Redigerer Nanjingmassakren

[[File:Sekihi02.jpg|thumb|Minnesmerke på en av massegravene]]
{{Kampanjeboks den andre kinesisk-japanske krig}}
{{Koord|32|03|N|118|46|E|scale:1000000|vis=tittel}}
'''Nanjing-massakren''' ({{Zh|v=南京大屠杀|t=南京大屠殺|p=Nánjīng dàtúshā}}; [[japansk]]: {{Lang|ja|南京大虐殺}} ''Nankin daigyakusatsu''), også kjent som '''Plyndringa av Nanjing''', var en [[japan]]sk [[krigsforbrytelse]] i [[Kina]] under den [[andre kinesisk-japanske krig]]. Det antas at i Kina ble inntil 300&nbsp;000 sivilister og krigsfanger myrdet, i flere tilfeller på svært brutale måter; henrettet i full offentlighet og med den internasjonale pressen til stede. De ble skutt, halshugget, brent i hjel, kokt, bundet sammen med piggtråd og kjørt over av tanks, skutt med maskingevær eller kastet i elva. Mellom 20&nbsp;000 og 80&nbsp;000 kvinner og småjenter ble voldtatt av japanske okkupasjonsstyrker i det som har fått betegnelsen verdenshistoriens største massevoldtekt.<ref>Iris Chang, "The Rape of Nanking: The Forgotten Holocaust of World War II" (Penguin, 1998)</ref>

Massakren fant sted i tiden etter at [[japans forsvar|japanske styrker]] erobret Kinas daværende hovedstad [[Nanjing]] (Nanking) den 13. desember 1937 og varte i seks uker. På japansk side benektes det at overgrep av noe større omfang fant sted.

I 2014 ble dagen for utbruddet av massakren, den 13. desember, gjort til nasjonal minnedag i [[Folkerepublikken Kina]].<ref>[http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Kinas-president-Xi-innstifter-minnedag-for-massakreofre-i-Nanjing-7823893.html [[Aftenposten]]: ''Kinas president Xi innstifter minnedag for massakreofre i Nanjing'', lest 13. desember 2014</ref>

== Bakgrunnen ==
[[Andre verdenskrig]] startet i Asia. Japans militære diktatorer hadde lenge sett på [[Kina]] som sitt viktigste mål for sine keiserlige og ekspansjonsambisjoner. Japanske styrker invaderte og okkuperte [[Mandsjuria]] nordøst i Kina 1931, og opprettet marionettstaten [[Manchukuo]].

[[Kinas siste keiser]] ble avsatt i 1912, men nå ble [[Pu Yi]] bedt om å bli keiser i den nye vasallstaten. Han håpet nok å bli tatt imot med jubel fra de 30 millioner kineserne. I stedet ble han møtt av en mur av taushet. Den kinesiske regjeringen krevde Pu Yi arrestert for landsforræderi, men det ble han ikke – i stedet skulle han snart få overvære den japanske hærens grusomheter mot hans folk.

Etter selv å ha forårsaket [[Hendelsen ved Marco Polo-broen]] i juli 1937, invaderte japanerne [[Kina]] og tok [[Shanghai]] 12. november og den keiserlige hovedstaden Nanjing 13. desember.

== Fremrykningen mot Nanjing, innmarsjen i byen ==
Under fremrykningen mot Nanjing massakrerte japanske styrker kinesiske krigsfanger. Ifølge japanske krigsreportere medførte den raske fremrykningen at de japanske soldatene ikke fikk noen innskrenkende pålegg fra sine offiserer, og dette førte til mange voldtekter og omfattende plyndringer underveis.<ref>Joseph Cummins: ''The World's Bloodiest History.'' Fairwinds Press, Beverly 2009, ISBN 978-1-59233-402-5, s. 149.</ref><ref>Katsuichi Honda, Frank Gibney: ''The Nanjing massacre: a Japanese journalist confronts Japan's national shame.'' M. E. Sharpe, Armonk 1999, ISBN 0-7656-0334-9, s. 39–41.</ref>
[[Fil:John-Rabe-Gedenktafel 03.jpg|thumb|John-Rabe-minnetavlen, i Nanjing og i Berlin]]
Da den japanske hær nærmet seg Nanjing, flyktet de fleste utlendinger sammen med mange av byens borgere fra byen. Utlendinger som forble i byen, opprettet [[Den internasjonale komité for Sikkerhetssonen i Nanjing]], som hadde som mål å få etablert en sikkerhetssone for sivile. Inspirasjon til opprettelsen av sonen hadde de fra [[Shanghai]], der den franske [[jesuitt]]en [[Robert Jacquinot de Besange]] noen måneder tidligere hadde klart å få opprettet en slik sone som ble gjennomgående respektert av japanerne. Komiteen bestod for det meste av forretningsfolk og misjonærer. Leder ble den tyske forretningsmann [[John Rabe]], - man hadde blitt enige om at han var den rette, ettersom [[nasjonalsosialismen|det nazistiske Tysklands regjering]] hadde inngått bilaterale avtaler med Japan, som for eksempel [[antikominternpakten]]. I Kina hadde han i mange år arbeidet for ''[[Siemens AG]] China Corporation''. Rabe var dessuten medlem av nazipartiet (han hadde i og for seg ikke en dypere innsikt av forholdene i Nazi-Tyskland, ettersom han var blitt partimedlem før nazistene kom til makten i 1933 og hadde bodd i utlandet i mange år).

Den 1. desember 1937 oppfordret borgermester [[Ma Chaochun]] sivilister til å begi seg til sikkerhetssonen. Han flyktet selv den 7. desember fra byen, og den internasjonale komite overtok dermed ''[[de facto]]'' det praktiske ansvar for sivilbefolkningen.

De japanske styrkene nådde frem til Nanjing den 8. desember 1937, og omringet første byen fra landsiden i nord, øst og sør (byen ligger langs den brede Yangtzeflodens høyre bredd]. De slapp ned flyveblader fra fly som oppdoredret byens forsvarere om å overgi byen. Det dette ikke førte frem, begynte [[slaget om Nanjing]]. Japanerne bombarderte byen gjentatte ganger og oppsmuldret dermed de kinesiske styrkers kampmoral. Den 12. desember 1937 kl 17 beordret den kinesiske bykommandant retrett. Den var ikke blitt planlagt på forhånd, og skjedde svært uordnet: Soldatene la av seg sine våpen og uniformer, og mange overfalt sivilister for å skaffe seg sivile klær. Panikk brøt ut i deler av befolkningen, som flyktet med soldatene ned til elvebredden. Men der stod det alt for få båter og ferger til disposisjon for videre transport. I panikken som oppstod da mange ville karre seg om bord på de få transportmidlene, druknet mange i den desemberkalde floden.

Den 13. desember 1937 besatte de japanske styrker Nanjing.

== Overgrepet på kinesiske kvinner ==
Kvinner ble drept i vilkårlige terrorhandlinger og utførelse, men det store flertallet døde etter lengre tids uutholdelige gjeng-voldtekter. Overlevende japanske veteraner hevdet at hæren offisielt forbød voldtekt av fiendens kvinner, men samtidig oppfordret hæren soldatene til å drepe sine ofre etterpå. [[Iris Chang]] siterer en soldats erindring om at

:«det ville være greit om vi bare voldtok dem. Jeg vil ikke si at det var ok, men vi har alltid knivstukket og drept dem fordi døde kropper ikke snakker … Kanskje mens vi voldtok henne, så vi på henne som ei kvinne, men da vi drepte henne, tenkte vi bare på henne som en gris.»<ref>Chang, "The Rape of Nanking" side 49-50</ref>

Kenzo Okamoto, en japansk soldat, minnes:

:«Fra og med vi landet på [[Hangzhou]] havn, var vi sultne på kvinner. Offiserene utstedte en grov regel: Dersom du roter med en kvinne, drep henne etterpå, men ikke bruk bajonett eller rifleskudd. Hensikten med regelen var nok å skjule hvem som utførte drapet. Den militære koden med sin straff for henrettelser var tomme ord. Ingen ble noen gang straffet. Enkelte offiserer var enda verre enn soldatene».<ref name="Shi Young 1996">James Yin og Shi Young, The Rape of Nanking: An Undeniable History in Photographs (Triumph, 1996)</ref>

[[File:Killednanjing.jpg|thumb|Foto tatt i [[Xuzhou]] og en kvinne skjendet av japanske soldater under deres fremrykning mot Nanjing.]]
Et øyenvitne, Li Ke-hen, rapporterte:

:«Det er så mange kropper i gatene, ofre for gruppevoldtekt og drap. De var alle kledd nakne, brystene var kuttet av, de hadde etterlatt et forferdelig mørkebrunt hull, noen av dem stukket med bajonetter i magen, så innvollene veltet ut; noen hadde en rull med papir eller en trebit stappet inn i deres vagina».<ref>sitert i Yin og Young, "The Rape of Nanking" side 195</ref>

Selv om unge og konvensjonelt attraktive kvinner var mest utsatt, var ingen kvinne trygg for voldtekt og utnyttelse (ofte filmet som suvenirer) og sannsynlige drap etterpå.

:«Grupper på tre til ti angripende soldater begynte ved å reise gjennom byen og stjele alt det var verdt å stjele. De fortsatte med å voldta kvinner og jenter og drepe alt og alle som gjorde motstand, også de som forsøkte å løpe bort fra dem eller tilfeldigvis var på feil sted til feil tid. Det var jenter under 8 år og kvinner over 70 år som ble voldtatt og deretter, på den mest brutale måten, slått ned og banket opp».<ref>Chang, "The Rape of Nanking" side 119</ref> I tillegg til dem som ble drept etter slike overgrep, påpeker historikeren David Bergamini at «mange umodne jenter ble sluppet løs i en så mishandlet tilstand at de døde en dag eller to senere ... Mange unge kvinner ble rett og slett bundet til senger som fast inventar tilgjengelig for enhver. Når de ble for sutrete eller for syke til å vekke begjær, ble de rett og slett drept. I smug og parker lå likene av kvinner som til og med etter døden, var vanæret og mishandlet på det grusomste».<ref>Yin og Young, "The Rape of Nanking" side 195</ref>

Ikke alle ofrene for voldtekt var kvinner. «Kinesiske menn ble ofte tvunget til å utføre en rekke seksuelle handlinger med andre menn eller dyr foran leende japanske soldater», skriver Chang.

:«Minst én kinesisk mann ble drept fordi han nektet å bedrive nekrofili med liket av en kvinne i snøen. Japanerne var også glade i å prøve å tvinge menn som hadde tatt livsløftet om å leve i sølibat til å delta i seksuelle handlinger eller samleie … Japanerne hadde en sadistisk glede i å tvinge kinesiske menn til å begå incest; fedre til å voldta sine døtre, brødre sine søstre, sønner sine mødre … De som nektet, ble drept på stedet».<ref>Chang, "The Rape of Nanking" side 95</ref>

== Overgrepet på kinesiske menn ==
Den 5. desember, til og med før Nanjing falt, utstedte prins Yasuhiko Asaka – onkel til keiser [[Hirohito]] – en hemmelig ordre om å «drepe alle fanger». Da [[Nanjing]] ble tatt, «ble menn blant flyktningene som var i militær alder tatt til fange,» uansett om de var soldater eller ikke. På bryggene langs Yangtze-elva, ble titusenvis av disse fangene – opptil 150 000 i alt – massakrert med kaldt blod. En ordre utstedt til det 66. regiments første bataljon 13. desember lyder:

:«… mottatt ordre fra regimentskommandoen om å etterkomme pålegg fra brigadesjefens hovedkvarter, alle krigsfanger skal henrettes. Metode for henrettelse: del fangene inn i grupper på et dusin. Skyt for å drepe separat. … Det er besluttet at fangene skal fordeles jevnt mellom hvert kompani … og å bli brakt ut fra fengselet i grupper på 50 for å bli henrettet. … Områdene omkring skal være tungt bevoktet. Våre intensjoner er absolutt ikke å bli oppdaget av fangene. Hvert kompani skal fullføre forberedelsene innen 05:00. Henrettelsene skal starte klokka 05:00 og være ferdige innen 07:30».<ref name="Shi Young 1996"/>

:«Japanerne tok alle menn de oppdaget til fange, unnlot å gi dem vann eller mat i flere dager, men lovet dem mat og arbeid. Etter dager med slik behandling bandt japanerne sammen håndleddene til sine ofre med stålwire eller tau og førte flokken ut til isolerte områder. Mennene var for trøtte eller dehydrerte til å gjøre opprør, og ble villig med da de regnet med å bli matet. Innen de oppdaget maskingeværene, de blodige sverdene og bajonettene i hendene på ventende japanske soldater, fulle massegraver toppet av likene til de mennene som var der før dem, var det allerede for sent å rømme.»<ref name="Iris Chang 1998">Iris Chang,'' The Rape of Nanking: The Forgotten Holocaust of World War II'' (Penguin, 1998)</ref>

[[File:Chinese to be beheaded in Nanking Massacre.jpg| thumb|En kinesisk krigsfange like før han halshugges av en japansk offisers sverd ([[shin gunto]]) under Nanjingmassakren.]]

Japanerne arrangerte drapskonkurranser, blant annet «en konkurranse for å avgjøre hvem som kunne drepe raskest. En soldat sto klar med et maskingevær, klar til å meie ned alle som forsøkte å løpe, de åtte andre soldatene var delt i par som dannet fire separate lag. I hvert lag var det en soldat som halshugget fangene ved bruk av et sverd, mens den andre plukket det opp og kastet det til side i en haug,»<ref name="Iris Chang 1998"/>.

Tortur ble også påført mennene som var tatt til fange.

:«Japanerne begravet dem levende, halshugget dem eller kuttet av dem ben eller armer, men utført også andre varianter av tortur. Over hele byen spikret de fangene til planker eller surret dem inn i piggtråd og kjørte over dem med tanks, korsfestet dem til trær eller elektriske stolper, skar strimler av kjøtt fra dem og brukte dem som øvingsdukker for å få bajonett-trening.  Minst hundre menn fikk øynene stukket ut og nese og ører hakket av før de ble satt fyr på. En annen gruppe bestående av to hundre kinesiske soldater og sivile ble strippet nakne, bundet til søyler og dører ved en skole, og deretter gjentatte ganger knivstukket av zhuizi – spesielle nåler med håndtak på – i deres organer, inkludert munn, hals og øyne … Japanerne samlet store folkemengder som ble ofre for massebrenning. I [[Hsiakwan]] [langs [[Yangtse]]] bandt en japansk soldat kinesiske fanger sammen ti og ti om gangen og dyttet dem ned i en grop, der ble de sprayet med bensin og satt fyr på. […] Mange steder ble folk begravet levende, og småbarn ble kokt levende i olje …».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 87-88</ref>

== Hvor mange døde? ==
Etter krigen ble det satt ned en internasjonal militærdomstol. Den skriver: «Det er indikasjoner på at det totale antallet sivile og krigsfanger som ble myrdet i Nanking og dens umiddelbare nærhet i løpet av de første seks ukene av den japanske okkupasjonen, var flere enn 200 000. At disse estimatene ikke er overdrevet, blir bekreftet av det faktum at begravelsesbyråer og andre organisasjoner telte flere enn 155 000 døde som de begravde ... disse tallene tar ikke hensyn til de personer hvis lik ble ødelagt av brenning eller at de ble kastet i Yangtse-elva eller på annen måte avhendet av japanerne.» Videre sier domstolen: «Ifølge den japanske oberstløytnant Toshio Ohta sin uttalelse, at det mellom 14. desember og 18. desember ved den japanske kommandantens hovedkvarter i Nanjing havn ble kastet 100 000 døde, mens andre tropper kvittet seg med 50 000».<ref>Yin og Young, "The Rape of Nanking", side 78, 90</ref>

I boka ''The Rape of Nanking'' sier Young og Yin at de mener de kan gå god for at ingen færre enn 369 366 personer ble drept. Det virkelige tallet, mener mange, er betydelig høyere.

Voldtektene og voldtekt-drapene på kvinner var også av svimlende proporsjoner. «Visst var det en av de største massevoldtekter i verdenshistorien,» skriver Iris Chang. Hun påpeker at

:«det er umulig å fastslå det nøyaktige antall kvinner som ble voldtatt i Nanking. Estimater varierer fra så lite som tjue tusen til så høyt som åtti tusen».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 89</ref>

== Hvem var ansvarlige? ==
Høytstående medlemmer av den japanske overkommandoen bærer direkte ansvar for masseovergrepene i Kina inkludert keiser Hirohito, som tok alle de store militære beslutninger, inkludert beslutningen om å invadere Kina i 1937; Hirohitos onkel, prins Asaka, som utstedte ordren om å «drepe alle fangene» ble dermed den viktigste arkitekten bak mordene på Nanjings menn; general Yanagawa Heisuke; generalløytnant Nakajima Kesago, kommandør av den 16. divisjon, som «overvåket halshuggingen av to krigsfanger for å teste sitt nye sverd, og slik satte eksempel for sine tropper».<ref>Yin ogYoung, "The Rape av Nanking", side 284</ref>

[[File:Asakanomiya yasuhiko.jpg|thumb|Prins [[Yasuhiko Asaka]], 1940]]

== Etter annen verdenskrig ==
Massakrene og massevoldtektene i Nanjing fortsatte i seks uker, og strekker seg til januar 1938. Folkemordet ble avløst av en brutal okkupasjonsmakt som fungerte som en marionett-autoritet, «Nanking selvstendige komite». Livet vendte tilbake til byen, og befolkningen stabilisert seg på rundt 700 000, to tredeler av antallet før krigen. I august 1945, etter atombombeangrepene på [[Hiroshima]] og [[Nagasaki]], overga japanerne seg til [[USA]] og andre allierte.

I 1946–1947 ble krigsforbryterdomstolen gjennomført i Nanjing. «Bare en håndfull japanske krigsforbrytelser ble prøvd i Nanking, men de gav de lokale kinesiske borgerne muligheten til å lufte sine klager og få oppreisning».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 170</ref> Tani Hisao, en kommandant for 6. divisjon, som hadde begått mange grusomheter i Nanjing, ble dømt til døden i mars 1947 og henrettet den påfølgende måneden. Den internasjonale militærdomstolen for Østen prøvde nesten 30 saker, inkludert Matsui Iwane, sjef for den sentrale styrken. Iwane, imidlertid «kan ha tjent som syndebukk for voldtekten av Nanking da han var en sykelig og skrøpelig mann som led av tuberkulose, Matsui var ikke en gang i Nanking da byen falt».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 174</ref> Han ble likevel henrettet sammen med seks andre «klasse A» krigsforbrytere i dette japanske alternativet til [[Nürnberg-domstolen]].

General Yanagawa Heisuke og generalløytnant Nakajima Kesago, to av de viktigste japanske feltkommandantene med ansvar for okkupasjonen av Nanjing, døde av naturlige årsaker i 1945, og kunne ikke straffeforfølges. Kontroversielt fikk den japanske keiserlige familien, inkludert keiser Hirohito og prins Asaka, immunitet.

Et bevisst forsøk er gjort av revisjonistene i Japan for å nekte eller nedtone involveringen av det japanske militæret i de massive overgrepene under andre verdenskrig. I september 1986 refererte den japanske utdanningsministeren, Fujio Masayuki, til Nanjingmassakren som «bare en del av en krig». I 1988 ble en 30 sekunders scene som skildrer voldtekten av kvinner i Nanking, fjernet fra [[Bernardo Bertolucci]]s film ''[[Den siste keiseren]]'' av filmens japanske distributør. Utdanningsdepartementet i Japan beordret i 1991 «de lærebokansvarlige om å fjerne alle referanser til tallene for kinesisk drap under voldtekten på Nanking, fordi myndighetene mente det ikke var tilstrekkelig bevis for å bekrefte tallene».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 208</ref> General Nagano Shigeto, veteran fra andre verdenskrig, ble utnevnt til justisminister våren 1994 og fortalte en japansk avis at «Nanjing-massakren og alt rundt var ren fabrikasjon».

Inntil den nylig fornyete interessen for Nanjingmassakren, ville overgriperne og deres etterlatte stort sett vært glemt. «Etter krigen klamret flere av de overlevende seg til håpet om at deres regjering ville forsvare dem ved å kreve japanske erstatning og en offisiell unnskyldning.» Dette håpet ble imidlertid raskt knust da Folkerepublikken Kina inngikk en allianse med den japanske regjeringen for å skaffe seg internasjonal legitimitet, og annonserte at de hadde tilgitt Japan. «Til tross for det faktum at Kina aldri har signert en avtale med den japanske regjering, er de i sin rett til å søke nasjonal oppreisning for krigens forbrytelser,» ingen slike oppreisninger er søkt – eller tilbudt.

Kinesere i utlandet har imidlertid utøvd økende innsats. «I 1990-årene ble en rekke romaner, historiske bøker og avisartikler spredt om -voldtekten av Nanking ... [[San Francisco]]s skolekrets har inkludert historien om Nanjing-massakren i læreplanen, og det er utarbeidet planer blant kinesiske eiendomsutviklere om å bygge et kinesisk holocaust-museum».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 223-24</ref> Chang konkluderer i sin bok: «Japan bærer ikke bare den rettslige byrden, men moralske forpliktelse til å erkjenne det onde som de begikk ved Nanjing. Som et minimum må den japanske regjeringen utstede en offisiell unnskyldning overfor ofrene, betale oppreisning til mennesker som fikk livet ødelagt av urolighetene, og utdanne framtidige generasjoner av japanske borgere om de sanne fakta om massakren. Disse langsiktige punktene er avgjørende for å gi Japan respekt fra det internasjonale samfunnet – og for å oppnå at et mørkt kapittel historie blir lukket».<ref>Chang, "The Rape of Nanking", side 225</ref>

== Fotografi ==
Et stort antall ekte fotografier fra massakrene foreligger og var i omløp allerede kort tid etter at massakren var over. Det skyldes at mange japanske soldater selv tok bilder av sine egne og andres handlinger og benyttet seg av fotoforretninger i Shanghai for å få dem fremkalt. Shanghai var bare delvis okkupert, de utenlandske konsesjoner var fremdeles friområder, og vestlige journalister befant seg der. Ansatte ved fotolaboratoriene laget duplikatavtrykk av negativene og spredte dem blant journalistene.

<gallery>
Contest_To_Cut_Down_100_People.jpg
Chinese_killed_by_Japanese_Army_in_a_ditch,_Hsuchow.jpg
Nanking_bodies_1937.jpg
Chinese_civilians_to_be_buried_alive.jpg
</gallery>

== Litteratur ==
Artikkelen er basert på arbeidet til organisasjonen gendercide. Kildemateriellet er:
* Iris Chang,'' The Rape of Nanking: The Forgotten Holocaust of World War II'' (Penguin, 1998).
* Joshua A. Fogel, ''The Nanjing Massacre in History and Historiography'' (University of California Press, 2000).
* George L. Hicks, ''The Comfort Women: Japan's Brutal Regime of Enforced Prostitution in the Second World War'' (W.W. Norton & Co., 1997).
* Saburo Lenaga, ''The Pacific War 1931–1945: A Critical Perspective on Japan's Role in World War II'' (W.W. Norton & Co., 1997).
* John Rabe, ''The Good Man of Nanking: The Diaries of John Rabe'' (Knopf, 1998).
* Yuki Tanaka, ''Hidden Horrors: Japanese War Crimes in World War II'' (Knopf, 1998).
* Xu Zhigeng, ''Lest We Forget: Nanjing Massacre'', 1937 (Chinese Literature Press, 1996).
* James Yin og Shi Young, ''The Rape of Nanking: An Undeniable History in Photographs'' (Triumph, 1996).
* Saburo Lenaga, ''The Pacific War 1931-1945'' (1979)

'''Romaner''':
* Doublas Galbraith, ''A Winter in China'' (London, 2006). ISBN 0-099-46597-3. 
* Qi Shouhua, ''When the Purple Mountain Burns: A Novel'' (San Francisco: Long River Press, 2005). ISBN 1-59265-041-4

== Filmer ==
* [[1995]]: ''Black Sun: The Nanking Massacre'' – regi: Tun Fei Mou
* [[2007]]: ''[[Nanking (film)|Nanking]]'' – regi: Bill Guttentag og Dan Sturman
* [[2009]]: ''[[John Rabe (film)]]'' – regi: Florian Gallenberger
* [[2011]]: ''[[The Flowers of War]]'' - regi: [[Zhang Yimou]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.4248486 NRK om massakren]
* [http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2151685.ece Aftenposten – Minnes ofrene i Nanjing 13.12.2007]
* [http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/7140357.stm BBC News – Nanjing remembers massacre victims 13.12.2007]
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Nanjingmassakren]]
[[Kategori:Andre kinesisk-japanske krig]]
[[Kategori:Jiangsus historie]]
[[Kategori:Konflikter i 1937]]