-1998) |publisher=Barbra Streisand Archives |accessdate=2. april 2016 |archive-date=2016-03-21 |archive-url=https://web.archive.org/web/20160321044938/http://barbra-archives.com/tv/90s/rescuers_showtime_streisand.html |url-status=yes }}</ref> I 1998 produserte hun også TV-filmen ''[[The Long Island Incident]]'', om skuddvekslingen på [[Long Island Rail Road]] i desember 1993.<ref>{{AllMovie film|162278|The Long Island Incident}} Besøkt 2. april 2016.</ref> Streisand giftet seg med skuespilleren [[James Brolin]] i juli 1998, og ekteskapet ble en stor drivkraft bak studioalbumet ''[[A Love Like Ours]]'', utgitt 20. september 1999.{{Sfn|Santopietro|2007|s=53}} Låten «I've Dreamed of You» fra albumet var komponert av norske [[Rolf Løvland]] for debutplaten til [[Secret Garden]], egentlig under tittelen «Heartstrings».<ref>{{Cite web|url=http://www.aftenposten.no/kultur/musikk/Sangere-gjor-Secret-Garden-6496736.html |title=Sangere gjør Secret Garden |publisher=''[[Aftenposten]]'' |accessdate=2. april 2016 |date=27. november 2007 |author=Svein Andersen}}</ref> Musikkforfatteren Tom Santopietro mente at sangene på albumet ble for like hverandre, og at de manglet særpreg.{{Sfn|Santopietro|2007|s=53}} Platen gikk til 6.-plass på VG-lista.<ref>{{Cite web|url=http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand/album/a-love-like-ours/393 |title=A Love Like Ours |publisher=[[VG-lista]] |accessdate=2. april 2016}}</ref>

=== 2000–2009: Timeless-turneen og ''Love Is the Answer'' ===
Barbra Streisand gjentok strukturen til [[Barbra Streisand in Concert]] for sin tredje konsertturné, [[Timeless]]. Hun holdt to konserter ved århundreskiftet 1999/2000 i [[Las Vegas]] og fulgte opp med åtte konserter fordelt på byer i USA og Australia.<ref>{{Cite web|url=http://barbra-archives.com/live/00s/timeless_concert_streisand.html|title=“Timeless” Concerts (1999-2000)|work=Barbra Streisand Archives|accessdate=3. april 2016|archive-date=2016-04-13|archive-url=https://web.archive.org/web/20160413205936/http://barbra-archives.com/live/00s/timeless_concert_streisand.html|url-status=yes}}</ref>{{Sfn|Santopietro|2007|s=145}} TV-spesialen ''Timeless'' ble sendt på [[FOX]] i februar 2001, mens konsertalbumet ''[[Timeless: Live in Concert]]'' ble utgitt i september 2000. Hun vant en [[Primetime Emmy Award]] for TV-spesialen og ble nominert til en [[Grammy Award]] for albumet.{{Sfn|Santopietro|2007|s=203}} Platen solgte også til platina i USA.<ref name="RIAA" /> I 2000 vant hun æresprisen [[Cecil B. DeMille Award]] av [[Golden Globe]]-akademiet for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen».<ref name="hfpa">{{Kilde www|url= http://www.goldenglobes.com/cecil-b-demille-award-0 |tittel = Cecil B. DeMille Award |utgiver= [[Golden Globe|Hollywood Foreign Press Association]] |besøksdato=3. april 2016}}</ref> I seierstalen diskuterte hun sitt syn på regi og hvilke temaer som tar oppmerksomheten hennes:

[[Fil:Barbra-streisand07.jpg|mini|left|Streisand i juli 2007 under en av konsertene i London for konsertturneen [[Streisand]]. {{Byline|MaxPride}}]]

{{Sitat|Det jeg elsker med regi, er læringsprosessen: Kildearbeidet, detaljene, utfordringen i hvordan historien skal bli fortalt. Hvordan man skal tjene skuespillerne som har betrodd seg selv til deg. Hvordan man skal skape en atmosfære der skuespilleren står fritt til å bære sjelen og avsløre sin egen sannhet. Jeg tiltrekkes av temaer som feirer liv og motstandskraften til menneskeånden. (…) Det fine med kunst er at den kan vise menneskeheten til seg selv. Jeg vet at det har blitt sagt mange ganger, men det er et privilegium å kunne jobbe med noe du er lidenskapelig om.<ref>{{Cite web|url=http://barbra-archives.com/tv/00s/golden_cecil_b_demille.html|title=Cecil B. DeMille Award at Golden Globe Awards|work=Barbra Streisand Archives|accessdate=3. april 2016|archive-date=2016-05-05|archive-url=https://web.archive.org/web/20160505221038/http://barbra-archives.com/tv/00s/golden_cecil_b_demille.html|url-status=yes}}</ref>}}

Streisand vant sin første [[Daytime Emmy Award]] i 2001 for produsentarbeidet på dokumentarfilmen ''[[Reel Models: The First Women of Film]]'' om filmhistoriens første kvinnelige filmskapere.{{Sfn|Santopietro|2007|s=203}}<ref>{{Cite news|url=http://variety.com/2000/tv/reviews/reel-models-the-first-women-of-film-1200461982/|title=Review: ‘Reel Models: The First Women of Film’|accessdate=3. april 2016|publisher=[[Variety]]|date=30. mai 2000}}</ref> I 2000 og 2001 var hun gjennom filmselskapet [[Barwood Films]] utøvende produsent for TV-filmene ''[[Frankie & Hazel]]'', ''[[Retten til familie]]'' og ''[[Varians kamp]]''. Hun produserte også miniserien ''[[The Living Century]]'' om livet til utvalgte amerikanere som var fylt 100 år. I februar 2001 fikk hun en ærespris fra [[det amerikanske filminstituttet]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=203}} 30. oktober 2001 slapp hun julealbumet ''[[Christmas Memories]]''. Albumet fikk blandet kritikk. ''[[Dagbladet]]'' skrev at «Streisand synger vakkert som alltid, (...) men den noe pompøse og glatte produksjonen gir den et vel svulstig preg».<ref>{{Cite news|url=http://www.dagbladet.no/kultur/2001/12/11/300440.html|title=Barbra Streisand|accessdate=3. april 2016|publisher=''[[Dagbladet]]''|date=11. desember 2001|author=Øyvind Rønning}}</ref>

I 2002 slapp hun to samlealbum, ''[[The Essential Barbra Streisand]]'' og ''[[Duets (Barbra Streisand-album)|Duets]]''. ''The Essential Barbra Streisand'' inneholdt to nye låter, «[[Some Day My Prince Will Come|Someday My Prince Will Come]]» og «[[You’ll Never Walk Alone]]».{{Sfn|Santopietro|2007|s=55-56}} [[AllMusic]] mente at dette var Streisands beste samlealbum.<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/the-essential-barbra-streisand-mw0000213340 |title=The Essential Barbra Streisand |publisher=[[AllMusic]] |author=Ruhlmann, William |accessdate=4. april 2016}}</ref> Den gikk til 4.-plass på [[VG-lista]].<ref>{{Cite web|url=http://lista.vg.no/artist/barbra-streisand/album/the-essential-barbra-streisand/6894 |title=The Essential Barbra Streisand |publisher=[[VG-lista]] |accessdate=4. april 2016}}</ref> ''Duets'' var en samling av duetter med andre artister og inneholdt også to nye låter: «I Won't Be the One to Let Go» med [[Barry Manilow]] og «All I Know of Love» med [[Josh Groban]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=57}} Streisand slapp det neste studioalbumet ''[[The Movie Album]]'' i oktober 2003.{{Sfn|Santopietro|2007|s=184}} Den besto av tolv filmlåter. ''[[Verdens Gang]]'' var fornøyd og skrev at hun tolket sangene «med elegant innlevelse og entusiasme. (...) Barbra Streisands tolkninger gir sangene et nytt liv og en nærhet som imponerer.»<ref>{{Cite news|url=http://www.vg.no/rampelys/musikk/musikkanmeldelser/barbra-streisand-the-movie-album/a/82480/|title=Barbra Streisand: «The Movie Album»|accessdate=4. april 2016|publisher=''[[Verdens Gang]]''|date=28. oktober 2003|author=Kurt Bakkemoen}}</ref>

I 2004 spilte hun i komedien ''[[Svigers er aller verst]]'', som var en oppfølger til ''[[Slekten er verst]]'' fra 2000. Filmen handler om et par som skal gifte seg, og Streisand spilte moren til brudgommen. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen, og ''[[Washington Post]]'' skrev: «Hun har alltid hatt en hendig komisk timing og en evne til å gjøre seg selv stor, og som jordnære Roz, en sexterapeut for de eldre, er hun en av de beste elementene i filmen.»<ref>{{Cite news|url=http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2004/12/22/AR2005033114787.html|title=Loco Parentis|accessdate=7. april 2016|publisher=''[[Washington Post]]''|date=22. desember 2004|author=Stephen Hunter}}</ref> I februar 2004 fikk hun sitt eget innspillingstudio hos [[Sony|Sony Pictures Entertainment]] oppkalt etter seg, «Barbra Streisand Scoring Stage». Hun har spilt inn flere av platene sine i dette studioet.<ref>{{Cite book|title=MGM: Hollywood's Greatest Backlot|chapter=Scoring Stage (Stage One)|author=Steven Bingen, Stephen X Sylvester, Michael Troyan|publisher=Santa Monica Press|year=2011|ISBN=9781595808936|url=https://books.google.no/books?id=pKePBQAAQBAJ&pg=PA2015&lpg=PA2015&dq=Barbra+Streisand+Scoring+Stage+2004&source=bl&ots=HRJEtii-43&sig=Bz6NUlfzDptTGZ975Q-KBCotTYQ&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiZhoGj44HMAhVC3CwKHcDUDqgQ6AEIVzAK#v=onepage&q=Barbra%20Streisand%20Scoring%20Stage%202004&f=false}}</ref> Det året kåret det amerikanske filminstituttet [[AFI's 100 Years…100 Songs|filmhistoriens 100 beste sanger]], og fire av Streisands låter lå blant de 50 beste på listen.<ref>{{Cite web|url=http://www.afi.com/Docs/100Years/songs100.pdf |title=America's Greatest Music in the Movies |publisher=[[Det amerikanske filminstituttet]] |accessdate=6. september 2016}}</ref>

Streisand gjenopptok arbeidet med [[Barry Gibb]] på platen ''[[Guilty Pleasures (Barbra Streisand-album)|Guilty Pleasures]]'' i 2005, oppfølgeralbumet til ''[[Guilty (Barbra Streisand-album)|Guilty]]''. I likhet med ''Guilty'' skrev Gibb alle låtene og var Streisands duettpartner i to av dem.<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/guilty-pleasures-mw0000714868 |title=Guilty Pleasures |publisher=[[AllMusic]] |author=Erlewine, Stephen Thomas |accessdate=17. mai 2016}}</ref> ''[[Bergens Tidende]]'' var fornøyd og skrev at Streisand «redder flere enkle komposisjoner i land med sin virtuose stil».<ref>{{Cite web|url=http://www.bt.no/kultur/musikk/Voksenkos-2320113.html |title=Voksenkos |publisher=''[[Bergens Tidende]]'' |author=Larsen, Jan Arild |accessdate=17. mai 2016 |date=11. oktober 2005}}</ref> I oktober 2006 begynte hun på sin fjerde konsertturné, [[Streisand]]. Turneen gikk gjennom USA, Canada og noen utvalgte land i Europa og varte fra 4. oktober 2006 til 25. juli 2007. Konserten i [[Florida]] ble spilt inn og sendt på [[CBS]] i april 2009.<ref>{{Cite book|url=https://books.google.no/books?id=GoKJZanh6TsC&pg=PA157#v=onepage&q&f=false |title=The Year in Television, 2009: A Catalog of New and Continuing Series, Miniseries, Specials and TV Movies |publisher=Google Books (McFarland) |year=2010 |accessdate=17. mai 2016}}</ref> Konsertalbumet ''[[Live in Concert 2006]]'' inneholder opptak fra utvalgte konserter under turneen.<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/live-in-concert-2006-mw0000444692 |title=Live in Concert 2006 |publisher=[[AllMusic]] |author=Deming, Mark |accessdate=17. mai 2016}}</ref>

I september 2009 slapp hun studioalbumet ''[[Love Is the Answer]]'', som var en samling av [[jazz-standardlåt]]er.<ref name="Anderman">{{Cite web|url=http://archive.boston.com/ae/music/cd_reviews/articles/2009/09/28/barbra_streisand_love_is_the_answer/ |title=Barbra Streisand, 'Love Is the Answer' |publisher=''[[The Boston Globe]]'' |author=Anderman, Joan |accessdate=20. mai 2016 |date=28. september 2009}}</ref> Albumet ble Streisands niende som gikk til toppen av [[Billboard Hot 200|''Billboard'' 200]], og med denne platen ble hun den første artisten i historien til å ha minst ett nr. 1-album på denne listen i hvert av de fem siste tiårene.<ref>{{Cite web|url=http://www.billboard.com/articles/news/267159/barbra-streisand-surprises-with-ninth-no-1-on-billboard-200 |title=Barbra Streisand Surprises With Ninth No. 1 On Billboard 200 |publisher=[[Billboard]] |date=2009-09-14 |accessdate=20. mai 2016}}</ref> ''Love Is the Answer'' solgte også til gull i USA og ble nominert en Grammy Award.<ref name="RIAA" /><ref>{{Cite web|url=http://www.grammy.com/news/barbra-streisand-the-way-she-is-part-one |title=Barbra Streisand: The Way She Is, Part One |publisher=[[Grammy Award]] |date=10. februar 2011 |accessdate=20. mai 2016}}</ref> Streisand fikk god kritikk for arbeidet med platen. Joan Anderman fra ''[[The Boston Globe]]'' roste «Streisands nydelige toner og tolkningsevne», mens John Bush fra [[AllMusic]] kalte henne «en artist som synger som om hun har opplevd hver eneste linje av sangene sine».<ref name="Anderman" /><ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/album/love-is-the-answer-mw0000825212 |title=Love Is the Answer |publisher=[[AllMusic]] |author=Bush, John |accessdate=20. mai 2016}}</ref> I forbindelse med utgivelsen av albumet holdt hun en konsert i jazzklubben Village Vanguard i [[New York]]. Konsertfilmen ''[[One Night Only: Barbra Streisand and Quartet at The Village Vanguard]]'' ble utgitt på [[DVD]] og [[Blu-ray]] i mai 2010. Musikkfilmen solgte til platina i USA.<ref name="RIAA">{{Cite web|url=http://www.riaa.com/gold-platinum/?tab_active=default-award&se=barbra+streisand#search_section |title=Søk: Barbra Streisand |publisher=[[Recording Industry Association of America]] |accessdate=21. mai 2016}}</ref>

=== 2010–2019: ''Encore'', ''Walls'' og nye turneer ===
Streisand slapp samlealbumet ''[[Barbra: The Ultimate Collection]]'' 29. mars 2010, som solgte til platina i Storbritannia.<ref>{{Cite news|url=http://www.bpi.co.uk/certified-awards/search.aspx|title=Search by parameters|accessdate=4. juni 2016|publisher=[[British Phonographic Industry]]|archivedate=2017-08-01|archiveurl=https://web.archive.org/web/20170801142929/http://www.bpi.co.uk/certified-awards/Search.aspx|url-status=yes}} (søk på «Barbra The Ultimate Collection» og velg henholdsvis «Title», «Platinum» og «Album» i rullegardinmenyene)</ref> I 2010 gjentok hun rollen som sexrådgiveren Roz Focker i ''[[Verre enn verst]]'', den andre oppfølgeren til ''[[Slekten er verst]]''. Streisand skrev i 2010 også sin første bok, ''My Passion for Design''. Boken handler om planleggingen og byggingen av [[våningshus]]et hennes i [[New England]].<ref name="ABC">{{Cite news|url=http://abcnews.go.com/Entertainment/barbra-streisand-talks-fockers-passion-design/story?id=12398670|title=Barbra Streisand Talks 'Little Fockers' and Details Her 'Passion for Design'|accessdate=4. juni 2016|publisher=ABC News|date=15. desember 2010|author=Suzan Clarke}}</ref> I forordet til boken står det at hun begynte å skrive den etter at en av filmprosjektene hennes ble skrinlagt, slik at hun kunne fokusere energien på en annen interesse.<ref name="ABC" /><ref>{{Cite book|title=My Passion for Design |first=Barbra |last=Streisand |year=2010 |page=26}}</ref> ''[[The New Yorker]]'' skrev at Streisand har «en førsteklasses avslappet stil, som en født [[Biografi|biograf]]».<ref>{{Cite news|url=http://www.newyorker.com/books/page-turner/barbra-follows-the-light|title=Barbra Follows the Light|accessdate=4. juni 2016|publisher=''[[The New Yorker]]''|date=11. februar 2011|author=Hilton Als}}</ref> I 2010 sang hun også på «[[We Are the World#Haiti 2010|We Are the World 25 for Haiti]]» til støtte for folk som ble rammet av [[Jordskjelvet i Haiti 2010|jordskjelvet i Haiti]].<ref>{{Cite news|url=http://www.ew.com/article/2010/02/02/we-are-the-world-remak-haiti|title='We Are the World' for Haiti benefit features Barbra Streisand, Celine Dion, Jennifer Hudson, Kanye West, Justin Bieber, dozens more|accessdate=12. juni 2016|publisher=''[[Entertainment Weekly]]''|date=2. februar 2010|author=Whitney Pastorek}}</ref>

[[Fil:P1000612 (8673480853).jpg|mini|Streisand ble tildelt en ærespris på Chaplin-gallaen i april 2013.]]

I 2011 slapp hun studioalbumet ''[[What Matters Most]]'' med låter skrevet av [[Alan Bergman]] og [[Marilyn Bergman]], som begge har skrevet flere låter for Streisand tidligere i karrieren. Hun fikk god kritikk for arbeidet. ''[[Los Angeles Times]]'' roste åpningssporet «[[The Windmills of Your Mind]]» og skrev at Streisand «presist doserer munnfullen av metaforer (...) i sine sikre, vakre toner, uskadd av alderen».<ref>{{Cite news|url=http://latimesblogs.latimes.com/music_blog/2011/08/album-review-barbra-streisands-what-matters-most-barbra-streisand-sings-the-lyrics-of-alan-and-maril.html|title=Album Review: Barbra Streisand's 'What Matters Most: Barbra Streisand Sings the Lyrics of Alan and Marilyn Bergman'|accessdate=8. juni 2016|publisher=''[[Los Angeles Times]]''|date=22. august 2011|author=Evelyn McDonnell}}</ref> Dette året ble hun også kåret til [[MusiCares Person of the Year]], og det ble holdt en veldighetskonsert til ære for henne.<ref>{{Cite web|url=http://www.grammy.com/news/a-star-is-honored|title=A Star Is Honored|date=4. august 2010|accessdate=8. juni 2016|publisher=National Academy of Recording Arts and Sciences}}</ref> [[Lea Michele]], [[Kristin Chenoweth]], [[Leona Lewis]] og [[Stevie Wonder]] tolket noen av låtene hennes.<ref>{{Cite web|url=http://www.grammy.com/news/stars-to-pay-tribute-to-barbra-streisand|title=Stars To Pay Tribute To Barbra Streisand|date=8. desember 2010|accessdate=29. juni 2016|publisher=National Academy of Recording Arts and Sciences}}</ref> I 2012 slapp hun samlealbumet ''[[Release Me (Barbra Streisand-album)|Release Me]]'' med skrinlagte sanger som ble spilt inn for andre album.<ref>{{Cite news|url=http://www.bostonglobe.com/arts/music/2012/10/08/review-barbra-streisand-release/zze6xhl7Y79GlBh4emaemI/story.html?camp=pm|title=Decades of gems from Streisand’s vaults|accessdate=8. juni 2016|publisher=''[[Boston Globe]]''|date=8. oktober 2012|author=Sarah Rodman}}</ref> Hun spilte også hovedrollen Joyce Brewster i komedien ''[[The Guilt Trip]]'' mot [[Seth Rogen]].

I oktober 2012 bega Streisand seg ut på sin femte konsertturné, [[Barbra Live]], med henholdsvis åtte konserter i USA, fire i Canada, seks i Europa og to i Israel. Den siste konserten ble holdt 22. juni 2013 i [[Tel Aviv]].<ref>{{Cite news|url=http://www.barbrastreisand.com/news/barbra-announces-new-tour-dates-europe/|title=Barbra announces new tour dates in Europe!|accessdate=11. juni 2016|publisher=barbrastreisand.com|date=12. april 2013}}</ref> De to konsertene i [[Brooklyn]] ble holdt ved åpningen av [[Barclays Center]] og ble sendt på [[PBS]] i november 2013.<ref>{{Cite news|url=http://www.pbs.org/wnet/gperf/barbra-streisand-back-to-brooklyn-concert-preview/1925/|title=Barbra Streisand: Back to Brooklyn Concert Preview|accessdate=11. juni 2016|publisher=[[PBS]]}}</ref> Den ble også utgitt på DVD med konsertalbumet ''[[Back to Brooklyn]]''. Hun fikk god kritikk for turneen. ''[[Side3]]'' ga konsertfilmen terningkast 5 og skrev at «Barbra Streisand er utstyrt med en stemme så personlig og varm som vel tenkelig og med ei scenepersonlighet som ikke er mulig å lære seg noe sted».<ref>{{Cite news|url=http://www.side3.no/3743890.html|title=Hvilken artist!|accessdate=11. juni 2016|publisher=''[[Side3]]''|date=21. januar 2014|author=Tor Hammerø}}</ref>

I 2013 slapp hun samlealbumet ''[[The Classic Christmas Album]]'' med utvalgte låter fra juleplatene ''[[A Christmas Album]]'' (1967) og ''[[Christmas Memories]]'' (2001).<ref>{{Cite news|url=http://www.barnesandnoble.com/w/the-classic-christmas-album-barbra-streisand/28057841|title=The Classic Christmas Album [2014]|accessdate=11. juni 2016|publisher=Barnes & Noble}}</ref> Det nye studioalbumet ''[[Partners]]'' ble utgitt i september 2014. Den inneholdt duetter med blant andre [[Andrea Bocelli]], [[Billy Joel]], [[Michael Bublé]], [[John Legend]], sønnen [[Jason Gould]] og en restaurert innspilling av [[Elvis Presley]]. Albumet gikk til topps på [[Billboard 200|''Billboard'' 200]] og dermed ble Streisand den første og eneste artisten som har toppet albumlisten i USA i hvert av de seks siste tiårene.<ref>{{Cite news|url=http://www.vg.no/rampelys/musikk/barbra-streisand-paa-topp-i-seks-tiaar/a/23302402/|title=Barbra Streisand på topp i seks tiår|accessdate=12. juni 2016|publisher=''[[VG]]''|date=25. september 2014|author=Stein Østbø}}</ref> Platen solgte også til platina, og Streisand ble nominert til en ny [[Grammy Award]] for arbeidet.<ref name="RIAA" /><ref>{{Cite news|url=http://www.bbc.com/news/entertainment-arts-31277530|title=Grammy Awards 2015: Key winners|accessdate=12. juni 2016|publisher=''[[BBC]]''|date=9. februar 2015}}</ref>

Studioalbumet ''[[Encore: Movie Partners Sing Broadway]]'' ble utgitt 26. august 2016. Den inneholdt låter fra [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]] som Streisand tolket med utvalgte filmskuespillere, blant annet [[Anne Hathaway]], [[Daisy Ridley]], [[Hugh Jackman]] og [[Chris Pine]].<ref name="Sadlier" /> Mark Kennedy fra [[Associated Press]] kalte utgivelsen «ujevn» og mente at duettene «ikke lyder organiske». Kennedy roste imidlertid noen av låtene og kalte «[[Climb Ev'ry Mountain]]» med [[Jamie Foxx]] et høydepunkt.<ref>{{Cite news|url=https://apnews.com/7cdafac3e6b14462bbec8376f3de12a5|title=Review: Streisand's new album with Hollywood stars is uneven|accessdate=29. august 2016|publisher=[[Associated Press]]|date=25. august 2016|author=Mark Kennedy}}</ref> Streisand ble nominert til en Grammy Award for albumet.<ref>{{cite news|url=http://www.billboard.com/articles/news/7597556/grammys-nominees-complete-list-2017|title=Here Is the Complete List of Nominees for the 2017 Grammys|date=6. desember 2016|accessdate=29. oktober 2017|first=Andrew|last=Unterberger|work=[[Billboard]]}}</ref> I august 2016 bega hun seg ut på konsertturneen [[Barbra: The Music, The Mem'ries, The Magic]], med konserter i USA og Canada.<ref name="Sadlier">{{Cite news|url=http://www.ew.com/article/2016/06/10/barbra-streisand-anne-hathaway-daisy-ridley|title=Barbra Streisand releases 'At the Ballet' with Anne Hathaway and Daisy Ridley|accessdate=12. juni 2016|publisher=''[[Entertainment Weekly]]''|date=10. juni 2016|author=Allison Sadlier}}</ref> ''Los Angeles Times'' roste den første konserten i [[Los Angeles]] og skrev at «sanger som «Being Alive» og «Children Will Listen» viste hvor kraftig sangstemmen fortsatt er; hvordan hun kan gå inn i en melodi og føle dens emosjonelle ytterpunkter.»<ref name="Wood">{{Cite news|url=http://www.latimes.com/entertainment/music/la-et-ms-barbra-streisand-staples-center-review-20160803-snap-story.html|title=At Staples Center, Barbra Streisand is a down-to-earth diva with Donald Trump on her mind|accessdate=4. august 2016|publisher=''[[Los Angeles Times]]''|date=3. august 2016|author=Mikael Wood}}</ref> Konserten i [[Miami]] ble spilt inn og gjort tilgjengelig på strømmetjenesten [[Netflix]] 22. november 2017.<ref>{{cite news|url=http://www.miamiherald.com/entertainment/article180210341.html|title=You can soon see Barbra Streisand’s Miami concert on Netflix|date=21. oktober 2017|accessdate=29. oktober 2017|first=Howard|last=Cohen|work=Miami Herald}}</ref> Streisand ble også nominert til en Grammy-pris for konsertalbumet ''[[The Music…The Mem'ries…The Magic! (album)|The Music…The Mem'ries…The Magic!]]''.<ref>{{cite news|url=https://www.billboard.com/articles/news/grammys/8489045/2019-grammy-nominees-full-list|title=Grammys 2019 Nominees: The Complete List|work=Billboard|first=Joe|last=Lynch|date=2018-12-7|accessdate=2018-12-27}}</ref>

I 2018 slapp Streisand et nytt studioalbum, ''[[Walls]]'', som kritiserte USAs samtidspolitikk og spesielt president [[Donald Trump]].<ref>{{Cite news|url=https://www.theguardian.com/culture/2018/sep/27/barbra-streisand-takes-aim-at-donald-trump-on-new-song-dont-lie-to-me|title=Barbra Streisand takes aim at Donald Trump on new song Don't Lie to Me|accessdate=29. september 2018|publisher=''[[The Guardian]]''|date=27. september 2018|author=Ben Beaumont-Thomas}}</ref> Albumet inneholdt en rekke nyskrevne sanger, blant annet «Don't Lie to Me» og «The Rain Will Fall», samt coverlåtene «[[Imagine (sang)|Imagine]]» og «[[What the World Needs Now Is Love]]». Damien Morris fra ''[[The Guardian]]'' kalte platen betimelig og lidenskapelig, og kommenterte «Streisands sterke formidling av enkle, poengterte sangtekster».<ref>{{Cite news|url=https://www.theguardian.com/culture/2018/nov/11/barbra-streisand-walls-review-searing-comeback-anti-trump|title=Barbra Streisand: Walls review – a fearless riposte to the White House|accessdate=8. juli 2019|publisher=''[[The Guardian]]''|date=11. november 2018|author=Damien Morris}}</ref> Hun ble nominert til en Grammy for arbeidet.<ref>{{Cite news|url=https://www.billboard.com/articles/news/awards/8532498/joni-75-barbra-streisand-michael-buble-front-runners-best-traditional-pop-vocal-album-grammys-2020|title='Joni 75,' Barbra Streisand & More Front-Runners for Best Traditional Pop Vocal Album at 2020 Grammys|accessdate=25. desember 2020|publisher=''[[Billboard]]''|date=8. oktober 2019|author=Paul Grein}}</ref> I juli 2019 holdt hun en konsert i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]] i London som en del av musikkfestivalen British Summer Time. Dette var Streisands første utendørskonsert siden ''[[A Happening in Central Park]]'' i 1967.<ref>{{Cite news|url=https://www.theguardian.com/music/2019/jul/08/barbra-streisand-hyde-park-london-review|title=Barbra Streisand review – a legend keeps it kooky|accessdate=8. juli 2019|publisher=''[[The Guardian]]''|date=8. juli 2019|author=Alexis Petridis}}</ref>

=== 2020–i dag: Kommende prosjekter ===
I august 2021 kom samlealbumet ''[[Release Me 2]]'', som var en oppfølger til ''[[Release Me (Barbra Streisand-album)|Release Me]]'' fra 2012. Den inneholdt i likhet med sin forgjenger låter innspilt for andre album, men som av ulike årsaker ble skrinlagt. Duettene «I'd Want It To Be You» med [[Willie Nelson]] og «Rainbow Connection» med [[Kermit the Frog]] ble sluppet i forkant av utgivelsen.<ref>{{Cite news|url=https://www.broadwayworld.com/article/Barbra-Streisand-Announces-Release-Me-2-Album-of-Previously-Unreleased-Tracks-20210602|title=Barbra Streisand Announces 'Release Me 2' Album of Previously Unreleased Tracks|accessdate=11. juni 2021|publisher=''Broadway World''|date=2. juni 2021|author=Stephi Wild}}</ref> Konsertalbumet ''[[Live at the Bon Soir]]'' ble utgitt i november 2022 i anledning 60-årsjubileet til Streisands platekontrakt med [[Columbia Records]]. Albumet inneholdt innspillinger av artistens opptredener på nattklubben Bon Soir i New York over tre kvelder i november 1962; disse skulle egentlig bli utgitt som Streisands debutalbum, men prosjektet ble senere erstattet med ''[[The Barbra Streisand Album]]''.<ref name=VarietyBonSoir>{{cite web|last=Willman|first=Chris|title= Barbra Streisand's Planned 1962 Live Album to Finally Get a Release 60 Years Later|work=[[Variety]]|date=23. september 2022|url= https://variety.com/2022/music/news/barbra-streisand-live-album-bon-soir-released-60-years-1235381720/amp/|access-date=4. november 2022}}</ref>

Barbra Streisand arbeider også for tiden med sine memoarer.<ref>{{Cite news|url=http://www.nytimes.com/2016/08/07/theater/barbra-streisand-sets-the-record-straight.html|title=Barbra Streisand Sets the Record Straight|accessdate=4. august 2016|publisher=''[[The New York Times]]''|date=3. august 2016|author=Ben Brantley}}</ref>

== Stemmestil ==
[[Fil:Hello Dolly! (cropped).jpg|mini|Streisand synger med [[Walter Matthau]] i filmmusikalen ''[[Hello, Dolly! (film)|Hello, Dolly!]]''.]]

Streisand er en [[mezzosopran]] som kan synge tre [[oktav]]er og to [[note]]r fra B<sub>2</sub> til D<sub>6</sub>.<ref>Pleasants, H. (1985). ''The Great American Popular Singers''. Simon and Schuster.</ref>{{Sfn|Pohly|2000|s=74}} Whitney Balliett fra ''[[The New Yorker]]'' beskrev henne imidlertid som «en [[kontraalt]] med et par [[oktav]]er ved sin side, og hun imponerer lytterne med sin smarte dynamikk (...), sin dyktige klatringsevne, sin rullende [[vibrato]] og den enslige Streisand-hjemlige [[Nasal vokal|nasalkvaliteten]] ved stemmen sin – en stemme som gjenkjennes umiddelbart, på samme måte som [vi kan gjenkjenne] [[Louis Armstrong]]s».<ref>{{Cite web|url=http://www.newyorker.com/magazine/1994/06/20/barbra-streisand|title=Barbra Streisand profile|date=20. juni 1994|accessdate=14. februar 2016|work=[[The New Yorker]]|last=Balliett|first=Whitney}}</ref> Linda Pohly, som skrev boken ''The Barbra Streisand Companion: A Guide to Her Vocal Style and Repertoire'', skrev at lettheten og fleksibiliteten til stemmen minner mer om en [[sopran|lyrisk sopran]].{{Sfn|Pohly|2000|s=74}}

Barbra Streisand er hovedsakelig en [[popmusikk|popartist]], men Stephen Holden fra ''[[The New York Times]]'' kalte stemmen «[[opera]]aktig» på grunn av styrken og tonekvaliteten.<ref name="nytimes1">{{Cite news| url=http://www.nytimes.com/2012/10/13/arts/music/a-sentimental-and-glorious-brooklyn-homecoming-for-streisand.html?_r=0|work=[[The New York Times]]|first=Stephen|last=Holden|title=Barbra Streisand at Barclays Center, a Homecoming|date=12. oktober 2012|accessdate=14. februar 2016}}</ref> Hun er kjent for evnen til å holde på relativt høye toner med sterk intensitet, både med høyt og lavt toneleie. Pianisten [[Glenn Gould]] kalte seg selv en «Streisand-frik» på grunn av denne kvaliteten.<ref>{{Cite web|url=http://barbra-archives.com/bjs_library/70s/high_fidelity_1976.html|title=High Fidelity|publisher=Barbra Archives|accessdate= 14. februar 2016}}</ref> Hun er også kjent for å legge til små [[Ornament (musikk)|ornamenter]] på melodien.<ref>{{Cite web|url=http://articles.chicagotribune.com/2012-10-28/entertainment/ct-ent-1029-barbra-streisand-review-20121028-7_1_barbra-streisand-streisand-return-funny-girl|title=Barbra Streisand at 70|date=28. oktober 2012|accessdate=19. juni 2016|work=''[[Chicago Tribune]]''|last=Reich|first=Howard}}</ref>

Musikkforfatteren Allegra Rossi, som skrev boken ''Barbra: A Retrospective'', skrev at Streisand skaper ferdige komposisjoner i hodet sitt: «Selv om hun ikke kan lese eller skrive musikk, hører Barbra melodier som ferdige komposisjoner i hodet sitt. Hun hører en melodi og tar det inn, hun lærer det raskt. Barbra utviklet evnen til å holde på lange toner fordi hun ville. Hun kan forme en melodi som ingen andre kan; hun kan synge mellom sang og tale, holde seg i takt, [og] bære rytme og mening.»<ref name="Rossi">Rossi, Allegra. ''Barbra: A Retrospective'', Sterling Publishing, [[New York]] (2012) s. 176-179</ref>

I senere tid har flere musikkritikere lagt merke til at stemmens styrke har blitt redusert, og fått en tidvis hes lyd. Holden mener at Streisands unike tone og musikalske instinkter holdes intakt, og at hun fortsatt «innehar evnen til å formidle en primitiv menneskelig lengsel i én vakker lyd».<ref name="nytimes1" /> Paul Taylor fra ''[[The Independent]]'' skrev at artisten har fått en mer «skrapete og frynsete» stemme, men at hun bruker en «suveren teknikk» til å overvinne disse utfordringene.<ref>{{Cite web|url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/reviews/music-review-barbra-streisands-unparallelled-vocal-gifts-were-in-awesome-evidence-at-the-o2-8641790.html|title=Music review: Barbra Streisand's unparallelled vocal gifts were in awesome evidence at the O2|date=3. juni 2013|accessdate=14. februar 2016|website=[[The Independent]]|publisher=independent.co.uk|last=Taylor|first=Paul}}</ref> Gil Naveh fra ''[[Haaretz]]'' beskrev stemmen som «fløyelsaktig, klar og kraftig ... og årene som har gått har gitt den en fascinerende dybde og råhet».<ref>{{Cite web|url=http://www.haaretz.com/life/music-theater/.premium-1.616032|title=Come rain and not shine: Barbra Streisand's 'Partners' is pretentious kitsch|date=16. september 2014|accessdate=14. februar 2016|website=Haaretz|publisher=Haaretz Daily Newspaper Ltd|last=Naveh|first=Gil}}</ref>

== Privatliv og sosialt engasjement ==
[[Fil:Streisand - Gould 1967.jpg|mini|Streisand med ektemannen [[Elliott Gould]] og sønnen [[Jason Gould]] i 1967.{{Byline|[[United Press International]]}}]]

Barbra Streisand har vært gift to ganger. Første gang var med skuespilleren [[Elliott Gould]]. De giftet seg i 1963, ble separert i 1969 og skilte seg i 1971.{{Sfn|Santopietro|2007|s=xiii}} De fikk ett barn sammen, [[Jason Gould]] (født 29. desember 1966), som spilte sammen med henne i filmen ''[[Tidevannets fyrste (film)|Tidevannets fyrste]]''.{{Sfn|Santopietro|2007|s=143}}{{Sfn|Spada|1995|s=183}} Streisand var sammen med den canadiske statsministeren [[Pierre Trudeau]] i 1969 og 1970.{{Sfn|Santopietro|2007|s=163}} I 1974 ble hun sammen med filmprodusenten Jon Peters, som hun også samarbeidet med etter at forholdet tok slutt. Hun er [[gudmor]]en til de to døtrene hans.<ref>{{Cite news|last=Smith|first=Liz|url=http://pqasb.pqarchiver.com/newsday/access/696838721.html?dids=696838721:696838721&FMT=ABS&FMTS=ABS:FT&type=current&date=Sep+22%2C+2004&author=Liz+Smith&pub=Newsday+%28Combined+editions%29&desc=Time+to+say%2C+Youre+Friared!&pqatl=google|title=Time to say, You're Friared!|date=22. september 2004|work=Newsday|accessdate=22. februar 2016}}{{Død lenke|dato=januar 2022 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> I begynnelsen av 1990-årene var hun sammen med tennisspilleren [[Andre Agassi]].{{Sfn|Santopietro|2007|s=163}} 1. juli 1998 giftet hun seg med skuespilleren [[James Brolin]].{{Sfn|Pohly|2000|s=11}} De har ikke fått noen barn sammen, men Brolin har to barn fra andre ekteskap, blant andre skuespilleren [[Josh Brolin]].<ref>{{Cite news|title=A Hallmark Holiday With James Brolin|url=http://www.huffingtonpost.com/jon-steely/a-hallmark-holiday-with-j_b_4294218.html|accessdate=22. februar 2016|newspaper=The Huffington Post|date=19. november 2013|author=Jon Steely}}</ref>

Streisand er medlem av [[Det demokratiske parti (USA)|Det demokratiske parti]] og støtter mange av sakene deres. Hun er også [[Feminisme|feminist]] og skrev i mars 2016 en artikkel for nettstedet [[The Huffington Post]] om «[[kjønnsdiskriminering]]en i amerikansk politikk». Streisand pekte på politikeren [[Hillary Clinton]] som et eksempel og skrev at «det er på tide at en kvinne med styrke, erfaring og medfølelse leder nasjonen vår i denne usikre tiden».<ref>{{Cite news|url=http://www.huffingtonpost.com/barbra-streisand/sexism-american-politics_b_9548016.html? |title=The Sexism in American Politics |newspaper=[[Huffington Post]] |first=Barbra |last=Streisand |date=25. mars 2016 |accessdate=24. april 2016}}</ref> Under en tale for organisasjonen Women in Film i juni 1992 sa hun: «Jeg ser frem til et samfunn som er farge- og kjønnsblindt, som dømmer oss etter arbeidet og ikke lengden på beina.»{{Sfn|Spada|1995|s=477}}

Streisand har også drevet med [[filantropi]]. I 1984 donerte hun «The Emanuel Streisand Building for Jewish Studies» til [[Det hebraiske universitetet i Jerusalem]] til minne om sin far.<ref>{{Cite news|url=http://www.jpost.com/National-News/Barbra-Streisand-given-honorary-doctorate-at-Hebrew-University-316843 |title=Barbra Streisand given honorary doctorate at HU |newspaper=The Jerusalem Post |first=Daniel K. |last=Eisenbud |date=17. juni 2013 |accessdate=14. mars 2016}}</ref><ref>{{Cite news|url= http://www.jewishjournal.com/hollywoodjew/item/barbra_streisand_expected_to_perform_publicly_in_israel_for_the_first_time |accessdate=14. mars 2016 |newspaper=Jewish Journal |date=20. mai 2013 |title=Barbra Streisand expected to perform publicly in Israel for the first time |first=Danielle |last=Berrin }}</ref> Streisand støtter de [[homofil]]es rettigheter, og i 2008 samlet hun inn penger for å bekjempe forslaget om å tilbakestille loven om [[likekjønnet ekteskap]] i [[California]].<ref>{{Cite news|title=Barbra Streisand among host of stars to support gay marriage campaign in California|url=http://www.dailymail.co.uk/news/article-1078505/Barbra-Streisand-host-stars-support-gay-marriage-campaign-California.html|work=Daily Mail|date=17. oktober 2008|location=London|accessdate=14. mars 2016}}</ref> Hun har selv samlet inn 25 millioner [[amerikansk dollar|dollar]] gjennom veldedighetskonsertene sine til organisasjonen Streisand Foundation, som hun grunnla i 1986 etter konserten ''[[One Voice]]''.{{Sfn|Spada|1995|s=429}}<ref>{{Cite web|last=Grein |first=Paul |url=http://www.grammy.com/news/barbra-streisand-the-way-she-is-part-one |title=Interview with Barbra Streisand |publisher=National Academy of Recording Arts and Sciences |accessdate=14. mars 2016 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110711122524/http://www.grammy.com/news/barbra-streisand-the-way-she-is-part-one |archivedate=2011-07-11 |url-status=dead }}</ref> Streisand Foundation har bidratt med over 16 millioner dollar til «nasjonale organisasjoner som arbeider med bevaring av miljøet, valgopplæring, beskyttelse av [[borgerfriheter]] og [[borgerrettigheter]], [[Feminisme|kvinnespørsmål]] og [[Nedrustning|kjernefysisk nedrustning]]».<ref>{{Cite web |url=http://www.sonymusic.com/artists/BarbraStreisand/foundationguidelines.html |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080227020438/http://www.sonymusic.com/artists/BarbraStreisand/foundationguidelines.html |archivedate=2008-02-27 |title=Barbra Streisand |publisher=[[Sony Music]] |accessdate=14. mars 2016 |url-status=dead |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-03-14 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080227020438/http://www.sonymusic.com/artists/BarbraStreisand/foundationguidelines.html |arkivdato=2008-02-27 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.sonymusic.com/artists/BarbraStreisand/foundationguidelines.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-06-22 |arkiv-dato=2008-02-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080227020438/http://www.sonymusic.com/artists/BarbraStreisand/foundationguidelines.html |url-status=yes }}</ref> I 1994 vant Streisand æresprisen Harry Chapin Humanitarian Award fra [[American Society of Composers, Authors and Publishers]] (ASCAP) for sitt [[Humanitært arbeid|humanitære arbeid]].<ref>{{Cite news|title=ASCAP Harry Chapin Humanitarian Award|url=http://www.ascap.com/eventsawards/awards/chapin/index.aspx|publisher=[[American Society of Composers, Authors and Publishers]]|accessdate=22. juni 2016}}</ref>

== Utmerkelser ==
{{Utdypende|Liste over utmerkelser og prisnominasjoner tildelt Barbra Streisand}}

Barbra Streisand er en av 16 personer som har vunnet [[EGOT|de fire store bransjeprisene i USA]] ([[Oscar]], [[Tony Award|Tony]], [[Emmy-prisen|Emmy]] og [[Grammy Award|Grammy]]). Hun har vunnet to Oscar-priser for [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle|beste kvinnelige hovedrolle]] for ''[[Funny Girl (film)|Funny Girl]]'' og [[Oscar for beste sang|beste sang]] for «[[Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)]]» fra ''[[En stjerne blir født (1976)|En stjerne blir født]]''. Hun ble også nominert til tre andre, blant annet som produsent på ''[[Tidevannets fyrste (film)|Tidevannets fyrste]]''. Streisand er til dags dato den eneste kvinnen som har vunnet en [[Golden Globe]] for beste regi. Den vant hun for arbeidet på ''[[Yentl (film)|Yentl]]'' i 1987. Utover dette har hun vunnet ti andre Golden Globes; blant dem fire [[Henrietta World Film Favorite]]-priser og æresprisen [[Cecil B. DeMille Award]]. Streisand har vunnet fem Emmy-priser: fire [[Primetime Emmy Award]]s og én [[Daytime Emmy Award]]. Hun vant sin første Emmy i 1965 for arbeidet på TV-spesialen ''[[My Name Is Barbra (TV-spesial)|My Name Is Barbra]]''. Streisand har vunnet elleve Grammy-priser fra over 40 nominasjoner, blant annet årets beste plate for debutalbumet ''[[The Barbra Streisand Album]]''. Hun har også fått æresprisene [[Grammy Legend Award]] og [[Grammy Lifetime Achievement Award]]. Streisand ble nominert til to Tony-priser for arbeidet på ''[[I Can Get It for You Wholesale]]'' og ''[[Funny Girl (musikal)|Funny Girl]]'' og har vunnet æresprisen [[Æres-Tony|Broadway's Star of the Decade]].

== Arv og innflytelse ==
Barbra Streisand har vært en inspirasjon for et flertalls artister og skuespillere. Hun er en av de viktigste inspirasjonene til sangeren [[Lea Michele]], som dedikerte et helt kapittel til henne i selvbiografien ''Brunette Ambition''. Michele diskuterte viktigheten av å ha en rollemodell og begynte hvert kapittel med et sitat av Streisand. «Jeg elsker henne. Hun har alltid vært en rollemodell for meg. Hun er en som har bygget karrieren sin på å fokusere på det som gjør henne unik og det som gjør henne spesiell.»<ref>{{Cite web|title=VIDEO: Lea Michele Talks GLEE, Streisand, Broadway & More on GMA|url=http://www.broadwayworld.com/bwwtv/article/VIDEO-Lea-Michele-Talks-GLEE-Streisand-Broadway-More-on-GMA-20140520|publisher=Broadway World|date=20. mai 2014|accessdate=14. mars 2016}}</ref> Streisand har også påvirket andre sangartister og skuespillere som [[Céline Dion]],<ref>{{Cite web|url=http://www.allmusic.com/artist/c%C3%A9line-dion-mn0000186185/related|title=Céline Dion: Related |publisher=[[AllMusic]] |accessdate=14. mars 2016}}</ref> [[Idina Menzel]],<ref>{{Cite web|url=http://www.denverpost.com/2011/07/18/idina-menzel-at-red-rocks-if-you-cant-feel-the-love-youre-dead/|title=Idina Menzel at Red Rocks: If you can’t feel the love … you’re dead |publisher=The Denver Post |date=18. juli 2011 |author=John Moore |accessdate=8. august 2016}}</ref> [[Meryl Streep]],<ref>{{Cite web|url=http://www.examiner.com/article/how-barbra-streisand-music-inspired-meryl-streep|title=How Barbra Streisand music inspired Meryl Streep |publisher=Examiner |date=7. februar 2012 |author=Allison Waldman |accessdate=14. mars 2016 |archivedate=20. juli 2014 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20140720214154/http://www.examiner.com/article/how-barbra-streisand-music-inspired-meryl-streep}}</ref> [[Alicia Keys]],<ref>{{Cite web|url=http://www.billboard.com/articles/news/1047409/alicias-keys-to-success|title=Alicia's Keys To Success |publisher=[[Billboard]] |date=6. november 2007 |author=Gail Mitchell |accessdate=14. mars 2016}}</ref> [[Adele Adkins|Adele]],<ref>{{Cite web|url=https://www.thefader.com/2015/11/18/adele-beats-1-interview|title=14 Things We Learned From Adele's Beats 1 Interview |publisher=The Fader |date=18. november 2015 |author=Elias Leight |accessdate=14. mars 2016}}</ref> [[Jennifer Lopez]],<ref>{{Cite web|title=Jennifer Lopez 'graduated' as a singer while singing for hubby|url=http://www.indianexpress.com/news/jennifer-lopez-graduated-as-a-singer-while/558630/|publisher=''Indian Express''}}</ref> [[Christina Aguilera]],<ref>{{Cite web|last=Powers|first=Ann|work=[[Los Angeles Times]]|date=15. august 2006|url=http://articles.latimes.com/2006/aug/15/entertainment/et-christina15|title=Old-school? Her?|archiveurl=https://web.archive.org/web/20130301065054/http://articles.latimes.com/2006/aug/15/entertainment/et-christina15|archivedate=1. mars 2013}}</ref> [[Elisabeth Andreassen]],<ref>{{Cite web |url=http://www.kjentfolk.no/hun-er-min-store-inspirasjon/ |title=– HUN ER MIN STORE INSPIRASJON |publisher=Kjentfolk |date=14. juni 2013 |author=Gry Hartvigsen |accessdate=14. mars 2016 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20160803185902/http://www.kjentfolk.no/hun-er-min-store-inspirasjon/ |archivedate=2016-08-03 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-03-14 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20160803185902/http://www.kjentfolk.no/hun-er-min-store-inspirasjon/ |arkivdato=2016-08-03 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.kjentfolk.no/hun-er-min-store-inspirasjon/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-06-22 |arkiv-dato=2016-08-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160803185902/http://www.kjentfolk.no/hun-er-min-store-inspirasjon/ |url-status=unfit }}</ref> [[Sissel Kyrkjebø]]<ref>{{Cite web|url=http://www.austagderblad.no/lokale-nyheter/sissel-kyrkjebo-betatt-av-risor/s/1-39-462264|title=Sissel Kyrkjebø betatt av Risør |publisher=[[Aust Agder Blad]] |date=2. august 2001 |author=Vivian Songe |accessdate=14. mars 2016}}</ref> og [[Carola Häggkvist]].<ref>{{Cite web|url=http://www.dagbladet.no/2011/10/11/kultur/carola/musikk/elvis/barbra_streisand/18538032/|title=Hedrer sine avdøde foreldre med nytt album |publisher=[[Dagbladet]] |date=11. oktober 2011 |author=Trine Høklie Jonassen |accessdate=16. mars 2016}}</ref>

[[Fil:Rachel Berry Firework.png|mini|Sangeren [[Lea Michele]] har kalt Streisand sin største rollemodell. {{Byline|vagueonthehow}}]]

Streisand har hatt stor innvirkning på de tilsidesatte i samfunnet, spesielt kvinner og homofile. Forfatteren William J. Mann skrev en artikkel for ''[[Huffington Post]]'' hvor han påsto at homofile hadde bidratt til å forme Streisands karriere, noe som senere førte til at hun ble et [[homoikon]].<ref>{{Cite web|url=http://www.huffingtonpost.com/william-j-mann/the-gays-behind-barbra_b_1965676.html|title=The Gays Behind Barbra (And Nearly Every Other Gay Icon) |publisher=[[Huffington Post]] |date=16. oktober 2012|accessdate=24. april 2016|author=William J. Mann}}</ref> Neal Gabler skrev boken ''Barbra Streisand: Redefining Beauty, Femininity, and Power'' for [[Yale University]] i april 2016 og beskrev Streisands innvirkning på samfunnets tilsidesatte.<ref>{{Cite web|url=http://www.nytimes.com/2016/04/21/books/review-how-streisand-became-a-symbolby-neal-gabler.html?_r=0|title=Review: How Streisand Became a Symbol, by Neal Gabler |publisher=[[The New York Times]] |date=20. april 2016|accessdate=24. april 2016|author=Jennifer Senior}}</ref> Han kalte henne «jødenes jøde», og skrev at Streisand var [[pioner (uttrykk)|pioneren]] som lykkes ''på grunn av'' at hun var jøde, ikke ''til tross for'' det. Gabler kommenterte også Streisands arv i en artikkel for ''[[Los Angeles Times]]'':<ref name="Gabler">{{Cite web|url=http://www.latimes.com/entertainment/movies/la-ca-mn-barbra-streisand-revolution-20160501-story.html|title=
A case for Barbra Streisand as the most revolutionary of performers |publisher=[[Los Angeles Times]] |date=28. april 2016|accessdate=29. april 2016|author=Neal Gabler}}</ref>

{{Sitat|Før Streisand var kvinnelige underholdere først og fremst kjent for utseendet sitt, og i filmene var de ikke annet et mannens motpart. Men ikke Streisand. (...) Det andre kvinnelige underholdere ble tvunget til å gjøre med utseendet, gjorde Streisand med personligheten og talentet sitt. Hun banet vei for andre kvinner som heller ikke samsvarte med den typiske mannsdefinerte estetikken. (...) Hun gjorde det trygt for en kvinne å være upassende, og i arbeidet omdefinerte hun ikke bare hva som var godtatt, men også hva som var pent. Streisand introduserte en ny penhetsestetikk, og det har gjort oss alle bedre. (...) Hun beriket [[feminisme]]. Hun ble fanebæreren for de utstøtte i samfunnet – kvinner, [[Homofili|homofile]], [[minoritet]]er, [[Etnisitet|etniske grupper]] – og gav dem en [[helt]] og en stemme. Hun prioriterte indre skjønnhet ovenfor ytre. Hun demonstrerte at styrke og femininitet ikke var gjensidig eksklusivt. Og det er ingen tvil om at hun oppmuntret enhver kvinne som ble fortalt at hun ikke var pen eller god nok.<ref name="Gabler" />}}

I 2003 saksøkte Streisand kunstfotografen Kenneth Adelman og Pictopia.com for 50 millioner [[Amerikansk dollar|dollar]] fordi Adelman hadde tatt et flyfoto av huset hennes som en del av en serie på {{formatnum:12000}} bilder av kystlinjen i [[California]]. Adelman hevdet at han hadde fotografert kystlinjen for å dokumentere kysterosjon som en del av California Coastal Records Project. Streisands søksmål ble avvist, men saken førte til at bildet av huset hennes ble massivt spredt på [[internett]].<ref>{{Cite press release|title=Streisand's Lawsuit to Silence Coastal Website Dismissed |url=http://www.mindfully.org/Reform/2003/Barbra-Streisand-Coastal3dec03.htm |publisher=Mindfully.org |date=3. desember 2003 |accessdate=14. mars 2016 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080417071950/http://www.mindfully.org/Reform/2003/Barbra-Streisand-Coastal3dec03.htm |archivedate=2008-04-17 |url-status=live }}</ref> Mike Masnick innførte uttrykket «[[Streisand-effekten]]» om forsøk på å sensurere eller fjerne informasjon som i stedet fører til massiv oppmerksomhet rundt denne informasjonen.

Streisand har også påvirket film og TV og har blitt parodiert i en rekke komiserier, blant annet ''[[Familien Griffin]]'' og ''[[South Park]]''. Flere av sangene hennes har blitt sunget i musikalserien ''[[Glee]]'', og Streisand er forbildet til seriens hovedfigur [[Rachel Berry]] (spilt av Lea Michele). DJ-duoen [[Duck Sauce]] komponerte sangen «Barbra Streisand» i 2010 med et ''[[Guilty (Barbra Streisand-album)|Guilty]]''-inspirert coverbilde. Låten ble en salgsuksess og gikk til topps i [[VG-lista]].<ref>{{Cite web|url=http://lista.vg.no/artist/duck-sauce/singel/barbra-streisand/5805 |title=Barbra Streisand |publisher=[[VG-lista]] |accessdate=24. april 2016}}</ref> Streisand har også hatt innvirkning på [[mote]]bransjen. Med ''[[En stjerne blir født (1976)|En stjerne blir født]]'' introduserte hun trendfrisyren «permanenten», og den moderne kreppetangen ble laget for håret hennes.<ref>{{Cite news|title=Her er kjendisfrisyrene vi kopierer og elsker|url=http://www.kjendis.no/2013/11/27/kjendis/mote/har/frisyre/ikon/30545259/|work=[[Dagbladet|Dagbladet Kjendis]]|date=1. desember 2013|accessdate=14. mars 2016|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20160107074014/http://www.kjendis.no/2013/11/27/kjendis/mote/har/frisyre/ikon/30545259/|archivedate=2016-01-07|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2016-03-14|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160107074014/http://www.kjendis.no/2013/11/27/kjendis/mote/har/frisyre/ikon/30545259/|arkivdato=2016-01-07|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.kjendis.no/2013/11/27/kjendis/mote/har/frisyre/ikon/30545259/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-06-22 |arkiv-dato=2016-01-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160107074014/http://www.kjendis.no/2013/11/27/kjendis/mote/har/frisyre/ikon/30545259/ |url-status=yes }}</ref><ref>{{Cite news|title=Frem med kreppetangen|url=http://www.minmote.no/#!/artikkel/22910747/frem-med-kreppetangen|work=[[Verdens Gang|Min Mote]]|date=5. januar 2010|accessdate=14. mars 2016}}</ref> Kvinnebladet ''[[Marie Claire]]'' skrev at «hun har etablert seg som et moteikon takket være sin fryktløse sans for stil».<ref>{{Cite web|url=http://www.marieclaire.com/fashion/g2204/barbra-streisand-style/|title=Happy 72nd Birthday, Barbra Streisand! |publisher=Marie Clairet |date=24. april 2014|accessdate=14. mars 2016}}</ref>

Teaterforfatteren Jonathan Tolins skrev teaterstykket ''Buyer & Cellar'', som tar utgangspunkt i Streisands bok ''My Passion for Design''.<ref name="BandC">{{Cite web|url=http://www.nytimes.com/2013/07/30/theater/creating-barbra-streisand-in-buyer-cellar.html|title=People Who Need Famous People |publisher=''[[The New York Times]]'' |date=29. juli 2013 |author=Ben Brantley |accessdate=9. juni 2016}}</ref> I boken beskriver Streisand et lite kjøpesenter hun bygde i kjelleren til våningshuset sitt, og dette ble settingen for skuespillet. ''Buyer & Cellar'' er et enmannsshow om Alex, en skuespiller som jobber i kjøpesenteret, og Barry, Alex’ kjæreste som irriterer seg over Streisands forhold til hjemstedet [[Brooklyn]].<ref name="BandC" /> Tolins skrev at «stykket handler om den Barbraen vi aldri får se – på privaten, livet med berømmelsens velsignelser og byrder».<ref name="BandC3">{{Cite web|url=http://www.nytimes.com/2013/06/23/theater/a-playwright-inspired-by-barbra-streisands-home.html|title=Shopping for Ideas in a Star’s Basement |publisher=''[[The New York Times]]'' |date=20. juni 2013 |author=Jonathan Tolins |accessdate=9. juni 2016}}</ref> Skuespillet hadde premiere på [[Broadway (teaterdistrikt)|off-Broadway]] 3. april 2013 og visningene varte til 12. mai 2013. Den ble regissert av Stephen Brackett, mens [[Michael Urie]] spilte alle rollene.<ref name="BandC2">{{Cite web|url=http://www.nytimes.com/2013/04/05/theater/reviews/buyer-cellar-with-michael-urie-at-rattlestick.html|title=An Underground Passion for a Star’s Stuff |publisher=''[[The New York Times]]'' |date=4. april 2013 |author=Davis Rooney |accessdate=9. juni 2016}}</ref> Teaterstykket fikk god kritikk.<ref name="BandC2" /><ref>{{Cite web|url=http://www.buyerandcellar.com/category/reviews/|title=Buyer & Cellar: Reviews|publisher=''Buyer & Cellar''|accessdate=9. juni 2016|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20160610050506/http://www.buyerandcellar.com/category/reviews/|archivedate=2016-06-10|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2016-06-09|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160610050506/http://www.buyerandcellar.com/category/reviews/|arkivdato=2016-06-10|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.buyerandcellar.com/category/reviews/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-06-22 |arkiv-dato=2016-06-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160610050506/http://www.buyerandcellar.com/category/reviews/ |url-status=yes }}</ref>

== Diskografi (utvalg) ==
{{Utdypende|Barbra Streisands diskografi}}
{{Div col}}
* 1963 – ''[[The Barbra Streisand Album]]''
* 1963 – ''[[The Second Barbra Streisand Album]]''
* 1964 – ''[[The Third Album]]''
* 1964 – ''[[People (album)|People]]''
* 1965 – ''[[My Name Is Barbra]]''
* 1965 – ''[[My Name Is Barbra, Two...]]''
* 1966 – ''[[Color Me Barbra]]''
* 1966 – ''[[Je m'appelle Barbra]]''
* 1967 – ''[[Simply Streisand]]''
* 1967 – ''[[A Christmas Album]]''
* 1969 – ''[[What About Today?]]''
* 1971 – ''[[Stoney End]]''
* 1971 – ''[[Barbra Joan Streisand (album)|Barbra Joan Streisand]]''
* 1973 – ''[[Barbra Streisand…and Other Musical Instruments]]''
* 1974 – ''[[The Way We Were (album)|The Way We Were]]''
* 1974 – ''[[ButterFly]]''
* 1975 – ''[[Lazy Afternoon]]''
* 1976 – ''[[Classical Barbra]]''
* 1977 – ''[[Superman (album)|Superman]]''
* 1978 – ''[[Songbird (album)|Songbird]]''
* 1979 – ''[[Wet]]''
* 1980 – ''[[Guilty (Barbra Streisand-album)|Guilty]]''
* 1984 – ''[[Emotion]]''
* 1985 – ''[[The Broadway Album]]''
* 1988 – ''[[Till I Loved You]]''
* 1993 – ''[[Back to Broadway]]''
* 1997 – ''[[Higher Ground (album)|Higher Ground]]''
* 1999 – ''[[A Love Like Ours]]''
* 2001 – ''[[Christmas Memories]]''
* 2003 – ''[[The Movie Album]]''
* 2005 – ''[[Guilty Pleasures (Barbra Streisand-album)|Guilty Pleasures]]''
* 2009 – ''[[Love Is the Answer]]''
* 2011 – ''[[What Matters Most]]''
* 2014 – ''[[Partners]]''
* 2016 – ''[[Encore: Movie Partners Sing Broadway]]''
* 2018 – ''[[Walls]]''
{{Div col end}}

== Filmografi (utvalg) ==
{{Utdypende|Barbra Streisands filmografi}}
{{Fi|1968|Funny Girl|Funny Girl (film)}} – [[Fanny Brice]]
{{Fi|1969|Hello, Dolly!|Hello, Dolly! (film)}} – Dolly Levi
{{Fi|1970|På en klar dag}} – Daisy Gamble
{{Fi|1972|What's Up, Doc?}} – Judy Maxwell
{{Fi|1973|Våre beste år}} – Katie Morosky
{{Fi|1975|Funny Lady}} – [[Fanny Brice]]
{{Fi|1976|En stjerne blir født|En stjerne blir født (1976)}} – Esther Hoffman (også utøvende produsent)
{{Fi|1979|Én midt i trynet}} – Hillary Kramer (også produsent)
{{Fi|1983|Yentl|Yentl (film)}} – Yentl Mendel / Anshel (også regissør, manusforfatter og produsent) 
{{Fi|1987|Dere får meg ikke gal}} – Claudia Draper (også produsent)
{{Fi|1991|Tidevannets fyrste|Tidevannets fyrste (film)}} – Susan Lowenstein (også regissør og produsent)
{{Fi|1996|Speilets to ansikter}} – Rose Morgan-Larkin (også regissør og produsent)
{{Fi|2004|Svigers er aller verst}} – Rosalind «Roz» Focker
{{Fi|2010|Verre enn verst}} – Rosalind «Roz» Focker
{{Fi|2012|The Guilt Trip}} – Joyce Brewster (også utøvende produsent)

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
  | ref= {{SfnRef|Considine1985}}
  | forfatter= Considine, Shaun
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1985
  | artikkel=
  | tittel= Barbra Streisand: The Woman, the Myth, the Music
  | bind=
  | utgave=1
  | utgivelsessted=
  | forlag=Delacorte Press
  | side=
  | isbn=9780385293907
  | id=
  | språk=engelsk
  | kommentar=
  | url=
 }}
* {{Kilde bok
  | ref= {{SfnRef|Nickens og Swensen2000}}
  | forfatter= Nickens, Christopher og Swensen, Karen
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 2000
  | artikkel=
  | tittel= The Films of Barbra Streisand
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=
  | forlag=Citadel Press
  | side=
  | isbn=978-0806519548
  | id=
  | språk=engelsk
  | kommentar=
  | url=
 }}
* {{Kilde bok
  | ref= {{SfnRef|Pohly2000}}
  | forfatter= Pohly, Linda
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 2000
  | artikkel=
  | tittel= The Barbra Streisand Companion: A Guide to Her Vocal Style and Repertoire
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=
  | forlag=Greenwood Press
  | side=
  | isbn=9780313304149
  | id=
  | språk=engelsk
  | kommentar=
  | url=
 }}
* {{Kilde bok
  | ref= {{SfnRef|Santopietro2007}}
  | forfatter= Santopietro, Tom
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 2007
  | artikkel=
  | tittel= The Importance of Being Barbra: The Brilliant, Tumultuous Career of Barbra Streisand
  | bind=
  | utgave=2
  | utgivelsessted=
  | forlag=Macmillan
  | side=
  | isbn=9781429908535
  | id=
  | språk=engelsk
  | kommentar=
  | url=
 }}
* {{Kilde bok
  | ref= {{SfnRef|Spada1995}}
  | forfatter= Spada, James
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1995
  | artikkel=
  | tittel= Streisand: Her Life
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=[[New York]]
  | forlag=Crown Publishers
  | side=
  | isbn=0-517-59753-5
  | id=
  | språk=engelsk
  | kommentar=
  | url=
 }}

== Eksterne lenker ==
{{Wikiquote-en|Barbra Streisand}}
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{IBDB navn|61328}}
* {{Iobdb navn|29830}}
* {{Musikklenker}}
{{Barbra Streisand}}
{{Navbokser
| tittel = Priser vunnet av Barbra Streisand
| liste  =
{{Cecil B. DeMille Award}}
{{Oscar for beste kvinnelige hovedrolle}}
{{Oscar for beste sang}}
}}
{{Autoritetsdata}}
{{Utmerket}}

{{STANDARDSORTERING:Streisand, Barbra}}
[[Kategori:Barbra Streisand| ]]
[[Kategori:Personer fra New York City]]
[[Kategori:Sangere fra USA]]
[[Kategori:Skuespillere fra USA]]
[[Kategori:Filmprodusenter fra USA]]
[[Kategori:Regissører fra USA]]
[[Kategori:Filantroper fra USA]]
[[Kategori:Komponister fra USA]]
[[Kategori:Oscar-vinnere (hovedrolle)]]
[[Kategori:Oscar-vinnere (sang)]]
[[Kategori:Emmy-vinnere]]
[[Kategori:Grammy Award-vinnere]]
[[Kategori:Tony Award-vinnere]]
[[Kategori:MusiCares Person of the Year]]
[[Kategori:Hollywood Walk of Fame]]