Redigerer Vidkun Quisling

{{Infoboks politiker
| verv = [[Ministerpresident|Norges ministerpresident]]
| periode = 1. februar 1942–8. mai 1945
| forgjenger = ''Stilling opprettet''
| etterfølger = ''Stilling avviklet''
| verv2 = [[Liste over Norges forsvarsministre|Norges forsvarsminister]]
| periode2 = 1931–1933
| regjering2 = [[Peder Kolstads regjering|Kolstad]]<br>[[Jens Hundseids regjering|Hundseid]]
| forgjenger2 = [[Torgeir Anderssen-Rysst]]
| etterfølger2 = [[Jens Isak Kobro]]
| verv3 = [[Nasjonal Samling|Leder av Nasjonal Samling]]
| periode3 = [[13. mai]] [[1933]]–[[8. mai]] [[1945]]
| forgjenger3 = ''Stilling opprettet''
| etterfølger3 = ''Stilling avviklet''
}}
'''Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling'''{{efn|uttales [[Det internasjonale fonetiske alfabetet|IPA]]: {{IPA|/ˈkʋɪʃlɪŋ/}}}} (1887–1945) var en [[Norge|norsk]] [[offiser]], [[diplomat]] og [[politiker]]. Under [[Norge under andre verdenskrig|den tyske okkupasjonen av Norge]] ledet han en tyskstøttet regjering og han ble etter frigjøringen i 1945 [[henrette]]t for [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvik]].

Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i [[Sovjetunionen]] og nær medarbeider av [[Fridtjof Nansen]], og var [[Liste over Norges forsvarsministre|Norges forsvarsminister]] i to [[Bondepartiet]]-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling [[fascist]]partiet [[Nasjonal Samling]] (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter [[Tysklands historie (1933–1945)|Tysklands]] [[Angrepet på Norge i 1940|invasjon av Norge i 1940]] forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|statskupp over radio]], men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen [[ministerpresident]] ledet han, sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten, den norske statsadministrasjonen resten av krigen.

== Familie og oppvekst ==
[[Fil:Familien Quisling ca. 1915..jpg|miniatyr|Familien Quisling ca. 1915. Fra venstre: Vidkun, foreldrene [[Jon Lauritz Qvisling|Jon]] og [[Anna Caroline Qvisling|Anna]], lengst til høyre bror Arne og bakerst bror Jørgen.]]
Han ble født den 18. juli 1887 og ble døpt den 28. august 1887 i [[Fyresdal]] i [[Telemark]], som Vidkun Abraham Lauritz Qvisling, sønn av [[Jon Lauritz Qvisling]] og [[Anna Caroline Qvisling|Anna Karoline]] (født Bang). Han hadde tre søsken: [[Jørgen Quisling|Jørgen]], Esther (1893-1914)<ref>{{Kilde www|url=https://www.geni.com/people/Esther-Quisling/6000000003363091628|tittel=Esther Jonsdotter Quisling|besøksdato=2024-09-21|dato=2020-12-07|språk=en-US|verk=geni_family_tree}}</ref> og Arne (1898–1991),<ref>Dahl (1991) s. 48</ref><ref>https://www.digitalarkivet.no/view/8/pe00000000036458</ref> henholdsvis ett, seks og elleve år yngre.

Faren Jon var som ung medlem av [[Gustav Adolph Lammers]]' vekkelsesbevegelse. Den forsiktige og konservative Jon fant likevel noe tiltalende i den karismatiske Lammers. Som praktiserende prest falt Quisling ned på en dogmatisk streng linje, og hørte klart til kirkens konservative og [[pietisme|pietistiske]] fløy. Quisling skrev også teologisk faglitteratur, og utgav blant annet i perioden 1890–1897 en trilogi med systematiserte oversikter over informasjonen om ånder og [[engel|engler]] i [[Bibelen]]. Arbeidet ble godt mottatt i det norske fagmiljøet.<ref name="Dahl(1991)-40-41" />

Familien Quisling var stadig på flyttefot, og Jons prestegjerning førte dem fra [[Fyresdal]] til [[Drammen]], og senere [[Gjerpen]]. Vidkuns første seks skoleår var ved Drammen Latinskole, der han oppnådde ''[[Preseterist|prae ceteris]]'' til avgangseksamen. Alle Quisling-barna ble presset hardt av foreldrene til å fokusere på skole og læring, og alle fire søsken fikk [[Karaktersystemer i Norge#Realskole og gymnas|særdeles]] som hovedkarakter ved Skien Latinskole.<ref name="Dahl(1991)-44-46" /> Yngstebroren Arne slo seg ned New York i 1923 etter å ha utdannet seg til ingeniør ved NTH og Sorbonne. Arne ga i 1930-årene innspill til Nasjonal Samlings økonomisk politikk ved brevveksling fra USA. Arne Quisling fikk en datter som var Annas og Jons eneste barnebarn.<ref>Dahl (1991)</ref>

== Studier og tidlig militærkarriere ==
[[Fil:Gardermoen 1912, Vidkun Quisling lengst til venstre..jpg|miniatyr|Quisling (til venstre) og offiserskamerater ved [[Gardermoen flystasjon|Gardermoen]] 1912.]]
Quisling hadde gode evner innenfor både humanistiske og naturvitenskapelige fag. Etter [[examen artium]] i 1905 ble han tatt opp som nummer én på [[Krigsskolen]]s feltartillerilinje. Etter at den spente stemningen rundt [[unionsoppløsningen]] utover sommeren og høsten roet seg, forløp utdanningsløpet temmelig normalt. Quisling hadde også her særdeles gode akademiske resultater. Etter tjeneste som premierløytnant ved feltartilleriet tok han fatt på videreutdanning ved [[Den militære høyskole]]. Studiene inneholdt realfag, sammen med fag som militær administrasjon, taktikk og generalstabstjeneste. Quisling fikk her hovedkarakter 1,18, noe som var det beste noensinne oppnådd ved høyskolen. Som beste avgangsstudent fikk han, slik skikken var, audiens hos [[Haakon VII|kong Haakon]].<ref name="Dahl(1991)-23-25" />

Etter utdanningen roterte Quisling mellom forskjellige avdelinger i generalstaben. Han hadde enkelte opphold ute i felten ved avdelingene på [[Værnes garnison|Værnes]] og [[Gardermoen flystasjon|Gardermoen]], men det var i stabstjeneste han likte seg best. Under [[Christian Theodor Holtfodt|generalmajor Holtfodts]] kommando syslet Quisling blant annet med organisering av hærordningen, inspeksjon av miltæravdelinger og koordinering med [[kartverket]], arbeid han senere skulle ha stor nytte av under nødhjelpsarbeidet i [[Sovjetunionen]]. Han fikk kapteins grad i 1917.<ref name="Dahl(1991)-25-26" />

== De første utenlandsopphold ==
Alle aspiranter i generalstaben skulle fordype seg i et spesielt land, og Quisling hadde i utgangspunktet valgt [[Kina]]. [[Xinhairevolusjonen]] gjorde imidlertid at det ikke ble aktuelt med et studieopphold i landet, og Quisling skiftet da fokus til [[Det russiske keiserdømmet]]. Da [[Den russiske revolusjon|revolusjonen kom i 1917]], hadde han fem år med russiskstudier bak seg, og hadde dermed gode forutsetninger for å tjenestegjøre i landet. På nyåret 1918 ble stillingen som [[militærattaché]] i [[St. Petersburg|Petrograd]] ledig, og i mai var Quisling klar til å begynne i stillingen.<ref name="Dahl(1991)-59" />

Quisling kom til et Russland i kaos, og Norges legasjon var liten og dårlig organisert. [[Minister]]en var ikke på plass i Petrograd, og legasjonssekretær [[Arild Huitfeldt (diplomat)|Arild Huitfeldt]] fungerte som [[chargé d'affaires]]. Etter kort tid ble Huitfeldt erstattet av [[Frederik Prytz]].<ref name="Dahl(1991)-60-62" /> Prytz og Quisling ble svært godt kjent under oppholdet i Russland, og ble venner for livet. Sammen rapporterte de tilbake til Oslo om konsekvensene av [[oktoberrevolusjonen]], og rapportene ble fast lest av kongen og utenriksministeren. I desember var imidlertid situasjonen blitt så usikker i Russland at Prytz og Quisling måtte forlate landet.<ref name="Dahl(1991)-66-67" />

Tilbake i Kristiania gikk Quisling tilbake til generalstaben, men allerede sommeren 1919 søkte han seg utenlands igjen. 10. september forlot han Norge til fordel for [[Helsingfors]], der han hadde fått stillingen som etterretningsoffiser. I Helsingfors arbeidet han under sendemann [[Andreas Urbye]], som skal ha vært godt fornøyd med Quislings arbeid, på tross av at det neppe var spesielt energisk.<ref name="Dahl(1991)-76-77" />

== Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen ==
[[Fil:Dupuis-Nansen-Carle-Savio-Quisling.jpg|miniatyr|[[Armenia]]-kommisjonen utsendt av [[Folkeforbundet]]: i fremstre rekke (fra venstre) [[G. Carle]], [[Fridtjof Nansen]] og [[C.E. Dupuis]], bak Vidkun Quisling (til høyre) og [[Pio Le Savio]]: Foto fra [[1925]].]]

På anbefaling fra minister Urbye begynte Quisling å arbeide for [[Fridtjof Nansen]] i 1921. En humanitær katastrofe var under oppbygging i Sovjetunionen, og Quisling fikk permisjon fra arbeidet ved generalstaben for å bli en del av Nansens innerste krets av hjelpearbeidere.<ref name="Dahl(1991)-81-89" />

I februar 1922 kom Quisling til [[Kharkov]], der han begynte å samle inn data om forholdene på den ukrainske landsbygda. Det viste seg fort at en tredjedel av landet var rammet av hungersnød, og Quisling besøkte landsbyer der hele befolkningen var døende. Quisling hadde fått en overordnet rolle i [[Nansenhjelpen]], og sammen med Nansen klarte han å gjøre situasjonen i Ukraina kjent i resten av Europa. Private bidrag strømmet inn, og flere hundre tusen mennesker ble reddet fra sultedøden i området under Vidkun Quislings administrasjon. Både Nansen og Quisling ble svært populære i Ukraina på grunn av arbeidet, og spesielt eksil-ukrainske miljøer var svært takknemlige for at Quisling gjorde katastrofen kjent utenlands.<ref name="Dahl(1991)-81-89" />

== Quislings to ekteskap ==
[[Fil:Vidkun Quisling og hans kone Maria..jpg|miniatyr|upright|Quisling og hans andre kone [[Maria Quisling|Maria (født Vasilijevna Pasetsjnikova)]] i 1935. Quisling giftet seg 35 år gammel med den 17-årige [[Alexandra Voronin]] i 1922 og 23-åringen Maria året etter, trolig uten formell skilsmisse.{{Byline|Riksarkivet}}]]
[[Fil:Erling Skjalgssons gate 26 - 2009-06-23 at 20-04-22.jpg|miniatyr|Quisling oppholdt seg i utlandet i store deler av 1920-årene. I de periodene han var i Norge bodde han i [[Erling Skjalgssons gate (Oslo)|Erling Skjalgssons gate]] 26 på [[Frogner (strøk)|Frogner]] i Oslo.]]
Vidkun Quisling møtte sin første kone [[Alexandra Andrejevna Voronin]] i Ukraina i 1922. Alexandra var såvidt fylt sytten, og var nitten år yngre enn sin mann. Hun fikk utstedt norsk pass og ble med tilbake til Kristiania, der hun ble godt mottatt av Quislings øvrige familie.<ref name="Høidal(1988)-20" /> Det ble samtidig spekulert i Quislings motiver, der mange i Norge antok ekteskapet kun var [[pro forma|proforma]] for å redde henne ut av Sovjetunionen. Dette var også synet til flere i familien, som merket seg at de ikke hadde et vanlig ekteskapelig samliv selv om de bodde sammen i Quislings leilighet i [[Erling Skjalgssons gate (Oslo)|Erling Skjalgssons gate]] på [[Frogner (strøk)|Frogner]].<ref name="Dahl(1991)-90-92" />

Mens han var gift med Alexandra, traff Quisling en ny ukrainsk kvinne &ndash; [[Maria Quisling|Maria Vasilijevna Pasetsjnikova]]. Sommeren 1923 giftet de seg, mens Quislings ekteskap med Alexandra fortsatt var gyldig. Først etter at det nye ekteskapet var inngått, forsøkte Quisling å oppløse ekteskapet med sin første kone, men da det viste seg vanskelig, flyttet ''begge'' kvinnene inn med Quisling i Erling Skjalgssons gate. Dette var naturlig nok svært uvanlig i 1920-årene, spesielt for en sosialt konservativ offiser og prestesønn som Vidkun Quisling.<ref name="Høidal(1988)-21" />

Alexandra forlot etter hvert landet, og Quisling fortsatte å leve med Maria som ektefelle. I 1929 brøt han all kontakt med Alexandra som hadde reist til kunstnermiljøer i Frankrike. I 1930-årene giftet hun seg i Kina, ble enke, giftet seg på nytt og reiste til USA der hun bodde resten av livet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Yourieff, Alexandra Andreevna Voronine|utgivelsesår=1999|tittel=Alexandra Voronine : Quislings unge hustru|utgivelsessted=[[Oslo]]|forlag=[[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]]|isbn=8205257450|språk=norsk|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008082604013}}</ref> For ettertidens historikere har omstendighetene rundt ekteskapene aldri blitt klare, og det kunne aldri dokumenteres nøyaktig hvor og når Vidkun og Maria Quisling skal ha giftet seg eller om det var noen formell skilsmisse med Alexandra.<ref name="Høidal(1988)-21" /><ref name="Dahl(1991)-94-96" />

== Videre arbeid i utlandet ==
Etter en kort periode ved generalstaben i Oslo begynte Quisling å arbeide for Nansen igjen. Fra slutten av 1923 til sommeren 1925 tilbrakte Quisling mye tid på [[Balkan]], der han arbeidet med å finne løsninger for flyktninger fra Russland, Balkan og [[Lilleasia]]. Sommeren 1925 begynte Quisling å arbeide med armenernes situasjon på oppdrag fra [[Folkeforbundet]], og han dro igjen til Sovjetunionen for å undersøke om flyktningene etter [[folkemordet på armenerne]] kunne overføres til [[Armenia]].<ref name="Høidal(1988)-22-23" />

[[NEP|NEP-politikken]] hadde åpnet for utenlandske investeringer i Sovjetunionen, og i 1926 begynte Quisling å arbeide for Frederik Prytz' selskap ''The Russo-Norwegian Onega Wood Co.'' i [[Moskva]]. Quisling hadde ingen erfaringer med bedriftsledelse, men fikk ansvar for kontakt med sovjetiske myndigheter. NEP-politikkens opphør gjorde imidlertid at grunnlaget for bedriften opphørte, og på nyåret 1927 begynte avviklingen av virksomheten.<ref name="Dahl(1991)-124-125" /> Forretningsmannen [[Jonas Lied]] oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz og Quisling, og Lied nevner Quisling i sin bok om forretningsvirksomheten i Russland. Lied hadde fått med seg Nansen på reisen til Sibir før første verdenskrig.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Lied, Jonas | utgivelsesår = 1958 | tittel = En sjøvei blir til: Det sibiriske kompanis historie | utgivelsessted = Oslo| forlag = Mortensen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010111006008 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1996 | tittel = Nansen: ved to århundreskifter | isbn = 8203221815 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = I kommisjon hos Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010043008035 | side =120 }}</ref> Ifølge [[Marit Werenskiold]] pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene.<ref name="Werenskiold" /><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Frederik Prytz|url=http://nbl.snl.no/Frederik_Prytz|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-04-23|språk=nb|fornavn=Hans Fredrik|etternavn=Dahl}}</ref> [[Hans Fredrik Dahl]] skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enige om at bolsjeviklederne var dyktige politikere.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Dahl, Hans Fredrik | utgivelsesår = 1991 | tittel = En fører blir til | isbn = 8203156320 | isbn = 8257409049 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081604025 | side = }} </ref> Lied var russisk og sovjetisk statsborger, og kjente landet fra sin forretningsvirksomhet og sine reiser.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Vogt, Benjamin | utgivelsesår = 1965 | tittel = Mennesket Vidkun og forræderen Quisling | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052000036 | side = }}</ref>

Etter at statsminister [[Stanley Baldwin]] brøt formell kontakt med sovjetmyndighetene i mai 1927, trengte Storbritannia en alternativ kanal for å opprettholde en viss kontakt med Moskva. Valget falt på Norge, og Norges sendemann Andreas Urbye ansatte derfor Quisling som legasjonssekretær for å styrke staben. Quisling tok med seg Maria til Moskva og arbeidet i uformell britisk tjeneste frem til 1929, da [[Labour Party|det britiske arbeiderpartiet]] vant valget og gjenopptok kontakten med Sovjetunionen.<ref name="Dahl(1991)-132-138" />

Etter Quislings tid i Moskva ble han beskyldt for ulovlig valutahandel, i det som ble kjent som «rubelskandalen». Kildene er uklare når det gjelder hva konkret Quisling skal ha gjort, og det finnes ikke dokumentasjon for at sovjetiske myndigheter skal ha etterforsket Quisling eller ha utvist ham fra landet. Likevel ble Quisling angrepet i [[arbeiderpressen]] i Norge. Det ble antydet at han stod bak storstilt svartebørshandel av utenlandsk valuta i Moskva, og ''Arbeiderbladet''s [[Martin Tranmæl]] skrev at «det var god grunn for russerne til å utvise Hr. Quisling». Disse ryktene fortsatte også etter at Quisling i 1930-årene hadde gått inn i politikken.<ref name="Dahl(1991)-126-130" />

== ''Russland og vi'' ==
{{Sitat|Det er ikke mange intelligente øine å oppdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland. Fabrikware der Natur. Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen. Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende|Utdrag fra 1941-utgaven av ''[[Russland og vi]]'', første gang publisert som artikkelserie i ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' i 1930. Quislings rasistiske historiefortolkning er påfallende for en moderne leser, men vakte liten reaksjon i en samtid der rasebiologi fortsatt kunne bli brukt som forklaringsmodell på den historiske utviklingen.<ref name="Dahl(1996)" />|right}}
Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling», og her beskrev han blant annet sine tanker om oktoberrevolusjonen og [[marxisme]]n. Teksten ble såpass populær at ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]''-redaktør [[Rolf Thommessen]] bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript.<ref name="Dahl(1996)" />

Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på [[Jacob Dybwads forlag]] ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i ''Tidens Tegn''. Den 15. september stod første del av ''[[Russland og vi]]'' på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden. Bokversjonen var klar like før jul, med Quislings egne fotografier som illustrasjoner.<ref name="Dahl(1996)" />

''Russland og vi'' hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling-biograf og historiker [[Hans Fredrik Dahl]] beskriver teksten som «et gjennomgående og sammenhengende resonnement for rasen som den ordnende faktor i samfunnslivet», der Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.»<ref name="Dahl(1996)" />

Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon». Quisling så i boken faktisk til [[Storbritannia]] som motkraften til bolsjevismen, og la mindre vekt på Tyskland.<ref name="Midgaard-39" /> Dette gjorde at Quisling måtte omarbeide teksten en del da den ble nyutgitt – denne gangen også på tysk – under krigen, og ved siden av å tone ned det pro-britiske preget la han også inn en del [[antisemittisme|antisemittiske]] formuleringer.<ref name="Dahl(1996)" />

== «Nordisk Folkereisning» ==
[[Fil:Nordisk folkereisning.jpg|miniatyr|upright|Organisasjonen [[Nordisk Folkereisning]] var forløperen til partiet [[Nasjonal Samling]]. [[Solkors#Solkorset i Norge|Solkorset]], NS' senere emblem, var tatt i bruk allerede i 1931.]]

Utover 1930 møttes en gruppe mennesker rundt Quisling og Frederik Prytz, ofte i Prytz' leilighet i [[Hafrsfjordgata (Oslo)|Hafrsfjordgaten 7]]. Med i denne kretsen var blant annet [[Herman Harris Aall]], [[Ragnvald Hvoslef]], [[Adolf Munthe]] og [[Halvor Hansson]], og det ble stadig diskutert å danne en ny politisk organisasjon. Organisasjonen [[Nordisk Folkereisning]] (NF) ble formelt stiftet 17. mars 1931, og ordstyrer Prytz uttalte store ord på stiftelsesmøtet på [[Håndverkeren (Oslo)|Håndverkeren]]:

<blockquote>Hva vi nu har tatt fatt på er, så vidt jeg vet, det første forsøk som har vært gjort her i Norden på å bygge opp en politisk doktrine bevisst avledet av vårt folks rasemessige egenart. Da vårt folk som en del av den store nordiske folkefamilie i så henseende ikke står alene, har vi kanskje lagt grunnen til en bevegelse som kan få store og uanede følger.<ref name="Hartmann(1970)-54" /></blockquote>

Prytz skulle vise seg i å få rett i at bevegelsen han og Quisling dannet, kom til å få store og uanede følger, da den i mai 1933 kom til å danne kjernen i partiet [[Nasjonal Samling]]. Foreløpig var imidlertid Nordisk Folkereisning en lukket forsamling, der det typiske medlem hadde borgerlig bakgrunn, og enten var yrkesmilitær eller forretningsmann.

Quisling ble det politiske midtpunktet for organisasjonen, og med utgangspunkt i Nansen-nekrologen hans fikk Nordisk Folkereisning fem ambisiøse hovedpunkter på programmet, der de ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning».<ref name="Dahl(1991)-159" /> I programmet gikk Quisling hardt til angrep på det parlamentariske system, som han mente ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til [[Arbeiderpartiet]] – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…»<ref name="Høidal(1988)-56" /> Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et [[Korporativisme|korporatistisk]] samfunn etter [[fascisme|fascistisk]] modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av [[Norges politiske system]].<ref name="Høidal(1988)-58" />

Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «[[fører]]en» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde uavvikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer. Dette var en modell som i store trekk kom til å bli videreført i Nasjonal Samling, som kom til å ha samme organisasjonsstruktur.<ref name="Høidal(1988)-59-60" />

== Forsvarsminister 1931–1933 ==
[[Fil:Peder Kolstad.jpg|miniatyr|upright|[[Bondepartiet]]s [[Peder Kolstad]] delte Quislings motvilje mot [[Arbeiderpartiet]], og tok ham med i [[Peder Kolstads regjering|sin regjering]] på anbefaling fra [[Thorvald Aadahl]], redaktør i ''[[Nationen]]''.]]
Etter at [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckels]] [[Johan Ludwig Mowinckels andre regjering|Venstre-regjering]] gikk av i mai 1931 etter [[Lilleborgsaken]] gikk regjeringsoppdraget til [[Bondepartiet]], på tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Regjeringen fikk en særdeles tøff start, med en rekke problemer arvet fra tidligere regjeringer: statsregnskapet for 1931 viste en alvorlig inntektssvikt, mens budsjettet for 1932–1933 var det laveste hittil i århundret.<ref name="Dahl(1991)-165-168" />

Quisling hadde som så mange andre statsråder i den nye [[Peder Kolstads regjering|Kolstad-regjeringen]] liten politisk eller parlamentarisk erfaring. Det var på anbefaling fra ''[[Nationen]]''-redaktør [[Thorvald Aadahl|Aadahl]] at statsminister [[Peder Kolstad]] valgte Quisling, som ikke engang var medlem av Bondepartiet. «Russland og vi»-artiklene hadde imidlertid imponert Bondeparti-ledelsen, og Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.<ref name="Dahl(1991)-166" />

''[[Arbeiderbladet]]'' angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale». Nordisk Folkereisning skulle i utgangspunktet være en hemmelig organisasjon, men 28. mai ble organisasjonen kjent i offentligheten da ''Arbeiderbladet'' offentliggjorde bevegelsens program. Resten av pressen fulgte opp, og ''[[Dagbladet]]'' omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen. Quisling gikk ut av Nordisk Folkereisning etter press fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere, men så lenge han nektet å kommentere organisasjonen og dens medlemmer offentlig, fortsatte angrepene i media.<ref name="Høidal(1988)-67" />

=== Menstadslaget og ishavsimperialisme ===
[[Fil:Arbeiderbladet Quisling.PNG|miniatyr|Vitsetegning i ''[[Arbeiderbladet]]'' 10. juni 1931. I samtiden fikk forsvarsminister Quisling skylden for å ha satt inn miltærstyrker i forbindelse med [[Menstadslaget]], men rollen hans har blitt noe nedtonet i nyere historieforskning.]]
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved [[Norsk Hydro]]s anlegg på [[Menstad]]. «[[Menstadslaget]]», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister [[Asbjørn Lindboe|Lindboe]] tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Vidkun Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. 

På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev ''Arbeiderbladet'', og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.<ref name="Dahl(1991)-169-172" />

Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde [[Grønlandssaken|tatt seg til rette]] på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det [[Eirik Raudes Land]]. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra [[Grønlandslag]]ene ved [[Gustav Smedal]] og et hardkjør i ''[[Dagbladet]]'' besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene, og nevner ikke saken i sine private papirer.<ref name="Dahl(1991)-178" />

=== Pepperoverfallet, Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid ===
[[Fil:Røverfilm.JPG|miniatyr|«[[Pepperoverfallet]]» 2. februar 1932 splittet det politiske Norge, og gjorde forsvarsminister Quisling enda mer omstridt i samtiden. ''Arbeiderbladet''s vinkling gikk ut på at Quisling var «politisk utilregnelig» og hadde «båret sig an som en gal mann», og foreslo å droppe den planlagte økningen av forsvarsbudsjett til fordel for å «utvide [[Gaustad sykehus|Gaustad]]».<ref name="utvide-Gaustad" />]]
5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev ''[[Aftenposten]]'', mens ''Arbeiderbladet'' hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet».<ref name="Hartmann(1970)-83" />

Det faktiske hendelsesforløpet var noe uklart, men Quisling hevdet at han var blitt overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet. Den ukjente gjerningsmannen skal ha kastet [[pepper]] i øynene hans og stukket ham med kniv, før han stakk av med en koffert med ukjent innhold. Quisling dro så hjem til Frogner, og meldte ikke saken til politiet før neste dag.<ref name="Hartmann(1970)-85" />

«[[Pepperoverfallet]]» ble vinterens store sak i pressen, og avisene hadde svært ulikt syn på episoden. [[Arbeiderpressen]] var kritisk og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv, mens ''Tidens Tegn'' og ''Nationen'' aktivt forsvarte Quisling. Debatten førte til at politiet offentliggjorde en mengde rapporter fra etterforskningen, og de tekniske sporene og vurderingene til de medisinsk sakkyndige [[Francis Harbitz]] og [[Peter Nicolay Bull]] viste seg å støtte Quislings versjon.<ref name="Dahl(1991)-194" /><ref name="Hartmann(1970)-86-87" /> Spekulasjonene fortsatte imidlertid, og Quisling selv var lite interessert i å kommentere saken, som aldri ble oppklart. Overfallet bidro imidlertid til en ytterlige [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] rundt Quislings person, og diskusjonene rundt Quislings troverdighet fortsatte i årevis etterpå.<ref name="Dahl(1991)-195-199" />

{{Sitat|Jeg har her fotografier, gjenpart fra en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den vises at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har i 1928–29 fått {{formatnum:500000}}&nbsp;kr av en utenlandsk makt. […] [D]et er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare. […]<br />
Hvad dernest angår Det norske Arbeiderparti, så sier man, det er ikke lenger revolusjonært. Men hvad er forskjellen mellem Det norske Arbeiderparti og Moskva-kommunistene? Det er den samme forskjell som mellom de gresk-katolske og de romersk-katolske. De gresk-katolske anerkjenner ikke paven i Rom, Arbeiderpartiet anerkjenner ikke paven i Moskva. Men de holder på [[Lev Trotskij|Trotsky]], en mann som er for rød selv for Russland. […]<br />
Det kan ikke være vanskelig å forutse, hvor dette fører hen, at hvis det ikke blir en forandring i dette, fører det før eller senere til en katastrofe. […]<br />
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere og vårt hele samfund kjemper en hård kamp, blir det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal endre med sammenbrudd. […]|Quislings innlegg i Stortingets trontaledebatt, 7. april 1932<ref name="Stortingsreferat8-1932" />|right}}
Etter at statsminister [[Peder Kolstad|Kolstad]] døde etter lengre tids sykeleie, overtok [[Jens Hundseid]] som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at [[Jon Sundby]] hadde forsvart Quisling, ble han med videre i [[Jens Hundseids regjering|den nye regjeringen]].<ref name="Dahl(1991)-200" />

[[Trontalen (Norge)|Trontaledebatten]] ble spesielt opphetet dette året. Etter at arbeiderpartitoppene [[Johan Nygaardsvold]] og [[Børge Olsen-Hagen]] hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol 5. april – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon.<ref name="Hartmann(1970)-104-105" /> Talen ble en politisk bombe. 

Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer. Industrilederen [[Thorry Kiær]] skrev at «første runde gikk i Deres favør», mens forfatteren [[Johan Bojer]] skrev at «jeg kan ikke tilbakeholde min begeistring».<ref name="Dahl(1991)-205" /> I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet. Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget. Dessuten var det oppsiktsvekkende at den påståtte revolusjonære virksomheten hadde fått pågå i lang tid uten at myndighetene hadde tatt affære &ndash; dette slo kun tilbake på Quisling selv. «Nu har De ødelagt alt for Dem selv», hvisket [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckel]] til Quisling da han gikk ned fra talerstolen.<ref name="Dahl(1991)-206" />

Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjenom Quislings dokumentasjon. Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten. Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander. Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast. Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør».<ref name="Dahl(1991)-208-213" /> Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn, men i senere taler til Stortinget var han noe mer moderat i sin kritikk av [[Bolsjevik|bolsjevismen]].<ref name="Dahl(1991)-215-216" />

Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseids forsøk på å skifte ut forsvarsministeren hadde skapt et voldsomt motsetningsforhold, og stats- og forsvarsministeren kom til å danne to motpoler i regjeringen. Dette gjorde at Quisling forfattet en lang rekke notater som han sendte til de andre statsrådene, og disse omfattet både angrep mot statsministeren og Quislings egne tanker og idéer, men førte bare til undring innad i regjeringen.<ref name="Brevig-18" /> Sannsynligvis forsøkte Quisling å utmanøvrere Hundseid og overta formannsvervet i Bondepartiet selv, og i forbindelse med den såkalte [[Kullmann-saken]] gikk Quisling så langt at han den 20. november skriftlig bad Hundseid gi opp statsministerposten. På tross av dette åpenbare angrepet lyktes ikke Hundseid med å skyve Quisling ut av regjeringen, noe som tyder på at Quisling hadde en sterk posisjon innad i partiet. Da Hundseid ble gjenvalgt som partiformann 9. mars, var det imidlertid klart at partiet hadde tatt stilling i lederspørsmålet, og 24. mars sendte Quisling et brev til Bondepartiets stortingsgruppe der han erklærte at Hundseid hadde «forkludret partiets politikk» og at han dermed valgte å tre ut av partiet.<ref name="Brevig-27" />

== Dannelsen av Nasjonal Samling og valget i 1933 ==

[[Fil:Quisling tar avskjed med Bondepartiet.jpg|miniatyr|Selv om [[Nasjonal Samling]] aldri ble noen suksess blant velgerne, fikk Quisling stor oppmerksomhet i den borgerlige pressen i 1930-årene. Ved dannelsen av partiet kom for eksempel hele partiprogrammet på trykk i ''[[Adresseavisen]]''.]]
[[Fil:Quisling 8615477543 80a2a80fb7 o.jpg|miniatyr|upright|Quisling taler på [[Stiklestad]], [[Olsok]]helgen 28.–29. juli 1934. NS' politiske samlinger ble lagt til steder som Stiklestad<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062624005 Om NS' landstevner på Stiklestad i ''Verdalsboka : Verdal 1940–1945'' side 197–205]
</ref> og [[Hafrsfjord]] for å knytte bånd til viktige hendelser i [[Norges historie|norgeshistorien]].]]
På tampen av 1932 var det begynt å løpe rykter om at Quisling var på vei til å danne et nytt politisk parti. [[Kullmann-saken]] og maktkampen med Hundseid hadde gitt Quisling mange støttespillere på høyresiden, selv om de etablerte borgerlige partiene var begynt å ta avstand fra ham. Samtidig hadde Quislings hjelpere Adolf Munthe og Frederik Prytz gått til høyreorienterte organisasjoner som [[Fedrelandslaget]], [[Norges Samfundshjelp]] og [[Samfundsvernet]] og foreslått et formelt samarbeid. Selv om ledelsen i organisasjonene var lunkne, gikk ryktene fort i politiske kretser.<ref name="Dahl(1991)-234-235" />

Vidkun Quisling og hans krets hadde faktisk vurdert å gripe til makt for å danne en såkalt nasjonal riksregjering høsten 1932.<ref name="Dahl(1991)-247" /> Da Mowinckel felte regjeringen Hundseid i februar 1933, hadde imidlertid Quisling bestemt seg for å arbeide innenfor det parlamentariske system for å nå målet om en bred og handlekraftig nasjonal riksregjering.<ref name="Dahl(1991)-252" /> Quislings nærmeste krets – bestående av hans gamle venner Prytz, Munthe og Hvoslef fra Nordisk Folkereisning samt advokatene [[Johan Bernhard Hjort]] og [[Christopher Borchgrevink]] – mente Quisling hadde støtte blant velgerne, og ønsket primært å fremme Quisling som leder for en borgerlig samlingsbevegelse. De foreslo et samarbeid med Bondepartiet, Fedrelandslaget, [[Frisinnede Folkeparti]] og deler av [[Høyre]], men ambisjonene var neppe helt realistiske. Nordisk Folkereisning-kretsen la i løpet av april opp lover for et nytt politisk parti, og Quisling var lenge i forhandlinger med ledende Bondepartipolitikere med tanke på et formelt samarbeid. Quislings absolutte krav om at Hundseid måtte avsettes, gjorde imidlertid at forhandlingene strandet, og i begynnelsen av mai gav Nordisk Folkereisning-miljøet opp å få til et samarbeid.<ref name="Høidal(1988)-101-104" />

Dannelsen av partiet [[Nasjonal Samling]] (NS) skjedde temmelig ustrukturert. Ledelsen i Nordisk Folkereisning satt i daglige møter i perioden åttende til ellevte mai, men man ble ikke enig om noe klart politisk program, hvordan partiet skulle finansieres, eller strategien frem mot stortingsvalget samme høst. Stiftelsesmøtet 13. mai gav heller ikke noe klart svar på veien videre, annet enn at Quisling skulle gå ut i den borgerlige pressen 16. mai og oppfordre til «nasjonal samling». Quisling fremstilte her NS mer som en «bevegelse utenom partiene» enn et selvstendig politisk parti, og gikk igjen ut og inviterte de etablerte borgerlige partiene til samarbeid. Dette ble imidlertid lunkent mottatt av de andre partiene, og 28. juni ble [[Nasjonal Samling]] formelt registrert som parti.<ref name="Høidal(1988)-106-108" />

Det var flere punkter som skilte Nasjonal Samling fra de andre borgerlige partiene. Nordisk Folkereisnings idéer om korporativisme ble videreført, og «Rikstinget» skulle erstatte Stortinget. Partiprogrammet understreket den nordiske rases overlegenhet overfor andre raser, og lanserte et «storgermansk forbund» mellom [[Pangermanisme|de germanske folkegruppene]]. Partiet skulle i motsetning til andre partier styres ovenfra og ned, med en ''[[fører]]'' på toppen. Partiet tok også til seg symboler og begreper fra Norges middelalder («[[Norgesveldet]]»), og brukte for eksempel det såkalte [[Solkors#Solkorset i Norge|Olavskorset]] som symbol. Partiets paramilitære organisasjon fikk navnet [[Hirden]] (etter middelalderens [[Hird og hirdmenn|hirdmenn]]), mens partiets politiske samlinger ble lagt til steder som [[Stiklestad]] og [[Hafrsfjord]]. Den norrøne hilsenen [[Heil og sæl!]] og en fremstrakt hånd skulle erstatte former som «god dag» og hilsing med hatt.<ref name="Brevig(1970)-34-37" />

[[Fil:45546 Johan Bernhard Hjort.jpg|thumb|upright|Advokaten [[Johan Bernhard Hjort]] var sentral i Nasjonal Samlings første år, og var en slags uformell nestleder. Etter en maktkamp med Quisling brøt han med partiet i 1937.]]
Det nye partiet skaffet seg lokaler i [[Prinsens gate (Oslo)|Prinsens gate 7B]] i Oslo sentrum og tok fatt på arbeidet med å skaffe finansiering til valgkampen. På tross av kontakter i pengesterke miljøer viste dette seg å være vanskelig, og bevegelsen kom i alle førkrigsårene til å slite økonomisk. Samarbeidet med [[Bygdefolket|Bygdefolkets krisehjelp]] hjalp heller ikke på finansene: Krisehjelpen tilbød seg sommeren 1933 å fusjonere med Nasjonal Samling dersom NS tok over organisasjonens gjeld. Avtalen ble omstridt i begge organisasjoner, men det politiske samarbeidet skapte i alle fall oppmerksomhet utad.<ref name="Dahl(1991)-265-267" />

Den 12. juli skrev Quisling til de andre borgerlige lederne med tanke på et [[listeforbund]]. Forslaget skapte flere måneder med debatt innad i Høyre, der formann [[C.J. Hambro]] var sterkt imot mens andre i ledelsen skal ha vært mer positive. Avslaget ble varslet med en NS-kritisk ''[[Aftenposten]]''-leder, og etter det formelle Høyre-avslaget 30. august markerte også Frisinnede avstand til Quisling. Bondepartiet sentralt gikk heller ikke med på noe samarbeid, men fristilte kretsene til å inngå lokale avtaler. Det hjalp ikke at Fedrelandslaget oppfordret til forsoning – Quislings nye samlingsparti ble stående helt på utsiden av det partipolitiske samarbeidet.<ref name="Dahl(1991)-270-271" />

Til [[Stortingsvalget 1933]] kom Nasjonal Samling til å stille lister i 17 av 29 valgkretser. Quisling toppet Oslo-listen foran [[Adolf Hoel]], mens Hjort var førstekandidat i Akershus. [[Thor Tharum]] toppet listen i Trøndelagsbyene, og NS hadde skaffet seg sterke kandidater med [[Hans S. Jacobsen]] (byene i Akershus og Østfold) og [[Christen Knudsen (1873)|Christen Knudsen]] (byene i Telemark og Aust-Agder). Partiet hadde til sammen 144 kandidater, hvorav ni kvinner.<ref name="Dahl(1991)-282-283" />

Det var på forhånd uklart hvor store sjanser NS hadde ved valget. Nøkterne krefter i partiet trodde nok på mandater i Oslo, Akershus og Telemark, mens optimister som Hjort hadde som målsetting 7–8. Innad i Høyre var man redd for velgerflukt til NS, og i Bondepartiet trodde man også på mandater til Quislings parti. Alle bekymringer viste seg å være grunnløse, for med {{formatnum:27850}} stemmer (ca. 3,5 %) ble det ikke et eneste stortingsmandat på Nasjonal Samling. Valget ble på alle måter en fiasko for Quisling. Ikke nok med at han med {{formatnum:5500}} stemmer i Oslo ikke kom inn på Stortinget, men hele borgerlig side stod sterkt svekket tilbake. Arbeiderpartiet var med over 40 % av stemmene valgets klare vinner, og alle drømmer om en nasjonal samlingsregjering under Quislings ledelse var knust.<ref name="Dahl(1991)-288-289" />

== NS blir et mini-parti ==
{{Sitat|'''Nasjonal Samlings mål er:''' ''Nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier, et solidarisk norsk folkesamfund bygget op organisk på yrkeslivets grunn, med et sterkt og stødig styre. Ut fra dette grunnsyn vil bevegelsen gjennemføre følgende program:''<br />
1. En handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk.<br />
11. Lockout og streik forbys.[…]<br />
20. Familien og hjemmet vernes. Vyrdnaden for kvinnens virke i hjemmet og for morskallet høines.[…]<br />
22. Kristendommens grunnverdier vernes.<br />
26. Den naturlige sammensmelting av de to målfører til ett norsk skriftsprog fremmes, men uten tvang.<br />
30. Utenrikspolitikken skal søke tilknytning til rase-, kultur- og interessebeslektede folk verden over for særlig på denne fellesgrunn å gjøre vår innsats i folkenes verdensfellesskap.<br />|Utdrag fra partiprogrammet til NS, 1934. Dette ble utarbeidet mot Quislings vilje, men var likevel offisiell NS-politikk frem til partiet gikk under i 1945.<ref name="Høidal(1971)-447" /><ref name="partiprogram1934" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1940 | tittel = Program for NS | utgivelsessted = Oslo | forlag = Thule-selskapet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808024 | side = }}</ref>|right}}

Vidkun Quisling fremstod som handlingslammet etter valgnederlaget i 1933. Han hadde forventet å bli en sentral politisk figur i Norge som stortingsrepresentant og leder for en felles «front mot Marxismen», og når dette ikke skjedde klarte han ikke å beholde full kontroll over partiet. Sterke krefter i partiet gikk da sammen for å lage et nytt partiprogram, med langt mer konkrete mål enn hva som hadde fremkommet i Quislings svevende retorikk. Quisling protesterte mot det nye programmet, som likevel ble vedtatt i partiapparatet. Quisling godkjente det noe motvillig i februar 1934. Han tok i ettertiden full ære for det selv, og overså eller rasjonaliserte bort dets tilblivelse.<ref name="Høidal(1971)-447" /> Det nye NS-programmet krevde en «norsk, ny og sann sosialisme» basert på «nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier» og med et «sterkt og stødig styre». Partiet krevde videre en slutt på arbeidsledigheten, en «nasjonal bondepolitikk som trygger en fri, selveiende bonde- og småbrukerstand», offentlig støtte til fiskere, et styrket helsevesen og skole, og styrking av [[handelsbalanse]]n i Norges favør.<ref name="partiprogram1934" /><ref name="Høidal(1971)-448" />

Våren 1934 tok Johan Bernhard Hjort på nytt initiativ til å knytte bånd til andre partier og organisasjoner, og inviterte [[Bondepartiet]], [[Norges Bondelag]], [[Fedrelandslaget]] og [[Frisinnede Venstre]] til samtaler. Hjort opererte uavhengig fra Quisling, og søkte å danne en «nasjonal» blokk som kunne ta over makten i tilfelle regjeringskrise. Sonderingene førte delvis frem over sommeren, men det mulige samarbeidet strandet på høsten da Bondepartiformann [[Jens Hundseid]] valgte å bryte samtalene. I løpet av året forsvant all støtte til Quisling og Nasjonal Samling fra de etablerte borgerlige partiene og miljøene, og selv Quislings gamle støttespillere i pressen sviktet da redaktørene [[Thorvald Aadahl|Aadahl]] i ''Nationen'' og [[Rolf Thommessen|Thommessen]] i ''Tidens Tegn'' sluttet å gi ham spalteplass.<ref name="Høidal(1971)-448-450" />

[[Kommunestyrevalget 1934]] ble karakterisert som et «gjennombrudd» innad i NS-bevegelsen. Der partiet året før hadde blitt stående uten stortingsmandater hadde de nå fått valgt inn 28 kommunestyrerepresentanter i [[herredskommune]]ne og 41 i [[bykommune]]ne. Likevel var det ikke stor grunn til å juble, da partiet kun hadde fått 0,82 % av stemmene i herredskommunene og 2,75 % i bykommunene. Av 743 ordførere i Norge fikk Nasjonal Samling kun én.<ref name="Høidal(1971)-450-451" />

De neste årene ble Quisling stadig mer ekstrem i sine politiske utspill. Han støttet [[Den andre italiensk-abessinske krig|det italienske angrepet på Etiopia i 1935]], og avfeide [[Folkeforbundet]]s kritikk av [[Benito Mussolini|Mussolini]] med at de var styrt av «okkulte krefter» som arbeidet for en «marxistisk verdensrevolusjon». Han gikk også til angrep mot Arbeiderparti-regjeringen med den begrunnelse at den var «ulovlig» siden partiet var ledet av «revolusjonære marxister», og i 1936 foreslo han formelt for Stortinget at partisystemet skulle oppløses og erstattes av en korporativ stat. Til Quislings store irritasjon ble forslaget ignorert av Stortinget uten debatt, og også angrepene på Arbeiderpartiet ble oversett av alle andre enn NS og enkelte høyreekstreme miljøer. Quisling politianmeldte også Arbeiderpartiets [[Trygve Lie]] for å forsøke å bringe Norge under kontroll av fremmed makt, og han sendte også et åpent brev til Kong Haakon der han bad monarken avskjedige regjeringen, i det som i praksis ville ha vært et [[statskupp]]. Ingen av Quislings utspill ble tatt seriøst i mediene eller i de etablerte politiske partiene, og ved siden av å gjøre seg selv til latter sørget Quisling effektivt for å gjøre det umulig for andre partier å samarbeide med Nasjonal Samling.<ref name="Høidal(1971)-451-453" />

[[Fil:Quisling Setesdal 1936.jpg|miniatyr|Quisling taler under et NS-arrangement i [[Setesdal]], ca 1936.{{Byline|Thomas Neumann / Riksarkivet}}]]
På tross av at alle muligheter for valgsamarbeid med andre borgerlige partier var døde gikk Quisling inn i valgkampen til [[stortingsvalget 1936]] med stor optimisme. Nasjonal Samling regnet nok en gang med å bli representert på Stortinget, og etter å ha jobbet metodisk med å bygge opp partiapparatet de foregående årene stilte nå NS liste i alle landets valgkretser. Dette viste seg imidlertid å virke mot sin hensikt, og partiets begrensede ressurser hadde ikke mulighet til å drive en effektiv landsomfattende valgkamp. Det var spesielt vanskelig for partiledelsen å rekke over Nord-Norge, og situasjonen ble ikke bedre av at partiets firkantete byråkrati forbød lokale NS-tillitsvalgte å ha egne valgarrangementer. Hele valgkampen dreide seg rundt Quislings person, som imidlertid ikke klarte å overbevise massene: Quisling var ingen stor folketaler, og han talte monotont og med trykk på feil ord. Valgresultatet ble enda dårligere enn i 1933, og med kun {{formatnum:26566}} stemmer (1,83 %) var partiet langt unna å komme inn på Stortinget.<ref name="Høidal(1971)-457-459" />

Etter nok et dårlig valg hadde sterke krefter i partiet fått nok av Quislings lederstil. Det hadde utviklet seg et kritisk miljø rundt nestkommanderende Johan Bernhard Hjort, og i oktober foreslo Hjort at førerens rolle skulle begrenses og at mer makt skulle legges til fylkesorganisasjonene. Hjort stod selv sterkt ute i organisasjonen, og en slik modell hadde styrket hans egen makt betraktelig. Dette ble startskuddet til en lang maktkamp mellom Quisling og Hjort. Da Quisling ignorerte forslagene forsøkte Hjort å kalle sammen NS' øverste organ (Rådet) for å behandle dem. Dette ble også sabotert av Quisling, noe som gjorde at Hjort forsøkte å gå bak Quislings rygg og kontakte partiets fylkesførere direkte. Konflikten fortsatt på nyåret, og i februar 1937 fikk Hjort nok og meldte seg ut. Det samme gjorde mange av støttespillerne hans i Hirden og i fylkesorganisasjonene. Mange kritikere forble imidlertid i partiet, og i mai sørget en rasende Quisling for å ekskludere alle som ikke stilte seg bak ham. Kaoset gjorde at mange moderate NS-medlemmer meldte seg ut utover året, og på tross av at Quisling nå satt med full kontroll over partiet var det blitt en skygge av hva det hadde vært. Nasjonal Samling hadde store økonomiske problemer etter alle utmeldelsene, og partiavisen ''[[Fritt Folk]]'' var på randen av nedleggelse.<ref name="Høidal(1971)-460-466" />

[[Kommunestyrevalget 1937]] ble en katastrofe for Nasjonal Samling. Med 1164 stemmer i herredskommunene og 258 stemmer i bykommunene mistet partiet nesten alle kommunestyrepresentanter, og satt kun igjen med syv stykker på Østlandet. Flesteparten av de kompetente tillitsvalgte i partiet hadde forlatt det etter maktkampen mellom Quisling og Hjort, og valgresultatet viste at det gjenværende NS nå var på størrelse med en liten [[sekt]]. Partiet fortsatte å eksistere etter valget, men kun bestående av fanatiske Quisling-tilhengere og helt marginalisert i norsk politikk.<ref name="Høidal(1971)-466" />

== De første krigsårene ==

=== Krigen nærmer seg Norge ===
[[Fil:Statsakt in Berlin..jpg|miniatyr|Ideologen [[Alfred Rosenberg]] var en av Quislings viktigste allierte i Berlin. Etter et møte i desember 1939 skrev Rosenberg i dagboken at neste gang de møtes, ville «Norges ministerpresident hete Quisling».<ref name="Høidal(1988)-245" />]]
Den såkalte [[Altmark-saken|Altmark-affæren]] slo ned som en bombe i norsk offentlighet i februar 1940. En sengeliggende Quisling så på hendelsen som en bekreftelse på hans verste mareritt – Norge var på vei til å bli krigens midtpunkt. Quisling hadde diskutert Norge med Hitler i Berlin året før, og hadde all grunn til å tro at tyskerne nå ville gå til aksjon. Det var imidlertid særdeles uklart for Quisling hvilke planer Hitler og den tyske ledelsen hadde lagt for ham og NS, og partiet var derfor i liten grad klart til å spille en aktiv rolle i begivenhetene. Dette var også blitt åpenbart for Hitler og Rosenberg i Berlin, som i løpet av våren totalt avskrev å bruke et Quisling-kupp som en del av en overtagelse av Norge.<ref name="Dahl(1992)-59-60" />

I mars gikk en friskmeldt Quisling i gang med partiarbeidet igjen, og blant annet forberedte han ''Fritt Folk''s overgang til dagsavis. 31. mars ble arbeidet avbrutt av et telegram fra [[Abwehr]] i Berlin, der Quisling ble bedt om å møte en tysk representant i [[København]]. Quisling kvidde seg for å dra, da han regnet med at han var i søkelyset til både norske og vestallierte myndigheter. Berlin insisterte imidlertid, og to dager senere tok han nattoget nedover, med et møte med [[Frits Clausen]] som påskudd.<ref name="Dahl(1992)-67-69" />

I København ventet Abwehr-oberst [[Hans Piekenbrock]]. Piekenbrock var ikke spesielt imponert over hvordan Quisling svarte for seg, og nordmannen var som regel unnvikende hver gang Piekenbrock spurte om den norske forsvarsberedskapen. Quisling fortalte imidlertid litt om de norske flyplassene, og fortalte Piekenbrock at han antok at [[Oslofjorden]] sannsynligvis ikke var minelagt. Quisling vurderte det også til at norske festninger neppe ville skyte mot fremmede krigsskip uten å ha klarert saken med høyere myndighet. Samtidig forsøkte han å fiske opplysninger ut av tyskeren, uten å få noe fornuftig ut av ham. Quisling var derfor fortsatt like uvitende om tyskernes planer, selv om han nok må ha forstått at noe konkret var i gjære.<ref name="Dahl(1992)-69-70" />

=== Kuppforsøket april 1940 ===
{{Utdypende|Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940}}
{{Sitat|Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom.[…]

Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister […]

Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. […]|Utdrag fra [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|Quislings radiotale 9. april 1940]].<ref name="virsommeord108" />|right}}
[[Fil:German soldiers in Oslo 9 April 1940.jpg|miniatyr|Tyske soldater marsjerer opp [[Karl Johans gate]], 10. april 1940.]]
[[Fil:Nazi-occupied Parliament of Norway 1941.jpg|miniatyr|Quislings [[Vidkun Quislings første regjering|kortvarige april-regjering]] tok opphold i [[Stortingsbygningen]]. Den varte kun i seks dager før den ble avsatt av tyskerne og erstattet med [[Administrasjonsrådet]]. Her er Stortinget dekorert med [[Tysklands flagg#Det tredje rike 1933–1945|orlogsflagg med hakekors]], [[V-tegn]] og propagandabanneret «[[Hitler-Tyskland|Tyskland]] seirer på alle fronter» {{Byline|[[Anders Beer Wilse]], 1941}}]]
Om morgenen den 8. april minela vestmaktene [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]] og områder på vestlandet. Vidkun Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvolds]], [[C.J. Hambro|Hambros]] og [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckels]] ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at

<blockquote>''Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre har bragt Norge op i.'' […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]<ref name="flygeblad-8-april" /></blockquote>

Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister.<ref name="Dahl(1992)-73-74" /> Quisling og sekretæren hans [[Harald Franklin Knudsen|Harald Knudsen]] tok inn på [[Hotel Continental]] for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var [[Angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen]] i gang.

Om morgenen banket [[Hans Wilhelm Scheidt]] på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på [[«Blücher»]] i [[Pipervika]], og da de tyske styrkene ikke hadde kommet som forventet, valgte han å improvisere. [[Albert Viljam Hagelin]], Scheidt og Quisling besluttet nå å iverksette statskuppet, på tross av at dette ikke var blitt klarert med den tyske militære eller politiske ledelsen. Den norske regjeringen hadde imidlertid forlatt Oslo, og i det politiske vakuumet den etterlot seg, så Quisling muligheten til å presentere en ny regjering ledet av ham selv som et ''[[fait accompli]]'' til [[Curt Bräuer]] og tyskerne.<ref name="Dahl(1992)-78-79" />

På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente, var forduftet, måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak. Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i [[Sturmabteilung|SA]]-uniform til de tyskokkuperte [[NRK]]-lokalene i [[Olav Vs gate (Oslo)|Roald Amundsens gate]] for å få Quisling på eteren. Riksprogramsjef [[Olav Midttun]] var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter. Litt over halv åtte fikk Quisling [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|lest opp erklæringen sin]], før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav [[Kristian Welhaven|politimester Welhaven]] ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte [[Norges Rederiforbund|Norges Rederforbund]] da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.<ref name="Dahl(1992)-81-87" />

Klokken ti gikk Quisling på lufta igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han [[Vidkun Quislings første regjering|regjeringen sin]]. Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var «direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom», og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for dem som ikke lød ordre fra den nye regjeringen. Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn».<ref name="Dahl(1992)-87-88" />

Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Da næringslivet og rettsapparatet også så på Quisling som et blindspor, fikk Bräuer overtalt Berlin til å gi kontrabeskjed, og i kretsen rundt høyesterettsjustitiarius [[Paal Berg]] ble det jobbet for å fjerne Quisling.<ref name="Dahl(1992)-91-95" /> 

Samtidig hadde Quisling problemer i egne rekker, og både [[Gulbrand Lunde]], [[Ragnar Skancke]], [[Frederik Prytz]] og [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] var uvillige til å bli med i den nye regjeringen. Store deler av NS bestod av offiserer, og betydelige deler av medlemsmassen valgte å ignorere troskapseden de hadde avlagt til Quisling og heller kjempe på Nygaardsvold-regjeringens side mot invasjonen. Historikeren Hans Fredrik Dahl anslår at «minst hver tredje og sannsynligvis hver annen svorent lojale Quisling-tilhenger falt fra i aprildagene, om ikke fler».<ref name="Dahl(1992)-98-99" />

Vidkun Quislings sterkeste kort de første aprildagene var kontrollen med massemediene, herunder NRK, [[Norsk Telegrambyrå|NTB]] og Oslo-avisene. Disse fulgte i hovedsak Quislings direktiver, selv om den militære sensuren blokkerte mange politiske utspill.<ref name="Dahl(1992)-102" /> Fra og med 13. april fikk Quisling vanskeligere for å slå igjenom, og i løpet av de neste par dagene ble han satt helt på sidelinjen. Det tyske utenriksdepartementet hadde da sendt [[Theodor Habicht]] til Norge for å løse opp i flokene, og Habicht var blitt lite imponert av NS-føreren. Bräuer og Habicht jobbet heller for å la Høyesterett administrere de besatte områdene, og den 15. april ble [[Administrasjonsrådet]] opprettet, mot Quislings vilje. Hitler hadde bestemt seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.<ref name="Dahl(1992)-110-116" />

=== Maktkampen med Terboven ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-17049, Joseph Goebbels spricht.jpg|miniatyr|upright|Quisling møtte [[Joseph Goebbels]] i Berlin sommeren 1940. Goebbels skrev i dagboken sin at Quisling var en «[[Völkisch-bevegelsen|germansk-völkisch]] svermer» som «neppe kunne lede noe land». «Men i sinnelag og anskuelser er han i orden.»<ref name="Dahl(1992)-139" />]]

Nygaardsvold og Kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte utover våren og forsommeren. Vanskelighetene i felttoget opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Hitler kalte derfor tilbake sendemann Bräuer, og innsatte den lojale partimannen [[Josef Terboven]] som ''[[Rikskommissær|Reichskommisar]]'' og øverste leder i det besatte Norge.<ref name="Høidal(1988)-319-321" />

NS-bevegelsen var i dårlig forfatning da Terboven kom til Norge, og han forstod raskt at Quisling og partiet trengte aktiv hjelp til å bygge seg opp dersom de skulle spille noen støtterolle for tyskerne. Den første tiden sørget derfor Terboven for å holde Quisling og NS-folkene borte fra alle maktposisjoner, på tross av Quislings sterke posisjon hos den nasjonalsosialistiske toppen [[Alfred Rosenberg]] og marinesjef [[Erich Raeder]].<ref name="Høidal(1988)-327-329" /> Quisling forsøkte så å gå rett til [[Rikskanselliet]] i Berlin for å overprøve Terbovens avgjørelser uten å komme noen vei hos Hitler og [[Hans Lammers]], og rikskommissæren fikk i hovedsak styre som han ville.<ref name="Høidal(1988)-332" />

Terboven forsøkte etter hvert å kvitte seg helt med Quisling. Den 25. juni bad han formelt Quisling om å trekke seg som NS-fører og heller reise til Tyskland. Quisling forsøkte å protestere, men Terboven truet med å sette opp et alternativt tyskvennlig norsk parti dersom oppfordringen ikke ble fulgt. Dette ville i praksis være Nasjonal Samlings dødsstøt, og Quisling måtte derfor gå med på å forlate landet. Den 5. juli fløy han til Berlin for det som skulle bli et 45 dagers opphold. Her møtte han [[Joseph Goebbels]] og Rosenberg, og ventet ellers på foretrede for Hitler.<ref name="Dahl(1992)-135-138" /> I august fikk han møte [[Heinrich Himmler]], og senere i måneden bestemte Hitler seg for veien videre for det okkuperte Norge. Noe overraskende gikk Hitler inn for å støtte ''både'' Quisling og Terboven, og den 16. august møtte han endelig Quisling. Quisling la frem planer for en norsk regjering uavhengig av demokratiske prosesser og en systematisk oppbygning av Nasjonal Samling som et statsbærende parti, og Hitler var godt fornøyd med Quislings ideer. Quisling kunne vende tilbake til Norge i triumf. 

I slutten av måneden orienterte Hitler Terboven om at Quisling og Nasjonal Samling skulle bygges opp til å bli den fremtidige maktfaktor i Norge. Inntil videre skulle imidlertid Rikskommissæren ha en ledende rolle, og med mindre Stortingets presidentskap [[Riksrådsforhandlingene|gikk med på å avsette kongen og regjeringen]], skulle Terboven sette opp et kommissarisk styre under egen ledelse &ndash; [[Reichskommissariat Norwegen]].<ref name="Dahl(1992)-147-149" />

=== De kommissariske statsråder ===
[[Fil:Antisemitic graffiti in Oslo, 1941.jpg|miniatyr|«Jøde-parasitten skaffet oss 9. april» – Quisling ble stadig mer [[Antisemittisme|antisemittisk]] i løpet av krigen, og i 1941 talte han for [[Alfred Rosenberg|Rosenbergs]] ''Institutt for utforskning av jødespørsmålet'' i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]]. Her hevdet Quisling bl.a. at Norge hadde {{formatnum:10000}} jøder som satt i «fremtredende nøkkelstillinger på alle områder i samfundslivet».<ref name="Dahl(1992)-213" />]]
25. september annonserte Terboven utnevnelsen av [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|de kommissariske statsråder]]. Quisling fikk ikke plass blant statsrådene, men siden flertallet av dem var NS-medlemmer, øvde han likevel innflytelse igjenom partiet. Nasjonal Samling var nå blitt landets eneste lovlige parti, og Terboven erklærte i radiotalen sin at det i pakt med Hitlers ønsker kun var igjenom Nasjonal Samling at Norge kunne vinne sin «frihet og selvstendighet» tilbake.<ref name="Høidal(1988)-363-364" />

NS-propagandaen forsøkte å fremstille den nye konstruksjonen som en «nasjonal regjering», men den var i praksis fullstendig under tysk kontroll. Quisling var imidlertid optimistisk for fremtiden, og regnet med å overta makten i ikke altfor fjern fremtid. Han brukte de neste månedene på å skissere opp hvordan Norge skulle styres i fremtiden, og fremla blant annet en plan der Norge skulle tilknyttes Tyskland i et «stornordisk forbund». Norge skulle ledes av en riksforstander (Quisling selv) og en korporativ nasjonalforsamling, og det skulle være et tett økonomisk og militært samarbeid med Tyskland.<ref name="Høidal(1988)-368-371" />

Quisling brukte også tiden på å bygge opp partiorganisasjonen, og mot slutten av året hadde NS over {{formatnum:23000}} medlemmer, en seksdobling siden sommeren. I løpet av 1941 økte medlemstallet med ti tusen til. Totalt var omtrent {{formatnum:60000}} personer innom Nasjonal Samling i løpet av krigsårene. Dette var likevel langt unna en massebevegelse, og Quislings ry som [[kollaboratør]] og forræder gjorde at han hadde begrenset appell i de brede lag av folket. Hver gang Quisling ønsket større formell makt i løpet av 1941, ble forespørslene avslått av tyskerne med den begrunnelse at partiet ennå var for lite.<ref name="Høidal(1988)-372-373" />

I løpet av de første krigsårene ble Quisling langt mer [[Antisemittisme|antisemittisk]] i retorikken. Han la seg således langt nærmere de tyske nasjonalsosialistene enn han tidligere hadde gjort. Til stor publisitet i Norge deltok han i en antisemittisk kongress arrangert av Rosenbergs ''Institutt for utforskning av jødespørsmålet'' i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]] i mars 1941, der Quisling argumenterte for å finne en felleseuropeisk løsning på «[[jødespørsmålet]]». Han fortsatte i samme sporet tilbake i Norge. Samme høst holdt han en propagandatale for lojale NS-medlemmer. Her tok Quisling opp hvordan den «jødiske verdensorden» via en verdensomfattende sovjetrepublikk søkte å «utslette de germanske folk og de fundamentale nordiske prinisippene»; det var ifølge Quisling kun mulig via «det nye Tyskland» å beskytte den germanske verden mot de jødisk-styrte makter.<ref name="Høidal(1988)-374-375" />
{{Sitat|Nasjonal Samlings oppgave er å gjennomføre den nye ordning i Norge og å sikre Norges plass i det nye Europa. Dessuten er det vår enkle moralske plikt som nordiske mennesker, dertil i vår nasjonale interesse, å hjelpe hva vi kan til den nye ordens alminnelige seier og gjennomføring i Europa. I første rekke må vi bidra vårt til Tysklands seier, som er Norges seier, og til en hensiktssvarende regulering av forholdet mellom Norge og Tyskland som et ledd i den germanske og europeiske nyordning. […]<br />
Kampfeller! Vi skal tappert og trofast overvinne eller kue all motstand inntil hele folket er vunnet for den nye ordning. Med plan og framsyn i arbeidet skal vi gjennomføre den nasjonale revolusjon, skritt for skritt, fylke for fylke.<br />
Vårt store mål skal vi nå: ''Norge skal ikke bare bli fritt. Det skal bli stort.''|Quislings tale til NS-bevegelsen i [[Colosseum kino]] 5. september 1941.<ref name="tale-210" /> Quisling gikk offentlig ut og varslet en langt hardere linje denne høsten, og aksepterte blant annet Terbovens knallharde tiltak etter den såkalte [[Melkestreiken]].|right}}

I april 1941 henvendte Himmler seg til Quisling med tanke på å få opprettet norske [[Allgemeine-SS]]-avdelinger. Tanken var at SS-soldatene skulle verves blant norske NS-medlemmer. Dette satte Quisling i en vanskelig situasjon, da SS-soldater var forventet å sverge troskap til Hitler og Himmler. Dette kunne true hele NS-bevegelsens enhet. Situasjonen ble ikke bedre av at SS sentralt hadde utpekt [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] til å lede avdelingen. Quisling forsøkte å kontrollere situasjonen ved selv å annonsere opprettelsen av [[Norges SS]] og fremstille det som om avdelingen var hans egen idé. Under innsettelsesseremonien av de første 150 mann ble det sverget troskap til både Hitler og Quisling. I tiden som fulgte, ble det klart at de norske SS-avdelingene i liten grad ble en trussel mot Quislings makt. Stort sett alle de norske SS-frivillige ble sent til fronten i Russland, og i 1942 ble den norske SS-avdelingen omorganisert til [[Germanske-SS Norge]] og i større grad underlagt NS' kontroll.<ref name="Dahl(1992)-221-224" />

Etter [[Melkestreiken]] i september 1941 innførte Terboven [[unntakstilstand]]. 250 mennesker ble arrestert, og radioapparater ble inndratt. Flere fagforeningsfolk og intellektuelle fikk strenge straffer. [[Viggo Hansteen]] ble henrettet. Den tyske framferden skapte sterke reaksjoner i NS-miljøer, men Quisling selv forsvarte en hard linje mot dem han oppfattet som truende kommunister. Dødsdommen ble på mange måter et vannskille mellom den første og mer «uskyldige» okkupasjonstiden og de hardere og mer undertrykkende årene som fulgte, men for Quisling understreket bare de negative reaksjonene i folket at man måtte få avviklet kommissærstyret og få overført formell regjeringsmakt til ham selv og Nasjonal Samling. Den nødvendige kontrollpolitikk «avler hos nordmennene et uutslukkelig hat» når den ble påført utenfra, mente Quisling, mens NS derimot var bedre rustet til å «gjennomføre nyordningen raskere og mer smertefritt».<ref name="Dahl(1992)-239-241" />

== Quisling som ministerpresident ==

=== Statsakten ===
[[Fil:Statsakten, mottakelse på Stortinget..jpg|miniatyr|[[Wilhelm Rediess]], [[Josef Terboven]], Vidkun Quisling og [[Paul Wegener (Gauleiter)|Paul Wegener]] i mottagelse i [[Stortingsbygningen]] under [[Statsakten på Akershus|Statsakten]] i 1942.{{Byline|Riksarkivet/NTB}}]]
[[Fil:Statsakt in Berlin National Archives of Norway.jpg|miniatyr|Quisling mottas hos [[Hitler]] i Berlin 13. februar 1942. Foran fra venstre: rikskommissær [[Josef Terboven]], Quisling, Hitler, sjef for rikskanselliet [[Hans Lammers]], sjefsadjutant [[Julius Schaub]] og partisekretær [[Martin Bormann]] (foran til høyre).{{Byline|Riksarkivet}}]]
På nyåret 1942 var det klart for mer formell makt til Quisling. Den 1. februar mottok Terboven de kommissariske statsrådene, og godtok deres avskjedssøknad. Statsrådene fikk så i oppdrag å velge en ny leder, og Quisling ble straks valgt og utnevnt til «[[ministerpresident]]». Senere på dagen fulgte høytideligheter på [[Akershus festning]], med parader, festmøter i NS og fakkeltog. Om kvelden takket Quisling partifellene fra balkongen på Grand Hotell.<ref name="Dahl(1992)-275" />

Vidkun Quislings maktovertagelse ble av NS forsøkt tilpasset [[Norges Grunnlov|grunnloven]] og det eksisterende system. Stortinget var ikke «opphevet», kun «ute av funksjon». Norge var i prinsippet fortsatt et monarki der den utøvende makt var ledet av [[kongen i statsråd]], selv om regjeringen og kongen igjenom å ha forlatt landet skulle ha tapt sine rettigheter. Quisling så på seg selv som en forvalter av deres myndighet gjennom vervet som ministerpresident. Men i praksis var selvsagt endringen i statsskikk slående, og det var ikke lenger noe [[maktfordelingsprinsippet|maktfordelingsprinsipp]] under Quislings NS-styre. Ministerpresidenten overtok både Stortingets funksjon som [[lovgivende makt|lovgiver]] og regjeringens funksjon som [[utøvende makt]] – det såkalte [[førerprinsippet]]. Quislings statsråder kunne på vegne av føreren både utferdige bindende rettsforskrifter og treffe forvaltningsavgjørelser innenfor fagområdene sine.<ref name="Dahl(1992)-280-281" />

Statsakten gjorde ikke slutt på rikskommissær Terbovens overordnede styre. Hitler og de tyske myndighetene hadde gitt Quisling relativt vide fullmakter, men okkupasjonsmakten hadde fortsatt siste ordet ved uenigheter. Terboven hadde i praksis [[vetorett]] overfor NS-initiativer, og tyske embedsmenn kontrollerte alle nye lover. Quisling gjorde imidlertid sitt beste for å få den nye regjeringen til å fremstå som norsk og uavhengig, og brukte blant annet en modifisert utgave av [[Norges riksvåpen|rikets segl]] – nå uten referanse til «Haakon VII Norges konge». Quisling flyttet inn på [[Det kongelige slott]] og endret navnet til «Oslo Slott», og tok opp flere av monarkens oppgaver som å dele ut [[Orden (utmerkelse)|ordner]] og organisere [[statsbesøk]].<ref name="Dahl(1992)-284" />

Senere i februar dro Quisling på statsbesøk i Berlin. Her møtte de Hitler og den tyske ledelsen samt journalister fra hele det okkuperte Europa. Etter at den offisielle delen av programmet var slutt, møtte han Raeder og Rosenberg privat. Spesielt møtet med Rosenberg skal ha vakt Quislings interesse, da Rosebergs nye stilling som [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete|riksminister for de okkuperte østområder]] gjorde at han nå ledet det sivile styret i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Quisling hadde jo alltid hatt en spesiell interesse for Russland, og la nå egne planer for [[Austrveg|norsk deltagelse]] i «opprydningen og nyordningen i det russiske rom». Dette gjorde nå Quisling til NS-regjeringens offisielle utenrikspolitikk.<ref name="Dahl(1992)-289-290" />

=== Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge ===
[[Fil:Grini 1941-43.jpg|miniatyr|Quislings forsøk på å tvangsorganisere lærerne og på å nazifisere skolen førte til store protester, og i mars 1942 ble 1100 lærere arrestert. Mange ble først plassert på [[Grini fangeleir|Grini]] (bildet) før de ble sendt videre til Finnmark.<ref name="Vest-Agder" />]]
Quisling gikk raskt i gang med å forsøke å omdanne det norske samfunnet. Allerede 5. februar vedtok han tre nye lover: Alle gutter mellom ti og atten år måtte avtjene «nasjonal ungdomstjeneste» gjennom [[NS Ungdomsfylking|NS' Ungdomsfylkning]], alle lærere måtte bli med i det NS-kontrollerte [[Norges Lærersamband]], mens alle norske forlag måtte ta del i en NS-organisert forleggerforening. Utover våren fulgte en rekke lignende lover for å organisere en lang rekke yrkes- og interessegrupper under Nasjonal Samling-paraplyen.<ref name="Høidal(1988)-439" />

Det viste seg fort at det var et feilgrep å tvangsorganisere barna og lærerne. Lærerne var på ingen måte interessert i å bli oppslukt i NS-bevegelsen, og etter [[Læreraksjonen i 1942|en lang rekke protester]] og streiker begynte oppsigelsene. Dette førte lærerne rett inn i motstandsbevegelsen, og en undergrunnsbevegelse av lærer-ledere ble tilknyttet [[Hjemmefronten]].<ref name="Høidal(1988)-440-441" /> Kampen mot indoktrinering i skolen ble snart knyttet til motstanden mot ungdomstjenesten, og hundretusenvis av foreldre begynte snart å delta i protestene. I motsetning til lærere kunne ikke NS-regjeringen bare avskjedige foreldre, og på tross av at de forsøkte enkelte arrestasjoner av foreldre som ikke sendte barna sine til Ungdomsfylkningen måtte NS etter hvert gi opp planene om ungdomstjeneste.<ref name="Høidal(1988)-442" />

[[Fil:Eivind Berggrav.jpg|miniatyr|upright|Oslo-biskop [[Eivind Berggrav]] var sentral i [[Den norske kirke|kirkens]] kamp mot Quisling. Under «[[kirkekampen]]» nektet et overveldende flertall av norske prester å følge NS-regjeringens instrukser.]]
Også [[Den norske kirke|kirken]] tok del i motstanden mot nyordningen. Biskopene hadde gått ut skriftlig mot organiseringen av ungdommen, og konflikten eskalerte kjapt. Etter at NS-myndighetene hadde avsatt domprost i [[Nidaros bispedømme|Nidaros]] [[Arne Fjellbu]] for ordrenekt valgte alle Norges biskoper å søke kollektivt avskjed fra sine offisielle statlige stillinger. [[Ragnar Skancke]]s Kirke- og Undervisningsdepartement svarte med å beordre alle domproster til å overta ledelsen av bispedømmene, men disse fulgte snart biskopenes eksempel. Dette var et direkte angrep mot Quisling, som anså seg som kirkens overhode i kraft av å være kongens stedfortreder. Han arresterte straks biskop [[Eivind Berggrav]] som antatt hovedmann for opprøret, men den kirkelige motstanden bare fortsatte. Første påskedag ble skriftet ''[[Kirkens grunn]]'' lest opp fra landets prekestoler, der kritikken mot Quisling og NS stod sentralt. 

Noen dager senere omtalte NS-avisene prestene som «bedragere og forrædere», mens Quisling vedtok nye lover for ansettelser av [[Den midlertidige kirkeledelse|nye kirkeledere]]. De nye biskopene var alle NS-medlemmer eller sympatisører, og samtidig truet Quisling alle prester med sterke reaksjoner om de ikke gjenopptok sin tilknytning til staten. Nesten ingen prester kom til å følge oppfordringen, og folk viste hvilken side de stod på ved å strømme til de Quisling-kritiske prestenes gudstjenester. Forsøk på å vise opprørsprestene bort fra sognene sine og erstatte dem med NS-innsatte prester førte bare til at de nye prestene prekte for tomme benker.<ref name="Høidal(1988)-443-446" />

=== Hitler avslår Quislings krav om suverenitet ===
[[Fil:Quisling Terboven Hirden.jpg|miniatyr|Quisling og Terboven inspiserer en [[Hirden|hird]]-avdeling. Etter at appellene til Hitler om økt suverenitet var blitt blankt avvist var det sommeren 1942 blitt helt klart for Quisling at Terboven hadde den reelle makten i Norge.{{Byline|Riksarkivet}}]]
Den 18. juli 1942 fylte Quisling 55 år. Dagen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i NS-bevegelsen, og gratulasjonstelegrammer fra Hitler og Terboven ble trykket i landets aviser. Alle Nasjonal Samlings fylkes- og særogranisasjoner gav føreren kostelige gaver, og dagen ble feiret med en stor tilstelning på [[Villa Grande|Gimle]].<ref name="Dahl(1992)-322-324" />

På tross av det rosenrøde bildet NS og okkupasjonsmakten forsøkte å tegne utad var sommeren preget av fundamentale uenigheter mellom Quisling og tyskerne. Quisling hadde kontaktet Hitler med krav om suverenitet for Norge og fredsavtale med Tyskland, og Quisling tolket signalene fra Terboven og Hans Lammers som positive. Quisling argumenterte med at den folkelige motstanden mot Tyskland ville opphøre om Norge igjen ble suverent, og at den harde linjen med arrestasjoner og dødsdommer bare avlet hat mot tyskerne. Samtidig led den norske økonomien tungt under okkupasjonen, og Quisling-regjeringen forsøkte å argumentere med at okkupasjonsomkostningene var urimelige og ute av proporsjoner med hva de var i andre tyskokkuperte land.<ref name="Dahl(1992)-314-319" />

Hitlers avgjørelse kom i august. Det kom ikke på tale med noen norsk representasjon i utlandet, og noen fredsavtale var uaktuelt så lenge verdenskrigen pågikk. Etter krigens slutt skulle tyske myndigheter ensidig avgjøre hvordan Norges tilknytning til det tyske rike skulle være. Samtidig skulle tyskerne også suverent fortsette å bestemme hvordan norske ressurser skulle administreres, og Terboven fikk for eksempel fritt spillerom over norsk vannkraft.<ref name="Dahl(1992)-328-329" />

Avslaget ble et vendepunkt under Quislings tid som leder. På tross av at Quisling hadde forsøkt å legge all sin makt bak kravet var avslaget helt kategorisk, og tydeliggjorde at Quisling på ingen måte var Hitlers likemann. I det formelle svaret ble det også gjort klart at Quisling heretter ikke skulle kontakte Berlin direkte – nå skulle all kontakt gå igjenom Terboven. Quisling var i praksis degradert og uten mulighet til å påvirke Hitler, og stod nå uten noen som helst form for legitimitet. Heretter var den optimistiske tonen Quisling hadde fått etter utnevnelsen til ministerpresident forduftet, og i resten av krigsårene fremstod Quisling stadig mørkere og dystrere når han opptrådte offentlig.<ref name="Dahl(1992)-329-330" />

=== Quislings rolle i jødeforfølgelsene ===
{{Se også|Holocaust i Norge}}
[[Fil:Rail leading to Auschwitz II (Birkenau).jpg|miniatyr|Få norske jøder overlevde oppholdet i [[Auschwitz]]. Det er uklart for ettertiden hvor mye Quisling faktisk visste om [[Deportasjonen av de norske jødene|de norske jødenes skjebne]], men han kjente trolig til ryktene om massedrap.<ref name="Dahl(1992)-384-385" />]]

Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot tysk press for at jødiske personer skulle pålegges å bære [[davidsstjerne]] offentlig. Quisling-styret sørget for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «[[jødeparagrafen]]» i grunnloven i mars 1942.<ref name="Dahl(1992)-369" />

Jødepolitikken lå ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS. Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble [[Hirden]] og [[Germanske-SS Norge]] brukt som hjelpetropper. Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndraging av jøders formue.<ref name="Dahl(1992)-369-372" />

Det er uklart hvor mye Quisling og NS-ledelsen visste om tyskernes planer for de arresterte jødene. Quisling hadde tidligere gått inn for en felleseuropeisk løsning på «jødeproblemet», men NS-styret ble også overrasket over tempoet og brutaliteten i arrestasjonene. Quisling var ikke informert på forhånd om [[Deportasjonen av de norske jødene|deportasjonen av 532 jødiske fanger]] med [[DS «Donau»]] 26. november, men forsvarte aksjonen offentlig i desember. I to taler i Trondheim omtalte Quisling jødisk innvandring som en «ren parasittstrøm» som «satte seg fast overalt», og understreket viktigheten av at «vi sikrer oss mot jødene» som en del av en «forsvarskamp for det norske folks nasjonale eksistens».<ref name="Dahl(1992)-372-380" />

Det store flertallet av jøder som ble sendt ut av Norge ble drept i tyske [[tilintetgjørelsesleir]]er. Det finnes ingen dokumentasjon for at Quisling eller NS fulgte opp med tyske myndigheter om hva som hadde skjedd med disse menneskene. Dette var i motsetning til andre deporterte grupper, der Quisling ofte henvendte seg til [[Sicherheitspolizei|Sipo]] eller [[Sicherheitsdienst|SD]] for å følge opp statusen. Quisling-biograf [[Hans Fredrik Dahl]] finner det trolig at Quisling var kjent med ryktene om massedrap på jødiske fanger, men at han «neppe [var] motivert for å feste tiltro til de historiene som gikk om jødenes ufattelige tragedie».<ref name="Dahl(1992)-384-385" /> Quisling ga blant annet i taler etter den 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377–380.</ref> Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> Ved [[Det norske landssvikoppgjøret|rettsoppgjøret etter krigen]] hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s.219.</ref> 

Historiker [[Bodil Stenseth]] mener at Quisling visste mer om jødenes skjebne enn han ga inntrykk av. Blant annet endte kostbare gjenstander fra familien Watchman i Villa Gimle og i Quislings bolig i Asker («Ørneredet»). Familien Watchman ble drept i Auschwitz. Ifølge Stenseth måtte Quisling ha visst at jøder som ble sendt ut av landet, aldri ville komme tilbake. Quisling hadde omkring 600 kg sølvtøy, og en del av dette var støpt om fra stjålet sølv blant annet flerarmede lysestaker fra jødiske familier.<ref>{{Kilde avis|tittel=Ny bok: – Quisling plyndret norske jødiske familier|avis=NRK|url=https://www.nrk.no/kultur/ny-bok_-_-quisling-plyndret-norske-jodiske-familier-1.13742728|besøksdato=2017-10-21|etternavn=|fornavn=|dato=20.10.2017|side=|språk=no|sitat=}}</ref> Almer Haug var den 21. november 1942 på oppdrag fra [[likvidasjonsstyret]] på besiktigelse i Watchmans privatbolig. Haug var en nær venn av Quisling og den 21. november satt mannlige familiemedlemmer internert, mens Florence Watchman var til stede i boligen. Stenseth sporet 16 nummererte gjenstander fra Watchmans bo til Quislings residens på Bygdøy ([[Villa Grande]]). [[Halldis Neegård Østbye]] skrev i et brev til Quisling blant annet at «den endelige ordning må naturligvis være radikal og usentimental» og «Alt det øvrige kan vel foregå mere i stillhet, konsentrasjonsleirer osv.», noe som ifølge Stenseth etterlater lite tvil om at Quisling kjente til tilintetgjørelsen.<ref>Quislings ran av et jødisk hjem. ''Aftenposten'', 21. oktober 2017, s. 14–18.</ref>

NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at {{formatnum:700000}} kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling den 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941–31.12.1943».<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-0n0E10.html|tittel=Forsker: «Selvsagt visste Quisling om jødeutryddelsene»|besøksdato=2019-09-18|forfattere=|dato=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|etternavn2=|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hva visste Quisling om jødeutryddelsene?|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/issn.1504-3053-2019-03-02|url=https://www.idunn.no/nnt/2019/03/hva_visste_quisling_omjoedeutryddelsene|dato=2019-09-11|forfattere=|fornavn=Carl Emil|etternavn=Vogt|via=|serie=03|språk=no-NO|bind=36|hefte=|sider=175–191|issn=1504-3053|besøksdato=2019-09-18|sitat=Funnet av Nasjonal Samlings (NS) klipparkiv (emneord «Jødeproblemet»), opprettet for NS’ fører, viser for første gang med sikkerhet hvilken informasjon som tilfløt Quisling. Svenske presseklipp ga ham troverdig informasjon: blant annet om massakrer på jøder i Ukraina alt i juli 1941; i oktober 1942 om at 700 000 kunne være drept, i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Sommeren 1943 ble bruk av giftgass nevnt. Flere artikler slo fast at nazistenes mål var å utrydde alle jøder. Funnet er betydningsfullt, først og fremst fordi det dokumenterer Quislings, og sannsynligvis hele NS-regjeringens, kjennskap til jødeutryddelsen, og understreker dermed alvoret i Quislings ansvar.}}</ref> Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.<ref>{{Kilde avis|tittel=- En ikke-nyhet|avis=Klassekampen|url=|etternavn=|fornavn=|dato=14. september 2019|side=54|sitat=At Vidkun Quisling ble forelagt avisutklipp fra Sverige på pulten sin, er heller ikke et godt bevis for at han var klar over hva som ventet jødene, mener Tangestuen. Det finnes bedre bevis som viser at han var i besittelse av denne kunnskapen, forklarer Tangestuen, og trekker fram korrespondansen Quisling hadde med antisemitten Halldis Neegaard Østbye høsten 1942. – Her viser Østbye til samtalene de har hatt, og skriver videre at «den endelige ordningen må selvsagt bli radikal og usentimental». Hun skriver også at unge nordmenn ikke må brukes til å skyte kvinner, barn og oldinger. Det bør overlates til russerne eller «asiatiske folkeslag». Quisling var sikkert opptatt av hvordan svensk presse framstilte det som skjedde i Norge, men trengte ikke disse for å holde seg oppdatert. Han hadde bedre kilder, sier Tangestuen.}}</ref>

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> NS-lederne, spesielt [[Sverre Riisnæs]], Jonas Lie og [[Axel Stang]], hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med [[Einsatzgruppe]] D og var i [[Odessa]] da de [[Odessamassakren|massakrerte jødene i byen]] 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for [[NSUF]], var på en landbrukskonferanse i [[Łódź]] i 1942 og ble vist rundt i [[Ghetto Litzmannstadt|gettoen]], Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. [[Felix Hartmann]] arbeidet for [[Sicherheitsdienst|SD]] ved [[Minsk]] i [[Hviterussland]] fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at {{formatnum:55000}} jøder ble likvidert på bare ti uker. [[Hans S. Jacobsen]] fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Kattowitz-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske [[frontkjemper]]e, spesielt i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS-Division «Wiking»]], var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.18–22.</ref> [[Klaus Grossmann]], lederen for vaktstyrken om bord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 10.</ref> Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 308.</ref> [[Odd Bergfald]] forhørte selv [[Siegfried Wolfgang Fehmer]] i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s. 92</ref>

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at [[Statspolitiet]] (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren [[Benkt Jerneck]] klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.<ref>[[#refDahl1992|Dahl (1992)]] s. 377–380.</ref> Avisen ''Det frie Norge'' skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]] s. 132.</ref> Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 7.</ref>

{{sitat|Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut|En frontkjemper i ''[[Hirdmannen]]'' (1941, sitert av [[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 23.|right}}

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef [[Sigmund Feyling]] i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.<ref>[[#ref=refSobye1998|Søbye (1998)]] s.2.</ref><ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 31–32.</ref> I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 33–34.</ref>

=== Ettårsfeiringen av statsakten ===
[[Fil:Vidkun Quisling hilser på Josef Terboven (8619127146).jpg|miniatyr|Quisling hilser på [[Josef Terboven|Terboven]] under årsdagen for overtagelsen av regjeringsmakten. De tyske tapene [[Østfronten (andre verdenskrig)|på østfronten]] gjorde at feiringen ble en dyster seanse, der Quisling brukte talen sin på å advare om hvordan «fedreland og folkeætt» ville bli «tilintetgjort under et blodig jødetyranni» om Tyskland tapte krigen.{{Byline|Riksarkivet}}]]

Høsten 1942 var den tyske krigsmakten kjørt seg fast, og både [[Det andre slaget om El Alamein|slagene om El Alamein]] og [[slaget om Stalingrad|om Stalingrad]] endte med allierte seire. Quisling hadde nå mistet all optimisme, og avsto fra å holde nyttårstale i NRK.<ref name="Dahl(1992)-389" />

Til ettårsdagen for innsettelsen som ministerpresident i februar måtte imidlertid Quisling opptre offentlig igjen. [[Klingenberg kino]] var festpyntet for anledningen, men i den timeslange talen til tilhengerne hadde Quisling nå en helt annen tone enn før: Han lovet ikke lenger en lysende fremtid og nasjonal selvstendighet for Norge, men kom bare med advarsler og spådommer om endetiden. Blant de dystre temaene Quisling tok opp var [[Østfronten (andre verdenskrig)|krigen på østfronten]], der et tysk nederlag nå var blitt en reell mulighet. Quisling uttalte at en sovjetisk seier ville bli en katastrofe. «Hvis Tyskland taper krigen, så har Skandinavia ingen sjanse», mente Quisling, og Norge ville få sitt «fedreland og folkeætt tilintetgjort under et blodig jødetyranni». Quisling oppfordret tilhørerne til å gjøre det de kunne for «å lette Tyskland denne oppgave», mens han samtidig kom med trusler mot den folkelige motstandsbevegelsen mot NS-regimet.<ref name="Dahl(1992)-390-392" />

=== Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2004-1001-500, Vidkun Quisling, Autogramm schreibend.jpg|mini|upright|Quisling skriver autograf til en ung jente i [[Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste|NS arbeidstjeneste]] 1943. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Tyskernes nederlag ved Stalingrad gjorde at de innførte generell mobilisering av alle arbeidere, og dette tiltaket ble også iverksatt i okkuperte land. I Norge fikk det form av «[[Nasjonal Arbeidsinnsats|Loven om den nasjonale arbeidsinnsats]]». På tross av at ideen var tysk forsøkte Quisling å ta ansvaret for håndhevelsen, og igjenom Sosialdepartementet krevde han myndighet til å organisere alle menn mellom 18 og 55 år og alle kvinner mellom 21 og 40. Prosjektet gikk noenlunde godt i starten, da hjemmefrontledelsen ikke hadde noen effektive mottiltak. Den 20. april slo imidlertid hjemmefronten tilbake, da [[Oslogjengen]] gjennomførte en sabotasjeaksjon mot Arbeidsinnsatsens kontor for Oslo og omegn. I aksjonen ble arkivet over innkalte arbeidsfolk ødelagt.<ref name="Høidal(1988)-478-480" />

Utover 1943 nektet flere og flere å la seg registrere til arbeidsinnsats, og NS-myndighetene forsøkte seg da på å bruke politimakt. Dette var ikke alltid vellykket, og den 9. august hadde politijurist [[Gunnar Eilifsen]] nektet å imøtekomme en ordre om å arrestere to jenter som ikke ville delta i Arbeidsinnsatsen. Terboven reagerte skarpt og ønsket dødsstraff for Eilifsen, og truet Quisling med drastiske tiltak om dette ikke skjedde. Quisling bøyde av, og fikk hastevedtatt en ny lov (tillagt tilbakevirkende kraft) som gav hjemmel for bruk av dødsstaff. [[Politiets særdomstol|En spesialdomstol]] utpekt av [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] dømte Eilifsen til døden, og Quisling valgte å ikke benåde ham. Dødsdommen ble fullbyrdet allerede den 16. august. Quislings rolle i Eilifsen-saken førte til et eget tiltalepunkt i rettssaken etter krigen, og var en del av lagmannsrettens begrunnelse for å idømme Quisling dødsstraff.<ref name="Høidal(1988)-481-482" /><ref name="lagmannsrett" />

NS-myndighetene og tyskerne fulgte opp Eilefsen-saken med «[[Aktion Polarkreis|aksjon Polarkreis]]». Her ble store deler av politistyrken og mange offiserer i Hæren tvunget til å undertegne en lojalitetserklæring, og de som nektet havnet i [[Stutthof konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleiren Stutthof]]. De juridiske grunnlagene for disse to aksjonene stod i direkte motsetningsforhold til hverandre: politifolk ble arrestert med henvisning til at Norge var i krig med Sovjetunionen, mens arrestasjonen av offiserene var begrunnet med at de var krigsfanger fra krigen med Tyskland. Disse hendelsene bidro til å frarøve Quisling-styret enda mer legitimitet blant den norske befolkningen, og ødela Quislings argumentasjon om at Norge under hans ledelse var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.<ref name="Høidal(1988)-482-484" />

=== Tysklandsbesøk og forsøk på nazifisering av Universitetet ===
[[Fil:Vidkun Quisling foran universitetets aula..jpg|miniatyr|upright|Quisling foran [[Universitetsbygningene ved Karl Johans gate|Universitetsbygningene]]. NS brukte stadig [[Universitetsplassen (Oslo)|Universitetsplassen]] til propagandaformål, men lykkes aldri med å nazifisere Universitetets administrasjon. Høsten 1943 ble Universitetet stengt og over 700 studenter sendt i konsentrasjonsleir.{{Byline|Riksarkivet}}]]
Våren 1943 hadde Quisling avlagt nok et Tysklandsbesøk, der han traff Hitler ved [[Schloss Klessheim]]. Quisling prøvde igjen å argumentere for økt norsk selvstyre, men møtte døve ører. Hitler gav ingen konkrete løfter av betydning, og Quisling greide ikke engang å finne på noe positivt å si om møtet til NS-avisen ''[[Fritt Folk]]s'' planlagte ekstranummer. Det nedslående møtet med Hitler la en kraftig demper på Nasjonal Samlings tiårsjubileum i mai, og Quisling brukte jubileumstalen til nye utfall mot bolsjevismen, London-regjeringen og «den internasjonale jødedom».<ref name="Dahl(1992)-416-422" />

Nasjonal Samling forsøkte seg høsten 1943 på å nazifisere [[Universitetet i Oslo|Universitetet]], ved at [[Ragnar Skancke]]s Kirke- og Undervisningsdepartement nå skulle avgjøre hvem som ble opptatt som studenter. Universitetet selv protesterte kraftig mot det nye regelverket, men Quisling svarte med å beordre arrestasjonen av ti professorer og over femti studenter. Universitetet bøyde imidlertid ikke av, og i november gikk Terboven (med Quislings samtykke) på nytt til angrep. Universitetet ble stengt for resten av krigen, og over 700 studenter ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Quisling hadde undervurdert hvor stor oppmerksomhet strengingen fikk i utlandet, og saken ble flittig brukt i den allierte krigspropagandaen.<ref name="Høidal(1988)-487-490" />

=== Mislykket mobilisering av militærstyrker og arbeidskraft ===
[[Fil:Vidkun Quisling inspiserer Arbeidstjenesten. (8613727332).jpg|miniatyr|Quisling under en inspeksjon av [[NS Arbeidstjeneste|Norges Arbeidstjeneste]]. I 1944 var Quislings hovedfokus å bruke Arbeidstjenesten og [[Nasjonal Arbeidsinnsats|Arbeidsinnsatsen]] til å involvere unge menn i krigsinnsatsen, men forsøket mislykkes og ble et stort prestisjenederlag.{{Byline|Riksarkivet}}]]

Quislings hovedfokus i 1944 var å mobilisere arbeidskraft til den tyske krigsinnsatsen. Med dette håpet han å oppnå å styrke stillingen sin både i Norge og overfor tyskerne. I januar møtte han på nytt Hitler i [[Wolfsschanze|Rastenburg]], men Hitler valgte på diplomatisk vis ikke å ta stilling til Quislings forslag om å mobilisere tre norske divisjoner i tysk tjeneste. Andre tyske nazi-topper var også lunkne til Quislings forslag, men Quisling gikk likevel videre med planen på tross av at Hitler i praksis hadde avvist den.<ref name="Høidal(1988)-491-497" />

Informasjon om Quislings forsøk på å opprette tre divisjoner nådde London-regjeringen kort tid senere, og gjennom radiosendinger fra Storbritannia oppfordret de norsk ungdom til ikke å møte til [[NS Arbeidstjeneste|arbeidstjeneste]]. Milorg forsøkte seg på nytt med sabotasjeaksjoner mot arkivene til Arbeidstjenesten, denne gangen med blandede resultater. De fleste ungdommer innkalt til arbeidstjeneste valgte å møte på tross av ryktene om militær organisering, men Hjemmefrontens kampanje mot arbeidstjenesten ble likevel et vendepunkt i maktkampen i det okkuperte Norge. Parolene mot arbeidstjenesten var undertegnet med «[[Hjemmefrontens Ledelse]]», og på tross av at Hjemmefronten enda ikke hadde noen enhetlig ledelse skapte parolene et inntrykk blant folk om at det nå fantes alternativer til NS og tyskerne som man kunne få instrukser fra.<ref name="Høidal(1988)-491-497" />

Det viste seg å være igjenom arbeids''innsatsen'', ikke arbeids''tjenesten'', at Quisling i mai satte til verks mobiliseringen. Dette var på Quislings eget initiativ, uten tysk press. Alle menn født i 1921, 1922 og 1923 ble innkalt, og Quisling forsøkte å legitimere tiltaket med frykt for sovjetisk invasjon. Totalt {{formatnum:75000}} mann var innkalt, men vellykkede sabotasjeaksjoner fra Milorgs side og en massiv propagandakampanje fra Hjemmefrontens Ledelse gjorde at få møtte opp. Mange av de innkalte valgte å forlate byene og ta til skogs, disse ble kjent som «[[gutta på skauen]]». Det var nå klarere enn noen gang at folk flest heller tok ordre fra Hjemmefronten enn fra Nasjonal Samling. Hjemmefronten gjorde det også klart overfor norske lensmenn at de ville bli likvidert om de arresterte «gutta på skauen», og Hjemmefrontens økende makt gjorde at NS-myndighetene lite kunne gjøre. Hele mobiliseringsinitiativet ble dermed et prestisjenederlag og en enorm ydmykelse for Quisling.<ref name="Høidal(1988)-498-502" />

=== Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark ===
Finlands nederlag i [[Den finske fortsettelseskrigen|fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen]] og krigserklæringen mot Tyskland i det som ble kjent som [[Lapplandskrigen]] høsten 1944 gjorde at de tyske styrkene i Finnmark kom i en utsatt posisjon. Wehrmacht-overkommandoen bestemte seg i oktober for å [[Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms|evakuere hele Finnmark og den nordligste delen av Troms]]. Tyskerne brukte [[Brent jords taktikk|den brente jords taktikk]], og sivilbefolkningen i området måtte derfor evakueres i all hast. Quisling hadde ingen innvendinger mot evakueringen, spesielt siden NS-regjeringen ble satt til å gjennomføre den. Etter den pinlige fiaskoen med arbeidsmobiliseringen så Quisling gode muligheter til å bedre regjeringens status blant tyskerne ved å organisere en vellykket evakuering.<ref name="Høidal(1988)-525-526" />

[[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og [[Johan Andreas Lippestad]] ble satt til å lede arbeidet, men evakueringsplanene var dårlig forberedt. Lie og Lippestad forsøkte først å få folk til å reise frivillig ved å spille på deres frykt for kommunismen, men dette gav dårlige resultater. Den NS-organiserte evakueringenen gikk så dårlig at Terboven grep inn og beordret full ødeleggelse av alle bygninger og tvungen evakuering, og dette ble organisert av tyske militærstyrker. Quisling og Nasjonal Samling dro derfor ingen fordeler av å prøve å organisere evakueringen, men slapp også i stor grad unna folks hat i etterkant: dette var kun rettet mot tyskerne. Evakueringen viste seg å bli det siste større prosjekt Quisling-administrasjonen forsøkte å gjennomføre. Den feilet totalt, noe som illustrerer hvor liten og betydningsløs NS-bevegelsen var blitt på slutten av krigen.<ref name="Høidal(1988)-526-528" />

=== Frigjøringsdagene og arrestasjon ===

Den 7. mai holdt Quisling en appell i radio der han mante til ro og orden. Dagen etter, 8. mai, ble det forhandlet mellom hjemmefronten og Quislings stab på [[Villa Grande|Gimle]] om overgivelse. Om morgenen 9. mai ankom Quisling [[Møllergata 19]] der han ble arrestert og fengslet.

== Landssvikoppgjør og dødsstraff ==
{{Utdypende|Det norske landssvikoppgjøret}}
Quisling ble i oktober 1945 dømt for [[landsforræderi]], [[drap]] og [[tyveri]] i [[Eidsivating lagmannsrett]]. Dommen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen. Sammen med to andre NS-ledere, [[Albert Viljam Hagelin]] og [[Ragnar Skancke]], ble han dømt til døden. 

Vidkun Quisling ble henrettet ved [[arkebusering|skyting]] på Akershus festning den 24. oktober 1945. Henrettelsen ble gjennomført kl 02:40 om natten og det ble brukt elektrisk belysning. Eksekusjonspelotongen besto av ti mann som skjøt fra om lag åtte meters avstand, kommandøren skjøt til slutt Quisling gjennom tinningen med pistol. To leger konstaterte at åtte kuler var gått gjennom hjertet. Liket ble straks sendt til krematoriet.<ref>''Dag og Tid'', 24. oktober 2014.</ref> Den 1. juni 1959 ble askeurnen satt ned på foreldrenes gravsted i Gjerpen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sno.no/files/documents/109337.pdf|tittel=|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=}}</ref> Under tiden før henrettelsen var [[Peder Olsen (prest)|Peder Olsen]] hans [[sjelesørger]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/kultur/i/Ooyn6E/en-ny-bok-viser-hvordan-fengselsprest-peder-olsen-presset-vidkun-quisling-til-aa-be-gud-om-tilgivelse|tittel=Angret Quisling? En ny bok kommer tett på landssvikerens siste måneder.|besøksdato=2024-11-25|dato=2024-08-24|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref> 

I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I [[Norges Høyesterett|Høyesterett]]s kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av [[Stortinget]] i 1945.{{Tr}}

=== Dommen ===
{{Wikikilden|Quislingdommen}}
Konklusjonen i dommen lød som følger:

:''Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelse mot den militære straffelovs §&nbsp;80, nr. 1, 2 og 3 og mot den borgelige straffelovs §§&nbsp;83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jf. §§&nbsp;256, 257, 275 og 317, jf. §&nbsp;318 og de provisoriske anordninger av [[3. oktober]] [[1941]] og [[22. januar]] 1942, alt sammenholdt med straffelovens §&nbsp;62.''

:''Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I&nbsp;d, V&nbsp;c, VI&nbsp;e, VIII og tilleggs-tiltakebeslutningens I&nbsp;e.''

:''Hos tiltalte inndras etter straffelovens §&nbsp;36 kr. {{formatnum:1040000}}. I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til [[statskassen]] kr. {{formatnum:1500}}.''

== Utmerkelser ==
Den 22. juni 1929 ble Vidkun Quisling utnevnt til kommandør av [[Order of the British Empire]] (CBE) for sin innsats for britiske myndigheter i tiden som ansatt ved Norges legasjon i Moskva (1927–1929). 12. juni 1940 ble han ekskludert fra ordenen grunnet sitt samarbeide med tyskerne under okkupasjonen av Norge.<ref>{{Kilde www|url=https://www.chicagotribune.com/|tittel=Chicago Tribune: Chicago news, sports, weather, entertainment|besøksdato=2022-01-30|verk=chicagotribune.com}}</ref>

Han ble også tildelt [[Romanias kroneorden]] og den jugoslaviske [[Sankt Savas orden]].

{{Krigsutmerkelser
 |pos = midtstilt
|{{Stripe|Order of the British Empire (ekskludert 1940)|lenke=Order of the British Empire|bilde=Order of the British Empire Member (Military) Ribbon bar.svg}} 
|{{Stripe|Romanias kroneorden|bilde=Ro K mst 2.jpg}}
|{{Stripe|St. Savas orden|bilde=Order of Saint Sava - Ribbon bar.svg}}
}}

== Ettermæle ==
[[Fil:Quisling stamp.jpg|miniatyr|upright|[[Brevmerke]] fra [[andre verdenskrig i Norge|andre verdenskrig]] med [[karikatur]] av Quisling i renneløkke tegnet av [[Arne Taraldsen]].<ref>{{kilde www |url=http://www.quislingutstillinga.no/humor.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-02-21 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120310214541/http://www.quislingutstillinga.no/humor.html |arkivdato=2012-03-10 }}</ref> Merkene ble trykket som antinazistisk propaganda i Storbritannia 1941 og sluppet fra fly av [[Royal Air Force]] i nattlige tokter over Norge. Verdien «30 stk sølv» henviser til [[judaspenger|pengene Judas fikk for å forråde Jesus]], teksten «Vanære og forakt har Quislings færd ham bragt» er en satirisk omskrivning av ''«[[Vår ære og vår makt|vor ære og vor magt har hvide seil os bragt]]»'' fra [[Bjørnstjerne Bjørnson|Bjørnsons]] dikt «Norsk sjømandssang» (1868).]]

Vidkun Quisling hadde en [[messias]]-liknende posisjon blant enkelte forhenværende NS-medlemmer helt inn på 2000-tallet. [[Bjørn Østring]], tidligere [[frontkjemper]] og vaktsjef ved Quislings førerbolig, har gjennom sin formidling av NS-historien i flere sammenhenger, blant annet i et radiointervju i [[NRK]] i 2006, uttrykt sin livslange beundring for [[idealist]]en Vidkun Quisling.<ref>[http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/1.3920424 Om intervjuet med Bjørn Østring i radiodokumentaren «Vidkun Quisling – edleste mennesket jeg har kjent» fra 2006]</ref>

=== «Quisling» som skjellsord ===
* Under og etter [[andre verdenskrig]] ble ordet «[[quisling]]» synonymt med «sviker» og «[[forræder]]» i mange europeiske språk. Særlig betegner det en [[kollaboratør|person som samarbeider med en okkupasjonsmakt]], gjerne i en [[marionetteregjering]]. Avisen ''[[The Times]]'' brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av ''[[Daily Mail]]'' fire dager senere. Et eksempel på tidlig bruk i britisk politikk er fra [[Norway Debate]] i mai samme år, da det britiske underhuset stemte over hvorvidt statsminister [[Neville Chamberlain]] måtte gå av. Her stemte 40 konservative parlamentsmedlemmer mot sin egen statsminister, og disse ble møtt med «quislings!»-tilrop av statsministerens støttespillere.<ref name="Norway Debate" /> Via [[British Broadcasting Corporation]] (BBC) ble uttrykket snart spredt til resten av verden. 
* Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av [[Nasjonal Samling]] (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «[[jøssing]]». I [[1940]]&ndash;[[1941|41]] ble den negative betydningen av ordet forsøkt snudd, og ordet ble forsøkt brukt som hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister [[Albert Viljam Hagelin]] begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars [[1941]]: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
* [[29. januar]] [[1944]] hadde ''[[Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning]]'' en [[karikaturtegning]] av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren [[Ragnvald Blix]]. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til [[audiens]] hos [[Hitler]] i Berlin. Quisling strekker ut armen til [[Hitlerhilsen]] og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Da tegningen ble bedre kjent i Norge etter krigen, bidro den til å forsterke ordet «quisling» som ensbetydende med «forræder».
* En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en [[norske pengesedler|tokroneseddel]]. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en énkroneseddel.

== Filmer om Quisling == 
* I {{TVÅ|1988}} ble den fire-episoders dokumentariske TV-serien ''[[Vidkun Quisling et liv - en rettssak]]'' sendt. Serien hadde [[Finn Kvalem]] i rollen som Quisling, og var biografisk gjenfortelling av Quislings liv ved dramatisere forsvarstalen basert på rettsreferater.
* [[Erik Poppe]] laget i {{FÅ|2024}} dokudramafilmen ''[[Quislings siste dager]]'' med [[Gard B. Eidsvold]] i hovedrollen. Filmen tok utgangspunkt i historien til Quislings sjelesørger <ref>{{Kilde www|url=https://www.imdb.com/title/tt14638208/?ref_=fn_al_tt_1|tittel=Quislings siste dager|besøksdato=2024-09-11|dato=2024-09-13|fornavn=Erik|etternavn=Poppe|fornavn2=Anders Danielsen|etternavn2=Lie|fornavn3=Lisa|etternavn3=Carlehed|forlag=Paradox}}</ref>
* I filmen ''[[Hamsun (film)|Hamsun]]'' fra {{FÅ|1996}} var Quisling en bifigur spilt av [[Sverre Anker Ousdal]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.imdb.com/title/tt0116480/?ref_=nmpub|tittel=Hamsun|besøksdato=2024-09-11|dato=1997-08-06|fornavn=Jan|etternavn=Troell|fornavn2=Ghita|etternavn2=Nørby|fornavn3=Anette|etternavn3=Hoff|forlag=Nordisk Film, Merkur Film, Svensk Filmindustri (SF)}}</ref>

== Bibliografi ==
;Av han
* ''[[Russland og vi]]'',1930 (Opprinnelig utgitt som artikler i Oslo-avisen ''Tidens tegn'' i perioden 15.9.–3.12.1930) 
* {{ Kilde bok | forfatter = Jensen, Tom B. | utgivelsesår = 1996 | tittel = bibliografi av og om Vidkun Quisling | isbn = 8276950043 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grafisk media forl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018011907009 | side = }}
=== Quisling i skjønnlitteraturen ===
{{Ufullstendig liste}}
* [[Kolbjørn Brekstad]], ''Heroisme og svik'', roman ([[2009]]): Vidkun Quisling er hovedperson i ''Heroisme og svik''.
* [[Helge Kåre Fauskanger]], ''Skarlagenssalen'', kriminalroman ([[2013]]): Den ti år gamle Vidkun Quisling er til stede når hans åndeinteresserte far [[Jon Lauritz Qvisling]] deltar i en paranormal etterforskning på en angivelig hjemsøkt herregård. I det klimatiske kapitlet er gutten nær ved å omkomme, men det antydes at mørke krefter ville barnet skulle overleve.
* [[Erik Foynland]], ''Kranium & sand'', roman ([[2010]]): Vidkun Quisling er biperson; broren [[Jørgen Quisling]] og faren [[Jon Lauritz Qvisling]] spiller mer fremtredende roller.
* [[Cecilie Løveid]], ''Maria Q'', skuespill 1993, drama om Maria Quislings liv.

== Noter ==
<references group="lower-alpha"/>

== Referanser ==
<references>
<ref name="Dahl(1996)">[[#refDahl1996|Dahl (1996)]]</ref>
<ref name="Midgaard-39">[[#refMidgaard1960|Midgaard (1960)]], side 39</ref>
<ref name="Dahl(1991)-40-41">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 40–41</ref>
<ref name="Dahl(1991)-44-46">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 44–46</ref>
<ref name="Dahl(1991)-25-26">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 25–26</ref>
<ref name="Dahl(1991)-23-25">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 23–25</ref>
<ref name="Dahl(1991)-81-89">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 81–89</ref>
<ref name="Høidal(1988)-20">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 20</ref>
<ref name="Høidal(1988)-21">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 21</ref>
<ref name="Dahl(1991)-90-92">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 90–92</ref>
<ref name="Dahl(1991)-94-96">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 94–96</ref>
<ref name="Høidal(1988)-22-23">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 22–23</ref>
<ref name="Dahl(1991)-124-125">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 124–125</ref>
<ref name="Dahl(1991)-132-138">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 132–138</ref>
<ref name="Dahl(1991)-126-130">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 126–130</ref>
<ref name="Hartmann(1970)-54">[[#refHartmann1970|Hartmann (1970)]], side 54</ref>
<ref name="Dahl(1991)-159">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 159</ref>
<ref name="Dahl(1991)-165-168">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 165–168</ref>
<ref name="Dahl(1991)-166">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 166</ref>
<ref name="Dahl(1991)-169-172">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 169–172</ref>
<ref name="Dahl(1991)-178">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 178</ref>
<ref name="Hartmann(1970)-83">[[#refHartmann1970|Hartmann (1970)]], side 83</ref>
<ref name="Hartmann(1970)-85">[[#refHartmann1970|Hartmann (1970)]], side 85</ref>
<ref name="Dahl(1991)-194">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 194</ref>
<ref name="Hartmann(1970)-86-87">[[#refHartmann1970|Hartmann (1970)]], side 86–87</ref>
<ref name="Dahl(1991)-195-199">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 195–199</ref>
<ref name="Dahl(1991)-59">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 59</ref>
<ref name="Dahl(1991)-60-62">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 60–62</ref>
<ref name="Dahl(1991)-66-67">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 66–67</ref>
<ref name="Dahl(1991)-76-77">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 76–77</ref>
<ref name="Dahl(1991)-200">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 200</ref>
<ref name="Hartmann(1970)-104-105">[[#refHartmann1970|Hartmann (1970)]], side 104–105</ref>
<ref name="Stortingsreferat8-1932">Gjengitt etter Stortingets trykte referat, Dokument nr. 8&ndash;1932</ref>
<ref name="Dahl(1991)-205">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 205</ref>
<ref name="Dahl(1991)-206">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 206</ref>
<ref name="Dahl(1991)-208-213">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 208–213</ref>
<ref name="Dahl(1991)-215-216">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 215–216</ref>
<ref name="Høidal(1988)-56">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 56</ref>
<ref name="Høidal(1988)-58">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 58</ref>
<ref name="Høidal(1988)-59-60">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 59–60</ref>
<ref name="Høidal(1988)-67">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 67</ref>
<ref name="Høidal(1988)-101-104">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 101–104</ref>
<ref name="Høidal(1988)-106-108">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 106–108</ref>
<ref name="Høidal(1988)-245">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 245</ref>
<ref name="Høidal(1988)-319-321">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 319–321</ref>
<ref name="Høidal(1988)-327-329">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 327–329</ref>
<ref name="Høidal(1988)-332">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 332</ref>
<ref name="Høidal(1988)-363-364">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 363–364</ref>
<ref name="Høidal(1988)-368-371">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 368–371</ref>
<ref name="Høidal(1988)-372-373">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 372–373</ref>
<ref name="Høidal(1988)-374-375">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 374–375</ref>
<ref name="Høidal(1988)-439">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 439</ref>
<ref name="Høidal(1988)-440-441">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 440–441</ref>
<ref name="Høidal(1988)-442">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 442</ref>
<ref name="Høidal(1988)-443-446">[[#refHøidal1988|Høidal (1988)]], side 443–446</ref>
<ref name="Dahl(1991)-234-235">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 234–235</ref>
<ref name="Dahl(1991)-247">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 247</ref>
<ref name="Dahl(1991)-252">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 252</ref>
<ref name="Dahl(1991)-265-267">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 265–267</ref>
<ref name="Dahl(1991)-270-271">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 270–271</ref>
<ref name="Dahl(1991)-282-283">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 282–283</ref>
<ref name="Dahl(1991)-288-289">[[#refDahl1991|Dahl (1991)]], side 288–289</ref>
<ref name="Dahl(1992)-59-60">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 59–60</ref>
<ref name="Dahl(1992)-67-69">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 67–69</ref>
<ref name="Dahl(1992)-69-70">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 69–70</ref>
<ref name="Dahl(1992)-73-74">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 73–74</ref>
<ref name="Dahl(1992)-78-79">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 78–79</ref>
<ref name="Dahl(1992)-81-87">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 81–87</ref>
<ref name="Dahl(1992)-87-88">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 87–88</ref>
<ref name="Dahl(1992)-91-95">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 91–95</ref>
<ref name="Dahl(1992)-98-99">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 98–99</ref>
<ref name="Dahl(1992)-102">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 102</ref>
<ref name="Dahl(1992)-110-116">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 110–116</ref>
<ref name="Dahl(1992)-135-138">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 135–138</ref>
<ref name="Dahl(1992)-139">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 139</ref>
<ref name="Dahl(1992)-147-149">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 147–149</ref>
<ref name="Dahl(1992)-213">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 213</ref>
<ref name="Dahl(1992)-221-224">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 221–224</ref>
<ref name="Dahl(1992)-239-241">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 239–241</ref>
<ref name="Dahl(1992)-275">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 275</ref>
<ref name="Dahl(1992)-280-281">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 280–281</ref>
<ref name="Dahl(1992)-284">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 284</ref>
<ref name="Dahl(1992)-289-290">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 289–290</ref>
<ref name="Dahl(1992)-314-319">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 314–319</ref>
<ref name="Dahl(1992)-322-324">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 322–324</ref>
<ref name="Dahl(1992)-328-329">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 328–329</ref>
<ref name="Dahl(1992)-329-330">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 329–330</ref>
<ref name="Dahl(1992)-369">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 369</ref>
<ref name="Dahl(1992)-369-372">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 369–372</ref>
<ref name="Dahl(1992)-372-380">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 372–380</ref>
<ref name="Dahl(1992)-384-385">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 384–385</ref>
<ref name="Dahl(1992)-389">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 389</ref>
<ref name="Dahl(1992)-390-392">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 390–392</ref>
<ref name="Dahl(1992)-416-422">[[#refDahl1992|Dahl (1992)]], side 416–422</ref>
<ref name="Brevig-18">[[#refBrevig1970|Brevig (1970)]], side 18</ref>
<ref name="Brevig-27">[[#refBrevig1970|Brevig (1970)]], side 27</ref>
<ref name="Brevig(1970)-34-37">[[#refBrevig1970|Brevig (1970)]], side 34–37</ref>
<ref name="Høidal(1971)-447">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 447</ref>
<ref name="Høidal(1971)-448">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 448</ref>
<ref name="Høidal(1971)-448-450">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 448–450</ref>
<ref name="Høidal(1971)-450-451">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 450–451</ref>
<ref name="Høidal(1971)-451-453">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 451–453</ref>
<ref name="Høidal(1971)-457-459">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 457–459</ref>
<ref name="Høidal(1971)-460-466">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 460–466</ref>
<ref name="Høidal(1971)-466">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 466</ref>
<ref name="Høidal(1988)-478-480">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 478–480</ref>
<ref name="Høidal(1988)-481-482">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 481–482</ref>
<ref name="Høidal(1988)-482-484">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 482–484</ref>
<ref name="Høidal(1988)-487-490">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 487–490</ref>
<ref name="Høidal(1988)-491-497">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 491–497</ref>
<ref name="Høidal(1988)-498-502">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 498–502</ref>
<ref name="Høidal(1988)-525-526">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 525–526</ref>
<ref name="Høidal(1988)-526-528">[[#refHøidal1971|Høidal (1971)]], side 526–528</ref>
<ref name="Norway Debate">[[#refJefferys1995|Jefferys (1995)]], side 24</ref>
<ref name="flygeblad-8-april">Flygeblad distribuert av Nasjonal Samling 8. april 1940</ref>
<ref name="tale-210">Quisling, Vidkun. ''[http://virksommeord.uib.no/taler?id=210 Den avgjørende verdenskamp] {{Wayback|url=http://virksommeord.uib.no/taler?id=210 |date=20130429145638 }}''. 
Tale i Colosseum kino, 5. september 1941. Gjengitt på nettstedet virksommeord.uib.no.</ref>
<ref name="virsommeord108">Quisling, Vidkun. ''[http://virksommeord.uib.no/taler?id=108 Den nasjonale regjering har overtatt makten] {{Wayback|url=http://virksommeord.uib.no/taler?id=108 |date=20130429172244 }}''. Tale i NRK radio, 9. april 1940. Gjengitt på nettstedet virksommeord.uib.no.</ref>
<ref name="Vest-Agder">«[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Nettutstillinger/Laerernes-holdning/Arresterte-laerere Arresterte lærere i Vest-Agder 1942]». Riksarkivets nettutilling ''Lærernes holdning''.</ref>
<ref name="partiprogram1934">«[http://www.nsd.uib.no/polsys/data/filer/parti/10279.rtf Orden, Rettferd og Fred] {{Wayback|url=http://www.nsd.uib.no/polsys/data/filer/parti/10279.rtf |date=20141228220923 }}: Program For Nasjonal Samling (NS)». 15. februar 1934. Gjengitt på nettstedet til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.</ref>
<ref name="lagmannsrett">«[https://no.wikisource.org/wiki/Lagmannsrettens_dom_i_Quislingsaken Lagmannsrettens dom i Quislingsaken]». Gjengitt på ''Wikikilden''.</ref>
<ref name="Werenskiold">Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): ''Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910–1931.'' Oslo: Unipub, 2008.</ref>
<ref name="utvide-Gaustad">''Arbeiderbladet'', 5. februar 1932, side 4. «Faren er statsråd Quisling. Å sette en politisk utilregnelig mann til forsvarsminister er en hasardiøs, en ansvarsløs handling. Han har jo i hele sommer mens den langvarige lockout pågikk, båret sig ad som en gal mann. [&hellip;] Gale folk kan jo også foranledige ulykker på sine arbeidssteder og kontorer. Men at man av den grunn skal øke militærbudgettet, tyder på at galskapen har spredt sig. Da lå det vel nærmere å utvide Gaustad?»</ref>
</references>

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
 | ref= refBrevig1970
 | forfatter= Brevig, Hans Olaf 
 | utgivelsesår= 1970
 | tittel= NS – fra parti til sekt 1933–37 
 | forlag=Pax
 | isbn=
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301097 
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= refDahl1991
 | forfatter= [[Hans Fredrik Dahl|Dahl, Hans Fredrik]]
 | utgivelsesår= 1991
 | tittel= Vidkun Quisling : En fører blir til 
 | forlag=Aschehoug
 | isbn=8257409049
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081604025 
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= refDahl1992
 | forfatter= Dahl, Hans Fredrik
 | utgivelsesår= 1992
 | tittel= Vidkun Quisling : En fører for fall
 | forlag=Aschehoug
 | isbn=8257409782 
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061300024
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= refDahl1996
 | forfatter= Dahl, Hans Fredrik
 | utgivelsesår= 1996
 | artikkel= Forord til nyutgivelsen 1996
 | tittel= Quisling, Vidkun: Russland og vi 
 | forlag=Leseselskapet
 | isbn=8274430581
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010043008039 
 }}
*{{ Kilde bok | forfatter = [[Vilhelm Haffner|Haffner, Vilhelm]] | utgivelsesår = 1949 | tittel = Stortinget og statsrådet | utgivelsessted = no | forlag = [Aschehoug] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060100024 | side =588–590 }}
*{{Kilde bok
 | ref= refHarper2012
 | forfatter= Harper, Christopher S.
 | utgivelsesår= 2012
 | tittel= Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940–1945
 | forlag= HL-senteret
 | isbn= 978-82-92988-36-7
 | url= http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/rettsoppgjorets-behandling-av-deportasjo---harper-christopher-s_.pdf
 | besøksdato= 2019-09-18
 | arkiv-dato= 2015-06-22
 | arkiv-url= https://web.archive.org/web/20150622174109/http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/rettsoppgjorets-behandling-av-deportasjo---harper-christopher-s_.pdf
 | url-status= yes
 }}
* {{Kilde bok|tittel=Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?|etternavn=Hetland|fornavn=Øystein|utgiver=[[HL-senteret]]|år=2012|isbn=978-82-92988-42-8|utgivelsessted=Oslo|ref=refHetland2012|url=http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/kva-visste-nasjonal-samling-om-holocaust---hetland-oystein.pdf|besøksdato=2017-10-20|arkiv-dato=2016-09-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160927115357/http://www.hlsenteret.no/publikasjoner/digitale-hefter/pdf/kva-visste-nasjonal-samling-om-holocaust---hetland-oystein.pdf|url-status=yes}}
* {{Kilde bok
 | ref= refHøidal1988
 | forfatter= [[Oddvar Høidal|Høidal, Oddvar]]
 | utgivelsesår= 1988
 | tittel= Quisling : en studie i landssvik
 | forlag=Universitetsforlaget
 | isbn=8200184013 
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011082520006 
 }}
* {{Kilde artikkel
 | ref = refHøidal1971
 | forfatter= Høidal, Oddvar Karsten
 | tittel= Vidkun Quisling's Decline as a Political Figure in Prewar Norway, 1933–1937
 | publikasjon= The Journal of Modern History
 | utgivelsesår= 1971
 | bind= 43
 | nummer= 3
 | side= 440–467
 | url= http://www.jstor.org/stable/1878563
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= refJefferys1995
 | forfatter= Jefferys, Kevin
 | utgivelsesår= 1995
 | tittel= The Churchill Coalition and Wartime Politics, 1940–1945
 | forlag= Manchester University Press
 | isbn= 9780719025600
 }}
* {{ Kilde bok | forfatter = Mendelsohn, Oskar | utgivelsesår = 1987b | tittel = Jødenes historie i Norge gjennom 300 år | bind = 2 | isbn = 8200025241 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014102106117 | ref = refMendelsohn1987b }}
* {{Kilde bok
 | ref= refMidgaard1960
 | forfatter= Midgaard, John 
 | utgivelsesår= 1960
 | tittel= 9. april 1940 : dagen og forspillet 
 | forlag=Aschehoug
 | isbn=
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032001002
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= refHartmann1970
 | forfatter= [[Sverre Hartmann|Hartmann, Sverre]]
 | utgivelsesår= 1970
 | tittel= Fører uten folk : forsvarsminister Quisling : hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk 
 | forlag=Tiden
 | isbn=
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080701039 
 }}
* {{Kilde artikkel|forfatter=[[Espen Søbye|Søbye, Espen]]|tittel=Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?|publikasjon=Samfunnsspeilet|url= https://ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/ssp/1998-4 |dato=1998|nummer=nr 4|sider=2-17|ref= refSobye1998 }}
* Borgen, Per Otto: ''Norges statsministre'', Oslo 1999, [[Aschehoug]] ({{Bibsys-oria|pid=991385179|tekst=BIBSYS}})
* Borgersrud, Lars: ''Vi er jo et militært parti – Den norske militærfascismens historie I'', Oslo 2010, Scandinavian Academic Press / Spartacus forlag AS. ISBN 978-82-304-0059-3
* [[Hans Fredrik Dahl|Dahl, Hans Fredrik]]: ''Quisling – En norsk tragedie'', Oslo 2004, Aschehoug ({{Bibsys-oria|pid=042083753|tekst=BIBSYS}})
* [[Hans Fredrik Dahl|Dahl, Hans Fredrik]]: ''Quisling – En fører blir til'', Oslo 1991, Aschehoug ({{Bibsys-oria|pid=911283048|tekst=BIBSYS}})
* [[Hans Fredrik Dahl|Dahl, Hans Fredrik]]: ''Quisling – En fører for fall'', Oslo 1992, Aschehoug ({{Bibsys-oria|pid=921785690|tekst=BIBSYS}})
* Hartmann, Sverre: ''Fører uten folk. Forsvarsminister Quisling – hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk'', Oslo 1959, Tiden Norsk Forlag
* Hewins, Ralph: ''Profet uten ære'' (Store Bjørn 1966)
* [[Oddvar Høidal|Høidal, Oddvar]]: ''Quisling: En studie i landssvik'', Oslo 1988, [[Universitetsforlaget (1950–1999)|Universitetsforlaget]] ({{Bibsys-oria|pid=884185915|tekst=BIBSYS}})
* Quisling, Vidkun: ''Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945'', Oslo 1987, [[Historisk Forlag]] ({{Bibsys-oria|pid=874064902|tekst=BIBSYS}})
* ''Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling'', Oslo 1946 ({{Bibsys-oria|pid=930487974|tekst=BIBSYS}})
* [[Tidsskrift for Den norske legeforening]]: [https://web.archive.org/web/20090917214855/http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1121539 «Undersøkelsen av Quislings hjerne»], [http://tidsskriftet.no/article/1167258 «Quislings hjerne»], [http://tidsskriftet.no/article/1202690 «Quisling»]

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Politiker}}
* {{Språkikon|no}} [https://digitaltmuseum.no/011085440051 Digitalt fortalt: «Vidkun Quislings 7.sans»]
* {{Språkikon|no}} [http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=113482 Digitalt fortalt: «Vidkun Quislings 7.sans»] (skrevet av Jørgen Engestøl, [[Riksarkivet]]) (besøkt 30. mars 2012)
* {{Språkikon|no}} [https://web.archive.org/web/20130412061351/http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Nettutstillinger/Riksarkivets-vaarslipp-2013 Riksarkivet: Familiebrev og karakterbøker, 7. sanser, Rettssaken mot Vidkun Quisling og Quisling-fotografier]

{{Nasjonal Samling}}
{{Norges forsvarsministre 1885–1945}}
{{Norge under andre verdenskrig}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Quisling, Vidkun}}
[[Kategori:Personer fra Fyresdal kommune]]
[[Kategori:Norske offiserer]]
[[Kategori:Norske forsvarsministre]]
[[Kategori:Sp-statsråder]]
[[Kategori:Norske statsråder 1905–1940]]
[[Kategori:Fedrelandslaget]]
[[Kategori:Norske partiledere]]
[[Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling]]
[[Kategori:NS-statsråder]]
[[Kategori:Eponymer]]
[[Kategori:Familien Quisling|Vidkun]]
[[Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig]]
[[Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen]]
[[Kategori:Henrettede nordmenn]]
[[Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting]]
[[Kategori:Nordmenn dømt for tyveri]]