Redigerer Éamon de Valera

{{Infoboks politiker}}
'''Eamon de Valera''' (født ''' Edward George de Valera''' [[14. oktober]] [[1882]] i [[New York City]], død [[29. august]] [[1975]] i [[Dublin]]) var [[president]] i [[Irland]] fra 1959 til 1973.

De Valera var mest kjent som en av lederne for Irlands kamp for uavhengighet fra Det forente [[kongeriket Storbritannia]] og Irland tidlig på 1900-tallet. Han var [[taoiseach]] (statsminister) i landet tre ganger, var hovedforfatter av [[Irlands grunnlov]] og avsluttet sin politiske karriere som [[president]], og anses som en av de mest innflytelsesrike personene i [[Irland]] på 1900-tallet.

== Tidlig liv ==

De Valera ble født på New York Nursery and Child's Hospital i [[New York City]]. Moren, Catherine Coll de Valera Wheelwright, var irsk og faren Juan Vivion de Valera var en [[Spania|spansk]]-[[cuba]]nsk skulptør. Ifølge de Valera selv hadde de giftet seg i New York i 1881.{{tr}} Flere av de Valeras biografer har lett etter attester som gir opplysninger om hans fødsel og om foreldrene, men ingen har vært i stand til å finne noe.{{tr}} Det er dermed generelt antatt blant historikere at han var født utenfor ekteskap.{{tr}} På slutten av det 19. århundre kunne dette ha store konsekvenser, spesielt for en dypt religiøs [[Den katolske kirke|katolikk]] som de Valera. Han vurderte flere ganger å gå i kirkelig tjeneste, noe han under datidens [[kirkerett]] ikke kunne gjort dersom han var uektefødt.{{tr}} 

I 1885, året faren ifølge de Valera døde, ble han tatt med til Irland av sin onkel Ned. Hans mor giftet seg kort tid senere, men i stedet for å bli hentet tilbake til henne vokste han opp hos sin bestemor, Elizabeth Coll og hennes sønn Patrick og datter Hannie i [[Limerick (grevskap)|Limerick]]. Han fikk sin utdannelse på Bruree National School i Limerick, og [[Charleville Christian Brothers School]] skole i [[Cork (grevskap)|Cork]]. Seksten år gammel fikk han et stipend til [[Blackrock College]] i [[Dublin]].

De Valera var en flittig student, og fikk flere stipender. I 1903, bare 21 år gammel, ble han professor i [[matematikk]] ved [[Rockwell College]] i [[Tipperary (grevskap)|Tipperary]].{{tr}} Året etter fullførte han en grad i matematikk ved [[Royal University of Ireland]], og han begynte så å undervise ved [[Belvedere College]] i Dublin. Hans søknad om et professorat ved [[National University of Ireland]] ble avslått, men han fikk en deltidsstilling med [[National University of Ireland, Maynooth]].{{tr}}

== Tidlig politisk aktivitet ==

I 1908 kom han inn i det øverste rådet i [[Conradh na Gaeilge]], en organisasjon som jobbet for utbredelse av [[irsk gælisk|irsk språk]] og kultur. Han møtte der [[Sinéad de Valera|Sinéad Flanagan]], en fire år eldre lærer. De falt for hverandre, og giftet seg den 8. januar 1910 i St. Pauls kirke i [[Arran Quay]] i [[Dublin]]. 

Den 25. november 1913 meldte han seg inn i [[Irish Volunteers]]. Han steg raskt i gradene, og ble kaptein for et kompani i [[Donnybrook]], og deretter kommandant for 3. bataljon av Dublin-brigaden. [[Thomas MacDonagh]] innlemmet ham i [[Irish Republican Brotherhood]] (IRB), som på denne tiden trakk i trådene for å få istand et opprør.

== Påskeopprøret ==

Den 24. april 1916 brøt [[påskeopprøret]] ut. De Valera hadde kommandoen ved Boland's Mills ved Grand Canal Street, hvor han skulle beskytte de sørøstlige adkomstveiene til sentrum. Etter en ukes kamper mottok han ordre fra [[Pádraig Pearse]] om å overgi seg med sine menn. Han ble stilt for [[krigsrett]] og dømt til døden, men dommen ble raskt omgjort til straffarbeid på livstid. Det har ofte blitt hevdet at det som reddet ham var hans amerikanske statsborgerskap, noe som ikke er helt korrekt.{{tr}} Det var to grunner til at han ikke ble henrettet: For det første satt han i et annet fengsel enn de andre lederne, noe som førte til at henrettelsen ble utsatt; hadde han vært i [[Kilmainham fengsel]] sammen med Pearse, [[James Connolly]] og andre ledere ville han høyst sannsynlig blitt henrettet.{{tr}} Den andre grunnen var en bivirkning av hans amerikanske statsborgerskap: Britene ville avklare situasjonen før henrettelsen, i forhold til om han faktisk var amerikansk borger og hvordan amerikanerne i så fall ville reagere.{{tr}} Dette var et viktig spørsmål, fordi britene forsøkte å få med USA i [[første verdenskrig]], og ikke hadde råd til å skape motvilje i den amerikanske opinionen.{{tr}} Disse to forsinkende faktorene førte til at innen alt var klart hadde man stoppet henrettelsene på grunn av den sterke negative reaksjonen de førte til.{{tr}}

Det har vært strid blant de Valera tilhengere og motstandere om hvor mye han utrettet under opprøret. Hans tilhengere hevder at han viste gode lederegenskaper, og at han var en dyktig planlegger, mens motstanderne hevder at han hadde et nervøst sammenbrudd som førte til at han gav motstridende ordrer, nektet å sove og dermed ble for utmattet til å fungere og at han på et tidspunkt glemte løsenordet slik at han nær ble skutt av en av sine egne menn.{{tr}}

Han ble fengslet i [[England]], i motsetning til de fleste andre som ble arrestert i opprøret, og sonet i [[Darmoor fengsel|Dartmoor]], [[Maidstone fengsel|Maidstone]] og [[Lewes fengsel|Lewes]]. I juni 1917 ble han løslatt under et generelt amnesti. 

I [[parlamentsvalget i Storbritannia 1918|parlamentsvalget]] i desember 1918 ble han valgt inn i [[det britiske parlamentet]] for [[Sinn Féin]] i valgkretsen [[East Clare]]. Som de andre Sinn Féin-representantene boikottet han det britiske parlamentet, og deltok i stedet i opprettelsen av [[Det første Dáil|Dáil Éireann]]. Han skulle representere denne valgkretsen helt til 1959. 

== President for Dáil Éireann ==

[[Sinn Féin]] vant 73 av de 104 irske setene i det britiske parlamentet i 1918. 21. januar 1919 samlet de fleste av representantene seg i [[Mansion House (Dublin)|Mansion House]] i Dublin og opprettet Dáil Éireann. De utpekte også en regjering for [[Den irske republikk]], med [[Cathal Brugha]] som president for Dáil Éireann, eller ''[[Príomh Aire]]''. De Valera hadde blitt arrestert igjen i mai 1918, og kunne derfor ikke være med på dette møtet. I februar 1919 rømte han fra [[Lincoln fengsel]], med hjelp fra [[Michael Collins (1890–1922)|Michael Collins]], og på aprilsesjonen i Dáil erstattet han Brugha som president. [[Dáilgrunnloven]] av 1919 klargjorde at presidenten var å regne som statsminister, ikke som statsoverhode. 

For å forsøke å få internasjonal anerkjennelse av Den irske republikk ble [[Seán T. O'Kelly]] sendt til [[Paris]] for å tale republikkens sak ovenfor stormaktene på [[Fredskonferansen i Paris (1919)|Pariskonferansen]]. I mai 1919 var det klart at han ikke lyktes med dette, og de Valera besluttet å reise til USA for å søke anerkjennelse for republikken og for å skaffe et lån til en slunken kasse. Han klarte å skaffe seks millioner dollar, en sum som langt overgikk det Dáil hadde våget å håpe på. Han fikk også bred støtte i befolkningen, men klarte ikke å få noen offisiell anerkjennelse. Han hadde også problemer med en del irsk-amerikanske ledere, som mente han var for dominerende og dermed tråkket inn på deres enemerker.{{tr}} I løpet av de årene republikken eksisterte var det bare [[Sovjetunionen|det kommunistiske Russland]] som anerkjente den. 

I Irland hadde [[den irske uavhengighetskrig|uavhengighetskrigen]] brutt ut samme dag som Dáil hadde sitt første møte, og mens de Valera var i USA utviklet krigen seg til å bli mer omfattende. I hans fravær ble republikken ledet av [[Michael Collins (1890–1922)|Michael Collins]], som var finansminister.

== President for republikken ==

I januar 1921 deltok de Valera på sitt første møte i Dáil etter å ha kommet tilbake. Han la der frem et forslag om at [[IRA]], som var republikkens hær, skulle slutte med bakholdsangrep, ettersom disse gjorde det mulig for britene å fremstille dem som terrorister. I stedet skulle de begynne med konvensjonell krigføring. Dette ble umiddelbart nedstemt, og de Valera ble i stedet presset til å komme med en uttalelse som støttet IRA og fastslo at organisasjonen var under Dáils kontroll. Hans forslag ble for hans kritikere bevis på at han ikke hadde oversikt over realitetene i krigføringen;{{tr}} IRA med sitt dårlige utstyre og lite trening ville ikke hatt mulighet til å vinne over [[British Army]] med topp utstyr og enorm tallmessig overlegenhet i konvensjonell krig. 

Sammen med Cathal Brugha og [[Austin Stack]] la han press på Michael Collins for å få ham til å reise til USA og fortsette de Valeras arbeid der. De tre mente at Collins hadde gått ut over sin myndighet, idet han var den reelle leder for IRA selv om han egentlig var finansminister og sjef for IRAs etterretningsenhet.{{tr}} Collins motsatte seg dette, og forble i Irland. 

Under valget i 1921 seiret Sinn Féin igjen, og [[det andre Dáil]] ble samlet. Den 11. juli 1921 erklærte britene våpenhvile, som skulle vare til krigen ble endelig avsluttet senere samme år. De Valera reiste til [[London]] for å treffe statsminister [[David Lloyd George]], men de to klarte ikke å komme til noen avtale. I stedet ble det besluttet at man skulle forhandle om en traktat.

I august 1921 fikk de Valera endret grunnloven av 1919, slik at han ble president for Den irske republikk, og ikke bare statsminister. Argumentasjonen var at man gjennom dette fikk et irsk statsoverhode på samme nivå som [[Georg V av Storbritannia]]. Ettersom kongen ikke skulle delta i traktatforhandlingene, erklærte han at han selv heller ikke ville delta. Dermed sendte Dáil en delegasjon med alle fullmakter, med [[Arthur Griffith]] som leder, til London. 

Det ble under forhandlingene enighet om at man, slik ''[[Government of Ireland Act 1920]]'' fastslo, skulle dele øya i to, [[Den irske fristaten]] (som erstattet nevnte lovs enhet [[Sør-Irland]]), og [[Nord-Irland]]. Sistnevnte område skulle riktignok selv få velge om man ville forenes med Fristaten eller om man ville fortsette å være en del av Det forente kongerike, men svaret på dette var gitt i og med [[unionisme (Irland)|unionistenes]] klare flertall. Det ble også bestemt at en [[den irske grensekommisjon|grensekommisjon]] skulle vurdere grensen mellom Fristaten og Nord-Irland.

== Traktatstriden ==

Delegatene fra republikken hadde blitt utstyrt med alle fullmakter, hvilket betød at de ikke trengte å konferere med Dáil før de undertegnet en traktat. Men de Valera hadde gitt dem en hemmelig ordre om å komme tilbake til Irland før de undertegnet. Dette skjedde ikke, og de Valera ble rasende da han fikk vite at traktaten var undertegnet den 6. desember 1921 uten at han hadde blitt orientert på forhånd om innholdet.{{tr}} Hans kritikere hevder at årsaken til at han ikke selv var med i delegasjonen var at han visste at traktaten ville bli kontroversiell, og at han på denne måten kunne unngå å få skylden for den.{{tr}}

Det som ble mest kontroversielt var at republikken ikke fikk leve videre som en anerkjent, selvstendig stat, men at den ble erstattet av status som [[dominion]] under [[det britiske imperiet]]. Dette medførte at [[den britiske monarken]] også ville være [[konge av Irland]], og at det måtte avlegges troskapsed til monarken. Denne ble skrevet av Michael Collins på en så skånsom måte som mulig, slik at man bare sverget troskap til kongen av Irland uten noen referanse til kongen av Storbritannia. Eden ble derfor i seg selv ikke et stort poeng i striden, men den ble hyppig brukt i argumentasjonen mot traktaten.{{tr}}

Sett i lyset av den senere konflikten om og i Nord-Irland er det verdt å merke seg at delingen av Irland ikke var et viktig spørsmål for irske politikere på dette tidspunkt.{{tr}} Man mente at grensekommisjonens arbeid ville ende med at store deler av området ble overført til Fristaten, slik at Nord-Irland ikke ville klare seg økonomisk, og at en gjenforening var å vente innen få år.{{tr}} Slik skulle det ikke gå, ettersom grensekommisjonen kom til at det bare var små områder som skulle overføres til Fristaten, samt at et større område skulle overføres til Nord-Irland. Kommisjonens rapport ble av forskjellige hensyn lagt til side. 

Traktaten ble ratifisert av Dáil med knapp margin, 64 stemmer for og 57 mot. Minoriteten forlot som følge av dette Dáil. De Valera gikk av, og Griffith ble valgt som ny president. Han gikk tilbake til den gamle tittelen president av Dáil Éireann. 

I mars [[1922]] holdt de Valera en tale i [[Carrick on Suir]], der han sa at dersom traktaten ble gjennomført kunne det bli nødvendig å «vasse gjennom irsk blod» for å oppnå frihet.{{tr}} I [[Thurles]] gjentok han dette noen dager senere, og la til at IRA «kan måtte vasse gjennom, kanskje, blodet til noen medlemmer av regjeringen, for å oppnå irsk frihet».{{tr}} Hans motstandere har tolket dette som en oppfordring til borgerkrig, mens tilhengerne tolker det som et uttrykk for dyp fortvilelse over at irske nasjonalister hadde blitt splittet.{{tr}}

De Valeras kritikk mot traktaten dreide seg særlig om to ting: For det første var han kritisk til troskapseden, og for det andre var han bekymret over at Irland ikke kunne ha en egen utenrikspolitikk. Det siste punktet omfattet også spørsmålet om [[traktathavnene]], flere irske havner som ville være under [[Royal Navy]]s kontroll av hensyn til Storbritannias sikkerhet. Som erstatning for status som dominion foreslo han en «ekstern tilknytning» mellom en irsk republikk og Storbritannia. Dette var noe han også hadde foreslått i april 1921, før forhandlingene begynte. Collins var villig til å akseptere dette, og de to fløyene av Sinn Féin, traktattilhengere og -motstandere, forente seg før valget i 1922 med planer om å danne en koalisjonsregjering. Bare to dager før valget falt dette sammen, ettersom britene la ned [[veto]] fordi det stred mot en allerede undertegnet traktat. Dermed var man tilbake på veien mot borgerkrig.

== Borgerkrigen ==

Den 28. juni 1922 brøt [[den irske borgerkrig]] ut. Den varte til mai 1923, og endte med seier for traktattilhengerne. Begge sider ønsket å unngå borgerkrig, men da [[IRA]]-medlemmer tok kontroll over [[Four Courts]] i Dublin ble Michael Collins etter en tids venting presset til å sette inn [[Irish Army|Fristatens hær]] mot dem. De Valera støttet IRA, og meldte seg som frivillig soldat. Den 8. september 1922 møtte han [[Richard Mulcahy]] i Dublin til hemmelige forhandlinger, men de klarte ikke å komme til enighet. 

Nominelt var de Valera lederen for traktatmotstanderne, men han hadde liten innflytelse under krigen. Han ser ikke ut til å ha deltatt i kamphandlinger, og IRA ble styrt av det militære lederskapet under [[Liam Lynch]]. Den 25. oktober 1922 opprettet de Valera og [[Teachta Dála|Dáil-medlemmene]] som fulgte ham en republikansk regjering. Denne provisoriske regjeringen hadde ingen reell myndighet, og var en svak skygge av regjeringen i Dublin som stadig utviklet seg og ble et virkelig alternativ til de britiske myndighetene.{{tr}} Den 6. desember 1922 ble Fristaten formelt opprettet ettersom traktaten da trådte i kraft.

I mars 1923 deltok de Valera på et møte i IRAs hærledelse, hvor man skulle bestemme veien videre. Det er kjent at han var tilhenger av en våpenhvile, men han hadde ikke stemmerett. IRA kom til at man skulle fortsette krigføringen. Men den 30. mai 1923 erklærte den nye øverstkommanderende i IRA, [[Frank Aiken]] (som hadde tatt over etter at Lynch ble drept) våpenhvile og beordret IRA-medlemmene til å begynne å dumpe sine våpen. De Valera støttet dette i en berømt tale, hvor han kalte IRA-soldatene «baktroppens legion» og sa at «republikken kan ikke lenger med hell forsvares med deres våpen».{{tr}} Mange av republikanerne ble arrestert av Fristatens myndigheter. De Valera ble arrestert i [[Clare (grevskap)|Clare]], og var internert inntil 1924. Han var den siste fange som satt i [[Kilmainham fengsel]].

== Tilbake i folden ==

Etter at IRA dumpet sine våpen vendte de Valera tilbake til vanlige politiske metoder. I 1924 ble han arrestert for å «reise ulovlig inn i Nord-Irland», og holdt i varetekt i en måned i [[Crumlin Road fengsel]] i [[Belfast]]. 

Etter å ha sluppet ut var han med på en avstemning i Sinn Féin om å akseptere [[Den irske fristatens grunnlov]], som endte med knapp seier mot motstanderne. De Valera var villig til å akseptere den, og gikk derfor av som partileder. I mars 1926 dannet han et nytt parti, [[Fianna Fáil]], som ble et av de dominerende partier i resten av det 20. århundre. Partiet vant raskt frem i valg, men representantene nektet å avlegge troskapseden. De startet i stedet en rettslig høring om nødvendigheten av å avlegge eden. Mordet på visepresidenten for det utøvende råd, tilsvarende visestatsminister, [[Kevin O'Higgins]], førte til en tilspissing av situasjonen, og [[W.T. Cosgrave]] fikk gjennom en lov som krevde at alle kandidater til Dáil før valget måtte avlegge ed om at de hvis valgt også ville avlegge troskapseden. Dermed var Fianna Fáil presset opp i et hjørne, og de valgte å avlegge eden ut fra at den kunne regnes som et «tomt formular». 

I 1931 støttet de Valera, i et populistisk trekk, grevskapsrådet i [[Mayo (grevskap)|Mayo]] da de sa opp en protestantisk bibliotekar på grunn av hans tro, med den begrunnelse at «et grevskap som er 98 % katolsk bør han en katolsk sjefsbibliotekar».{{tr}}

== President for det utøvende råd ==

I valget i 1932 fikk Fianna Fáil 72 seter i Dáil, og ble dermed det største partiet, dog uten å ha majoritet. De Valera ble utnevnt til president for det utøvende råd, tilsvarende statsminister, av generalguvernør [[James McNeill]] den 9. mars. Han begynte med en gang å arbeide med å oppfylle sitt valgkampløfte om å avskaffe troskapseden og å holde igjen årlige jordleiebetalinger til Storbritannia. Britene reagerte med sanksjoner mot irsk eksport, og den økonomiske krigen som fulgte førte til mye problemer. Etter råd fra de Valera ble McNeill avsatt som generalguvernør av [[Georg V av Storbritannia|Georg V]] den 1. november 1932, og en veteran fra 1916, [[Domhnall Ua Buachalla]], ble utnevnt til ''seneashal'' i hans sted. Dermed hadde et av symbolene på kongemakten blitt praktisk talt fjernet. 

For å styrke sin stilling utlyste de Valera nyvalg allerede i januar 1933. Fianna Fáil vant 77 seter, hvilket gav partiet majoritet i Dáil. Partiet vant under de Valeras lederskap også valgene i 1937, 1938, 1943 og 1944. 

Ved å virke som [[utenriksminister (Irland)|utenriksminister]] ved siden av stillingen som rådspresident tok de Valera også kontroll over Fristatens utenrikspolitikk. Han deltok på møter i [[Folkeforbundet]], og var president for forbundets råd ved møtet i [[Genève]] i 1932. I en tale som gjorde inntrykk på deltagerne appellerte han til genuin lojalitet mot forbundspakten fra medlemslandene.{{tr}} I 1934 støttet han [[Sovjetunionen]]s inntreden i forbundet, og i september 1938 ble han valgt til den nittende president for forbundsforsamlingen.

== Den nye grunnloven ==

I 1930-årene kuttet de Valera systematisk ned på Fristatens grunnlov, som hadde blitt skrevet av en komité under nominell ledelse av Michael Collins. Det var tre faktorer som gav ham mulighet til å gjøre dette. For det første var det opprinnelig slik at endringer i Fristatens grunnlov trengte bekreftelse i folkeavstemning fra 1930, åtte år etter at den var vedtatt, men Cosgrave hadde endret dette til 16 år slik at den inntil 1938 kunne endres gjennom et vanlig lovvedtak i [[Oireachtas]]. For det andre, selv om generalguvernøren i teorien kunne reservere seg mot eller nekte å gi kongelig godkjennelse av lover, lå makten til å råde ham til dette fra 1927 ikke lenger hos den britiske regjeringen, men hos den irske (som formelt var den irske kongens regjering). Og for det tredje skulle grunnloven i teorien være i overensstemmelse med [[den anglo-irske traktat]], men de Valera hadde klart å fjerne det lovmessige kravet om dette kort etter at han kom til makten. Dermed var alle sikringer som skulle verne traktaten og grunnloven som sprang ut fra den fjernet, og de Valera stod fritt til å endre den.{{tr}}

Han gikk hardt til verks i dette arbeidet. Troskapseden ble fjernet, og det samme skjedde med appellretten til den juridiske komitéen i [[geheimerådet (Storbritannia)|geheimerådet]]. Da Senatet protesterte mot endringene ble også det avskaffet. Og i desember 1936 brukte de Valera [[Edvard VIII av England|Edvard VIIIs]] plutselige abdikasjon til å få igjennom to grunnlovsendringer. Den første fjernet alle referanser til kongen og generalguvernøren, mens den andre innførte kongen på nytt, denne gang som en diplomatisk representant for Fristaten. 

I 1931 vedtok det britiske parlamentet [[Westminsterstatuttene]], som gav alle dominionene i det britiske imperiet like rettigheter til å vedta egne lover. Selv om det fortsatt var konstitusjonelle bånd mellom dominionene og Det forente kongerike regnes dette gjerne som tidspunktet hvor de gamle koloniene ble suverene stater. I juli 1936 skrev de Valera, som kongens irske statsminister, til kong Edvard VIII og informerte ham om at han planla å innføre en ny grunnlov, hvor en sentral del var opprettelsen av embetet han planla å kalle «president for Den irske fristaten» (''Uachtarán Sharostát Éireann''). Tittelen ble da den kom inn i den nye grunnloven endret til «Irlands president» (''Uachtarán na hÉireann''). Grunnloven inneholdt en rekke elementer som var nøkkelsymboler for irsk løsrivning fra Storbritannia; blant annet ble landets navn endret til ''Éire''. 

I 1948 ble Irland erklært som republikk av [[John A. Costello]], på et tidspunkt hvor de Valera var i opposisjon. Den 18. april 1949 trådte landet ut av [[Samveldet av nasjoner|Samveldet]] og de siste konstitusjonelle bånd til Storbritannia var kuttet.

== Andre verdenskrig ==

[[Tyskland]] hadde betydelig interesse for Irland i de første årene av [[andre verdenskrig]], en periode som i Irland kalles ''[[The Emergency]]''. De undersøkte blant annet om IRA kunne brukes til destabilisering av Storbritannia, og om det var noen strategiske eller taktiske fordeler å hente ved å invadere Irland. Det ble også forhandlet med den irske regjeringen, uten særlig hell. De Valera la vekt på å beholde nøytraliteten gjennom krigen. Den britiske etterretningstjenesten [[MI5]] var naturlig nok interessert i hva han holdt på med, og overvåket ham så nøye som mulig.{{tr}} 

Den irske nøytraliteten hadde noen spesielle egenskaper:
* Den irske regjeringen gav i hemmelighet støtte til de allierte. Blant annet var irske værrapporter en viktig del av planleggingen for [[D-dagen]]. 
* Britiske fly fikk lov å fly fra en base i [[Fermanagh (grevskap)|Fermanagh]] i Nord-Irland over [[Donegal (grevskap)|Donegal]] i Fristaten for å komme ut over [[Atlanterhavet]]. Denne 30 km brede korridoren, kjent som [[Bundorankorridoren]], var tungt trafikkert av fly som lette etter tyske [[ubåt]]er og overflateskip. Et av skipene som ble funnet av fly fra basen var det tyske slagskipet [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]], som siden ble senket av [[Royal Navy]].
* Den tyske ambassadøren [[Eduard Hempel]] fikk lov til å beholde sin radiosender, som ble brukt til å melde fra om vær, troppeforflytninger og effekten av tysk bombing av Storbritannia, inntil 1943, men den ble da stengt. 
* Det ble opprettet en ordning som sikret at allierte flyvere som krasjlandet i Fristaten ble fraktet over grensen til Nord-Irland. Man gjorde dette ved å innføre en regel om at flyvere på operative flyvninger skulle interneres som stridende, mens de på ikke-operative flyvninger kunne repatrieres. Praktisk talt alle allierte flyvninger ble regnet som ikke-operative, mens de tyske ble regnet som operative. 
* Omkring 45&nbsp; borgere av Fristaten lot seg verve til de allierte styrkene. Blant dem finner man [[Patrick Clancy]] og broren [[Tom Clancy (sanger)|Tom Clancy]], som begge ironisk nok hadde vært IRA-medlemmer. Tidligere hadde regjeringen nektet irer å kjempe i [[den spanske borgerkrig]], men noe slikt forbud ble denne gang ikke innført.

En kontroversiell side ved den irske nøytraliteten kom frem ved de Valeras kondolansebesøk til Eduard Hempel i anledning [[Adolf Hitler]]s død. Dette ble sterkt kritisert av mange, men de Valera mente at kondoleringen var en nødvendig konsekvens av Irlands nøytralitet.{{tr}} De Valera viste til at han hadde sendt sine kondolanser til USA da [[Franklin D. Roosevelt]] døde kort tid tidligere. 

De Valeras regjerings behandling av jødiske flyktninger er også kontroversiell. Den irske justisministeren [[Michael McDowell]] beskrev senere politikken som «antipatisk, fiendtlig og ufølsom».{{tr}} [[Mervyn O'Driscoll]] ved [[University College Cork]] rapporterte om offisielle og uoffisielle barrierer som hindret jøder i å finne en frihavn i Irland. Dette var en holdning som var typisk for flere vestlige land.

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* Tim P. Coogan: ''De Valera. Long Fellow, Long Shadow''. Arrow Books, London 1995, ISBN 0-09-995860-0.
* Thomas R. Dwyer: ''Eamon De Valera''. Macmillan, Dublin 1998, ISBN 0-7171-0964-X.
* Thomas R. Dwyer: ''De Valera. The man and the myths''. Podbeg Books, Swords 1992, ISBN 1-85371-121-7.
* Hasting, Max, ''Helvete brøt løs: Verden i krig 1939–1945'', Font forlag 2012 ISBN 978-82-8169-210-7
* Paul Schall: ''Rätsel Irland. Ein Volk im Zwiespalt''. Verlag Arndt, Vaterstetten 1979, ISBN 3-920040-62-7 (Repr. d. Ausg. ''Eamon de Valera und der Kampf Irlands um seine Freiheit'').

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}

{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Seán T. O'Kelly]]|Hva=[[Liste over irske presidenter|Irlands president]]|Etterfølger=[[Erskine Hamilton Childers]]|Startår=[[1959]]|Sluttår=[[1973]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[John A. Costello]]|Hva=[[Taoiseach]]|Etterfølger=[[Seán F. Lemass]]|Startår=[[1957]]|Sluttår=[[1959]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[John A. Costello]]|Hva=[[Taoiseach]]|Etterfølger=[[John A. Costello]]|Startår=[[1951]]|Sluttår=[[1954]]}}
{{Verv|Forgjenger=Ingen|Hva=[[Taoiseach]]|Etterfølger=[[John A. Costello]]|Startår=[[1937]]|Sluttår=[[1948]]}}
{{Sluttboks}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:De Valera, Eamon}}
[[Kategori:Republikken Irlands presidenter]]
[[Kategori:Personer tilknyttet påskeopprøret]]
[[Kategori:Personer fra den irske uavhengighetskrig]]
[[Kategori:Personer fra den irske borgerkrig]]
[[Kategori:Medlemmer av IRA 1917-1922]]
[[Kategori:Medlemmer av det 1. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 2. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 3. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 4. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 5. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 6. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 7. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 8. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 9. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 10. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 11. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 12. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 13. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 14. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 15. Dáil]]
[[Kategori:Medlemmer av det 16. Dáil]]
[[Kategori:Personer fra New York City]]
[[Kategori:Personer fra Limerick]]
[[Kategori:Fødsler i 1882]]
[[Kategori:Dødsfall i 1975]]