Redigerer Ulrike Meinhof

{{Infoboks kriminell}}
'''Ulrike Marie Meinhof''' (1934–76) var en tysk [[Venstreekstremisme|venstreekstremist]] og en av grunnleggerne av terrororganisasjonen ''[[Rote Armee Fraktion]]'' (RAF).

== Bakgrunn ==
Hun var datter av kunsthistorikerne Werner Meinhof ([[1901]]-[[1940|40]]) og Ingeborg Meinhof. Hennes far var direktør for bymuseet i [[Jena]], men døde av [[kreft]] tidlig under [[andre verdenskrig|krigen]].<ref>[https://www.findagrave.com/memorial/160821205/werner-meinhof Werner Meinhofs gravstein, ''findagrave.com]</ref> I 1948 døde også moren, og historikeren professor Renate Riemeck fikk formynderskapet for deres barn. Riemeck var en av grunnleggerne av ''Deutsche Friedensunion'' i 1960, og her kom Meinhof første gang i kontakt med [[pasifisme|fredsarbeid]] og [[sosialisme|sosialistiske]] ideer. Etter å ha avlagt ''[[Abitur]]'' («[[artium]]»), studerte Meinhof [[filosofi]], [[pedagogikk]], [[sosiologi]] og [[germanistikk]] i [[Marburg]] i 1955–56. Hun ble aktiv i anti-atomvåpenbevegelsen og begynte å arbeide som journalist. Blant annet ble hun redaktør for det radikale [[tidsskrift]]et ''[[konkret (tidsskrift)|konkret]]''.

Hun skrev [[dreiebok]]en til [[fjernsyn]]sfilmen ''Bambule'' fra [[1970]].<ref>[https://www.imdb.com/title/tt0065449/ «Bambula», ''IMDb]</ref> Meinhof ble gift med utgiveren av ''konkret'', [[Klaus Rainer Röhl]], i 1961. De fikk tvillingedøtrene [[Bettina Röhl|Bettina]] og Regine i 1962.

Bettina fortalte som voksen til ''[[Spiegel]]'' at hennes mor ikke gråt som 14-åring da <u>hennes</u> mor døde. Å holde gråten tilbake hadde Ulrike Meinhof lært nettopp av sin mor, og av morens venninne Riemeck. Meinhof gråt heller ikke da hun forlot sin mann, enda hun hadde vært svært glad i ham. Døtrene var da tre år gamle.<ref>Simone Søderhjelm: Om Ulrike Meinhof og hennes døtre, ''[[Dagbladet]]'' 29. august 1995</ref> Etter attentatet mot [[Rudi Dutschke]] i april 1968 skrev Meinhof: «''<u>Protest</u> er det når jeg sier at slik og slik ikke passer meg. <u>Motstand</u> er det når jeg sørger for at det som ikke passer meg, ikke lenger skjer.''»<ref>[https://www.spiegel.de/geschichte/ulrike-meinhofs-selbstmord-1976-meisterin-des-moralisierens-a-1090361.html Michael Sontheimer: ''Meisterin des Moralisierens,] [[Spiegel]],'' 9. mai 2016</ref> 

== Terrorist ==
Meinhof og Röhl ble endelig skilt i 1968, og Meinhof med seg døtrene og satte dem i en radikal [[førskole]] i [[Berlin]], der de fikk lære om [[kapitalisme]] og [[Vietnamkrigen]], om [[Mao]]s [[Kina]] og om anti-autoritær oppførsel. Meinhof skrev fortsatt i ''konkret'' selv om hun anså sin mann for å ha sviktet sitt oppdrag som kommunist. Hun tok med tvillingene på demonstrasjoner mot Vietnamkrigen, der de ofte måtte vagle seg på toppen av haugene med [[løpeseddel|løpesedler]] i bilen.<ref>Simone Søderhjelm: Om Ulrike Meinhof og hennes døtre, ''[[Dagbladet]]'' 29. august 1995</ref> 

Ved rettssaken mot [[brannstiftelse|brannstifterne]] (to [[varehus]] ble antent i [[Frankfurt am Main]] natt til 3. april 1968)<ref>[https://www.lexikon-der-politischen-strafprozesse.de/glossar/frankfurter-kaufhausbrand-prozess/ ''Frankfurter Kaufhausbrand-Prozess, Lexikon der politischen Strafprozesse.de]</ref> som hadde satt fyr på ''Frankfurter Kaufhaus'', ble hun kjent med de anklagede, Thorwald Proll, Horst Söhnlein, samt de senere medgrunnleggerne av RAF, [[Andreas Baader]] og [[Gudrun Ensslin]]. 

På dette tidspunkt ble Meinhof tiltagende radikal og kompromissløs. I 1970 dro gruppen til [[Palestina|palestinske]] leirer i [[Jordan]], der de ble opplært i bruk av en [[Kalashnikov]]. I løpet av 1970- og 1980-tallet tok de livet av mer enn 30 mennesker.<ref>[https://www.bbc.com/news/world-europe-35354812 ''Who were Germany's Red Army Faction militants?''] [[BBC]] 19. januar 2016</ref> 

Bandens lederskikkelser var paret Baader og Ensslin. Da Meinhof lot det ettersøkte paret gå i dekning i leiligheten hennes, tok hun sitt første skritt ut i ulovligheter. Døtrene fikk streng beskjed om ikke å fortelle noen om gjestene, men det gjorde de likevel; fortalte kameratene sine om de hemmelige gjestene som farget håret på badet. Da de tok med seg venner hjem for å vise dem Baader og Ensslin, ble Baader rasende; men det var ikke barnas feil at han ble tatt kort tid senere. Han ble stanset av politiet i april 1970 fordi han kjørte for fort. I mai 1970 hjalp Meinhof ham å rømme fra [[fangenskap]]. Han fikk lov til å besøke et forskningsinstitutt sammen med vokterne; påskuddet var at han skulle «[[intervju]]es» av journalisten Meinhof. Hun skulle spille overrasket når en forkledd Ensslin stormet inn sammen med en mann. Imidlertid blandet vokterne seg i dette, og i det påfølgende sammenstøtet ble en [[tjenestemann]] alvorlig skadet. Meinhof flyktet sammen med de andre, og gikk i dekning som dem.<ref>Simone Søderhjelm: Om Ulrike Meinhof og hennes døtre, ''Dagbladet'' 29. august 1995</ref>

I 1970 kidnappet Meinhof døtrene som ble vekket grytidlig en morgen og fikk vite at de måtte flykte, ellers ville deres far komme og ta dem. Sammen med tre kvinner ble de kjørt til Frankrike og smuglet videre til et sted for hjemløse på [[Sicilia]]. Her fikk jentene vite at de skulle bo fremover.<ref>Simone Søderhjelm: Om Ulrike Meinhof og hennes døtre, ''Dagbladet'' 29. august 1995</ref> Planen var å overlate dem til [[Folkefronten for Palestinas frigjøring]] i Jordan, men journalisten [[Stefan Aust]] reddet dem og fikk dem gjenforent med faren.

Gruppen kalte seg første gang ''Rote Armee Fraktion'' i Meinhofs [[tekst]] ''Det urbane gerilja-konseptet'' fra april 1971. RAF utførte en rekke bankran, dokument- og biltyverier. I mai 1972 angrep den det amerikanske militærs hovedkvarter i Frankfurt am Main og i [[Heidelberg]], tysk politis hovedkvarter i [[Augsburg]] og i [[München]], dommeren Wolfgang Buddenberg der [[bilbombe]]n i stedet skadet hans kone,<ref>[https://www.baader-meinhof.com/communique-on-the-bombing-of-wolfgang-buddenberg-may-1972-german/ RAFs angrep på Wolfgang Buddenberg, mai 1972]</ref> og [[Axel Springer AG|forlagshuset Springer]]. I løpet av juni 1972 klarte tysk politi å arrestere og fengsle de fleste av RAFs førstegenerasjons medlemmer, inkludert Meinhof.<ref>[https://ghdi.ghi-dc.org/sub_image.cfm?image_id=2395 Etterlysningsplakat for Baader/Meinhof-banden (1970-72)]</ref> 
[[Fil:Ulrike Meinhof2-Mutter Erde fec.jpg|thumb|Ulrike Meinhofs grav.]]
== Fengsel og død ==
Hun ble arrestert i juni 1972 i [[Langenhagen]] og dømt til åtte års fengsel for seks [[mord]], 60 mordforsøk, bombeattentater, [[mordbrann]]er, bankran og en rekke andre [[forbrytelse]]r. Hun hengte seg i fengselscellen i Stuttgart i 1976 før hun skulle for retten for ytterligere fire andre drap, 54 drapsforsøk og for å ha grunnlagt en kriminell organisasjon. Enkelte [[konspirasjonsteori|konspirasjonsteoretikere]] har i ettertid påstått at selvmordet var arrangert, og at hun ble myrdet av myndighetene. Det ble imidlertid senere oppdaget at hun hadde blitt stadig mer isolert fra de andre RAF-innsatte i fengselet, og blant meldinger dem imellom ble det oppdaget at Gudrun Ensslin hadde kritiserte henne skarpt.

Av alle RAF-fangene ble Meinhof holdt i lengst og hardest [[Isolasjonsfengsling|isolat]]. Likevel ble hun angrepet av sine feller for å være «borgerlig». Gudrun Ensslin beordret henne til å «''underordne seg kampen mot dine kvinnfolkbehov''». Meinhof hengte seg i et oppskåret håndkle i cellen sin i [[Stammheim-fengselet]] ([[Stuttgart]]) 9. mai 1976. Det var [[morsdag]] i Tyskland.<ref>[https://www.spiegel.de/geschichte/ulrike-meinhofs-selbstmord-1976-meisterin-des-moralisierens-a-1090361.html Michael Sontheimer: ''Meisterin des Moralisierens, Spiegel,'' 9. mai 2016]</ref> Døtrene hennes var 13 år gamle. Hun hadde ikke etterlatt seg noe avskjedsbrev, heller ikke til dem. «''Et berg av ideologi, hat, mot, vold og negative tanker - slik var min morsarv,''» sa Bettina Röhl senere om sin mor, kjent som «Europas farligste kvinne».<ref>Simone Søderhjelm: Om Ulrike Meinhof og hennes døtre, ''Dagbladet'' 29. august 1995</ref> I slutten av 1969 ga Ulrike Meinhof et intervju, lagt ut på ''[[youtube]]'', der hun forklarte hva hun mente om familie og barn, og hvor «''vanskelig, vanskelig, uhyggelig vanskelig; vanskelig, uhyggelig vanskelig''» det er for kvinner å sysle med politikk, for barna <u>forstyrret</u> hennes politiske engasjement.<ref>[https://www.anti-literatur.de/Artikel.Am_Grab_von_Ulrike_Meinhof.471.html Arne-Wigand Baganz: ''Am Grab von Ulrike Meinhof'', 2023]</ref>  

Flere kommuner i Tyskland motsatte seg at Ulrike Meinhof skulle gravlegges hos dem. Til slutt ble hun 15. mai 1976 gravlagt på Trefoldighetskirkegård III (''Dreifaltigkeitsfriedhof III'') felt A-12-19 i [[Mariendorf]], Eisenacher Straße 62, [[Tempelhof-Schöneberg]] i [[Berlin]]. [[Bisettelse]]n ble fulgt av ca. {{formatnum:4000}} mennesker.

Når hun ble tildelt et gravsted her, skyldtes det kanskje at RAF-sympatisører i 1974 hadde okkupert ''Heilig-Kreuz-Kirche'' («Helligkorskirken») på Blücherplatz i samme bydelen, i anledning de fengslede terroristenes - deriblant Ulrike Meinhofs - pågående [[sultestreik]]. Ledelsen i Helligkorskirkens [[menighet]] forsøkte å få til en fredelig avslutning på okkupasjonen, og var i [[dialog]] med okkupantene. Blant annet avla den daværende [[biskop]] Kurt Scharf (1902-90), som i 1933-45 tjente som prest i [[Sachsenhausen|Sachsenhausen konsentrasjonsleir]],<ref>[https://www.deutsche-biographie.de/sfz110978.html «Scharf, Kurt», ''deutsche Biographie]</ref> besøk hos Meinhof i fengselet<ref>[https://www.evangelisch.de/inhalte/167668/28-03-2020/zum-30-todestag-von-kurt-scharf-ekd-ratsvorsitzender-und-berliner-bischof Thomas Klatt: ''Kurt Scharf: Der Mann, der die Kirche kritisierte,'' 28. mars 2020, ''evangelisch.de]</ref> i november 1974. Besøket utløste en mediestorm: «''Biskopen må vekk!''»<ref>[https://landesbischof.wir-e.de/aktuelles/23cf5557-300c-4654-aafc-c86168d4b2fd Landsbiskop Karl Meister forsvarte biskop Scharf]</ref> Det ble reist spørsmål om [[den evangeliske kirke i Tyskland|den evangeliske kirke]] virkelig sympatiserer med terrorister.<ref>[https://www.berliner-woche.de/mariendorf/c-soziales/vor-45-jahren-wurde-ulrike-meinhof-auf-dem-dreifaltigkeitsfriedhof-beerdigt-warum-gerade-hier_a328280 Susanne Schilp: ''Vor 45 Jahren wurde Ulrike Meinhof auf dem Dreifaltigkeitsfriedhof beerdigt - warum gerade hier? - Berliner Woche,'' 17. november 2021]</ref> 

Ulrikes eldre søster Wienke Meinhof Zitzlaff (10. juli 1931 – 4. mars 2017) var motstander av gjenopprustningen av [[Forbundsrepublikken Tyskland|Vest-Tyskland]] og aktiv i stiftelsen av en internasjonal undersøkelseskommisjon for etterforskning av omstendighetene rundt søsterens død. Som medlem av pårørende-gruppen deltok Wienke i arbeidet med å dokumentere bruken av isolat som et brudd på [[menneskerettigheter|menneskerettighetene]].<ref>[https://www.gefangenen.info/897/wienke-zitzlaff-geb-meinhof-10-7-1931-4-3-2017/ «Wienke Zitzlaff», Ulrike Meinhofs søster]</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{språkikon|no}} [https://web.archive.org/web/20041019135048/http://radiobergen.org/artikler/meinhof.html Kronologi]

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Meinhof, Ulrike}}
[[Kategori:Personer fra Oldenburg]]
[[Kategori:Personer tilknyttet Røde Armé Fraksjon]]
[[Kategori:Tyskere involvert i terroraktivitet]]
[[Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser]]
[[Kategori:Personer dømt for drap]]
[[Kategori:Dødsfall under fengselsopphold]]