Vis kilden til Første verdenskrig

{{Portal|Første verdenskrig}}
{{Infoboks slag
|navn = Første verdenskrig
|konflikt = 
|sted = Verdenskrig
|dato = [[28. juli]] [[1914]]–[[11. november]] [[1918]]<ref>Keegan 1998, s. 6, 60</ref>
|resultat = 
Seier for [[Ententemaktene|ententen]], oppløsning av [[Det tyske rike]], [[Det russiske keiserdømmet]], [[Det osmanske rike]] og [[Østerrike-Ungarn]].
|part1 ='''[[Ententemaktene]]:'''<br/>[[Fil:Russian Empire 1914 17.svg|22px]] [[Det russiske keiserdømmet|Russland]]<br />{{flagg|Frankrike}} [[Den tredje franske republikk|Frankrike]]<br/>{{flagg|Storbritannia}} [[Britiske imperiet]]{{flagg|USA|1959}} [[USA]], [[Ententemaktene|m.fl.]]
|part2 =''' [[Sentralmaktene]]:'''<br/>{{flagg|Tyskland|1918}} [[Det tyske keiserrike|Tyskland]]<br/>{{flagg|Østerrike-Ungarn}} [[Østerrike-Ungarn]]<br/>{{flagg|Det osmanske rike|lenke}}<br/>{{flagg|Bulgaria}} [[Bulgaria]] <small>(fra 1915)</small>
|kommandant1 = {{flagg|Russland|1917}} [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] <br />{{Flagg|Frankrike}} [[Georges Clemenceau|Clemenceau]] <br />{{Flagg|Storbritannia}} [[D. Lloyd George]] <br />{{Flagg|USA|1959}}[[Woodrow Wilson]]
|kommandant2 ={{flagg|Østerrike-Ungarn}} [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]] <br />{{Flagg|Tyskland|1918}} [[Vilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]]
|enhet1=|enhet2=| styrke1 = {{flagg|Russland|1917}} 12&nbsp;000&nbsp;000<br /> {{Flagg|Storbritannia}} 8&nbsp;841&nbsp;541<br /> {{Flagg|Frankrike}} 8&nbsp;660&nbsp;000<br /> {{Flagg|USA|1959}} 4&nbsp;743&nbsp;826<br /> '''Totalt:''' 42&nbsp;959&nbsp;850<ref name="Tucker-273">Tucker, Spencer C; Roberts, Priscilla Mary (2005). ''Encyclopedia of World War I'', s. 273. Santa Barbara: ABC-Clio. ISBN 1-85109-420-2.</ref>
| styrke2 = {{Flagg|Tyskland|1918}} 13&nbsp;250&nbsp;000<br /> {{Flagg|Østerrike-Ungarn}} 7&nbsp;800&nbsp;000<br /> {{Flagg|Det osmanske rike}} 2&nbsp;998&nbsp;321<br />{{Flagg|Bulgaria}} 1&nbsp;200&nbsp;000<br /> '''Totalt:''' 25&nbsp;248&nbsp;321<ref name="Tucker-273"/>
|tap1 = '''Militære, døde''':<br /> 5&nbsp;421&nbsp;000<ref name="Ferguson-337">Ferguson 1998, s. 337</ref> <br />'''Militære, sårede''':<br /> 12&nbsp;800&nbsp;000<ref name="Int-Encyclopedia-War_losses">[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/war_losses «War Losses»], fra International Encyclopedia of the First World War (Største tall er valgt, og de er avrundet til nærmeste 100 tusen</ref> <br /> '''Sivile døde''':<br /> Anslag 4-6 millioner<ref name="Atlas-Death_tolls">[http://necrometrics.com/20c5m.htm#WW1 «Twentieth Century Atlas - Death Tolls»], avrundet summering</ref>
|tap2 = '''Militære, døde''':<br /> 4&nbsp;029&nbsp;000<ref name="Ferguson-337"/> <br />'''Militære, sårede''':<br /> 8&nbsp;400&nbsp;000<ref name="Int-Encyclopedia-War_losses"/> <br /> '''Sivile døde''':<br /> Anslag 3-5 millioner<ref name="Atlas-Death_tolls"/>
}}
'''Første verdenskrig''' var en global [[krig|konflikt]], utløst av [[skuddene i Sarajevo]], med sentrum i [[Europa]], som varte fra [[1914]] til [[1918]]. Mer enn 70 millioner soldater ble [[mobilisering|mobilisert]], over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept.<ref group="note">Tapstall for første verdenskrig er omtrentlige, ''[[Encyclopædia Britannica]]'' anslår drepte soldater til rundt 8,5 millioner og sivile til rundt 13 millioner, særlig sistnevnte er det sprikende tall for. Se EB 2010, bind 29, s. 987 Antoine Prost oppgir en matrise over ulike kilder, hvor fem av åtte oppgir over ni millioner døde soldater, se Prost, s. 587–588, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Krigen omfattet datidens [[stormakt]]er: [[ententemaktene]] (opprinnelig [[Frankrike]], [[Russland]] og [[Storbritannia]], [[USA]] fra 1917) og [[sentralmaktene]] ([[Det tyske keiserrike|Tyskland]], [[Østerrike-Ungarn]], kort etter krigsutbruddet [[det osmanske rike]]). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en [[total krig]], også kvinner bidro i krigsproduksjon. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes [[imperialisme]] og [[militarisme]], drevet frem av [[rasisme]] og [[nasjonalisme]], i land preget av [[Klasse (sosiologi)|klassemotsetninger]] og diskriminerende [[kjønnsroller]].<ref group="note">De underliggende årsakene til hvorfor første verdenskrig brøt ut er svært omdiskutert. Litteraturen er omfattende, over 25 tusen bøker og artikler er skrevet om emnet. De fleste synspunkter på hvordan krigen oppsto kan underbygges med et utvalg av tilgjengelige kilder. Se Clark 2012, s. xxiv-xxv</ref>

Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]] var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter [[Den russiske revolusjon|de russiske revolusjonene]] i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike [[folkemordet på armenerne]]. Etter Russlands [[kapitulasjon]] (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske [[våroffensiven]] stoppet etter hvert opp. Ententemaktenes [[hundredagersoffensiven|hundredagersoffensiv]] presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne [[våpenhvile]] den 11. november 1918.

Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra [[keiserdømme]] til [[Weimarrepublikken|republikk]]. Under [[Fredskonferansen i Paris (1919)|fredskonferansen i Paris]] i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet [[Versaillestraktaten]]), og [[Folkeforbundet]] ble opprettet. Begynnelsen til [[avkolonisering]] kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger ([[den store depresjonen]]), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i [[dolkestøtlegenden]]), bidro til utbruddet av den [[andre verdenskrig]].
{{toclimit|limit=3}}

== Bakgrunn ==
{{Utdypende|Europas historie 1789–1914|bakgrunn til første verdenskrig}}
=== Navn ===

Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var [[syvårskrigen]] (1756–1763).<ref>Howard 2002, s. 1</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Writes of Man|publikasjon=The Economist|dato=27. mars 2021|bind=438|hefte=9238|sider=64|sitat=The Seven Years' War, which broke out in 1756, was described by Winston Churchill as the "first world war".}}</ref> Frem til begynnelsen av den andre verdenskrig, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» eller «Den store krigen» (''the Great War'' på engelsk).

===Stormakter i verden 1871–1914===
[[Fil:1887 Bettanier Der Schwarze Fleck anagoria.JPG|miniatyr|alt=Fotografi av oljemaleri, som viser en skoleklasse i Frankrike, hvor tapet av Alsace-Lorraine er angitt i sort på et kart|Maleriet «Den svarte flekken» ([[fransk]]: ''La Tache Noire''). [[Kongeriket Preussen]] hadde vunnet [[den fransk-tyske krig]], og [[Alsace-Lorraine]] ble annektert, men [[Frankrike]]s skolebarn skulle ikke glemme tapet. {{Byline|Albert Bettannier (1851–1932) i 1887|type = Malt av}}]]

Etter [[Napoleonskrigen]]e (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i [[det tyske forbund]]. I 1860-årene var [[Preussen]], under ledelse av rikskansler [[Otto von Bismarck]] den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen [[Keiserriket Østerrike]]. Preussen beseiret Danmark i [[andre slesvigske krig]] i 1864 og Østerrike i [[den østerriksk-prøyssiske krig]] i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i [[den fransk-tyske krig]] i 1870. [[Alsace-Lorraine]] ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). [[Tysklands samling]] ble 18. januar 1871 proklamert i [[Speilsalen]] i [[Versailles]].<ref>[https://snl.no/Tysklands_historie Tysklands historie] - Store norske leksikon</ref> Dette skapte bitterhet og [[revansjisme]] – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike.<ref>Evans 2016, s. 265</ref> Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa.<ref>Side 181, Paul W. Schroeder: «International Politics, Peace, and War 1815 – 1914», i ''The Nineteenth Century Europe 1789-1914'' av T.C.W. Blanning (red.) i serien ''The Short Oxford History of Europe'', Oxford University Press, Oxford, 2000</ref> Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.<ref>Schroeder, s. 183–184</ref>

De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene.<ref name="Hobson2015-320">Hobson 2015, s. 320</ref> Ett av trekkene var å opprette [[trekeiserforbundet]] med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte [[Wilhelm II av Tyskland]] Bismarck.<ref>A.J.P. Taylor: ''The Course of German History'', Routledge, 2001 (1.utg. 1945), s. 159–60</ref> Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia,<ref>Side 188, Schroeder</ref> i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa.<ref name="Hobson2015-320"/> En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.<ref>Howard 2002, s. 11-12</ref>

{{Sitat|Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.|note=<ref group="note">The history of backward countries in the nineteenth and twentieth centuries is the history of trying to catch up with the more advanced world by imitating it.</ref><ref>s. 3, ''On History'', Eric Hobsbawm, 1997</ref>|Historikeren [[Eric Hobsbawm]] i boken ''On History''}}

Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes.<ref>James Joll: ''The origins of the First World War'', Longman, London, 1984 (2. utg. 1992), s. 51–52</ref><ref name="noodles">Robert K. Massie: ''Dreadnought'', Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991), s. 304–305</ref> Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte [[Entente cordiale]] (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier).<ref>Hobson 2015, s. 317, 321</ref> Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som [[Den første marokkokrisen|den første Marokkokrisen]], og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut.<ref>Strachan 2001, s. 15–16</ref><ref name="Hobson2015-321">Hobson 2015, s. 321</ref> Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, [[Agadirkrisen]], og igjen kom Tyskland tapende ut.<ref name="Hobson2015-321"/><ref name=":2">Strachan 2013, s. 39–40</ref>

Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i [[det store spillet]] (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder).<ref>Howard 2002, s. 4</ref> Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som [[trippelententen]].<ref>Ferguson 1998, s. 53, 60</ref> Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter [[Balkankrigene]] (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i [[Bakgrunn til første verdenskrig#Jernbanen Berlin-Bagdad|jernbanen Berlin-Bagdad]], og bisto med militær opplæring og rådgivning.<ref>Ferguson 1998, s. 143, 147-148</ref><ref name="Strachan2001-663-666">Strachan 2001, 663-666</ref> Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst.<ref>Side 544-545, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref><ref>Stevenson 2012, s. 109</ref> Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.<ref name="Strachan2001-663-666"/>

<gallery class="center">
Kongokonferenz.jpg|alt=Fotografi av tegning av Kongo-konferansen i Berlin, som viser statsledere rundt et bord, med kart over Afrika på veggen i bakgrunnen|[[Berlin-konferansen]] i 1884–1885 hadde europeiske stormakter som deltakere, og foretok en oppdeling av kolonier i Afrika {{Byline|Adalbert von Rößler|type = Tegning av }}
1890 Bismarcks Ruecktritt.jpg|alt=Karikaturtegning av skipslos som forlater et skip, henspiller på Bismarcks avskjedigelse av keiser Wilhelm|Losen går fra borde, karikatur av keiser Wilhelms avskjedigelse av kansler Bismarck, i tidsskriftet [[Punch (tidsskrift)|''Punch'']] {{Byline|[[John Tenniel]] (1820-1914)|type = Tegning av }}
Map Europe alliances 1914-no.svg|alt=Kartskisse som viser landene som inngikk i Trippelententen: Frankrike, Russland og Storbritannia|[[Trippelententen]], (Frankrike, Russland og Storbritannia) i grønn, [[Trippelalliansen (1882)|trippelalliansen]] (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) i brun. 
HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|alt=Fotografi av slagskipet HMS Dreadnought|Det revolusjonerende britiske slagskipet [[HMS «Dreadnought» (1906)|«Dreadnought»]] var en sjømilitær nyvinning og et symbol på kappløpet i bygging av nye krigsskip
Austria Hungary ethnic NO.svg|alt=Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrigen|Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrig
Colonisation 1914.png|alt=Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914|Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914
</gallery>

=== Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet ===
{{lytte
 | filnavn     = Anker-5387-10815.ogg
 | tittel        = «Alte Kameraden»
 | beskrivelse  = <small>«[[Alte Kameraden]]» fremført av Anker-Orchester (ca. 1905-1910), en av de mest populære tyske marsjer noensinne, men for en del utenfor Tyskland et symbol på landets militarisme</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk [[nasjonalisme]], fundert på [[rasisme]], som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem.<ref>Evans 2015, s. 11</ref> Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: ''new imperialism'') eller høyimperialisme.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/imperialism|tittel=Imperialism|besøksdato=16. juli 2020|forfattere=Boris Barth|dato=4. mars 2015|forlag=International Encyclopedia of the First World War”|sitat=}}</ref><ref name="Hobson2015-258_259">Hobson 2015, s. 258–259, 312–315, 323, 461</ref> Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme.<ref>Morrow jr., s. 411–412, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på [[sosialdarwinisme]].<ref name="Hobson2015-258_259"/><ref>Morrow jr., s. 405–406, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/imperialism «Imperialism»], fra ''International Encyclopedia of the First World War''</ref><ref name="Evans_2016_684"/><ref name="Hobson2015-259_260">Hobson 2015, s. 259–260, 315–316, 461</ref><ref name="Overy2021_4–5">Overy 2021, s. 4–5</ref> Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.<ref name="Evans_2016_684">Evans 2016, s. 684-685</ref><ref name="Hobson2015-259_260"/><ref name="Overy2021_4–5"/><ref>Strachan 2001, s. 9, 54-55, 68-69, 133-134, 136, 138-139, 149, 413, 1007</ref><ref>Howard 2002, s. 27</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Soldater: Beretninger om krig, drap og død|etternavn=Neitzel|fornavn=Sönke|etternavn2=Welzer|fornavn2=Harald|utgiver=Press|år=2012|isbn=978-82-7547-497-9|utgivelsessted=Oslo|side=56|sitat=Basert på sosialdarwinisme, rasisme og nasjonalisme formulerte den borgerlige høyresiden, i Tyskland som i mange andre land, en klart antikonservativ forestilling om en radikal kamp for tilværelsen mellom folkeslagene.}}</ref><ref>Overy 2024, s. 13</ref>

{{Sitat|Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende [[Raselære|rasen]]. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.|Den østerrikske fysikeren [[Lise Meitner]] i brev til den svenske fysikeren [[Eva von Bahr]], høsten 1914. Meitner hadde jødisk bakgrunn, og måtte flykte fra Tyskland i 1938.<ref>s. 133-149, Hedqvist, H. (2012): Kärlek och Kärnfysik</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=Imperialisme og demokrati
|Den kraftige styrkelsen av [[imperialisme]]n (kjent som nyimperialismen) og [[militarisme]]n mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor [[Rolf Hobson]] nært knyttet til utstrakt [[demokrati]]sering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. [[Krimkrigen]], de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.<ref>Hobson 2015, s. 307, 324</ref>|align=right}}

Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra [[speiderbevegelsen]] i Storbritannia,<ref>Evans 2016, s. 683</ref> til [[wandervogel]] i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere,<ref>Evans 2016, s. 624</ref> til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.<ref>Morrow jr., s. 408–409, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Hobson 2015, s. 316</ref>

{{Sitat|Imperialismen var til en stor del statlig organisert plyndring, muliggjort av overlegen militærmakt.|Professor [[Rolf Hobson]], s. 314 i boken ''Europeisk politisk historie: 1750–1950''}}

Under utenriksminister [[Bernhard von Bülow]] lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte ''[[Weltpolitik]]'' (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine.<ref>Strachan 2001, s. 9–11</ref><ref>Howard 2002, s. 10</ref><ref>Hobson 2015, s. 298</ref> Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i [[Nordsjøen]], med base i [[Skottland]].<ref name=":14">Stevenson 2012, s. 19</ref> Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, [[Japan]] og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen.<ref name=":2" /><ref name=":14" /> Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.<ref>Howard 2002, s. 18</ref>

I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig<ref>Strachan 2013, s. 42</ref> Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet,<ref>Keegan 1998, s. 18-22</ref> maktbalansen ble militarisert.<ref>Hobson 2015, s. 306, 324–328</ref> Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske [[offiser]]er som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland.<ref>Ferguson 1998, s. 96-100</ref><ref>Ferguson 2006, s. 105</ref><ref>Strachan 2001, s. 62–63</ref><ref>Hobson 2015, s. 282, 298–299, 323, 328</ref> Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.<ref>Keegan 1998, s. 10-12</ref> Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på [[obligasjon|statsobligasjoner]].<ref>Ferguson 2006, s. 80–86</ref>

{{Sitat|Det generaloppgjøret som brøt ut i 1914, var en nesten uunngåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.|Professor Rolf Hobson, s. 306 i boken ''Europeisk politisk historie: 1750–1950''}}

I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %,<ref name="Fromkin2004">Fromkin 2004, s. 94</ref> rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet.<ref>Hobson 2015, s. 328</ref> Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte.<ref>Strachan 2014, s. 14</ref> Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.<ref>Strachan 2013, s. 12</ref>

=== Krigsplaner og tofrontskrig ===

[[Fil:Schlieffen Plan NO.svg|mini|alt=Kartskisse over Belgia og den nordlige delen av Frankrike, med tysk fremrykking etter Schlieffen-Moltkeplanen og en planlagt fransk motoffensiv|Kartskisse over Belgia og den nordlige delen av Frankrike, med tysk fremrykking etter [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]] og en planlagt fransk motoffensiv]]

Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra [[Aleksander den store]] (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner stort sett kun defensive, de var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands hær- og marinestyrker la hver sine planer, og de ble sjelden samordnet. Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene. Den tyske statsministeren [[Theobald von Bethmann Hollweg]] ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til [[admiralitet]]et samme dag som krigserklæringen ble avgitt.<ref>Keegan 1998, s. 24-28</ref><ref>Keegan 1998, s. 46</ref> Overordnet de detaljerte krigsplanene lå hos begge alliansene en antagelse om en kort krig, avgjort ved offensiver rett etter krigsutbruddet, da en lengre krig av ulike grunner ble ansett som umulig.<ref>Howard 2002, s. 18, 29</ref>

Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som [[Schlieffenplanen]], mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen)<ref>{{Kilde www|url=https://www.youtube.com/watch?v=dMEFg_-26Ms|tittel=The Military History of the First World War: An Overview and Analysis|besøksdato=16. november 2017|forfattere=David Stevenson, professor i historie|dato=25. november 2014|forlag=Gresham College|sitat=If you want to call it something you ought to call it the German war plan or the Schlieffen-Moltke-plan. <br>Oversettelse: Hvis du vil kalle det noe bør du kalle det den tyske krigsplanen eller Schlieffen-Moltke-planen.|type=Video fra YouTube, fra 6:25 i videoen}}</ref><ref>Stevenson 2012, s. 22</ref> forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den tysk-franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått, skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne.<ref name="Keegan 28-36">Keegan 1998, s. 28–36</ref> Analyser etter krigen har vist at Schlieffen-Moltkeplanen var en logistisk umulighet.<ref>Howard 2002, s. 30</ref>

Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep på Tyskland, og gjenerobring av [[Alsace-Lorraine]]. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske hæren, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.<ref>Keegan 1998, s. 37-40</ref> De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.<ref>Stone 1998, s. 45</ref>

Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. En mulig tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske hæren ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.<ref>Keegan 1998, s. 39-41</ref><ref>Stone 1998, s. 33</ref>

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Hæren skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.<ref name="Keegan 1998, s. 42-43">Keegan 1998, s. 42-43</ref>

Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke [[verneplikt]]. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med en styrke ([[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]], BEF) på fransk side.<ref>Keegan 1998, s. 44-45</ref> Den britiske marinens plan var fjernblokade ([[blokade]] hvor skip ble stoppet langt fra kysten) av Tyskland, defensive operasjoner og avskrekking.<ref>Strachan 2001, s. 397, 401, 413</ref>

Belgias krigsplaner hadde [[Londontraktaten av 1839]] som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen [[nøytralitet]] ikke kunne bestrides av noen av landene som hadde signert traktaten.<ref name=":4" /> De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen [[Antwerpen]] i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.<ref>Strachan 2013, s. 48</ref>

=== Skuddene i Sarajevo og julikrisen ===
{{Utdypende|Skuddene i Sarajevo|Julikrisen}}
[[File:World War 1.gif|thumb|Kartskisse som viser når ulike land ble dratt med i første verdenskrig, sentralmaktene i gult, ententemaktene i grønt.]]
Striden mellom [[Serbia]] og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte [[Bosnia-Hercegovina]] i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra [[Det osmanske rike]].<ref name="ChristopherClark33-34">Clark 2012, s. 33-34</ref> Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var [[bosnjaker]] (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall.<ref>I 1878 var det 43 % serbere, 33 % bosnjaker og om lag 20 % kroater, Clark 2012, s. 25</ref> Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.<ref>Strachan 2001, s. 42</ref>

Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|Franz Ferdinand]] og hans kone [[Sophie Chotek|Sophie]] besøkte [[Sarajevo]], hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk [[attentat]],<ref name="ChristopherClark374-375">Clark 2012, s. 374-375</ref> av den unge bosniske serberen [[Gavrilo Princip]].<ref>Keegan 1998, s. 48-50</ref> Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».

{{Sitat|Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten.|Utenriksminister [[Ottokar Czernin]] om Østerrike-Ungarns undergang<ref>[http://www.gutenberg.org/files/18160/18160-h/18160-h.htm ''I verdenskrigen''], s. 33, av Ottokar Czernin</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=«Den blanke sjekken»
|Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blancosjekk, altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.<ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/germanys_blank_cheque_to_austria-hungary «Germany's Blank Cheque to Austria-Hungary»], fra International Encyclopedia of the First World War</ref>|align=right}}

Begivenhetene som fulgte er kjent som «[[julikrisen]]». I Tyskland erklærte kansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt,<ref>Clark 2012, s. 415</ref> og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan.<ref>Strachan 2001, s. 99</ref> Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et [[Julikrisen|ultimatum på ti punkter]] overfor Serbia med frist på 48 timer.<ref>Clark 2012, s. 457-459</ref><ref group="note">Ultimatumet fra Østerrike-Ungarn krevde at Serbia formelt og offentlig skulle fordømme den «skadelige propagandaen» mot Østerrike-Ungarn, hvis endelige mål, ble det hevdet, var å «fjerne fra monarkiet områder som tilhørte det». Videre skulle Beograd «med alle mål undertrykke denne kriminelle terroristpropagandaen». I tillegg skulle den serbiske regjeringen gjøre følgende:

# Undertrykke alle publikasjoner som «oppfordret til hat og forakt mot Østerrike-Ungarns monarki», og er «rettet mot dets territoriale integritet».
# Oppløse den serbiske nasjonalistorganisasjonen ''Narodna Odbrana'' (''Folkets forsvarere'') og alle andre slike organisasjoner i Serbia.
# Uten opphold fjerne fra skolebøker og offentlige dokumenter all «propaganda mot Østerrike-Ungarn».
# Fjerne fra serbias militære og sivile administrasjon alle offiserer og funksjonærer hvis navn Østerrike-Ungarns regjering oppgir.
# Motta «representanter for Østerrike-Ungarns regjering» for å «undertrykke undergravende elementer».
# Stille for retten alle hjelpere ved attentatet på erkehertugen og la «Østerrike-Ungarns representanter» (politifolk) ta del i etterforskningen.
# Arrestere major Vojislav Tankosić og tjenestemann Milan Ciganović som ble nevnt som medhjelpere i planleggingen av attentatet.
# Avslutte de serbiske myndighetenes samarbeid i «smuglingen av våpen og eksplosiver over grensen», avskjedige og straffe tjenestemennene i grensevakten i [[Šabac]] og Loznica, «skyldige i ha assistert gjerningsmennene i forbrytelsen i Sarajevo».
# Avgi «forklaring» til Østerrike-Ungarns regjering vedrørende «serbiske tjenestemenn», som i intervjuer har uttrykt seg «fiendtlig til Østerrike-Ungarns regjering».
# «Uten opphold» underrette Østerrike-Ungarns regjering om gjennomføringen av tiltakene angitt i ultimatumet.

I avslutningen av dokumentet forventet Østerrike-Ungarns regjering et svar fra Serbias regjering senest klokken 17, 25. juli 1914. Et tillegg til hovedteksten nevnte ulike detaljer fra «etterforskningen av forbrytelsen gjennomført av domstolen i Sarajevo, mot Gavrilo Princip og hans kamerater, med grunnlag i attentatet», som ble oppgitt å skulle skyld, og bistand til konspiratørene fra ulike serbiske tjenestemenn.</ref> Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til [[tsar]] [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]], og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland [[mobilisering]]en, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.<ref>Keegan 1998, s. 51–58</ref>

Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen [[diplomati]]sk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et [[telegram]]. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse).<ref>Keegan 1998, s. 67-68</ref> Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen [[den andre internasjonalen]] ble splittet.<ref>Strachan 2001, s. 110–113</ref>

Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte [[Belgia]] som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i [[Londontraktaten av 1839]] garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag,<ref group="note">«The vital point was not the invasion, but that Germany was the invader, and the British government and much of the public saw German domination of Western Europe as dangerous», oversettelse: «Det sentrale var ikke invasjonen, men at Tyskland sto bak, og den britiske regjeringen og mange av publikum så tysk dominans over Vest-Europa som farlig.». Se Stevenson 2012, s. 33</ref> det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 94–95</ref><ref group="note">«By Allying with France, Britain was better able to manage its own relationship with Germany, and to give itself the sort of continental military clout which its diminutive army could not. Even more important was the link with Russia: Russia's membership of the Entente committed it to rivalry with Germany, gave its policy a European twist, and so relieved the British of the challenge of its main rival in Central Asia. If Britain had failed to support France and Russia in 1914, its links with them would have been forfeit, and the reopening and deepening of those old and more traditional rivalries would have driven Britain into the only alternative, an Anglo-German alliance. For all Asquith's hope, isolation from Europe was no longer possible, not least because of its imperial consequences.» Se Strachan 2001, s. 94-95</ref> Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen.<ref>Evans 2004, s. 12</ref><ref>Martel 2003, s. xii ff</ref><ref>Keegan 1998, s. 59–70</ref> Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 [[Divisjon (forband)|divisjoner]], mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.<ref>Strachan 2001, s. 176</ref>

<gallery class="center">
Groupés pour la Victoire, 1914.jpg|Fransk propagandaplakat fra 1914
Daddy, what did You do in the Great War?.jpg|Britisk propagandaplakat som spiller på menns ære for å få rekrutter
Max Frey - Und wenn die Welt voll Teufel wär, 1914.jpg|Tysk propagandaplakat fra 1914
The Empire Needs Men WWI.jpg|Imperiet må stille opp - britisk rekrutteringsplakat
Dreschplatz.JPG|Østerriksk propagandaplakat fra 1914
Revanche Carte Postale.jpg|Fransk propagandaplakat fra 1914
The Scrap of Paper - Enlist Today.jpg|Britisk propagandaplakat hvor Londontraktaten er tema
</gallery>

== Første verdenskrigs forløp ==
=== 1914: invasjon av Belgia, Frankrike og Tyskland ===

{{Tekstboks
|overskrift=Hærstyrker i 1914
|De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet [[infanterist]]er (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under [[Napoléon Bonaparte]]s eller [[Julius Cæsar]]s tid.<ref name="Howard2002-19">Howard 2002, s. 19</ref> Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20&nbsp;km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.<ref>Keegan 1998, s. 73-76</ref>

I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17&nbsp;500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15&nbsp;000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18&nbsp;073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands [[Divisjon (forband)|divisjoner]] hadde 24 maskingeværer.

En [[Armé (forband)|armé]] (fra 50 til 250 tusen soldater)<ref>EB 2010, bind 29 s. 963</ref> besto av to eller flere [[Korps (forband)|korps]], som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i [[brigade]]r (4-5 tusen mann), [[regiment]]er (2-3 tusen mann), [[bataljon]]er (600-1000 mann), [[kompani]]er (100-200 mann), [[tropp]]er (30-50 mann), og [[Lag (militær enhet)|lag]] (8-11 mann).<ref>Stevenson 2012, s. xvii</ref>|align=right}}

==== Uenighet om sentralmaktenes strategi ====
Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av manglende koordinering.<ref>Ferguson 2006, s. 111</ref> Basert på [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]]<ref group="note">Ifølge historikeren [[Hew Strachan]] er det feil å si at det tyske angrepet fulgte Schlieffenplanen. De tyske planene ble revidert hvert år, og Schlieffens opprinnelige plan hadde vært gjennom en rekke revisjoner da krigen brøt ut i 1914. Se Strachan 2013, s. 44-45</ref> konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst.<ref name="Keegan 28-36"/> Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.<ref name="Keegan 1998, s. 42-43"/><ref name="Strachan2001-288-290">Strachan 2001, s. 288-290, 293</ref><ref group="note">«Den store fordelen ved denne planen var at den syntes å gi et svar på hvordan Tyskland kunne vinne krigen i Europa. Den østerriksk-ungarske arméen måtte holde ut mot russerne inntil Frankrike var slått. Problemet var at østerrikerne ble ikke informert, og at den østerriksk-ungarske generalstabsjefen, Conrad von Hötzendorf, utviklet sin egen plan.», se Strachan 2014, s. 30</ref>

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette større styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn det som var nødvendig for å slå Serbia.<ref>Keegan 1998, s. 60, 64, 151-152</ref><ref name=":1">Strachan 2013, s. 23-27</ref><ref name=":20">Stone 1998, s. 70-76</ref><ref>Stevenson 2012, s. 69-71</ref>

==== Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia ====
{{Utdypende|Serbiafelttoget (første verdenskrig)}}
Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet [[slaget om Cer]] i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne.<ref group="note">Den serbiske generalen [[Radomir Putnik]] hadde erfaring fra en rekke kriger på Balkan, mens den østerriksk-ungarske generalen [[Oskar Potiorek]] var uten krigserfaring. Som britene nedvurderte osmanene, så de østerriksk-ungarske generalene på serberne som en gjeng amatører som trengte å få en oppvisning i hvordan vesten førte krig. Se Stone 1998, s. 79</ref> I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust.<ref name=":1" /> Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i [[Bosnia-Hercegovina]] invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og [[slaget om Kolubara]] ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo igjen tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia.<ref>Keegan 1998, s. 151-154</ref> De østerriksk-ungarske styrkene gikk brutalt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under det korte felttoget, mellom 3500 og 4000 sivile ble massakrert.<ref name="Watson-142">Watson 2014, s. 142</ref>

==== Vestfronten, tysk invasjon av Frankrike og nederlag ved Marne ====

{{Utdypende|Vestfronten (første verdenskrig)|den tyske invasjonen av Belgia (1914)}}
[[Fil:Western front 1914 NO.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over tysk invasjon av Frankrike|Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten. {{Byline|Vitor|type = Kartskisse av}}]]

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som [[Aachen]], [[Trier]] og [[Metz]]), hvor styrkene ankom med tog.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/transportation_and_logistics|tittel=Transportation and Logistics|besøksdato=25. januar 2018|forfattere=Ian M. Brown|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Derfra måtte soldatene marsjere til fots, gjennom Belgia og Luxembourg mot Frankrike.<ref name="Howard2002-19"/> Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 [[Divisjon (forband)|infanteridivisjoner]] og 10 [[kavaleri]]divisjoner, fordelt på 7 [[Armé (forband)|arméer]].<ref name=":19">Stevenson 2012, s. 50-51</ref> De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre [[Armé (forband)|arméer]] med totalt 16 [[Korps (forband)|korps]].<ref>Strachan 2014, s. 40</ref> Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i [[Liège]] og [[Namur]] forsinket den tyske fremrykkingen.<ref name=":4">Keegan 1998, s. 77-81</ref> Den tyske invasjonen av Belgia var ulovlig i henhold til internasjonal rett, og i tillegg brøt de tyske styrkene med folkeretten ved å summarisk skyte over fem tusen sivile, [[Deportasjon|deportere]] rundt 13 tusen sivile til Tyskland, og ødelegge mellom 15–20 tusen bygninger. Invasjonen av et lite, nøytralt land, og de tyske soldatenes fremferd, ga det tyske keiserriket et omdømmetap det aldri klarte å rette opp.<ref name="Watson-127-131">Watson 2014, s. 127, 131</ref>

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i [[Alsace-Lorraine]], som Frankrike hadde tapt under [[den fransk-prøyssiske krig]]en i 1870. Offensiven startet bra, og byen [[Mulhouse]] ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.<ref name=":19" />

Den franske øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]], ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.<ref>Keegan 1998, s. 94-100</ref> Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i [[slaget om Ardennene]], men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.<ref>Keegan 1998, s. 87-94</ref> Den franske femte armé ble slått og led store tap i [[slaget om Charleroi]] 21.–23. august. Etter harde kamper under [[slaget om Mons]] 23. august, trakk [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) seg tilbake. [[Beleiringen av Liège]] ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som [[slaget om grensene]] 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.<ref>Keegan 1998, s. 87</ref><ref>Strachan 2013, s. 51-52</ref>

Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret general Joffre en generell retrett, senere kjent som [[Den store retretten (vestfronten)|den store retretten]]. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst.<ref>Keegan 1998, s. 100-112</ref> Den 23. august sto 24 tyske divisjoner mot 17 franske og britiske ved fronten nær Paris. I begynnelsen av september 1914  var styrkeforholdet endret til 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.<ref name=":5">Strachan 2013, s. 55-58</ref> Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten.<ref group="note">Mens de franske og britiske styrkene kunne trekke seg tilbake i eget område, med intakte jernbanelinjer, måtte de tyske styrkene rykke frem til fots. Generaloberst Alexander von Klucks armé marsjerte om lag 500 km på én måned. Generalstabsjef Moltkes beslutning om å overføre to korps til østfronten ble mye diskutert og kritisert i etterkant, da det bidro til å svekke angrepsstyrken uten å ha noen avgjørende effekt i øst. Se Stevenson 2012, s. 54-55</ref> Den tyske generalstaben var tvunget til å lede de fremrykkende styrkene uten effektiv etterretning og kommunikasjon. De franske forsvarerne kunne på sin side bruke landets telefon- og telegraflinjer.<ref>Strachan 2001, s. 234</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Albert Farrington - It's a Long Long Way to Tipperary - 1915.oga
 | tittel        = «It's a Long Way to Tipperary»
 | beskrivelse  = <small>«[[It's a Long Way to Tipperary]]» fremført av Albert Farrington (1915), den ble sunget av britiske styrker på vei mot fronten i 1914</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som [[slaget ved Marne]]. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160&nbsp;km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør.<ref>Stevenson 2012, s. 57</ref> I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne (25 tyske, mot 41 franske og britiske divisjoner), hadde den tyske 1. og 2. armé under [[generaloberst]]ene Kluck og Karl von Bülow rykket frem i en retning som gjorde dem sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef [[oberstløytnant]] [[Richard Hentsch]] bestemte den tyske generalstabssjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Helmuth von Moltke]], at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.<ref name=":15">Keegan 1998, s. 112-122</ref><ref>Watson 2014, s. 134-136</ref> Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.<ref name=":5" /><ref>Strachan 2001, s. 261</ref> Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i [[Lothringen]] fortsatt på tyske hender.<ref>Stevenson 2012, s. 60</ref><ref group="note">Om den tyske retretten var nødvendig har vært diskutert mye i etterkant, historikeren David Stevenson mener etterretningssjefen oberstløytnant Hentsch, generaloberst Bülow som kommanderte 1. armé og generaloberst Moltke som sjef for generalstaben var i overkant forsiktige, se Stevenson 2012, s. 58-60 Andre historikere, som John Keegan og Hew Strachan mener tyskerne hadde forstrukket seg, var for få, og ville lidd nederlag om de ikke hadde trukket seg tilbake, se Strachan 2013, s. 56-58 og Keegan 1998, s. 117-122</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Gruber - Schumann-Heink - Stille Nacht.ogg
 | tittel        = «Stille Nacht, heilige Nacht», engelsk «Silent night», norsk «Glade jul»
 | beskrivelse  = <small>«[[Glade jul|Stille Nacht, heilige Nacht]]» fremført av Ernestine Schumann-Heink, under [[julevåpenhvilen]] - i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven [[Aisne (elv)|Aisne]] som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte [[kappløpet mot havet]].<ref>Keegan 1998, s. 122-127</ref> I ettertid har [[Erich von Falkenhayn]], ny sjef for den tyske generalstaben, forsøkt å fremstille det som en sikring av flanken, med tanke på en langvarig krig. Historikeren [[Hew Strachan]] mener det er rasjonalisering av Falkenhayn, og at de tyske styrkene gjorde et siste forsøk på en rask seier i Frankrike.<ref>Strachan 2001, s. 270, 274, 280</ref> Ved den belgiske byen [[Ieper]] (fransk: Ypres) utkjempet de stridende [[det første slaget ved Ypres]] fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.<ref>Keegan 1998, s. 129-136</ref> Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits,<ref>Keegan 1998, s. 136</ref> i en lengde av totalt 700&nbsp;km.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 151, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 115-2087, Frankreich, Maubeuge, deutsche Besatzung.jpg|Tyske soldater ved [[Maubeuge]], august 1914 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 115-2087 / CC-BY-SA 3.0}}
Réquisition des autos 1914.jpg|Taxier fra Paris, brukt for å frakte tropper til fronten
Georges Scott, A la baïonnette !.jpg|Fransk infanteri under angrep med bajonetter{{Byline|Georges Scott }} 
Algerian riflemen of the French army attacking German guns during the Battle of the Marne in 1918 (C20).jpg|Franske soldater fra Algerie angriper tysk artilleri i 1914
Fotografie-ersten-weltkrieg4.jpg|Franske soldater tar en pause i 1914, bemerk luer, ikke hjelmer, og fargerike bukser
Chasseur d'Afrique, bataille de la Marne 1914.jpg|Fransk kavalerist fra Algerie i Frankrike, 1914
Pièce la bataille de la Marne (cropped).jpg|Scene fra slaget ved Marne, fra tysk film, laget etter krigen
</gallery>

==== Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja ====
[[Fil:MapOfWWIEasternFrontAutumn1914.svg|miniatyr|alt=Kartskisse for slag på østfronten|Kartskisse for [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] og [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]] i 1914 {{Byline|Bearbeidet fra opprinnelig av The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
{{Utdypende|Østfronten (første verdenskrig)}}

Russland innledet angrepet i øst med to [[Armé (forband)|arméer]] mot [[Øst-Preussen]] i Tyskland, og fire arméer mot [[Galicja]] i Østerrike-Ungarn.<ref name=":3">Strachan 2013, s. 28-30</ref> De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren).<ref name=":19" /> Etter innledende motgang i [[slaget ved Stallupönen]] og [[slaget ved Gumbinnen]] ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general [[Paul von Hindenburg]] og general [[Erich Ludendorff]] som hans stabssjef. I [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august<ref>Howard 2002, s. 35</ref>), og [[Det første slaget om de masuriske sjøer|slaget om de masuriske sjøer]] i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om [[de masuriske sjøer]], dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte [[interne linjer]]). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag.<ref>Stone 1998, s. 59-68</ref><ref>Stevenson 2012, s. 66-68</ref> Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen ([[Stavka]]) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.<ref>Strachan 2001, s. 318-319, 334-335</ref>

De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende.<ref>Stone 1998, s. 58, 62</ref><ref>Strachan 2001, s. 314-315</ref> De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd.<ref name=":18">Strachan 2014, s. 48-49</ref> Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etter hvert etablerte landet som et tilnærmet [[diktatur|militærdiktatur]].<ref>Strachan 2013, s. 134-137</ref> Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.<ref name="Watson-161-162-179-181"/>

[[Fil:EasternFront1914b.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over felttoget i russisk Polen|Felttoget i den sørvestre delen av russisk Polen, november-desember 1914 {{Byline|Fra The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder.<ref name="Strachan2001-288-290"/> Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen.<ref>Stone 1998, s. 76-80</ref> Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i [[Galicja]], mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst.<ref name=":20" /> Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved [[Lviv|Lemberg]] (det senere Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen.<ref>Strachan 2001, s. 347-350</ref> Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]]. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved [[beleiringen av Przemyśl]]. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland.<ref name=":3" /><ref name=":18" /> De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den [[rutenere|rutenske]] sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.<ref name="Watson-151-155">Watson 2014, s. 151-155</ref> De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.<ref name="Watson-183,193">Watson 2014, s. 183, 193</ref>
<ref group="note">Årsakene til Østerrike-Ungarns problemer på slagmarken var flere. Med en større befolkning enn Frankrike, hadde de om lag halvparten i antall soldater. Med keiserdømmets kompliserte styringstruktur var det i årene før krigsutbruddet, ikke mulig å få økt bevilgningene til forsvaret i vesentlig grad. Da krigen brøt ut hadde de begrensede styrkene dårlig utstyr, ble dårlig ledet av arrogante og ofte inkompetente generaler som stadig engasjerte styrkene i slag mot større styrker. Rustningsindustrien fungerte dårlig, så etterforsyningen av våpen og ammunisjon var begrenset. Se Stone 1998, s. 71-72, 122-126</ref>

I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området [[Øvre Schlesien]], som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til [[Kraków]]. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven [[Wisła|Weichsel]] (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til [[Toruń|Thorn]] (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etter hvert som de nærmet seg [[Łódź]]. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i [[slaget ved Kraków]], og så i [[slaget ved Limanowa]], ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.<ref>Stevenson 2012, s. 77-79</ref>

==== Britisk/fransk overtak, Boeroppstand, tysk utholdende strid i Øst-Afrika ====
{{Utdypende|Felttoget i Øst-Afrika (første verdenskrig)|felttoget i Sørvest-Afrika}}

Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de [[Imperialisme|imperialistiske statene]] i Europa til [[koloni]]ene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere, stort sett bærere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer dem på vestfronten.<ref>Strachan 2013, s. 67-69</ref> I motsetning til i Europa var de største tapene under krigen i Afrika knyttet til sykdom.<ref>Strachan 2001, s. 500-502</ref>

Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: [[Kamerun#Tysk Kamerun|Tysk Kamerun]] (dagens Kamerun), [[Togoland]] (deler av det er dagens [[Togo]], mens noe er del av [[Ghana]]), [[Tysk Sørvest-Afrika]] (dagens [[Namibia]]) og [[Tysk Øst-Afrika]] (dagens [[Tanzania]]). Styrkene var i hovedsak lokale soldater, samt en del [[India|indiske]]. Særlig [[Frankrike]] rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa.<ref>Strachan 2014, s. 95-96</ref> De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.<ref>Strachan 2014, s. 92-93</ref> Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep [[ententemaktene]] de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var dels å fastholde kravet på landområdet etter krigen,<ref>Strachan 2001, s. 510-511</ref> dels å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]].<ref>Strachan 2013, s. 81, 84</ref> Sistnevnte strategi lå til grunn i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som klarte å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Ententens styrker i Øst-Afrika var i praksis mest lokale, og lite egnet for andre områder.<ref>Strachan 2001, s. 628, 641-642</ref> Mens kampene de andre stedene i Afrika tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen,<ref>Strachan 2013, s. 92-93</ref><ref>Strachan 2001, s. 540-541</ref> den siste trefningen mellom tyske og britiske styrker fant sted 12. november 1918, og formell tysk kapitulasjon skjedde 25. november 1918.<ref>Strachan 2001, s. 641</ref>

I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra [[Nigeria]] og franske fra [[Fransk Ekvatorial-Afrika]]. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden [[Douala|Duala]] i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, det senere [[Ekvatorial-Guinea]]), og ble internert der.<ref name=":7">Keegan 1998, s. 206-208</ref>

Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens [[Botswana]]) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden den andre [[boerkrigen]]. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden [[Windhoek]] ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.<ref name=":7" />

I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant [[Paul von Lettow-Vorbeck]] mot en overlegen britisk styrke i [[slaget ved Tanga]] (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915.<ref>Strachan 2013, s. 84-85</ref><ref>Keegan 1998, s. 210-211</ref> Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general [[Jan Smuts]] for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten.<ref>Keegan 1998, s. 299-300</ref> De stridende partenes konfiskering av lokale matforsyninger førte til en utstrakt hungersnød, og rundt {{formatnum:300000}} sivile døde i de tysk-kontrollerte områdene.<ref>Nasson, s. 441, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Transmitter mast kamina togo.jpg|alt=Tyske radiomaster i Afrika|Radiomaster ved Kamina i Togoland, britenes primære mål {{Byline|Deutsche Kolonialgesellschaft (DKG)}}
Bombardement Tschaukaib 1914.jpg|Tysk flyangrep mot alliert leir i Sørvest-Afrika {{Byline|Paul Fiedler}}
Kamerun 1914.jpg|alt=Tysk Kamerun i 1914|Tysk Kamerun i 1914 {{Byline|''[[The Times]]''| type = Kartskisse av }}
Südwestafrika 1915.jpg|alt=Kartskisse felttog|Felttoget i Sørvest-Afrika (dagens Namibia) {{Byline|Eduard Rothert (1839-1916)|type = Kartskisse av}}
Gernan East Africa, 1914-1918.jpg|alt=Kart over tysk Øst-Afrika|Kart over tysk Øst-Afrika {{Byline|H. C. (Herbert Charles) O'Neill, 1879-1953|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3109, Deutsch-Ostafrika, Gute Deckung.jpg|alt=Tyske styrker i stilling|Tyske styrker i stilling {{Byline|Walther Dobbertin  (1882–1961), Bundesarchiv, Bild 105-DOA3109 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 183-R36256, MG-Abteilung des Kreuzers "Königsberg" bei Kiomboni.jpg|alt=Soldater med maskingevær|Maskingeværlag fra krysseren «Köningsberg» {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-R36256 / CC-BY-SA 3.0}}
World War I in East Africa.jpg|alt=Kart over felttog i tysk Øst-Afrika|Kartskisse over felttoget i tysk Øst-Afrika {{Byline|Mehmet Berker|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3104, Deutsch-Ostafrika, Askari beim Kartenspiel.jpg|alt=Tyske innfødte soldater spiller kort|Tyske innfødte soldater, såkalte [[askari]], spiller kort{{Byline|Bundesarchiv, Bild 105-DOA3104 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3040, Deutsch-Ost-Afrika, Dampfer "Rubens".jpg|alt=Tysk dampskip|Dampskipet «Rubens» brakte forsyninger til de tyske styrkene fra Europa {{Byline|Bundesarchiv, Bild 105-DOA3040 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

==== Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap ====

{{Utdypende|Kampene i Kaukasus|felttoget i Persia (første verdenskrig)}}
[[Fil:CampañaDelCaucaso1914-1916 NO.svg|miniatyr|alt=Kartskisse fronten i Kaukasus|Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914–1916]]

Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det fortsatte å være nøytralt.<ref>Strachan 2001, s. 670</ref> I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved [[Svartehavet]]. [[Ententemaktene]] erklærte så [[Det osmanske rike]] krig, og det sluttet seg til [[sentralmaktene]].<ref name="Stevenson-109">Stevenson 2012, s. 109-110</ref> Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert.<ref>Morrow jr., s. 419, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe [[Jihad]] (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.<ref>Strachan 2013, s. 99-101</ref>

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i [[turanisme]] (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i [[Kaukasus]]. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann.<ref name="Strachan 2013, s. 109-111">Strachan 2013, s. 109-111</ref><ref name=":10">Keegan 1998, s. 221–223</ref> Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved [[Sarıkamış]] var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i [[Baku]], og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.<ref>Strachan 2001, s. 728-729</ref>

==== Asia og Stillehavet, Japans seier og erobring av tyske kolonier ====

{{Utdypende|Asia og Stillehavet under første verdenskrig}}
Kamphandlinger i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av [[Liste over tidligere tyske kolonier|de tyske koloniene]] i [[Stillehavet]] og i [[Republikken Kina|Kina]]. Japan erklærte seg nøytral 4. august, en posisjon støttet av både Storbritannia og Kina, men Storbritannia endret kort etter standpunkt, ba om støtte fra Japan og den 15. august ga Japan et ultimatum til Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 455-460</ref> Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av [[Qingdao|Tsingtau]] (Qingdao), i dag en del av [[Folkerepublikken Kina|Kina]]. [[Japan]] sluttet seg til alliansepartneren Storbritannia, ikke ententen, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater.<ref>Strachan 2001, s. 463, 493</ref> De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.<ref>Keegan 1998, s. 205-206</ref><ref>Stevenson 2012, s. 108</ref>

Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i [[Tysk Ny-Guinea]], falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte [[Det indiske hav]] og [[Stillehavet]], de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.<ref>Strachan 2013, s. 72-73</ref>

<gallery class="center">
German soldiers in a railroad car on the way to the front during early World War I, taken in 1914. Taken from greatwar.nl site.jpg|alt=Tyske soldater i jernbanevogn|Tyske soldater i jernbanevogn i 1914, på vei til vestfronten
Belgian refugees 1914.jpg|alt=Belgiske sivile på flukt|Belgiske sivile på flukt i august 1914
Bataille des Frontières NO.svg|alt=Kartskisse over vestfronten august 1914|Kartskisse over tyske, franske og britiske arméer i august 1914 {{Byline|Lvcvlvs|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 146-1970-038-68, Feldtelefon, Leitungsbau.jpg|alt=Tysk soldat bruker felttelefon|Tysk felttelefon i bruk i 1914 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 146-1970-038-68 / CC-BY-SA 3.0}}
Battle of Frontiers - Map.jpg|alt=Kartskisse over slag|Slaget ved grensene {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 183-R05939, Westfront, Bauern auf der Flucht.jpg|alt=Fransk bondefamilie på flukt|Fransk bondefamilie på flukt {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-R05939 / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 134-C1299, Tsingtau, Vorderste deutsche Frontlinie.jpg|alt=Kartskisse over frontlinje, Kina|Frontlinjen ved [[Qingdao|Tsingtao]] {{Byline|Bundesarchiv, Bild 134-C1299 / CC-BY-SA 3.0}}
Farman-seaplane-japan.jpg|alt=Japanske sjøfly i Kina|Japanske sjøfly under kampene ved Tsingtao {{Byline|Den keiserlige japanske marine}}
Siege of Tsingtao, soldiers of IJA 18th division took over german trench Kopie.jpg|alt=Japanske soldater i Kina|Japanske soldater under erobringen av Tsingtao
Route de l'escadre allemande d'Extrême-Orient 1914-1915-no.svg|alt=Kartskisse over seilas for tyske kryssere i Stillehavet|Tyske kryssere i Asia og Stillehavet, juni 1914 til mars 1915 {{Byline|Telaneo|type = Kartskisse av}}
Battle of Coronel map NO.svg|alt=Skisse av slaget ved Coronel|Skisse av [[slaget ved Coronel]], det første britiske nederlag til sjøs siden [[Napoleonskrigene]]
Cfbattlepainting (Retouched).jpg|alt=Maleri av tysk krigsskip som synker|Tysk krysser synker under [[slaget ved Falklandsøyene]] {{Byline|William Lionel Wyllie (1851–1931)|type = Malt av}}
Russian Troops NGM-v31-p372.jpg|alt=Russiske tropper marsjerer mot fronten|Russiske tropper marsjerer mot fronten. {{Byline|George H. Mewes}}
</gallery>

==== Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere ====

{{Tekstboks
|overskrift=Sjøstridskrefter i 1914–1915
|Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.<ref name=":6">Keegan 1998, s. 263-265</ref>

Fra februar 1915 erklærte tyskerne [[uinnskrenket ubåtkrig]] (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene,<ref>Stevenson 2012, s. 247</ref> ifølge professor [[Rolf Hobson]] var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.<ref>Hobson 2015, s. 332</ref>|align=right}}

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av [[slagskip]] i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. [[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]] i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten.<ref>Strachan 2001, s. 426-429, 437</ref> En relativt beskjeden flåte av [[undervannsbåt|ubåter]] var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til [[blokade]]n av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.<ref name=":6" />

{{Sitat|Det var liten trøst for herr Britling i tanken at britiske hjem, kvinner og barn, tross alt, kun gjennomgikk den samme slags opplevelse som våre skip har påført mange ganger tidligere på uskyldige mennesker i landsbyer i Afrika og Polynesia...|note=<ref group="note">It was small consolation for Mr. Britling to reflect that English homes and women and children were, after all, undergoing only the same kind of experience that our ships have inflicted scores of times in the past upon innocent people in the villages of Africa and Polynesia...</ref><ref>Olusoga 2014, s. 30-31</ref>|Forfatteren [[H.G. Wells]] i boken ''Mr. Britling Sees It Through'', om de tyske raidene på Scarborough og Whitby}}

Et mindre antall tyske [[krysser]]e var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes [[handelsfartøy]]. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 452-453</ref> Britiske [[Royal Navy]] begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk [[jager]], før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.<ref>Strachan 2001, s. 479-480</ref>

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I [[slaget ved Coronel]], ved kysten av [[Chile]], ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden [[Napoleonskrigene]], og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske [[slagkrysser]]e i [[slaget ved Falklandsøyene]], var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved [[Isla Robinson Crusoe]] vest av  Chile.<ref>Keegan 1998, s. 212-215</ref><ref name="Strachan-75">Strachan 2013, s. 75-80</ref>

=== 1915: Gallipolli, Gorlice-Tarnow, Isonzo og okkupasjonen av Serbia ===
==== Vestfronten, mislykket britisk og fransk angrep, bruk av stridsgass ====
[[Fil:Western front 1915-16.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over offensiver på vestfronten|Kartskisse over offensiver på vestfronten, 1915–1916 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Krigsminister [[Erich von Falkenhayn]] argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.<ref>Keegan 1998, s. 187-190</ref><ref>Strachan 2013, s. 140-141</ref>

Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen [[Artois]] i Frankrike. Etter intense britiske forberedelser (basert på etterretning og beregning av behovet for artilleri for å slå ut de tyske skyttergravene) gikk den første delen av angrepet bra.<ref name="Cambridge_Prior_209">Prior, s. 209–210, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Etter et artilleribombardement rykket troppene frem, den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder, førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene.<ref>Strachan 2013, s. 176-177</ref><ref>Keegan 1998, s. 193-197</ref> Slaget ved Cambrai viste at det ved nøye forberedelse var mulig å ødelegge de fremste stillingene og rykke frem 1–2 kilometer, med begrensede tap. Men slaget viste også at om fiendens artilleri ikke var slått ut (noe som på dette tidspunkt ikke var mulig) så ville tapene øke i dagene som kom. Nok en lærdom var at kavaleri (soldater på hest) ikke hadde noe å gjøre på en moderne slagmark.<ref name="Cambridge_Prior_209"/>

Den 22. april 1915 gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels å prøve ut et nytt våpen, [[stridsgass]] basert på [[klor]]. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen.<ref>Keegan 1998, s. 197-198</ref> I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men den stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.<ref>Keegan 1998, s. 199</ref>

Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i [[slaget ved Loos]] 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen soldater (døde, sårede og tatt som fanger). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.<ref>Keegan 1998, s. 200-203</ref><ref>Strachan 2013, s. 180-181</ref>

==== Østfronten, Østerrike-Ungarn unnsettes av Tyskland, strategisk russisk retrett ====
{{Utdypende|Den store retretten|den svarte-gule offensiven (1915)}}
[[Fil:EasternFront1915b.jpg|miniatyr|alt=Østfronten i 1915|Østfronten i 1915 under og etter offensiven ved Gorlice-Tarnow {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
De tyske styrkene begynte en offensiv ved [[De masuriske sjøer]] i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland.<ref>Stone 1998, s. 116-119</ref> De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i [[Karpatene]] var derimot en katastrofe. Generalstabssjef [[Conrad von Hötzendorf]] angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicja. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.<ref>Keegan 1998, s. 172-174</ref><ref>Stone 1998, s. 113-114</ref>

Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicja for å støtte Østerrike-Ungarn. I [[Gorlice-Tarnow-offensiven]], som begynte 2. mai, fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicja, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av [[Det andre slaget om Lemberg (1915)|det andre slaget om Lemberg]]. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den ''polske lommen'' (den delen av Russland som lå klemt mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn). Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen.<ref name="Strachan 2013, s. 109-111"/><ref>Keegan 1998, s. 229-233</ref><ref>Stone 1998, s. 128-142</ref> De sivile i og ved krigsområdet betalte en høy pris, mellom tre og ti millioner flyktet.<ref>Howard 2002, s. 51</ref>

For regimet i Russland ble Gorlice-Tarnow-offensiven og den store retretten begynnelsen på slutten, tsarveldet klarte aldri å virkelig reise seg etter dette tapet. For Østerrike-Ungarn betød seieren at keiserriket fikk nok tropper tilgjengelig og høynet moral, til å stå imot angrepet fra Italia.<ref>Afflerbach, s. 248, 254 ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
INCONNU - La Guerre 1914-1915 - AMIENS - Le passage de l'armée d'Afrique - 185 RP Paris.JPG|alt=Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike|Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike
German Barrage Fire at Night (Ypres).jpg|alt=Tysk artilleriild om natten|Tysk artilleriild om natten {{Byline|George G. Nasmith}}
Carte Campagne de Serbie NO.svg|alt=Sentralmaktenes invasjon av Serbia|Sentralmaktenes invasjon av Serbia mot slutten av 1915 {{Byline|Boldair|type = Kartskisse av }}
Map 3 Sinai detail Keogh p.26.jpeg|alt=Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen|Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen {{Byline|E.G. Keogh}}
Mysore and Bengal Lancers with Bikanir Camel Corps in the Sinai Desert 1915 IWM Q15568.jpg|alt=Indiske styrker i Sinaiørkenen|Indiske styrker i Sinaiørkenen i 1915 
</gallery>

==== Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli ====
{{Utdypende|Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig)|kampene i Sinai og Palestina|slaget om Gallipoli}}
[[Fil:Map of Turkish forces at Gallipoli April 1915.png|miniatyr|alt=Osmanske styrker ved Dardanellene|Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915]]

Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige [[Suezkanalen]] fra det sørlige Palestina. [[Angrepet på Suezkanalen]] ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene.<ref>Keegan 1998, s. 219-221</ref> Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet.<ref>Strachan 2001, s. 734</ref> For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både [[Khedivatet Egypt]], og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912.<ref>Strachan 2001, s. 729</ref> For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.<ref>Strachan 2001, s. 742</ref>

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom [[Dardanellene]] til [[Bosporus]] og [[Istanbul|Konstantinopel]] (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene [[mine]]sprengt. Styrken måtte etter hvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.<ref>Keegan 1998, s. 236-239</ref><ref>Strachan 2013, s. 115–119</ref>

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]] (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen [[Otto Liman von Sanders]] som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som [[ANZAC-dagen]].<ref>Keegan 1998, s. 240-248</ref><ref>Strachan 2013, s. 119-123</ref><ref group="note">Historikeren David Stevenson hevder at planen om å angripe den osmanske hovedstaden Konstantinopel fra sjøsiden, var basert på strategi som ikke holdt. Dels var osmanerne mer utholdende enn hva ententemaktene håpet, dels hadde britene og franskmennene selv problemer med å produsere nok granater og kunne uansett ikke sendt store partier til russerne om stredet ved Bosporos ble åpnet. Britisk prestisje som imperium bidro også til det mislykkede angrepet på Dardanellene, og førte til at operasjonen ble avsluttet senere enn den burde vært.

I tillegg undervurderte admiralitetet hvor vanskelig det var å fjerne minefelt og slå ut batterier på land med skipsartilleri. Invasjonen var dårlig koordinert, overraskelsesmomentet ble avslørt og for små styrker ble satt inn. Som en av de drivende bak operasjonen fikk [[Winston Churchill]] i etterkant avskjed som marineminister. Se Stevenson 2012, s. 117-121, 125</ref>

I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken [[Colmar von der Goltz]] gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot [[Britisk India]] forberedes.<ref>Strachan 2001, s. 784</ref> I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin [[de facto]] kontroll med landet.<ref>Strachan 2001, s. 787-788</ref>

==== Italia: Angrep på Østerrike-Ungarn, minimal fremgang og store tap ====
{{Utdypende|Italiafronten (første verdenskrig)|slagene ved Isonzo}}
[[Fil:Italian Front 1915-1917.jpg|miniatyr|alt=Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn|Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, 1915–1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
Til tross for alliansen Italia hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn, avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet i stedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i [[Irredentisme]], det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene [[Trentino]], [[Sør-Tirol]], [[Istria]] med havnebyen [[Trieste]] og [[Dalmatia]]. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.

Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven [[Isonzo]]. Deretter utviklet striden seg til en [[skyttergravskrig]], ikke ulik den på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]]. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.<ref>Keegan 1998, s. 226-228</ref><ref>Strachan 2013, s. 151-155</ref>

==== Balkan: Nytt angrep på Serbia ====
{{Utdypende|Balkanfronten (første verdenskrig)|Serbiafelttoget (første verdenskrig)|Kosovooffensiven}}

De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner.<ref name="Keegan-156-255"/> Under invasjonen ble sivilbefolkningen grusomt behandlet, særlig bulgarske styrker i Kosovo gikk hardt frem mot de serbiske og greske minoritetene.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 74, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk [[August von Mackensen]]. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til [[Korfu]]. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i [[Thessaloniki]] i Hellas å komme Serbia til unnsetning. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki.<ref name="Keegan-156-255">Keegan 1998, s. 156-160, 250-255</ref> Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene, at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.<ref>Stevenson 2012, s. 160-161</ref>

=== 1916: Slagene ved Verdun, Somme og Brusilov-offensiven ===
==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap for alle ====
{{Tekstboks
|overskrift=Generalenes brutalitet
|Både under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren [[John Keegan]] hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil, fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått, fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.

Mens [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]] og [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]] under [[slaget ved Waterloo]] hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende ville ha mistet den lille oversikten han hadde.<ref>Howard 2002, s. 16-17</ref>

Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. [[Felttelefon]]linjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom [[artilleri]] og [[infanteri]] ble på denne måten vanskeliggjort. At britene hadde mistet de fleste av sine soldater og i praksis satte inn en tilnærmet ny hær, ledet av offiserer forfremmet langt over sine kunnskaper, gjorde ikke oppgaven lettere.<ref>Howard 2002, s. 53-54</ref>

Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri, at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.<ref>Keegan 1998, s. 309-316</ref>|align=right}}

==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap ====
Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.<ref>Strachan 2013, s. 184, 190</ref>

Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabssjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var ute av stand til å starte en offensiv, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen [[Verdun]] ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som [[slaget ved Verdun]]. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og forsøkte å hindre franske rekognoseringsfly i å avsløre oppbyggingen. Noen franske rekognoseringsfly klarte å ta bilder som viste forberedelsene til angrepet, dette ble også bekreftet av tyske desertører.<ref>Prior, s. 93, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som [[Hew Strachan]]) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som [[John Keegan]] og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.<ref group="note">Ifølge historikeren [[John Keegan]] var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren [[Hew Strachan]] hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene. Tapene ble relativt sett et større problem for Tyskland enn for Frankrike, Strachan 2013, s. 188.</ref> Uansett tyskernes hensikt, så var ikke Verdun strategisk viktig for Frankrike, det var ingen vitale kommunikasjonslinjer eller fabrikker nær Verdun og åsene vest for byen ga gode stillinger for å stoppe videre tysk fremrykking.<ref>Prior, s. 91, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916, med tap for de tyske styrkene, deres første klare nederlag.<ref>Howard 2002, s. 64</ref> De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).<ref>Keegan 1998, s. 277-286</ref><ref>Strachan 2013, s. 184-190</ref>

[[Slaget ved Somme]] begynte 1. juli 1916 med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, som var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling.<ref>Keegan 1998, s. 289-293</ref> En britisk forbedring under slaget ved Somme var fremrykking av infanteri tett bak artillerinedslag (engelsk creeping barrage). Det gjorde at forsvarerne ikke fikk tid til å komme seg ut av tilfluktsrom og bemanne stillinger, og ble etter hvert tatt i bruk over hele vestfronten.<ref>Prior, s. 216, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen mann for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne.<ref>Strachan 2013, s. 190-195</ref><ref>Keegan 1998, s. 289-295</ref> I desember 1916 ble den franske generalstabssjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etter hvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general [[Robert Nivelle]].<ref>Keegan 1998, s. 311, 321</ref>

==== Østfronten, Russland mislykkes i nord, men får gjennombrudd i sør ====

Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens [[Vilnius]]. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, [[Stavka]], var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom [[Pripjatmyrene]], men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, [[Aleksej Brusilov]], mente derimot at et angrep i sør kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.<ref>Watson 2014, s. 302-306</ref>

Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker [[Brusilovoffensiven]]. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabssjef, og [[Paul von Hindenburg]] overtok stillingen.<ref>Keegan 1998, s. 302-306</ref><ref name=":8">Strachan 2013, s. 190</ref> Seieren kostet Russland dyrt, rundt én million russiske soldater gikk tapt, mange av de som fanger eller desertører.<ref>EB 2010, bind 29, s. 975</ref>

==== Italia, Østerrike-Ungarn angriper, nye italienske angrep ====
Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo (fire i 1916), hvor de italienske styrkene hadde store tap og minimal fremgang. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen [[Asiago]], og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på [[Posletten]]. Dette ble senere kjent som [[Trentino-offensiven]]. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10–15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav en del av områdene de hadde erobret, dette som følge av mangel på tropper til å holde dem.<ref name=":8" /><ref>Keegan 1998, s. 301-302</ref> Brusilovoffensiven var andre gang i løpet av to år som østerriksk-ungarske styrker tapte hundretusener av soldater. Tyske offiserer som tjenestegjorde sammen med de anså at årsaken til de østerriksk-ungarske offiserenes inkompetanse var deres distanse, både psykologisk og fysisk, fra soldatene de var satt til å lede.<ref>Watson 2014, s. 306-308</ref>

<gallery class="center">
Indian army soldier after siege of Kut.jpg|Indisk soldat, utsultet etter beleiringen av Kut
Battle of Verdun map.png|Kartskisse over slaget ved Verdun
Senegalschützen.jpg|Franske soldater fra det som i dag er [[Senegal]] i marsj mot fronten ved Verdun
Battelfield Verdun.JPG|Foto fra slagfeltet ved Verdun i 2005
Battle of the Somme 1916 map.png|Kartskisse over slaget ved Somme
Cheshire Regiment trench Somme 1916.jpg|Britisk soldat i [[skyttergrav]] under slaget ved Somme {{byline|John Warwick Brooke}}
British wounded Bernafay Wood 19 July 1916.jpg|Tyske fanger og sårede britiske soldater {{Byline|Ernest Brooks (1878–1957)}}
EasternFront1916a.jpg|Østfronten før [[Brusilovoffensiven]] {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
EasternFront1916b.jpg|Brusilovoffensiven, utgangsposisjon og fremrykking 4. juni til 20. september {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Map of the Battle of Jutland, 1916.svg|[[Jyllandsslaget]], britiske og tyske marinestyrkers bevegelser
Destruction of HMS Queen Mary.jpg|[[HMS «Queen Mary»]] eksploderer under Jyllandsslaget
Romania-WW1-3.jpg|Fronten i Romania {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Entente on the Balkans.jpg|Ententesoldater av ulik nasjonalitet
Operations at the border of Greece and Serbia during WW1.jpg|Makedoniafronten og Monastiroffensiven {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
</gallery>

==== Balkan, Romania bytter side og blir angrepet og okkupert====
{{Utdypende|Makedoniafronten}}
De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe [[Romania]] på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep [[Transilvania]] i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved [[Moldova (region)|Moldova]]. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra [[Thessaloniki]]–[[Monastiroffensiven]], for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i [[Ploiești]] kom under tysk kontroll.<ref>Keegan 1998, s. 306-308</ref>

; Midtøsten, britisk-indisk styrke overgir seg ved Kut, osmanene mislykkes igjen ved Suez 
Ved [[beleiringen av Kut]] (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot [[Bagdad]] beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte i alt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916.<ref name=":9">Keegan 1998, s. 300-301</ref> Sammen med nederlaget i [[Slaget om Gallipoli|invasjonen ved Gallipoli]] vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit.<ref>Stevenson 2012, s. 121-122</ref> Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok [[Trabzon]].<ref name=":9" />

Et osmansk angrep mot [[Suezkanalen]] ble stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i [[slaget ved Romani]]. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året.<ref name=":9" /><ref>{{Kilde www|url=https://nzhistory.govt.nz/war/sinai-campaign/romani|tittel=Sinai campaign Page 4 – Battle of Romani|besøksdato=24. september 2017|forfattere=|dato=20. desember 2012|forlag=(Ministry for Culture and Heritage, New Zealand|sitat=}}</ref> Ententemaktene fikk støtte gjennom [[Araberoppstanden|det arabiske opprøret]] som brøt ut i de [[Palestina (område)|palestinske områdene]] i 1916, og varte ut resten av krigen.<ref name=":10" />

==== Krigen til sjøs, britisk-tysk slag ved Jylland, britiske tap størst, tyske styrker fremdeles underlegne ====

Etter stort sett å ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som [[Jyllandsslaget]] kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var, selv etter tap, totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland resten av krigen.<ref>Keegan 1998, s. 269-274</ref><ref name="Strachan-210">Strachan 2013, s. 210-214</ref>

Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med å føre til et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok en kraftig utvidelse av [[US Navy]] som truet [[Royal Navy]]s overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år,<ref>Strachan 2014, s. 130-131</ref> i ettertid forstått som krigen i Europa, mens i samtiden var en mulig krig mot Mexico vel så relevant.<ref>Keene, s. 527, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=== 1917: Ubåtkrig, russisk revolusjon og USAs inntreden i krigen ===
==== Vestfronten, nye britiske og franske offensiver, minimal fremrykking, store tap og mytteri i franske styrker ====

[[Fil:Western Front 1917.jpg|miniatyr|Vestfronten i 1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning av antallet soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at det ikke ville være nok amerikanske vernepliktige til å gi et avgjørende bidrag på vestfronten før tidligst 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.<ref name=":16">Strachan 2013, s. 227-230</ref><ref name="Strachan2001-973-975">Strachan 2001, s. 973–975, 991</ref>

I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, [[Hindenburglinjen]]. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.<ref name=":11">Strachan 2013, s. 243-248</ref>

Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot dem sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i [[Slaget om Arras (1917)|slaget om Arras]], hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I [[slaget om Vimyhøyden]] erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene. Selv om de hadde en viss fremgang uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general [[Philippe Pétain]] over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av [[mytteri]]er i den franske hæren. Den franske generalstaben under Pétain møtte til dels mytteriene med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Pétain valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner.<ref name=":11" /><ref>Keegan 1998, s. 322-329</ref> Et annet resultat var redusert britisk tillit til de franske styrkene, og fortsatt motstand mot en enhetlig overkommando, noe som særlig fikk negative konsekvenser året etter under de siste store tyske offensivene på vestfronten.<ref>Neiberg, s. 121, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

{{Sitat|Vi må vente på amerikanerne og stridsvognene.|General Philippe Pétain om nødvendigheten av å unngå nye store offensiver etter mytteriene våren 1917.<ref>EB 2010, bind 29, s. 977</ref>}}

{{lytte
 | filnavn     = Over There.wav
 | tittel        = «Over There»
 | beskrivelse  = <small>Populær amerikansk sang skrevet til USAs innsats, fremført av U.S. Military Academy Band</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
I [[slaget ved Messines]] i mai–juni 1917 seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i [[slaget ved Passchendaele]] (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av dem om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av dem om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.<ref>Keegan 1998, s. 360-368</ref><ref>Strachan 2013, s. 250-254</ref><ref>Stevenson 2012, s. 331-336</ref>

Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i [[slaget ved Cambrai]], som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde en del fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene.<ref>Strachan 2013, s. 313-314</ref><ref>Keegan 1998, s. 369-371</ref> Selv om britene ikke klarte å utnytte fremgangen var slaget ved Cambrai en milepæl i bruk av store grupper stridsvogner.<ref>Neiberg, s. 111, 128, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Submarine U-14 (LOC) (6358166395).jpg|Tysk ubåt «U-14», brukt under første verdenskrig
German Submarine War Zone Announced 1 February 1917.jpeg|Områder hvor [[uinnskrenket ubåtkrig]] fant sted, kartskisse fra 1917
Emergency Peace Federation 1917.jpg|Amerikansk plakat med agitasjon for at landet skal forbli nøytralt
Ztel2.jpg|[[Zimmermann-telegrammet]], dekodet av britenes [[Room 40]], bidro til å få USA med i krigen
Zimmerman telegram - the temptation.png|«Fristelsen», amerikansk avistegning om [[Zimmermann-telegrammet]]
I want you for U.S. Army 3b48465u original.jpg|Amerikansk plakat for rekruttering
Flandern 1917.jpg|Tyske soldater skyter på angripende franske i Flandern, sannsynligvis fra [[slaget ved Passchendaele]]
Stretcher bearers Passchendaele August 1917.jpg|Britiske sanitetssoldater under slaget ved Passchendaele, de vasser i gjørme til knærne. {{Byline|John Warwick Brooke (1886–1929)}}
Australian infantry small box respirators Ypres 1917.jpg|[[Australia|Australsk]] [[infanteri]] med gassmasker i 1917
Bundesarchiv Bild 104-0941A, Bei Cambrai, zerstörter englischer Panzer Mark I.jpg|Tyske soldater forsøker å berge en etterlatt britisk stridsvogn ved Cambrai {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 104-0941A / CC-BY-SA 3.0}}
EasternFront1917.jpg|Skisse over østfronten med [[Kerenskijoffensiven]] i juli 1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Indian Army QF 3.7 inch gun battery Jerusalem 1917.jpg|Artillerister fra Britisk India under erobringen av Palestina i 1917
The camel corps at Beersheba2.jpg|Det britiske imperiets kamelkorps ved [[Beer Sheva]] i 1917
Chateauwood.jpg|Australske soldater i område lagt øde under slaget ved Passchendaele {{Byline|[[Frank Hurley]] (1885–1962) }}
RJB23 – Friede 1917 1.jpg|Møte mellom russiske og tyske soldater, den tyske overkommandoen brukte det som et middel for å bryte ned russisk stridsmoral
Bloody WWI Footage! 1918 World War I - Public Domain Blockbuster.webm|Stumfilm fra United States Army om bakgrunnen for USAs inntreden, og landets innsats i krigen
</gallery>

==== Østfronten, revolusjon i Russland, kort og mislykket russisk offensiv om sommeren ====

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en [[Den russiske revolusjon|revolusjon]] tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som [[Kerenskijoffensiven]]. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker.<ref>Strachan 2013, s. 261</ref> De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160&nbsp;km. Med fremrykkingen var [[Galicja]], og derved hele Østerrike-Ungarn, fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i [[slaget om Riga]] ble byen inntatt av tyske styrker.<ref>Stevenson 2012, s. 326</ref> Slaget ved Riga var det første hvor tyske styrker i stor målestokk brukte ny taktikk for infanteri og taktikk, i stor grad utviklet av oberst Georg Bruckmüller. Det var en suksess og ble deretter brukt både ved fronten mot Italia høsten samme år og på vestfronten våren 1918.<ref>Neiberg, s. 111, 126–127, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Balkan, stort sett uvirksom ententestyrke sterkt rammet av malaria ====

I 1917 ble Hellas med på ententens side.<ref>Keegan 1998, s. 308</ref> Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen [[Thessaloniki]]. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig [[malaria]], og hadde ingen større offensiver i 1917.<ref name="Strachan 2013, s. 321-323">Strachan 2013, s. 321-323</ref>

; Italia, østerriksk-ungarske og tyske styrker til angrep, stor seier for sentralmaktene
[[Fil:Battle of Caporetto.jpg|miniatyr|Kart over Caporetto-offensiven {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det [[tiende slaget ved Isonzo]] og det [[ellevte slaget ved Isonzo]]), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10&nbsp;km, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.

Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under det som ble kjent som [[Caporetto-offensiven]]. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, helt til [[Piave]]-elven, ikke langt fra [[Venezia]]. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater [[Desertering|deserterte]]. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene etablerte et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.<ref>Strachan 2013, s. 256-258, 305</ref><ref>Keegan 1998, s. 346-350</ref><ref name="Stevenson-377">Stevenson 2012, s. 377-381</ref>

==== Midtøsten, britiske offensiver tar Basra, Palestina og Jerusalem ====

Etter at den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved [[Basra]]. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra [[Britisk India]]. Styrken rykket langsomt frem mot [[Bagdad]] langs elven [[Tigris]], og [[Erobringen av Bagdad (1917)|erobringen av Bagdad]] fant sted i mars 1917.

I [[slaget ved Rafah]] i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med [[Sinaihalvøya]], og det var mulig å angripe [[Palestina]]. Det [[første slag om Gaza]] ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, kjent som det [[andre slag om Gaza]], led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.<ref>Keegan 1998, s. 414-415</ref>

I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i [[slaget ved Beersheba]]. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble [[Slaget om Jerusalem (1917)|slaget om Jerusalem]] utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året.<ref>Strachan 2013, s. 283-285</ref> Relativt små arabiske opprørsstyrker - hvor blant annet [[Thomas Edward Lawrence]] deltok - spilte en viktig rolle ved å forstyrre osmanske forsyningslinjer, de bandt opp mellom 100 og 1000 så mange osmanske soldater som det var opprørere.<ref>Høiback/Vaagland 2014, s. 202</ref>

==== Krigen til sjøs, tysk uinnskrenket ubåtkrig fra første februar, 860 tusen tonn med skipstonnasje senket i april, britene begynner med konvoier ====

Til tross for frykt for USAs reaksjon, var det ved årsskiftet 1916/1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved [[uinnskrenket ubåtkrig]] ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917.<ref name="Stevenson-255" >Stevenson 2012, s. 255-262</ref> Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at [[Zimmermann-telegrammet]] ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917.<ref>Stevenson 2012, s. 312-317</ref> Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til en bedre fredsavtale, med felles sikkerhetssystem (Folkeforbundet) demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.<ref name=":17">Strachan 2013, s. 222-227</ref><ref>Strachan 2014, s. 238-239</ref><ref>Ferguson 2006, s. 116</ref>

Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av [[konvoi]]er, at mange handelsskip seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøyer. Konvoier hadde ikke vært i bruk siden [[Napoleonskrigene]], og motstanden var stor. Den positive effekten for britene med konvoiseiling kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At [[US Navy]] etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange [[jager]]e, var avgjørende for konvoisystemets funksjon.<ref>Stevenson 2012, s. 362</ref> Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.<ref name=":17" /><ref>Keegan 1998, s. 351-355</ref>

=== 1918: Frontlinjene i bevegelse, tysk nederlag ===
==== Vestfronten, tysk våroffensiv stoppet, ententemaktene til motangrep, tyskerne presset ut av Frankrike ====

{{Tekstboks
|overskrift=Taktikk for angrep
|I 1914 hadde krigen låst seg i en skyttergravskrig. I løpet av 1917 og 1918 endret dette seg, først på østfronten og ved fronten i Italia, og fra våren 1918 ble ny taktikk også tatt i bruk på vestfronten. Tyskerne utdannet såkalte [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormtropper]]. Godt utstyrt med våpen rykket de frem i tet, beskyttet både i front og på sidene (flankene) av sperreild fra artilleriet. Den nye tyske taktiske bruken av artilleri, utviklet av oberst Georg Bruchmüller, ble først prøvd i stor skala under [[slaget om Riga|angrepet på Riga]] i september 1917. Det var en suksess, og ble så brukt ved [[Caporetto-offensiven]] ved fronten mot Italia i oktober, igjen med suksess.<ref>Neiberg, s. 127, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Ententemaktene utviklet tilsvarende bruk av artilleriet, ga enhetene mer og tyngre våpen, og i tillegg hadde de under fremrykningene ettersommeren og høsten 1918 fordel av overvekt i antall og materiell.<ref>Stevenson 2012, s. 375-377, 400-401</ref> De gjorde også utstrakt bruk av [[artillerilydpeiling]] så plassering av tyske kanonbatterier kunne bestemmes så nøyaktig at mange kunne slås ut av artilleri.<ref>Prior, s. 227, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> En forskjell i taktikk var støtte av artilleri etter gjennombrudd. Mens tyske stormtropper rykket langt frem, med lite eller ingen støtte av artilleri, stoppet ententemaktene sine angrep før de mistet dekning.<ref>Mick, s. 153, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref name="Cambridge_Prior_224">Prior, s. 224, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>|align=right}}

Etter at fredstraktaten med Russland ([[freden i Brest-Litovsk]]) var undertegnet i mars, kunne Tyskland frigjøre styrker fra østfronten. Rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. Før offensiven i vest hadde tyskerne 192 divisjoner, mot ententens 178. Materielt var tyskerne underlegne, de hadde 3&nbsp;700 fly mot ententens 4&nbsp;500 fly, 14 tusen kanoner mot ententens 18 tusen kanoner og 10 stridsvogner mot ententens 800 stridsvogner. For å vinne var Tyskland avhengig av å slå de franske og britiske styrkene, før amerikanske styrker ankom i større antall.

Den tyske [[våroffensiven]] begynte 21. mars 1918. Den besto av fire angrep på ulike frontavsnitt, fra 21. mars til 17. juli. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene. Planen var å slå britene slik at de trakk seg ut av krigen.<ref>Strachan 2014, s. 258</ref><ref>Stevenson 2012, s. 402</ref><ref>Strachan 2013, s. 293</ref> Etter dette håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor. De fremre enhetene i den britiske femte armé som dekket det første tyske angrepsfeltet bortimot kollapset. Den første dagen ble 21 tusen britiske soldater tatt til fange. Våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene langs vestfronten, etter at de ble etablert høsten 1914.

Ententemaktene var under sterkt press, og et symbolsk viktig resultat var at general [[Ferdinand Foch]] ble utnevnt til alliert øverstkommanderende den 26. mars, noe britene i årene før sterkt hadde motarbeidet.<ref name="Cambridge_Prior_226">Prior, s. 226, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Paris ble beskutt med langtrekkende tyske kanoner. Rundt én million sivile flyktet fra den franske hovedstaden, og den britiske regjeringen diskuterte i begynnelsen av juni om [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) måtte evakueres fra Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 418, 421</ref> Etter hvert som offensiven utviklet seg, førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, manglende støtte fra artilleri, innbitt motstand fra ententemaktene, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. Selv om situasjonen fremdeles fremsto som kritisk, var faren for et sammenbrudd for ententemaktene reelt sett over i midten av juni. Den tyske offensiven ble endelig avsluttet i midten av juli 1918.<ref name="Cambridge_Prior_224"/><ref>Keegan 1998, s. 392-409</ref><ref>Strachan 2013, s. 306-314</ref><ref name="Stevenson-408">Stevenson 2012, s. 408-420</ref> Etter fremrykkingen var over måtte de reduserte tyske styrkene holde en frontlinje som var dobbelt lengde av den de hadde i mars.<ref name="Cambridge_Prior_226"/>

Etter å ha stoppet de tyske angrepene, var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge dem til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som [[hundredagersoffensiven]]. Det var en serie med angrep (som [[Meuse-Argonne-offensiven]]) mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, og deres luftstyrker var overlegne. Gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. Mens de tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, tap de ikke kunne erstatte, og britene og franskmennene også hadde store tap, så kom det fra mai av hver måned over 200 tusen nye amerikanske soldater til Frankrike.<ref name="Stevenson-408"/><ref name="Keegan-416">Keegan 1998, s. 416-419</ref>

I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av mesteparten av det nordvestlige Frankrike, tilbake til [[Hindenburglinjen]], og videre, med en stadig dårligere moral som resultat.<ref>Keegan 1998, s. 410-414</ref> Mens tyskerne 1. april hadde 98 divisjoner fullt klar for strid, falt antallet til 47 den 1. september, 14 den 4. oktober og bare 4 divisjoner den 11. november (dagen for våpenhvile).<ref>Stevenson 2012, s. 375-377, 482</ref> I slutten av oktober trakk general Ludendorff seg fra generalstaben. Etter at Østerrike-Ungarn ved månedsskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale, sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet forhandlinger om [[våpenhvile]]. Den tyske keiseren [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] ble tvunget til å abdisere, og han søkte [[politisk asyl]] i Nederland.<ref name="Keegan-416"/> Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig trådte i kraft klokken 11 den 11. november 1918.<ref name="Stevenson-481">Stevenson 2012, s. 481-498</ref>

<gallery class="center">
Tanks of WWI.ogv|Film av stridsvogner fra første verdenskrig
FinnishCivilWarMapBegin.svg|Områder kontrollert av «de røde» i rødt og «de hvite» i blått i begynnelsen av [[den finske borgerkrigen]] februar 1918
Tampere destroyed in Civil War.jpg|Byen Tammerfors ødelagt etter [[slaget om Tammerfors]] i mars-april 1918
Map Treaty of Brest-Litovsk-no.svg|Grensene i [[Øst-Europa]] etter freden i Brest-Litovsk
Bundesarchiv Bild 104-0984A, Bei Etricourt, Truppen auf Landstraße.jpg|Tyske tropper og forsyninger transporteres til fronten, der jernbanene sluttet ble hester brukt {{Byline|Bundesarchiv, Bild 104-0984A / CC-BY-SA 3.0}}
Western front 1918 german.jpg|Skisse over den tyske våroffensiven 1918 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Ofensiva turca de 1918 en el Caucaso NO.png|Kampene mellom osmanske og lokale styrker i Kaukasus, 1918
Ww1-breaktrough-macedonian-front.jpg|Ententens gjennombrudd på Balkan, høsten 1918 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
At close grips2.jpg|To amerikanske soldater angriper, to tyske ligger døde på bakken. Muligens arrangert, så viser det uansett en realistisk situasjon og amerikansk innsats {{Byline|H. D. Girdwood  (1878–1964)}}
Flashes of Action- Actualities of the World War.webm|''Flashes of Action'', film fra US Army over innsatsen i Frankrike
Riflemen-1918-Western-Front.jpg|Diagram over styrkeforhold på vestfronten, fra juni 1918 hadde ententemaktene overtaket, takket være over 200 tusen nye amerikanske soldater hver måned
Western front 1918 allied.jpg|Ententens gjennombrudd på vestfronten, høsten 1918 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Armisticetrain (slight crop).jpg|Representanter for Tyskland og ententemaktene ved inngåelse av våpenhvilen 11. november 1918
</gallery>

==== Østfronten, tysk erobring, fredsavtale mellom Russland og sentralmaktene, osmansk fremrykking====
{{Utdypende|Kampene i Kaukasus}}
De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i [[Brest-Litovsk]] for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven ''Operation Faustschlag'' (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars  [[freden i Brest-Litovsk]]. Russland som stat var dermed ute av krigen.<ref name="Stevenson-384">Stevenson 2012, s. 384-397</ref>

Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satellittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at [[den finske borgerkrigen]] brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene, kjent som [[De røde (Finland)|de røde]] var størst, med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken, kjent som [[De hvite (Finland)|de hvite]], kun hadde rundt 40 tusen mann som besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen [[Carl Gustav Mannerheim]]. I tillegg gikk en tysk styrke i land i [[Hangö]] i april, og inntok [[Helsingfors]] kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, slik at Finland ble en selvstendig nasjon. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent ([[Kongeriket Finland]]).<ref>Keegan 1998, s. 378-380</ref>

Mindre konflikter fortsatte, både som en del av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i [[Baku]] i det som i dag er [[Aserbajdsjan]]. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.<ref>Keegan 1998, s. 384-385</ref>

==== Balkan: Bulgarias kapitulasjon og Serbias frigjørelse ====

{{Utdypende|Makedoniafronten}}
[[Fil:A Szent István csatahajó pusztulása.ogv|miniatyr|Film som viser senkingen av det østerriksk-ungarske slagskipet [[SMS «Szent István»]], det ble rammet av en torpedo fra en italiensk torpedobåt og sank 10. juni 1918]]
I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt ''Orienthæren'', fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger, men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn som en alliert.<ref>Strachan 2014, s. 75-79</ref> Denne offensiven, i ettertid kjent som [[Vardaroffensiven]], drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til [[Kongedømmet Ungarn]] i november 1918, da krigen sluttet.<ref name="Strachan 2013, s. 321-323"/>

===== Midtøsten, Damaskus' fall, våpenhvile undertegnet =====
Under [[slaget om Megiddo]] mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av [[Damaskus]] kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved [[Våpenhvilen i Moudros|en våpenhvileavtale i Moudros]] 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og [[Det osmanske rike]] ble delt.<ref>Strachan 2014, s. 90-91</ref> Mellom 2,5 og 5 millioner militære og sivile døde i løpet av krigen i de områdene som Det osmanske rike omfattet.<ref>Aksakal, s. 459, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte [[freden i Sèvres]]. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og [[Det osmanske riket]] ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av [[Den tyrkiske frigjøringskrigen|den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen]].

===== Italia, offensiv, våpenhvile tidlig i november =====

De  østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske og franske styrker. Igjen med støtte fra britiske og franske styrker, gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918. Det avgjørende var [[slaget ved Vittorio Veneto]]. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand. Etter noen dager brøt imidlertid ententestyrkene gjennom, da motstanderne deserterte og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november, tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.<ref>Keegan 1998, s. 415–416</ref><ref>Strachan 2013, s. 323-324</ref>

== Tematisk oversikt over verdenskrigen ==

=== Krigens generelle forløp ===
Første verdenskrig kan deles inn i tre hovedfaser, som dekker hovedområdene vestfronten og østfronten.

Den første hovedfasen begynte ved krigens utbrudd og varte et par måneder, omtrent ut september. Krigføringen var preget av mobilitet, og tapene på begge sider var store. Ingen av partene nådde sine mål. I vest klarte ikke tyskerne å tvinge franskmennene til å overgi seg, det tyske nederlaget i [[slaget ved Marne]] stoppet det tyske håpet om en rask seier. Franskmennene på sin side klarte ikke å motstå angrepet før de tyske styrkene hadde avansert langt inn i landet. De franske styrkene klarte heller ikke ta tilbake tyskokkuperte områder. I øst maktet ikke russiske styrker å invadere Tyskland, og ble drevet tilbake i [[slaget ved Tannenberg]]. Russland tok deler av Østerrike-Ungarn, men ikke nok til å få dobbeltmonarkiet ut av krigen.<ref name="Stevenson_2012-99">Stevenson 2012, s. 99–103, 179, 597–599</ref>

[[Fil:Attack areas in WW1.jpg|miniatyr|Skisse over de viktigste offensivene, areal erobret og tid brukt]]

Den andre hovedfasen begynte om lag i oktober 1914 og sluttet rundt mars 1917 med [[den russiske revolusjon]]. Krigføringen var stort sett statisk, og tapene var mindre (fordelt på antall måneder) enn i den første mobile fasen, men allikevel store. Med forsvarerne i skyttergraver var gjennombrudd, med noen få unntak, tilnærmet umulig. På vestfronten (bortsett fra den tyske retretten til [[Hindenburglinjen]] våren 1917) ble ikke frontlinjen flyttet mer enn om lag 8&nbsp;km i hver retning før våren 1918.<ref name="Stevenson_2012-99"/> Kampene på østfronten var mer dynamiske, bakgrunnen var i hovedsak at området var større.<ref>Strachan 2001, s. 373</ref>

Den tredje hovedfasen begynte våren 1917 med Russlands kapitulasjon og USAs inntreden i krigen, og varte frem til krigens slutt. Ved større styrker og bedre samordning av artilleri og infanteri, ble slagene etter hvert mer mobile. Sentralmaktene fikk overtaket i starten, med [[Caporetto-offensiven|offensiver i Italia]] høsten 1917, og [[Freden i Brest-Litovsk|fredsavtale med Russland]] i mars 1918. På vestfronten erobret de under [[våroffensiven]] store områder våren og forsommeren 1918. Ententens ressurser var imidlertid for store til at sentralmaktene klarte å slå dem ut, og i juli 1918 gikk ententemaktene på offensiven. Denne, som i ettertid ble kjent som [[hundredagersoffensiven]], vedvarte inntil først Bulgaria, deretter Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, så Tyskland, ga opp i henholdsvis september, oktober og november 1918.<ref name="Stevenson_2012-99"/>

=== Krigføringens strategi ===
====1914–1915, Schlieffen-Moltkeplanen mislykkes, sentralmaktene etablerer forbindelse til Konstantinopel, ny front ved Gallipoli====
[[Fil:King George V and officials inspecting munitions factory in 1917.PNG|miniatyr|Krig i en industriell tidsalder krevde store mengder artillerigranater. Her er den britiske [[Georg V av Storbritannia|kong Georg V]] på fabrikkbesøk i 1917.{{byline|Foto: British Government / [[New York Times]] via [[Library of Congress]]|4. februar 1917}}]]

Den tyske strategien ved krigens start var basert på [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]]. Planen gikk ut på å drive oppholdende strid med små styrker i øst for at russiske styrker skulle bremses, mens hovedstyrken i vest skulle slå ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. Da de tyske styrkene ble stoppet i [[slaget ved Marne]], og [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Helmuth von Molktke]] gikk av som sjef for generalstaben, tok [[Erich von Falkenhayn]] over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i [[Gorlice-Tarnow-offensiven]], men avviste [[Paul von Hindenburg]]s og [[Erich Ludendorff]]s forslag om en stor [[knipetangmanøver]] for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.<ref>Stevenson 2012, s. 152–153</ref>

En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet med tysk fremrykking på østfronten var minnet om [[Napoleons felttog i Russland 1812]], en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tyskerne kunne derfor ikke konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å vise hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.<ref>Stevenson 2012, s. 155</ref>

Den britiske forsvarsministeren [[Herbert Kitchener]] var hovedansvarlig for britisk strategi. Etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholden med å sende flere britiske tropper til kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende [[Joseph Joffre]] ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million soldater. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor store styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten.<ref>Stevenson 2012, s. 156-157</ref> De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.<ref>Stevenson 2012, s. 158</ref>

Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. [[Slaget om Gallipoli]] var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i [[Thessaloniki]] var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer en byrde enn en hjelp for ententemaktene.<ref name="Stevenson2012-160">Stevenson 2012, s. 160–161</ref>

=====1915–1916, ententen med koordinerte offensiver, tyskerne angriper Verdun for å slite ut den franske hæren=====
1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i [[Château de Chantilly]] ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av dem skulle alle deltakerne i ententen bistå.<ref name="Stevenson2012-160" /> Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, selv om det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i [[slaget ved Verdun]] som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem et sted de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Noen historikere (som [[Hew Strachan]]) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, at Falkenhayns plan var et forsøk på rasjonalisering når planen ikke lyktes. Andre (som [[John Keegan]] og [[David Stevenson (historiker)|David Stevenson]]) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.<ref group="note">Ifølge historikeren [[John Keegan]] var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren [[Hew Strachan]] hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene. Tapene ble relativt sett et større problem for Tyskland enn for Frankrike, Strachan 2013, s. 188.</ref>

Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store. De andre ententemaktene bidro til å avlaste franskmennene ved andre offensiver; [[slaget ved Somme]], [[Brusilovoffensiven]], det [[sjette slaget ved Isonzo]], [[Monastiroffensiven]], og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i [[Transilvania]].<ref>Stevenson 2012, s. 162–168</ref> Uten særlig koordinering med Tyskland forsøkte Østerrike-Ungarn et angrep inn i Italia, [[Trentino-offensiven]], hvor de bygget opp styrker ved å overføre fra østfronten, noe som bidro til at de måtte trekke seg tilbake med store tap under Brusilovoffensiven.<ref>Watson 2014, s. 300–306</ref>

Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabssjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens [[Robert Nivelle]] ble generalstabssjef i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til [[Hindenburglinjen]] og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på [[uinnskrenket ubåtkrig]] for å tvinge Storbritannia i kne, hadde de ingen strategisk ide for hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.<ref>Stevenson 2012, s. 171–173</ref>

=====1916–1917, ententens og sentralmaktenes strategi faller sammen, begge parter stadig mer presset=====
Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt [[den russiske revolusjon]]en ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.<ref>Stevenson 2012, s. 173-174</ref><ref>Stone 1998, s. 282</ref>

Omtrent samtidig med Russlands [[de facto]] kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær. Det ville ta lang tid å trene opp store styrker amerikanske soldater som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]] var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge. Samtidig anså han at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 315, 318</ref> Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken [[American Expeditionary Force]] (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.<ref>Stevenson 2012, s. 367–368, 441</ref>

Ententemaktenes generaler anså at de måtte fortsette med offensiver, en defensiv strategi ville la tyskerne konsentrere sine styrker i øst, vinne krigen der, for så å slå til på vestfronten.<ref>Neiberg, s. 115, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med [[Philippe Pétain]], han avsluttet offensiven og med dét var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om ''å vinne'' i det hele hadde noen verdi.<ref>Stevenson 2012, s. 176–178</ref>

Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det [[ellevte slaget ved Isonzo]] var britiske styrker de eneste av ententens som kunne angripe sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater og kanoner. Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister [[David Lloyd George]], var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig til slutt godkjent sine planer.<ref group="note">En grunn var franskmennes problemer, etter tapene ved Verdun var BEF under Haig ikke lenger underlagt Grand Quartier général (GQG), den franske generalstaben. Området ved Ypres hadde sterke tyske stillinger, som selv uten offensiv ga tusener av tap på britisk side hver måned. Kort bak de tyske frontlinjene lå også viktige kommunikasjonsknutepunkt. Flandern var også base for de tyske [[Gotha G.IV|Gotha bombefly]] som på den tiden bombet London, det forårsaket panikk og mange diskusjoner i regjeringen om hva som kunne gjøres. Videre var de viktigste tyske ubåtbasene i Belgia, et britisk gjennombrudd kunne bidra til å stoppe både tyske bombetokt og ubåtangrep. Mens Haig generelt mente offensiver var nødvendig for å ''slite ned'' de tyske styrkene, var Robertson skeptisk, men støttet Haigs forslag til offensiv av mangel på et bedre alternativ. Robertson støttet også Haig i hans motstand mot å overføre tropper til andre frontavsnitt enn vestfronten, noe regjeringen så som en mulig utvei for å trenge gjennom med mindre tap på andre frontavsnitt. Statsminister Lloyd George var blant de som var mest skeptisk til en offensiv i Flandern, men ved å støtte Nivelles mislykkede offensiver ble hans innflytelse over regjeringen i militære spørsmål redusert. Britene var også bekymret over at amerikanerne ikke ville få vesentlige styrker i Euroa før 1919, i tillegg var de redd for at de franske styrkene og fransk motstandsvilje var så svekket etter Verdun og Nivelleoffensiven at Frankrike muligens kunne inngå separatfred med Tyskland. En kraftig britisk offensiv ville både presse tyskerne mens amerikanerne bygde opp sine styrker, og bidra til å forhindre en fransk separatfred. Se Stevenson 2012, s. 330–337</ref> [[Slaget ved Passchendaele]] (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.<ref>Stevenson 2012, s. 330–337</ref>

=====1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven=====

[[Fil:Ausgabe des Vorwärts vom 9. November 1918.jpg|miniatyr|Utgave av den tyske sosialdemokratiske avisen ''Vorwärts'', 9. november 1918, dagen for novemberrevolusjonen.]]
Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp.<ref>Stevenson 2012, s. 325</ref> Sentralmaktene stoppet og slo tilbake [[Kerenskijoffensiven]] sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant [[slaget om Riga]], hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd.<ref>Stevenson 2012, s. 325-326</ref> [[Caporetto-offensiven]] i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven [[Piave]], var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år.<ref name="Stevenson-377"/> De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter [[freden i Brest-Litovsk]] i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre,<ref>Stevenson 2012, s. 395</ref> dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.<ref name="Stevenson-384"/>

Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall.<ref>Stevenson 2012, s. 371, 398, 402</ref> Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom.<ref>Stevenson 2012, s. 403-406</ref> Det tyske innledende angrepet i [[våroffensiven]] hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som [[Amiens]] og [[Arras]], splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om [[Ferdinand Foch]] som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.<ref>Stevenson 2012, s. 411–412</ref>

Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.<ref>Stevenson 2012, s. 424–425</ref>

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig.<ref>Stevenson 2012, s. 398, 392</ref> Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde [[mytteri]], og bidro til å avslutte krigen ved å utløse [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492">Stevenson 2012, s. 492–495</ref>

=== Landstyrkenes taktikk ===

[[Fil:General gouraud french army world war i machinegun marne 1918.JPEG|miniatyr|Franske maskingeværskyttere under den tyske offensiven våren 1918, soldater med maskingevær kunne oppholde store fiendtlige styrker]]
[[Fil:C01364-9.2 inch howitzer Ypres 1917.jpg|miniatyr|Logistikk var svært viktig for krigføringen, og jernbaner var det viktigste logistiske elementet på landjorden. Her en britisk [[Smalsporbane|smalsporet]] jernbane (600&nbsp;mm) som frakter granater til en kanon.]]
På [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en [[skyttergravskrig]]).<ref>Stevenson 2012, s. 99</ref> Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i [[andre verdenskrig]] og i de fleste andre kriger. En om lag 760&nbsp;km lang frontlinje som strakk seg fra [[den engelske kanal]] til [[Sveits]] beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til [[Hindenburglinjen]]) ikke særlig mer enn 8&nbsp;km i hver retning. Etter nederlaget i [[slaget ved Marne]] begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene.<ref>Stevenson 2012, s. 179-180</ref> Krigen på [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]] var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere, så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.<ref>Stone 1998, s. 93-95</ref>

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.<ref>Raudzens, George (Oktober 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», ''The Journal of Military History'' (Society for Military History) 54 (4): 403–434, s. 424</ref><ref name=":0">Keegan 1998, s. 195-196</ref> Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]] kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under [[slaget ved Waterloo]], var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved [[felttelefon]], hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.<ref>Keegan 1998, s. 312-314</ref>

Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; [[flammekaster]]e, [[stridsvogn]]er og [[stridsgass]]. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.<ref>Stevenson 2012, s. 186-190</ref><ref name="Ziemann-tapstall"/>

Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var [[artilleri]], om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater.<ref>Stevenson 2012, s. 184-185</ref> Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i [[tilfluktsrom]]mene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at [[infanteri]] og [[kavaleri]] til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men dannet utallige granatkratere i terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne [[maskingevær]]ene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep uten [[stridsvogn]]er, som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen. Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk, altså at beskytningen fulgte infanteriets fremrykking, var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.<ref>Strachan 2014, s. 184, 190</ref><ref>Stevenson 2012, s. 183</ref>

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger. Angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte [[ingenmannsland]], noe som var vanskelig for kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at de hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.<ref name=":0" />

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en ''utmattelseskrig'', det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine nasjonale ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og [[Sør-Amerika]]. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen.<ref name=":16" /> Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.<ref name=":0" />

=== Soldater, medisin og moral ===
[[Fil:Shellshock2.jpg|miniatyr|alt=fotografi av en gruppe soldater med fjerne blikk|Soldaten nede til venstre har ''tusenmetersblikk'' som tyder på posttraumatisk stresslidelse, eller granatsjokk som det ble omtalt som under første verdenskrig.]]

{{Utdypende|Genèvekonvensjonene}}
====Menn====
Det har blitt en etablert sannhet at de stridende forventet en kort krig. Dette var imidlertid langt fra tilfelle blant ledelsen av styrkene, mange av generalene i de krigførende landene anså at en stor konflikt i Europa kunne ta flere år.<ref>Strachan 2001, s. 1005–1007</ref> Av de som argumenterte for en kort krig ble problemet med å finansiere en stor konflikt gitt som hovedårsak, det ble antatt at det ikke var penger til å la krigen pågå over lengre tid.<ref>Strachan 2001, s. 1010</ref> Blant de underordnede var forventningen om en kort krig reell nok, mange regnet med at den ville være over i løpet av én måned.<ref>Strachan 2001, s. 1013</ref>

Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene som deltok i krigen var basert på [[verneplikt]]. Unntaket var Storbritannia, hvor verneplikt ble innført i 1916, Canada, hvor det ble innført i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige.<ref>Stevenson 2012, s. 198-204</ref> I årene 1914 til 1918 var rundt 75 millioner mann i uniform.<ref>Audoin-Rouzeau/Jones, s. 147, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

====Medisin====
Bortsett fra [[den russisk-japanske krig]], var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. [[Sanitet]]stjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved [[Thessaloniki]], og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8&nbsp;%, tilsvarende tall for [[Krimkrigen]] og [[den amerikanske borgerkrig]] var 20&nbsp;% og 13,3&nbsp;%. Av alle sårede vendte rundt 54&nbsp;% av franske, 82&nbsp;% av britiske og 75&nbsp;% av tyske tilbake til tjeneste. [[Posttraumatisk stresslidelse]] ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader.<ref>Stevenson 2012, s. 207-209</ref> Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange.<ref>Winter, s. 330, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias [[Royal Army Medical Corps]] hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.<ref>van Bergen, s. 288, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

I 1918 brøt det ut en [[pandemi]], senere kjent som [[spanskesyken]], den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under [[våroffensiven]] hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater.<ref>Rasmussen, s. 341–342, 356''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet.<ref>Rasmussen, s. 352–354, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.<ref>Rasmussen, s. 337, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

====Moral====
{{Tekstboks
|overskrift=Hva menes med soldatenes moral?
|Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.<ref>Watson, s. 175–176, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble tatt som bevis for det.<ref>Howard 2002, s. 17-18</ref>

Et vanlig tegn på dårlig moral blant soldater er utstrakt [[desertering]], noe som skjedde blant annet under første verdenskrig i Russland i 1917.<ref>Howard 2002, s. 87</ref>|align=right}}

For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke deserterte eller overga seg til fienden uten kamp. Det var også viktig å motvirke at soldatene unnlot å kjempe ved uoffisielle [[våpenhvile]]r, som i [[julevåpenhvilen]] på vestfronten i 1914.<ref>Stevenson 2012, s.210-211</ref> Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker. Omfanget av utfordringen ble eksempelvis vist ved at over 300 tusen osmanske soldater hadde desertert frem til november 1917. Den russiske hæren mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av dem overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten, overga rundt to millioner østerriksk-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6&nbsp;% av franske tap, 9&nbsp;% av tyske og 6,7&nbsp;% av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, der større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av [[militærpoliti]]et. Mer vanlig var ukelange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live, norsk: leve og la leve).<ref group="note">I rolige sektorer av fronten ble uformelle avtaler om våpenhvile inngått, noe som ga begge parter anledning til blant annet hente døde i [[ingenmannsland]]. se [https://www.iwm.org.uk/history/the-real-story-of-the-christmas-truce «The Real Story of the Christmas Truce»], fra [[Imperial War Museum]].</ref><ref>Stevenson 2012, s.210</ref> Styrkene til Det osmanske rike hadde en høy andel desertører, rundt 0,5 millioner mann, eller én av seks soldater.<ref>Aksakal, s. 467, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold anses som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.

For å vedlikeholde kampviljen var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Den franske soldaten og forfatteren [[Henri Barbusse]] anså det å sende og motta brev som essensielt for å utholde prøvelsene ved fronten.<ref>Grayzel, s. 114–115, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> I Tyskland ble 28,7 milliarder postkort, brev og pakker sendt til eller fra fronten under krigen.<ref>Sørensen 2010, s. 142</ref> Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.<ref>Sørensen 2010, s. 261</ref>

Vedrørende tvangsmidler ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe dem som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti, prosentmessig i forhold til den totale styrken, økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket om at den beste disiplinen er selvdisiplin.<ref>Stevenson 2012, s. 211-214</ref>

For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om ikke å miste ansikt ved å svikte dem man tjenestegjorde sammen med i [[Lag (militær enhet)|laget]], [[tropp]]en og [[kompani]]et. Underoffiserenes lederskap var også en sentral faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene de fleste soldater hadde kontakt med.

Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen, kan knyttes til ineffektiv ledelse av hæren. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands styrker, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell god disiplin.<ref>Stevenson 2012, s. 214-218</ref>

=== Kvinners innsats og rolle ===

{{Utdypende|Kvinners innsats under første verdenskrig}}
[[Fil:The Shipbuilding Industry in Britain, 1914-1918 Q20067.jpg|miniatyr|En kvinnelig arbeider bruker en [[dreiebenk]] på et skipsverft i Storbritannia]]
Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater, var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet ved maskiner på fabrikker. De arbeidet også i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var, grunnet ententens blokade, vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte ''soldatki'') og flyktninger inn til byene for å søke arbeid og mat. De bidro etter hvert til protester mot krigen, først fra et økonomisk, etter hvert også et politisk grunnlag.<ref>Strachan 2014, s. 151-153</ref> Kvinner hvis menn ble mobilisert fikk raskt et månedlig tilskudd fra staten, det gjaldt for tilnærmet alle de krigførende landene. I tillegg til å kompensere for fravær av mannen som lønnsmottaker, ga tillegget også en slags betaling for omsorgsarbeid som tidligere hadde vært ulønnet.<ref>Lee Downs, 73, 95, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig, ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeid som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker, kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.<ref name=":13">Strachan 2014, s. 154-155</ref>

Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse {{!}} bpb|besøksdato=2017-12-25|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.bpb.de|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung|sitat=Als die Oberste Heeresleitung deshalb 1916 eine weibliche Dienstpflicht forderte, lehnte die Reichsregierung dieses Ansinnen ab, weil sie dadurch die traditionelle Rolle als Hausfrau und Mutter gefährdet sah.}}</ref> Samtidig står Tyskland frem med en relativ sett lavere andel kvinner i krigsrelatert arbeid, lønn kunne ikke kompensere for tidsbruk, som bedre ble anvendt på køståing, søk etter mat på landsbygden, og egen produksjon av mat (kjøkkenhager, kaniner og geiter).<ref>Lee Downs, 89–91, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men dette var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=25. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=6. mai 2013|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung|sitat=Se tabell}}</ref> En konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, var at de kom til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.<ref name=":13" />

Grunnet mange sårede soldater, var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. En del kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.<ref>Strachan 2014, s. 156</ref>

I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General [[Paul von Hindenburg|Hindenburg]] skrev i oktober 1916 til rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg|Bethmann Hollweg]], og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Es wäre gut, wenn diese Tatsache auch öffentlich deutlich zum Ausdruck gebracht würde und der weiblichen Agitation auf Gleichstellung in allen Berufen, und damit natürlich auch in politischer Beziehung, ein Riegel vorgeschoben würde. Ich stimme Eurer Exzellenz auch vollkommen zu, daß eine weibliche Dienstpflicht eine verfehlte Maßnahme ist.}}</ref> Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av [[dolkestøtslegenden]]s forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse, Der antifeministische Diskurs |besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Denn die Legende vom "Dolchstoß" der Heimat in den Rücken der "im Felde unbesiegten" Fronttruppen verfestigte noch einmal die Vorstellung, dass nur die Männer der Front geeignet waren, das Schicksal Deutschlands zu bestimmen.}}</ref>

Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Einigen Frauen gelang es sogar, Führungstätigkeiten zu übernehmen, insbesondere gebildeten Frauen aus der bürgerlichen Frauenbewegung, die in den Militärbehörden Tätigkeiten in der Organisation der Sozialfürsorge für berufstätige Mütter übernahmen und dabei teilweise in Offiziersränge aufstiegen.}}</ref> For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Die lange vereinzelten, aber vielfältigen sozialen Proteste von Arbeiterfrauen und Jugendlichen wurden zunehmend zu einem integralen Bestandteil der proletarischen Antikriegsbewegungen der Jahre 1917/18, die schließlich zum Sturz des Kaiserreichs führten.}}</ref>

Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/ersterweltkrieg/155330/frauenarbeit-und-geschlechterverhaeltnisse|tittel=Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse|besøksdato=26. desember 2017|forfattere=Wolfgang Kruse|dato=2013|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Doch so berechtigt es ist, die kriegsbedingten Verwerfungen und Gegentendenzen zur weiblichen Emanzipation hervorzuheben, bleibt doch festzuhalten, dass die Kriegsmobilisierung der Frauen im Ersten Weltkrieg zu strukturellen und bewusstseinsmäßigen Veränderungen der Geschlechterverhältnisse geführt hat, die nicht auf allen Ebenen revidiert werden konnten.}}</ref>

Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land, og at de måtte få delta på lik linje med menn. Før krigen brøt ut, var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene.<ref>Strachan 2014, s. 161-162</ref><ref name="Stevenson2012-542">Stevenson 2012, s. 542–543</ref> Demobilisering av soldatene førte til at kvinnene stort sett ble kastet ut av stillingene de hadde gått inn i under krigen. En del av kvinnene gikk tilbake til tradisjonelle kvinneyrker, mens mange ble stilt helt utenfor arbeidsmarkedet.<ref name="Stevenson2012-542" />

<gallery class="center">
Women taking place of men on Great Northern Railway at Great Falls. Montana, circa 1918. Great Falls Commercial Club., 1 - NARA - 533760.tif|Amerikanske kvinner overtok som jernbanearbeidere da mennene dro til fronten, det samme skjedde i alle de krigførende statene.
Bundesarchiv Bild 183-S29737, Westfront, weibliche Hilfskräfte.jpg|Kvinner på vei til arbeid ved vestfronten i 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S29737 / CC-BY-SA 3.0}}
World War One; women working in a factory Wellcome L0009248.jpg|Britiske kvinner i en fabrikk under første verdenskrig
The Employment of Women on the Western Front, 1914-1918 Q6764.jpg|Kvinnelige snekkere i en fabrikk nær [[Calais]] i Frankrike
Women at work during the First World War Q32344.jpg|Kvinner arbeidet også i [[sanitet]]en, her australske kvinner i [[Thessaloniki]] i Hellas i 1916
PSM V88 D232 Traditional male occupations performed by women during the war.png|Eksempler på tradisjonelt mannsarbeid utført av kvinner under første verdenskrig, fra ''Popular Science Monthly''
Women workers in ordnance shops, Midvale Steel and Ordnance Company, Nicetown, Pennsylvania. Hand chipping with pneumati - NARA - 530774.jpg|Kvinner med pressluftverktøy i en rustningsfabrikk i Nicetown, [[Pennsylvania]], USA.
Women and war work (1918) (14768400111).jpg|Kvinnelige ambulansesjåfører i London
The Girl Behind the Gun 1915.jpg|Medieomtale av britiske kvinner i ammunisjonsproduksjon, fra tidsskriftet ''The War Budget'', desember 1915
Munitions Production on the Home Front, 1914-1918 Q30578.jpg|Kvinnelig politi, Gretna Green, Dumfriesshire, i Skottland
A group of young Italian women employed by the British Army to unload artillery ammunition at a railhead dump in northern Italy, 1918. Q26158.jpg|Unge italienske kvinner laster om ammunisjon for britiske styrker, august 1918 i Italia
Munitions Manufacturing NGM-v31-p322.jpg|Franske kvinner i arbeid på en ammunisjonsfabrikk
Final Review of Marine Reservists and Navy Yeoman, 1919 (6035544814).jpg|Siste oppstilling for en gruppe kvinnelige marinesoldater, USAs senere president [[Franklin Roosevelt]] i senter
</gallery>

=== Hjemmefrontenes politikk ===

Sentralt for å forstå hvordan første verdenskrig kunne utkjempes er støtten fra de ulike lands befolkning. De krigførende statene baserte støtten på patriotisme og ulike offentlige tiltak for å vedlikeholde den. Uten støtte fra de brede lag i befolkningen kunne ikke krigen vært utkjempet, noe revolusjonene i Russland i 1917 klart viste.<ref name="Stevenson-263">Stevenson 2012, s. 263-268</ref> Første verdenskrig var den første større konflikten hvor de som ikke var ved frontlinjen, ble regnet som en egen gruppe, omtalt som hjemmefronten (engelsk: home front), og innsatsen der avgjørende for at krigen kunne vinnes.<ref>Grayzel, s. 96–97, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Krigsbegeistring, anti-krigs demonstrasjoner og pasifisme ====

Ved utbruddet av krigen viste de ulike lands befolkninger et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var ingen generell entusiasme for krigen, men hverken arbeiderklassen eller bøndene var avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden, at det ikke fantes krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte det konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader. Slik var det i bydelen [[Mitte (ortsteil)|Mitte]] i Berlin, hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder, var stemningen mer trykket.<ref>Sørensen 2010, s. 60–69</ref>

Det var demonstrasjonstog mot krigen i Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker.<ref>Strachan 2001, s. 121</ref> I Tyskland var vendepunktet til enighet om krigsinnsats nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for nesten alle de stridende land (Italia var et klart unntak) var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om.<ref>{{Kilde www|url=https://www.c-span.org/video/?182071-1/the-world-war|tittel=Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok ''The First World War ''|besøksdato=12. desember 2017|forfattere=Hew Strachan|dato=28. april 2004|forlag=C-Span|sitat=...for all the countries, when they went to war in 1914, this was essentially a war of national self defence. Oversettelse: ...for alle landene, når de ble med i krigen i 1914, var det en nasjonal forsvarskrig. (fra 19:00 til 19:10)}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.c-span.org/video/?182071-1/the-world-war|tittel=Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok ''The First World War ''|besøksdato=12. desember 2017|forfattere=Hew Strachan|dato=28. april 2004|forlag=C-Span|sitat= And what I find still amazing of this war is that it becomes very very quickly a war for big ideas. Oversettelse: Og hva jeg synes er forbløffende ved denne krigen er at den svært raskt blir en krig for store ideer. (fra 21:03 til 21:12)}}</ref> Selv over ett år etter krigens utbrudd, var det ved utgangen av 1915 ingen vid opposisjon mot konflikten blant befolkningen i de land som var involvert.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 79, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> [[Pasifisme]] spilte en ubetydelig rolle. Storbritannia tillot at rekrutter kunne nekte militærtjeneste på et religiøst eller etisk grunnlag. Kun rundt {{formatnum:16500}} (om lag 0,33 % av de som ble rekruttert) nektet britisk militærtjeneste.<ref>Ceadel, s. 584–587 og 605, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> I USA var det rundt {{formatnum:64000}} som krevde unntak fra militærtjeneste, rundt {{formatnum:58000}} ble godtatt (om lag 0,023 % av rekruttene).<ref>Ceadel, s. 590–591, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Frankrike, nasjonal enhet, streik og mytterier ====

[[Fil:World War 1 Headlines R01.jpg|miniatyr|Forside av den belgiske avisen ''Le Soir'', 4. august 1914, om krigsutbruddet og krenkelsen av Belgias nøytralitet]]
Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater. Før utbruddet av krigen var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for dette ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som ''[[union sacrée]]'').<ref name="Burgfrieden-Union_sacre">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/burgfriedenunion_sacree|tittel=Burgfrieden/Union sacrée|besøksdato=23. desember 2017|forfattere=Gerd Krumeich|dato=11. oktober 2016|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i [[slaget ved Marne]] hadde general [[Joseph Joffre]] stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble sensurert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og pasifistiske boken ''Le Feu'' (ilden) av [[Henri Barbusse]] ble utgitt, den ble en bestselger og vant [[Goncourtprisen]]. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general [[Robert Nivelle]].<ref name="Stevenson-263"/>

Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av dem var kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen,<ref group="note">Forslaget om en konferanse for sosialistpartier i Stockholm kom fra sekretariatet til [[Den andre internasjonalen]]. Det ble støttet av russiske sosialister, tanken var å fremme de russiske sosialistenes krav om en fred uten erobringer eller krigserstatninger. Selv om myndighetene i Tyskland og Østerrike-Ungarn var negative til de russiske sosialistenes krav, så var de åpne for å la sine respektive lands sosialistpartier sende delegater. Ententemaktenes regjeringer var derimot sterkt negative, både Frankrike, Storbritannia og USA nektet sosialistpartiene å sende delegater. Stockholmskonferansen må sees i lys av krigstretthet i begge de to krigførende blokkene etter tre års krig, og den nye situasjonen som hadde oppstått etter tsaren var avsatt i Russland i mars 1917. Se Stevenson 2012, s. 346-347 og Strachan 2014, s. 232-233</ref> en konferanse om krigen, foreslått arrangert av krefter fra Den andre internasjonalen. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet dem utreise da øverstkommanderende [[Philippe Pétain]] erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin dersom sosialistene reiste til konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 348-349</ref> I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president [[Raymond Poincaré]] måtte velge mellom [[Joseph Caillaux]] som var kjent for å ønske en fredsslutning, og [[Georges Clemenceau]] som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering.<ref>Stevenson 2012, s. 360-361</ref> Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes [[Våroffensiven|våroffensiv]] våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.<ref name="Stevenson-460">Stevenson 2012, s. 459-460</ref>

====Motstandsvilje hos britene ====

[[Fil:Scarborough raid poster 1915 LOC cph.3g11297.jpg|miniatyr|Britisk propagandaplakat etter tyske sjøstridskrefters bombardering av Scarborough 16. desember 1914]]
Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var [[Irish Home Rule movement]], men omfattende streiker og [[Suffragett]]enes kamp for kvinnelig stemmerett var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bbc.com/news/magazine-28857769|tittel=World War One: How 250,000 Belgian refugees didn't leave a trace|besøksdato=22. desember 2017|forfattere=Denise Winterman|dato=15. september 2014|forlag=BBC News Magazine|sitat=The refugees were initially greeted with open arms. The government used their plight to encouraged anti-German sentiment and public support for the war. "Contact with the Belgian refugees acted as a good reminder of why the First World War was a war worth fighting," says Sheffield.<br>Oversettelse: Flyktningene ble i begynnelsen mottatt med åpne armer. Regjeringen brukte deres skjebne for å oppmuntre anti-tyske følelser og almenhetens støtte for krigen. «Kontakt med de belgiske flyktningene fungerte som en god påminnelse om hvorfor første verdenskrig var verd å utkjempe,» sa Sheffied.}}</ref> Den tyske [[Hochseeflotte]]s beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 ([[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]]) hvor hundrevis av sivile døde, [[uinnskrenket ubåtkrig]], og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile- eller krigens lover.

Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale oppslutningen om krigen umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i for eksempel Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om [[slaget ved Somme]] ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved [[Defence of the Realm Act 1914]] (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. [[Påskeopprøret]] i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på, bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.<ref>Stevenson 2012, s. 268-276</ref>

Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter først å ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte, bestemte regjeringen seg etter hvert for å nekte utreise for delegatene. Det satte en stopper for hele konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 349-350</ref>

==== Tysklands nasjonale enhet ved krigsutbruddet ====

Ved krigens begynnelse viste også Tyskland mye av den samme enhet som Frankrike og Storbritannia. Myndighetene hevdet overfor befolkningen at Tyskland hadde gått til krig i selvforsvar. Omstendighetene ved krigsutbruddet var såpass uklare at de fleste trodde det, særlig med bakgrunn i opprustningen og ententens omringing. Den øverste ledelsen med keiser [[Vilhelm II av Tyskland]] i spissen hadde også et klart flertall i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]], og det største opposisjonspartiet, [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]] (SPD), støttet regjeringen. Ved krigsutbruddet eksisterte dermed en tilstand av [[Burgfrieden|borgfred]] (tysk: Burgfriedenspolitik) i landets politiske liv.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/erster-weltkrieg/innenpolitik/burgfrieden.html|tittel=Der "Burgfrieden" 1914|besøksdato=2017-12-27|forfattere=Andreas Mix|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=}}</ref><ref>Watson 2014, s. 71-73</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Ein' Feste Burg.ogg
 | tittel        = «Ein feste Burg ist unser Gott»
 | beskrivelse  = <small>Ved ordre om mobilisering var det mange tyskere på gatene i Berlin som spontant sang den kjente salmen «Ein feste Burg ist unser Gott» (norsk, «[[Vår Gud han er så fast en borg]]»)</small><ref>Watson 2014, s. 72</ref>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Den russiske invasjonen av [[Øst-Preussen]] i august og september, deretter i november 1914, vekket også sterke følelser, selv om de russiske styrkene relativt raskt ble drevet bort. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.<ref name="Watson-161-162-179-181">Watson 2014, s 161-162, 179-181</ref>

I motsetning til i Storbritannia ble pressesensuren detaljstyrt av myndighetene, og var mer omfattende. Tapstall ble dekket over og inntil høsten 1918 ble det ikke meldt om nederlag i noe slag. Tapet i [[slaget ved Marne]] i 1914 ble eksempelvis dekket over som reposisjonering. Etter hvert som påkjenningene fra krigen ble stadig større, ble Tyskland polarisert på et nivå dets vestlige fiender ikke ble. Økonomien krympet, arbeiderklassen ble rammet av inflasjon og matmangel, det siste var svært negativt for moralen. Det var ikke hungersnød i Tyskland, men sykdommer og dødsfall knyttet til underernæring forekom. At byrdene med matmangel ikke synes å ha blitt likt fordelt ble også oppfattet særdeles negativt.

Tyskland skilte seg også ut fra Frankrike og Storbritannia over diskusjon om krigsmål. Grunnlaget for de politiske konfliktene om dette lå ved krigsutbruddet. SPD støttet i 1914 opp om borgfreden<ref name="Burgfrieden-Union_sacre"/> med basis i at landet kjempet en forsvarskrig, uten territoriale krav. Partiet håpet at ytterligere demokratisering skulle bli resultatet av deres samarbeid med regjeringen. Andre partier var derimot fast bestemt på at store landområder dels skulle innlemmes i Tyskland, og dels kontrolleres av landet, og at landets autoritære styreform skulle fortsette.<ref>Stevenson 2012, s. 276-281</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R00012, Anstehen nach Brot in Deutschland.jpg|miniatyr|Kø for å få brødrasjon i en tysk by, etter hvert som krigen varte gikk mange tyskere sultne {{Byline|[[Bundesarchiv]], Bild 183-R00012 / CC-BY-SA 3.0}}]]

Vinteren 1916/1917 var hard for den tyske befolkningen, med mangel på både mat og kull for fyring. I april 1917 demonstrerte rundt 200 tusen arbeidere, minst halvparten av dem kvinner, mot den dårlige gjennomføringen av matvareforsyninger. Det sosialdemokratiske partiet SPD kom i en vanskelig posisjon med sin støtte til regjeringen, da en del av partiet brøt ut og dannet USPD til venstre for det. Kansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] anså at det var nødvendig for styresmaktene å gi innrømmelser, og fikk keiseren til å love utvidet stemmerett i et påskebudskap. Dette utspillet provoserte Ludendorff, som deretter fikk gjennom en skjerpelse av de tyske krigskrav.<ref name="Stevenson-341"/> I juli 1917 vedtok riksdagen en fredsresolusjon med 212 stemmer for og 126 mot. Som en reaksjon på det ble [[Deutsche Vaterlandspartei]] (et nasjonalistisk, konservativt, antisemittisk parti, en forløper for [[NSDAP]]), med støtte av generalstaben og forretningsfolk, opprettet i september.<ref>Stevenson 2012, s. 354, 358</ref>

Tyske arbeidere i Berlin gikk ut i streik vinteren 1918. I løpet av noen dager spredte streiken seg rundt i landet, og om lag 500 tusen arbeidere la ned arbeidet bare i Berlin. Det var en mer politisk streik enn den i Wien, og ble støttet først av USPD, så SPD. Arbeiderne hadde ikke lønnskrav, men krevde fred uten anneksjon av landområder eller krigserstatninger, utvidelse av stemmeretten, bedre mat, frigivelse av politiske fanger og en slutt på hærens utvidede fullmakter. I motsetning til i Wien gikk ikke de tyske myndighetene i forhandlinger med de streikende, men brøt opp streikemøter med makt, arresterte ledere, satte fabrikker under militær kontroll og tvang 50 tusen streikende soldater inn i arméen.<ref>Stevenson 2012, s. 388-389</ref>

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde [[mytteri]], og bidro til å avslutte krigen ved å utløse [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492"/>

====Østerrike-Ungarn, autoritært styre og mindre egenmobilisering, indre uro og matmangel ====

[[Fil:Und Ihr Zeichnet 7 Kriegsanleihe Crisco restoration.jpg|miniatyr|Østerriksk-ungarsk propagandaplakat for å få sivile til å tegne seg for krigslån]]
Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre ''egenmobilisering'' rundt krigen (den enkelte innbyggers aksept for at landet var i krig). Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett fortsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store deler av befolkningen tidlig negative til både krigen og styresmaktene.

At matforsyninger etter hvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og særlig i Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etter hvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen.<ref>Stevenson 2012, s. 282-284</ref> Overkommandoens (AOK) hårdhendte fremferd og mistro mot de ulike folkegruppene var så utpreget at historikeren [[Alexander Watson (historiker)|Alexander Watson]] karakteriserte det som «den habsburgske hærens krig mot sin egen befolkning og sivile administrasjon». Overkommandoens paranoide frykt for de ulike befolkningsgruppene bidro til å ødelegge keiserdømmets legitimitet og undergravde krigsinnsatsen.<ref>Watson 2014, s. 253-254</ref>

Etter keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]]s død i november 1916 tok keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren ble mildere og riksrådet (tysk ''Reichsrat'') ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Keiser Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.<ref name="Stevenson-341">Stevenson 2012, s. 341-345</ref>

I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en [[streik|generalstreik]] for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved [[Freden i Brest-Litovsk|forhandlingene i Brest-Litovsk]]. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.<ref>Stevenson 2012, s. 387-388</ref>

==== Italia, førte angrepskrig, indre problemer og streiker ====

[[Fil:Interventisti Bologna 1914.jpg|miniatyr|Demonstrasjonstog for italiensk deltakelse i krigen, [[Bologna]] 1914]]
Unikt for Italia blant de europeiske stormaktene var at landet kom senere med i krigen, og det valgte selv å gå til krig sommeren 1915 etter å ha fått tilbud fra både sentralmaktene og ententen. Overfor befolkningen hadde ikke styresmaktene forsvarskrig å vise til når tapene ble store og fremgangen minimal. Den italienske statsministeren [[Antonio Salandra]] utvidet ikke regjeringens plattform, men baserte seg på de politiske grupperingene som støttet landets erobringskrig. Til tross for [[pave Benedikt XV]]s åpne beklagelse av Italias erobringskrig var de fleste katolikker positive til krigen. Salandras regjering falt under krisen ved [[Trentino-offensiven]] i mai 1916, hvor styrker fra Østerrike-Ungarn gikk til motangrep inn på italiensk territorium. En samlingsregjering ble dannet under den konservative [[Paolo Boselli]].

Det italienske sosialistpartiet stilte seg nøytralt til landets krigsinnsats under slagordet «Hverken støtte eller sabotasje». Etter hvert ble landet stadig mer preget av at det var ledet inn i krigen av landets aggressive elite, med begrenset støtte fra befolkningen. I tillegg var landet nylig [[Italias samling|samlet til en nasjon]], slik at den nasjonale bevissthet var dårlig utviklet. Regjeringen styrte stort sett med dekret, og forsvaret hadde vide fullmakter, de sto blant annet for sensuren og drift av rustningsfabrikker. I 1916 utviklet det seg merkbar misnøye blant befolkningen, med streiker og demonstrasjoner, mange av dem ledet av kvinner.<ref>Stevenson 2012, s. 285-286</ref>

Utover i 1917 ble situasjonen i Italia stadig mer tilspisset. Paven kom med en fredsuttalelse hvor han beklaget den meningsløse nedslaktingen, den autoritære øverstkommanderende Cadorna bidro til å polarisere stemningen og førte til økende krav om politisk kontroll med hæren. I hundrevis av italienske småbyer var det uroligheter. I august var det store protester i [[Torino]], bakgrunnen var brødmangel. Da politiet mistet kontroll over situasjonen, ble det satt inn militære som skjøt på demonstrantene. Etter fem dager var 35 demonstranter drept. I oktober 1917 begynte Østerrike-Ungarn og Tyskland [[Caporetto-offensiven]]. Ved at italienske styrker ble drevet langt tilbake bidro offensiven til å samle landet mot inntrengerne.<ref>Stevenson 2012, s. 359-360</ref>

==== Russland, oppslutning om «forsvarskrig», uro og revolusjon ====

Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre [[bolsjevik]]ene) som protesterte. [[Den russisk-ortodokse kirke]] og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp om befolkningens patriotisme, det meste laget på eget initiativ av privatpersoner. Ved [[den store retretten]] i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etter hvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negative til tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]]s ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaens]] råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915, etter han hadde avsatt [[Nikolaj Nikolajevitsj av Russland|storfyrst Nikolaj]]. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning [[Alexandra av Hessen-Darmstadt|Alexandra]], fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra [[Grigorij Rasputin]], noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 var det plakater, film og opptredener om krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av dem ledet av ''soldatki'' (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.<ref>Stevenson 2012, s. 286-289</ref>

[[Fil:1917 International Women's Day - Petrograd.jpg|miniatyr|Demonstrasjon i Petrograd, kvinnedagen, 8. mars 1917]]

Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk kalender, [[den julianske kalenderen]]). Tusener av kvinner demonstrerte i [[St. Petersburg|Petrograd]] (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med [[den internasjonale kvinnedagen]]. I stedet for å slå ned opprøret, sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og hæren abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars, utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ''ordre nummer 1'', som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.<ref>Stevenson 2012, s. 302-309</ref>

==== USAs isolasjonisme og krigsvegring ====

Deler av president [[Woodrow Wilson]]s valgkampanje høsten 1916 fokuserte på at han hadde holdt USA utenfor krigen. Før årsskiftet 1916/1917 var det lite som tydet på at USA skulle gå med på ententemaktenes side; det var ingen stemning for krig i opinionen, i [[Kongressen (USA)|kongressen]] eller hos presidenten. Den amerikanske opinionen endret sin holdning til deltakelse i verdenskrigen ved Tysklands erklæring av [[uinnskrenket ubåtkrig]] fra 1. februar 1917, og offentliggjøringen av det såkalte [[Zimmermann-telegrammet]] i slutten av februar.<ref>Stevenson 2012, s. 311-312</ref>

=== Okkupasjon ===

Det var stort sett bare sentralmaktene (særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn) som okkuperte områder under første verdenskrig, og det skjedde som et biprodukt av selve krigføringen. Etter fiendtlig territorium var blitt erobret, ble det tatt i bruk for krigføringen. I hovedsak skjedde det på tre måter. De var et oppmarsjområde for okkupasjonsmaktens hærstyrker, deres ressurser, inkludert arbeidere, ble brukt for krigføringen, og på et symbolsk plan ble erobringene brukt for å oppildne befolkningen i landet som hadde okkupert. Etter hvert ble fortsatt kontroll av de okkuperte områdene inkludert i sentralmaktenes krigsmål, mens ententemaktenes mål ble å frigjøre dem. Befolkningen i de okkuperte landene var overlatt til okkupasjonsmakten, og ble utsatt for direkte vold, utstrakt kontroll og utnytting til fordel for okkupanten.<ref>de Schaepdrijver, s.242–245, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Det var store forskjeller mellom de okkuperte områdene. Mens den sivile administrasjon i Belgia stort sett var intakt og ble styrt av tyskerne, hadde det meste av statsadministrasjonen i okkuperte områder i Øst-Europa flyktet. Mens områdene tett på fronten (på tysk omtalt som etappen) ble styrt direkte av styrkene i kamp, ble områdene lenger fra fronten kontrollert av egne militære administratorer.<ref>de Schaepdrijver, s.246–249, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> For okkupantmakten var det første mål å etablere orden, så et minimum av egne styrker ble brukt til å kontrollere området.<ref>de Schaepdrijver, s.250–252, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Både Tyskland og Østerrike-Ungarn var innledningsvisc opptatt av mulig sivil væpnet motstand (kalt [[franktirør]]er), men i praksis var det lite av det. Det var derimot en god del sivil motstand i form av illegale aviser, hjelp til å flykte for utskrevne til tvangsarbeid, mat og andre ressurser som ble skjult for okkupanten osv.<ref>de Schaepdrijver, s. 253–256, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Store befolkningsgrupper levde okkupert av en annen stat under hele eller deler av første verdenskrig. Ved slutten av 1915 var det rundt 19 millioner mennesker som levde under okkupasjon av styrker fra Tyskland, Østerrike-Ungarn eller Bulgaria.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 75, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Etter Italias nederlag i [[Caporetto-offensiven]] høsten 1917 ble nesten 40 tusen kvadratkilometer av landet, med omlag to millioner innbyggere, okkupert av Østerrike-Ungarn.<ref>Labanka, s. 286, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Tysklands fremferd i okkuperte områder de to første krigsårene ble forsøkt gjort i samsvar med Haag-konvensjonene, men etter hvert som krigen ble radikalisert gikk okkupantmakten hardere frem mot befolkningen, blant annet med tvangsarbeid og [[deportasjon]].<ref>Horne, s. 573–576, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=== Flyktninger ===

Sivile begynte å flykte fra grenseområder allerede i dagene før krigen brøt ut, og totalt var det rundt 10 millioner flyktninger under første verdenskrig,<ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/refugees «Refugees»], artikkel av Peter Gatrell, 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War</ref> eller som hadde forlatt områder overtatt av en tredje nasjon, som Bruno Cabanes formulerer det.<ref>Cabanes, s. 195, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Så godt som alle flyktninger ble innkvartert i vanlige boliger og andre tilgjengelige hus, kun Nederland bygde særskilte leirer for belgiske flyktninger.<ref>Gatrell/Nivet, s. 215, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Mens mange flyktet på eget initiativ, var det også store folkegrupper i ulike land, særlig Øst-Europa, som ble brutalt omplassert. Det var en praksis som pekte frem mot tilsvarende hendelser i større skala, beordret av diktatorene [[Adolf Hitler]] og [[Josef Stalin]] under [[andre verdenskrig]].<ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/resettlement «Resettlement»], artikkel av Peter Gatrell, 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War</ref>

==== Flyktninger på østfronten ====

Allerede i dagene før Tyskland erklærte Russland krig 1. august 1914 begynte tyske innbyggere i [[Øst-Preussen]] å flykte vestover, og antall flyktninger tiltok med krigserklæringen.<ref>Watson 2014, s. 163</ref> I august og september 1914 flyktet rundt 800 tusen sivile vestover, om lag en tredjedel av alle innbyggere i Øst-Preussen. Ved den russiske fremrykkingen i november flyktet om lag 350 tusen sivile. Stort sett ble flyktningene tatt godt i mot der de kom, og fikk mye sympati og hjelp. Rundt 13 tusen tyske sivile ble tvangsdeportert til Russland, de ble svært dårlig tatt hånd om og nesten en tredjedel, rundt 4 tusen deporterte, døde grunnet de harde forholdene.<ref>Watson 2014, s. 178–181</ref> I forbindelse med den russiske tilbaketreningen under [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] ble rundt 3 millioner russiske sivile deportert østover av de russiske styrkene.<ref>Horne, s. 577–578, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Fra [[Galicja]] i den østlige delen av Østerrike-Ungarn var strømmen av flyktninger under den russiske invasjonen og okkupasjonen i 1914–1915 svært omfattende. Over én million mennesker flyktet, og ble plassert i ulike deler av keiserriket. I motsetning til Tyskland, hvor flyktningene bidro til å øke samholdet, bidro strømmen av relativt fattige mennesker fra keiserrikets østlige utkant til at de interne spenningene blant de mange folkegruppene økte.<ref>Watson 2014, s. 199–200</ref> Under sentralmaktenes invasjon av Serbia vinteren 1915–1916 flyktet en halv million sivile sammen med de serbiske styrkene.<ref>Gatrell/Nivet, s. 202, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Flyktninger på vestfronten og Italia ====

Ved den [[Den tyske invasjonen av Belgia (1914)|tyske invasjonen av Belgia]] i august 1914 flyktet hundretusener av sivile. Mange kom seg til det nøytrale [[Nederland]], mens mange andre flyktet til Frankrike, flere hundre tusen endte også opp i Storbritannia. Totalt flyktet rundt 1,5 millioner belgiere i løpet av krigen. I Frankrike var det flere bølger med flyktninger, den første sensommeren 1914 med [[slaget om grensene]]. Etterhvert ble også rundt en halv million franske innbyggere fra de okkuperte områdene overført til Frankrike via det nøytrale Sveits. Samlet antall franske flyktninger var nær to millioner mennesker. Ved fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn ble det ved krigsutbruddet evakuert titusener fra begge siders grenseområder. Ettersom krigen utviklet seg økte antall flyktninger, særlig ved store endringer av frontlinjen, som [[Caporetto-offensiven]], hvor rundt 600.000 sivile flyktet i november 1917.<ref>Gatrell/Nivet, s. 187–192, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> De krigførende land varikke forberedt på flyktninger, i Frankrike ble hærens offensive strategi sett som basis for at krigen ville bli ført på fiendens territorium. Mens flyktningene ble møtt med sympati høsten 1914 endret det seg etter hvert til et ofte nesten fiendtlig forhold mellom lokalbefolkning og flyktninger. Ulike kulturer og språkproblemer dannet noe av grunnlaget for motsetningene som utviklet seg.<ref>Gatrell/Nivet, s.192, 195–200, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Flyktninger i Det osmanske rike og Midtøsten ====

Etter Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene høsten 1914 stemplet regimet den armenske minoriteten som en trussel mot staten. Rundt 250 tusen osmanske armenere klarte å flykte til Russland i 1915. De tilhørte de heldige, mange av de som ble igjen ble myrdet i [[folkemordet på armenerne]].<ref>Gatrell/Nivet, s. 202–203, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 146-1987-028-03, Russland, Bauern auf der Flucht.jpg|Russiske bønder på flukt fra krigen, 1915 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1987-028-03 / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 137-001164, Bentschen, Ankunft deutscher Flüchtlinge aus Posen.jpg|Tyske flyktninger fra [[Poznań|Posen]] i Øst-Preussen (dagens Poznań i Polen) {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 137-001164 / CC-BY-SA 3.0}}
Belgium during the First World War Q53340.jpg|Belgiske flyktninger på havnen i [[Oostende]], oktober 1914
Armenian refugee camp train near east relief Syria 10 25 1916.png|Armenske flyktninger i Syria, oktober 1916
Bundesarchiv Bild 183-R05939, Westfront, Bauern auf der Flucht.jpg|Franske bønder på flukt i 1914 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R05939 / CC-BY-SA 3.0}}
Jewish refugees from Lublin, Poland, on the road to Austrian lines, WWI (29547412103).jpg|Jødiske flyktninger fra Polen, på vei mot Østerrike-Ungarn
Galician Jews fleeing Galicia to Russia on approach of Germans, 1915 (29547413183).jpg|Jødiske flyktninger fra Galicja, på vei mot Russland
American Red Cross - Refugees - Serbian refugees cared for by American Red Cross. The starving and homeless people of Serbia are now being cared for by American Red Cross workers. NARA - 20804768 (cropped).jpg|Serbiske flyktninger, hjulpet av USAs Røde Kors
American Red Cross - Refugees - Serbian children staggering along under heavy loads to Gorodlitza, where they will be taken in charge by the American Red Cross - NARA - 20804746 (cropped).jpg|Serbiske barn på flukt
</gallery>

=== Ulike lands krigsmål ===
De ulike krigførende land hadde i større og mindre grad mål for krigen, men krigsmålene var ikke statiske. Etter hvert som krigshandlingene gikk dårligere eller bedre, ble målene endret. For begge stridende grupper medførte de stadig større tap på slagmarken at kravene til oppgjør etter krigens slutt ble skjerpet, noe annet anså opinionen ikke som akseptabelt.<ref>Stevenson 2012, s. 135, 140, 150-151, 291-292</ref> Målene ble utviklet først etter krigen hadde brutt ut, de forårsaket ikke krigen.<ref>Strachan 2001, s. 1115</ref>

[[Fil:Imperium Germaniae NO.jpg|miniatyr|Skisse over Tyskland og avhengige områder, det økonomiske området som var hjørnesteinen i de tyske krigsmålene]]
For Tyskland var, ifølge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912, krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militærledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest, ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til. Dette var for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i [[septemberprogramm]]et i 1914. Erobringskravene, som etter hvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger.<ref>Fritz Fischer: ''Deutsche Kriegsziele. Revolutionierung und Separatfrieden im Osten 1914–18.'' I: Fritz Fischer: ''Der Erste Weltkrieg und das deutsche Geschichtsbild. Beiträge zur Bewältigung eines historischen Tabus.'' Düsseldorf 1977, s.&nbsp;153 (først publisert i: ''Historische Zeitschrift'' 188 (1959), s.&nbsp;473–518); Wolfgang J. Mommsen: ''Das Zeitalter des Imperialismus.'' Frankfurt am Main 1969 (=&nbsp;Fischer Weltgeschichte; Band 28), s.&nbsp;302&nbsp;f.; Ulrich Cartarius (utg.): ''Deutschland im Ersten Weltkrieg. Texte und Dokumente 1914–1918.'' München 1982, s.&nbsp;181&nbsp;f. (Dok. Nr. 126); og Gunther Mai: ''Das Ende des Kaiserreichs. Politik und Kriegführung im Ersten Weltkrieg.'' München 1997, ISBN 3-423-04510-8, s.&nbsp;199–203; Peter Graf Kielmansegg: ''Deutschland und der Erste Weltkrieg.'' Frankfurt am Main 1968, s.&nbsp;213.</ref><ref>Stevenson 2012, s.129-137</ref> Hjørnesten i planen for å sikre tysk hegemoni var opprettelsen av en sentraleuropeisk økonomisk samling (Mitteleuropa), i form av en tollunion dominert av Tyskland. Den skulle omfatte Østerrike-Ungarn, Frankrike, Belgia, Nederland, Polen og muligens Italia, Sverige og Norge. Et slikt «europeisk USA» under tysk kontroll ville sikre konkurranse på like vilkår med de andre stormaktene; Storbritannia, USA og Russland.<ref>Watson 2014, s. 259, 262, 264</ref><ref>Strachan 2001, s.1021</ref><ref name="Hobson2015-336">Hobson 2015, s.336</ref>

Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan, og for sin eksistens. I motsetning til datidens nasjonalistiske tendens, var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell idé om keiserriket, og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å opprettholde landet og styrke dets posisjon som en stormakt. Dette skulle skje også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.<ref>Samuel R. Williamson, Jr: ''Austria-Hungary and the Origins of the First World War.'' Houndmills/Basingstoke/Hampshire/London 1991, s.&nbsp;211; Imre Gonda: ''Verfall der Kaiserreiche in Mitteleuropa. Der Zweibund in den letzten Kriegsjahren (1916–1918)''. Budapest 1977, ISBN 963-05-1084-7, s.&nbsp;344; Wolfdieter Bihl: ''Die österreichisch-ungarischen Kriegsziele 1918.'' I: Richard Georg Plaschka, Karlheinz Mack: ''Die Auflösung des Habsburgerreiches. Zusammenbruch und Neuorientierung im Donauraum''. Wien 1970, s.&nbsp;119.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 128-129, 135</ref>

Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake [[Alsace-Lorraine]], som de måtte avstå til Tyskland etter nederlaget i [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1871.<ref>David Stevenson: ''French war aims against Germany 1914–1919.'' New York 1982, s.&nbsp;12.</ref> Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem. Det dreide seg både om undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av [[Rhinland]], og om økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg.<ref name="Hobson2015-336"/><ref>Georges-Henri Soutou: ''Übermut auf allen Seiten. Die Kriegsziele Frankreichs im Ersten Weltkrieg.'' I: ''Dokumente. Zeitschrift für den deutsch-französischen Dialog.'' Jg. 43 (1987), Heft 4, s.&nbsp;286&nbsp;f.</ref> Ifølge regjeringen [[Aristide Briand|Briands]] program i november 1916, burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og [[Saarland]]. I stedet for en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.<ref>David Stevenson: ''French war aims against Germany 1914–1919.'' New York 1982, s.&nbsp;42–48.; Pierre Renouvin: ''Die Kriegsziele der französischen Regierung 1914–1918.'' I: ''Geschichte in Wissenschaft und Unterricht.'' Jg. 17 (1966), Heft 3, s.&nbsp;135; og Friedrich Stieve (Hrsg.): ''[[Aleksandr Izvolskij|Iswolski]] im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes''. Berlin 1925, s.&nbsp;213 (Wortlaut).</ref><ref>Stevenson 2012, s. 141-144</ref>

Russland så seg som den naturlige beskytteren av [[Panslavisme|panslaviske]] drømmer på Balkan. Etter at Det osmanske rike kom med i krigen, håpet Russland å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicja og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september 1914, så den russiske utenriksminister [[Sergej Sazonov]] for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven [[Nemunas]] (tysk: Memel), [[Memelland]] og den østre delen av [[Galicja]]. I tillegg ville de ta den østlige delen av provinsen [[Posen]], [[Øvre Schlesien]] og den vestre delen av Galicja.<ref>Horst-Günther Linke: ''Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914–1917.'' München 1982, ISBN 3-7705-2051-3, s.&nbsp;40&nbsp;f. og s. 237; Henryk Batowski: ''Pläne zur Teilung der Habsburgermonarchie im Ersten Weltkrieg.'' I: ''Österreichische Osthefte.'' Jg. 10 (1968), Heft 3, s.&nbsp;130.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 137-141</ref>

Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelse av selvstendigheten til de mindre europeiske statene, i særlig grad Belgia som hadde blitt angrepet av sentralmaktene. Tysklands invasjon av Belgia hadde gitt Storbritannia grunn til å delta i krigen.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 666 f.; Victor H. Rothwell: ''British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918.'' Oxford 1971, s.&nbsp;18.</ref> Målet med frigjøringen av Belgia var ødeleggelsen av prøyssisk militarisme.<ref>David French: ''British strategy and war aims 1914–16.'' London 1986, ISBN 0-04-942197-2, s. 22, 83.</ref> Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister [[David Lloyd George]] elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer som mål for krigen. Dette skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etter hvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det osmanske rike.<ref>Victor H. Rothwell: ''British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918.'' Oxford 1971, s. 71, 145–149; og W. B. Fest: ''British War Aims and German Peace Feelers During the First World War (December 1916–November 1918).'' I: ''The Historical Journal.'' 15, 1972, s.&nbsp;293; Harry Hanak: ''Great Britain and Austria-Hungary during the First World War. A Study in the Formation of Public Opinion.'' London/New York/Toronto 1962, s.&nbsp;205.</ref> Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner, forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse, selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone bli etablert, med stater avhengige av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917, ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle undertrykkes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 666 f.</ref> [[Sykes-Picot-avtalen]] av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midtøsten. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt.<ref>Keith Robbins: ''The First World War.'' Oxford/New York 1984, ISBN 0-19-289149-9, s. 112.</ref> Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.<ref>Jürgen Mirow: ''Der Seekrieg 1914–1918 in Umrissen''. Göttingen 1976, ISBN 3-7881-1682-X, s. 158.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 145-148</ref>

Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt [[irredentisme]]. Da Russland aksepterte Italias ønske om også å annektere slaviske områder, og derved etablere Adriaterhavet som et ''mare nostro'', ble det inngått en hemmelig avtale mellom de allierte om dette i London, i april 1915.<ref>Friedrich Stieve (Hrsg.): ''Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes''. Berlin 1925, s.&nbsp;191ff. [http://net.lib.byu.edu/~rdh7/wwi/1915/londondt.html Londonavtalen]</ref>

USAs krigsmål ble formulert i [[Wilsons 14 punkter]] av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine og etablering av Italias grenser langs språkgrenser. Østerrike-Ungarn skulle fortsatt eksistere som stat, men landets nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Den Tyrkiske delen av Det osmanske rike ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter, og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet ([[Bosporos]] og [[Dardanellene]]) skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få [[Syd-Tirol]] og et protektorat over Albania. Alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres, og delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent.<ref>Jürgen Möckelmann: ''Das Deutschlandbild in den USA 1914–1918 und die Kriegszielpolitik Wilsons''. Hamburg 1964, s.&nbsp;147 ff.; David French: ''Allies, Rivals and Enemies: British Strategy and War Aims during the First World War.'' I: John Turner (Hrsg.): ''Britain and the First World War''. London 1988, ISBN 0-04-445108-3, s.&nbsp;33.</ref> Bakgrunnen for Wilsons 14 punkter bygde på [[Monroedoktrinen]].<ref>Keene, s. 529–530, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-R22572, Berlin, Mobilmachung.jpg|Tyske reservister på vei til mobilisering i 1914
Christmas Truce 1914 IWM Q 50719.jpg|[[Julevåpenhvilen]] i 1914, tyske og britiske soldater feirer jul i ingenmannsland
Kriegsziele im Westen NO.jpg|Tyske krav om landområder i Vest-Europa i 1914–1918
TratadoDeBrestLitovsk NO.svg|Områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk
L'Europe de demain.jpg|Skisse av franske ekstremisters ideer om oppdeling av sentralmaktene
Minia Enoz Line.jpg|Kartutsnitt over Konstantinopel og områder Russland ønsket som krigsbytte
</gallery>

=== Staten, nasjonalforsamlinger og sivilsamfunnet ===
Utbruddet av krigen førte generelt til en sterk ekspansjon av staten for alle de krigførende landene.<ref>Winter, s. 1–2, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Spørsmålet om demokratier (som Frankrike, Storbritannia og USA) eller autokratier (som Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland) var best egnet til å føre denne typen totale krig var aktuelt, både for sam- og ettertiden.<ref>Becker, s. 9–10, 31–32''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Konflikten førte til en stadig sterkere styring av interne forhold i de krigførende land, da krigen var over, var samtlige deltakende land i praksis [[planøkonomi]]er, selv det liberale Storbritannia.<ref>Howard 2002, s. 56–57</ref> Første verdenskrig var en [[total krig]], der deltakende land tilnærmet innførte [[planøkonomi]] (kommandoøkonomi) hvor den siden med størst industriell kapasitet til sist vant.<ref>Hobson 2015, s. 317, 329–331, 334–335</ref>

==== Sivil-militære forhold ====

Mens tidligere kriger forenklet kan karakteriseres som ledet av fyrster som både var statsoverhoder og øverstkommanderende, var første verdenskrig et eksempel på en krig hvor sivile- og militære myndigheter måtte arbeide sammen. Krigen omfattet også større deler av samfunnet, og spørsmålet om hvem som skulle ha ledelsen tvang seg frem.<ref>Förster, s. 91–92, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> De ekstreme motpolene i dette spørsmålet blant de krigførende nasjonenes ledere var den tyske generalen [[Erich Ludendorff]] og den franske statsministeren [[Georges Clemenceau]]. Ludendorff mistet all tillit til politikerne og anså at de kun sto i veien for Tysklands seier, mens Clemenceau alltid hadde vært skeptisk til de militære og var fast bestemt på å begrense deres innflytelse.<ref>Förster, s. 93, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Frankrike=====
I 1914 var forholdet mellom de militære og de sivile i Frankrike fremdeles preget av [[Dreyfus-saken]], landets største krise i årene mellom [[den fransk-tyske krig]]en (1870–1871) og første verdenskrig.<ref>Hobson 2015, s. 286–287</ref> Kort etter krigens utbrudd fikk øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]] gitt tilnærmet diktatoriske fullmakter av presidenten, mens parlamentet og regjeringen flyktet til [[Bordeaux]]. Etter at den tyske invasjonen ble stoppet i [[slaget ved Marne]] kom regjering og parlament tilbake til Paris, og hæren ble etter hvert utsatt for hard kritikk. Grunnet krisen våren og sommeren 1917 ble president [[Raymond Poincaré]] tvunget til å utnevne sin motstander Georges Clemenceau som statsminister. Han bidro til en økt nasjonal enhet, men også til at parlamentet og regjeringen fikk kontroll med de militære.<ref>Förster, s. 97–98, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Storbritannia=====
Storbritannia hadde verdens største marine og en liten, men profesjonell hær ved krigsutbruddet. Med feltmarskalk [[Herbert Kitchener]] som forsvarsminister ble føringen av krigen i stor grad bestemt av de militære. Unntaket var [[slaget om Gallipoli]], som flere av de sivile politikerne støttet, det endte med nederlag, marineminister [[Winston Churchill]] måtte gå og de militæres grep om krigføringen ble befestet. Grunnet samlingsregjeringen var det heller ingen utpreget kritikk av krigføringen i [[det britiske parlamentet]]. At statsminister David Lloyd George også tok posten som forsvarsminister etter Kitcheners død i 1916 førte ikke til større sivil kontroll. Av de større krigførende landene var Storbritannia det hvor de militære sto sterkest.<ref>Förster, s. 99–100, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Italia=====
Formelt var Italia et [[konstitusjonelt monarki]], men kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] hadde stor innflytelse, særlig på utenrikspolitikken. Sammen med statsminister [[Antonio Salandra]] og utenriksminister [[Sidney Sonnino]] arbeidet han for å få Italia inn i krigen på entenemaktenes side, for å høyne landets status ved fredsslutningen. Selv om det var stor motstand blant de folkevalgte endte det med at parlamentet ga etter og Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig. De italienske styrkene ble ledet av general [[Luigi Cadorna]] og han motsatte seg sterkt enhver sivil innblanding. I en rekke offensiver - senere kjent som [[slagene ved Isonzo]] - hadde de italienske styrkene store tap og oppnådde minimalt. Ved det 12. slaget - også kjent som [[Caporetto-offensiven]] - gikk sentralmaktene Østerrike-Ungarn og Tyskland på offensiven, erobret store landområder og tok hundretusener av italienere som fanger. Nederlaget førte til at general Cadorna måtte gå av, og etterfølgeren [[Armando Diaz]] iverksatte i samråd med den nye statsministeren [[Vittorio Orlando]] en del reformer, Cadornas fall førte altså til en sterkere sivil kontroll med krigsinnsatsen.<ref>Förster, s. 101–102, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Russland=====
Ved krigsutbruddet fikk den russiske generalstaben vide fullmakter, men med et tildels inkompetent offiserskorps fikk landet store tap, både av soldater, materiell og landområder. Etter det russiske nederlaget i [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] tok tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] over som øverstkommanderende, mot sin regjerings råd. Utover i 1916 ble situasjonen stadig mer uhåndterlig og den lovgivende forsamlingen [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaen]] gjorde forgjeves en rekke forsøk på å få gjennomført reformer og en slutt på de militæres despoti.<ref>Förster, s. 102–104, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Japan=====
Japan var formelt et konstitusjonelt monarki, men reelt var keiseren i en meglerposisjon, om hans personlighet var i stand til å innta rollen. Som i flere andre stormakter på den tiden var det en intern kamp om ressurser mellom marinen og hæren. Japans reelle deltakelse i krigen var kort, men landets stadige press mot Kina skapte problemer både internt og eksternt. Ved [[de 21 krav]] i 19115 gikk sivile politikere støttet av de militære for langt, ble delvis presset til retrett av USA og selv om utfallet ble et skifte til en general som statsminister, så styrte han mer i samsvar med de ledende partiene i [[Japans riksdag|nasjonalforsamlingen]].<ref>Förster, s. 104–106, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====USA=====
Da USA erklærte krig mot Tyskland i april 1917 hadde landet verdens nest største marine, men ubetydelige hærstyrker, og begge deler var under kontroll av den folkevalgte president [[Woodrow Wilson]] og nasjonalforsamlingen [[Kongressen (USA)|Kongressen]]. De amerikanske hærstyrkene i Frankrike var under kommando av general [[John J. Pershing]], og de sivile myndigheter blandet seg ikke i hans daglige avgjørelser. Ansvaret for rekruttering og rustning i USA ble i stor grad lagt til sivile myndigheter, og målene for krigen ble bestemt av presidenten.<ref>Förster, s. 107–109, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Det osmanske rike=====
Reformbevegelsen [[Ungtyrkerne]] tok makten i 1908, og under første verdenskrig lå makten i et [[triumvirat]], med krigsminister og general [[İsmail Enver]], general [[Ahmed Djemal]] og politikeren [[Mehmed Talat]]. Tyske rådgivere hadde også stor innflytelse over krigføringen.<ref>Förster, s. 110–113, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Østerrike-Ungarn=====
Keiserriket var truet av indre oppløsning allerede før krigen, og dens påkjenninger førte til store interne problemer, som etter hvert særlig kom til syne ved lave matrasjoner og sult. Statsminister [[Karl Stürgkh]] støttet seg sterkt på hæren, og øverstkommanderende [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]]. Frem til den gamle keiseren [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]] døde i 1916 var keiserriket nær ved å være et militærdiktatur med unntakstilstand og streng [[sensur]] av medier og brev. Den nye keiseren [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] avsatte Franz Graf Conrad von Hötzendorf og sikret en sterkere sivil kontroll over styringen av keiserriket. I praksis var imidlertid Østerrike-Ungarn en [[lydrike]] under Tyskland fra 1916, og keiserrikets forsøk på separatfred ble stoppet av styresmaktene i Berlin.<ref>Förster, s. 114–116, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=====Tyskland=====
Formelt hadde keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] en viktig rolle. Reelt lå makten hos rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] og sjefen for overkommandoen, general [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke]], sistnevnte ble etter nederlaget i [[slaget ved Marne]] erstattet med [[Erich von Falkenhayn]]. Samtidig spilte [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] en viktig rolle, selv om den støttet de militære og regjeringen så lenge det var en mulighet for tysk seier, og den tyske nasjonalforsamlingen var i virksomhet under hele krigen. Etter hvert som krigen utviklet seg ble spørsmålet om å satse på et gjennombrudd i vest eller øst et avgjørende stridspunkt, og generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]] støttet offensiv mot Russland. Etter store tap og manglende gjennombrudd i [[slaget ved Verdun]] måtte Falkenhayn trekke seg til fordel for Hindenburg og Ludendorff, de to forskjøv balansen til fordel for de militære. Ett resultat av det var gjentatt uinnskrenket ubåtkrig fra februar 1917, et nederlag for Theobald von Bethmann Hollweg, og han avgikk som rikskansler. Etter store tap i [[våroffensiven]] i 1918 og fremgang for ententen i [[hundredagersoffensiven]] i andre halvdel av 1918 ble Ludendorff tvunget til å avgå og maktbalansen internt i Tyskland svingte over til de sivile og Riksdagen.<ref>Förster, s. 116–124, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Krigsøkonomien - krig på kreditt ====
[[Fil:Women workers with shells in Chilwell filling factory 1917 IWM Q 30040.jpg|miniatyr|Britiske kvinner i fabrikk for artillerigranater {{Byline|Horace Nicholls}}]]
[[Fil:Helft uns siegen.jpg|miniatyr|Tysk plakat for å få innbyggerne til å kjøpe [[obligasjon|krigsobligasjoner]], teksten er «Hjelp oss å vinne - kjøp krigsobligasjoner» {{Byline|Fritz Erler (1868–1940)}}]]
[[Fil:Emprunt National 1918.jpg|miniatyr|Reklame for krigslån, fra den franske banken Crédit Lyonnais]]

De sentrale problemene med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet; unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjonen, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. De økonomiske ressursene for sentralmaktene og ententemaktene var ulike allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktenes befolkning var bare 46 % av ententemaktenes og deres produksjon 61 % av ententens.<ref name="Kriegswirtschaft">Hans-Peter Ullmann: ''Kriegswirtschaft.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 220 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 553, 627, 646 f., 797 f.; Becker, Krumeich: ''Der große Krieg. Deutschland und Frankreich 1914–1918.'' 2010, s. 147 ff.</ref> Mens mange europeiske ledere og bankmenn (som [[Jan Gotlib Bloch]]) før krigen anså at finansiering av en eventuell konflikt ville være den store utfordringen, viste det seg raskt at problemet lå i landenes ressurser (mat- og industriproduksjon osv).<ref>Strachan 2001, s. 815–816</ref> Ved krigsutbruddet stengte flere internasjonale børser, [[London Stock Exchange]] åpnet ikke før i januar 1915, mens [[New York-børsen|New York Stock Exchange]] åpnet igjen 15. desember 1914.<ref>Strachan 2001, s. 821, 825–826</ref>

==== Avvikling av gullstandarden, omlegging av produksjon til krig ====
Selv om mange forventet finansiell kollaps ved en europeisk storkrig, så var det ingen av de krigførende partene som ble hindret militært de første ukene av krigen på grunn av finansielle problemer.<ref>Strachan 2001, s. 850</ref> Ved utbruddet av krigen ble det i de krigførende landene handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret, og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på [[gullstandard]]en, men den ble vanskelig å videreføre.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Unntaket var Storbritannia (USA beholdt også gullstandarden, men kom først med i 1917), økonomen [[John Maynard Keynes]] rådet finansdepartementet til å fortsette med å la det [[Britisk pund|britiske pundet]] være konvertibelt, et råd som viste seg å være gunstig for landet.<ref>Strachan 2001, s. 823–824</ref> Den såkalte ''ammunisjonskrisen'' de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915, var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet ''[[total krig]]'' som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]], kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Etter hvert som krigen vedvarte ble alle de deltakende landenes økonomi lagt om til [[planøkonomi]].<ref>Howard 2002, s. 57</ref><ref>334–335</ref>

Den industrielle krigføringen krevde til da ukjente mengder med våpen og [[ammunisjon]], særlig artillerigranater. Allerede i september 1914 hadde fransk industri krav om levering av 100 tusen granater til hærens [[Canon de 75 modèle 1897|75 mm kanon]]. Mellom mars 1917 og 1918 var gjennomsnittlig daglig produksjon av artillerigranater for Storbritannia og Frankrike rundt 500 tusen.<ref>Prost, s. 338, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet en del av sine industrielle ressurser grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa.<ref name="Kriegswirtschaft" /> I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig i løpet av krigsårene; fra om lag 10 % til 50 % i Frankrike og Tyskland, fra 8 % til 35 % i Storbritannia, og fra 2 % til 17 % i USA.<ref>Supple, s. 298, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Bortsett fra rustningsindustrien gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva den var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Østerrike-Ungarn, hvor oljefelt lå i det okkuperte Galicja. Et annet problem, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.<ref name="Kriegswirtschaft" />

For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for militærtjeneste, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte det. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet yrkesarbeidende kvinner i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.<ref name="Kriegswirtschaft" />

Behovet for samordning av hele landets økonomi førte til at flere land etablerte nye organisasjoner for det formålet; i Tyskland ble Kriegsrohstoffabteilung (K.R.A.) opprettet etter initiativ av [[Walther Rathenau]] allerede i august 1914.<ref>Strachan 2001, s. 1015</ref> Jernmalm var den viktigste importvaren for tysk rustningsindustri, den kom i hovedsak fra Sverige og okkuperte områder av Frankrike.<ref>Strachan 2001, s. 1019</ref> For en langvarig krig syntes Tysklands mangel på råstoff til produksjon av sprengstoff som den viktigste utfordringen, men den ble løst ved utviklingen av [[Haber–Bosch-prosessen]] for produksjon av [[ammoniakk]].<ref>Strachan 2001, s. 1025–1027</ref> Østerrike-Ungarn var i krigsårene kritisk avhengig av handel med Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 1040</ref> Landet lå etter i opprustning før krigen, og klarte aldri å ta igjen etterslepet, Østerrike-Ungarn hadde også markant lavere produksjon av granater enn andre av de krigførende landene.<ref>Strachan 2001, s. 1046, 1048</ref> Frankrike løste sine problemer med produksjon dels ved import, dels ved etablering av ny industri i de deler av landet som ikke var okkupert.<ref>Strachan 2001, s. 1050–1051</ref> Storbritannias problem var ikke råvarer, men at rustningsindustrien var bygget opp for å forsyne Royal Navy med skip, etter krigens utbrudd måtte utstyr til over én million soldater produseres.<ref>Strachan 2001, s. 1065–1066</ref> Landets rustningsproblemer vedvarte, ble mye omtalt i pressen, var en politisk belastning som førte til omdanning av regjeringen, og var fremdeles ikke tilfredsstillende løst så sent som ved [[slaget ved Somme]] i juli 1916. Først i 1918 hadde de britiske styrkene mer enn nok granater.<ref>Strachan 2001, s. 1077, 1085–1086</ref> Russlands industri var mindre utviklet enn de andre krigførende landene, og jernbanen hadde begrenset kapasitet, i tillegg til mangel på kanoner og granater hadde de russiske styrkene også stor mangel på geværer.<ref>Strachan 2001, s. 1089, 1092, 1101–1103</ref>

==== Skatt, forbruk, krigslån og gjeld ====
Privat forbruk, som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, mens i Storbritannia gikk privatforbruket ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeid med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfellet i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistent, og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte landet i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.<ref name="Kriegswirtschaft" />

De krigførende landene finansierte krigen med skatter, [[obligasjon]]er og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet ([[Burgfrieden|borgfred]]), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Det var en generell tendens til at beskatningen ble endret til å beskatte fattigere hardere og rike lettere, det sistnevnte for å gjøre kapital tilgjengelig for utvidelse av krigsproduksjon, det førstnevnte for å redusere inflasjon.<ref>Strachan 2001, s. 863</ref> Mens skattlegging i Storbritannia og USA betalte under en fjerdedel av utgiftene med krigen, ble knapt noe av krigsutgiftene til Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland dekket av skatt.<ref>Strachan 2001, s. 905</ref>

De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner).<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 862</ref> Tanken var dels at motstanderen skulle betale for lånene i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet,<ref name="Kriegswirtschaft" /><ref>Strachan 2001, s. 892</ref> men vel så mye at lån fordelte belastningen over et lengre tidsrom, fred ville også gi et økonomisk oppsving som ble antatt å lette tilbakebetaling av krigslån.<ref>Strachan 2001, s. 862–863</ref> Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Russland og Italia lånte av Frankrike og særlig Storbritannia, som igjen lånte av USA.<ref>Strachan 2001, s. 962, 968</ref> I slutten av november 1916 kom [[Federal Reserve]] (USAs sentralbank) med en advarsel mot videre kjøp av utenlandske obligasjoner. Advarselen førte til at lån til ententen ble sterkt begrenset, og var kritisk for deres fortsatte krigføring. Tysklands gjenopptakelse av uinnskrenket ubåtkrig førte til at advarselen om lån ble fjernet, Tysklands strategiske feil bidro sterkt til ententens fortsatte krigføring og seier.<ref name="Strachan2001-973-975"/> Frem til 1917 kunne også sentralmaktene i teorien ta opp lån i det nøytrale USA, i praksis var de utestengt. Tyskland lånte mest av omliggende nøytrale land, fremst Nederland, så Sveits, Danmark og Sverige.<ref>Strachan 2001, s. 944</ref> Tyskland var igjen långiver for Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike og Bulgaria.<ref>Strachan 2001, s. 947, 949, 954</ref>

Krigen førte til en dramatisk økning av offentlige utgifter. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder [[Amerikansk dollar|US dollar]] (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder US dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar.<ref name="Kriegswirtschaft" /> Ententemaktenes tilgang til finansmarkedene er viktig for å forklare hvorfor krigen kostet så mye mer, de fikk lån, mens sentralmaktene stort sett ikke fikk det.<ref>Strachan 2001, s. 990</ref>

Etter at krigen var over, hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder [[Reichsmark|tyske mark]] (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder [[Fransk franc|franske franc]], og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen ([[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]]) inntil 1923.<ref name="Kriegswirtschaft" />

==== Arbeidere og fagforeninger ====

Arbeidere og deres organisering er en dårlig utforsket del av første verdenskrigs historie, til tross for at arbeidernes produksjon av varer og tjenester var avgjørende for begge de to sidenes innsats. Endringene for arbeiderne i de krigførende land omtales som et sosialt jordskjelv, i en tidsalder av økonomisk tyranni, karakterisert av triangelet økonomisk nasjonalisering, og økt makt for bedrifts- og fagforeninger.<ref>Prost, s. 325, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Ved utbruddet av krigen ble spørsmålet om disponering av tilgjengelige menn - ved fronten eller i fabrikkene - raskt kritisk. Grunnet mobilisering av fagarbeidere fikk produksjon av krigmateriell snart problemer, og kort etter utbruddet ble hundretusener av soldater sendt tilbake til fabrikkene.<ref>Prost, s. 326–327, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

I motsetning til de fleste andre krigførende landene hadde ikke Storbritannia [[verneplikt]] før krigsutbruddet, og hadde derfor ingen samlet oversikt over hvem som burde fritas for tjeneste ved fronten. Sammen med fagforeningenes sterke posisjon førte det til at den britiske regjeringen måtte gå frem forsiktig og pragmatisk. Da verneplikt ble innført i Storbritannia i 1916 fikk fagforeningene stor innflytelse på hvem som skulle fritas. Dette førte etter hvert til et stort antall fritak, og endte med en konflikt våren 1918 hvor rundt 200 tusen arbeidere streiket, uten at regjeringen ga etter, resultatet ble flere arbeidere mobilisert som soldater, men redusert produksjon.<ref>Prost, s. 328–331, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Alle de krigførende land manglet arbeidere, og dette ble forsøkt løst ved en blanding av å ta inn flere kvinner, arbeidstakere under 18, arbeidere fra andre land og krigsfanger. Den viktigste gruppen for ekstra arbeidskraft var kvinnene. De økte deltakelsen i arbeidslivet (prosentandel av total arbeidsstyrke) fra 20,6 (1913) til 35,6 % (1918) for Tyskland, 32,0 (1914) til 40,5 (1918) for Frankrike, 23,6 % (1914) til 37,7 % (1918) for Storbritannia, 31,8 % (1914) til 41,2 % (1918) for Russland. Økning i bruk av kvinner i rustningsindustrien var vesentlig høyere enn tallene over viser, da mange som allerede var i arbeid ble flyttet fra mindre krigsrelatert arbeid. I Tyskland var det f.eks over 400 tusen flere kvinner i mekanisk industri i 1918 enn i 1913, mens antallet i tekstilindustrien i samme periode ble redusert med om lag 200 tusen.<ref>Prost, s. 332–335, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Behovet for ekstrem økning i produksjon av krigsmateriell tvang frem effektivisering, hvor særlig [[Taylorisme]] ble tatt i bruk. Arbeidsoperasjonene ble så langt mulig delt opp så et minimum av opplæring var nødvendig, og de fleste arbeiderne gjorde et lite antall arbeidsoperasjoner. I Storbritannia sto fagforeningene sterkt og motsatte seg noe de oppfattet som undergraving av fagarbeidernes hardt fremkjempede privilegier. Samtidig ble arbeidstiden økt kraftig, i Wien opp mot 13 timer i døgnet, mens i noen britiske fabrikker var det 77 timers arbeidsuke. Mot slutten av krigen ble arbeidstiden redusert noe, da studier viste at produktiviteten gikk ned. De lange arbeidsdagene førte til dobling av antall ulykker i produksjonen.<ref>Prost, s. 338–341, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== By mot land ====

[[Fil:Heroic Women of France. Hitched to the plough, cultivating the soil. All agriculture rests upon their shoulders. Uncompl - NARA - 512429.tif|miniatyr|Franske kvinner som trekker en plog. Fotografiet viser to tidstypiske forhold, kvinner som arbeider i et yrke vanligvis forbeholdt menn og mangelen på hester, både menn og trekkdyr var mobilisert for krigsinnsats]]
I de fleste av de krigførende landene oppsto det raskt motsetninger mellom byene og landområdene, knyttet til produksjon og rasjonering av mat. Reduksjon i matproduksjonen rammet særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn grunnet ententemaktenes blokade av mat og gjødsel, men også ententemaktene Russland og Frankrike ble rammet. Gjensidig misnøye mellom byer og landsbygd var ofte stor. Bøndene anså statens sterke kontroll og tidvis direkte rekvisisjon av mat som et overgrep, mens mange innbyggere i byene mente at bøndene unnlot å levere mat, enten for å selge det på [[svartebørs]], eller å beholde en uforholdsmessig stor andel selv. Etter hvert som krigen fortsatte ble matmangelen mer akutt, innbyggere i byer måtte stå timevis i kø for å få kjøpt noe. Både bøndene og innbyggerne i byene kunne ofte enes om at det også var mellommenn som spekulerte i matmangelen, gjerne antatt å være jøder. Russland var det av ententelandene som var dårligst til å organisere produksjon og fordeling av mat, noe som bidro til å utløse [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] i 1917. Storbritannia og USA var unntak, førstnevnte organiserte rasjonering godt og bøndene i USA fikk et solid oppsving i produksjon av mat for ententemaktene.<ref>Goebel, s. 364–367 og Ziemann, s. 384–393, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Selv om bøndenes arbeid under krigen ble preget av leveringsplikt, mangel på arbeidskraft, gjødsel og hester, så fikk deler av landsbygda i europeiske krigførende land et økonomisk løft. Det ble vakt en interesse for politikk som etter krigen førte til vesentlig økt organisering for å fremføre bøndenes synspunkter og krav.<ref>Ziemann, s. 406–407, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Ektepar, barn, familier og kjønnsroller ====

Stort sett var nær halvparten av soldatene gift når de meldte seg til tjeneste. De fleste av gifte soldater holdt tett kontakt med ektefellen ved brevskriving, ofte med brev hver dag. Brev fra fronten ble kontrollert av militær brevsensur, noe soldater og offiserer var klar over, og sensuren bidro ofte til at brevskriveren la bånd på det man fortalte om.<ref>Hanna, s. 6–12, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det er anslått at rundt 2 milliarder brev ble utvekslet mellom familiene hjemme og soldatene ved fronten.<ref>Winter, 52, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

{{Sitat|Må barna krysse noen trikkespor på veien til skolen? Jeg håper ikke det, da jeg er veldig redd for trikker.|Brev fra løytnant Lawrence Rogers til hans kone May Rogers, 5. oktober 1916, bakgrunnen var at familien hadde flyttet fra landet og inn til Montreal.<ref>Hanna, 20, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>}}

Over to millioner gifte soldater kom ikke tilbake til sine ektefeller. Rundt 600 tusen i Frankrike, nesten like mange i Tyskland, rundt 400 tusen i Østerrike-Ungarn, 239 tusen i Storbritannia og rundt 200 tusen i Italia. Over en tredjedel av krigsenkene i Tyskland og Frankrike giftet seg igjen. For de soldatene som vendte tilbake endte noen ekteskap med skilsmisse, men det store flertall fortsatte å holde sammen.<ref>Hanna, 27–28, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Vanlig definisjon på datidens barn var fra 6 år til 13–14 år, datidens minimumsalder for arbeid. Selv om kun et mindretall av de krigførende lands barn befant seg i eller ved frontlinjen, ble alle berørt. Fedre ble mobilisert som soldater og reiste fra hjemmet, undervisningen i skolen ble lagt om i patriotisk og fremmedfiendtlig retning, og i Sentral- og Øst-Europa ble tilværelsen etter hvert preget av matmangel og kulde om vinteren. Svært mange barn bidro også i ulike former for frivillig innsats for å støtte nasjonens krigsinnsats. Samtidig ble [[kjønnsroller]] vedlikeholdt, mens pikene skulle vokse opp til å passe hjem og barn, var guttenes fremtidige plass ved fronten. Selv om barna som vokste opp under krigsårene opplevde de svært ulikt, delte så godt som alle erfaringen med kulturell mobilisering. På tross av de mange ulikhetene kan man derfor snakke om en krigsgenerasjon, som ikke bare hadde opplevd krigen, men også følte de hadde deltatt i den.<ref>Pignot, 29–36, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt ti millioner barn av soldater, mistet sin far i løpet av krigen.<ref>Winter, 49, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Rundt halvparten av familiene hvor mannen var soldat, opplevde enten at han ble drept, skadet, eller tatt som krigsfange.<ref>Winter, 48–49, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Første verdenskrig førte til en destabilisering av kjønnsrollene mens den pågikk, men etter krigsavslutningen forble i hovedsak rollefordelingen i samfunnet slik den hadde vært før 1914. Samtidig var definisjonen av [[maskulinitet]] og feminitet mer ladet, omdiskutert og politisert enn før konfliktens utbrudd.<ref>Horne/Winter, 71, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Nasjonale minoriteter ====

Første verdenskrig ga en stor endring mellom [[minoritet]]er og majoritetsbefolkningen i Europa og andre verdensdeler. Etniske grupper før første verdenskrig kan deles i tre hovedgrupper, ifølge historikeren Panikos Panayi, spredte befolkningsgrupper ([[diaspora]]), lokale minoriteter og nylig ankomne migranter. I den førstnevnte gruppen kan regnes jøder, [[Sigøynere|roma]] (også kjent som sigøynere), tyskere (tyske minoritetsgrupper særlig i Øst-Europa), muslimer, grekere og armenere. Lokale minoriteter var typisk polakker i Russland, italienere i Østerrike-Ungarn osv. Selv om hovedstrømmen av migrasjon på 1800-tallet gikk til USA, var det også betydelig migrasjon innad i Europa, polakker arbeidet i Tyskland, mens spaniere og italienere innvandret til Frankrike. I USA hadde over 10 millioner mennesker familiebånd til en av sentralmaktene.
<ref>Panayi, 216–220, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Minoriteter som majoritetsbefolkningen anså å ha en tilknytning til fienden, fikk de største problemene når krigen brøt ut, men andre minoriteter ble også rammet. Kort etter krigsutbruddet i august 1914 ble for eksempel mennesker med tysk bakgrunn pålagt store restriksjoner i Storbritannia, og året etter ble de fleste internert, ialt rundt 30 tusen sivile. Etter krigen var over ble nær 2/3-deler deportert til Tyskland (fra 57 tusen i 1914 til 22 tusen i 1919). I USA ble mange tysk-amerikanere utsatt for kraftig diskriminering, grunnet sin tyske bakgrunn. Det osmanske rike var den av de krigførende statene som hadde de mest ekstreme tiltak mot sine minoriteter, det førte til [[folkemordet på armenerne|folkemordene på armenere]] og [[assyrere]], med anslått over én million døde. Verdenskrigen førte også til økt antisemittisme, med beskyldninger fra majoritetsbefolkningen i blant annet Tyskland at jødene unnlot å gjøre militærtjeneste (undersøkelser etter krigen synes å vise at jødene som et minimum gjorde tjeneste på linje med resten av befolkningen). De mest ekstreme eksemplene på overgrep mot jødene skjedde i Russland.<ref>Panayi, 221–229, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Minoriteter ble også utnyttet, ententemaktene brukte rundt 650.000 soldater fra koloniene på slagmarkene i Europa. I Tyskland ble rundt 300.000 polske sesongarbeidere holdt igjen da krigen brøt ut, og ble tvunget til å fortsette å arbeide.<ref>Panayi, 235–240, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Rasisme ====

Samfunnene i begge de to stridende gruppene var sterkt preget av [[rasisme|rasistiske holdninger]]. Det britiske imperiet og dets militære styrker var basert på en klar rangordning. Storbritannia og briter var øverst, deretter kom hvite tropper fra Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Canada, med indiske tropper under de, og helt nederst svarte afrikanere.<ref>Olusoga 2014, s.21-25</ref>

{{Sitat|Vi vil tilby sivilisasjon til de svarte. De vil måtte betale for det... Selv om jeg har uendelig respekt for disse modige svarte, vil jeg mye heller ha ti svarte drept enn én enkelt franskmann, for jeg mener at nok franskmenn er drept uansett og at vi bør ofre så få som mulig.|[[Georges Clemenceau]], fransk statsminister om bruk av soldater fra de franske koloniene.<ref>Olusoga 2014, s. 195</ref><ref>Winter, Horne, s. 417, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>}}

Den amerikanske presidenten [[Woodrow Wilson]]s politikk har i ettertid blitt regnet som rasistisk, med tanke på at han fikk gjennomført segregering i USAs statsapparat.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nytimes.com/2015/11/24/opinion/what-woodrow-wilson-cost-my-grandfather.html?action=click&module=Opinion&pgtype=Homepage|tittel=What Woodrow Wilson Cost My Grandfather|besøksdato=28. juni 2020|forfattere=Gordon J. Davis|dato=24. november 2015|forlag=New York Times|sitat=Wilson, a Virginia-born Democrat, is mostly remembered as a progressive, internationalist statesman, a benign and wise leader, a father of modern American political science and one of our nation’s great presidents. But he was also an avowed racist. And unlike many of his predecessors and successors in the White House, he put that racism into action through public policy. Most notably, his administration oversaw the segregation of the federal government, destroying the careers of thousands of talented and accomplished black civil servants — including John Abraham Davis, my paternal grandfather.}}</ref> Da USA kom med i krigen ba [[US Army]] franskmennene om å behandle fargede amerikanske tropper de hadde under sin kommando som underlegne, da en likeverdig behandling av fargede tropper ville skape problemer for USA.<ref>Olusoga 2014, s. 350-351</ref> Nye baser for US Army i sørstatene ble bevisst oppkalt etter generaler fra opprørshæren i borgerkrigen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.npr.org/2020/06/10/873421686/pressure-mounts-to-rename-army-bases-that-honor-confederate-officers?t=1594662826278|tittel=Pressure Mounts To Rename Army Bases That Honor Confederate Officers|besøksdato=13. juli 2020|forfattere=Tom Bowman|dato=10. juni 2020|forlag=npr.org|sitat=The memo said the bases and camps would be named after Americans — preferably those with short names, to "avoid clerical labor." The military would choose the names of "Federal commanders" for facilities in the North, the memo stated, and "Confederate commanders for camps of divisions from southern states."}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nytimes.com/2020/07/11/opinion/confederate-rename-military-bases.html?action=click&module=Well&pgtype=Homepage&section=Editorials|tittel=Putting Heroes, and Traitors, Where They Belong|besøksdato=13. juli 2020|forfattere=Lederartikkel|dato=11. juli 2020|forlag=New York Times|sitat=In a process that began under the Wilson administration in 1917, 10 Southern military installations were eventually named for the same Confederate officers who had waged war on the United States with the goal of preserving and expanding slavery.}}</ref>

Krigspropaganda fra Tyskland forsøkte å fremstille ententemaktene som forrædere mot den hvite rasen fordi de brukte tropper fra koloniene, og fremhevet sentralmaktene som rasemessige homogene.<ref>Olusoga 2014, s. 38-39, 104</ref>

{{Sitat|Her er en reservesoldat. For en enorm mann. Hva kan latinere, slavere, keltere, japser, negre, hinduer, ghurkaer, tyrkere og hva ellers de kalles, gjøre mot en slik stor og sterk gigant av ekte germansk slag? Hans trekk er gjennomført noble, og han synes fornøyd med dagens arbeid. Han angrer ikke at han har ofret sitt liv for Tysklands rettferdige sak.|[[Sven Hedin]], beskriver besøk på et felthospital i ''With the German Armies in the West'', 1915, s. 163}}

Allerede fra høsten 1914 var tysk presse opprørt over britenes og franskmennenes bruk av fargede soldater, det ble påstått at det var et angrep mot sivilisasjonen. Sosiologen [[Max Weber]] raste mot ententemaktenes bruk av kolonisoldater etter fredsslutningen: «at Tyskland fortsetter å kjempe for sin eksistens mot en armé av negre, ghurkaer og diverse andre barbarer fra alle kriker og kroker av verden, som venter på å endre vårt land til en ørken.»<ref>Olusoga 2014, s. 182-183</ref>

Da krigen var over fortsatte rasismen i hvordan de døde ble minnet, flere hundre tusen ententesoldater med bakgrunn fra koloniene ble enten ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre, eller overhodet ikke minnet. Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra [[Commonwealth War Graves Commission]] (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).<ref name="TheGuardian22_4_21">{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/uk-news/2021/apr/22/scandal-of-unequal-commemoration-of-uks-ww1-dead-known-about-for-years|tittel=UK failure to commemorate black and Asian war dead known ‘for years’|besøksdato=22. april 2021|forfattere=Alexandra Topping|dato=22. april 2021|forlag=The Guardian|sitat=The failure to properly commemorate hundreds of thousands of black and Asian troops who died fighting for the British empire has been known about for years, the head of the Commonwealth War Graves Commission (CWGC) has acknowledged. [...] “Pervasive racism” underpinned a failure to properly commemorate service personnel, the investigation found, quoting racist statements such as a governor saying in the 1920s that “the average native … would not understand or appreciate a headstone”. The commission concluded that soldiers were treated differently if they came from Commonwealth countries.}}</ref><ref name="CWGC_rapport_2021">{{Kilde www|url=https://www.cwgc.org/non-commemoration-report/|tittel=REPORT OF THE SPECIAL COMMITTEE TO REVIEW HISTORICAL INEQUALITIES IN COMMEMORATION|besøksdato=22. april 2021|forlag=Commonwealth War Graves Commission|sitat=This report estimates that between 45,000 and 54,000 casualties (predominantly Indian, East African, West African, Egyptian and Somali personnel) were commemorated unequally. A further 116,000 casualties (predominantly, but not exclusively, East African and Egyptian personnel) but potentially as many as 350,000, were not commemorated by name or possibly not commemorated at all.}}</ref>

==== Internerte ====
Ved utbruddet av krigen ble ulike sivile og borgere tilhørende fienden i de fleste krigførende land samlet i [[konsentrasjonsleir]]e. Russland internerte rundt 50.000 i 1914, antallet sivile internert økte til 250 tusen i 1917. Land langt vekk fra Europa, som Australia og Canada, internerte også sivile man antok hadde tilknytning til sentralmaktene. En del protesterte, de anså seg ikke som tilhørende fienden, som ukrainske innvandrere fra områder i [[Galicja]], del av Østerrike-Ungarn.<ref>Becker, 260–266, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> I Frankrike var rundt 60.000 sivile som ble knyttet til sentralmaktene internert, blant dem [[Albert Schweitzer]]. Storbritannia internerte om lag 320.000 utlendinger, blant de jøder som siden 1890-årene hadde innvandret fra Galicja.<ref>Becker, 267–268, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Mange av de armenske innbyggerne som det osmanske rike deporterte ble plassert i konsentrasjonsleire, under svært dårlige forhold, hvor de langsomt døde av sult og sykdom.<ref>Becker, 270–271, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Rundt ti prosent av den serbiske sivilbefolkningen ble deportert til konsentrasjonsleire i Ungarn, hvor tusener av de døde.<ref>Becker, 272–275, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Tro og religion ====

[[Fil:C. 1916 Edith Cavell propaganda stamp.JPG|miniatyr|Britisk frimerke, utgitt kort etter [[Edith Cavell]]s død, for propaganda]]
Selv om en viss [[sekularisering]] (redusert gudstro) utviklet seg på 1800-tallet, sto religion fremdeles sterkt i alle de krigførende landene. Ved utbruddet av konflikten støttet så godt som samtlige trossamfunn deltakelse i krigen, på de ulike lands side. Mange trossamfunn så også krigen som en straff fra Gud, for materialisme og gudløshet.<ref>Gregory, 420–421, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Selv om det var eksempler på trossamfunn og prester som demoniserte fienden, var det ikke entydig. Den britiske sykepleiersken [[Edith Cavell]] som arbeidet i tyskokkupert Belgia var sterkt troende, og henrettelsen av henne for arbeid for fienden ble av ententemaktene brukt som eksempel på tyskernes ugudelige fremferd. I november 1914 erklærte Essad Effendi, etter oppfordring fra osmanske myndigheter, en [[fatwa]] mot ententemaktene og påla alle muslimer å støtte [[Det osmanske rike]] i krigen. [[Den katolske kirke]]s overhode, [[pave Benedikt XV]], var kritisk til krigen, foreslo allerede i 1914 en våpenhvile, og arbeidet for at Italia skulle forholde seg nøytralt.<ref>Gregory, 423–430, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Hvor viktig religion var generelt for soldatene er vanskelig å si noe bestemt om av flere grunner; manglende kunnskap om soldatenes tro før krigen, varierende forhold under krigen, og kildenes partiskhet. Når det gjelder soldater fra [[Britisk India]] synes det som både muslimer og hinduer fant styrke i troen, ikke minst i at alt var forutbestemt gjennom skjebne.<ref>Gregory, 437–438, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Datidens venstreorienterte og nåtidens historikere har sett religion i krigsårene hovedsakelig som et ledd i elitenes sosiale kontroll av massene. Det er et argument som ikke kan avvises, men det synes like tenkelig at religionen var et middel elitene brukte for å utholde det presset de var utsatt for.<ref>Gregory, 441, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

=== Skyttergravskrig ===
{{Utdypende|Skyttergravskrig}}

Skyttergravskrig og stillingskrig anses som typisk og bestemmende for første verdenskrig, krigføring langs permanente, befestede frontlinjer. Skyttergravskrigen var kun karakteristisk for den rundt 700 kilometer lange vestlige frontlinjen mellom november 1914 og mars 1918, men tidvis og for situasjonen på østfronten og ved fronten i Italia. Alle stormaktene hadde forberedt seg på en bevegelig krig i sine planer inntil 1914. Etter at [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]] mislyktes og [[kappløpet mot havet]] endte uavgjort, gravde de stridende arméene seg ned. Grunnlaget for befestningen av frontlinjen var den militærtekniske utviklingen som favoriserte forsvareren. I tillegg kom tap av kontroll over store hærstyrker og den relative styrkebalansen.<ref name="Grabenkrieg">Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 542, 577 f., 703 f., 721 f., 820 ff., 864 ff.; David Stevenson: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Patmos Verlag, Mannheim 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, s. 220 ff.; Keegan: ''Der Erste Weltkrieg. Eine europäische Tragödie.'' 2001, s. 251 ff.; Birger Stichelbaut, Piet Chielens: ''The Great War Seen from the Air: In Flanders Fields 1914–1918''. Brüssel 2013, ISBN 978-94-6230-026-2, s. 56 f., 64 f., 72 f., 80 f., 90 f., 104 f., 112 f., 120 f., 136 f., 144 f. (Entwicklung des Stellungssystems in Luftaufnahmen).</ref>

I januar 1915 ga den tyske overkommandoen ordre om at frontlinjen på vestfronten skulle utvides i dybden så de kunne motstå angrep fra overlegne styrker. Stridserfaringene ledet til at hovedstyrken ble flyttet bakover til en andre linje, med tilfluktsrom. Fra 1916 introduserte de stridende partene tre linjer i mange områder. For å lykkes måtte angripende styrker planlegge nøye og ha lokal overlegenhet. I et angrep ble fiendens stillinger først kraftig beskutt med artilleri. I tillegg ble det brukt stridsgass, miner (sprengladninger i tunneler), etter hvert også stridsvogner, granatkastere og maskinpistoler. Håndgranaten fikk en renessanse, mens bajonetten nesten mistet sin betydning, i de trange skyttergravene var feltspader ofte et bedre våpen. Mot slutten av krigen endret den tyske arméen sin taktikk og brukte i [[våroffensiven]] i 1918 såkalte stormtropper, godt utstyrte elitesoldater som rykket frem i front og forsøkte å ødelegge fiendens bakre infrastruktur med ''infiltrasjonstaktikk''.<ref name="Grabenkrieg" />

Hverdagslivet til soldatene i skyttergravene ble preget av lange faser med inaktivitet, og hard kamp for overlevelse. Resultatet var at skyttergravene ofte var svært forseggjort, samtidig var soldatene utsatt for alvorlige [[nevrose|krigsnevroser]], eller inntil da ukjente angstreaksjoner som ''søvnredsel'', som innebar redsel for å sovne og bli angrepet.<ref name="Grabenkrieg" />

<gallery class="center">
Cheshire Regiment trench Somme 1916.jpg|Skyttergrav ved Somme, opprinnelig tysk, da bildet ble tatt var den erobret av britene. {{Byline|John Warwick Brooke (1886–1929)}}
Bundesarchiv Bild 146-2004-0069, Stellungsbau im Argonnerwald.jpg|Tyske soldater graver skyttergraver, [[Argonnerskogen]] 1916
In einem mit Stacheldraht abgedeckten Schützengraben.jpg|Tysk skyttergrav, dekket av piggtråd, [[Marne]] 1916
Aerial view Loos-Hulluch trench system July 1917.jpg|Skyttergraver ved Loos-Hulluch i 1917, sett fra luften - tyske skyttergraver til høyre, britiske til venstre - området i midten er [[ingenmannsland]]
Royal Irish Rifles ration party Somme July 1916.jpg|Tropp av soldater fra Irland, ved [[Somme]], juli 1916
Vimy-Tranchée.jpg|Tyske skyttergraver ved Vimy (kjent fra [[slaget om Vimyhøyden]]) bevart for ettertiden
</gallery>

=== Bruk av stridsgass ===
{{Utdypende|Giftgass i første verdenskrig|Haag-konvensjonene av 1899 og 1907}}
[[Fil:British 55th Division gas casualties 10 April 1918.jpg|miniatyr|Rekke med britiske soldater skadet ved angrep med giftgass på vestfronten i 1918 {{Byline|Thomas Keith Aitken (Second Lieutenant)}}]]

Gass ble først brukt av franske styrker på vestfronten i august 1914. Gassgranatene ble brukt i et åpent område, hadde minimal effekt, men ble oppdaget av tyske styrker. Den tyske overkommandoen anså derfor at den sto fritt til å selv benytte gass, siden fienden hadde brukt det først. Den 22. april 1915 ble inntil 5 tusen ententesoldater drept eller skadet av et tysk angrep med [[klor]]gass ved Ypres.<ref>Høiback/Berntsen 2014, s. 217–218</ref> Denne datoen regnes som starttidspunkt for moderne [[masseødeleggelsesvåpen]]. Det var første tilfelle hvor gass ble brukt i stor målestokk, og dette endret ideen om krig som en ridderlig kamp. Introduksjon av gass var mer omstridt enn bruk av andre våpen. De tyske offiserene ble overrasket over suksessen, men klarte ikke å utnytte den, grunnet manglende reserver. Angriperne selv ble dessuten også påvirket av gassen. Ententemaktene anså bruken av dødelig gass som et klart brudd på Haagkonvensjonen om landkrigføring, og som et ytterligere bevis for hvor barbarisk tysk krigføring var, noe de brukte i propaganda både under og etter krigen.<ref>Howard 2002, s. 52</ref> Selv om kjemiske våpen ikke var ukjent hadde til da kun irriterende gasser (som [[tåregass]]) blitt brukt, men de var langt mindre effektive.

Problemet med å trenge gjennom forsvarslinjene ved offensiver, den fastlåste skyttergravskrigen, og ammunisjonskrisen grunnet mangel på salpeter, samtidig som tysk kjemisk industri hadde ubrukt kapasitet, ledet til å bruke gass som våpen. Selv om deler av det tyske offiserskorpset var skeptisk, ble bruken av gass ansett som et nødvendig onde. Den 31. mai 1915 angrep tyske styrker ved Bolimów på østfronten. Her ble [[fosgen]]gass brukt for første gang. Den 25. september 1915 var første gang britiske styrker brukte stridsgass i større skala, i slaget om Loos.<ref name="Gaskrieg">Dieter Martinetz: ''Der Gaskrieg 1914/18. Entwicklung, Herstellung und Einsatz chemischer Kampfstoffe. Das Zusammenwirken von militärischer Führung, Wissenschaft und Industrie.'' Bernard & Graefe Verlag, Bonn 1996, ISBN 3-7637-5952-2, S. 9 ff., 53 ff., 76 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, S. 519 ff., 727; David Stevenson: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Aus dem Englischen Harald Eckhardt u. Ursula Vones-Liebenstein, Düsseldorf 2006, ISBN 3-538-07214-0. Zweite Auflage. Düsseldorf 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, S. 229 ff.</ref>

De første [[gassmaske]]ne ble tatt i bruk høsten 1915. De krigførende partene brukte etter hvert gassfylte granater, for å være mindre avhengige av gunstig vindretning. I juli 1917 ved Nieuwpoort ble det for første gang brukt gass som trengte gjennom filteret i gassmasken. Samtidig, eller kort etter, begynte bruken av irriterende gass sammen med giftgass. Den første gjorde at soldatene tok av seg maskene. Rett etter Nieuwpoort ble det ved Ypres brukt en ny gass, [[sennepsgass]], som var etsende ved hudkontakt. I tillegg til å skade personell, bandt sennepsgassen opp store ressurser for å ta hånd om sårede.<ref name="Gaskrieg" />

Totalt ble det brukt rundt 112 tusen tonn med giftgass i første verdenskrig, av dette kom 52 tusen tonn fra Tyskland. Nøyaktig antall forgiftet og døde av stridsgass er vanskelig å angi. Mange av soldatene døde etter lengre sykeleie. For vestfronten anslås rundt 500 tusen sårede og om lag 20 tusen døde.<ref name="Gaskrieg" /> For hele krigen anslås tap etter gassangrep til rundt 1,2 millioner soldater, av dem om lag 90 tusen døde.<ref name="Duffy-Gas">{{Cite web
 | first=Michael | last=Duffy | date=7. november 2017
 | title=Weapons of War - Poison Gas
 | work=firstworldwar.com
 | url=http://www.firstworldwar.com/weaponry/gas.htm
 | accessdate=2009-10-25 }}</ref>

=== Luftkrig: fra eksperimentelle fly til flyvåpen ===

Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200–300 enkle fly tilgjengelig, og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering.<ref>Strachan 2014, s. 266</ref> Da den britiske ekspedisjonsstyrken [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force (BEF)]] ankom Frankrike i august 1914, hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra [[Royal Flying Corps]] (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle [[slaget ved Marne]].

Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved [[flyfoto]]grafi, og da stillingskrigen begynte, ble fly også brukt for koordinering av artilleri.<ref>Strachan 2014, s. 267</ref> Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/wireless_telegraphy|tittel=Wireless Telegraphy|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Heidi J.S. Tworek|dato=8. oktober 2014|forlag=1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Den viktigste funksjonen for flyene var etter hvert å bistå artilleriet.<ref>Stevenson 2012, s. 190-191</ref>

Den franske flypioneren [[Roland Garros]] var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet. For å beskytte propellbladene forsterket han dem med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen [[Anthony Fokker]] en synkroniseringsmekanisme for sitt [[Fokker Eindecker|Fokker E.III]]. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var [[Max Immelmann]] og [[Oswald Boelcke]].<ref>Strachan 2014, s. 268</ref> Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/aircraft_fighter_and_pursuit|tittel=Aircraft, Fighter and Pursuit|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Mark Wells|dato=31. mars 2016|forlag=1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World|sitat=}}</ref>

Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over [[Liège]] i [[Belgia]] av et tysk [[luftskip]] 6. august 1914. Et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over [[Antwerpen]]. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Senere ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med [[Gotha G.IV]] bombefly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip og bombefly 1400 britiske sivile og skadet nesten 5&nbsp;000.<ref>Stevenson 2012, s. 321</ref> Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved [[Bodensjøen]]. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.<ref>{{Kilde www|url=http://www.firstworldwar.com/airwar/bombers_zeppelins.htm|tittel=The War in the Air - Bombers: Germany, Zeppelins|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Ari Unikoski|dato=22. august 2009|forlag=firstworldwar.com|sitat=}}</ref>

Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. [[Sjøfly]], som kun hadde blitt benyttet for rekognosering, ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av [[hangarskip]] ble benyttet. Både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip til hangarskip. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.

Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som [[Nieuport 11]]. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere. Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917, ble Jasta 11 ledet av [[Manfred von Richthofen]]. Med sine flygere bidro han til ''blodige april'',<ref>Strachan 2014, s. 270</ref> hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.

Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften, grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2–3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, franskmennene tapte rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken.<ref>Strachan 2014, s. 270-275</ref>

<gallery class="center">
Diemer-Luftkampf.jpg|Luftkrig, oljemaleri av Michael Zeno Diemer (1867–1939)
Bombers of WW1.ogv|Film med amerikanske piloter, blant de [[Eddie Rickenbacker]], i luften under første verdenskrig
Gotha RG im Flug.jpg|Det tunge tyske bombeflyet [[Gotha G.IV]] i luften, det ble blant annet brukt til å bombe London
1916.05.03 L20 3 jpl.jpg|Tysk luftskip nødlandet ved Stavanger i 1916
World War I Observation Balloon HD-SN-99-02269.JPEG|Amerikansk major i observasjonsballong over vestfronten i 1918
Photograph of the Engine Room of an Oil-Burning German Submarine - NARA - 533183.tif|I maskinrommet på en tysk ubåt
German U-Boot WWI engine room.jpg|Maskinromseksjon av en tysk ubåt under bygging
Submarine warfare. After the sinking of an enemy steamer. The crew of the steamer is towed by the submarine towards land. April 1917 - NARA - 17390570 (cropped-2).jpg|Besetningen fra et senket handelsfartøy taues mot land av tysk ubåt
U35 13th patrol.jpg|Kartskisse over 13. patrulje for «U 35», den tyske ubåten som senket mest tonnasje og flest skip.
Uboat u35 in Pola.jpg|«U 35» i [[Pula]], det kan ha vært denne ubåten som fraktet en kamel fra Tunis, gave til keiser Wilhelm II fra muslimske opprørere.<ref>Strachan 2001, s. 751</ref>
Bundesarchiv DVM 10 Bild-23-61-17, Untergang der "Lusitania".jpg|Maleri av senkingen av [[RMS «Lusitania»]], tap av amerikanske passasjerer hadde stor effekt for USAs holdning til Tyskland
Bluecher sinkend.jpg|Den tyske krysseren [[SMS «Blücher» (1908)|SMS «Blücher»]] i ferd med å synke under [[Slaget ved Doggerbank (1915)|slaget ved Doggerbank]]
Bundesarchiv Bild 183-R72520, Kiel, Novemberrevolution, Matrosenaufstand.jpg|Streikende tyske matroser i Kiel, mytteriet blant mannskapene i den tyske flåten utløste [[novemberrevolusjonen]] og tvang frem tysk aksept av våpenhvile. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R72520 / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

==== Sjøkrig og blokade – slagskip og ubåter ====

Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende, rolle. [[Jyllandsslaget]] i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen.<ref name="Strachan-210"/> Ved fredsslutningen i 1918 viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, i motsetning til Napoleonskrigene og andre verdenskrig, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.<ref>Kennedy, s. 321–323, 330, 346, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Blokade - eller stengte butikker?
|Mens mange historikere anser britiske Royal Navys blokade av særlig Tyskland som avgjørende for at ententemaktene vant første verdenskrig, mener den britiske historikeren [[Paul Kennedy (historiker)|Paul Kennedy]] at det er en fiksjon. Han hevder at selv om britene ikke hadde opprettholdt en blokade med marinefartøy, så hadde ikke sentralmaktene fått tak i noen varer, fordi de som hadde noe å selge formelt eller reelt var på ententemaktenes side. Og selv om de hadde hatt noe å selge, så hadde ikke sentralmaktene skip til å hente varene, mulighet for å få de forsikret, eller evne til å komme i kontakt med selgere, da sentralmaktenes telegrafkabler ble kuttet den 3. august 1914.<ref>Kennedy, s. 343–344, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Tilnærmet samme argumentasjon har historikeren Alan Kramer, som mener at det er umulig å unngå følgende konklusjon: «ikke blokaden, men å gå til krig mot sine hovedleverandører reduserte importen av mat drastisk.».<ref>Kramer, s. 474–475, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>|align=right}}

De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i [[Nordsjøen]] ([[Atlanterhavet]] hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i [[Østersjøen]], Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i [[Middelhavet]] (bortsett fra [[Adriaterhavet]]), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i [[Svartehavet]], mens det igjen kontrollerte [[Bosporos]]stredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra.<ref>David Stevenson: ''Seekrieg und Blockade.'' I: Ders.: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Düsseldorf 2006, s. 296&nbsp;f; Michael Salewski: ''Seekrieg.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 829&nbsp;f.</ref> Unntaket var Skandinavia og Nederland: Sverige eksporterte jernmalm, Norge [[nikkel]] og [[kobber]], mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet [[Norsk Hydro]] i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for [[nitrat]] til sprengstoffproduksjon.<ref name="Stevenson-245">Stevenson 2012, s. 245-249</ref>

Ententemaktenes [[blokade]] av sentralmaktene, særlig med avstenging av Nordsjøen, bidro til å utarme sentralmaktene (ved matmangel og etter hvert underernæring), og til å radikalisere konflikten. Britenes blokade ble av noen land, særlig USA, ansett å være i strid med internasjonal rett,<ref group="note">USA anså at ''The London Declaration concerning the Laws of Naval War'' fra 1909 skulle respekteres, selv om den ikke var ratifisert av noen av de stridende partene, og derfor ikke var gjeldende internasjonal lov. Se [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/freedom_of_the_seas «Freedom of the Seas»], fra International Encyclopedia of the First World War</ref> og gjorde at tyskerne anså seg berettiget til tilsvarende radikale tiltak, som [[uinnskrenket ubåtkrig]] (senking av handelsskip uten varsel).<ref>Watson 2014, s. 232, 238</ref> Det var først ved USAs inntreden i krigen i april 1917 at ententens blokade ble effektiv.<ref>Høiback/Meyer 2014, s. 137</ref> Tilsvarende bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen<ref group="note">I praksis var det den danske marinen som sperret [[Øresund]], [[Storebælt]] og [[Lillebælt]] ved å minelegge disse havområdene. Bakgrunnen var at de fryktet at tyskerne ville gripe inn og gjøre det, om de ikke gjorde det selv. Se Stevenson 2012, s. 245</ref> og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag.<ref name="Stevenson-245"/> Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side.<ref name="Stevenson-109"/> Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.<ref name="Strachan-75"/>

Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med [[ubåt]] som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt.<ref>Stevenson 2012, s. 255-257</ref> Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Samtidig bidro tysk uinnskrenket ubåtkrig til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag.<ref name="Stevenson-255" /><ref name=":17" /><ref>Watson 2014, s. 416-417</ref> Et tidlig eksempel på ubåtkrigens politiske dimensjoner var senkingen av [[RMS «Lusitania»]] i 1915, en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk tysk feiltakelse.<ref>EB 2010, bind 29, s. 969</ref> Tyske ubåtmannskaper var godt trenet, fikk god betaling og mye mat, men risikoen var stor. Rundt 5 tusen mann ble drept i tjeneste, om lag halvparten av alle som tjenestegjorde i ubåtvåpenet.<ref>Watson 2014, s. 428-433</ref>

I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, [[mytteri]]ene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492"/>

=== Underernæring og sult i Sentral-Europa ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-N0703-343, Berlin, Schlangestehen nach Lebensmittel.jpg|miniatyr|Kø foran matvarebutikk i Berlin, 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-N0703-343 / CC-BY-SA 3.0}}]]
En kombinasjon av blokade fra ententemaktene, dårlig administrasjon og mangel på landarbeidere - mange var utskrevet som soldater - førte kort etter krigens start til matmangel, [[rasjonering]], etter hvert også underernæring og sult i Tyskland og Østerrike-Ungarn.<ref>Watson 2014, s. 330</ref> Matmangelen ledet blant annet til voldsomme køer, for det meste kvinner som sto timevis i kø før butikker åpnet for å få tak i mat, selv med [[rasjoneringskort]] var man ikke garantert å få noe. I Wien, en av de hardest rammede byene, sto våren 1917 rundt en kvart million daglig i over 800 køer. Når det ble mangel på vanlige råvarer, ble maten laget med erstatningsstoff, som brød av poteter, i stedet for mel. Smaken av matvarer med erstatningsstoff var uvant, ofte lite appetittlig, matvaren inneholdt som regel mindre næring, og var noen ganger direkte helsefarlig. Befolkningen fikk følgelig både mindre, og dårligere mat.<ref>Watson 2014, s. 332, 334</ref>

Fra 1916 økte salget av matvarer utenfor myndighetenes kontroll, såkalt [[svartebørs]], i 1918 ble mellom en tredjedel og en femtedel av alle jordbruksvarer i Tyskland omsatt på denne måten.<ref>Watson 2014, s. 337</ref> Knapt noen sultet ihjel, men underernæring bidro til svekket motstandskraft mot sykdom. I Tyskland ble det anslått en dødelighet blant sivile, over normalt nivå, på 424 tusen, tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 467 tusen (i disse tallene er døde som ble rammet av [[spanskesyken]] ikke regnet med).<ref>Watson 2014, s. 339</ref>

Hverken store tap av soldater ved fronten, nye land som sluttet seg til ententemaktene eller diskusjonene om annektering av fiendeland, var så ødeleggende for Tyskland og Østerrike-Ungarns stabilitet som matmangelen. Den såkalte turnipsvinteren 1916–1917 var da tålmodigheten tok slutt for store deler av befolkningen i de to viktigste landene i sentralmaktene. Misnøyen med matmangelen førte til omfattende streiker, opptøyer og [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] av politikk, som truet den såkalte [[Burgfrieden|borgfreden]] fra krigsutbruddet i 1914.<ref name="Watson-341">Watson 2014, s. 341</ref>

Selv om britene ved krigsutbruddet etablerte en blokade av sentralmaktene virket den gradvis, det største problemet var mangel på trekkdyr, over en tredjedel av landets hester (datidens traktorer) gjorde tjeneste ved frontlinjene. Enda viktigere var mangelen på [[gjødsel]], både kunstgjødsel og naturlig gjødsel. Allerede i fredstid var Tyskland avhengig av matimport, mens mye av importen forsvant så ble samtidig innenlandsk produksjon sterkt redusert, helt ned i 40 % av førkrigsnivå i 1918.<ref name="Watson-341"/> Ententens blokade fungerte dels ved at skip fra nøytrale land ble stoppet av den britiske marinen, dels ved at britene kjøpte opp mat, så sentralmaktene ikke kunne få tak i den.<ref>Watson 2014, s. 346–347</ref> I motsetning til Tyskland var Østerrike-Ungarn selvforsynt med mat før krigen, samtidig ble særlig Østerrike hardere rammet av matmangel enn Tyskland. Dels var grunnlaget tapet av, og ødeleggelsene i det viktige jordbruksområdet i [[Galicja]] etter den russiske invasjonen, dels gjaldt de samme grunnene som i Tyskland, mange bønder og hester måtte gjøre tjeneste for hæren, i stedet for å dyrke mat. Men særegent for Østerrike-Ungarn var det manglende samholdet, hvor Ungarn som var bedre forsynt med mat, holdt mye tilbake, fra resten av keiserriket.<ref>Watson 2014, s. 342–346</ref>

Mens anbefalt kaloribehov for en voksen mann er 2500 kalorier dagen, var den daglige rasjonen i Tyskland på 1985 kalorier, den ble raskt redusert til 1336, og sommeren 1917 til 1100 kalorier. I Ungarn fikk innbyggerne 1273 kalorier, mens i Østerrike begynte kalorianslaget på 1300 ved innføring av rasjonering, og var ved våpenhvilen nede i 830 kalorier. En ernæringsspesialist som forsøkte å leve kun på de tyske rasjonene mistet en fjerdedel av sin vekt på syv måneder.<ref>Watson 2014, s. 352</ref>

=== Media, propaganda, litteratur og film ===

{{Tekstboks
|overskrift=Kultur mot sivilisasjon
|Både sentralmaktene og ententemaktene mobiliserte sine akademikere i kampen om å vinne frem med hvorfor krigen ble utkjempet. Sentralmaktene fremstilte konflikten som kultur mot britisk og fransk forfall, mens britene og franskmennene hevdet det dreide seg om sivilisasjon mot barbarisk lovløshet. En tidlig hendelse i krigen, som ble brukt som propaganda fra begge sider, var brannen i [[Katholieke Universiteit Leuven|biblioteket i Louvain]] (flamsk [[Leuven]]) i Belgia i august 1914.

Verdenskjente tyske akademikere kom med et opprop i oktober 1914, «Manifestet fra de 93», som motsa det man mente var propaganda fra ententemaktene. Blant de som undertegnet var nobelprisvinnerne [[Max Planck]], [[Fritz Haber]] og [[Wilhelm Röntgen]]. Oppropet var dels et tilsvar til et britisk opprop med 53 ledende forfattere, som argumenterte for å støtte ententemaktenes kamp med at det gjaldt sivilisasjon mot tysk militarisme. Blant de som undertegnet var [[Rudyard Kipling]], [[Arthur Conan Doyle]] og [[H.G. Wells]].<ref>Rasmussen, s. 395–400, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>|align=right}}

Første verdenskrig var første gang [[propaganda]] ble etablert som en systematisk statlig virksomhet.<ref>Høiback 2014, s. 234</ref> Den ble brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler. Ententemaktene, særlig britene, var generelt dyktigere med propaganda enn sentralmaktene og tyskerne, et overtak som ga et viktig bidrag til ententens seier. Historikeren [[Niall Ferguson]] nevner som eksempel oppmerksomhet rundt amerikanske tap ved senkingen av [[RMS «Lusitania»]], mens britiske brudd på sjørett og utsulting ved blokade fikk liten oppmerksomhet.<ref>Ferguson 2006, s. 114</ref> Bakgrunnen for at propaganda fikk slik gjennomslag, var at første verdenskrig var den første større konflikten hvor de fleste deltakerne kunne lese, et resultat av obligatorisk skolegang.<ref>Høiback 2014, s. 240</ref>

Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert, og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (hæren og befolkningen) stemplet. Ententemaktenes bruk av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker ble dels fordømt som et brudd på kultur eller som amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fiendens kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.<ref>Vgl. z.&nbsp;B. [[Brigitte Hamann]]: ''Der Erste Weltkrieg. Wahrheit und Lüge in Bildern und Texten.'' Piper, München 2004; J. M. Winter: ''Propaganda and the Mobilziation of Consent.'' I: Hew Strachan (Hrsg.): ''World War I – A History.'' Oxford 1998, s. 216–226.</ref>

==== Tyskland ====
I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side. Velkjente overgrep i Frankrike og Belgia som ble brukt i propaganda var henrettelse av sivile, og voldtekt, men også den angivelige korsfestelsen av nonner, eller påstanden om at tyske soldater hugget av barnehender.<ref>Horne, s. 569–570, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Den tyske seieren mot russiske invasjonsstyrker i Øst-Preussen var et eksempel på hvordan propaganda og media ble brukt for å fremme bestemte formål. For å vise at det var en oppreisning etter nederlaget i [[Slaget ved Tannenberg (1410)|slaget ved Tannenberg i 1410]], ble det etter forslag fra marskalk [[Paul von Hindenburg]] gitt samme navn. Endringen i holdning som det utløste i Tyskland skulle få omfattende følger. Mens det siden [[Carl von Clausewitz]] var anerkjent at Russland ikke kunne erobres i krig, anså man nå at en seier over Russland var mulig. Denne holdningsendringen førte til en drastisk utvidelse av offensiver, og pekte frem mot Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941.<ref>Afflerbach, s. 234, 241–246, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Ententelandene ====
Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under [[julikrisen]] i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og aggressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.<ref>Martin Schramm: ''Das Deutschlandbild in der britischen Presse 1912–1919.'' Berlin 2007, s. 510.</ref>

Etter krigen var over og en rekke overdrivelser fra propaganda ble avdekket, ble befolkningens tillit til medier, særlig i ententelandene (Frankrike, Storbritannia og USA) svekket.<ref>Høiback 2014, s. 247–249</ref> Den anerkjente amerikanske forfatteren og journalisten [[Walter Lippmann]] oppsummerte erfaringene med propaganda og fremholdt at de viste at demokratiet måtte begrenses, da vanlige mennesker stort sett kun var opptatt med seg og sitt, en liten gruppe innsiktsfulle personer burde styre på vegne av de mange.<ref>Høiback 2014, s. 251–252</ref>

{{Sitat|Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet.|note=<ref group="note">The solidarity of the empire became a central motif in wartime propaganda and both major empires expected that the war to make the world safe for democracy would, paradoxically, secure the survival of undemocratic empire as well.</ref><ref name="Overy 2021, s. 14">Overy 2021, s. 14</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

Utbruddet av krigen førte til en veritabel flom av krigsrelaterte dikt og annen skjønnlitteratur, for det meste skrevet av sivile, mange av de kvinner.<ref>Beaupré, s. 450–451, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det var så godt som uten unntak soldater tilhørende øvre middelklasse som skrev dikt og romaner basert på erfaring fra fronten, i engelsktalende land kjent som krigsdiktere (engelsk: war poets).<ref>Beaupré, s. 446–447, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Felles for mange krigsdiktere var et krav om å fortelle den virkelige historien om krigen, i motsetning til offisielle krigsreportere og pressen i hjemlandet, [[Wilfred Owen]]s «Dulce Et Decorum Est» var typisk et svar på et dikt av den svært patriotiske Jessie Pope.<ref>Beaupré, s. 451–452, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Ved utbruddet av første verdenskrig blomstret [[filmindustri]]en både i Europa og USA, både almenheten og eliten benyttet kinoer som adspredelse. Filmaviser (engelsk: newsreel) med nyheter ble brukt av alle de krigførende maktene for å nå ut med informasjon og propaganda. Etter hvert fikk filmfotografer adgang til slagfeltene, men av flere grunner fikk de aldri dekke pågående kamper. I tillegg til produksjon av [[sensur]]ert film for publikum ble det også tatt opp mye usensurert film for arkivformål, som dokumentasjon for ettertiden. Film produsert for publikum skulle oppmuntre befolkningen, og ved eksport også gi et fordelaktig inntrykk av landets forsvarskamp mot angriperne.<ref>Véray, s. 475–480, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Kinoforestillingene var svært populære, i Storbritannia var det f.eks rundt 20 millioner besøkende i uken i 1918. I en rekke filmer medvirket tidens mest kjente skuespillere, som [[Asta Nielsen]] og [[Henny Porten]] i tyske filmer, mens blant ententemaktene var amerikanske [[Mary Pickford]] og [[Charlie Chaplin|Charles Chaplin]] populære. Begge stridende parter etablerte etter hvert hundrevis av kinoer nær frontlinjen for soldatenes adspredelse. [[Slaget om Somme]] markerte et skille i bruk av film, britene la mye ressurser ned i produksjon av en film, ''The Battle of the Somme'', da de regnet med et større gjennombrudd, tilsvarende kom tyskerne etter hvert ut med et tilsvar, ''Bei unseren Helden an der Somme''.<ref>Véray, s. 482–491, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-S32538, Berlin, Extrablatt.jpg|Ekstrautgave av avis leses med stor interesse av Berlinere {{Byline|Deutsche Bundesarchiv, Bild 183-S32538 / CC-BY-SA 3.0}}
M 46 et 47 indiens Sikhs.jpg|Fransk tidsskrift med bilde av soldater fra [[Britisk India]] i Frankrike, oktober 1914
Harry R. Hopps, Destroy this mad brute Enlist - U.S. Army, 03216u edit.jpg|Rekrutteringsplakat for US Army som spiller på fordommer mot tyskere
Howard Chandler Christy - Gee I wish I were a Man, I'd Join the Navy - Google Art Project.jpg|Kvinner ble brukt for å overbevise menn om å melde seg til tjeneste
Children standing in front of an anti-German sign.jpg|Barn foran en anti-tysk plakat i en park i [[Chicago]]
Australian WWI recruiting poster.jpg|Lokalt tilpasset propaganda, australsk plakat som sammenligner trusselen fra tyskerne med gressbrann
Mae Marsh, as a Belgian girl, and A. C. Gibbons as a German soldier, in Goldwyn's all-star Liberty Loan picture, "Stake - NARA - 516486.tif|Tysk soldat forgriper seg på en belgisk kvinne, spilt av [[Mae Marsh]], i en amerikansk film for krigslån
Bundesarchiv Bild 183-1983-0323-501, Kriegskinematograph im Schützengraben.jpg|Tysk filmteam under opptak ved frontlinjen på vestfronten i 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-1983-0323-501 / CC-BY-SA 3.0}}
MB Walker - German bayoneting children - Life - July 25, 1915.png|Anti-tysk propagandaplakat fra første verdenskrig, tysk soldat marsjerer med barn på bajonetten
9 Sammlung Eybl Borilli Parlano di pace e nascondono il pugnale! (Sie reden über Frieden und verheimlichen den Dolch!). 1918. 100 x 70 cm. (Slg.Nr. 2437).jpg|Italiensk plakat fra 1917, advarer mot Østerrike-Ungarns fredsforslag
Massengrab Fromelles.jpg|Massegrav, brukt i tysk krigspropaganda
Massengrab Fromelles retuschiert.jpg|Massegrav, retusjert, offiserer til venstre for graven er fjernet
Shoulder Arms (1918 film).webm|Ingen av skuespillerne var mer kjent enn [[Charlie Chaplin|Charles Chaplin]], her i filmen ''Shoulder Arms'' fra 1918
</gallery>

=== Våpenteknisk utvikling ===
{{Utdypende|Våpenteknologi under første verdenskrig}}
[[Fil:British Mark IV Tadpole tank.jpg|miniatyr|Britisk Mark IV stridsvogn ble produsert i over ett tusen eksemplarer]]
Første verdenskrig endret våpenteknologi på mange måter. For infanterister ga krigen det endelige gjennombrudd for kamuflasje og [[hjelm|stålhjelmer]]. Soldatenes rifler var stort sett likeverdige, kun den britiske [[Lee-Enfield]] hadde et overtak med stor skuddhastighet, og førte særlig i Flandern til store tyske tap. Skyttergravskrigen førte til en renessanse for [[håndgranat]]en, som kun sentralmaktene hadde nok av ved krigens utbrudd. Maskingeværet ble ytterligere utviklet, fra tyngre ([[MG08]], 30–40&nbsp;kg), til lette transportable modeller (MG 08/15, ca. 14&nbsp;kg), og den første virkelige maskinpistol, [[MP18]], ble tatt i bruk sammen med ny infanteritaktikk (stormtropper).<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 542, 573 ff., 575 ff., 753.</ref>

Maskingeværer, og etter hvert stridsvogner, bidro til å gjøre det opprinnelige [[kavaleri]]et avleggs (soldater på hest). Det mistet sin status og ble kun brukt for perifere oppdrag og spesielle områder, som deler av østfronten og Midtøsten.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 610.</ref> Fra den første, moderat suksessfulle stridsvognen [[Mark I (stridsvogn)|Mark I]], utviklet ententemaktene den forbedrede Mark IV og [[Renault FT-17]], forløperen for dagens stridsvogner. Tyskland utviklet og produserte knapt noen stridsvogner. 20 tyske [[A7V]] mot 1&nbsp;220 Mark IV, 2&nbsp;700 Renault FT og om lag 2&nbsp;000 andre pansrede kjøretøy viser også ententemaktenes materielle overlegenhet det siste krigsåret.

[[Fil:US75FiringWWI.ogv|miniatyr|Stumfilm av amerikanske styrker med [[Canon de 75 modèle 1897|75 mm fransk kanon]], bemerk kanonens skuddtakt]]
Artilleriets begrensning ledet til utviklingen av bombefly. Tungt tysk artilleri som [[Tjukke Bertha]], som hadde suksess mot festninger ved innledningen av krigen, hadde en rekke svakheter (begrenset bevegelighet, høy slitasje, moderat nøyaktighet).<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 440 f.</ref> Den teknisk avanserte ''[[Pariskanonen]]'' (tysk: Paris-Geschütz) hadde ingen militær verdi, grunnet liten nøyaktighet, og var kun et ''terrorvåpen'' mot sivile mål. Den lette og portable franske [[Canon de 75 modèle 1897|Canon de 75]] revolusjonerte artilleriet før krigen. Den viste i begynnelsen av første verdenskrig sin kapasitet mot tyske angrep, men ble etter hvert for lett for stillings- og skyttergravskrig. Forholdstallet mellom lette og tunge kanoner skiftet i løpet av stillingskrigen fra 11:2 i begynnelsen til 9:7 mot slutten av krigen.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 344 f.</ref>

Ved improvisasjon ble det første standardiserte jagerflyet utviklet ([[Fokker Eindecker|Fokker E.I]]). Det ble også utviklet bombefly, som det britiske Handley Page Type O og det tyske [[Gotha G.I]], som etter hvert erstattet tyske luftskip. Første verdenskrig var også begynnelsen for [[flyradio]], noe som ga flyrekognosering nye muligheter.

[[Undervannsbåt]]en ble i beste fall ansett som et støttevåpen før krigen, men ble det viktigste offensive våpenet i sjøkrigen. Storbritannias overlegne etterretning ved [[Room 40]] var et stort hinder for bruken av den tyske slagskipsflåten, og etter [[Jyllandsslaget]] oppga tyskerne helt offensive operasjoner. Tilsvarende var Royal Navy forsiktig i bruk av sin slagskipsflåte, grunnet trusselen fra tyske undervannsbåter.

Bortsett fra mobilisering av alle reserver i krigsøkonomien, ble den industrielle krigen preget av ''avstandsvåpens'' dominans: artilleri forårsaket om lag 75 % av alle skader, infanterivåpen rundt 16 %, håndgranater 1–2 % og [[giftgass]] nesten 1,7 %. Tradisjonelle våpen som sabel og bajonett forårsaket kun 0,1 % av skadene. I motsetning til tidligere kriger, døde mindre enn en tiendel av tyske, en sjettedel av østerriksk-ungarske og en femtedel av franske soldater på grunn av sykdom.<ref name="Ziemann-tapstall">Benjamin Ziemann: ''Soldaten.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 157.</ref> Rundt 850 millioner artillerigranater ble avfyrt av de stridende partene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/how-world-war-i-ended-100-years-later/a-45313070|tittel=How World War I ended: 100 years later|besøksdato=2. september 2018|forfattere=Kersten Knipp|dato=1. september 2018|forlag=Deutsche Welle|sitat=Military historians estimate that around 850 million artillery shells were fired during the World War I.}}</ref>

=== Industriell krigføring og logistikk ===

Stormaktene som deltok i første verdenskrig kan for [[logistikk]] deles i to grupper, kontinentale og ekstra-kontinentale. De førstnevnte kunne utplassere og etterforsyne sine styrker med jernbane eller veier og omfattet Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Italia og Russland, mens de sistnevnte måtte bruke skip, og omfattet Storbritannia, Japan og USA. For ententemaktene betød det et stort behov for sjøveis transport, noe Storbritannia med 45 % av verdens større dampskip (total tonnasje rundt 20 millioner tonn) kunne besørge. Med andre allierte skip kontrollerte ententemaktene rundt 80 % av verdens tonnasje av handelsskip.<ref>Brown, s. 218–219, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Helt fra åpningen av krigshandlingene spilte jernbaner en svært viktig rolle for utplassering av tropper, den største seksjonen i den tyske generalstaben var typisk jernbaneseksjonen. Under det tyske angrepet på vestfronten i august-september 1914 var jernbanetransport avgjørende for seieren i [[slaget ved Marne]]. På seks dager ble fire korps flyttet, hvert korps trengte 118 tog, noe som viste Frankrikes fordel med [[interne linjer]] for effektiv logistikk. Ved siden av transport med jernbane og dampskip var vogner trukket av hester fremdeles slik det meste av gods på vei ble fraktet. Totalt hadde den britiske hæren over 800 tusen hester, av de 450 tusen i Frankrike og britene skipet i løpet av krigen over 3 millioner tonn havre og rundt 2,7 millioner tonn høy som fôr til hestene.<ref>Brown, s. 222–223, 226–227, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Mot slutten av krigen tok særlig ententemaktene Frankrike, Storbritannia og USA i bruk stadig flere motoriserte kjøretøy. I 1918 hadde det amerikanske ekspedisjonskorpset [[American Expeditionary Force|AEF]] rundt 270 tusen kjøretøy, mens britene hadde noe under 60 tusen kjøretøy i Frankrike (av de 27 tusen lastebiler), og 24 tusen kjøretøy (av de 6 tusen lastebiler) i andre krigsområder.<ref>Brown, s. 237, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-S34205, Ostfront, Nachschub-Kolonne.jpg|Tysk forsyningskolonne ([[tren]]), på østfronten, der jernbanelinjene sluttet var [[militær logistikk]] avhengig av hester {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S34205 / CC-BY-SA 3.0}}
British Army on the Western Front 1914-1918 Q1766.jpg|Lager av mat for de britiske troppene på vestfronten, i Rouen, 15. januar 1917
Ammunition loading station, narrow gauge railway (19705486330).jpg|Transport av ammunisjon for britiske styrker på vestfronten med [[Smalsporbane|smalsporet]] jernbane
Carting water by trolley rail Battle of the Transloy Ridges 1916 IWM Q 4361.jpg|Transport av vann for britiske styrker på vestfronten med smalsporet jernbane
Ministry of Information First World War Miscellaneous Collection Q33663.jpg|Lossing av kjøtt i London, mye av lossearbeidet var manuelt og krevde mange mann
</gallery>

=== Fronterfaringer ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1974-132-26A, Stoßtrupp.jpg|miniatyr|Tyske stormtropper angriper under første verdenskrig, med stålhjelmer, ekstra utrustning og trening er det ''den nye soldaten'' {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1974-132-26A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}]]
Med store slag og omfattende bruk av tungt materiell brakte første verdenskrig en markert endring i synet på soldater og deres selvforståelse. Før første verdenskrig var den generelle ideen om krig fremdeles preget av slag hvor soldaten modig og ridderlig skulle beseire fienden. De fleste tyskeres forståelse av krig hang igjen fra [[den fransk-prøyssiske krig]] som ble avsluttet i 1871. Tilsvarende ble krigen sett som en åpen, ærlig kamp hvor deltakerne fikk utløp for sin eventyrlyst og sitt heltemot. Erfaringene og kravene fra stillingskrigen ødela disse forestillingene. Krigen ga soldatene den ødeleggende erfaringen av fullstendig degradering av individet til et forsvarsløst objekt utsatt for en upersonlig industriell krigsmaskin.<ref>Helmut Fries: ''Deutsche Schriftsteller im Ersten Weltkrieg.'' I: Michalka: ''Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse''. 1997, s. 840.</ref>

Sentralt var den nesten uopphørlige artilleribeskytning, som førte til over halvparten av ofrene for krigen. Soldatens eneste mulige reaksjon overfor dette våpenet, var å vente nesten hjelpeløs på nedslaget, som kom med tilsynelatende ukontrollerbar styrke: «Krigsmaskinen synes å ha blitt allmektig og påførte sine avgjørelser på de som deltok i dens fordekte bevegelser».<ref>Bernd Hüppauf: ''Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“.'' I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): ''„Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges''. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 78.</ref> Tilsvarende oppsto bildet av en ny soldat. Den stemningsfylte, spontane og lojale ungdom forsvant og ble erstattet av soldaten fra Verdun, en veltrent, kald, aggressiv, isolert og godt teknisk utstyrt lederfigur. Stålhjelmen var symbolet på soldaten, den representerte det moderne, tekniske og funksjonelle ved krigen.<ref>Bernd Hüppauf: ''Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“.'' I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): ''„Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges''. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 81 ff.</ref>

Paradoksalt bidro skyttergravkrigens statiske natur til at krigshandlinger ble redusert, så lenge soldatene på begge sider vedlikeholdt [[status quo]]. Det var vanligvis tilfellet, bortsett fra ved store offensiver. For å bryte opp denne statiske situasjonen, benyttet kommandantene spesialister, på den britiske siden særlig [[skarpskytter]]e, på tysk og østerriksk-ungarsk side stormtropper. Disse elitestyrkene hadde høy individuell motivasjon for å kjempe, noe som for vanlige tropper var upopulært. Disse spesielle enhetene oppfattet seg selv som voldsutøvere: «Det er derfor ingen tilfeldighet at de tyske stormtroppene og de italienske eliteenhetene (Arditi) har en direkte linje til fascistenes estetisering av voldsbruk i mellomkrigstiden»,<ref>Benjamin Ziemann: ''Soldaten.'' In: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 158.</ref> noe som kan underbygges av psykologiske og kulturelle studier.<ref>[[Klaus Theweleit]]: ''Männerphantasien. 2. Männerkörper – zur Psychoanalyse des weißen Terrors ''. Rowohlt Verlag, Reinbek bei Hamburg 1980, ISBN 3-499-18331-5, s. 176 ff.</ref>

=== Diplomati ===

De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fire saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det osmanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av dem fikk noe særlig støtte.<ref>David Stevenson, ''The First World War and International Politics'' (1988).</ref><ref>See * Carnegie Endowment for International Peace. ''Official Statements of War Aims and Peace Proposals: December 1916 to November 1918'', edited by James Brown Scott. (1921) 515pp [https://archive.org/details/cu31924016943106 online free]</ref> Etter det russiske nederlaget i 1915 (som førte til [[den store retretten]]), la Tyskland frem forslag om en gunstig fredsløsning for Russland, men det tyske utspillet ble avvist av tsarregimet.<ref>Afflerbach, s. 255–256, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Det viktigste fredsforslaget under krigsårene kom fra USAs president [[Woodrow Wilson]] i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene.<ref name=":17" /> Begge sider var lenge forsiktig med å åpent spille på [[Nasjonal selvråderett|selvbestemmelsesrett]] for nasjonale minoriteter, av en rekke grunner. Sentralmaktene ved Tyskland ønsket primært en separatfred med Russland, og frem til 1916 ble det sett som lite tjenlig å oppmuntre til separatisme. Ententemaktene inkluderte Russland til 1917, en oppfordring til oppløsning av f.eks Østerrike-Ungarn, ville slå tilbake på alliansen. Først mot slutten av 1916 støttet sentralmaktene etableringen av nye stater, av Russland, og ententemaktene støttet ikke selvbestemmelsesrett før i 1918.<ref>Soutou, s. 526–529, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Våren 1917 forsøkte Østerrike-Ungarns nye keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] å sende ut fredsfølere gjennom en slektning, prins Sixtus av Bourbon-Parma, men de ble avvist av ententemaktene. Hans utenriksminister Ottokar Czernin prøvde å få tyskerne til å redusere sine krigsmål. Han argumenterte med at Østerrike-Ungarn var så nedkjørt at en revolusjon, tilsvarende den som nylig hadde funnet sted i Russland, også kunne skje i Wien, men dette ble avvist av tyskerne.<ref name="Stevenson-341"/> Etter å ha overtatt som tysk utenriksminister i august 1917, forsøkte [[Richard von Kühlmann]] å se om det var mulig å oppnå separatfred med en av ententemaktene, og slik splitte dem. Da det mislyktes, erklærte han i oktober i riksdagen at Tyskland aldri ville oppgi [[Alsace-Lorraine]]. Etter at den britiske statsministeren [[David Lloyd George]] erklærte at Storbritannia ikke ville gi opp før Frankrike hadde fått tilbake sine tapte områder, var døren lukket for en forhandlingsfred i vest.<ref>Stevenson 2012, s. 356-357</ref>

I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren [[Arthur Balfour]] et åpent brev til den britiske bankieren [[Walter Rothschild]], senere kjent som [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]]. I brevet ga den britiske regjeringen sin støtte til et «nasjonalt hjem for den jødiske befolkningen». Erklæringen ble vedtatt etter uker med debatt i regjeringen. Bakgrunnen for at brevet ble sendt, var blant annet at Storbritannia var i posisjon til å gi et løfte, siden de var i ferd med å [[Slaget om Jerusalem (1917)|erobre Jerusalem]]. Viktigere var effekten det var påtenkt overfor USA. I tillegg ble det antatt at jødiske innvandrere ville være pro-britiske og derved støtte Storbritannias imperialistiske ambisjoner i Midtøsten.<ref>Stevenson 2012, s. 366</ref>

[[Fil:TratadoDeBrestLitovsk NO.svg|miniatyr|Kartskisse over områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk, den røde linjen angir frontlinjen ved sentralmaktenes offensiv etter forhandlingsbruddet i februar]]

Den 3. desember 1917 begynte forhandlinger om våpenhvile mellom sentralmaktene og representantene for Russlands [[bolsjevik]]styre i [[Brest (Hviterussland)|Brest-Litovsk]] (dagens Brest i [[Belarus]]). De russiske forhandlernes situasjon var at de ikke kunne forsvare landet, mens sentralmaktenes forhandlere ønsket å avslutte krigen i øst så de kunne konsentrere seg om vestfronten. Russerne krevde en tre måneders våpenhvile, sentralmaktene gikk med på én måned, automatisk forlenget, den kunne sies opp med én ukes frist. Fredsforhandlinger begynte 22. desember, Tyskland ble representert av utenriksminister [[Richard von Kühlmann]], Østerrike-Ungarn av utenriksminister Ottokar Czernin mens [[Adolf Ioffe]] ledet den russiske delegasjonen. Ved forhandlingsstart sto partene langt fra hverandre. Den russiske delegasjonen krevde en fred uten anneksjoner, og respekt for nasjoners selvbestemmelsesrett, de håpet snarlige revolusjoner skulle støtte dem i forhandlingene. Sentralmaktene fremsto relativt velvillige ved forhandlingenes start, men avviste tilbaketrekning fra russiske områder de hadde okkupert. I begynnelsen av januar 1918 tok [[Lev Trotskij]] over som russisk forhandlingsleder, han ønsket å dra ut forhandlingene så lenge som mulig, så revolusjonær propaganda fikk tid til å virke utenfor Russland. I januar sluttet representanter for Ukraina seg til forhandlingene.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250">Zeman 1971, s. 250-259, 266-273, 276-277, 285-286</ref>

Forhandlingene i Brest-Litovsk påvirket befolkningene i begge alliansene mens de pågikk. Den 8. januar 1918 kunngjorde USAs president sine [[Wilsons 14 punkter|14 punkter]]. Utspillet var ment å gi både innenriks- og utenrikspolitisk virkning, og det tok særlig sikte på å møte utfordringen fra det nye sovjetstyret i Russland. Punktene var derfor også rettet mot opposisjonen i sentralmaktene, og venstresiden i ententemaktene. Flere av punktene var i motstrid til krav fra britiske, franske og italienske styresmakter, og mottakelsen ble deretter. Den største umiddelbare effekten fikk punktene overfor sentralmaktene. Den tyske rikskansleren [[Georg von Hertling]] godtok motstrebende punktene, men ga ingen konkrete forslag vedrørende tysk tilbaketrening. Den østerriksk-ungarske utenriksministeren Czernin var mer positiv og oppfordret Wilson til å ta initiativ til fredsforhandlinger.<ref>Stevenson 2012, s. 390-392</ref>

Etter en pause i forhandlingene fra den 18. januar, diskuterte bolsjevikene som ledet Russland sentralmaktenes forslag. [[Vladimir Lenin]] gikk inn for å godta sentralmaktenes krav, da han anså Russlands posisjon som svært svak. Trotskijs forslag om ''hverken fred eller krig'' som en avvisning av sentralmaktenes krav, var imidlertid det som ble vedtatt. Målet var å fryse situasjonen, mens revolusjonær propaganda fortsatte mot sentralmaktenes soldater for å vinne deres støtte. Den 9. februar sluttet sentralmaktene fred med representanter for Ukraina. Blant betingelsene var store kornforsyninger til sentralmaktene, mens den nye staten fikk overdratt et område rundt det som i dag er [[Chełm]] i Polen (Guvernementet Kholm). Østerrike-Ungarn anså avtalen som svært viktig, da landet var på kanten av opprør grunnet matmangel, men avståelsen av områdene ved Chełm viste seg raskt å være en stor diplomatisk feil. Ved å underbygge polsk nasjonalisme bidro den til å bryte opp keiserdømmet. Dagen etter, den 10. februar, avbrøt Trotskij forhandlingene.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/>

Sentralmaktenes styrker gikk til offensiv den 17. februar, og uten noen fungerende russisk hær erobret sentralmaktenes styrker raskt enorme områder. Bolsjevikene gav etter og aksepterte de harde tyske kravene. I praksis førte det til tysk dominans fra Arktis til Svartehavet, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Formelt utvidet hverken Østerrike-Ungarn eller Tyskland sitt territorium, mens reelt ble en rekke tyskdominerte bufferstater etablert langs Russlands vestlige grense. Avtalen ble undertegnet den 3. mars. [[Freden i Brest-Litovsk|Fredsavtalen i Brest-Litovsk]] styrket begge de krigførende alliansenes vilje til fortsatt krigføring; sentralmaktene fordi de ikke lenger utkjempet en [[tofrontskrig]], ententemaktene fordi avtalen viste hva de hadde i vente fra sentralmaktene, dersom de ga opp.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/><ref>Strachan 2013, s. 269</ref><ref group="note">Fredsavtalen i Brest-Litovsk var særdeles fordelaktig for sentralmaktene, og tilsvarende ødeleggende for Russland. Landet tapte om lag 2,5 millioner km2, det meste av sine kull- og oljefelt, tre-fjerdedeler av sine jernmalmfelt, rundt halvparten av sin industri og om lag 55 millioner mennesker. En fredsslutning i vest etter en eventuell tysk seier ville gitt et tilsvarende resultat. Belgia og Luxembourg ville blitt en del av Tyskland eller tyske lydriker. Tilsvarende for deler av Frankrike, de ville enten bli innlemmet i Tyskland, eller de ville bli okkupert for lengre tid så Tyskland fikk full kontroll over det kontinentale Europa. Se Stevenson 2012, s. 394-397, Strachan 2013, s. 269 og Zeman 1971, s. 285</ref><ref>Sørensen 2010, s. 277, 292</ref>

=== Nøytralitet og nøytrale land ===

{{multiple image
 | width = 200
 | footer = Ententemaktene i grønt/lys grønt, sentralmaktene i gult/lys gult, nøytrale i grått
 | image1 = World War I 1914 08 04.png
 | alt1 = 
 | caption1 = Krigførende og nøytrale - 1914
 | image2 = World War I 1918 05.png
 | alt2 = 
 | caption2 = Krigførende og nøytrale - 1918
 }}
Mens første verdenskrig begynte med at flertallet av verdens land var [[Nøytralitet|nøytrale]], sluttet de fleste land seg etter hvert til de krigførende, og størstedelen valgte ententemaktene. Tre hovedårsaker kan gis for at nøytrale land etter hvert ble med i krigen. Den første gruppen omfattet land hvor en fryktet at nøytralitet ville begrense landets muligheter, særlig med tanke på erobring av landområder, og omfattet Italia, Romania, Bulgaria og Hellas. For den andre gruppen var erkjennelsen av at nøytralitet ville avskjære landet fra å ha innflytelse over utviklingen etter krigen, blant de regnes Det osmanske riket, USA og Kina. Den tredje gruppen så en umiddelbar økonomisk trussel mot landet om det ikke sluttet seg til en av de krigførende partene, av de var Portugal og Brasil.<ref>Kruizinga, s. 542–544 og 545–555, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

En tilsvarende tredeling knyttet til eksterne forhold, som styrte hvilke muligheter land hadde for å holde seg nøytrale, peker på geografi, konfliktens natur og det internasjonale systemet. Land som Belgia og Luxembourg var med sin geografiske posisjon utsatt, da Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike, og ble angrepet av Tyskland. Samtidig var Nederland, på tross av felles grenser med Tyskland, viktigere som nøytralt enn krigførende, særlig for Tyskland, men også for Storbritannia.<ref>Sørensen 2010, s. 72</ref> Samme gjaldt for Danmark og Sverige,<ref>Sørensen 2010, s. 233</ref> mens Norge etter hvert ble utsatt for et sterkt britisk press og i praksis ble alliert med ententemaktene.<ref>Sørensen 2010, s. 239</ref> USAs geografiske plassering ga landet stort handlerom til å selv bestemme sin politikk, og det forholdt seg nøytralt inntil våren 1917.

Konfliktens natur som bestemmende for nøytralitet kan knyttes til en påtatt likegyldighet, for å skjule hvor utsatt et land var for press eller invasjon, særlig Sveits, Nederland og Danmark spilte på dette for å bevare nøytraliteten. Det tredje forholdet var ulike lands samhold om nøytralitetspolitikken, hvis politiske fraksjoner forsøkte å alliere seg med en av de krigførende partene ble det vanskeligere for en stat å holde seg nøytral. Mens slike indre forhold bidro til å trekke Albania og Hellas inn i krigen, førte de for Mexicos del til at både USA, Storbritannia og Tyskland støttet ulike politiske fraksjoner.<ref>Kruizinga, s. 557–572, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=== Europas tapte anseelse ===

==== Indisk deltakelse i ententen ====

[[Fil:SikhsInFrancePostcard.jpg|miniatyr|Indiske soldater ankommer [[Marseille]] i september 1914 for å kjempe mot tyskerne på vestfronten]]
Ved utbruddet av krigen forsøkte Tyskland å bruke indisk nasjonalisme og pan-islamisme til sin fordel. De prøvde å få til opprør mot britisk styre i [[Britisk India]], og sendte en delegasjon til [[Afghanistan]] som oppfordret landet til å delta på sentralmaktenes side. Til tross for britenes bekymring for et opprør i India, førte krigsutbruddet til enestående utbrudd av lojalitet og støtte til Storbritannia,<ref>Strachan 2001, s. 809</ref> nesten alle de ledende indiske politikerne støttet britenes rekruttering, blant de også [[Mahatma Gandhi]].<ref>Xu, s. 488, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Olusoga 2014, s. 21</ref>

{{Sitat|Om vi lider nederlag denne gangen, vil vi muligens ha bedre hell neste gang. For meg er den nåværende krigen utvilsomt bare begynnelsen på en lang historisk utvikling, ved hvis ende Storbritannia lider nederlag som dominerende i verden. Kjennetegnet på det tyvende århundre må bli opprøret til de fargede rasene mot Europas koloniale imperialisme.|[[Colmar von der Goltz]], tysk feltmarskalk, øverstkommanderende i Mesopotamia 1915–1916.<ref>Strachan 2001, s. 814</ref>}}

Indiske politiske ledere fra [[Kongresspartiet]], og andre grupper, var ivrige etter å støtte Storbritannias krigsinnsats, da de trodde at det ville fremme selvstyre etter krigen,<ref>Xu, s. 502–503, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> slik de «hvite» koloniene (Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika) allerede hadde fått.<ref name=":12">{{Kilde www|url=http://www.bbc.com/news/magazine-33317368|tittel=Why the Indian soldiers of WW1 were forgotten|besøksdato=25. november 2017|forfattere=Shashi Tharoor|dato=2. juli 2016|forlag=BBC|sitat=}}</ref><ref>Strachan 2001, s. 810</ref>

Ved utbruddet av krigen var den [[British Indian Army|indiske hæren]] tallmessig større enn den britiske. Rundt 1,3&nbsp;millioner indiske soldater og arbeidere tjenestegjorde i Europa, Afrika og Midtøsten, mens den sentrale indiske regjeringen og fyrstestatene sendte store forsyninger med mat, penger og ammunisjon. Totalt 140&nbsp;000 mann tjenestegjorde på vestfronten og nesten 700&nbsp;000 i Midtøsten. Tapstallene for indiske soldater under første verdenskrig var totalt 47&nbsp;746 drept og 65&nbsp;126 sårede.<ref>{{cite web |url=http://www.mgtrust.org/ind1.htm|title=Participants from the Indian subcontinent in the First World War|publisher=Memorial Gates Trust|accessdate=12. desember 2008}}</ref> Tropper fra Britisk India var særlig viktig høsten 1914 og våren 1915, da franske og britiske styrker på vestfronten var sterkt presset. Samtidig var det en bekymring i deler av den britiske hæren over hvilke konsekvenser det ville ha at indiske soldater kjempet sammen med britiske på europeisk jord, det kunne undergrave britenes krav på rasemessig overlegenhet og herredømmet over India.<ref>Olusoga 2014, s. 98</ref>

Prøvelsene under krigen, så vel som den britiske regjeringens manglende oppfølging av hva mange indere oppfattet som et løfte om selvstyre, brakte misnøye og bidro til at kampen for full uavhengighet fikk støtte etter krigen.<ref name=":12" />

==== Soldater og sivile fra koloniene i fransk tjeneste ====
I den franske hæren medvirket fra koloniene: {{formatnum:200000}} fra [[Algerie]], {{formatnum:100000}} fra [[Tunis]], {{formatnum:40000}} fra [[Marokko]], {{formatnum:100000}} fra Vest-Afrika.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2017/nov/12/forgotten-muslim-heroes-fought-for-britain-first-world-war|tittel=The forgotten Muslim heroes who fought for Britain in the trenches|besøksdato=2018-07-10|dato=2017-11-12|fornavn=Vivek|etternavn=Chaudhary|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Totalt tjenestegjorde om lag 600 tusen soldater fra koloniene for Frankrike under første verdenskrig,<ref>Morrow jr., s. 416, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> mens titusener rømte for å unngå å bli rekruttert.<ref>Nasson, s. 444, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Lokale rekrutterere gikk svært hardt frem mot lokalbefolkningen, noe som førte til stor motstand, etter hvert også opprør.<ref>Olusoga 2014, s. 162-164</ref> Bruk av fargede soldater fra koloniene ble dels ansett som å oppveie for Tysklands større befolkning, men forkjempere for slike soldater, som [[Charles Mangin]], hevdet også at de grunnet sin primitive kultur var bedre soldater enn de rasemessig overlegne europeerne.<ref>Olusoga 2014, s. 156-159</ref> På tysk side var det voldsom motstand overfor bruk av soldater fra andre kontinent, i Europa, det ble brukt massivt i tysk propaganda og tyske diplomater protesterte overfor ententemaktene og hevdet at slik bruk av soldater fra koloniene var en krigsforbrytelse. Blant tyske intellektuelle som sterkt motsatte seg bruk av tropper fra koloniene var [[Max Weber]].<ref>Olusoga 2014, s. 180-190</ref>

Til tross for at asiatiske og afrikanske soldater og arbeidere kom til Europa for å bidra i krigen, ble de utsatt for rasisme mens de tjenestegjorde i Frankrike.<ref>Xu, s. 497, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Japans ekspansjon i Kina ====
Japan brukte første verdenskrig for å utvide sin kontroll over kinesiske områder. I 1915 fremmet Japan en note til den kinesiske regjering, i ettertid kjent som [[de 21 krav]]. De mest ekstreme delene av noten ville gjort Kina til et lydrike under Japan. Ved blant annet britisk og amerikansk press ble de mest vidtgående delene av noten trukket tilbake.<ref>Morrow jr., s. 426–427, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Den japaske noten førte til omfattende diskusjoner i Kina og ledet til at landet sluttet seg til ententen i 1917, for å få en plass ved forhandlingene ved fredsslutningen.<ref>Xu, s. 490–491, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Latin-Amerika ====
En gjennomgående strømning i Latin-Amerika var at Europa hadde sviktet ved å starte krigen, en oppfatning som en rekke intellektuelle sto for, som argentineren José Ingenieros, mexicaneren Manuel Gamio og brasilianeren José Bento Monteiro Mombato.<ref>Compagnon, s. 552, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Delegitimering av imperiene ====
Fra at [[imperialisme]] var en ubestridt og sentral del av noen få europeiske land før krigens utbrudd, førte krigen til at imperiene ble [[Legitimitet|delegitimert]], og prosessen med [[koloni]]enes selvstendighet begynte for alvor.<ref>Hobsbawm 1994, s. 209–211</ref><ref>Winter, Horne, s. 403–404, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Xu, s. 498–504, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>s. 12, Gerhard L. Weinberg, ''A World at Arms: A Global History of World War II'', 1994, ISBN 0-521-55879-4</ref> Utbruddet av første verdenskrig avsluttet en århundrelang europeisk dominans av resten av verden.<ref>Evans 2016, s. 715</ref>

Bruken av fargede tropper fra koloniene mot hvite soldater i Europa, bidro til å undergrave imperiemaktenes legitimitet. Ved fredsslutningen ga ententemaktene kun selvstyre til land styrt av hvite, som Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, mens Wilsons 14 punkter hadde vekket håpet om selvstyre i mange andre land.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/the_paris_peace_conference_and_its_consequences|tittel=The Paris Peace Conference and its Consequences|besøksdato=22. mai 2020|forfattere=Alan Sharp|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=Self-determination had implications far beyond Europe. "What effect," asked Lansing, "will it have on the Irish, the Indians, the Egyptians and the nationalists among the Boers? Will it not breed discontent, disorder and rebellion?"[51] He was correct, not least because the Europeans had dealt their own image of moral superiority a terrible blow in four years of brutal warfare.}}</ref> India hadde bidratt med om lag 1,5 millioner mann i militærtjeneste, men i stedet for selvstyre ble undertrykkingen skjerpet, som ved [[Amritsar-massakren]] i 1919.<ref>Morrow jr., s. 428–429, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Selv om første verdenskrig på kort sikt bidro til å befeste kolonimaktenes herredømme, bidro konflikten til å svekke deres legitimitet, og begynnelsen på imperienes avvikling kan settes til 1919.<ref>Morrow jr., s. 431, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Horne., s. 622, 636, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

<gallery class="center">
Indian reinforcements who fought at Givenchy in December 1914.jpg|Soldater fra Britisk India, på vei mot fronten ved Givenchy, desember 1914
Group of 6th Jats outside their billets (Photo 24-141).jpg|Soldater fra Britisk India, i Frankrike, juli 1915
Lieutenant Joshi (6282834444).jpg|Stabsofffiser fra Britisk India, løytnant Joshi
Wünsdorf, Brandenburg - Moschee; Mohammedaner (Zeno Ansichtskarten).jpg|Tysk postkort fra den såkalte halvmåneleiren (tysk: halbmondlager) ved Berlin
Gervais-Courtellemont Algerian Soldiers WW1 001.jpg|Innfødte soldater fra Algerie i Frankrike i 1914
Le fanion du 43e bataillon de tirailleurs sénégalais décoré de ka fourragère.jpg|Fargede soldater fra de franske koloniene, tilhørende Tirailleurs sénégalais, i 1918
Bundesarchiv Bild 146-2005-0169, Im Westen, farbige Kriegsgefangene aus Guinea (Afrika) Recolored.jpg|Soldater fra de franske koloniene som krigsfanger i Tyskland, originalbildet har en rasistisk kommentar
Amiens St Acheul Carré musulman de la nécropole nationale.jpg|Krigskirkegård for falne muslimske tropper fra de franske koloniene
</gallery>

=== Krigens rett ===
{{Utdypende|Genèvekonvensjonene|Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Krigens regler}}

I årene før utbruddet av første verdenskrig ble en rekke internasjonale traktater vedtatt, som dels anga hvordan uenigheter mellom stater kunne løses, og dels ga regler for hvordan krig skulle føres - og ikke føres - om den allikevel brøt ut. Det var ikke mangel på lovverk som gjorde at krigen brøt ut.<ref>Deperchin, s. 615–616, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Ideelt sett var det tenkt at væpnet konflikt mellom stater skulle avverges ved megling, og [[Den faste voldgiftsdomstolen]] ble opprettet for det formålet i 1899.<ref>Deperchin, s. 620–621, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Etter krigen var over ble det forsøkt gjennomført et rettsoppgjør. Knapt noen ble dømt, men det var første gang etter en krig at noen ble forsøkt dømt for å ha overtrådt internasjonalt anerkjente regler for krigføring.<ref>Deperchin, s. 636–638, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Krigsforbrytelser ====

En rekke hendelser under første verdenskrig kan betegnes som [[krigsforbrytelse]]r, det vil si brudd på internasjonalt anerkjente lover på det tidspunktet hendelsen fant sted. Både sentralmaktene og entententemaktene utførte handlinger som anses som krigsforbrytelser, men knapt noen ble dømt for det.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/atrocities|tittel=Atrocities|besøksdato=18. november 2017|forfattere=|dato=24. januar 2017|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/leipzig_war_crimes_trials|tittel=Leipzig War Crimes Trials|besøksdato=20. november 2017|forfattere=Gerd Hankel|dato=21. oktober 2016|forlag=1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Etter hvert som konflikten utviklet seg økte ofte antallet av brudd mot krigens rett, egne brudd ble forsvart med at fienden hadde gjort det først. Tilsvarende ble ytterligere eskalering, for eksempel i dårlig behandling av krigsfanger, begrenset av frykt for hva fienden kunne gjøre. En særlig sak var den asymmetriske situasjonen ved bruk av tropper fra andre kontinenter, som Afrika og Sentral-Asia, Tyskland anså det som barbarisk og brudd på krigens rett. På tross av krigsforbrytelser på begge sider ble krigens folkerett stort sett fulgt under første verdenskrig.<ref>Horne, s. 566–568, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Mye av bakgrunn for hard fremferd mot sivile fra tyske, østerriksk-ungarske og russiske styrker var en overdreven frykt for motstand fra sivile.<ref>Horne, s. 572, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=====Tyske styrker i Belgia=====
De tyske invasjonsstyrkene anså all motstand, som sabotasje av jernbanelinjer, som illegal og umoralsk. De skjøt belgiere som utførte slike handlinger og brente bygninger som hevn. I tillegg antok de at de fleste sivile var potensielle [[franktirør]]er, og tok derfor gisler fra befolkningen som noen ganger ble drept. Den tyske armeen henrettet over {{formatnum:6500}} belgiske og franske sivile mellom august og november 1914. Ofte skjedde det i tilfeldige henrettelser av grupper av sivile, beordret av tyske offiserer på lavere nivå. Den tyske hæren ødela 15–{{formatnum:20000}} bygninger, mest kjent var universitetsbiblioteket i [[Leuven]] (fransk: Louvain), og skapte en bølge av flyktninger på rundt én million mennesker. Over halvparten av tyske regimenter i Belgia var involvert i større hendelser.{{sfn |Horne |Kramer |2001 |loc=ch 1–2, esp. p. 76}} Tusener av belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland for å arbeide i fabrikker. Britisk propaganda dramatiserte «voldtekten av Belgia», og det fikk mye oppmerksomhet i USA, mens tyskerne hevdet at det både var i henhold til krigens lover og grunnet franktirører, som under [[den fransk-tyske krig]]en i 1870.<ref name="Watson-127-131"/><ref>The claim of franc-tireurs in Belgium has been rejected: {{harvnb |Horne |Kramer |2001 |loc=ch 3–4}}</ref>

=====Østerriksk-ungarske styrker i Serbia og Galicja=====
De østerriksk-ungarske styrkene i Serbia gikk hardt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under invasjonen i 1914, i løpet av et par uker ble mellom {{formatnum:3500}} og {{formatnum:4000}} sivile massakrert.<ref name="Watson-142"/> De østerriksk-ungarske styrkene behandlet sivilbefolkningen i [[Galicja]] som fiender, spesielt [[rutenere]] (den ukrainskspråklig minoriteten i det østre Galicja) ble hardt rammet, begrunnet med antatt sympati for Russland. Mellom 25–30 tusen ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.<ref name="Watson-151-155"/>

=====Russiske styrker i Øst-Preussen=====
De russiske styrkene som invaderte Øst-Preussen i august 1914 fòr hardt frem. Sett i forhold til områdets mindre befolkning var ødeleggelsene og sivile tap på linje med de tyske styrkenes fremferd i Belgia, som både i datiden og for ettertiden er kjent i et helt annet omfang. Rundt {{formatnum:100000}} bygninger ble skadet eller ødelagt, over halvparten av mindre byer ble rammet og mer enn en fjerdedel av landsbyer og bondegårder ble skadet eller ødelagt. Om lag {{formatnum:1500}} sivile ble drept, mange ved kollektiv avstraffelse, og hundrevis av kvinner ble voldtatt.<ref>Watson 2014, s. 171, 176</ref>

=====Russiske styrker i Galicja=====
De russiske erobrerne i Galicja var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen. Den ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.<ref name="Watson-183,193"/> Under [[Gorlice-Tarnow-offensiven]] i 1915, hvor tyske og østerriksk-ungarske styrker stort sett drev russiske styrker ut av Galicja og de polske delene av Russland, ble 3,3 millioner sivile deportert østover av russiske styrker under retretten.<ref>Watson 2014, s. 268</ref>

=====Italienske styrker i Libya=====
Under italiensk offensiv i [[Libya]] i 1917 ble sivilbefolkningen bombet, angrepet med stridsgass, og sultet ut ved blokade. De sivile tapene ved massakrene var svært store.<ref>Strachan 2001, s. 752</ref>

=====Osmanske styrker i Mesopotamia=====
Etter det britiske nederlaget ved [[beleiringen av Kut]] i 1916 ble de fleste overlevende soldatene (rundt {{formatnum:10000}} mann) sendt ut på en marsj i ørkenen som få av de overlevde.<ref>Prior, s. 314, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=====Baralonghendelsen=====
Den 19. august 1915 ble den tyske ubåten «U-27» senket av det britiske Q-skipet HMS «Baralong», og alle tyske overlevende ble skutt av «Baralong»s besetning etter ordre fra skipssjefen Godfrey Herbert. Mordene ble rapporter til media av amerikanske borgere som var om bord på «Nicosia», et britisk lastefartøy med krigsforsyninger, som ble stoppet av «U-27» kun minutter før hendelsen.<ref>Halpern, Paul G. (1994). ''A Naval History of World War I''. Routledge, s. 301; {{ISBN|1-85728-498-4}}</ref><ref>Watson 2014, s. 235-236</ref>

[[Fil:"HM Hospital Ship, Llandovery Castle".png|miniatyr|Det canadiske hospitalskipet «Llandovery Castle», ententemaktene anså senkingen som en krigsforbrytelse]]
;Torpederingen av HMHS «Llandovery Castle»
Det kanadiske hospitalskipet HMHS «Llandovery Castle» ble torpedert av den tyske ubåten SM «U-86» til tross for at det var beskyttet av [[Genèvekonvensjonene]]. Kun 24 av totalt 258 av medisinsk stab, pasienter og besetning, overlevde. Overlevende rapporterte at ubåten gikk til overflaten, seilte på livbåter, og brukte maskingeværer på overlevende i sjøen. Ubåtens skipssjef, Helmut Patzig, ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men unngikk rettsforfølgelse ved å flykte til [[fristaden Danzig]], hvor tysk lov ikke var gjeldende.<ref name="Davies2013c">{{cite book|first=J D|last=Davies|authorlink=J. D. Davies (historian and author)|title=Britannia's Dragon: A Naval History of Wales |url=https://archive.org/details/britanniasdragon0000davi|year=2013 |publisher=History Press Limited |isbn=978-0-7524-9410-4 |page=[https://archive.org/details/britanniasdragon0000davi/page/158 158]}}</ref>

=====Bruk av kjemiske våpen=====
{{Utdypende|Giftgass i første verdenskrig}}
Den første vellykkede bruken av giftgass fant sted ved det andre slaget ved Ypres 22. april til 25. mai 1915. Gass ble deretter brukt av alle de krigførende nasjonene under første verdenskrig. Det er anslått at kjemiske våpen forårsaket totalt 1,2 millioner tap (døde og sårede).<ref name="Duffy-Gas"/> Britenes tap omfattet rundt 180 tusen grunnet kjemiske våpen og de forårsaket om lag en tredjedel av amerikanske tap. Den russiske armeen anslås å ha tapt rundt {{formatnum:500000}} mann ved kjemiske våpen under første verdenskrig.<ref>Schneider, Barry R. (28 February 1999). Future War and Counterproliferation: US Military Responses to NBC. Praeger, s. 84; {{ISBN|0-275-96278-4}}</ref> Bruken av kjemiske våpen var et klart brudd med [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907]], som forbød bruk av slike våpen.<ref>{{cite book|url= |title=The Anatomy of the Nuremberg Trials: A Personal Memoir |first=Telford |last=Taylor |date=1. november 1993 |publisher=Little, Brown and Company |isbn=0-316-83400-9 |accessdate=20. juni 2013}}</ref><ref>{{cite book|url=https://archive.org/details/cornerstonesofse0000grah|title=Cornerstones of Security: Arms Control Treaties in the Nuclear Era |first1=Thomas |last1=Graham |first2=Damien J. |last2=Lavera |date=Mai 2003 |pages=[https://archive.org/details/cornerstonesofse0000grah/page/6 7]–9 |publisher=University of Washington Press |isbn=0-295-98296-9 |accessdate=5. juli 2013}}</ref>

Virkningen av giftgass var ikke begrenset til de stridende. Sivile var utsatt for gass, da vinden blåste gassen til bebodde områder, og de fikk sjelden noe forhåndsvarsel. Sivile hadde som regel heller ikke tilgang til gassmasker. Mellom {{formatnum:100000}} og {{formatnum:260000}} sivile ble utsatt for giftgass under krigen, og titusener av dem døde, enten under eller etter krigen, av skadene giftgassen hadde forårsaket. Hærførere på begge sider visste at giftgass ville skade sivile, men fortsatte allikevel å bruke det. Den britiske feltmarskalken [[Douglas Haig]] skrev i sin dagbok: «Mine offiserer og jeg var klar over at slike våpen ville skade kvinner og barn i nærliggende byer, da sterke vinder var vanlig ved fronten. Men siden våpenet skulle brukes mot fienden, var ingen av oss særlig bekymret».<ref>{{cite book|title=The Poisonous Cloud: Chemical Warfare in the First World War|first=L. F.|last=Haber|date=20. februar 1986|pages=106–108|publisher=Clarendon Press|isbn=0-19-858142-4}}</ref><ref>{{cite book|title=Dew of Death: The Story of Lewisite, America's World War I Weapon of Mass destruction|url=https://archive.org/details/dewdeathstorylew00vile|first=Joel A.|last=Vilensky|date=20. februar 1986|pages=[https://archive.org/details/dewdeathstorylew00vile/page/78 78]–80|publisher=Indiana University Press|isbn=0-253-34612-6}}</ref><ref>{{cite book|title=Handbook of Chemical and Biological Warfare Agents, Second Edition|first=D. Hank|last=Ellison|date=24. august 2007|pages=567–570|publisher=CRC Press|isbn=0-8493-1434-8}}</ref><ref>{{cite book|title=War Made New: Weapons, Warriors, and the Making of the Modern World|url=https://archive.org/details/warmadenewweapon0000boot|first=Max|last=Boot|date=16. august 2007|pages=[https://archive.org/details/warmadenewweapon0000boot/page/245 245]–250|publisher=Gotham|isbn=1-59240-315-8}}</ref>

=====Russland=====
Etter [[den russiske revolusjon]] og under [[den russiske borgerkrigen]] ble mellom {{formatnum:60000}} og {{formatnum:200000}} sivile jøder myrdet, de fleste i [[det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland]], stort sett dagens [[Ukraina]].<ref>{{cite web |url=https://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/judaica/ejud_0002_0016_0_15895.html |title=Pogroms |work=Encyclopaedia Judaica|publisher=Jewish Virtual Library|accessdate=17. november 2009}}</ref>

=== Folkemord og etnisk rensing ===
{{Utdypende|Folkemordet på armenerne}}

Den [[Etnisk rensning|etniske rensningen]] av Det osmanske rikes [[Armenere|armenske]] innbyggere, inkludert massedeportasjon og massakrer under første verdenskrig, anses som [[folkemord]].<ref name="IAGSletter">{{cite web|url=http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm|archiveurl=https://web.archive.org/web/20071006024502/http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm|archivedate=6. oktober 2007|author=International Association of Genocide Scholars|title=Open Letter to the Prime Minister of Turkey Recep Tayyip Erdoğan|date=13. juni 2005|publisher=Genocide Watch (via archive.org)|url-status=dead|df=}} {{Kilde www |url=http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-19 |arkiv-dato=2006-04-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060416082159/http://www.genocidewatch.org/TurkishPMIAGSOpenLetterreArmenia6-13-05.htm |url-status=yes }}</ref> De osmanske styrkene utførte organiserte og systematiske massakrer på den armenske befolkningen, og brukte eksempler på armensk motstand for å rettferdiggjøre ytterlige utryddelser.<ref name=leverkun>{{cite book|last=Vartparonian|first=Paul Leverkuehn|others=oversatt av Alasdair Lean; med et forord av Jorge og med en historisk introduksjon av Hilmar|title=A German officer during the Armenian genocide: a biography of Max von Scheubner-Richter|year=2008|publisher=Taderon Press for the Gomidas Institute|location=London|isbn=1-903656-81-8|url=https://books.google.com/books?id=_hItAQAAIAAJ&q|author2=Kaiser}}</ref> Tidlig i 1915 meldte en del armenere seg som frivillige til tjeneste i russiske styrker, og den osmanske regjeringen brukte dette som et påskudd for å utstede en lov om deportasjon. Den åpnet for å deportere armenere fra de østlige provinsene av Det osmanske rike til Syria. Armenerne ble med hensikt marsjert til de døde, og en del ble angrepet av osmanske bander.{{sfn |Ferguson |2006 |p=177}}<ref>Stevenson 2012, s. 115-116</ref>

Det nøyaktige antallet døde er ukjent, men The International Association of Genocide Scholars (IAGS) anslår at 1,5 millioner armenere døde.<ref name="IAGSletter"/><ref>{{cite web|url=http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf|title=International Association Of Genocide Scholars|format=PDF|accessdate=12. mars 2013|archiveurl=https://web.archive.org/web/20130226033839/http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-19 |arkiv-dato=2013-02-26 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130226033839/http://www.genocidescholars.org/sites/default/files/document%09%5Bcurrent-page%3A1%5D/documents/US%20Congress_%20Armenian%20Resolution.pdf |url-status=yes }}</ref> Tyrkiske styresmakter har benektet at det fant sted et folkemord, og hevder at de som døde var offer for rivalisering mellom folkegrupper, hungersnød eller sykdom. Disse påstandene blir avvist av de fleste historikere.{{sfn |Fromkin |1989 |pp=212–215}} Tilsvarende ble andre etniske grupper angrepet av Det osmanske rike i denne perioden, blant dem [[assyrere]] og [[grekere]], og noen eksperter anser disse hendelsene for å tilhøre samme politikk for utryddelser.<ref>{{cite web |author=International Association of Genocide Scholars |format=PDF |url=http://www.genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080422005726/http://genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |archivedate=22. april 2008 |url-status=dead |title=Resolution on genocides committed by the Ottoman empire |df= |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-08-13 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080422005726/http://genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |arkivdato=2008-04-22 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-19 |arkiv-dato=2011-08-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110813083100/http://www.genocidescholars.org/images/Resolution_on_genocides_committed_by_the_Ottoman_Empire.pdf |url-status=yes }}</ref><ref>{{cite book|last=Gaunt|first=David|url= |title=Massacres, Resistance, Protectors: Muslim-Christian Relations in Eastern Anatolia during World War I |location=Piscataway, New Jersey |publisher=Gorgias Press |year=2006}}</ref><ref>{{cite journal |doi=10.1080/14623520801950820|last1=Schaller|first1=Dominik J|last2=Zimmerer|first2=Jürgen|year=2008|title=Late Ottoman genocides: the dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish population and extermination policies&nbsp;– introduction|journal=Journal of Genocide Research|volume=10|issue=1|pages=7–14|postscript=.| issn = 1462-3528}}</ref><ref>Kieser/Bloxham, s. 585, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

I deler av de franske områdene i Vest-Afrika (det som i dag er [[Burkina Faso]]) ble det opprør mot hardhendt rekruttering av soldater, det ble slått ned av franskmennene, og senere kjent som Volta-Bani krigen. Antall døde av lokalbefolkningen var minst 30 tusen og kan ved hvordan det rammet kvinner og barn sies å være i grenseland for folkemord.<ref>Kieser/Bloxham, s. 593, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Russiske områder i Sentral-Asia var også i opprør i 1916 (i ettertid lokalt kjent som Urkun) grunnet rekruttering, muslimer i det som i dag er [[Kirgisistan]] aksepterte ikke å bli mobilisert. De russiske styrkene gikk, selv etter deres målestokk, svært hardhendt frem, og over 100 tusen av lokalbefolkningen døde som et resultat.<ref>Kieser/Bloxham, s. 596, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Austrian soldiers executing Serbs, 1917.jpg|Soldater fra Østerrike-Ungarn henretter serbiske sivile
Hromadná poprava srbského obyvatelstva.jpg|Serbiske kvinner henrettet av østerriksk-ungarske soldater
Havoc of War - Atrocities and Deaths - Austrian Atrocities. Hanging Russian farmer in accordance with orders of commander. Similar atrocities were committed in Poland and Bosnia - NARA - 31483216 (cropped).jpg|Russisk bonde blir hengt av østerriksk-ungarske soldater
Morgenthau336.jpg|Døde armenere i 1915 {{Byline|Den amerikanske ambassadøren [[Henry Morgenthau sr.]]}}
Kalisz Leopold Weiss Palace 1914.jpg|Ødelagte bygninger i byen [[Kalisz]] i Russland (dagens Polen), til tross for at den var oppgitt av russiske styrker, ble den beskutt og mange innbyggere drept.
L'exécution des notables de Blégny, 1914 (par Evariste Carpentier).jpg|Tyske soldater henretter sivile i det okkuperte Belgia {{Byline|Évariste Carpentier (1845–1922)|type = Malt av}}
Bundesarchiv Bild 102-00159, U-Bootkrieg, britisches Schiff "Maplewood".jpg|Britisk handelsfartøy torpederes av tysk ubåt, ifølge internasjonale konvensjoner skulle besetningen varsles og få tid til å evakuere, illustrasjonsfoto.<ref group="note">Fotografiet viser en torpedering av en tysk ubåt og mange av de var nok brudd på internasjonal lov. Denne torpederingen var imidlertid neppe det, det var «U-35», skipssjefen var sannsynligvis [[Lothar von Arnauld de la Perière]], og han var meget nøye med å følge de såkalte prisereglene.</ref>
</gallery>

=== Krigsfanger ===
[[Fil:German prisoners in a French prison camp. French Pictorial Service., 1917 - 1919 - NARA - 533724.tif|mini|Tyske krigsfanger i en fransk fangeleir mot slutten av første verdenskrig]]
[[Fil:Gorskii. Austrian prisoners of war in Olonets province.jpg|miniatyr|Østerrikske krigsfanger i Russland under første verdenskrig {{Byline|[[Sergej Prokudin-Gorskij]] (1863–1944)}}]]
Om lag 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt som [[krigsfange]]r, mange av de i [[krigsfangeleir]]er under første verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/prisoners_of_war|tittel=Prisoners of War|besøksdato=20. november 2017|forfattere=Heather Jones|dato=8. oktober 2014|forlag=1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Alle de krigførende landene (bortsett fra Serbia og Montenegro hadde undertegnet [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907]] vedrørende behandling av krigsfanger,<ref>Jones, s. 271, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten.{{sfn |Phillimore |Bellot |1919 |pp=4–64}} At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Etter [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] i månedsskiftet august-september 1914 kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater. Ved beleiringen av Maubeuge i september 1914 var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, og ved [[Brusilovoffensiven]] sommeren 1916 overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriksk-ungarske soldater seg.

Mellom 25 og 31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av dem tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner menn krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker.{{sfn |Ferguson |1999 |pp=368–369}} Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt 2,2–2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger.

For soldatene var overgivelsen det farligste, noen ganger ble de skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir, var forholdene i Vest- og Sentral-Europa relativt akseptable, dels takket være [[Den internasjonale Røde Kors-komiteen]] (ICRC) og inspeksjon fra nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15 og 20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde.{{sfn |Speed |1990}}{{sfn |Ferguson |1999 |loc=Chapter 13}}{{sfn |Morton |1992}} Historikeren Alexander Watson anslo at 140 tusen krigsfanger døde i Tyskland, mens om lag 230 tusen døde i Østerrike-Ungarn.<ref>Watson 2014, s. 389</ref> Ententemaktenes blokade ble brukt som begrunnelse av tyske styresmakter for å gi krigsfanger mindre mat enn de hadde krav på, i henhold til Haag-konvensjonene av 1899 og 1907.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 80–81, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig.{{sfn |Bass |2002 |p=107}} Etter det britiske nederlaget ved [[beleiringen av Kut]] i 1916, ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av dem døde 4&nbsp;250 i fangenskap.<ref>{{cite web|publisher=British National Archives|title=The Mesopotamia campaign|url=http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/battles/mesopotamia.htm|accessdate=10. mars 2007}}</ref> Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1100 kilometer til [[Anatolia]].<ref>{{cite web|url=http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp|publisher=Australian War Memorial|work=Stolen Years: Australian Prisoners of War|title=Prisoners of Turkey: Men of Kut ''Driven along like beasts''|accessdate=10. desember 2008|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20090108200459/http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp|archivedate=8. januar 2009|df=}} {{Kilde www |url=http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-20 |arkiv-dato=2009-01-08 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090108200459/http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp |url-status=unfit }}</ref> De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom [[Taurusfjellene]].

Mens offiserer stort sett var unntatt arbeid, måtte vanlige soldater arbeide for landet som hadde tatt de til fange. Krigsfangene ble brukt som arbeidskraft i landbruket, industrien, og en del ble også brukt nær fronten.<ref>Jones, s. 281–283, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> I tillegg til mat fra landet de var fanget av fikk krigsfangene stort sett motta pakker fra hjemlandet. Særlig for ententesoldater i fangenskap hos sentralmaktene var det til stor hjelp, da rasjonene de fikk var tilsvarende hva sivile ble tildelt, og svært beskjedne, grunnet blokaden.<ref>Jones, s. 273–274, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var dette ikke tilfellet for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors.<ref>{{cite web|url=http://www.icrc.org/Web/Eng/siteeng0.nsf/html/57JQGQ|title=ICRC in WWI: overview of activities|publisher=Icrc.org|accessdate=15. juni 2010|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20100719030032/http://www.icrc.org/web/eng/siteeng0.nsf/html/57JQGQ|archivedate=19. juli 2010|df=}}</ref> Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.<ref>{{cite news|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,768983,00.html|title=GERMANY: Notes, Sep. 1, 1924|work=Time|date=1. september 1924|accessdate=15. juni 2010|archivedate=2013-08-17|archiveurl=https://web.archive.org/web/20130817211702/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,768983,00.html|url-status=yes}}</ref>

=== Tysk behov for våpenhvile ===

[[Fil:NYTimes-Page1-11-11-1918.jpg|miniatyr|Forsiden av ''[[New York Times]]'' den 11. november 1918]]

Så sent som i september 1918 forventet både ententemaktene og Tyskland, som på dette tidspunktet i praksis dominerte sentralmaktene, at kampene ville fortsette. Den tyske regjeringen og generalstaben (ved [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]]), anså at en ny seier i vest var nødvendig for å få en bedre forhandlingsposisjon, og at hæren kunne holde ut ved seig defensiv kamp.<ref name="Stevenson-466">Stevenson 2012, s. 466–467</ref>

Situasjonen ble brått endret den 28. september, ved nyheten om Bulgarias bønn til ententemaktene om [[våpenhvile]]. Ludendorff fikk et sammenbrudd og krevde at Tyskland umiddelbart måtte be om våpenhvile med basis i president [[Wilsons 14 punkter]]. Ludendorff anså de 14 punktene som såpass vage at Tyskland kunne endre dem til sin fordel, og om ententens krav var urimelige kunne de tyske styrkene fortsette å kjempe etter å ha styrket seg under våpenhvilen. Ententens press langs vestfronten var det underliggende problemet, som tvang Ludendorff og Hindenburg til å innse at Tyskland var i ferd med å bli slått. Andre forhold var at antall soldater gikk drastisk ned, mye grunnet tap, sykdom, tilfangetatte og deserteringer, samt sviktende kampvilje. Ludendorff la skylden for sammenbruddet på de tyske politikerne, særlig venstresiden, og anså at ved våpenhvileforhandlinger kunne de selv overta det problemet han mente de hadde ansvaret for. Utenriksminister [[Paul von Hintze]] var enig med Ludendorff og Hindenburg om at våpenhvile måtte inngås. Etter en omdannelse av regjeringen ble det sendt et telegram til USAs president [[Woodrow Wilson]] den 4. oktober, hvor den tyske regjering erklærte at den ønsket umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger, basert på hans 14 punkter.<ref name="Stevenson-466"/><ref>Stevenson 2012, s. 468–471</ref>

Det tyske ønsket om våpenhvile var ett av mange forsøk på å splitte ententemaktene, ved å rette det til USA håpet de å unngå antatt strengere krav fra Storbritannia og Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 472–473</ref> Fra 4. til 23. oktober utvekslet Tyskland og USA en rekke forslag i offentlighet, mens kampene fortsatte, og de andre deltakerne i ententen var på sidelinjen. Ved utvekslingen av krav til våpenhvilen tok USAs president Wilson rollen som både krigførende og forhandler, da han etter å ha forhandlet en avtale med tyskerne vendte seg til Storbritannia, Frankrike og Italia for å få deres aksept. Av flere grunner (ikke minst økt krigsvilje i USA) skjerpet Wilson etter hvert kravene til våpenhvile. Det førte til at den tyske generalstaben endret standpunkt og ønsket å fortsette krigen. Det ble en åpen konflikt mellom regjeringen, som holdt fast ved at våpenhvile var nødvendig, og generalstaben. Resultatet ble at Ludendorff ble tvunget til å gå av 26. oktober, og generalstaben mistet sitt [[veto]] over tysk politikk.<ref>Stevenson 2012, s. 472–476</ref>

Paradoksalt nok hadde USA, landet som kom sist inn i krigen, blitt en dialogpartner med tyskerne, mens Storbritannia, Frankrike og Italia som hadde kjempet lengst og tapt mest, sto på sidelinjen. Diskusjon mellom USA og de tre partnerne foregikk ved to konferanser i Paris (den siste og avgjørende fra 29. oktober til 4. november). Selv om både regjeringene i Storbritannia og Frankrike var fortørnet over USAs alenegang, var de åpne for våpenhvile, om betingelsene var gode nok. I tillegg til evakuering av alt okkupert område ønsket Frankrike å få tilbake [[Alsace-Lorraine]]. De ville også at tyske styrker skulle trekke seg tilbake til øst for elven [[Rhinen]] og ha en okkupasjonsstyrke i [[Rhinland]].<ref name="Stevenson-476">Stevenson 2012, s. 476–481</ref>

Britene stilte mindre harde krav enn franskmennene, de var imponert over tysk motstand og så for seg at en for streng våpenhvile kunne bidra til fortsatt tysk kamp. Grunnet reduksjon i egne styrker anså de også at franskmennene og amerikanerne var i ferd med å få en sterkere posisjon i krigføringen, som igjen ville gi dem en bedre posisjon under selve fredsforhandlingene. For britene var en rask våpenhvile derfor en fordel. Ententens konferanse i månedsskiftet oktober-november førte til at Storbritannia, Frankrike og Italia godtok Wilsons 14 punkter som grunnlag for våpenhvile og de kommende fredsforhandlingene. Godkjennelsen var med viktige forbehold, som førte til at kravene ble vesentlig skjerpet. Av kravene som ble stilt var i tillegg til tysk retrett til øst for Rhinen, også overlevering av store mengder våpen (artilleri, maskingevær, internering av krigsskip) og tysk tilbaketrekning i øst til grensen av 1914. Mens det opprinnelige tyske utspillet delvis gikk ut fra at de 14 punktene kunne endres i deres favør, ble det motsatte resultatet av ententemaktenes forhandlinger i Paris.<ref name="Stevenson-476"/>

Mens dialogen og diskusjonene om våpenhvile pågikk ble over en halv million soldater drept eller såret, storparten på vestfronten, og ententemaktenes offensiv fortsatte. Etter Bulgarias og Det osmanske rikes kapitulasjon, og med den akselererende oppløsningen av Østerrike-Ungarn utover i oktober, samt [[novemberrevolusjonen]] fra 3. november, så den tyske regjeringen ingen annen mulighet enn å akseptere ententens krav til våpenhvile. Keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] nektet først å akseptere regjeringens beslutning, men den 9. november ble han overbevist av generalstaben at videre kamp var umulig og at han måtte [[abdisere]]. Dagen etter dro Vilhelm over grensen til Nederland og søkte [[politisk asyl]], mens kampene på vestfronten sluttet den 11. november, klokken 11.<ref name="Stevenson-481"/>

== Etterspill ==
{{Utdypende|Ettervirkningene av første verdenskrig}}

=== Døde, sårede og materielle tap ===

{{Utdypende|Tap under første verdenskrig (døde og sårede)}}
Over 9 millioner soldater ble drept i første verdenskrig,<ref name="Ferguson-337"/> og det antas at minst 6 millioner sivile døde som en følge av krigen. Særlig blant soldatene var mange av dem som døde unge. I tillegg til familie og venners sorg, betydde det tapt arbeidskraft for de berørte landene.<ref>Stevenson 2012, s. 544</ref> Samlet reduksjon i Europas befolkning som følge av krigen, og den påfølgende influensaepidemien [[spanskesyken]] (som antas å ha slått ekstra hardt ut på grunn av svekkede befolkninger) kan ha vært opp mot 60 millioner mennesker.<ref group="note">«Including estimates of babies never conceived because their fathers were mobilized (possibly 3.6 million in Austria-Hungary, over 3 million in Germany, 1.5 million each in France and Italy, and over 0.7 million in Britain), as well as those who died in Russia's civil war and in the influenza pandemic, the total population deficit in Europe between 1914 and 1921 may have exceeded 60 million.». <br> Oversettelse: «Inkludert anslag over barn som aldri ble unnfanget fordi deres fedre var ved fronten (muligens 3,6 millioner i Østerrike-Ungarn, over 3 millioner i Tyskland, 1,5 millioner i Frankrike og Italia, og over 0,7 millioner i Storbritannia), så vel som de som døde i den russiske borgerkrigen og i influensaepidemien, kan det totale befolkningsunderskuddet i Europa mellom 1914 og 1921 ha vært over 60 millioner.» Se Stevenson 2012, s. 544</ref>

<gallery class="center">
Massengrab Fromelles.jpg|Britiske og australske soldater i en massegrav i Frankrike, 1916
Red Zone Map NO.svg|Nordfranske områder påvirket av krigen, rød for store ødeleggelser.
Comptes de la ménagère en 1914- Archives nationlaes-AB-XIX-4012-classeur3.jpg|Tegning som illustrerer fransk økonomi ved krigens start i 1914
Comptes de la ménagère en 1918-Archives nationales-AB-XIX-4012-classeur3(2).jpg|-og ved krigens slutt i 1918
Havoc of War - Atrocities and Deaths - Photograph of Marcel Cesta taken before the war and after being wounded in a battle on the Western Front February 20, 1915 - NARA - 31483222 (cropped3).jpg|Fransk soldat, før og etter, blind etter å ha blitt såret ved vestfronten i 1915
Aerial view of ruins of Vaux, France, 1918, ca. 03-1918 - ca. 11-1918 - NARA - 512862.tif|Flyfoto av den franske landsbyen Vaux
Human remains from the massacre of the Armenians at Erzingan.jpg|Armenere massakrert av tyrkiske styrker {{Byline|[[Henry Morgenthau sr.]]}}
Mount Lebanon Great Famine.jpg|Utsultet mann og barn i det som i dag er Libanon
Re-educating wounded. Blind French soldiers learning to make baskets. American Red Cross., 1917 - 1919 - NARA - 533674.jpg|Blinde franske soldater lærer å knytte kurver
Liévin - Fosse n° 1 - 1 bis - 1 ter des mines de Liévin (I).jpg|Industriområde i Frankrike ødelagt av krigen
Emergency hospital during Influenza epidemic, Camp Funston, Kansas - NCP 1603.jpg|Provisorisk amerikansk militærhospital for soldater som var rammet av spanskesyken
Bundesarchiv Bild 146-1972-062-01, Berlin, bettelnder Kriegsinvalide.jpg|Tiggende tysk krigsinvalid i Berlin {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1972-062-01 / CC-BY-SA 3.0}}
The disabled soldier (1919) (14580325827).jpg|Amerikanske krigsinvalide studerer engelsk
The disabled soldier (1919) (14580148118).jpg|Belgiske krigsinvalide i et verksted
</gallery>

{| class="wikitable zebra sortable" align="right" style="margin-left: 0.9em;"
|+Militære døde (i millioner mennesker)<ref>Spencer Tucker (Hrsg.): ''The Encyclopedia of World War I. A Political, Social and Military History.'' ABC-Clio, Santa Barbara 2005, ISBN 1-85109-420-2, s.&nbsp;273.</ref>
! Land || Døde
! Totalt antall soldater || Prosent
|-
| Tyskland || 2,00
| 13,25 || 15 %
|-
| Østerrike-Ungarn || 1,50
| {{0}}7,80 || 19 %
|-
| Det osmanske rike || 0,60
| {{0}}3,00 || 20 %
|-
| Bulgaria || 0,10
| {{0}}1,20 || {{0}}8 %
|-
| Russland || 1,85
| 12,00 || 15 %
|-
| Frankrike || 1,30
| {{0}}8,10 || 16 %
|-
| Det britiske imperiet || 0,85
| {{0}}7,00 || 12 %
|-
| Italia || 0,68
| {{0}}5,00 || 14 %
|-
| Romania || 0,34
| {{0}}1,20 || 28 %
|-
| Serbia || 0,13
| {{0}}0,70 || 19 %
|-
| USA || 0,21
| {{0}}4,74 || {{0}}4 %
|-
! Totalt || 9,56
! 63,99 || 15 %
|}

Rundt 7 millioner soldater ble skadet for livet, og om lag 15 millioner ble alvorlig skadet. Tyskland mistet 15 % av sin mannlige befolkning, Østerrike-Ungarn mistet 17 % og Frankrike 10,5 %.{{sfn |Kitchen |2000 |p=22}} I Tyskland var det rundt 474 tusen flere sivile døde enn i fredstid. Dette er antatt å skyldes matmangel og feil ernæring, noe som igjen ledet til dårligere motstandsdyktighet mot sykdom.<ref>{{cite book |first=N.P.|last=Howard|title=The Social and Political Consequences of the Allied Food Blockade of Germany, 1918–19|work=German History|year=1993|volume=11|issue=2|pages=161–88|url=http://libcom.org/files/blockade%20Germany_0.pdf}} table p 166, with 271,000 excess deaths in 1918 and 71,000 in the first half of 1919 while the blockade was still in effect.</ref> Ved krigens slutt hadde hungersnød ført til om lag 500 tusen døde i østlige deler av Det osmanske rike, av dem mellom 100 og 200 tusen dødsfall i det som i dag er [[Libanon]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.thenational.ae/world/lebanon-s-dark-days-of-hunger-the-great-famine-of-1915-18-1.70379|tittel=Lebanon’s dark days of hunger: The Great Famine of 1915-18|besøksdato=21. desember 2017|forfattere=Rym Ghazal|dato=14. april 2015|forlag=The National|sitat=This marked the beginning of a period that is now often just a footnote in the history books: the Great Famine of 1915-18, which left an estimated 500,000 people dead. With a lack of accurate data, estimates range from 100,000 to 200,000 deaths in Mount Lebanon alone. At this time, the population of Lebanon was estimated at about 400,000, meaning that half its people died. At 250,000, the American Red Cross estimated an even higher death toll.<br>Oversettelse: Dette markerte begynnelsen av en periode som nå vanligvis kun er en fotnote i historiebøkene: den store hungersnøden i 1915-1918, som etterlot seg antatt 500&nbsp;000 døde. Med mangel på presise data, varierer anslag mellom 100&nbsp;000 til 200&nbsp;000 døde i Mount Lebanon alene. På denne tiden var befolkningen i Libanon anslått til rundt 400&nbsp;000, noe som betyr at halvparten døde. Med 250&nbsp;000 døde hadde det amerikanske Røde Kors et enda høyere anslag.
}}</ref> Rundt 5 millioner døde i [[hungersnøden i Russland 1921–1922]].<ref>[https://www2.warwick.ac.uk/services/library/mrc/explorefurther/digital/russia/famine/ «Famine in Russia, 1921-1922»], fra Modern Records Centre, University Library, University of Warwick</ref> I 1922 var det mellom 4,5 og 7 millioner hjemløse barn i Sovjetunionen (Russland), etter årene med krig, revolusjon, borgerkrig og hungersnød.{{sfn |Ball |1996 |pp=16, 211}}

Under og etter krigen etablerte de ulike krigførende statene medisinsk hjelp i form av blant annet proteser, for å bistå soldater som hadde mistet armer eller ben.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/mutilation_and_disfiguration|tittel=Mutilation and Disfiguration|besøksdato=21. desember 2017|forfattere=Julie Anderson|dato=3. august 2017|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Sentralt for kriginvalide var at grunnet innsatsen for staten skulle de ikke være avhengig av veldedighet, de hadde krav på en pensjon de kunne overleve på.<ref>Horne, s. 600–601, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Materielle tap etter krigshandlingene på vestfronten var enorme. I Belgia var minst 100&nbsp;000 bygninger ødelagt, store deler av jernbanenettet ubrukelig og 100&nbsp;000 [[hektar]] landbruksjord var ødelagt. I Frankrike var 20&nbsp;000 kvadratkilometer landbruksjord ødelagt. Frem til 1931 var det fra franske slagmarker fjernet 21 millioner tonn granater, og 305 millioner kubikkmeter skyttergraver var blitt fylt igjen. Det var tilsvarende ødeleggelser i krigsområder i Øst-Europa, Sentral-Europa, Tyrkia og det nordlige Italia, mens Tyskland, Ungarn, Østerrike, Bulgaria og Storbritannia hadde sluppet materielle ødeleggelser.<ref>Sørensen 2010, s. 349</ref>

=== Tap og sorg ===

Det er svært sannsynlig at de fleste husstander i krigførende land i Europa hadde mistet en slektning eller en venn i løpet av krigsårene. Mens sorg etter dødsfall i fred hadde faste rutiner i ulike samfunn, så endret krigen det drastisk. Grunnet de enorme tapstallene ble de fleste begravd nær der de falt, om det var mulig å identifisere de, så sørgende familie og venner hadde som regel ingen mulighet for å delta. En transnasjonal gruppe av sørgende preget tiårene etter krigens slutt.<ref>Damousi, s. 358–361, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Hvor de døde skulle begraves ble raskt omstridt; mens Storbritannia bestemte at alle døde skulle begraves nær der de falt, var det opp til familien i andre land, som Frankrike og USA.<ref>Prost, s. 573–576, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Etter fredsslutningen ble det reist monumenter for de dødes minne, i tusenvis av byer og mindre steder, til støtte for de sørgende og for å vise at tapet ikke hadde vært forgjeves.<ref>Damousi, s. 371–376, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Hundretusener av etterlatte besøkte også slagmarkene hvor familie eller venner lå begravet, for å se områdene de kjempet og døde i, som et ledd i å forsone seg med tapet.<ref>Damousi, s. 376–378, 384 ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

=== Europas reduserte makt ===

Før krigens utbrudd i 1914 var Europa senter for verdens økonomiske makt og utvikling, verdensdelen var også ledende i forskning og vitenskap. Selv om det var kritiske røster overfor europeiske lands koloniherredømme var det lite som tilsa at dette ville endres innen overskuelig tid. Ved fredsslutningen i 1918 hadde de krigførende europeiske landene store økonomiske problemer, mens Japan styrket sin stilling og USA sto frem som verdensøkonomiens ledende nasjon. Selv om krigen ikke førte til stor avkolonisering (det britiske imperiet økte noe i utstrekning) så viste krigen og dens ettervirkninger, særlig den russiske revolusjon, hvor utsatt den europeiske imperialismen var. Mens Europa, og særlig Tyskland var ledende innenfor vitenskap frem til 1914, tok USA over i [[mellomkrigstiden]].<ref>Hobsbawm 1994, s. 210–211, 523, 532</ref>

=== Fredskonferansen i Paris ===
{{Utdypende|Fredskonferansen i Paris (1919)}}
Etter at sentralmaktene aksepterte våpenhvilebetingelsene og kamphandlingene opphørte i november 1918 innkalte de seirende ententemaktene til fredsforhandlinger i Paris i januar 1919. Alle seiersmaktene stilte til konferansen, mens selve forhandlingene foregikk mellom Frankrike, Storbritannia, USA, Italia og Japan. De tapende sentralmaktene var ikke invitert, ei heller Russland som hadde trukket seg fra krigen etter [[Freden i Brest-Litovsk|fredsavtalen i Brest-Litovsk]] i mars 1918. Etter store menneskelige og økonomiske tap anså seierherrene at de hadde både rett og plikt til å etablere en ny rettsorden og kreve krigsskadeserstatninger.<ref>Stevenson 2012, s. 504–505</ref>

{{Multiple image | direction=vertical
| align=right
| image1= Europa 1914.svg
| alt1=Europeiske grenser inntil 1914
| image2= Europa 1929.svg
| alt2= Europeiske grenser i 1929
| width=220
| caption1= Europeiske stater inntil 1914
| caption2= Europeiske stater i 1929
}}

Samholdet mellom ententemaktene som hadde bidratt til seieren ble redusert ved krigens opphør, de ulike landene hadde tildels motstridende interesser. USA hadde [[Wilsons 14 punkter]] som grunnlag, og opprettelsen av [[Folkeforbundet]] var høyt prioritert, mens landet hadde begrensede økonomiske og ingen territoriale krav. Japan søkte større innflytelse i Kina og overtakelse av tidligere tyske kolonier i Asia. I tillegg krevde Japan likeverdig behandling med vestlige borgere, et krav som ble støttet av Kina.<ref>Xu, s. 505, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Italia krevde landområder i [[Tirol]] for å sikre grensen mot Østerrike, i tillegg til landområder langs kysten av [[Dalmatia]] og byen [[Rijeka|Fiume]] (dagens Rijeka i [[Kroatia]]). Storbritannia krevde både økonomisk erstatning og landområder i form av tyske kolonier, mens Frankrike i tillegg også krevde deler av Tyskland.<ref name="Stevenson2012-508">Stevenson 2012, s. 508–511</ref> Både Storbritannia og Frankrike krevde landområder i Midtøsten som før krigen hadde vært en del av Det osmanske rike. En viktig side ved ententemaktenes støtte til nye stater i Øst-Europa var å danne et beskyttende område, et ''Cordon sanitaire'', mot revolusjonær påvirkning fra de revolusjonære strømningene i Russland.<ref>Hobsbawm 1994, s. 67</ref>

Japans krav om rasemessig likestilling ble avvist av vestmaktene, men etter mye diskusjon fikk Japan i praksis overta de tyske områdene i Kina. Japans overtakelse av den tyske kolonien [[Qingdao|Tsingtao]] (dagens Qingdao) førte til omfattende opptøyer i Kina (det såkalte [[Shandongproblemet]]) og etableringen av [[4. mai-bevegelsen]], som det kinesiske kommunistpartiet anser som en sentral hendelse i Kinas frigjøring fra vestlig innflytelse. Kina var også den eneste deltakende nasjon på fredskonferansen som nektet å undertegne avtalen.<ref>Xu, s. 506–507, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Amerikansk presse var også negativ til avgjørelsen, og bidro til at USAs senat nektet å godkjenne fredstraktatene fra Paris.<ref name="Stevenson2012-508"/>

[[Fil:Western Germany 1923 de.png|miniatyr|Skisse over ententens okkupasjonsstyrker i [[Rhinland]] etter første verdenskrig]]
Fredsavtalen med Tyskland ([[Versaillestraktaten]]) ble forhandlet frem av USA, Storbritannia og Frankrike. Blokaden av Tyskland ble opprettholdt mens forhandlingene pågikk, og kan ha ført til ytterligere rundt en kvart million sivile døde. Mens Frankrike hevdet at Tyskland fremdeles utgjorde en trussel, var Storbritannia mer bekymret for oppløsing og mulig kommunistisk revolusjon i landet. Begge de to var imidlertid for å pålegge Tyskland store erstatningskrav, noe de amerikanske forhandlerne var skeptisk til. Med tanke på europeisk gjenoppbygging basert på privat amerikansk kapital mente amerikanerne at store krav mot Tyskland ville gi en usikkerhet som ville hemme gjenreisningen.<ref>Stevenson 2012, s. 518</ref>

Andre sentrale deler av Versaillestraktaten var begrensning av Tysklands militære styrker, demilitarisering av [[Rhinland]], og midlertidig okkupasjon av vestbredden av [[Rhinen]] og de viktigste brohodene ved elven. Videre skulle Frankrike drive kullfeltene i [[Saarland]]. Mindre tyske områder ble overført til Belgia. [[Alsace-Lorraine]] som Frankrike måtte avgi i 1871 ble tilbakeført. Det skjedde uten avstemning, selv om flertallet av innbyggerne var tysktalende, et brudd på Wilsons prinsipp om selvbestemmelsesrett. Tilsvarende ble Østerrike og Tyskland nektet å slå seg sammen. De tysktalende områdene i [[Sudetenland]], tidligere en del av Østerrike-Ungarn, ble en del av den nye staten [[Tsjekkoslovakia]]. Tyskland måtte også avgi områder til Polen, Litauen og Danmark og mistet 13 % av landområder og 10 % av befolkningen i Europa ved fredsavtalen. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere.<ref>Stevenson 2012, s. 519–524</ref> Tyskland mistet også sine kolonier, men de ble ikke fullstendig underlagt andre kolonimakter, i stedet insisterte amerikanerne på at de skulle være såkalte [[mandatområde]]r underlagt Folkeforbundet.<ref>Stevenson 2012, s. 516</ref>

Versaillestraktaten med Tyskland var den første av ialt fem traktater som ble forhandlet frem, og den la malen for traktatene med de andre sentralmaktene. I det forhenværende Østerrike-Ungarn forble grensene stort sett slik de var ved splittelsen i 1918. Ved [[Saint-Germain-traktaten]] måtte Østerrike betale krigsskadeserstatning, hæren ble begrenset til 30 tusen mann og landet fikk ikke slå seg sammen med Tyskland. Bulgaria ble pålagt sterke begrensninger i hærens størrelse, måtte avgi land både til Jugoslavia og Hellas, som resultat av det siste mistet Bulgaria tilgang til [[Egeerhavet]]. Under [[Trianon-traktaten]] mistet Ungarn 2/3-deler av området kontrollert av [[Kongedømmet Ungarn]] før 1918.<ref name="Stevenson 2012, s. 525">Stevenson 2012, s. 525</ref>

I Midtøsten hadde Storbritannia og Frankrike til dels motstridende interesser, begge ønsket å kontrollere Syria. USA sendte en delegasjon for å undersøke hva innbyggerne i området ønsket. [[King-Crane-kommisjonen]] fant at innbyggerne i Syria ønsket selvstyre og at motstanden mot innvandring av jøder var stor i Palestina. Storbritannia ga etter, overlot Syria til Frankrike, og fikk kontroll over det nyopprettede [[Irak]] og [[Palestina]]. Ententemaktene ønsket også å ytterlig dele opp og kontrollere Det osmanske rike, blant annet skulle de tyrkiske stredene ([[Bosporos]], [[Marmarahavet]] og [[Dardanellene]]) og landet på hver side stå under kontroll av Folkeforbundet. [[Freden i Sèvres]] ble møtt med opprør og [[den tyrkiske frigjøringskrigen]], resultatet ble en ny fredsavtale for Tyrkia ved [[Lausannetraktaten]] i 1923.<ref>Stevenson 2012, s. 525–528</ref>

{{Sitat|Dette er ikke en fred. Det er en våpenhvile for tyve år.|General [[Ferdinand Foch]] ved undertegnelsen av fredsavtalen. Foch anså avtalen for mild, i ettertid har utsagnet blitt misforstått til at han mente avtalen var for streng mot tyskerne.<ref>Ruth Henig, ''Versailles and After, 1919-33'' (Routledge, 1995), s. 52.</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=For hard eller for mild?
|Både tyskere og andre av sentralmaktene reagerte på hva de oppfattet som en for hard fredsavtale, for Tysklands del med et krav på 132 milliarder gullmark.<ref>Sørensen 2010, s. 318</ref> Etter å, i rykk og napp, betalt ned på den summen, sluttet Tyskland helt å betale etter den økonomiske krisen i begynnelsen av 1930-årene, og total betaling fra Tyskland var 22 milliarder mark, om lag en sjettedel av pålagt totalbeløp,<ref>Sørensen 2010, s. 319, 339</ref> det var også kun om lag en femtedel av hva Tyskland hadde tilbudt seg å maksimum betale i 1919, 100 milliarder mark.<ref>Sørensen 2010, s. 319</ref>|align=right}}

Fredskonferansen i Paris ble sterkt kritisert i ettertid, den kjente britiske økonomen [[John Maynard Keynes]] skrev boken ''The Economic Consequences of the Peace'' for å vise hva han anså som de negative sidene ved fredsavtalene.<ref>Stevenson 2012, s. 506, 513</ref> Historikeren [[Eric Hobsbawm]] anså at en ny krig nærmest var garantert.<ref group="note">«It is not necessary to go into the details of interwar history to see that the Versailles settlement could not possibly be the basis of a stable peace. It was doomed from the start, and another war was therefore practically certain. As we have already noted, the USA almost immediately contracted out, and in a world no longer Euro-centered and Euro-determined, no settlement not underwritten by what was now a major world power could hold.». Oversettelse: «Det er ikke nødvendig å gå i detaljer om mellomkrigstidens historie for å se at Versaillesavtalen ikke kunne gi fundamentet for en stabil fred. Den var dømt fra starten, og en ny krig var derfor i praksis garantert. Som vi allerede har sett, så trakk USA seg nesten umiddelbart ut, og i en verden som ikke lenger var eurosentrert og eurobestemt kunne ikke en avtale som ikke ble støttet av det som nå var en verdensmakt, holde stand.». Se Hobsbawm 1994, s. 34</ref>

I Tyskland var misnøyen stor, særlig reagerte mange over at landet gjennom artikkel 231<ref group="note">«The Allied and Associated Governments affirm and Germany accepts the responsibility of Germany and her allies for causing all the loss and damage to which the Allied and Associated Governments and their nationals have been subjected as a consequence of the war imposed upon them by the aggression of Germany and her allies.». Oversettelse: «De allierte og tilknyttede regjeringer fastholder og Tyskland aksepterer ansvaret Tyskland og hennes allierte har for å forårsake alt tap og skade som de allierte og deres tilknyttede regjeringer har blitt utsatt for som en konsekvens av krigen påtvunget dem av Tysklands og hennes alliertes aggresjon.». Se [http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/aftermath/p_versailles.htm «Treaty of Versailles»], fra [[The National Archives]], Storbritannia</ref> ble pålagt skylden for krigen.<ref>Konrad, s. 617–618, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Landet anså Versaillestraktaten som et diktat, og at den amerikanske president [[Wilsons 14 punkter]] ble praktisert ulikt. Mens den tyske kritikken fikk en del støtte både i Storbritannia og USA, var det mange i Frankrike som mente Tyskland hadde kommet for lett fra krigen. Uansett uenighet la Versaillestraktaten et solid grunnlag for å hindre en ny krig utløst av Tyskland, om den hadde blitt fulgt opp. Selv om Tyskland forsøkte å omgå begrensningene i avtalen, så var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da [[Adolf Hitler]] kom til makten i 1933.<ref>Stevenson 2012, s. 528–529</ref>

Konferansen sådde også håp om selvbestemmelse fra innbyggere i de mange europeiske koloniene, en av de som forgjeves forsøkte å få et møte med president Wilson var en ung sous-chef ved [[Hôtel Ritz Paris|hotellet Ritz]], vietnameseren [[Hồ Chí Minh]]. Ved å ignorere krav om selvbestemmelse og likebehandling ble mange som hadde store forhåpninger til Wilsons punkter skuffet, og bidro til å bygge opp under nasjonalisme og kommunisme i Asia.<ref>Cabanes, s. 180–181, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> De europeiske maktene var enig om at menneskerettigheter kun gjaldt for hvite mennesker, og at selvbestemmelsesrett kun gjaldt for  europeere og deres oversjøiske etterkommere.<ref>Sørensen 2010, s. 301</ref>

=== Fredsavtaler og nye stater ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-08810, Koblenz, Französische Soldaten am Deutsche Eck.jpg|miniatyr|alt=Tre soldater på en høyde som ser utover en tåkebelagt by i et elvedelta|Okkupasjon av [[Rhinland]] var en del av vilkårene de seirende ententemaktene påla Tyskland. Her er franske soldater ved [[Deutsches Eck]] i 1929 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 102-08810 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-15664, Farbiger Junge.jpg|miniatyr|Noen av de franske okkupasjonstroppene var fra koloniene og noen av soldatene fikk barn med lokale kvinner. Barna ble omtalt som [[Rhinlandsbastard]]er og ble etter hvert tvangssterilisert. Den originale rasistiske billedbeskrivelsen er som følger: «En etterlatenskap etter okkupasjonen av Rhinland av fargede franskmenn. Over 600 av disse ulykkelige bastardene lever i Rhinland. Et levende symbol på det tristeste forræderi mot den hvite rase» {{Byline|[[Bundesarchiv|Deutsches Bundesarchiv]], Bild 102-15664 / CC-BY-SA 3.0}}]]

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved [[freden i Brest-Litovsk]] (Russland trakk seg ut) og [[freden i București]] (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble opphevet, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i Sentral- og Øst-Europa, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte [[Det russiske keiserdømmet]]. I kronologisk rekkefølge ble det da:

* [[Freden i Brest-Litovsk]] (3. mars 1918) bekreftet uavhengighet til [[Finland]], [[Estland]], [[Latvia]], [[Litauen]], [[Belarus]] og [[Ukraina]], områder som alle lå under Russland før krigen. Formelt sett førte ikke fredsavtalen til at sentralmaktene utvidet sine landområder, reelt sett ble de nye uavhengige landene satellittstater under Tyskland.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/>
* Ententemaktene vant så krigen, og [[Wilsons 14 punkter]] fikk mye gjennomslag i de påfølgende fredsavtalene med sentralmaktene med tanke på nye land:
** [[Versaillestraktaten]] (18. januar 1919): [[Polen]] gjenoppsto fra områder under tysk kontroll i det [[den andre polske republikk]] ble opprettet. Før krigen var dette områder som lå under [[Keiserriket Tyskland]], Russland og [[Østerrike-Ungarn]]. Tyskland mistet om lag 13&nbsp;% av sitt areal og 10&nbsp;% av sin befolkning i Europa. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Landet mistet også sine kolonier.<ref>Stevenson 2012, s. 519</ref>
** [[Saint-Germain-traktaten]] (2. september 1919): [[Østerrike-Ungarn]] ble delt i de tre statene [[Østerrike]], [[Ungarn]] og [[Tsjekkoslovakia]]. I tillegg ble det overført land til Polen, Romania, Italia, og det nye [[Kongeriket av serbere, kroater og slovenere]] (senere omdøpt til [[Jugoslavia]]) som tilhørte Østerrike-Ungarn før krigen.<ref>Sørensen 2010, s. 321</ref>
** [[Trianon-traktaten]] (4. juni 1920): Fredsavtale mellom ententemaktene og [[Kongedømmet Ungarn]]. Det reduserte landet til 28 % av størrelsen og 36 % av befolkningen før krigen.<ref name="Stevenson 2012, s. 525"/>
** [[Freden i Sèvres]] (10. august 1920) delte opp Det osmanske rike. Selv om man ved [[Lausannetraktaten]] – en revidering 3 år senere – fikk tilbake [[Anatolia]]-delen, og dermed fikk det moderne [[Tyrkia]]s grenser, mistet Tyrkia nesten alt øvrig land i [[Midtøsten]]. Dette var områder som senere ble til Irak, Syria, Libanon, Saudi-Arabia og Israel/Palestina.<ref>Sørensen 2010, s. 324, 332–333</ref>

Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for ettertiden. Det ble også noen navneskifter:

* Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men som [[Weimarrepublikken]].
* Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike».
* Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917. Det het offisielt [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]], ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», og ble i 1922 den viktigste delrepublikken i det [[Sovjetunionen]] ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra [[St. Petersburg|Petrograd]] til [[Moskva]].
* Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde [[Anatolia]] kalte seg fra 1923 for [[Tyrkia]], og var en republikk fremfor et sultanat, som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia. Det måtte godta alliert okkupasjon av hovedstaden Konstantinopel, og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved freden i Sèvres av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var [[Montenegro]] som gikk inn i [[Kongeriket av serbere, kroater og slovenere]].

=== Kolonibytter ===
I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina. Formelt var det [[Folkeforbundet]] som delte ut områdene som [[mandatområde]]r, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene i Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator. Selv om mandatområdene skulle hjelpes frem mot større selvstendighet, var de i praksis kolonier.<ref>Nasson, s. 456–457, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=== Krigene etter krigen ===
[[Fil:No-nb bldsa 6a053.jpg|miniatyr|Syv år gammel jente, utsultet under hungersnøden i Russland {{Byline|[[Fridtjof Nansen]]}}]]
Første verdenskrig anses avsluttet i 1918, men stridighetene den hadde utløst var ikke over, i årene etter døde over 4 millioner i et titalls konflikter knyttet til den. Mens kampene i Vest-Europa stort sett ble avsluttet ved våpenhvilen 11. november, fortsatte stridighetene i øst, fra [[Estland]] og [[Sovjet]] i nord, til Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Tyskland, Østerrike, Ungarn, landene på Balkan, Tyrkia og Midtøsten. Der selve første verdenskrig ble utkjempet med regulære hærer, ble konfliktene som fulgte ofte utkjempet av militser og mange var borgerkriger eller opprør. Den dominerende konflikten var [[den russiske borgerkrigen]], den var usedvanlig hensynsløs og rammet i stor grad sivile. I tillegg ble jødene av mange sett som ansvarlige for revolusjonen, dermed ble over 100 tusen jøder myrdet i [[pogrom]]er i Russland og Ukraina. Krigen og den påfølgende borgerkrigen la også grunnlaget for [[hungersnøden i Russland 1921–1922]], hvor rundt 5 millioner døde. Blant de viktigste årsakene til konfliktene, var revolusjonære stemninger, både i Sovjet og andre land, reaksjoner mot revolusjon, og nye staters problemer med å bli enige om grenser.<ref>Strachan 2014, s. 304-308</ref>

Av europeiske land som kjempet for å definere sine grenser, var Polen særlig utsatt. Etter at landet fikk selvstendighet ved det polske opprøret (desember 1918 – juni 1919), utkjempet landet i årene 1918–1921 fire kriger: [[den polsk-sovjetiske krig]] (februar 1919 til mars 1921), den polsk-tsjekkoslovakiske krigen i januar 1919, den polsk-litauiske krig (1919–1920), og den polsk-ukrainske krigen (november 1918 – juli 1919).<ref>Strachan 2014, s. 313-314</ref> Sørøst i Europa var [[den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922]] den dominerende konflikten. Et nasjonalistisk dominert Hellas forsøkte ved en invasjon av Tyrkia å utvide sitt territorium. Det endte med totalt gresk nederlag og en av de største utvekslingene av befolkninger før andre verdenskrig. Rundt 2 millioner mennesker (om lag 0,9 millioner grekere i Tyrkia og 0,4 millioner muslimer i Hellas) ble tvangsforflyttet til henholdsvis Hellas og Tyrkia.<ref>Strachan 2014, s. 315-316</ref>

At Vest-Europa, bortsett fra Irland, ikke opplevde væpnede konflikter utkjempet av [[paramilitær]]e i årene etter 1918 skyldes ifølge historikeren Robert Gerwarth tre forhold. For det første revolusjonen i Russland, og tilliggende lands reaksjon på forsøkene på å utvide revolusjonen. For det andre ønske om revansj fra de som mente de hadde tapt krigen. For det tredje, utfordringen med å etablere etnisk homogene stater etter språkgrenser.<ref>Prost, s. 661–662, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=== Flyktninger og deporterte ===
Europa og deler av Midtøsten hadde store utfordringer med flyktninger og deportere da krigen var over. Mange av flyktningene klarte å ta seg tilbake til sine hjem på egen hånd, men særlig i Øst-Europa var det store utfordringer med nye statsdannelser og fortsatte krigshandlinger.<ref>Gatrell/Nivet, s. 211–215, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

; Tyrkia og Hellas

De to landene Tyrkia og Hellas gjennomførte hva som den gang ble omtalt som utskifting av befolkningsgrupper, etter [[den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922]], over én million ble overført til Hellas, mens over 300 tusen ble overført til Tyrkia.<ref>Kieser/Bloxham, s. 613, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> I dag brukes betegnelsen [[etnisk rensing]], og de fleste av de som ble flyttet fra Hellas til Tyrkia, eller omvendt, hadde aldri vært der før, og mange snakket heller ikke språket.<ref>Sørensen 2010, s. 332</ref>

=== Mellomkrigstiden ===
[[Fil:Stab-in-the-back postcard.jpg|miniatyr|Østerriksk postkort fra 1919 som viser en karikert jøde, i det en tysk soldat stikkes bakfra, den såkalte [[dolkestøtlegenden]]]]
[[Fil:Dissolution of Austria-Hungary.png|miniatyr|Oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig]]
[[Fil:Map Europe 1923-en.svg|miniatyr|Kartskisse over Europeiske land i 1923, grensene frem til 1914 vist med farger]]
{{Utdypende|Mellomkrigstiden|Washingtonkonferansen}}

Europeisk politikk og diplomati var i tiårene etter første verdenskrig dominert av det økonomiske og diplomatiske oppgjøret etter konflikten.<ref name="Stevenson2012-599">Stevenson 2012, s. 599</ref> Tyskland forsøkte å uthule Versaillestraktaten, seierherrene ble splittet, og kravene til Tyskland ble stadig redusert. USAs manglende signering av fredsavtalen gjorde at Frankrike og Storbritannia sto igjen som garantister. Årene 1919–1923 ble preget av den tysk-franske konflikten som kulminerte med [[Ruhrokkupasjonen|okkupasjonen av Ruhrområdet]]. Fra 1924 og frem til 1929 ble spenningen lavere, og okkupasjonen av Ruhr ble avsluttet ved inngåelsen av [[Dawesplanen]], i den inngikk at Tyskland ved hjelp av amerikanske lån skulle betale reduserte krigsskadeserstatninger. I 1929 ble [[Youngplanen]] lagt frem, den endelige tyske gjelden ble fastsatt, og ententemaktene skulle trekke seg ut av Rhinland, fem år før fastsatt i Versaillestraktaten. Tilbaketrekningen førte til at fred i Europa ble avhengig av tysk velvilje. [[Briand-Kellogg-pakten]] i 1929 var, sammen med Briandplanen om et tettere europeisk samarbeid, både høydepunktet for fredsskapende diplomati i mellomkrigstiden og tegn på hvor mye europeisk politikk hadde endret seg siden 1914.<ref>Stevenson 2012, s. 530–537, 561</ref>

{{Sitat|Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet. Dette paradokset er sentralt for å forstå dilemmaet alle imperiemakter møtte etter 1918; det bidrar også til å forklare imperialismens rolle i å generere en ny stor krig tyve år etter.|note=<ref group="note">The solidarity of the empire became a central motif in wartime propaganda and both major empires expected that the war to make the world safe for democracy would, paradoxically, secure the survival of undemocratic empire as well. This paradox is central to understanding the dilemmas that all the empires faced after 1918; it also helps to explain the role of imperialism in generating a second major conflict twenty years later.</ref><ref name="Overy 2021, s. 14">Overy 2021, s. 14</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

Første verdenskrig bidro til at perioden frem til utbruddet av [[andre verdenskrig]] (den såkalte mellomkrigstiden, 1918–1939) var preget av en oppvekst av ekstreme politiske bevegelser i flere europeiske land.<ref>Stevenson 2012, s. 556, 563</ref><ref name="Davies2007_149–150">Davies, 2007, s. 149–150</ref> [[kommunisme|Kommunistene]] i [[Sovjetunionen]], [[nazistene]] i Tyskland og [[Fascisme|fascistene]] i Italia og Spania var de med størst påvirkning. Det førte til etnisk konflikt med ekstrem voldsanvendelse, med [[holocaust]] (utryddelsen av jødene) under andre verdenskrig som det mest ekstreme resultatet. Historikeren [[Niall Ferguson]] har foreslått økonomisk [[volatilitet]] som del av en forklaring på hvorfor dette ble så ekstremt akkurat i denne perioden.<ref>Ferguson 2006, s. LIX-LXII</ref><ref group="note">I årene fra 1880 til 2004 har finansiell volatilitet aldri vært større enn perioden 1919–1939, om lag dobbelt så høy som perioden før og de etterfølgende periodene. Se Ferguson 2006, s. LIX-LXII</ref> En del historikere, som Eric Hobsbawm, ser perioden på 30 år fra 1914 til 1945 som én sammenhengende epoke med krig,<ref>Hobsbawm 1994, s. 22, 52</ref> mens andre, som [[Norman Davies]], antyder at 1914 til avslutningen av [[den kalde krigen]] i 1989 kan anses som én sammenhengende 75 år lang europeisk krigsperiode.<ref name="Davies2007_149–150"/>

I begynnelsen av 1920-årene førte utstrakt [[inflasjon]] i flere mellomeuropeiske land, spesielt Tyskland ([[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]]), til at middelklassen mistet oppsparte verdier. Det bidro til å legge grunnlaget for fascismen.<ref>Hobsbawm 1994, s. 90</ref> Etter noen år med økonomisk vekst kom så [[den store depresjonen]] fra 1929, en kraftig økonomisk nedgangsperiode over hele verden, i et omfang ingen før hadde opplevd.<ref>Hobsbawm 1994, s. 93</ref> Som for hyperinflasjonen lå mye av årsakene til den store depresjonen i de økonomiske ubalansene krigen og fredsoppgjøret hadde skapt.<ref name="Stevenson2012-599" /><ref>Hobsbawm 1994, s. 89, 98–99</ref><ref>Stevenson 2012, s. 535, 568</ref>

{{Sitat|Bortsett fra krig har [[arbeidsledighet]] vært det mest omfattende, undergravende og ødeleggende problem i vår generasjon, det er den viktigste sosiale sykdom i vestlig sivilisasjon i vår tid.|note=<ref group="note">Next to war, unemployment has been the most widespread, the most insidious, and the most corroding malady of our generation: it is the specific social disease of Western civilization in our time.</ref><ref>''The Times'', 23. januar 1943, fra Hobsbawm 1994, s. 85</ref>|''The Times'', 23. januar 1943, fra Hobsbawm 1994, s. 85}}

Traumet med økonomisk nedgang og arbeidsløshet ble stilt i perspektiv ved at ett stort land unnslapp. [[Sovjetunionen]]s brudd med kapitalismen og landets bruk av [[planøkonomi]] vakte oppsikt, og gjorde at selv unge konservative, som den fremtidige britiske statsminister [[Harold Macmillan]], ble talsmenn for tilsvarende styring av økonomien.<ref>Hobsbawm 1994, s. 96</ref> [[Adolf Hitler]]s maktovertakelse i Tyskland i 1933 var nært knyttet til ettervirkningene av første verdenskrig og den økonomiske nedgangen, men særlig til utstrakte nasjonalistiske bevegelser (blant de [[Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten|Stahlhelm]]) som brukte erfaringene fra fronten i sin agitasjon.<ref>Stevenson 2012, s. 570–573</ref> Den tyske, italienske og japanske ekspansjonistiske strategien - erobring av landområder for å sikre råstoffer og egen økonomi - var som før første verdenskrig inspirert særlig av Storbritannias globale imperium.<ref>Kershaw, 2007, s. 14</ref>

Den tyske innmarsj av militære styrker og [[remilitarisering av Rhinland]] i 1936 regnes av flere historikere som den siste mulighet Frankrike og Storbritannia hadde for å stoppe Tyskland, før en ny europeisk storkrig brøt ut. At de to landene ikke grep inn var mye basert på erfaringene fra, og ettervirkningene etter første verdenskrig.<ref name="Stevenson2012-599" /><ref>Stevenson 2012, s. 572, 574, 580–581</ref><ref>Hobsbawm 1994, s. 152–153</ref>

Selv etter utbruddet av andre verdenskrig hadde den foregående krigen en stor innvirkning, spesielt på høyere offiserer, hvorav de fleste hadde deltatt i den. Etter krigsutbruddet i 1939 foretok ikke de allierte noen offensiv under [[Phony War]] (liksomkrigen, 1939–1940), i klar motsetning til den innledende franske offensiven i 1914.<ref name="Stevenson2012_582–585">Stevenson 2012, s. 582–585</ref> Etter de alliertes raske og uventede nederlag i [[slaget om Frankrike]] i 1940 var noe av kritikken at de franske styrkenes reaksjon hang igjen i tankegangen fra første verdenskrig.<ref>Jackson 2004, s. 25 221–222</ref> Da USA kom med i krigen var det viktig for Roosevelt å unngå at tyskerne kunne inngå fred uten å bli endelig slått, som i 1918. Under [[Casablancakonferansen]] i 1943 satte de allierte derfor som krav at aksemaktene skulle kapitulere betingelsesløst. På tysk side var første verdenskrig en viktig inspirasjon, både på taktisk og strategisk nivå, det ble for eksempel sørget for bedre matforsyninger til befolkningen så den ikke skulle gjøre opprør. Samme kunne observeres i den sovjetiske ledelsen.<ref name="Stevenson2012_582–585"/> Det er og en forbindelse mellom første verdenskrigs [[Ober Ost]] (den tyske overkommandoen på østfronten og områdene den kontrollerte) og andre verdenskrigs [[Generalplan Ost]] (Hitlers plan for Øst-Europa, som blant annet inkluderte omfattende etnisk rensning).<ref>Mick, s. 143, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

== Krigsminner ==
=== Krigens generelle betydning ===

Den første verdenskrig omtales som en epokegjørende terskel, en banebrytende katastrofe og et politisk-kulturelt endringsrom, som ble ledsaget av en [[Legitimitet|delegitimering]] av gamle og muliggjøring av nye samfunnsformer. Krigen førte til en endring i internasjonale relasjoner, fremveksten av Sovjetunionens og USAs dominans, og reduksjonen av Europa som en dominerende verdensdel. Det er en utbredt enighet i forskningen om at første verdenskrig – som den amerikanske diplomaten og historikeren [[George F. Kennan]] sa – politisk var den «opprinnelige katastrofen i det 20. århundre». Det var en hendelse som påvirket Europas videre historie: [[oktoberrevolusjonen]], [[stalinisme]], [[fascisme]], [[Nasjonalsosialisme|nazisme]], og til slutt den andre verdenskrig. Alt dette er utenkelig uten sjokket fra første verdenskrig, samtidig som første verdenskrig ikke uomgjengelig førte til andre verdenskrig. Noen historikere oppsummerer årene fra 1914 til 1945 som den andre [[tredveårskrigen]] og beskriver tiden med verdenskrig som katastrofeperioden i tysk historie.<ref>Strachan 2014, s. 2, 317-318</ref><ref>Ferguson 1998, s. xl</ref><ref name="Stevenson-503">Stevenson 2012, s. 503</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/m%C3%BCnkler-world-war-i-defined-a-century/a-17825233|tittel=Münkler: 'World War I defined a century'|besøksdato=2. september 2018|forfattere=Sarah Judith Hofmann|dato=1. august 2014|forlag=Deutsche Welle|sitat=This is the European war which defined the rest of the 20th century. One can argue that, without this war, there wouldn't have been World War II, probably no National Socialism, no Stalinism and no Bolshevik takeover in Petrograd. It would have been a completely different century.}}</ref><ref name="Hobson 2015_29">Hobson 2015, s. 29</ref> Den tsjekkiske filosofen Jan Patočka mente første verdenskrig var det 20. århundres avgjørende begivenhet, grunnet utkjempingen av konflikten som en [[total krig]].<ref name="Hobson 2015_29"/>

Krigen er også sett på som en politisk, økonomisk og strukturell kollaps av det tidligere Europa: «Med dette mener vi svikt i funksjonaliteten til stormaktenes system, svikt i deres utenrikspolitiske samspill, som var basis for deres internasjonale betydning. Noen ser denne feilen allerede ved krigsutbruddet, andre ser feilen som Europas manglende evne til å avslutte krigen innen rimelig tid og uten ekstern hjelp».<ref>Ernst Schulin: ''Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts'' I: Michalka: ''Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse''. 1997, s. 224.</ref> I 1913 sto Europa for 43 % av verdens produksjon, ti år senere, i 1923, var andelen redusert til 34 %. Videre nevnes de alvorlige innenlandske, sosiale og (ytterligere) økonomiske konsekvenser, samt «åndelige» og sosialkulturelle endringer. Krigen ødela eller endret eksisterende sosiale normer og regler, endog politiske konsepter. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt krigen åpnet for helt nye utviklinger eller bare intensiverte allerede eksisterende.<ref name="Bedeutung">Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, S. 197 f.; Ernst Schulin: ''Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts'' I: Michalka: ''Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse''. 1997, s. 3 ff. Franz Bauer: ''Das „lange“ 19. Jahrhundert: Profil einer Epoche.'' Stuttgart 2004, ISBN 3-15-017043-5, s. 13, 88.</ref>

Med første verdenskrig ble, ifølge mange forskere, en æra avsluttet. [[Det lange 1800-tallet]], som det ofte kalles, som begynte med [[den franske revolusjon]]en (1789), og ofte omtales som den «borgerlige tidsalder». Andre forskere betviler dette, og hevder krigen bare var en innadvendt pause i en epoke den drev, i stedet for at den forstyrret forandringsprosessene som oppsto i det nittende århundre. Krigen i denne konteksten tilskrives funksjonen til en katalysator, som forsterket allerede igangsatt utvikling, eller at den bidro til gjennombrudd. For eksempel var viktige ideer, kunststrømmer og momenter av det moderne massesamfunnet til stede allerede før 1914.<ref name="Bedeutung" /> En vanlig oppdeling og betegnelse på perioden som begynte med utbruddet av første verdenskrig er ''det korte tyvende århundre'', hvor det ble avsluttet med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.<ref name="Stevenson-503"/>

=== Diskusjonen om skyld ===
Som følge av forutsetningen i [[Versaillestraktaten]] (artikkel 231<ref group="note">«The Allied and Associated Governments affirm and Germany accepts the responsibility of Germany and her allies for causing all the loss and damage to which the Allied and Associated Governments and their nationals have been subjected as a consequence of the war imposed upon them by the aggression of Germany and her allies.». Oversettelse: «De allierte og tilknyttede regjeringer fastholder og Tyskland aksepterer ansvaret Tyskland og hennes allierte har for å forårsake alt tap og skade som de allierte og deres tilknyttede regjeringer har blitt utsatt for som en konsekvens av krigen påtvunget dem av Tysklands og hennes alliertes aggresjon.». Se [http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/aftermath/p_versailles.htm «Treaty of Versailles»], fra [[The National Archives]], Storbritannia</ref>), om at Det tyske keiserrike alene var skyld i at krigen brøt ut, oppsto det under [[Weimarrepublikken]] en omfattende publisering av unnskyldende (apologetiske) skrifter, som forsvar mot «løgnen om krigens skyld» (tysk: Kriegsschuldlüge). Det parlamentariske undersøkelsesutvalget (parlamentarischen Untersuchungsausschusses) ble opprettet av Riksdagen i august 1919 for å utpeke de ansvarlige for krigens utbrudd. Videre skulle dens varighet, nederlaget og at den slo feil undersøkes. Historikere i de seirende statene i [[mellomkrigstiden]] var splittet i synet på skyld. Mens en ledende fransk historiker mente krigen skyldtes [[Det tyske keiserrike]] og dets allierte [[Østerrike-Ungarn]], var oppfatningen i Tyskland og engelsktalende land i mellomkrigstiden at krigsutbruddet i 1914 var alle de ledende landenes ansvar. Den britiske statsminister [[David Lloyd George]]s syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» var alminnelig akseptert.<ref>Strachan 2001 s. 1-2</ref>

Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. I 1960-årene ble stormaktenes felles skyld for krigsutbruddet utfordret av den tyske historikeren [[Fritz Fischer (historiker)|Fritz Fischer]]. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet ''Historische Zeitschrift'' i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken ''Griff nach der Weltmacht'', hvor ifølge ham, «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen».<ref>Fritz Fischer: ''Griff nach der Weltmacht. Die Kriegszielpolitik des kaiserlichen Deutschland 1914/1918''. Droste, Düsseldorf 1961, s.&nbsp;97.</ref> I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk: Fischer-Kontroverse), som etter hvert også ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 192 ff.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 590–592</ref>

Senere vurderinger går ut på at tysk politikk i [[julikrisen]], var en strategi med stor risiko, som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den».<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 194.</ref> De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en ''politikk for begrenset offensiv'' med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene ''begrenset offensiv'' og ''kalkulert risiko'' er imidlertid ikke nok, ifølge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ''ukalkulert risiko'', hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.».<ref>Jürgen Angelow: ''Der Weg in die Urkatastrophe. Der Zerfall des alten Europa 1900–1914.'' be.bra, Berlin 2010, ISBN 978-3-89809-402-3, s. 27.</ref> Den norske historikeren [[Rolf Hobson]] hevder det i dag er liten tvil om at Tyskland og Østerrike-Ungarn, spesielt deres generalstaber, har et hovedansvar for utbruddet av første verdenskrig.<ref>Hobson 2015, s. 323</ref>

Den australske historikeren [[Christopher Clark]] står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». Ifølge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter at den ble sett på som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.».<ref>Annika Mombauer: ''Diplomatie und Kriegsausbruch''. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 1019.</ref> Den britiske historikeren Niall Ferguson hevder at «Fra et moderne ståsted var Tyskland den eneste europeiske makten som støttet ofrene for terrorister, mot terroristene.».<ref>Ferguson 2006, s. 104</ref>

I dag er det enighet blant forskere om at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.<ref>Schöllgen, Kießling: ''Das Zeitalter des Imperialismus''. 2009, s. 195; Clark: ''Die Schlafwandler: Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog.'' 2013, s. 716 f.; Ian Kershaw: ''Höllensturz. Europa 1914–1949''. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2016, ISBN 978-3-421-04722-9, s. 43 ff., (Zitat S. 44).</ref>

=== Minnesteder og krigskirkegårder ===

Minnesteder over falne er et relativt nytt fenomen, så sent som 1800-tallet var monumenter etter krig stort sett tilegnet seier i krig og seierrike generaler, ikke store tap av menneskeliv.<ref>Scates/Wheatley, s. 529–530, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Utforming av minnesteder etter første verdenskrig ble preget av hvilke land, styresett og kultur de falne kom fra. Mens britiske minnesteder skulle markere et fellesskap ved det britiske imperiet og samtidig gi pårørende rom for sorg, ble de sentrale italienske minnestedene etablert mens landet var under [[fascisme]]n, uten plass for privat sorg.<ref>Prost, s. 583–584, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det å omdanne en slagmark - åsted for unevnelige lidelser - til et minnested, kan diskuteres, og har blitt kritisert av blant annet historikeren George Mosse.<ref>Horne, s. 627, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Hvordan de døde ble minnet, eller om de ble det, var avhengig av hudfarge. Flere hundre tusen ententesoldater (minst 116 tusen, muligens så mange som 350 tusen) med bakgrunn fra koloniene fikk ikke noe minnesmerke, eller ble ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre (mellom 45- og 54 tusen). Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra [[Commonwealth War Graves Commission]] (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).<ref name="TheGuardian22_4_21"/><ref name="CWGC_rapport_2021"/>

Titusener av krigskirkegårder og minnesmerker ble anlagt i land som hadde deltatt. Det sentrale motivet var å møte befolkningens behov for å minnes falne familiemedlemmer og venner, men styresmaktene anså også at dette kunne få vekk fokus fra sosiale konflikter og understreke nødvendigheten av nasjonal enhet.<ref>Stevenson 2012, s. 547, 551, 556, 558</ref> Falne som hadde blitt begravet provisorisk, ble etter hvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias [[Commonwealth War Graves Commission]], USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands [[Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge]], og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved [[Verdun]]. Fort de Douaumont, Fort Vaux, [[Douaumont Ossuaire]] og andre minnesmerker etter [[slaget ved Verdun]] danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren [[Helmut Kohl]] og den franske presidenten [[François Mitterrand]], da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland.<ref>Gerd Krumeich, Antonine Prost: ''Verdun 1916. Die Schlacht und ihr Mythos aus deutsch-französischer Sicht''. Aus dem Französischen von Ursula Böhme. Klartext Verlag, Essen 2016, ISBN 978-3-8375-1570-1, s. 164 ff.; Kurt Fischer, Stephan Klink: ''Spurensuche bei Verdun. Ein Führer über die Schlachtfelder.'' Bernhard & Graefe Verlag, Bonn 2005, ISBN 3-7637-6203-5, S. 50 ff.</ref> Rundt 20 år før hadde [[Konrad Adenauer]] og [[Charles de Gaulle]] tilsvarende møttes ved Chemin des Dames før de i 1963 undertegnet den fransk-tyske [[Élysée-avtalen]].<ref>Stevenson 2012, s. 588</ref>

Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården ''Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette'', i Ablain-Saint-Nazaire.<ref>Ursula Welter: ''[http://www.deutschlandfunk.de/notre-dame-de-lorette-freund-und-feind-an-einem-ort-verewigt.1773.de.html?dram:article_id=302819 Freund und Feind an einem Ort verewigt]''. [[Deutschlandfunk]] vom 11. November 2014.</ref> Sammen med Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.<ref>Website Gedenkstätte Hartmannwillerkopf: [http://memorial-hwk.eu/va/monument-national.php Das Nationaldenkmal Hartmanswillerkopf] {{Wayback|url=http://memorial-hwk.eu/va/monument-national.php |date=20171111204924 }}. Abruf: 11. November 2017.</ref>

<gallery class="center">
VERDUN-OSSUAIRE DE DOUAUMONT4.JPG|Kirkegård for falne i [[slaget ved Verdun]], ved Douamont i Frankrike {{Byline|Ketounette}}
Pagny le Chateau monument morts 002b.jpg|Minnesmerke over falne i en mindre fransk by, med navn {{Byline|Grondin}}
Menenpoort ieper.jpg|[[Menin Gate]], monument over savnede fra det britiske imperiet {{Byline|Johan Bakker}}
Sacrario redipuglia 2007.jpg|Den militære kirkegården ved Redipuglia, Italia, anlagt under fascismen
Bundesarchiv Bild 183-2006-0429-502, Tannenberg-Denkmal, Beisetzung Hindenburg.jpg|Minnesmerke over [[Tannenbergminnesmerket|Tannenberg]] i Øst-Preussen {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-2006-0429-502 / CC-BY-SA 3.0}}
Neue Wache.jpg|Skulpturen «Mor med død sønn» av [[Käthe Kollwitz]], inne i [[Neue Wache]] {{Byline|Harabanar}}
</gallery>

Gravlunden [[Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo]] i [[Belgia]] er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av [[Käthe Kollwitz]]. [[Deutscher Soldatenfriedhof Langemark]] er knyttet til myten om Langemarck (tysk: ''Mythos von Langemarck'', en [[myte]] om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved [[Ieper]] (fransk og engelsk: ''Ypres'', tysk: ''Ypern'') er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved [[Menin Gate]] blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «[[The Last Post]]» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: ''Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel'') og Canadian National Vimy Memorial (fransk: ''Le Mémorial national du Canada à Vimy'') er slagfeltet bevart slik det var, og [[skyttergrav]]ene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet ''Clairière de l'Armistice'' i [[Compiègne]], hvor [[våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918]], peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.

{{lytte
 | filnavn     = Last Post bugle call.ogg
 | tittel        = «Last Post»
 | beskrivelse  = <small>«[[The Last Post]]» fremført av sersjant Codie Lynn Williams, U.S. Marine Corps</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved områdene der [[slagene ved Isonzo]] ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og et minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, ''Sacrario militare del monte Grappa''.<ref>Sørensen 2010, s. 369–370</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1987-0410-501, Nürnberg, Reichsparteitag, SA-Aufmarsch.jpg|mini|Æreshallen ved Luitpoldhain i Nürnberg under nazistenes partidag i 1933 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-1987-0410-501 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Under Weimarrepublikken (1918–1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte [[Adolf Hitler]] at [[Tannenbergminnesmerket]] (tysk: ''Tannenberg-Denkmal'') skulle ha denne funksjonen.

Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i [[Nürnberg]] i 1930, ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte [[rikspartidagene]], en sentral del av partiets ideologi.<ref>Michael Diefenbacher, Rudolf Endres (Hrsg.): ''Stadtlexikon Nürnberg.'' W. Tümmels Verlag, Nürnberg 2000, ISBN 3-921590-69-8, s. 235, 658 f.</ref> Fra 1931 til 1945 var [[Neue Wache]] i Berlin [[Kenotaf]] (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er dette Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: ''Ehrenmal des Deutschen Heeres'') er siden 1972 plassert ved festningen [[Ehrenbreitstein]] i [[Koblenz]], marinen har [[Marineminnesmerket i Laboe]] (tysk: ''Marine-Ehrenmal Laboe''), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: ''U-Boot-Ehrenmal Möltenort'') er ved Heikendorf i [[Kiel]].

I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte anlagt med stor omtanke, som [[den ukjente soldats grav]] under [[Triumfbuen]] i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet.<ref>Sørensen 2010, s. 381–383</ref> I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933–1945), som arbeidene til [[Ernst Barlach]]. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnedag (tysk: ''Volkstrauertag'') ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer som ved krigsminnet i München og Heilbronn, var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt.<ref>Gerhard Henke-Bockschatz: ''Der Erste Weltkrieg. Eine kurze Geschichte.'' Reclam, Stuttgart 2014, ISBN 978-3-15-010974-8, s. 245 ff.</ref>

I de tidligere britiske [[Dominion]]s, som [[Canada]], [[Australia]] og [[New Zealand]] har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen: Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og [[Australian War Memorial]]; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i [[Wellington]], og Bridge of Remembrance i [[Christchurch]]. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i [[Westminster Abbey]], «i kongers midte, siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», er inskripsjonen. I [[Samveldet av nasjoner]] og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga [[ANZAC-dagen]] den 25. april, til minne om [[slaget om Gallipoli]].

I Sovjetunionen var det fokus på de som døde for revolusjonen, ikke soldater man anså var ofre for en krig mellom imperialistiske stater. Typisk var overskriften i avisen ''[[Pravda]]'' i 1934, altså 20 år etter krigsutbruddet: «Millioner av døde - milliarder i profitt»<ref>Sørensen 2010, s. 398</ref>

=== Muséer ===

Bare i Europa er det mer enn 750 muséer med første verdenskrig som tema.<ref>Sébastian Harvouet, Luc Braeuer, Marc Braeuer: ''1914-1918. 750 Musées. Guide Europe''. Batz-sur-Mer 2013, ISBN 978-2-9533841-8-5.</ref> Det militærhistoriske museum i Wien (tysk: ''Heeresgeschichtliches Museum'') viser i tillegg til mange andre gjenstander, bilen som den østerriksk-ungarske tronfølgeren satt i da han ble myrdet. En stor samling knyttet til første verdenskrig kan sees i [[Imperial War Museums]] i London.<ref>Paul Cornish: ''The First World War Galleries''. Imperial War Museum, London 2014, ISBN 978-1-904897-86-6.</ref> Viktige samlinger eller enkeltgjenstander vises også i Musée de l'Armée i Paris, i det nasjonale militærmuseum (rumensk: ''Muzeul Militar Național'') i [[București]], og ved Bundeswehrs militærhistoriske museum (tysk: ''Militärhistorisches Museum der Bundeswehr'') i [[Dresden]]. Bayerns armémuseum (tysk: ''Bayerisches Armeemuseum'') i [[Ingolstadt]] har den største permanente utstillingen om første verdenskrig i Tyskland.<ref>Bayerisches Armeemuseum: ''[http://www.armeemuseum.de/images/pdf/flyer_tilly_web.pdf Das Museum des Ersten Weltkrieges. Reduit Tilly Ingolstadt].'' (Flyer); Dieter Storz: ''Der Große Krieg. 100 Objekte aus dem Bayerischen Armeemuseum''. Klartext, Essen 2014, ISBN 978-3-8375-1174-1 (Katalog zur Dauerausstellung).</ref>

Muséer som kun har utstillinger om første verdenskrig finnes hovedsakelig i den nordlige delen av Frankrike, spesielt [[Historial de la Grande Guerre]] (fransk: muséet om den store krigen), Péronne i departementet [[Somme]].<ref>[http://de.historial.org/ Historial de la Grande Guerre Péronne - Thiepval] {{Wayback|url=http://de.historial.org/ |date=20150925132452 }}.</ref> Et annet viktig museum tilegnet første verdenskrig er Musée de la Grande Guerre du Pays de Meaux, nær elven [[Marne (elv)|Marne]] og knyttet til [[slaget om Marne]]. Den 10. november 2017 åpnet den franske presidenten [[Emmanuel Macron]] og den tyske presidenten [[Frank-Walter Steinmeier]] det første felles tysk-franske muséet om første verdenskrig ved Hartmannswillerkopf.<ref>Website [[Südwestrundfunk]]: [https://www.swr.de/swraktuell/bw/suedbaden/hartmannsweilerkopf-im-elsass-steinmeier-und-macron-eroeffnen-gedenkstaette/-/id=1552/did=20599140/nid=1552/igc4rj/index.html ''Hartmannsweilerkopf im Elsass. Steinmeier und Macron eröffnen Gedenkstätte''] {{Wayback|url=https://www.swr.de/swraktuell/bw/suedbaden/hartmannsweilerkopf-im-elsass-steinmeier-und-macron-eroeffnen-gedenkstaette/-/id=1552/did=20599140/nid=1552/igc4rj/index.html |date=20180612193923 }}. Abgerufen am 11. November 2017.</ref>

[[Verdun-minnesmerket]] (fransk: ''Mémorial de Verdun'') og [[In Flanders Fields Museum]] ved Ieper tilbyr også fremragende presentasjoner. I Heuvelland nær Ieper har man restaurert et tysk skyttergravsystem etter arkeologiske utgravinger og gjort det tilgjengelig for besøkende.<ref>Heuvelland.be: [http://toerisme.heuvelland.be/tourism/12396-www.html Bayernwald Schützengräben] {{Wayback|url=http://toerisme.heuvelland.be/tourism/12396-www.html |date=20171111204624 }}; The Great War 1914–1918: [http://www.greatwar.co.uk/ypres-salient/remains-bayernwald.htm Bayernwald German Trenches, Wijtschate]</ref> Krigsmuseet i Rovereto (italiensk: ''Museo storico italiano della guerra''), er en del av et nettverk av muséer om første verdenskrig i Italia (italiensk: ''Rete Trentino Grande Guerra'').<ref>Rete Trentino Grande Guerre (Hrsg.): ''Die Museen und der Erste Weltkrieg im Trentino''. Rovereto 2014; ([http://www.trentinograndeguerra.it/ Trentino Grande Guerra]),</ref> og Kobarid-muséet (slovensk: ''Kobariški Muzej'') i dagens [[Slovenia]], knyttet til kampene ved Isonzo.

=== Litteratur og filosofi ===

[[Fil:KarlKraus.jpg|miniatyr|Minnesmerke over Karl Kraus, en nådeløs kritiker av første verdenskrig]]
Den første verdenskrig hadde en stor innflytelse på litteraturen. I Tyskland var en av de mest markante dikterne August Stramm, han var reserveoffiser, tjenestegjorde ved invasjonen av Frankrike og ble drept på østfronten i 1915.<ref>Ralf Schnell: ''Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs''. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, s. 81.</ref> I den engelsktalende verden var diktet «[[In Flanders Fields]]» av den canadiske legen og oberstløytnanten John McCrae vel kjent. Av de britiske krigspoetene bør [[Wilfred Owen]] med «Dulce et Decorum est», og [[Laurence Binyon]] «For the Fallen» også nevnes. [[Stefan Zweig]]s kjente verk ''Verden av i går : en europeers erindringer'' dekker perioden før, under og etter første verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.klassekampen.no/article/20141018/ARTICLE/141019959|tittel=Drømmen om Europa|besøksdato=13. februar 2020|forfattere=Olaf Haagensen|dato=18. oktober 2014|forlag=Klassekampen|sitat=}}</ref> Samtidig er den litterære historien om første verdenskrig i stor grad skrevet av og for hvite mennesker i middelklassen, de om lag 4 millioner fra koloniene som kjempet for ententemaktene er ikke inkludert.<ref>Olusoga 2014, s. 39-40</ref>

[[Roman]]en, neglisjert av de tyske [[Ekspresjonisme|ekspresjonistene]], ble igjen en foretrukket litteraturgenre under første verdenskrig, da årsakene og konsekvensene av denne epokegjørende hendelsen krevde en episk dimensjon.<ref>Kurt Rothmann: ''Kleine Geschichte der deutschen Literatur''. Reclam, Stuttgart 2009, ISBN 978-3-15-010707-2, S. 264.</ref> Fremveksten av [[Dadaisme]]n kan sees i sammenheng med krigen.<ref>Ralf Schnell: ''Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs''. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, S. 86 ff.; Gerd Krumeich: ''Der Erste Weltkrieg. Die 101 wichtigsten Fragen''. Verlag C.H. Beck, München 2014, ISBN 978-3-406-65941-6, s. 107.</ref> Av kjente tyske utgivelser er [[Ernst Jünger]]s ''[[In Stahlgewittern]]'', og [[Walter Flex]]' ''Der Wanderer zwischen beiden Welten'' (en av de mest solgte tyske bøker noensinne), begge med en nasjonalistisk og krigsforherligende undertone.<ref>''Kindlers Literatur Lexikon.'' Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 4781 (Band 4), 4835 f. (Band 4), 10137 (Band 7).</ref> [[Erich Maria Remarque]]s ''[[Intet nytt fra Vestfronten]]'' (tysk: ''Im Westen nichts Neues'')
anses derimot som en anti-krigs roman. I tillegg til at den ble utgitt på en rekke språk i store opplag, har den også flere ganger blitt filmatisert, og den første versjonen produsert i USA i 1930 vant to Oscar.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/all_quiet_on_the_western_front_novel|tittel=All Quiet on the Western Front (novel)|besøksdato=14. desember 2014|forfattere=Thomas Schneider|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Blant tyskspråklige dramatiske verk knyttet til krigen er [[Karl Kraus]]' ''Menneskehetens siste dager'' (tysk: ''Die letzten Tage der Menschheit''),<ref>Hobsbawm 1994, s. 188–189</ref> og [[Bertolt Brecht]]s ''Trommer om natten'' (tysk: ''Trommeln in der Nacht'').<ref>''Kindlers Literatur Lexikon.'' Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 5631 ff. (Band 4), 9597 f. (Band 7).</ref>

Den tyske litteraturkritikeren [[Walter Benjamin]] var skeptisk til erfaringen soldatene hadde tilegnet seg ved fronten, for litteratur, han anså at de ikke kom tilbake beriket, men fordummet av krigen.<ref>Beaupré, s. 467, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Den jødiske filosofen [[Martin Buber]]s hovedverk, ''Jeg og Du'' (tysk: ''Ich und Du''), er både et produkt av første verdenskrig, og et forsvar av mennesket, mot krigens umenneskeliggjøring.<ref>Gregory, 435, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

=== Billedkunst og skulpturer ===

Inntil første verdenskrig var billedkunstnere og skulptører generelt lite interesserte vitner til krig. I første verdenskrig tjenestegjorde en rekke kunstnere som soldater. Mange av verkene fikk liten oppmerksomhet etter krigens slutt, og med unntak av [[Otto Dix]], distanserte mange seg fra sine krigsarbeider. Kunstnere som [[Max Beckmann]] og [[Fernand Léger]] prøvde ikke engang å stille dem ut, men gikk videre til andre tema etter de ble demobilisert. Av kjente verk er «Sturmtruppe geht unter Gas», (Otto Dix, 1924), «Gassed» ([[John Singer Sargent]], 1918), og «Die Namenlosen» ([[Albin Egger-Lienz]] 1916), og «Selbstbildnis als Soldat» ([[Ernst Ludwig Kirchner]] 1915).

I denne krigen brøt europeiske avant-gardekunstnere med normene som hadde styrt malerier av slag. De søkte nye veier for å hanskes med den grusomme virkeligheten: [[kubisme]], [[futurisme]], [[ekspresjonisme]], og [[abstrakt kunst]]: «Tiden for heroisk realisme og patriotiske allegorier var endelig over. Detonasjonen av prosjektiler, artilleriets allmektighet, den totale krigen kunne ikke lenger imiteres, men måtte oversettes. Brutte linjer og klare farger var nødvendig, ikke for å vise detaljer i slagene, men for å beskrive deres inhumane kraft».<ref>Mémorial de Caen: ''[http://www.memorial-caen.fr/10EVENT/EXPO1418/d/present.html Die Farbe der Tränen. Der Erste Weltkrieg aus der Sicht der Maler] {{Wayback|url=http://www.memorial-caen.fr/10EVENT/EXPO1418/d/present.html|date=20150401064026}}''. Caen 1998; Bernd Küster (Hrsg.): ''Der Erste Weltkrieg und die Kunst.'' Merlin-Verlag, Gifkendorf 2014, ISBN 978-3-87536-266-4, s. 28 ff.</ref>

I Tyskland satte første verdenskrig en brå slutt for [[historisme]] og [[jugendstil]] i arkitekturen, [[Ornament (arkitektur)|ornamenter]] ble ikke lenger ansett som nødvendig, passende eller lønnsomt. Slik brakte krigen også et gjennombrudd for moderniteten og utsagnet «[[Form følger funksjon]]», så vel som synet fremmet av [[Adolf Loos]] i pamfletten ''Ornament und Verbrechen'' (1908) at bruk av ornamenter og dekorasjon var overflødig. For skulpturer til minnesteder over krigen ble en rekke nyskapende verk skapt. Fra dagens perspektiv bør særlig «Sørgende foreldre» (tysk: «Trauerndes Elternpaar») av [[Käthe Kollwitz]] nevnes.

<gallery class="center">
Christopher richard wynne nevinson, la mitrailleuse, 1915.jpg|«La Mitrailleuse», maleri av Christopher R. W. Nevinson (1889–1946)
HGM Albin Egger-Lienz, Die Namenlosen (1916), Heeresgeschichtliches Museum, Wien 0594-Bearbeitet.jpg|«Die Namenlosen», maleri av [[Albin Egger-Lienz]] (1868–1926)
Félix Vallotton-Soldats sénégalais au camp de Mailly-1917.jpg|Soldater fra Senegal i en leir i Mailly i Frankrike, maleri av Félix Vallotton (1865–1925)
Attaque du 1er régiment de tirailleurs marocains.jpg|Et regiment med marokkanske soldater angriper, tegning av Paul Renouard (1845–1924)
Sargent, John Singer (RA) - Gassed - Google Art Project.jpg|«Gassed», maleri av [[John Singer Sargent]] (1856–1925)
</gallery>

=== Musikk ===
{{lytte
 | filnavn     = Colonel Bogey.ogg
 | tittel        = Colonel Bogey March
 | beskrivelse  = <small>«[[Colonel Bogey March]]», fremført av United States Navy Band</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
Første verdenskrig anses ikke som et avgjørende skille for musikken, siden vendepunktet med [[atonal musikk]] kom i 1908–1909. Musikk spiller nesten ingen rolle i samtidige skildringer av krigen. I komposisjonshistorie har imidlertid første verdenskrig en betydning, kunstmusikk tok stilling, og i enda større grad militærmusikk og populærmusikk i form av soldatsanger. Blant de mest spilte var «Argonnerwaldlied» og «Wildgänse rauschen durch die Nacht» i Tyskland, «[[It's a Long Way to Tipperary]]», og «[[Colonel Bogey March]]» i Storbritannia, mens i Russland og andre land i Øst-Europa var marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» svært populær.

Blant populære patriotiske tyske sanger var «[[Die Wacht am Rhein]]». Hver tysk soldat hadde med seg en feltsangbok som inneholdt blant annet sangen «Vi samles for å be» (tysk: «Wir treten zum Beten»). Salmer i krig var noen ganger et paradoks, som «Nå takker alle Gud» (tysk: «Nun danket alle Gott») og «[[Vår Gud han er så fast en borg]]» (tysk: «Ein feste Burg ist unser Gott»), som kampsanger for det prøyssisk-protestantiske Tyskland.

Bruken av musikk for krigsformål var ikke nytt for første verdenskrig, og i de krigførende land var komponister, tekstforfattere og utgivere raske med å produsere krigsforherligende, nasjonal musikk. Stykker av komponister som tilhørte fiendtlige nasjoner ble ofte fjernet fra konsertprogram, særlig i begynnelsen av krigen.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/music|tittel=Music|besøksdato=13. desember 2017|forfattere=Akeo Okada|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Musikken ga avveksling ved fronten, hvor krigens daglige rutine kunne fortrenges. Under [[julevåpenhvilen]] i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene. Felles synging av sanger med samme melodi som «[[Glade jul]]» (tysk: «Stille Nacht, heilige Nacht»), og «[[Kongesangen|Gud sign vår konge god]]» (engelsk: «[[God Save the King/Queen|God Save the King]]»), (tysk: «[[Heil dir im Siegerkranz]]») åpnet for den spontane våpenhvilen.<ref>Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): ''Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg''. 2013, s. 10.</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Farewell of Slavianka (stereo).ogg
 | tittel        = Farvel til en slavisk kvinne
 | beskrivelse  = «[[Farvel til en slavisk kvinne]]» fremført av United States Coast Guard Band
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Kjente komposisjoner som er knyttet til første verdenskrig er [[Edward Elgar]]s «Carillon», [[Claude Debussy]]s «Berceuse héroïque», [[Igor Stravinsky]]s «Souvenir d'une marche boche», og Vincent d'Indys ''La légende de Saint Christophe''. Sanger om den første verdenskrigs tragedier ble blant annet skrevet av: Franz Schreker, [[Franz Léhar]], [[Charles Ives]], [[Erich Wolfgang Korngold]], [[Richard Strauss]], [[Lili Boulanger]], [[Giacomo Puccini]], [[Hanns Eisler]] og [[Paul Hindemith]].<ref>Stefan Hanheide: ''Wahrnehmungen von Kriegstragik im Kunstlied während des Ersten Weltkrieges''. I: Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): ''Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg''. 2013, s. 307 ff.</ref>

=== Film og fjernsyn ===
[[Fil:Somme-film-ad.jpg|miniatyr|Annonse for filmen ''The Battle of the Somme'']]
[[Fil:The Battle of the Somme (1916).webm|miniatyr|''The Battle of the Somme'', britisk film fra 1916 om [[slaget ved Somme]], total lengde 1:13]]
Første verdenskrig ga materiale til et stort antall filmer. Den britiske semi-dokumentaren ''The Battle of the Somme'', som ble produsert som en propagandafilm, ble sett av 20 millioner i Storbritannia i løpet av seks uker, en rekord som kun ble slått av ''Star Wars'' 60 år etter. I 2005 ble filmen tatt inn i [[UNESCO]]s [[Verdens dokumentarv]].<ref>[[Imperial War Museum]], [[Arte]], Absolut Medien (Hrsg.): ''Die Schlacht an der Somme''. Absolut Medien, Berlin 2011. ISBN 978-3-89848-539-5. DVD und Begleitheft, restaurierte Fassung von: ''The Battle of the Somme'' (R: Geoffrey H. Malins, J.B. McDowell, GBR 1916).</ref> Blant de best kjente filmene er ''[[Intet nytt fra Vestfronten (1930)|Intet nytt fra Vestfronten]]'', utgitt i 1930, basert på romanen med samme navn av [[Erich Maria Remarque]], antikrigsfilmen ''Paths of Glory'' av [[Stanley Kubrick]] fra 1957 og ''[[Lawrence of Arabia]]'' fra 1962.<ref>Steven Jay Schneider (Hrsg.): ''101 Kriegsfilme''. Edition Olms, Zürich 2009, ISBN 978-3-283-01165-9, s. 13 ff., 33 ff., 129 ff., 161 ff.</ref> Krigen var også populær i filmer som ble produsert som nazi-propaganda i [[mellomkrigstiden]].<ref>Günter Helmes (Hrsg.): ''"Der Angriff muss fortgesetzt werden, koste es, was es wolle." Eine Musterung filmischer Inszenierungen des Ersten Weltkriegs. Mit Hinweisen auf literarische Thematisierungen.'' In: Diana Schweitzer, Nadine Garling (Hrsg.): ''"... so blickt der Krieg in allen Enden hindurch". Die Hansestadt Lübeck im Kriegsalltag 1914-1918''. Schmidt-Römhild, Lübeck 2016, ISBN 978-3-7950-0495-8, S. 219-260</ref>

Blant filmer med anti-krigstema kan nevnes ''Johnny Got His Gun'', en amerikansk film om en krigsinvalid. Den amerikanske filmen ''[[Afrikadronningen]]'' hvor [[Humphrey Bogart]] og [[Katharine Hepburn]] har hovedrollene, utspilte seg i Øst-Afrika under første verdenskrig. Filmen ble innlemmet i USAs [[National Film Registry]] i 1994. [[Charlie Chaplin]]s kjente satire ''[[Diktatoren]]'' fra 1940 har også første verdenskrig som utgangspunkt.

I den britiske komedieserien ''Blackadder Goes Forth'' hadde komikeren [[Rowan Atkinson]] hovedrollen som den fiktive kaptein Edmund Blackadder, som tjenestegjorde i den britiske hæren i Frankrike under første verdenskrig. Serien var sterkt kritisk til britiske generalers ledelse, på linje med «løver ledet av esler», og har vunnet en rekke priser, den er blant annet inkludert i 100 beste BBC TV-programmer.<ref>[http://www.telegraph.co.uk/tv/0/the-best-bbc-shows-of-all-time/ «The 80 best BBC shows of all time»], fra ''The Telegraph'', 2. november 2016</ref> Andre sesong av den anerkjente TV-serien ''[[Downton Abbey]]'' har handling knyttet til blant annet [[slaget ved Somme]] og [[spanskesyken]].

=== Historien om historien ===
Historien om første verdenskrig er ikke statisk. Så langt (per 2020) synes det å ha vært fire perioder – knyttet til generasjoner av historikere – vedrørende historisk beskrivelse av første verdenskrig. Den første perioden omfattet de som enten deltok i krigen eller levde da, og kan angis fra utbruddet i 1914 til 1939.<ref>''The Cambridge History of The First World War'', bind I, s. 1–2</ref> Blant historikere i denne gruppen kan nevnes italieneren Luigi Albertini (1871–1941) og franskmannen [[Pierre Renouvin]] (1893–1974). I hovedsak hadde de et militært og politisk perspektiv på konflikten.

Den andre gruppen vokste frem i 1960-årene og hadde fokus på samfunnshistorie. Tysk historiografi hadde frem til 1960-årene ikke benyttet seg av samfunnsfagene i historieforståelsen, men i stedet benyttet en strengt realhistorisk tolkning. Dette forandret seg med en yngre generasjon historikere som ikke var bundet av tidligere tradisjoner. Mens det i Frankrike var vanligere med [[Lucien Febvre#Annales|Annales]]-skolen som vektla førmoderne og ofte apolitisk historie, var tysk historie i 1960-årene opptatt av å forstå hvordan de to verdenskrigene kunne ha startet.<ref name="iggers">Side 65-77, Georg G. Iggers: ''Historiography in the Twentieth Century From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge'', Wesleyan University Press, Hannover, New Hampshire, 1997</ref>

Den første som brøt med tradisjonell historieskriving på dette feltet, var [[Fritz Fischer (historiker)|Fritz Fischer]] (1908–1999). Fischer konkluderte med at den tyske regjeringen hadde tatt en kalkulert risiko med en krig for å komme fienden i forkjøpet. For Fischer var det klart at press fra fagforeninger, næringsliv og andre maktfaktorer var med på å presse frem denne reaksjonen. Flere tyske historikere fulgte etter i en forståeleshorisont der industrialisering og flåtekappløp – og etter hvert krig – var gjort også for å forhindre demokratisering og modernitet.<ref name ="iggers" /> De tyske historikerne som støttet opp om dette synet befant seg mellom forgjengerne på den mer konservative historieforståelsen og samtidig, marxistisk historieforståelse, og plasserte seg like langt fra begge leire. For dem var sammfunnsfaglige hensyn viktige uansett hvilken retning den tok dem.<ref name="iggers" />

Denne andre gruppen besto også av [[Marc Ferro]] (1924–2021), selv om han også klassifiseres mer som en annales-historiker som ser på de lange linjer.<ref>Side 62, Iggers</ref> Ferros analyse av første verdenskrig var bare delvis på linje med den tyske retningen. For Ferro var en samfunnsfaglig vinkling vesentlig for å forstå krigen, men han valgte å ikke fordele ansvar mer til den ene siden enn til den andre.<ref>Wolfgang J. Mommsen: [https://www.jstor.org/stable/1876007?seq=1#page_scan_tab_contents «Society and War: Two New Analyses of the First World War»] - Side 530 i ''The Journal of Modern History'', The University of Chicago, Chicago, 1975</ref> Britiske John Terraine (1921–2003) var en militærhistoriker som fokuserte mindre på Tysklands skyld og mer på at Storbritannias generaler hadde fått et ufortjent dårlig rykte.<ref>[http://www.independent.co.uk/news/obituaries/john-terraine-37864.html Obituary: John Terraine] - Independent, 23. januar 2003</ref> Den andre perioden kan derfor fremstå som tyskfiendtlig, og særlig tysk historieskriving fra denne perioden blir kritisert for å være for enkel i og med at mye av det de kritiserte den tyske regjeringen for, også kunne brukes til å kritisere alle stormaktenes regjeringer.<ref name="iggers" />

Den tredje perioden begynner fra slutten av 1970-årene og la vekt på kulturhistorie og ofrene for krigen. Av sentrale historikere der er amerikanske Paul Fussell (1924–2012), Eric Leed (1942–) og britiske [[John Keegan]] (1934–2012). Den fjerde og så langt siste perioden er transnasjonal og undersøker krigen fra et globalt perspektiv.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/historiography_1918-today|tittel=Historiography 1918-Today|besøksdato=17. desember 2017|forfattere=Jay Winter|dato=11. november 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref>

== Se også ==

* [[Norge under første verdenskrig]]

== Noter ==
<references group='note'/>

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
=== På norsk ===

* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', [[Cappelen Damm Akademisk]], Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
* [[Harald Høiback|Høiback, Harald]] (redaktør), (2014), ''Første verdenskrig: operasjoner, myter og innflytelse'', [[Abstrakt forlag]], ISBN 9788279353607
* [[Norman Stone|Stone, Norman]] (2007), ''Første verdenskrig'', [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]], ISBN 978-82-05-46723-1
* [[Nils Arne Sørensen|Sørensen, Nils Arne]] (2010), ''Den store krigen'', Dreyer, ISBN 978-82-8265-001-4

=== På engelsk ===
* [[Christopher Clark|Clark, Christopher]] (2012), ''The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914'', [[Penguin Books|Penguin]], ISBN 978-0-141-02782-1
* [[Richard J. Evans|Evans, Richard J.]] (2016, ''The Pursuit of Power : Europe 1815–1914'', London, Penguin, ISBN 978-0-141-98114-7
* [[Niall Ferguson|Ferguson, Niall]] (1998), ''The Pity of War'', London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
* Ferguson, Niall (2006), ''The War of the World'', London, Penguin, ISBN 978-0-141-01382-4
* [[Eric Hobsbawm|Hobsbawm, Eric]] (1994), ''Age of Extremes'', Michael Joseph, London, ISBN 0 7181 3307 2
* [[Michael Howard (historiker)|Howard, Michael]] (2002), ''The First World War : A Very Short Introduction'', [[Oxford University Press]], ISBN 978-0-19-920559-2
* Jackson, Julian: (2004), ''The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940'', Oxford University Press, ISBN 978 0 19 280550 8
* [[John Keegan|Keegan, John]] (1998), ''The First World War'', Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
* [[Ian Kershaw|Kershaw, Ian]] (2007), ''Fateful Choices'', Penguin, ISBN 978-0-14-311372-0
* Kershaw, Ian (2015), ''To Hell And Back'', Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
* Martel, Gordon (2003), ''The Origins of the First World War'', Pearson Longman, Harlow ISBN 978-0582423794
* [[David Olusoga|Olusoga, David]] (2014), ''The World's War'', Head of Zeus Ltd, ISBN 9781781858974
* [[Richard Overy|Overy, Richard]] (2021), ''Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931-1945'', Viking, ISBN 978-0670025169
* Overy, Richard (2024), ''Why War?'', [[W. W. Norton & Company]], ISBN 978-1-324-02174-2
* [[David Stevenson (historiker)|Stevenson, David]] (2012), ''1914-1918 The History of the First World War'', Penguin, ISBN 9780718197957
* [[Norman Stone|Stone, Norman]] (1998), ''The Eastern Front 1914 - 1917'', Penguin, ISBN 9780140267259
* [[Hew Strachan|Strachan, Hew]] (2001), ''The First World War, Volume I, To Arms'', Oxford University Press, ISBN 0-19-820877-4
* Strachan, Hew (2013), ''The First World War'', Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
* Strachan, Hew - redaktør (2014), ''The Oxford Illustrated History of the First World War'', Oxford University Press, ISBN 978-0-19-966338-5
* Tooze, Adam (2015), ''The Deluge: The Great War and the Remaking of Global Order'', Penguin, ISBN 978-0-141-03218-4
* [[Alexander Watson (historiker)|Watson, Alexander]] (2014), ''Ring of Steel, Germany and Austria-Hungary at war, 1914-1918'', Penguin Books, ISBN 9780141042039
* Winter, Jay, (2014), ''The Cambridge History of The First World War'', tre bind, Cambridge University Press, ISBN 978-1-316-60066-5
* Zeman, Z.A.B. (1971), ''The Gentlemen Negotiators : A Diplomatic History of World War I'', [[Macmillan Publishers|The Macmillan Company]], New York

=== Foredrag (video) ===
* [https://www.youtube.com/watch?v=6snYQFcyiyg «Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914»], foredrag av professor [[Christopher Clark]] (Gresham College)
* [https://www.youtube.com/watch?v=3GvaiCj_0X8 Politics and the First World War], foredrag av professor [[Richard J. Evans]], (Gresham College)
* [https://www.youtube.com/watch?v=dMEFg_-26Ms «The Military History of the First World War: An Overview and Analysis»], foredrag av professor [[David Stevenson (historiker)|David Stevenson]], (Gresham College)
* [https://www.youtube.com/watch?v=60_YGBx1PVk «The Great War: Its End and Effects»], foredrag av professor [[Hew Strachan]]
* [https://www.c-span.org/video/?125072-1/the-world-war «The First World War»], foredrag av [[John Keegan]], om hans bok ved samme navn, fra 06:30

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{språkikon|en}} [https://tv.nrk.no/serie/apokalypse-foerste-verdenskrig/sesong/1/episode/1/avspiller ''Apokalypse første verdenskrig''], fransk dokumentar, fra NRK
* {{språkikon|en}} [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/home.html 1914-1918-online: International Encyclopedia of the First World War]; Freie Universität Berlin 
* {{språkikon|en}} [https://www.youtube.com/watch?v=DRtdSoeYQYk&list=PLTu8nanTJo7GIemHj0BZUBv-SFTNO311O ''The great war and the shaping of the 20th century''], fra [[PBS]]/[[BBC]]

{{Første verdenskrig oversikt}}
{{Autoritetsdata}}
{{utmerket}}

[[Kategori:Verdenskriger]]
[[Kategori:Første verdenskrig| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]