Redigerer Invasjonen i Normandie

{{Infoboks slag
|navn = Invasjonen i Normandie
|konflikt = [[andre verdenskrig]]
|dato = [[6. juni]]–[[25. august]] [[1944]]<ref group="note">Det er ulike oppfatninger om hvor lenge invasjonen i Normandie (operasjon Overlord) varte. ''[[Encyclopædia Britannica]]'' oppgir at den vanligvis ansees avsluttet med erobringen av Paris 25. august. «The Normandy Campaign is traditionally considered to have concluded with the liberation of Paris on Aug. 25, 1944.», fra [https://www.britannica.com/summary/Normandy-Invasion «Normandy Campaign summary»].</ref>
|sted = [[Normandie]], [[Frankrike]]
|resultat = Alliert seier
|part1 = '''[[De allierte (andre verdenskrig)|De allierte]]:'''<br />{{Flagg|USA|1959}} [[USA]]<br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Storbritannia]]<br />{{Flagg|Canada|1944}} [[Canada]]<br />[[Fil:Flag of Free France (1940-1944).svg|22px|Frie Frankrike]] [[Frankrike]]<br />{{Flagg|Polen}} [[Polen]]<br />{{Flagg|Belgia}} [[Belgia]]<br />{{Flagg|Tsjekkoslovakia}} [[Tsjekkoslovakia]]<br />{{Flagg|Hellas|1944}} [[Hellas]]<br />{{Flagg|Nederland}} [[Nederland]]<br />{{Flagg|Norge}} [[Norge]]<br />{{Flagg|Luxembourg}} [[Luxembourg]]<br />{{flagg|Sør-Afrika|1939}} [[Sør-Afrika]]<br />{{Flagg|Australia}} [[Australia]]<br />{{Flagg|New Zealand}} [[New Zealand]]
|part2 = {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]]
|kommandant1= {{Flagg|USA|1945}} [[Dwight D. Eisenhower|D. Eisenhower]]<br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Bernard Law Montgomery|B. L. Montgomery]]<br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Bertram Ramsay]]<br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Trafford Leigh-Mallory|T. Leigh-Mallory]]<br />{{Flagg|USA|1945}} [[Omar Bradley]]<br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Miles Dempsey]]<br />{{Flagg|Canada|1944}} Harry Crerar
|kommandant2 = {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Adolf Hitler]]<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Gerd von Rundstedt|G. von Rundstedt]]<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Günther von Kluge|G. von Kluge]]<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Walter Model]]<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Erwin Rommel]]<br />{{Flagg|Tyskland|1945}} [[Friedrich Dollmann]]
|styrke1 = '''6. juni:'''<br /> 156&nbsp;000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195">Tamelander/Zetterling 2004, s. 193–195</ref><br /> {{formatnum:6939}} skip<ref>Caddick-Adams 2019, s. 231</ref><br /> {{formatnum:11000}} fly<ref name="Caddick-Adams2019_154">Caddick-Adams 2019, s. 154</ref><br /> '''Frem til 12. juni:'''<br />{{formatnum:326547}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219">Tamelander/Zetterling 2004, s. 210–211, 219</ref><br /> 2700 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/><br />'''Frem til 16. juni:'''<br />{{formatnum:557000}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_236-237">Tamelander/Zetterling 2004, s. 236–237</ref><br />'''Frem til 3. juli:'''<br />{{formatnum:929000}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281">Tamelander/Zetterling 2004, s. 281</ref><br />4300 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281"/>
|styrke2 = '''6. juni:'''<br />50&nbsp;000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195"/><br />ca. 40 skip<ref name="Tamelander_Zetterling2004_211-212">Tamelander/Zetterling 2004, s. 211–212</ref><br />ca 500 fly<ref name="Tamelander_Zetterling2004_217">Tamelander/Zetterling 2004, s. 217</ref> <br /> '''Frem til 12. juni:'''<br />{{formatnum:130000}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/><br />600 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/><br />'''Frem til 16. juni:'''<br />{{formatnum:220000}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_236-237"/><br />'''Frem til 3. juli:'''<br />{{formatnum:300000}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281"/><br />1050 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281"/>
|tap1 ='''6. juni:''' 9000<ref name="Roberts2010_451_462">Roberts 2010, s. 451, 462</ref> <br />'''Frem til 30. juni:'''<br />{{formatnum:61732}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271">Tamelander/Zetterling 2004, s. 271</ref><br />900 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271"/><br />'''Frankrike fritt:'''<br />{{formatnum:206703}} soldater<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Blood and Ruins : The Last Imperial War, 1931-1945|etternavn=Overy|fornavn=Richard|utgiver=Viking|år=2021|isbn=9780670025169|utgivelsessted=New York|side=312|sitat=The campaign in France was a disaster for German forces. Around 265,00 were killed or wounded, and an estimated 350,000 taken prisoner [...] By the end of August, Allied casualties were 206,703, more than half of them American. The Normandy operation and the destruction of Army Group B was the high point of Anglo-American achievement during the war.}}</ref>
|tap2 ='''6. juni:'''3&nbsp;000+<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195"/><br />'''Frem til 1. juli:'''<br />{{formatnum:62603}} soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271"/><br />200–400<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271"/><ref group="note">svært omtrentlige tall, men de tyske styrkene hadde generelt klart mindre tap i stridsvogner enn de vest-allierte, ref. Tamelander og Zetterling.</ref><br />'''Frankrike fritt:'''<br />{{formatnum:615000}} soldater<ref group="note">Se note for tap vest-allierte styrker samme periode, infoboks ingress</ref><br />2200 stridsvogner{{sfn|Wilmot|1997|p=434}}
|notater = [[Fil:Allied_Invasion_Force.jpg|miniatyr|center]]Den allierte invasjonsstyrken og tyske forsvarsstyrker, 6. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/1e/Allied_Invasion_Force.jpg stor versjon]).
}}
{{koord|49|20|N|0|34|W|dim:100km|vis=tittel}}
'''Invasjonen i Normandie''' (med kodenavnet '''Operation Overlord''') var [[De allierte (andre verdenskrig)|de vestlige alliertes]] landgang og fremrykking i [[Normandie]] i [[Frankrike]] under [[andre verdenskrig]]. Den begynte [[6. juni]] [[1944]], og var den største [[Amfibisk krigføring|amfibiske operasjonen]] noengang. Invasjonsfasen av Vest-Europa ansees avsluttet med [[frigjøringen av Paris]] den 25. august 1944.

Beslutningen om å invadere ved å krysse [[Den engelske kanal]]en i 1944 ble bekreftet under [[Teherankonferansen i 1943|konferansen i Teheran]] i november 1943, mellom [[Josef Stalin]], [[Franklin Roosevelt]] og [[Winston Churchill]]. Kort etter ble general [[Dwight D. Eisenhower]] utnevnt til sjef for [[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force]] (SHAEF). Invasjonen var avhengig av vest-alliert nedkjempelse av trusselen fra tyske [[Undervannsbåt|ubåter]], fly, og at [[Den røde armé]] bandt storparten av det tyske [[Wehrmacht]]s styrker på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]].

Kysten av Normandie i det nordvestlige Frankrike ble valgt for invasjonen. [[USA]], [[Storbritannia]] og [[Canada]] fikk ansvar for hver sine sektorer av landgangsområdet. For å møte forholdene ved [[brohode]]t, ble to kunstige havner, og en rekke spesialiserte stridsvogner og annet utstyr utviklet. I månedene før invasjonen gjennomførte de allierte operasjon Bodyguard, et betydelig militært [[Villedelse|bedrag]] som blant annet brukte elektronisk og visuell feilinformasjon for å villede tyskerne om dato og sted for den vest-allierte invasjonen. Den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]] ga i 1943 [[generalfeltmarskalk]] [[Erwin Rommel]] ansvaret for festningsverkene i [[Atlanterhavsvollen]], i påvente av en invasjon av Frankrike.

Rundt 156&nbsp;000 vest-alierte soldater ble landsatt første dag av invasjonen, direkte mot dem sto om lag 50&nbsp;000 soldater fra Wehrmacht. De vest-allierte soldatene var støttet av rundt 5&nbsp;000 skip, og over 11&nbsp;000 fly, mens kun rundt 300 tyske fly var i luften invasjonsdagen. De alliertes invasjon var en suksess, men de klarte ikke å oppnå alle sine mål for den første dagen. Brohodet ble gradvis utvidet da de erobret havnen i [[Cherbourg-Octeville|Cherbourg]] den 26. juni, og byen [[Caen]] den 21. juli. Mot slutten av juli 1944 var de allierte styrkene så overlegne at den tyske motstanden brøt sammen (med rundt 2 millioner soldater landsatt), og særlig amerikanske styrker rykket raskt frem. 

Et mislykket motangrep fra tyske styrker som svar på alliert fremrykning 7. august førte til at om lag 50&nbsp;000 soldater fra den tyske 7. armé ble fanget i Falaise-lommen innen 19. august. De vest-allierte startet en andre invasjon fra [[Middelhavet]] i Sør-Frankrike (kodenavnet [[operasjon Dragoon]]) 15. august, og [[frigjøringen av Paris]] fulgte 25. august. Både sivile og militære tap var betydelige, sivile franske tap knyttet til invasjonen var mellom 25- til 40&nbsp;000 barn, kvinner og menn. Militære tap (døde, sårende og fanger) var rundt 230&nbsp;000 for de vest-allierte, mens det tyske Wehrmacht tapte mellom 200– til 400&nbsp;000 soldater.

Den vellykkede invasjonen i Normandie og frigjøringen av Frankrike var en milepæl på veien mot Tysklands endelige kapitulasjon. Flere av datidens ledere, og en rekke av ettertidens historikere anser at den også førte til at Tysklands [[Totalitarisme|totalitære styre]] i Vest-Europa ikke ble erstattet med ledere innsatt av Sovjetunionen, slik det ble i Øst-Europa.

== Forberedelser ==
{{utdypende|slaget om Frankrike|slaget om Madagaskar}}
Ifølge historikeren [[Richard Overy]] var det tre betingelser som måtte innfris for at de allierte kunne invadere Frankrike. De tyske ubåtene og flyene måtte slås i [[slaget om Atlanterhavet]], [[Den røde armé]] måtte holde ut mot [[Wehrmacht]], og [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] måtte slås, slik at de allierte kunne ha luftherredømme under invasjonen. Hvis de tre betingelsene ikke ble innfridd, ville risikoen ved invasjonen være for høy. Verken i 1942 eller 1943 var disse tre betingelsene innfridd. Det skjedde først ved årsskiftet 1943–1944.<ref>Overy 1995, s. 137</ref>

I juni 1940 hadde [[Nazi-Tyskland]]s fører [[Adolf Hitler]] triumfert ved [[Slaget om Frankrike|Frankrikes kapitulasjon]]. Britiske fartøyer hentet over 338&nbsp;000 allierte tropper fanget langs den nordlige kysten av Frankrike over til England - inkludert mye av [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|den britiske ekspedisjonsstyrken]] (BEF) – i [[evakueringen fra Dunkerque]].<ref>Beevor 2012, s. 130–134</ref> 

Etter at [[aksemaktene]] invaderte [[Sovjetunionen]] i juni 1941 i [[operasjon Barbarossa]], begynte den sovjetiske lederen [[Josef Stalin]] å presse på for [[Vestfronten (andre verdenskrig)|en andre front]] i Vest-Europa så snart som mulig. Churchill avslo gjentatte ganger, selv med amerikansk hjelp hadde ikke britene tilstrekkelige med styrker for et slikt angrep.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 24–25</ref> Invasjonen av [[Madagaskar]] (Operation Ironclad) sommeren 1942 viste både hvor begrensede ressurser og hvor lite trening de allierte hadde for store amfibiske operasjoner.<ref>Overy 1995, s. 134–136</ref>

Etter USA kom med i krigen, ivret de for invasjon i Vest-Europa i 1942, og selv om det raskt ble utsatt grunnet manglende ressurser, var det en uenighet mellom briter og amerikanere. Mens britene ville slite ut Tyskland med bombing og angrep andre steder, anså amerikanerne at en invasjon av Frankrike var nødvendig for å slå Tyskland.<ref>Overy 1995, s. 138–141</ref> Et endelig vedtak om invasjon i det nordlige Frankrike ble presset gjennom av amerikanerne under strategiske drøftinger mellom Churchill og Roosevelt i Washington i mai 1943.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_31">Tamelander/Zetterling 2004, s. 31</ref>

To foreløpige planer med kodenavnet [[operasjon Roundup]] og [[operasjon Sledgehammer]] ble fremmet for 1942–1943, men ingen av dem ble ansett av britene som praktiske eller sannsynlige for å lykkes.<ref>Beevor 2012, s. 346, 351</ref><ref>Davies 2002, s. 188</ref> I stedet utvidet de allierte sin aktivitet i Middelhavet, satte i gang [[operasjon Torch]], invasjonen av Fransk Nord-Afrika i november 1942,<ref> Beevor 2012, s. 415–417</ref> [[invasjonen av Sicilia]] i juli 1943,<ref> Beevor 2012, s. 531–532, 541</ref> og i [[operasjon Avalanche]] invaderte de Italia i september.<ref> Beevor 2012, s. 542–545</ref> Disse felttogene ga de allierte troppene verdifull erfaring innen amfibisk krigføring, synliggjorde hvorfor invasjonen av Frankrike tidligst kunne skje i 1944<ref> Beevor 2012, s. 347, 417, 572</ref><ref>Davies 2002, s. 236</ref><ref>Hastings 2012, s. 490–491, 578</ref> og viste behovet for å avskjære fiendtlige styrker fra å kunne rykke frem mot et brohode.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 35</ref> 

{{Tekstboks
|overskrift=Invasjon, når og hvor?
|Det var langvarige diskusjoner og uenighet blant de tre store allierte nasjonene (Sovjetunionen, Storbritannia og USA) om når og hvor en invasjon skulle skje. Sovjetunionen krevde invasjon i Vest-Europa, de anså det ville føre til redusert tysk innsats på østfronten. Da USA kom med i krigen i desember 1941 støttet de Sovjetunionens krav og president Roosevelt lovet Stalin at de vest-allierte skulle invadere i Frankrike i 1942.

Storbritannias ledere vurderte en invasjon av Europa i 1942 som umulig, det var hverken nok skip, fly eller soldater. Etterhvert som skip, fly og soldater begynte å komme fra USA ble andre argumenter trukket frem, britene ønsket offensiv i Middelhavet, og Balkan. Noe av bakgrunnen var erfaringene med store tap under første verdenskrig, og [[Evakueringen fra Dunkerque|evakueringen fra Frankrike i 1940]]. Til slutt ble den vanskelige avgjørelsen tatt ved at amerikanerne allierte seg med sovjeterne under toppmøtet i Teheran i november 1943, og britene under Churchill måtte akseptere vest-alliert invasjon i Frankrike i mai 1944.<ref>Overy 1995, s. 137-143</ref>}}

De tyske styrkene dro den erfaring at allierte krigsskip stanset tyske motangrep mot de allierte brohodene ved hjelp av massiv beskytning, noe som gjorde det tilnærmet umulig å drive vekk de allierte hvis de først hadde kommet seg i land. Denne utfordringen ledet til ytterligere oppmerksomhet fra Hitler om [[Atlanterhavsvollen]].<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 51–52</ref>

=== Operasjon Neptune ===
Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av Vest-Europa, med landgang av styrker den 6. juni 1944. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under [[Casablanca-konferansen]] (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en plan for invasjon av Vest-Europa. [[Generalløytnant]] [[Frederick Edgeworth Morgan|Frederick E. Morgan]] ble utnevnt som sjef for denne staben.<ref>Overy 1995, s. 138</ref>  

Hans tittel ble ''COSSAC'' (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander),<ref>Beevor 2012, s. 612</ref> til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket Morgan omhyggelig Europas kyster. Hans stab regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de tekniske detaljer en landgang ville by på.

=== Valg av landingssted ===
Allerede ett år før invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor [[armé]]er måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor. Stedet måtte ha nærhet til havner som kunne erobres og brukes som å ta imot forsyninger, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, [[flo]] og [[fjære]], og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.<ref>Overy 1995, s. 146</ref>

Britene holdt på [[Calais]], enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Amerikanerne på sin side, foretrakk [[Normandie]], fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over [[Seine]] og [[Loire]]. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av [[Winston Churchill|Churchill]], [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og ''Den felles stabssjef-komité'' (engelsk: Combined Chiefs of Staff) på konferansen i [[Quebec]] i [[august]] 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være [[USA|amerikansk]], samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være [[Storbritannia|briter]].<ref>Overy 1995, s. 140–141, 144, 148</ref> Under [[Teherankonferansen i 1943|konferansen i Teheran]] i november 1943 mellom [[Josef Stalin]], [[Franklin Roosevelt]] og [[Winston Churchill]] ble invasjonen, til tross for britisk motstand, endelig besluttet, og tidspunktet fastsatt til 1. mai 1944.<ref>Overy 1995, s. 143</ref><ref group="note">{{Kilde bok|tittel=The Cambridge History of the Second World War|etternavn=Bosworth|fornavn=Richard J. B|etternavn2=Reynolds|fornavn2=David|utgiver=Cambridge University Press|år=2015|isbn=9781108406406|utgivelsessted=Cambridge|side=312|kapittel=The diplomacy of the Grand Alliance|sitat=OVERLORD was first on the agenda when the Big Three finally met at Tehran at the end of November 1943. With American mobilization nearing its peak, Roosevelt was no longer willing to let Churchill exert a veto power over Allied strategy. [...] Desperately, Churchill kept talking about the value of Mediterranean operations, the significance of Turkey and the importance of capturing Rome, but he was clearly outnumbered  two to one. Within an hour of the opening of the Tehran Conference, Roosevelt and Stalin had hammered out the framework of a strategic bargain that would define the rest of the war.}}</ref>

<gallery mode="packed" caption="Allierte og tyske forberedelser for invasjonen">
Teheran conference-1943.jpg|De allierte lederne, [[Josef Stalin|Stalin]], [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og [[Winston Churchill|Churchill]], under [[Teherankonferansen i 1943]], hvor invasjonen av Vest-Europa ble bestemt. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/cf/Teheran_conference-1943.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 101I-263-1591-07A, Atlantikwall, Geschütz.jpg|Tysk kanonstilling ved kysten {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Bundesarchiv Bild 101I-719-0243-33, Atlantikwall, Inspektion Erwin Rommel mit Offizieren.jpg|General [[Erwin Rommel]] inspiserer mulige landingsområder {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Invasion Training in England 04.jpg|Vest-alliert trening med skarpt før invasjonen
Invasion Training in England 02.jpg|Vest-allierte tropper øver med landgangsfartøy ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/23/Invasion_Training_in_England_02.jpg stor versjon])
Invasion Training in England 03.jpg|Vest-alliert landgangsøvelse i Storbritannia
D-Day-beaches-sketch.jpg|Amerikansk kombinert foto- og kartskisse for invasjonsstrand, opprinnelig merket TOP SECRET ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/08/D-Day-beaches-sketch.jpg stor versjon])
USA C-701 Normandy Invasion Preparations, 1944.jpg|Amerikanske landgangsfartøy klargjør for invasjonen i Normandie
Sherman crab flail tank.jpg|[[M4 Sherman]] uskadeliggjør miner {{byline|Mapham, J (Sgt), War Office official photographer}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/54/Sherman_crab_flail_tank.jpg stor versjon])
D-Day-beaches-chart.jpg|Vest-alliert kart over invasjonsområdet, opprinnelig merket TOP SECRET ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/ff/D-Day-beaches-chart.jpg stor versjon])
Britain's Landing Craft Wait For D-day. June 1944. Southampton. A23730.jpg|Allierte landing craft, tank (LCT)  klar for invasjonen, i Southampton ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/6e/Britain%27s_Landing_Craft_Wait_For_D-day._June_1944._Southampton._A23730.jpg stor versjon])
Eisenhower d-day.jpg|General [[Dwight Eisenhower]], med soldater fra 101st Airborne Division kvelden før invasjonen ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d6/Eisenhower_d-day.jpg stor versjon])
6thAirdivnormandybriefing.jpg|Personell fra British 22nd Independent Parachute Company, 6th Airborne Division blir informert i forkant av invasjonen, 4.–5. juni 1944
</gallery>

=== Kommandanter ===
Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general [[Dwight D. Eisenhower]] til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk [[Arthur William Tedder]] ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk [[Trafford Leigh-Mallory]], general [[Bernard Law Montgomery]] og admiral [[Bertram Ramsey]] fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen.<ref>Overy 1995, s. 144, 147–148</ref>

=== Den vest-allierte angrepsplanen ===
[[Fil:Development of Lodgment.png|miniatyr|Vest-alliert plan for fremrykking. Det gikk sent de første ukene, men så løsnet det i slutten av juli, og Paris ble frigjort 2 uker før planlagt]]
{{utdypende|21. armégruppe}}
Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene.<ref>Overy 1995, s. 145</ref> Etter grundig diskusjon ble det bestemt at invasjonen skulle foregå over en 80 kilometer lang front.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 153</ref> Den ble fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker ([[armé]]er), én [[USA|amerikansk]] og én overordnet [[Storbritannia|britisk]]. Under ledelse av general [[Omar Bradley]] skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) klokken 06:30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, 07:30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general [[Miles Dempsey]].<ref>Roberts 2010, s. 453, 458</ref>

{{Sitat|Under forberedelse for kamp har jeg alltid funnet at planer er ubrukelige, men planlegging er uvurderlig.
|note=<ref group="note">In preparing for battle I have always found that plans are useless, but planning is indispensable.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 155</ref>|General [[Dwight Eisenhower]], sjef for SHAEF}}

Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske [[luftlandsetting|luftbårne styrker]] (operasjon Tonga, operasjon Chicago og operasjon Detroit), bak de tyske linjene natt til D-dagen. De britiske styrkene skulle sikre landsettingens østlige (venstre) [[flanke]], ta viktige broer og slå ut et tysk kystbatteri. De amerikanske styrkene skulle sikre kjernepunkter på Cotentin-halvøya, særlig områder innenfor Utah-stranden og sikre den vestlige (høyre) flanken.  Med over 18&nbsp;000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landgang. Disse [[luftlandsetting]]ene ble foretatt både ved bruk av [[fallskjermsoldat]]er og [[militære glidefly|glidefly]].<ref>Beevor 2009, s. 66</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/how-d-day-was-fought-from-the-air|tittel=How D-Day Was Fought From The Air|besøksdato=15. april 2024|forlag=Imperial War Museums|sitat=Shortly after midnight on 6 June, over 18,000 men of the US 82nd and 101st Airborne Divisions and the British 6th Airborne Division were dropped into Normandy. Allied paratroopers and glider-borne infantry were well trained and highly skilled, but for many this was their first experience of combat. Their objectives were to capture key sites behind the beaches and to secure the flanks of the assault areas.}}</ref>

{{Sitat|Det er svært vanskelig å tro at i løpet av noen få timer vil invasjonen over Kanalen starte! Jeg er er svært urolig over hele operasjonen. På det beste vil den komme veldig til kort for forventningene til flertallet av folk, nemlig de som ikke vet noe om dens utfordringer. På det verste kan det bli den mest forferdelige katastrofen i hele krigen. Jeg ønsker ved Gud at det var vel overstått.|note=<ref group="note">It is very hard to believe that in a few hours the cross Channel invasion starts! I am very uneasy about the whole operation. At the best it will fall so very far short of the expectation of the bulk of the people, namely all those who know nothing of its difficulties. At the worst it may be the most ghastly disaster of the whole war. I wish to God it were safely over.</ref><ref>Bell 2011, s. 168</ref>|Feltmarskalk [[Alan Brooke]], sjef for den britiske forsvarsstaben, til sin dagbok 5. juni 1944, dagen før invasjonen}}

I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff (operasjon Pluto), så man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip til å landsette alle forsyninger, skulle det bygges kunstige havner (operasjon Mulberry). Disse skulle beskyttes ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten, bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket (operasjon Gooseberry).<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 71, 73</ref>

=== Værvarsling ===

{{Tekstboks
|overskrift=Vær, på engelsk og tysk

|Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams hadde de tyske styrkene gode meteorologer, og i dagene før invasjonen ga de tilnærmet samme varsel som de vest-allierte: dårlig vær for 4. og 5. juni, med oppklaring den 6. juni. 

Det var imidlertid forskjell på tyskernes og de vest-alliertes syn på betingelsene for invasjon; høyvann-lavvann, fullmåne, maksimal bølgehøyde og mer. I tillegg kom den  feilen at tyskerne regnet tidevann ut fra forholdene ved Calais, mens tidspunktene var andre i bukten i Normandie. Resultatet var  at de tyske styrkene holdt relativ lav beredskap da invasjonen kom.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 347–349</ref>}}

Planleggerne av invasjonen spesifiserte et sett med betingelser angående tidspunktet for invasjonen, og anså bare noen få dager i hver måned som passende. En fullmåne var ønskelig, da den ville gi belysning for piloter og ha det høyeste [[Tidevann|tidevannet]]. De allierte ønsket å planlegge landsettingene til kort tid før daggry, midt mellom lavvann og høyvann, med tidevannet på vei inn. Dette ville forbedre synligheten til hindringer fienden hadde plassert på stranden, samtidig som man minimaliserte tiden soldatene måtte være eksponert. Spesifikke kriterier ble også satt for vindhastighet, sikt og skydekke.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 69–70</ref> Eisenhower hadde foreløpig valgt 5. juni som dato for invasjonen. Den 4. juni var imidlertid forholdene uegnet for en landing, da høy vind og kraftig sjø gjorde det umulig å sjøsette landingsfartøyer, og lave skyer ville hindre flyene i å finne målene sine.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 122</ref>

Den norske meteorologen [[Sverre Petterssen]] spilte en sentral rolle i å oppdage at det var to lavtrykkssystemer som nærmet seg Normandie. Han forutså at mellom disse lavtrykkene ville været forbedres, noe som var betydningsfullt for planleggingen av invasjonen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.yr.no/artikkel/historiens-viktigste-vaermelding-1.11762257|tittel=Historiens viktigste værmelding|besøksdato=2024-06-05|dato=2014-06-06|fornavn=Trond-Ole|etternavn=Husebø|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.met.no/nyhetsarkiv/d-dags-meteorologen-fra-vesteralen|tittel=D-dags meteorologen fra Vesterålen|besøksdato=2024-06-05|fornavn=7 6 2019 {{!}}|etternavn=Endret 17.3.2021|språk=no|verk=Meteorologisk institutt}}</ref>

På kvelden 4. juni varslet det allierte meteorologiske teamet, ledet av James Stagg fra Royal Air Force, at været ville forbedre seg tilstrekkelig til at invasjonen kunne iverksettes 6. juni. Han møtte Eisenhower og andre seniorkommandører ved deres hovedkvarter i Southwick House i Hampshire for å diskutere situasjonen. General Montgomery og generalmajor Walter Bedell Smith, Eisenhowers stabssjef, var ivrige etter å sette i gang invasjonen. Admiral Bertram Ramsay var forberedt på å avgi skipene sine, mens Trafford Leigh-Mallory uttrykte bekymring for at forholdene ville være ugunstige for allierte fly. Etter mye diskusjon bestemte Eisenhower at invasjonen skulle iverksettes.<ref>Beevor 2009, s. 36–37</ref> Alliert kontroll over [[Atlanterhavet]] gjorde at tyske meteorologer ikke hadde tilgang til like mye informasjon som de allierte om innkommende værmønstre. Da Luftwaffes meteorologiske senter i Paris varslet én uke med stormfullt vær, forlot mange Wehrmacht-kommandører stillingene sine for å delta på [[krigsspill]] i [[Rennes]], og personell i mange enheter fikk permisjon. Erwin Rommel returnerte til Tyskland for sin kones fødselsdag, og for å møte Hitler for å prøve å få flere stridsvogner.<ref>Beevor 2009, s. 57</ref>

Hadde Eisenhower utsatt invasjonen igjen, var neste tilgjengelige periode med riktig kombinasjon av tidevann (men uten den ønskelige fullmånen) to uker senere, fra 18. til 20. juni. Som det skjedde, i løpet av denne perioden ville inntrengerne ha møtt en stor storm som varte i fire dager, mellom 19. og 22. juni, som ville ha gjort de innledende landsettingene umulige.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 122, 245–247</ref>

=== Det tyske forsvaret mot invasjon ===

[[Fil:Atlantikwall.png|miniatyr|Kartskisse over [[Atlanterhavsvollen]], festningsverkene var langt fra ferdig utbygd da de vest-allierte invaderte Normandie i juni 1944]]
Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk [[Gerd von Rundstedt]]. Han hadde til disposisjon blant annet [[armégruppe B]] i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk generalfeltmarskalk [[Erwin Rommel]] kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør for [[Atlanterhavsvollen]] høsten 1943 og hadde direkte kontakt med han. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. Kommandolinjen var ytterligere komplisert ved at Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt hadde satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general [[Leo Geyr von Schweppenburg]]) direkte under sin kontroll. Mens Hitler, som øverste kommandant, stadig skiftet mening om hvor invasjonen ville komme, ble Rommel stadig mer sikker på at Normandie ville være stedet.<ref>Beevor 2012, s. 622</ref> De vestallierte anslo i januar 1944 at det var 53 tyske [[Divisjon (forband)|divisjoner]] i Frankrike, Nederland og Belgia.<ref>Bell 2011, s. 169</ref> Av disse var 10 panserdivisjoner, 13 var infanteridivisjoner og 2 fallskjermdivisjoner, alle vurdert som brukbare for tjeneste i øst. Kun en mindre del av den tyske styrken var i Vest-Europa, av ytterlig 228 divisjoner var mesteparten på østfronten, mot [[Den røde armé]].<ref>Caddick-Adams 2019, s. 19, 47</ref>

Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av [[felttoget i Nord-Afrika]]. Der hadde overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika, og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.<ref>Beevor 2012, s. 619, 622</ref><ref>Overy 1995, s. 154–156</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 60</ref>

I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at Atlanterhavsvollen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåter. Disse besto av sammensveisede stålskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting (kjent som «[[Rommels asparges|Rommelspargel]]»). I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut festningslinjen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger.<ref>Overy 1995, s. 153–154</ref> Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et rundt 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot forsterket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.<ref>Roberts 2010, s. 448–449</ref>

== Invasjonsdagen, 6. juni 1944 ==
{{Tekstboks
|overskrift=Merville-batteriet
|De britiske luftlandesoldatene klarte å ta Merville-batteriet, og trakk ut bakstykket før de forlot området. Tyske styrker gjenerobret imidlertid batteriet, satte inn bakstykket, og det var operativt inntil 17. august, da de tyske styrkene trakk seg ut. 

Det var ikke 150 mm kanoner i batteriet, men tsjekkiske 100 mm, med rekkevidde på over 12 kilometer (8 engelske miles). Batteriet var uansett ikke aktivt mot de allierte fartøyene 6. juni, grunnet det britiske angrepet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 465–468</ref>}}

=== Luftlanding østre del av invasjonsområdet ===

Den britiske 6th Airborne Division luftlandet, via [[fallskjerm]] og [[Militære glidefly|glidefly]], på den østlige delen av invasjonsområdet. De skulle sikre venstre flanke for hovedstyrken som kom sjøveien ved å frigjøre området mellom elvene [[Orne (elv)|Orne]] og Dives, i operasjon Tonga.<ref>Beevor 2009, s. 66–715</ref> En viktig del av opdraget var å ta broene over elven Orne og Caen-kanalen tjue minutter over midnatt. Styrken besto av to grupper, den første gruppen landet med samtlige tre fly få meter fra Caen-kanalen og erobret denne med små tap. Den andre gruppen landet med bare to fly, men her flyktet tyskerne og overlot brua til britene uten kamp.<ref>Roberts 2010, s. 456</ref>

Hovedstyrken som ble sluppet en halvtime senere, ble spredt over et stort område. Dette gjorde at styrken som skulle ta Merville-batteriet var redusert fra 600 til bare 150 mann. Dessuten hadde alt tungt utstyr gått tapt. Allikevel klarte de å gjennomføre oppdraget. Det samme gjorde styrken som var satt til å sprenge de fem bruene over elven Dives. Dermed var alle hovedmål sikret da resten av divisjonen, under ledelse av general Gale, landet i glidefly med sine panservernvåpen og annet tungt utstyr, for å befeste forsvaret av brohodet. Panservernkanonene kunne deretter konsentreres mot den sørlige delen av området, som var det eneste stedet tyskerne kunne foreta et motangrep med stridsvogner. Enheter fra landgangsstyrkene nådde bruene over Orne og Caen-kanalen allerede på formiddagen, og avløste styrkene der.<ref>Beevor 2009, s. 70–75</ref>

=== Luftlanding vestre del av invasjonsområdet   ===

De to amerikanske divisjonene 101st Airborne Division og 82nd Airborne Division luftlandet, via fallskjerm og glidefly, på Contentin-halvøya, i den vestlige delen av invasjonsområdet. Målet var å innta viktige kommunikasjonspunkter, i sær veifyllinger over oversvømte områder i landet innenfor Utah-stranden,<ref name="Beevor2009_89">Beevor 2009, s. 89</ref> så de tyngre utrustede styrkene som kom i land på Utah-stranden kunne rykke raskt frem mot den viktige havnebyen [[Cherbourg]].<ref>Caddick-Adams 2019, s. 202</ref> Flyene ble beskutt av tysk luftvern og både soldater som landet med fallskjerm og via glidefly ble derfor spredt utover et større område enn planlagt. Kaoset som oppsto for de to amerikanske luftlandedivisjonene var en ulempe fordi det tok tid for soldatene å finne ut hvor de var, og få samlet enhetene. Det viste seg i ettertid også å ha vært en fordel, da spredningen skapte stor forvirring blant de tyske forsvarerne av området, som søkte etter fallskjermsoldater i stedet for å forsterke de tyske styrkene ved Utah-stranden.<ref>Beevor 2009, s. 79–81</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 484</ref>

De amerikanske styrkene landet ved, og tok kontroll over landsbyen Sainte-Mère-Église, det avskar vei- og jernbaneforbindelse mellom havnebyen [[Cherbourg]] og resten av Frankrike. Etter hvert som soldater fra begge divisjoner, luftlandet med fallskjerm og glidefly, var samlet, inntok de forsvarsstillinger for å sikre området inntil styrkene fra landgang ved Utah-stranden ankom.<ref>Beevor 2009, s. 82, 87</ref>

=== Utah-stranden ===
{{Utdypende artikkel|Utah Beach}}{{Tekstboks
|overskrift=Trøbbel med tidevann
|Landgangsområdet hadde stor tidevannsforskjell, 20 [[Fot (måleenhet)|fot]] (om lag 7 [[meter]]) fra [[Fjære|lav]]- til [[Flo|høyvann]], og å bestemme når landgangen skulle starte ga like store problemer for de vest-allierte som tyskerne. De vest-allierte landet på et kompromiss mellom ønskene fra hærstyrkene og marinen, med angrep på stigende vann.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 402</ref>}}

Utah-stranden (engelsk: ''Utah Beach'') var det andre av invasjonsområdene underlagt 1. amerikanske armé, hvor oppdraget skulle utføres av 7. armékorps, med 4th US Infantry Division. Ved siden av den britiske Sword-stranden var Utah-stranden den strategisk viktigste, før invasjonen ble den også ansett som mer krevende enn Omaha-stranden, grunnet terrenget bak som var oversvømmet, med få veier på opphøyde diker.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 498, 516</ref>

{{Sitat|Hvordan liker dere gutter stranda?|note=<ref group="note">How do you boys like the beach?</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 519</ref>|Velkomsthilsen fra brigadegeneral Theodore Roosevelt Jr. til soldater som kom i land på Utah-stranden}}

Grunnet tap av ledefartøy og sterk strøm ble landgangen på Utah-stranden flere kilometer øst for plan, noe som viste seg heldig, da området de egentlig skulle gått iland var vesentlig sterkere forsvart.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 480, 482</ref> Den amerikanske [[Brigader|brigadegeneralen]] Theodore Roosevelt Jr. kom i land i første bølge (med stokk, etter en skade fra hans deltakelse i første verdenskrig), og avgjorde på stedet at invasjonen skulle fortsette der de var havnet, en avgjørelse han senere ble hedret med [[Medal of Honor]] for.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 516–518</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.defense.gov/external-content/story/Article/3734014/medal-of-honor-monday-theodore-roosevelt-jr/|tittel=Medal of Honor Monday: Theodore Roosevelt Jr.|besøksdato=3. juli 2024|dato=8. april 2024|forlag=U.S. Department of Defence|sitat=President Theodore Roosevelt's military heroism leading the "Rough Riders" during the Spanish-American War is well-known. Less renowned, though arguably even more distinguished, is the military service of his son, Theodore Roosevelt Jr., who received the Medal of Honor for his actions on D-Day. [...] Just a month later, Roosevelt died of a heart attack during the Allied push across France. He was buried at the American Cemetery in Normandy, next to his brother, Quentin, who died in World War I. On Sept. 28, 1944, he posthumously received the Medal of Honor.}}</ref> Rundt {{formatnum:23000}} amerikanske soldater gikk i land der invasjonsdagen, og av dem ble kun 210 drept eller såret. Området bak landingsstedet ble sikret av soldater fra 101. flybårne divisjon.<ref>Roberts 2010, s. 459</ref> Det sentrale målet for styrkene som gikk iland ved Utah-stranden var havnebyen [[Cherbourg]], den måtte raskest mulig inntas for å bidra til å avlaste strømmen av forsyninger over strendene.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 160</ref>

=== Pointe du Hoc ===
{{Utdypende artikkel|Pointe du Hoc}}
[[Fil:Rangers-pointe-du-hoc.jpg|miniatyr|US Rangers ved erobringen  av Pointe-du-Hoc, under invasjonen i Normandie]]
Mellom Omaha- og Utah-strendene var det befestede kystartilleristillinger med overbygde betonginstallasjoner som kunne beskyte begge strendene og sjøen utenfor. Stillingene der tvang fartøyene i invasjonsstyrken til å ankre utenfor rekkevidde, og forsinket landgangen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 608</ref> Det ble derfor besluttet at disse skulle nedkjempes i invasjonens første fase, én time før landingene startet på disse to strendene, med spesialstyrker fra [[U.S. Army Rangers]]. Artilleriet befant seg på en klippe med så å si vertikale vegger, som var nærmest umulig å forsere. Enheter fra 2. Ranger Batallion ble derfor utvalgt og trent spesielt for oppgaven.<ref>Beevor 2009, s. 99, 103</ref>

2. Ranger bataljon gikk i land under klippene og kjempet seg opp under tysk beskytning fra håndvåpen. Med støtte fra en amerikansk jager, og med spesiallagde entrehaker, avfyrt fra bombekastere, som hadde enten rene tau eller taustiger festet til dem, kjempet de seg opp til toppen av klippene. Der oppdaget de at kanonene ikke var blitt installert i befestningene. Amerikanerne kjempet seg videre inn i landet og ødela kanonene som var lagret på jordene bakenfor befestningene. Deretter holdt de ut gjentatte tyske motangrep, før de to dager senere ble unnsatt av styrker som ble landsatt på Omaha-stranden.<ref>Beevor 2009, s. 117–118</ref>

=== Omaha-stranden ===
{{Tekstboks
|overskrift=Bombene bommet
|De tyske stillingene ved Omaha-stranden ble bombet rett før de amerikanske styrkene skulle gå i land, planen var at det skulle slå dem ut. I stedet for å fly langs stranden kom imidlertid bombeflyene inn fra sjøen, og holdt igjen for å unngå å treffe sine egne styrker på vei inn. Resultatet var at rundt {{formatnum:13000}} bomber ble sluppet, uten at noen tyske stillinger ble truffet.<ref>Beevor 2009, s. 105</ref>

Av vest-alliert ildstøtte var [[jager]]nes beskytning fra nært hold mest effektiv, selv om [[slagskip]]ene hadde større skyts, så ble det for lite presist. Åtte amerikanske og tre britiske jagere seilte parallelt med stranden mens de skjøt mot tyske stillinger. Både allierte soldater og offiserer anså etterpå at jagernes innsats hadde vært svært viktig.<ref>Beevor 2009, s. 121</ref>Caddick-Adams 2019, s. 625–628}}

{{Utdypende artikkel|Omaha-stranden}}
Omaha-stranden (engelsk: Omaha Beach) var underlagt den 1. amerikanske armé som en del av det vestlige invasjonsområdet. Sektoren var med sin lengde på litt under ti kilometer den største av landgangsområdene,<ref>{{Kilde www|url=https://dod.defense.gov/Portals/1/features/2016/0516_dday/docs/d-day-fact-sheet-the-beaches.pdf|tittel=D-Day: The Beaches.|besøksdato=15. april 2024|forlag=US Department of Defence|sitat=Omaha was between Sainte-Honorine-des-Pertes and Vierville-surMer, six miles long (largest).|arkiv-dato=2018-12-16|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181216031633/https://dod.defense.gov/Portals/1/features/2016/0516_dday/docs/d-day-fact-sheet-the-beaches.pdf|url-status=yes}}</ref> og var tildelt 5. armékorps.<ref>Beevor 2009, s. 90, 103</ref> To infanteridivisjoner, henholdsvis 1. divisjon, med 16. og 18. regiment, og 29. divisjon med 115. og 116. regiment, skulle angripe hver sin hoveddel av stranden.<ref>Beevor 2009, s. 92</ref> De allierte hadde gjennom sin etterretning stadfestet at denne stranden var sterkt befestet og enkel å forsvare, slik at den ble den vanskeligste av de fem landgangsstedene å angripe. General [[Omar Bradley]], øverstkommanderende for den 1. amerikanske armé, var innforstått med at den ville bli erobret med «enorme tap».<ref>Beevor 2009, s. 23</ref>

{{Sitat|Var jeg redd? Jeg var alltid redd, og enda mer redd for å la kompaniet mitt vite at jeg var redd. Etter å ha vært i kamp i over to år anså jeg meg selv som en flyktning fra loven om gjennomsnitt.|note=<ref group="note">Was I scared? I was always afraid and even more afraid to let my company know that I was scared. After being in combat for over two years I considered myself a gugitive from the law-of-averages.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 410</ref>|Kompanisjef Charles 'Hank' Hangsterfer om landgangen på Omaha-stranden}}

Under landingene gikk det verst ut over den amerikanske Omaha-stranden. Både på grunn av ineffektivt marine- og luftbombardement, og mangelen av spesialpanservogner, for eksempel [[Minerydding|mineryddervogner]] og [[flammekaster]]vogner, i motsetning til de britiske sektorene. De tyske forsvarsverkene var grundig oppbygget, med kanonstillinger i betong og solide infanteri-stillinger beskyttet bak store mengder piggtråd. Amerikanske 1st Infantry Division og 29th Infantry Division møtte 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. De amfibie-[[stridsvogn]]ene ([[DD-stridsvogn]]) som var ment å angripe her lykkes ikke med målene i oppdraget. Bølgene var høyere enn ventet samtidig med fralandsvind. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene. 27 av 29 stridsvogner i første angrepsbølge sank.<ref name="Roberts2010_459-461">Roberts 2010, s. 459–461</ref>

På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tysk artilleriild før de fikk utført sitt oppdrag. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet. Rundt 2&nbsp;000 soldater døde her (i tillegg til over 2&nbsp;000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble til og med vurdert. Men noen offiserer og soldater overvant egen frykt, samlet andre soldater til å forsere hindringene og komme seg videre innover i landet. Innen dagen var omme var rundt {{formatnum:34000}} amerikanske soldater landsatt på Omaha-stranden.<ref name="Roberts2010_459-461"/>

<gallery mode="packed" caption="Den allierte invasjonen og kampene ved landgangen i Normandie">
Airborne assault.jpg|Kartskisse over 82. og 101. Airborne Division ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/ba/Airborne_assault.jpg stor versjon])
442d Troop Carrier Group Douglas C-47A-15-DK Skytrain 42-92879.jpg|Amerikansk [[Douglas C-47 Skytrain|C-47]], brukt under transport av luftlandestyrker ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/18/442d_Troop_Carrier_Group_Douglas_C-47A-15-DK_Skytrain_42-92879.jpg stor versjon])
Naval Bombardments on D-Day.png|Kartskisse over maritime styrker og deres beskytning av posisjoner på land ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/01/Naval_Bombardments_on_D-Day.png stor versjon])
Operation Overlord (the Normandy Landings)- D-day 6 June 1944 B5233.jpg|Britiske glidefly, brukt for å erobre broene over Caen-kanalen
26-G-3433 (17719566549).jpg|Soldater på vei ned i landgangsbåter ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/20/26-G-3433_%2817719566549%29.jpg stor versjon])
Troops move out over the seawall on Utah Beach.jpg|Amerikanske soldater rykker frem fra muren ved Utah-stranden
80-G-45720.tif|Landgangsfartøy på vei mot Omaha-stranden, krysseren USS «Augusta» i bakgrunnen ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/bc/80-G-45720.tif/lossy-page1-2864px-80-G-45720.tif.jpg stor versjon])
1944 NormandyLST.jpg|Amerikanske soldater går i land på [[Omaha-stranden]] 6. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/f4/1944_NormandyLST.jpg stor versjon])
D-day - British Forces during the Invasion of Normandy 6 June 1944 A23916.jpg|Det britiske slagskipet [[HMS «Warspite» (03)|HMS «Warspite»]] beskyter tyske stillinger på land, ved området Sword, 6. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d5/D-day_-_British_Forces_during_the_Invasion_of_Normandy_6_June_1944_A23916.jpg stor versjon])
HMS Rocksand (F184).jpg|Skip for amfibisk landingsoperasjon, HMS «Rocksand», deltok ved Omaha, her ved [[Nikobarene]] i [[det indiske hav]]
American assault troops at Omaha Beach 01.jpg|Amerikanske landgangsfartøyer, med soldater som går i land på Omaha-stranden ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c2/American_assault_troops_at_Omaha_Beach_01.jpg stor versjon])
American assault troops at Omaha Beach 02.jpg|Amerikanske soldater på Omaha-stranden, under kalkklippene, noen sårede ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/7e/American_assault_troops_at_Omaha_Beach_02.jpg stor versjon])
Map of the D-Day landings.svg|De vest-allierte styrke, omtrentlig plassering invasjonsdagen 6. juni ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/c4/Map_of_the_D-Day_landings.svg/2151px-Map_of_the_D-Day_landings.svg.png stor versjon])
American assault troops of the 16th Infantry Regiment, injured while storming Omaha Beach, wait by the Chalk Cliffs... - NARA - 531187 (cropped).tif|Sårede amerikanske soldater på Omaha-stranden, venter på å bli evakuert ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/75/American_assault_troops_of_the_16th_Infantry_Regiment%2C_injured_while_storming_Omaha_Beach%2C_wait_by_the_Chalk_Cliffs..._-_NARA_-_531187_%28cropped%29.tif/lossy-page1-2212px-American_assault_troops_of_the_16th_Infantry_Regiment%2C_injured_while_storming_Omaha_Beach%2C_wait_by_the_Chalk_Cliffs..._-_NARA_-_531187_%28cropped%29.tif.jpg stor versjon])
Crossed rifles in the sand are a comrade's tribute to this American soldier who sprang ashore from a landing barge... - NARA - 513175.tif|Død amerikansk soldat på stranden i Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/2/25/Crossed_rifles_in_the_sand_are_a_comrade%27s_tribute_to_this_American_soldier_who_sprang_ashore_from_a_landing_barge..._-_NARA_-_513175.tif/lossy-page1-3000px-Crossed_rifles_in_the_sand_are_a_comrade%27s_tribute_to_this_American_soldier_who_sprang_ashore_from_a_landing_barge..._-_NARA_-_513175.tif.jpg stor versjon])
Troops wade ashore at Omaha Beach from a LCVP landing craft.jpg|Amerikanske tropper og kjøretøy på vei i land, Omaha-stranden ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/7b/Troops_wade_ashore_at_Omaha_Beach_from_a_LCVP_landing_craft.jpg stor versjon])
NormandySupply edit.jpg|Landgangsskip med [[sperreballong]]er, losser på Omaha-stranden i juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/66/NormandySupply_edit.jpg stor versjon])
Ben-my-Chree Departing Dover..jpeg|Fergen «Ben-my-Chree» deltok ved [[evakueringen fra Dunkerque]], og ved invasjonen i Normandie, her ved Dover i juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/ee/Ben-my-Chree_Departing_Dover..jpeg stor versjon])
German FuMo.214 Würzburg-Riese fire control radar at Arromanches, France, 22 June 1944 (342-FH-3A17206-A72626AC).jpg|Ødelagt tysk [[FuMo 214 «Würzburg-Riese»|Würzburg radar]] i Normandie  ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/9/9b/Radar-p011990.jpg stor versjon])
The Second British Army on D-Day.jpg|De britisk-canadiske styrkene 6. juni 1944, strendene Gold, Juno og Sword ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/1e/The_Second_British_Army_on_D-Day.jpg stor versjon])
Operation Overlord (the Normandy Landings)- D-day 6 June 1944 B5184.jpg|En krigsbegravelse, regimentets prest forretter, mens avdødes kamerater hører
</gallery>

=== Gold-stranden ===
{{Utdypende artikkel|Gold Beach}}{{Tekstboks
|overskrift=Myten om Gold-stranden
|Fire [[kompani]]er med [[infanteri]], 18 maskingevær, fem 75 mm [[haubits]]ere og syv 50 mm anti-stridsvogn kanoner forsvarte Gold-stranden, halvparten av tettheten på Omaha-stranden. Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams er det en myte at tapene var små på Gold-stranden. Tilsvarende som for Omaha-stranden hadde bombing og beskytning fra marinen begrenset effekt. De britiske styrkenes tap var over 400, i tillegg kom enheter ikke regnet med. I tillegg kom tap av 89 landgangsfartøyer. Samtidig var tapene en brøkdel av hva planleggerne av operasjonen forventet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 704, 711, 733</ref>}}

Gold-stranden (engelsk: ''Gold Beach'') befant seg midt i sentrum for invasjonen, og landgang av 50. britiske infanteridivisjon, begynte én time etter Utah og Omaha. Stigende og krapp sjø betydde at langt fra alle miner og hindringer var fjernet. Konsekvensen var at de britiske soldatene fikk problemer med å komme i land.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 712–713</ref> 

Langs kysten var byene La Rivière og Le Hamel tungt forsvart av tyskerne. I tillegg var fire 155&nbsp;mm kanoner stilt inn mot kysten en halv kilometer inne i landet.<ref name="Beevor2009_142–143">Beevor 2009, s. 142–143</ref> De tyske forsvarernes problem var samme som for Utah-stranden, de var for tynt spredt ut, i stillinger som ikke dekket hverandre, ingen dybde, og ble én stilling inntatt kunne de andre  inntas fra siden eller bak.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 703</ref>

Kraftig beskytning fra [[HMS «Ajax» (1934)|HMS «Ajax»]] satte kanonene ut av spill og stilnet det tyske forsvaret. Innen skumringen hadde 25&nbsp;000 soldater gått i land og presset de tyske styrkene 10&nbsp;km inn i landet. Da britene først kom i land brukte de resten av dagen til å etablere et brohode. 400 av de 25&nbsp;000 som hadde gått i land ble drept i kampene.<ref name="Beevor2009_142–143"/>

{{Tekstboks
|overskrift=Bombing og styrker
|De vest-allierte bombeflyene slapp {{formatnum:2944}} tonn med bomber mot tyske mål på Juno og Sword-stranden, men offisielle vest-allierte rapporter etter invasjonen oppga at de ikke traff hverken stranden, knutepunkter eller tyske bunkere. Probleme for vest-allierte fly var lavt skydekke, som gjorde navigering og det å skille mellom fiende, egne styrker og sivile vanskeligere.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 790</ref>

På og bak Juno, Gold og deler av Omaha-stranden lå tyske 716. infanteridivisjon. Den var underbemannet, med litt under 8 tusen mann, en del av de russiske, ukrainske og italienske frivillige. De skulle dekke en front på rundt 34 kilometer, mot tysk doktrine som foreskrev rundt 10 kilometer for en divisjon.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 792</ref>}}

=== Juno-stranden ===
Sammen med engelskmennene var det canadiske stormtropper som hjalp til med å ta Juno-stranden (engelsk: ''Juno Beach''). Den første bølgen gikk i land rundt 06:00. Miner og andre hindringer, som [[Spansk rytter|spanske ryttere]] og piggtråd, hindret soldatene å komme seg i land. Mange stridsvogner ble ødelagt. Dette var også på denne stranden der de britiske tapene var størst. 1&nbsp;200 av de 21&nbsp;000 som ble landsatt døde. På tross av dette etablerte de allierte styrkene seg her raskt. De tallmessig underlegne tyskerne gjorde taktisk tilbaketrekning vekk fra kysten.<ref>Beevor 2009, s. 145–150</ref> Britiske og canadiske styrker (fra strendene ''Sword'', ''Gold'' og ''Juno'') skulle etter planen frigjøre byen [[Caen]] allerede på invasjonsdagen. Den ble imidlertid ikke inntatt, og ble forsvart av tyskerne i over én måned.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 80</ref>

=== Sword-stranden ===
Sword-stranden (engelsk: ''Sword Beach'') var den østligste stranden, denne ble invadert av Storbritannias 3. divisjon. Det innledende bombardementet, både fra luften og fra marinefartøyene, hadde liten effekt, og de britiske styrkene møtte kraftig beskytning, både av kanoner, [[bombekaster]]er og maskingevær, da de gikk i land.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 802</ref> 

Britene hadde nest størst tap på denne stranden, cirka 1050 av de om lag {{formatnum:10000}} vest-allierte soldatene som omkom, ble skadet eller tapt, 6. juni. Etter 6 timer måtte tyskerne her trekke inn i landet på grunn av kraftig bombardement fra den britiske marinen. 64 tyskere ble fanget, og et ukjent antall ble drept. Da forsvaret kollapset beveget de tyske styrkene seg vekk fra invasjonsområdet.<ref>Beevor 2009, s. 151, 158–159, 166</ref> Sword-stranden var den første som ble stengt for å ta i land forsyninger, det skjedde den 12. juli. Grunnen var beskytning fra tyske batterier øst for områdene kontrollert av de vest-allierte styrkene.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 861</ref>

<gallery mode="packed" caption="Kampene etter landsettingen">
Bocage country at Cotentin Peninsula.jpg|Landskap i Normandie med jorder atskilt med hekker, såkalt ''bocage'' ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/db/Bocage_country_at_Cotentin_Peninsula.jpg stor versjon])
Char léger en action Guerre des Haies 1944.jpg|Vest-alliert stridsvogn, påsveiset skjær for å kutte hull i hekk, en ser åpning bak stridsvognen ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/8f/Char_l%C3%A9ger_en_action_Guerre_des_Haies_1944.jpg stor versjon])
La Fière bridge and the Merderet river - panorama.png|Det krevende terrenget på halvøya Contentin ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/5c/La_Fi%C3%A8re_bridge_and_the_Merderet_river_-_panorama.png stor versjon])
Germanprisonerscherbourg.jpg|Tyske krigsfanger etter Cherbourgs erobring ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/64/Germanprisonerscherbourg.jpg stor versjon])
The Allied Campaign in North-west Europe, 6 June 1944 - 7 May 1945 B6794.jpg|Britisk soldat i Caen, med sivil kvinne, etter bombingen
German prisoners of war in a barbed-wire enclosure on Utah Beach.jpg|Tyske krigsfanger, på Utah-stranden ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/79/German_prisoners_of_war_in_a_barbed-wire_enclosure_on_Utah_Beach.jpg stor versjon])
BatalladeNormandia.2.jpg|Amerikansk rekognoseringsavdeling, nær Avranches 31. juli 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d6/BatalladeNormandia.2.jpg stor versjon])
Normandy Front, 2 July 1944.jpg|Vest-alliert fremrykking inntil 2. juli 1944 (heltrukken blå linje) ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/74/Normandy_Front%2C_2_July_1944.jpg stor versjon])
AmbushedGermanconvoy.jpg|Deler av en tysk konvoi, angrepet ved Chambois ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/9/91/AmbushedGermanconvoy.jpg stor versjon])
Canadian Advance Falaise Ruins.jpg|Canadisk patrulje i Falaise ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/16/Canadian_Advance_Falaise_Ruins.jpg stor versjon])
St.-Lambert-surrender.jpg|Tyske soldater som har overgitt seg til vest-allierte styrker ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/f9/St.-Lambert-surrender.jpg stor versjon])
Falaise Pocket 17 Aug 1944.svg|Tyske styrker i Falaise-lommen, 17. august 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/40/Falaise_Pocket_17_Aug_1944.svg/2208px-Falaise_Pocket_17_Aug_1944.svg.png stor versjon])
American Troops near Fontainebleau NARA 111-SC-193562cropped.jpg|Amerikanske styrker nær Fontainebleau, Paris, august 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/cf/American_Troops_near_Fontainebleau_NARA_111-SC-193562cropped.jpg stor versjon])
</gallery>

=== Tyske motangrep invasjonsdagen ===
Den tyske ledelsen var usikker på om dette var selve invasjonen, eller en avledning for en invasjon de forventet skulle komme ved Calais. En avgjørende mulighet gikk tapt for tyskerne da en fremrykking av panserdivisjonene Panzer-Lehr og [[12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend»]] først ble beordret mot Normandie klokken 04:15 av generalfeltmarskalk von Rundstedt, men deretter fikk ordre direkte fra Hitler om å stoppe. Ifølge historikerne Michael Tamelander og Niklas Zetterling kunne deler av 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» vært på plass ved invasjonsområdet den 7. juni, mens Panzer-Lehr knapt var klar til innsats før 8. juni 1944.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 150–151, 190, 194</ref> 

Den britiske historikere Peter Caddick-Adams hevder at det eneste reelle større tyske forsøket på motangrep mot strendene Omaha og Gold var fra Kampfgruppe Meyer (to bataljoner, stort sett på sykkel). Denne gruppen brukte imidlertid mye av dagen på å lete etter allierte styrker, og kom først i kamp mot britiske styrker på ettermiddagen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 732</ref> Den tyske 21. panserdivisjon forsøkte en fremrykking mot Sword-stranden, men ble slått tilbake av britiske styrker.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 839–843</ref>

=== Tall og tap på invasjonsdagen ===

I alt deltok {{formatnum:6939}} fartøyer ({{formatnum:1200}} større krigsskip og {{formatnum:4000}} ti-tonns landgangsfartøy), og {{formatnum:11500}} fly. Av de større krigsskipene var det 5 [[slagskip]], 23 [[krysser]]e, 79 [[jager]]ere og 38 [[fregatt]]er.<ref>Roberts 2010, s. 451</ref> Da 6. juni var over hadde {{formatnum:156000}} vest-allierte soldater kommet seg i land, eller landet fra luften, i Normandie. I tillegg var det rundt {{formatnum:166000}} mann fra den britiske og amerikanske marinen som deltok invasjonsdagen.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195"/> Av de vest-allierte soldatene var det rundt {{formatnum:9000}} drepte og sårede (om lag halvparten av hver).<ref name="Roberts2010_451_462"/> Ifølge historikerne Tamelander og Zetterling er det umulig å gi noen sikre tall på tap for det tyske Wehrmacht, men minst 3000 må ha blitt drept, såret eller tatt til fange.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195"/>

== Styrkeoppbygging ==
{{Tekstboks
|overskrift=Divisjoner og soldater
|Ifølge historikerne Tamelander og Zetterling er det mange historikere som ikke har registrert at de vest-allierte hadde en stor tallmessig overlegenhet i Normandie, både i luften og i styrker på bakken. Grunnen er at de går ut fra divisjoner, og det var tilsynelatende likt antall tyske og vest-allierte divisjoner. Mens amerikanske infanteridivisjoner var oppsatt med {{formatnum:14000}} mann var tilsvarende tyske på {{formatnum:12000}} mann, ved full styrke. 

I allierte styrker inngikk imidlertid bare en mindre del av styrken i divisjoner, mens i Wehrmacht var hoveddelen fordelt i divisjoner. Vest-allierte divisjoner, med støtteavdelinger, var på mellom 40-{{formatnum:50000}} mann, mens tyske divisjoner var på rundt en tredjedel av dette. Etterhvert som kampene pågikk fikk de vest-allierte divisjonene stort sett erstattet sine tap, mens tyske divisjoner som regel måtte klare seg med soldatene de hadde hatt i begynnelsen av juni. En gjennomsnittlig tysk divisjon i Frankrike var altså sterkt redusert i august, etter to måneders kamp.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 84–85</ref>}}

Avgjørende for invasjonen var hvem som raskest klarte å bygge opp styrker i Normandie, de tyske okkupantene eller de allierte. Den 12. juni hadde tyskerne økt sin styrke til rundt {{formatnum:130000}} mann, under hva de allierte hadde 6. juni, første dag av invasjonen. Den tyske styrken var bare rundt 40 % av hva de allierte hadde den 12. juni. I tillegg  kom stridsvogner, mens tyskerne hadde rundt 600 (og kun 134 [[Panzer V]] og 6 [[Panzer VI|Tiger]]) hadde de allierte om lag {{formatnum:2700}} stridsvogner.<ref name="Tamelander/Zetterling2004_219">Tamelander/Zetterling 2004, s. 219</ref> Den 16. juni hadde det allierte brohodet i Normandie mottatt {{formatnum:557000}} soldater, mens tyskerne bare hadde {{formatnum:220000}} soldater å sette inn mot dem.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 236</ref>

Tyske styrker som rykket frem mot Normandie møtte store problemer på grunn av de alliertes totale luftherredømme. De ble tvunget til å forflytte tropper om natten, og selv da led styrkene merkbare tap. I tillegg kom sabotasje av jernbanenettet fra [[den franske motstandsbevegelsen]]. Tyske styrker nær kysten var også utsatt for beskytning fra allierte marinefartøy.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 215–218</ref> En usikkerhetsfaktor for Wehrmacht var at ledelsen fremdeles var usikker på om landgangen i Normandie var den virkelige invasjonen av Frankrike, og ikke bare var en avledningsmanøver. Tyskernes bruk av det nye våpenet [[V1]] (et [[missil]] siktet inn mot London)  fra midten av juni 1944 bidro også til å binde tyske styrker ved Calais.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_197–198">Tamelander/Zetterling 2004, s. 197–198</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 214–215, 240–241</ref>

{{sitat|... kanonene på de fleste av fiendens krigsskip har så ødeleggende effekt i de områdene som er innenfor deres rekkevidde, at enhver fremrykking inn i soner som beherskes av ildgivningen fra havet, er umulig ...|Rapport fra generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, til Hitler, 11. juni 1944<ref name="Tamelander/Zetterling2004_219"/>}}

De allierte styrkene, særlig britene og canadierne, hadde store problemer med å rykke frem fra brohodet rundt strendene i Normandie. Fremdriften lå langt bak planen. I midten av juni hadde de allierte 19 divisjoner (rundt en halv million mann) og om lag {{formatnum:77000}} kjøretøy i brohodet, og hverken Caen eller Cherbourg var inntatt.<ref name="Overy_1995-164_165">Overy 1995, s. 164–165</ref> Oppbygging av allierte styrker fortsatte imidlertid, mot slutten av juli hadde de vest-allierte rundt 1,5 millioner mann, {{formatnum:330000}} kjøretøy og {{formatnum:4500}} stridsvogner i Normandie.<ref>Overy 1995, s. 170</ref>

=== Angrepet mot Cherbourg ===

[[Fil:Dead German soldier in Cherbourg.jpg|miniatyr|Død tysk soldat i Cherbourg]]
I den vestlige delen av det allierte området skulle amerikanske styrker frigjøre halvøyen [[Cotentin]] og den viktige havnebyen [[Cherbourg]]. De vest-allierte styrkene hadde behov for store mengder forsyninger av ammunisjon, drivstoff, mat og reservedeler. Utfordringene økte i takt med styrkeoppbygningen. Erobringen av havnebyten Cherbourg var derfor en av de viktigste mål i den innledende fasen av invasjonen.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_197–198"/> Svake tyske styrker ble presset tilbake av det amerikanske angrepet, og de nådde utkanten av Cherbourg etter én uke. Den 22. juni begynte angrepet på byen med kraftige bombardementer fra land og luft, og den 25. juni trengte amerikanske styrker inn i utkanten av byen. Den tyske kommandanten overga seg dagen etter, og kun noen få fanatiske soldater holdt ut i enda noen dager.<ref name="Overy_1995-164_165"/>

<gallery mode="packed" caption="Logistikk (forsyninger), til Normandie, for millioner av vest-allierte soldater">
Plan of Mulberry A at Omaha Beach.jpg|Kartskisse over Mulberry A på Omaha-stranden
US Army vehicles rolling off Mulberry A 16 June 1944.jpg|Kjøretøy fra U.S. Army kjører over kunstig havn, Omaha Beach, 16. juni ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/US_Army_vehicles_rolling_off_Mulberry_A_16_June_1944.jpg stor versjon])
Rhino ferry RHF-3 approaches Normandy beaches 6 June 1944.jpg|Flere pontongflåter koblet sammen, losser fra større skip, 6. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/0d/Rhino_ferry_RHF-3_approaches_Normandy_beaches_6_June_1944.jpg stor versjon])
A lorry disembarks from a landing ship on the Normandy beaches, 7 June 1944. A23949.jpg|Lastebil kjører av et landgangsfartøy på en strand i Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/38/A_lorry_disembarks_from_a_landing_ship_on_the_Normandy_beaches%2C_7_June_1944._A23949.jpg stor versjon])
MulberryA - wrecked pontoon causeway after storm.jpg|Den ene av  de to kunstige havnene (engelsk: Mulberries), ødelagt etter storm 19. til 22. juni 1944
Storm in the channel.jpg|Gamle skip ble senket som bølgebrytere, her vises effekten i stormen i juni ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/9/99/Storm_in_the_channel.jpg stor versjon])
The British Army in North-west Europe 1944-45 BU1020.jpg|Flyfoto av Mulberry B ved Arromanches, september 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/19/The_British_Army_in_North-west_Europe_1944-45_BU1020.jpg stor versjon])
The British Army in North-west Europe 1944-45 BU1041.jpg|Hospitalskip ved Mulberry kunstig havn, Arromanches, september 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3c/The_British_Army_in_North-west_Europe_1944-45_BU1041.jpg stor versjon])
26-G-4389 (17719482989).jpg|Jernbanevogner rulles i land på stranden i Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/30/26-G-4389_%2817719482989%29.jpg stor versjon])
</gallery>

=== Angrepet mot Caen ===
Den østlige delen av det allierte området var tett på havnebyen [[Caen]]. Både de vest-allierte og tyskerne anså byen som sentral i kampen for kontrollen over Normandie. De vest-allierte ved at å erobre Caen ble veien åpnet for angrep mot øst, i retning av Tyskland. Tilsvarende anså tyskerne det helt sentralt å holde Caen for å unngå at brohodet de vest-allierte hadde ble utvidet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 783–785</ref> Planen var at byen skulle inntas allerede 6. juni, selve invasjonsdagen. Den tyske 21. panserdivisjon hindret britiske styrker fra å ta Caen 6. juni.<ref name="Overy1995_161">Overy 1995, s. 161</ref> 

Caen var viktig for de allierte både grunnet havnen, men også fordi det var en flyplass der. Tyskerne anså forsvaret av Caen som viktigst, og plasserte sine beste og fleste styrker der, rundt syv panserdivisjoner. Manglende britisk fremgang ved Caen skapte en anstrengt situasjon mellom amerikanerne og britene. Særlig mellom Eisenhower som øverstkommanderende og Montgomery som hans nærmeste underordnede hærsjef. Ifølge historikeren [[Richard Overy]] hadde amerikanerne problemer med å se hvor ulik den tyske styrkefordelingen mellom britisk og amerikansk sektor var. Så sent som 25. juli 1944 var det seks tyske panserdivisjoner ved Caen, mens kun to tyske panserdivisjoner sto foran de amerikanske styrkene før deres utbrudd ved [[operasjon Cobra]]. De canadiske og britiske styrkene la derfor grunnlaget for amerikanernes suksess i vest ved å holde og slite ned den tyske hovedstyrken i øst.<ref>Overy 1995, s. 166–167, 170–171</ref>

{{sitat|Gjøre? Slutt fred, idioter! Det er det eneste dere kan gjøre!|Generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, til generalfeltmarskalk [[Wilhelm Keitel]] i slutten av juni 1944, svar på spørsmål om hva tyskerne skal gjøre.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 275</ref>}}

Britene og canadierne begynte et nytt stort angrep mot Caen 18. juli (operasjon Goodwood), men Rommels forsvarslinje (som blant annet besto av 78 kanoner av typen [[8,8 cm FlaK]]) var vanskelig å trenge gjennom. Angrepet lyktes ikke med å omringe Caen. Byen og områdene rundt ble ikke endelig inntatt av de britiske og canadiske styrkene før i begynnelsen av august. Da etter massiv bombing av byen.<ref>Overy 1995, s. 169–170</ref>

== Utbruddet fra Normandie ==
{{Utdypende|20. juli-attentatet|operasjon Cobra|operasjon Dragoon}}
Etter å ha samlet styrker, løst utfordringen med tette hekker (fransk: ''bocage;'' amerikanske stridsvogner fikk påsveiset kniver for å skjære dem ned) og sikret halvøyen Contentin, var de amerikanske styrkene klar for et fremstøt. Offensiven operasjon Cobra begynte 25. juni 1944, med startpunkt vest for [[Saint-Lô]]. Med overlegenhet i både soldater, stridsvogner, ammunisjon og ikke minst drivstoff, rykket de amerikanske styrkene raskt frem, støttet av jager- og bombefly som på kort varsel kunne tilkalles mot tyske stillinger. Etter 45 dagers hard kamp var de tyske styrkene utmattet. De hadde hverken flystøtte eller noe særlig ammunisjon og drivstoff, og deres få stridsvogner måtte holde seg på veiene, grunnet hekkene. Den amerikanske 4. pansrede divisjon rykket frem til [[Avranches]] og sikret [[Bretagne]], med 40 kilometer (25 miles) fremrykking på halvannet døgn.<ref>Overy 1995, s. 171–172</ref>

<gallery mode="packed" caption="Det allierte utbruddet fra Normandie">
Normandy 13 - 30 June 44.jpg|13. juni til 30. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/ef/Normandy_13_-_30_June_44.jpg stor versjon])
Expanding the beachhead.jpg|1. juli til 24. juli 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/1b/Expanding_the_beachhead.jpg stor versjon])
Saint Lo Breakthrough.jpg|Det amerikanske utbruddet fra Normandie, 25. til 31. juli 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/41/Saint_Lo_Breakthrough.jpg stor versjon])
Falaise Pocket map.svg|Omringing av den tyske 7. armé ved Falaise ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/76/Falaise_Pocket_map.svg/1367px-Falaise_Pocket_map.svg.png stor versjon])
Normandy Breakout Map, operations 25 July to 15 August 1944.svg|Det allierte utbruddet fra Normandie, 25. juli til 15. august 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/a/af/Normandy_Breakout_Map%2C_operations_25_July_to_15_August_1944.svg/2560px-Normandy_Breakout_Map%2C_operations_25_July_to_15_August_1944.svg.png stor versjon])
Exploitation.jpg|Videre fremrykking mot Paris, frontlinjen 25. august 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d5/Exploitation.jpg stor versjon])
Crowds of French patriots line the Champs Elysees-edit2.jpg|Seiersparade på [[Avenue des Champs-Élysées|Champs-Élysées]] etter frigjøringen av Paris i august 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/78/Crowds_of_French_patriots_line_the_Champs_Elysees-edit2.jpg stor versjon])
</gallery>

{{Tekstboks
|overskrift=Attentatet mot Hitler
|Den 20. juli 1944 forsøkte tyske offiserer å drepe den tyske diktatoren  [[Adolf Hitler]], i hva som senere ble kjent som [[20. juli-attentatet]]. Det mislyktes, men førte blant annet til at Hitler ble enda mer mistroisk overfor sine generaler. Da den tyske øverstkommanderende i Frankrike, [[Günther von Kluge]], fikk ordre om motangrep ved byen [[Mortain]], visste han at det var et meningsløst selvmordsangrep, men våget ikke annet enn å utføre ordren.<ref name="Overy1995_173–174"/>}}

Den 1. august var den 3. armé, under general [[George S. Patton]] klar til strid. Armeen begynte straks videre fremrykking i [[Bretagne]]. Med syv divisjoner dekket han i løpet av tre døgn hele Bretagne, unntatt byene [[Brest (Frankrike)|Brest]] og [[Lorient]]. Deretter vendte armeen østover i retning Paris. De tyske styrkene var svært utsatt, og øverstkommanderende [[Günther von Kluge]] forsøkte å stoppe Patton med å sende forsterkninger, blant annet fra 15. armé. Dette fikk han tillatelse fra Hitler til å gjøre. Den amerikanske fremrykkingen mot [[Le Mans]] og [[Chartres]] var så rask at von Kluge ble bekymret for at hans styrker skulle bli omringet (mellom briter og canadiere i nord, og amerikanere i sør). Mens von Kluge ønsket å trekke sine styrker bak elven [[Seinen]] ble han 2. august 1944 av Hitler beordret å gå til motangrep og avskjære Pattons styrker. Den 6. august hadde von Kluge samlet 5 svekkede divisjoner ved byen [[Mortain]]. De amerikanske styrkene hadde svært god etterretning om det tyske motangrepet, og den 7. august ble de tyske panserstyrkene utsatt for ekstremt sterke angrep fra luften. De hadde store tap, gjorde ingen fremgang, og på kvelden begynte amerikanske styrker et motangrep.<ref>Beevor 2009, s. 420–442</ref> Med offensiv fra britiske og canadiske styrker sør for Caen, og en svært rask fremrykking av Pattons styrker – 50 kilometer på to dager – som førte han til [[Argentan]], var omringningen av de tyske styrkene i ferd med å lukkes 11. august 1944.<ref name="Overy1995_173–174">Overy 1995, s. 173–174</ref>

Senter for omringningen var byen [[Falaise]]. Bortsett fra å beordre 2. panserdivisjons retrett beholdt von Kluge de andre styrkene, og de ble presset både fra nord, vest og sør. Hitler hadde mistet tillit til von Kluge, og beordret generalfeltmarskalk [[Walter Model]] til å ta over. Etter å ha kommet til området tok det Model bare noen timer å innse at vestfronten ikke kunne reddes, og ga styrkene tillatelse til å trekke seg tilbake, gjennom en åpning på 8–9 kilometer (5–6 miles) og som stadig ble trangere. Styrkene som forsøkte å flykte ble beskutt av artilleri og bombet og beskutt fra luften, mens mesteparten av deres materiell ble etterlatt. En god del av de tyske styrkene klarte å unnslippe, mens rundt {{formatnum:45000}} ble tatt til fange og rundt {{formatnum:10000}} drept. Både i samtiden og i ettertiden er Montgomery kritisert for å ikke sørge for at de tyske styrkene ble stengt inne ved Falaise.<ref>Beevor 2009, s. 482–502</ref> 

{{Tekstboks
|overskrift=Tysk flukt
|Hitler hadde beordret Wehrmacht til å kjempe i et fremskutt forsvar i Normandie, og hadde ikke forberedt noen bakre forsvarslinje. Da de allierte styrkene så brøt gjennom i slutten av juli, begynte den tyske flukten fra Frankrike, tilbake til Nederland og Tyskland.<ref name="Overy1995_175–176">Overy 1995, s. 175–176</ref>}}
Mens den tyske fronten i nord ble revet opp, invaderte de allierte sør i Frankrike ([[operasjon Dragoon]]) med landgang mellom [[Toulon]] og sørvest av [[Cannes]]. Invasjonen i det sørlige Frankrike var en stor suksess. Den ble gjennomført til tross for kraftig motstand fra britene. Det førte til en generell tysk retrett fra Frankrike.<ref>Beevor 2009, s. 467–470</ref> De tyske styrkenes flukt østover fortsatte etter passering av elven [[Seinen]]. 

Alt hva generalfeltmarskalk Model kunne samle av styrker i Frankrike var 4 divisjoner, med totalt 120 stridsvogner. Mot det sto over 40 vest-allierte divisjoner. Den 25. august ble [[Paris]] frigjort av amerikanske styrker og motstandsbevegelsen, etter beskjeden motstand fra den tyske garnisonen i byen.<ref name="Overy1995_175–176"/>

== Avslutningen på invasjonen ==

{{Tekstboks
|overskrift=Langsom, så hurtig fremrykking
|De vest-allierte militære lederne hadde lagt detaljerte planer for fremrykkingen før invasjonen. Mens selve landgangen stort sett var en suksess, så gikk det langsomt etter det, og den første halvannen måneden lå styrkene langt etter planen. Byen Caen skulle for eksempel vært inntatt invasjonsdagen, men ble først frigjort etter to måneder. Men så gikk det raskt, og da de vest-allierte styrkene var nådd ett hundre dager etter invasjonen (D+100) var de i stillinger som de vest-allierte planleggerne ikke hadde forventet  å nå før sent i mai 1945 (D+350).<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=The Cambridge History of the Second World War|etternavn=Bosworth, Maiolo, Reynolds|fornavn=Richard J. B., Joseph A., David|utgiver=Cambridge University Press|år=2017|isbn=978-1-108-40640-6|utgivelsessted=Cambridge|side=315|kapittel=The diplomacy of the Grand Alliance|sitat=Such was the speed of the offensive that, a hundred days into the campaign (D+100), Allied troops were in positions that military planners had not expected to reach until late May 1945 (D+350).}}</ref>}}

Eisenhower tok direkte kommando over alle allierte bakkestyrker 1. september 1944. Bekymret for tyske motangrep og det begrensede materiellet som ankom Frankrike, bestemte han seg for å fortsette operasjoner på en bred front i stedet for å forsøke et smalere fremstøt.{{sfn|Ford|Zaloga|2009|pp=341–342}} Normandie-styrkene ble lenket opp med de allierte styrkene fra sør, nær [[Dijon]] i Sør-Frankrike den 10. september, som en del av fremrykkingen mot [[vestvollen]].{{sfn|Wilmot|1997|p=485}} Den 17. september lanserte Montgomery [[Arnhem-operasjonen]], et mislykket forsøk fra anglo-amerikanske luftbårne tropper på å erobre broer i [[Nederland]] for å la bakkestyrker krysse [[Rhinen]] inn i Tyskland.{{sfn|Ford|Zaloga|2009|pp=341–342}} Det allierte fremrykket avtok på grunn av tysk motstand og mangel på forsyninger (spesielt drivstoff). Den 16. desember lanserte tyskerne [[ardenneroffensiven]], deres siste store offensiv i krigen på vestfronten. En rekke vellykkede sovjetiske aksjoner begynte med [[Wisła-Oder-offensiven]] 12. januar. Hitler begikk selvmord 30. april da sovjetiske tropper nærmet seg hans [[Førerbunkeren|Førerbunker]] i Berlin, og Tyskland overga seg 7. mai 1945.{{sfn|Whitmarsh|2009|p=109}}

Landingene i Normandie var den største amfibiske operasjonen i historien,<ref>Bell 2011, s. 166</ref> med nesten 5000 landings- og angrepsfartøyer, 289 eskortefartøyer og 27 [[Minesveiper|minesveipere]],<ref name="Beevor2009_89"/> en annen kilde oppgir 255 minesveipere, assistert av nesten 100 andre skip, totalt 350.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 363</ref> Starten på en annen front i Vest-Europa var et psykologisk slag for Tysklands militærmakt, som fryktet en gjentakelse av [[tofrontskrig|tofrontkrigen]] under [[første verdenskrig]]. Invasjonen i Normandie varslet også starten på «kappløpet for Europa» mellom de sovjetiske styrkene og vestmaktene, som noen historikere anser som starten på [[den kalde krigen]].{{sfn|Gaddis|1990|p=149}}

Seieren i Normandie var resultatet av flere faktorer. Tyske forberedelser langs Atlanterhavsvollen var bare delvis ferdige; kort før D-dagen rapporterte Rommel at byggingen bare var 18 prosent fullført i noen områder ettersom ressursene ble omdirigert andre steder.{{sfn|Wilmot|1997|p=290}} Villedningene som ble utført i operasjon Bodyguard (særlig [[operasjon Fortitude]]) var vellykkede, og medførte at tyskerne ble forpliktet til å forsvare en enormt lang kystlinje.{{sfn|Wilmot|1997|p=290}} De allierte oppnådde og opprettholdt luftherredømme, noe som gjorde at tyskerne ikke var i stand til å gjøre observasjoner av forberedelsene som pågikk i Storbritannia og ikke var i stand til å blande seg inn via bombeangrep.{{sfn|Wilmot|1997|p=289}} Mange broer og jernbaner i Frankrike ble i stor grad ødelagt og sabotert av allierte bombefly og den franske motstandsbevegelsen, noe som gjorde det vanskelig for tyskerne å hente forsterkninger og forsyninger.{{sfn|Ford|Zaloga|2009|p=36}} Den innledende [[Sperreild|sperreilden]] fra skip var ikke presis og konsentrert nok til å ha den ønskede nedholdende og ødeleggende effekten,{{sfn|Copp|2003|p=259}} men de spesialbygde panservognene fungerte bra til å gi direkte ildstøtte. Noe som etter Eisenhowers mening bidro til at tapene var relativt lave på alle landgangsstedene unntatt Omaha.{{sfn|Wilmot|1997|p=291}} Ubesluttsomheten og den altfor kompliserte kommandostrukturen til den tyske overkommandoen var også en faktor i den allierte suksessen.{{sfn|Wilmot|1997|p=292}}

== Styrker og tap under invasjonen ==

=== De franske sivile ===

Rundt {{formatnum:15000}} franske sivile ble drept og {{formatnum:19000}} såret under bombetoktene som forberedte invasjonen i Normandie. Under selve invasjonen og kampene etterpå ble {{formatnum:19890}} franske sivile drept og et enda større antall alvorlig skadet. Totalt ble om lag {{formatnum:70000}} franske sivile drept av vest-allierte aksjoner i løpet av andre verdenskrig.<ref>Beevor 2009, s. 542</ref>

=== De vest-allierte ===
Fra D-dagen til 21. august ble det satt i land 2&nbsp;052&nbsp;299 soldater i Nord-Frankrike av de allierte. Kostnadene ved invasjonen i form av tapte menneskeliv, var høye for begge sider.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 363</ref> Mellom 6. juni og slutten av august hadde de amerikanske styrkene et tap på 124&nbsp;394 soldater, hvorav 20&nbsp;668 ble drept, og 10&nbsp;128 var savnet. I de canadiske og britiske styrkene var det 15&nbsp;995 drepte, 57&nbsp;996 sårede og 9&nbsp;054 savnede.{{sfn|D'Este|2004|pp=517–518}} Av disse utgjorde kanadiske tap 18&nbsp;444, der 5&nbsp;021 ble drept i kamp.{{sfn|Stacey|1960|p=271}} Én av syv kanadiske soldater ble drept etter overgivelse mellom 6.–11. juni , i en serie henrettelser av [[Krigsfange|krigsfanger]] utført av [[12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend»]].{{sfn|Margolian|1998|pp=125–155}} De allierte luftstyrkene som fløy 480&nbsp;317 tokt under invasjonen, mistet 4&nbsp;101 fly og 16&nbsp;714 piloter (8&nbsp;536 fra [[United States Army Air Forces]], og 8&nbsp;178 som var under kommando av [[Royal Air Force]]).<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 364</ref>{{sfn|Ellis|Allen|Warhurst|2004|pp=487–488}} Franske [[Fallskjermsoldat|fallskjermjegere]] hadde 77 drepte, samt 197 sårede og savnede.{{sfn|Corta|1997|pp=288–289}} Allierte tap av stridsvogner er anslått til 4000, jevnt fordelt mellom de amerikanske og britiske/kanadiske hærene.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_364">Tamelander/Zetterling 2004, s. 364</ref> Historikere vurderer forskjellig når det gjelder tap under invasjonen, med de laveste tapene på totalt 225&nbsp;606<ref>Beevor 2009, s. 545</ref>{{sfn|D'Este|2004|p=517}} og de høyeste på 226&nbsp;386.{{sfn|Ellis|Allen|Warhurst|2004|pp=488, 493}}<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 364</ref>

=== Tysklands Wehrmacht ===

[[Fil:26-G-4459 (17905716535).jpg|miniatyr|Tyske krigsfanger, oppstilt før de går om bord i et troppetransportskip for å bli internert i USA. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/42/26-G-4459_%2817905716535%29.jpg stor versjon])]]
Allierte styrker i Nord-Frankrike rapporterte om 47&nbsp;000 tyske krigsfanger i juni, 36&nbsp;000 i juli og 150&nbsp;000 i august, totalt 233&nbsp;000 for de tre månedene av operasjonen.<ref>''SHAEF Weekly Intelligence Summary, No.51'', w.e. March 11 PART I LAND Section H, Miscellaneous 3 Allied Achievements in the West.</ref> Rundt 80&nbsp;000 tyske soldater er gravlagt i Normandie, selv om dette tallet inkluderer et ukjent antall tyskere som døde før invasjonen og de som døde i fangenskap etter at kampene var over.{{sfn|Inman|Staines|2019|loc=La Cambe German Military Cemetery}}

Tyske styrker i Frankrike rapporterte 158 930 drepte mellom D-dagen og 14. august, like før starten av [[operasjon Dragoon]] i Sør-Frankrike.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 365</ref> I kampene ved Falaise-lommen ble 10&nbsp;000 drept og 40&nbsp;000 tatt til fange.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_364"/> En nettside fra det franske forsvarsdepartementet oppgir mellom 1000 og 1500 tyske stridsvogner ødelagt under kampene, mot 2600–3600 allierte, forskjellen forklares ved at tyske stridsvogner var av høyere kvalitet.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.cheminsdememoire.gouv.fr/en/battle-normandy|tittel=The Battle of Normandy|besøksdato=7. mai 2024|forlag=Ministère des Armées|sitat=During the Battle of Normandy, the Allies engaged a total of 8 700 tanks and tank destroyers, against 2 300 tanks, assault cannons and tank destroyers on the German side. But the quality of the German Tiger and Panther tanks outclassed that of the Churchill, Cromwell and Sherman tanks. The armoured divisions were the Wehrmacht's strength in Normandy. [...] Between 2 600 and 3 600 Allied tanks were destroyed in Normandy, against 1 000 to 1 500 on the German side.}}</ref> Kilder varierer på de totale tyske tapene. Den svenske historikeren Niklas Zetterling bemerker at tall for sommeren 1944 i vest (dermed inkludert operasjon Dragoon i Sør-Frankrike) utgjorde 23&nbsp;019 drepte, 67&nbsp;060 sårede og 198&nbsp;616 savnede. Han opplyser at tallene generelt er pålitelige, men også at de kan ha undervurdert tap noen steder, som for eksempel ved Cherbourg.{{sfn|Zetterling|2000|p=77}}{{sfn|Boog|Krebs|Vogel|2006|p=661}} Zetterling anslår videre spesifikt tyske hærtap i Normandie-regionen fra 6. juni til august til 210&nbsp;000.{{sfn|Zetterling|2000|p=74}} Andre kilder anslår høyere estimater: 400&nbsp;000 (200&nbsp;000 drepte eller sårede og ytterligere 200&nbsp;000 tatt til fange),{{sfn|Whitmarsh|2009|p=109}} 500&nbsp;000 (290&nbsp;000 drepte eller sårede, 210&nbsp;000 tatt til fange),{{sfn|Wilmot|1997|p=434}}{{sfn|Boog|Krebs|Vogel|2006|p=616}} til 530&nbsp;000 totalt.{{sfn|Giangreco|Moore|Polmar|2004|p=252}}

=== Tabell over styrker og tap ===

{| class="wikitable"
|+Styrkenes størrelse og tap (soldater drept, skadet eller forsvunnet) i perioden 6. juni til 31. august 1944
!Dato
!Vest-allierte styrker
!Wehrmacht styrker
!Vest-allierte tap
!Wehrmacht tap
!Kommentar
|-
|6. juni
|156 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195"/><br /> {{formatnum:285000}} sjøfolk<ref group="note">Ifølge historikeren Peter Caddick-Adams var dette antalle sjøfolk som bemannet fartøyene i operasjon Neptune, se Caddick-Adams 2019, s. 361</ref>
|50 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195"/>
|9 000 soldater<ref name="Roberts2010_451_462"/>
|3 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_193-195"/>
|Wehrmachts styrker og tap er usikre
|-
|
|{{formatnum:6939}} skip<ref group="note">«The naval assault had mushroomed on the expansion of the COSSAC plan to 6 battleships, 2 monitors, 23 cruisers, 3 major headquarter ships, 101 destroyers, 17 frigates, 21 corvettes, 6 sloops and 97 minesweepers - a total of 1,213 warships of all sizes from eight navies, plus 864 merchant ships, 4,126 landing craft of all descriptions and 736 ancillary craft sucha s tugs, tenders, barges and lighters, making a grand total of 6,939 vessels.», Caddick-Adams 2019, s. 231</ref>
|40 skip<ref name="Tamelander_Zetterling2004_211-212"/>
|
|
|{{formatnum:7016}}, Royal Navy Historical Branch, Battle Summary No. 39, (London 1994), s. 38: naval units 1,206; landing craft 1,127; ancillary craft 423; merchant ships 1,260; total 7,016<ref>Overy 1995, s. 345</ref>
|-
|
|11 000 fly<ref name="Caddick-Adams2019_154"/>
|500 fly<ref name="Tamelander_Zetterling2004_217"/><br />170 fly<ref name="Overy1995_162–163">Overy 1995, s. 162–163</ref>
|
|
|3. tyske luftflåte hadde 891 fly den 6. juni, av de var 497 umiddelbart flyvedyktige.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_217"/><br />Ifølge historikeren Richard Overy hadde 3. luftflotte kun 170 flyvedyktige fly i Nord-Frankrike den 6. juni.<ref name="Overy1995_162–163"/>
|-
|12. juni
|326 547 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/><br /> {{formatnum:54000}} kjøretøy<ref name="Overy1995_161"/><br />{{formatnum:104000}} tonn utstyr<ref name="Overy1995_161"/>
|130 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/>
|
|
|
|-
|
|2 700 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/>
|600 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/>
|
|
|286 [[Panzer IV]], 134 [[Panzer V]], 6 [[Panzer VI]], 59 stormkanoner og om lag 100 foreldede stridsvogner, hovedsakelig franske.<ref name="Tamelander_Zetterling2004_210-211_219"/>
|-
|16. juni
|557 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_236-237"/><br />{{formatnum:77000}} kjøretøy<ref name="Overy_1995-164_165"/>
|220 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_236-237"/>
|
|
|
|-
|30. juni
|
|
|61 732 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271"/>
|62 603 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271"/>
|Wehrmachts tap til 1. juli
|-
|
|
|
|900 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271"/>
|200-400 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_271"/>
|Svært omtrentlige tall for Wehrmacht
|-
|3. juli
|929 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281"/>
|300 000 soldater<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281"/>
|
|
|
|-
|
|4 300 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281"/>
|1 050 stridsvogner<ref name="Tamelander_Zetterling2004_281"/>
|
|
|
|-
|31. august
|
|
|206 703 soldater<ref group="note">Se note for tap vest-allierte styrker samme periode, infoboks ingress</ref><br />{{formatnum:208892}} soldater tap<ref name="Beevor2009_545"/<br /> {{formatnum:16714}} personell flyvåpen tap<ref name="Beevor2009_545"/>
|615 000 soldater<ref group="note">Se note for tap vest-allierte styrker samme periode, infoboks ingress</ref><br />{{formatnum:440000}}<ref name="Beevor2009_545">Beevor 2009, s. 545</ref>
|Frankrike frigjort.<br />{{formatnum:265000}} tyske soldater var drept eller såret, {{formatnum:350000}} tyske soldater var tatt til fange av de vest-allierte styrkene, ifølge Overy.<ref name="Overy1995_175–176"/><br />{{formatnum:240000}} tap, {{formatnum:200000}} fanget, ifølge Beevor.<ref name="Beevor2009_545"/> 
|}

== Tematisk oversikt ==
{{Tekstboks
|overskrift=3 kriterier for suksess

|De vestallierte identifiserte tre kriterier for suksess for invasjonen. Tidspunkt og sted for invasjonen måtte skjules for fienden, for at planen skulle ha en mulighet for å lykkes. Tyske styrkers bevegelser måtte hindres så de ikke kunne kraftsamle for et motangrep. Styrkene som ble landsatt måtte kunne forsynes, inntil en større havn var erobret og satt i drift.<ref name="Overy_1995-146">Overy 1995, s. 146</ref>}}

=== Strategi ===
Hitler hadde et siste møte med generalfeltmarskalkene Gerd von Rundstedt og Erwin Rommel, i Frankrike, den 17. juni 1944. Både von Rundstedt og Rommel hadde svært pessimistiske vurderinger av situasjonen, og forventet et alliert gjennombrudd. Rommel anbefalte at Hitler burde avslutte krigen så raskt som mulig, noe Hitler avviste kategorisk. Den tyske diktatoren ville heller ikke frigjøre 15. armé ved Calais, da han fremdeles forventet en alliert invasjon der.<ref>Beevor 2009, s. 240–242</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 240–243</ref> I slutten av juni 1944 anbefalte også von Rundstedt at krigen burde avsluttes fra tysk side (han ble avsatt noen timer etter).<ref>Beevor 2009, s. 253</ref>

{{sitat|Ens fantasi strekker ikke til for hva de tyske styrkene kunne gjort mot oss om ikke Hitler hadde bidratt så effektivt for vår side.|note=<ref group="note">One's imagination boggled at what the German army might have done to us without Hitler working so effectively for our side.</ref><ref>Bell 2011, s. 185</ref>|Generalmajor Elwood Richard Quesada, 9th Air Force, United States Army Air Force}}

Uenighet mellom britiske og amerikanske ledere vokste gradvis frem, både før og under selve invasjonen i Normandie, og hadde stor innvirkning på utviklingen av de alliertes strategi. Den største uenigheten var selve invasjonen av Normandie, hvor britene måtte føye seg for amerikanernes krav. Britene var også mot invasjonen av Sør-Frankrike (operasjon Dragoon), men også der bestemte amerikanerne. Invasjonen ble gjennomført i midten av august, og var en stor suksess.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nationalww2museum.org/war/articles/operation-dragoon-anglo-american-alliance|tittel=Forgotten Fights: Operation Dragoon and the Decline of the Anglo-American Alliance|besøksdato=24. april 2024|forfattere=Cameron Zinsou|dato=17. august 2020|forlag=The National WWII Museum|sitat=Churchill wanted to advance Allied operations in the Mediterranean, preferably against the Balkans. Supreme Allied Commander General Dwight D. Eisenhower, with Roosevelt’s backing, supported an invasion of southern France. Stalin backed Roosevelt, much to Churchill’s chagrin. [...]  Churchill, still opposed to the operation, vehemently dissented to both Eisenhower and Roosevelt, but to no avail. American strategists and leaders carried the day.}}</ref>

=== Taktikk ===
De tyske bakkestyrkene i Normandie holdt stand mot de vest-allierte styrkene lengre enn mange forventet. Forsvarerens fordel er én forklaring, en annen at mens mange tyske soldater hadde fire års krigserfaring i 1944 var mange vest-allierte soldater sivilister som opplevde kamp for første gang. I en amerikansk [[bataljon]] (mellom 500–800 mann) kunne det være at bare sjefen, en [[oberst]], var yrkesmilitær. Det tyske Wehrmachts taktikk, såkalt [[oppdragstaktikk]] (tysk: ''Auftragstaktik'') var imidlertid en annen viktig faktor. De enkelte enhetene var trent i å ta initiativ, selv når situasjonen skiftet raskt, og ikke vente på ordre fra høyere hold, noe vest-allierte soldater ofte gjorde. Denne taktikken var basert på tyske erfaringer fra [[første verdenskrig]], særlig med de såkalte [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormtroppene]], for gjennombrudd i de fastlåste frontlinjene.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 102–112, 272–273</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/tactics-and-the-cost-of-victory-in-normandy|tittel=Tactics and the Cost of Victory in Normandy|besøksdato=7. mai 2024|forlag=[[Imperial War Museums]]|sitat=At times, British formations exhibited more caution than may have been warranted. Troops were often only too ready to 'go to ground' and call in artillery support even when facing fairly limited opposition. They were never as adept at exploiting local successes as the Germans, who excelled at quickly retaking ground. Montgomery himself urged his commanders to exhibit greater drive and flexibility, and some were sacked for failing to do so. Many German troops and commanders fought with a zeal and fanaticism alien to the citizen soldiers of Second Army.}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/the-german-response-to-d-day|tittel=The German Response to D-Day|besøksdato=7. mai 2024|forlag=Imperial War Museums|sitat=But German troops fought well on D-Day and then kept Allied forces bottled up in their lodgement area for seven weeks. They suffered from shortages of everything, received minimal reinforcements and were utterly exposed to the depredations of Allied air power. Despite all of this, and the dead hand of Hitler reaching from his headquarters on the other side of Europe, they conducted a masterly defence, inflicting heavy losses on their opponents. Much of this was down to the fact that they had chosen the ground, and could benefit from all the defensive advantages that such congested and enclosed terrain offered. Some of it was the result of hesitant or clumsy Allied tactics. The Germans also possessed tanks and weapons that in many ways were superior to those of the Allies. But there is also no doubt that the fighting quality of the German soldier himself, whether motivated by fanaticism, discipline or fear, was a significant factor. The campaign in Normandy was the greatest military defeat yet suffered by the German armed forces, but it was also an exposition of German fighting power.}}</ref>

=== Sivilbefolkningen ===
Under planleggingen av bombetokt før invasjonen forsøkte Churchill å begrense omfanget, da han anså at tap av titusenvis av franske sivile ikke kunne aksepteres. Den øverstkommanderende for invasjonen, general Eisenhower, måtte kontakte USAs president Roosevelt for å få godtatt planen om bombing. De allierte bombetoktene for å begrense tyske soldaters bevegelser viste seg å ta livet av om lag {{formatnum:10000}} franske sivile.<ref>Overy 1995, s. 149</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 79</ref>

<gallery mode="packed" caption="Sivile i krigsområdet">
Uchodźcy francuscy opuszczają zniszczone miasto Caen (2-370).jpg|Flyktninger forlater den franske byen [[Caen]], bak dem en bombet [[katedral]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/43/Uchod%C5%BAcy_francuscy_opuszczaj%C4%85_zniszczone_miasto_Caen_%282-370%29.jpg stor versjon])
Deux enfants regardent depuis les ruines des remparts du château, Saint-Lô, 1944.jpg|[[Saint-Lô]] i Normandie, bombet av de allierte, inntas av amerikanske styrker ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/09/WW2_Liberation_of_France_c_1944-45_Allied_US_troops_Normandy_etc_Lib%C3%A9ration_de_la_France_%C3%A0_la_fin_de_la_Seconde_Guerre_mondiale_Photos_en_couleurs_Photos_Normandie_Flickr_soldiers_beach_ruins_etc_83.jpg stor versjon])
Royal Air Force- Operations by the Photographic Reconnaissance Units, 1939-1945. HU92982.jpg|Landsbyen Aunay-sur-Odon ble bombet av allierte, flyfoto tatt fra 30 tusen fot etter bombingen, 25 % av befolkningen drept ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/55/Royal_Air_Force-_Operations_by_the_Photographic_Reconnaissance_Units%2C_1939-1945._HU92982.jpg stor versjon])
File:Private G.R. MacDonald of The Toronto Scottish Regiment (M.G.) giving first aid to an injured French boy, Brionne, France, 25 August 1944, a135956-v6.jpg|Et barn får førstehjelp av en canadisk sanitetssoldat
Saint-Lo 1944 - Capitale des Ruines - couleurs.jpg|Del av Saint-Lô etter alliert bombing ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/80/Saint-Lo_1944_-_Capitale_des_Ruines_-_couleurs.jpg stor versjon])
SC 190510 - French refugees file past a wrecked German tank as they leave their town to escape new battles on an ever-changing front. 21 June, 1944.jpg|Franske sivile på flukt fra kampene, 21. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/cf/SC_190510_-_French_refugees_file_past_a_wrecked_German_tank_as_they_leave_their_town_to_escape_new_battles_on_an_ever-changing_front._21_June%2C_1944.jpg stor versjon])
WWII, Europe, Grenoble, "FIRE^ - Members of French Forces of the Interior carry out the death sentence of six young... - NARA - 196291.jpg|6 unge franske kollaboratører blir skutt, 22. september 1944
</gallery>

Den franske byen [[Caen]] ble kraftig bombet flere ganger av allierte fly, både 6. juni og 7. juli. Totalt døde det om lag 1150 sivile som følge av bombingen og de alliertes erobring av byen. I ettertid mener de fleste militære eksperter at bombingen ikke hadde vært effektiv. Dels hadde ikke bombene truffet tyske styrker, dels bidro ruinene av utbombede hus til at de tyske styrkene i byen fikk gode posisjoner da de allierte styrkene angrep for å frigjøre byen. I tillegg til Caen ble [[Saint-Lô]], [[Falaise]], [[Lisieux]], [[Argentan]] og Écouché (nå Écouché-les-Vallées) bombet av de vest-alliertes luftstyrker før og under invasjonen. Rundt {{formatnum:100000}} sivile i departementet (fransk for regionen) [[Calvados (departement)|Calvados]] ble flyktninger grunnet kampene ved invasjonen.<ref>Beevor 2009, s. 159–162, 288–289</ref>

=== Militære styrker, sammensetning og trening ===

{{utdypende|Exercise Tiger}}
Både tyskerne og de vestallierte hadde [[Divisjon (forband)|divisjon]] som minste selvstendige enhet. Både en amerikansk og tysk divisjon hadde rundt {{formatnum:14000}} mann. I praksis var imidlertid mannskapsstyrken i tyske divisjoner redusert, mens både britene og amerikanerne hadde store frittstående støtte-enheter. I praksis besto en britisk-amerikanske divisjon av rundt {{formatnum:40000}} til {{formatnum:50000}} mann, mens tyske divisjoners mannskapsstyrke var om lag en tredjedel av det.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 84–85</ref>

Både den sivile og militære ledelsen for de britiske styrkene hadde opplevd [[første verdenskrig]] og de store tapene (som [[slaget ved Somme]] i 1916 og [[slaget ved Passchendaele]] i 1917). Planen for invasjonen var laget for å la artilleri, stridsvogner og fly bane veien for infanteri, for å redusere tapene. Mens 15 % av den britisk-canadiske 21st Army Group var infanterister, var 18 % av styrken artillerister, resten var ingeniørtropper, samband og stridsvogner. Dette var i samsvar med de britiske generalenes oppfatning av styrkeforholdet mellom tyske og britiske soldater, hvor de mente at de tyske soldatene var overlegne britiske vernepliktige.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 256–257</ref> 

[[Fil:The British Army in the United Kingdom 1939-45 H35176.jpg|miniatyr|Lasting av [[DD-stridsvogn]], i forbindelse med vest-alliert øvelse før invasjonen]]
Begge sider,  både Wehrmacht og de vest-allierte trente sine soldater for invasjonen, med den største treningsinnsatsen på vest-alliert side. Store områder ble rekvirert i Storbritannia, og tusenvis av britiske sivile måtte flytte, ofte fra landsbyer og steder de hadde bodd i hundrevis av år.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 162–163, 191, 199, 213</ref> Omfattende øvelser ble avholdt, ofte med skarp ammunisjon, og flere titalls soldater ble drept under øvelser. Hensikten var både å trene soldatene, men også å vinne erfaringer så feil prosedyrer kunne korrigeres før invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 216–218, 251–255, 259, 273</ref> Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams ble flere vest-allierte soldater drept i trening, enn under de første 24 timene av invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. XXXVII</ref>

{{sitat|Treningen var ingenting annet enn en lang, hard, kjedelig tidtrøyte; det var spenning om den andre fronten som holdt meg igang. Jeg tenkte det ville bli en søt hevn for hva jeg hadde sett i 1940, men jeg var for opptatt ved Bernières på D-dag til å tenke noe særlig på det. Min krig var en blanding av ekstremt lange perioder med drepende kjedsomhet, blandet med svært korte øyeblikk hvor jeg fikk skremt dritten ut av meg.|note=<ref group="note">The training was nothing but a long, hard, boring slog; it was excitement about the second front that kept me going. I thought it would be sweet revenge for what I'd seen in 1940, but I was too busy at Bernières on D-Day to think about it much. My war was a mixture of extremely long periods of mind-numbing boredom mixed with very brief moments of being scared sh*tless.
.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 762–763</ref>|Menig John Powell, No. 8 Beach Group, British Army}}

Ett slikt eksempel på viktig læring gjennom trening var sjøsetting av flytende stridsvogner, såkalte [[DD-stridsvogn]]. I de britiske styrkene var tidspunkt for sjøsetting tradisjonelt Royal Navys ansvar, men under øvelser førte det flere ganger til at stridsvogner sank, og soldater omkom. Prosedyren ble derfor endret, så kommanderende for hærstyrkene om bord i fartøyene bestemte når stridsvognene skulle sjøsettes. I de amerikanske styrkene, som ved Omaha-stranden, ble ikke denne prosedyren endret, og resultatet var at flesteparten av stridsvognene sank og ble tapt.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 216–218</ref>

=== Luftkrig ===

{{Tekstboks
|overskrift=Bombene bommet

|Tyske stillinger på strendene i Normandie ble utsatt for kraftig bombing både før og under invasjonsdagen, men stort sett uten virkning. [[Kystartilleri]]batteriet ved Merville mottok ett tusen bomber, kun 50 falt ved selve batteriet, av de traff kun 2 [[kasematt]]er i betong, uten å gjøre videre skade på selve batteriet. Inntil 5. juni 1944 hadde 16 kystartilleribatterier som truet operasjon Neptune blitt bombet med {{formatnum:16000}} tonn bomber.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 182, 291, 385</ref>}}

To av de tre betingelsene de vest-allierte måtte innfri for å kunne invadere Normandie var direkte knyttet til flyvåpen, den tredje indirekte. Tyske fly som angrep allierte skip måtte stoppes, og det tyske Luftwaffe måtte ødelegges. Den indirekte betingelsen var at Den røde armé holdt ut, det var knyttet til vestalliert suksess i luftkrigen, ved at fly, kanoner for luftvern og mannskap måtte holdes igjen i Tyskland, og ikke kunne brukes på østfronten.<ref>Overy 1995, s. 137, 150</ref>

{{sitat|Det er ingen fremgangsmåte hvorved, overfor fiendens luftstyrkers fullstendige herredømme, vi kan finne en strategi som vil motvirke dets positivt utslettende effekt uten å gi opp kampområdet ...
|note=<ref group="note">There is no way by which, in the face of the enemy air force's complete command, we can find a strategy which will counterbalance its positively annihilating effect without giving up the field of battle ...</ref><ref name="Overy1995-322">Overy 1995, s. 322</ref>|Generalfeltmarskalk [[Gerd von Rundstedt]], sjef for de tyske styrkene i Frankrike, i et brev til Hitler, 21. juli 1944}}

Ved planleggingen av invasjonen anså den allierte  staben bombing av veier og jernbaner nær langangssonen som et viktig middel for å isolere tyske styrker, så de ikke fikk forsterkninger. Det ble opphetet diskusjon om bombingen blant vest-allierte ledere, og ifølge historikeren Richard Overy var bombing fra tunge bombefly, rundt {{formatnum:72000}} tonn, til liten nytte. Derimot var {{formatnum:4400}} tonn fra lette bombefly, med stor presisjon, det sentrale bidraget.<ref>Overy 1995, s. 148–150</ref> Fra begynnelsen av 1944 hadde de vestallierte total overlegenhet i luften, ifølge den britiske historikeren [[Richard Overy]] hadde de vestallierte et overtak i luften på 70:1 overfor tyske luftstridskrefter under invasjonen i Frankrike.<ref name="Overy1995-322"/><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 99</ref> 

Mens vest-allierte fly gjennomførte {{formatnum:13688}} tokt over Normandie invasjonsdagen 6. juni (andre kilder sier {{formatnum:14674}} i løpet av 6. juni<ref>Caddick-Adams 2019, s. 418</ref>), fløy Luftwaffe kun 309 tokt (andre kilder oppgir 139 jagertokter, 24 rekognoseringstokter og 35 nattjagertokter<ref>Caddick-Adams 2019, s. 827</ref>).<ref>Roberts 2010, s. 454</ref> Totalt hadde de vest-allierte over {{formatnum:11000}} bombefly, jagerfly og transportfly tilgjengelig for invasjonen.<ref name="Caddick-Adams2019_154"/> Den tyske Luftflotte 3. som dekket Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg, hadde bare 891 fly av forskjellige typer den 6. juni, av dem var 497 (56 %) operasjonelle.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 828</ref>

=== Luftlandestyrker ===
[[Fil:US glider reinforcements arrive on D-Day 1944.jpg|miniatyr|Forsterkninger til amerikanske luftlandestyrker den 6. juni, se glidefly som allerede er på bakken ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d5/US_glider_reinforcements_arrive_on_D-Day_1944.jpg stor versjon])]]
Bruken av [[Luftlandsetting|luftlandestyrker]] (fallskjermsoldater og glidefly) ved invasjonen i Normandie ble sterkt diskutert i forkant. Den britiske generalen [[Trafford Leigh-Mallory]], sjef for luftstyrkene, var særlig skeptisk og hevdet sterkt at tapene ville bli svært store. Så sent som 30. mai, knapt én uke før invasjonen, forsøkte Leigh-Mallory å få luftlandingen ved Utah-stranden avlyst, i stedet konsentrert ved Caen, og anslo tap på 50 % for fallskjermtroppene og 70 % for soldater i glidefly.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 427–428</ref>

Styrkene som skulle luftlande bak Utah-stranden, 82. og 101. Airborne Division, hadde to oppgaver. Den første var å beskytte styrkene som gikk i land på Utah-stranden fra et tysk motangrep. Den andre oppgaven var tredelt; å sikre veiene ut fra Utah-stranden, å hindre tyske forsterkninger fra Carentan og erobre steder for krysning av elven Douvre, for å få kontakt med de amerikanske styrkene fra Omaha-stranden.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 437</ref>

=== Operasjon Bodyguard  ===
{{utdypende|operasjon Fortitude}}
[[Fil:DecoyLCT.jpg|miniatyr|Fiktive landgangsfartøyer i det sørøstlige England, for å underbygge tyske styrkers tro på invasjon ved Calais]]
[[Fil:Map of Operation Bodyguard subordinate plans.png|miniatyr|Kartskisse over ulike underplaner av Bodyguard, og områder/land som de dekket]]
Operasjon Bodyguard var de vest-alliertes plan for å tilsløre hvor invasjonen av Vest-Europa ville skje.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Operation-Fortitude|tittel=Operation Fortitude|besøksdato=2. juli 2024|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=In December 1943 the London Controlling Section, a secret group of Allied military officers, began planning for decoy activities on a large scale. Their overarching operation was code-named Bodyguard; Fortitude was a suboperation.}}</ref> Operasjon Fortitude, en del av operasjon Bodyguard (egentlig Fortitude South og Fortitude North) var de alliertes avledningsmanøver for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i områdene de ventet en invasjon, i stedet for å sende dem til stedet invasjonen faktisk fant sted.<ref name="Weinberg1994_679-681">Weinberg 1994, s. 679–681</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/d-days-parachuting-dummies-and-inflatable-tanks|tittel=D-Day’s Parachuting Dummies and Inflatable Tanks|besøksdato=26. april 2024|forlag=Imperial War Museums|sitat=The Germans knew that at some stage the Allies would launch a cross-Channel invasion, but they were unsure of exactly where or when it would take place. As a crucial part of their preparations for D-Day (6 June 1944), the Allies developed a deception plan to draw attention away from Normandy. The D-Day deception plan was codenamed Operation ‘Fortitude’ and was part of a larger overall deception strategy – Operation ‘Bodyguard’.}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.english-heritage.org.uk/visit/places/dover-castle/history-and-stories/d-day-deception/|tittel=D-DAY DECEPTION: OPERATION FORTITUDE SOUTH|besøksdato=26. april 2024|forfattere=Paul Pattison, Senior Properties Historian, English Heritage|forlag=English Heritage|sitat=From July 1943, a secret group of military officers, known as the London Controlling Section, began to devise a large-scale deception operation, codenamed Bodyguard. Deception methods had been practised and refined over the previous three years of the Second World War so that, by the time of Bodyguard, it was recognised that the foundation of all such operations was to support and encourage the expectations of the enemy, carefully reinforcing what you wanted them to believe, and ensuring that information reached the highest levels of command. Bodyguard’s key objective was to mislead the Germans about the timing and location of the Allied invasion of north-western Europe. Operation Fortitude South, one of its main elements, aimed to convince them that the invasion would be via the Pas-de-Calais.}}</ref><ref>Overy 1995, s. 150–152</ref>

Den tyske overkommandoen forventet en invasjon i [[Calais]]-området, [[Den engelske kanal]] er der på sitt smaleste.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 58–59</ref> Derfor hadde de allierte i Sørøst-England bygget opp en liksom-styrke i områdene tyske [[rekognosering]]sfly hadde rekkevidde, og ble gitt anledning, til å fly over. I [[gummi]], [[papp]], [[kryssfinér]] og [[lerret]] ble det laget [[jeep]]er, lastebiler, stridsvogner og landgangsbåter som med letthet kunne forflyttes av noen få menn, men som så særdeles ekte ut fra stor høyde. Sammen med de styrker og skip det var naturlig å ha der i krigssammenheng, ble det skapt en [[optisk illusjon|illusjon]] av at en [[armégruppe]], First US Army Group (FUSAG), var under oppbygging. For å gjøre narrespillet komplett ble general [[George S. Patton|George Patton]], som tyskerne kjente til og respekterte, offentlig utnevnt til øverstkommanderende for FUSAG. Dette ble gjentatte ganger kringkastet over det allierte militære radiosambandet tyskerne kunne overvåke, for slik å overbevise dem ytterligere. Dette narrespillet fungerte så bra at den tyske overkommandoen i over én måned etter D-dagen var overbevist om at landsettingene i Normandie kun var en avledningsmanøver og at den «virkelige» invasjonen var nært forestående i Calais-området.<ref>Overy 1995, s. 150–152, 163–164, 173, 179</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 59, 66–68</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 59, 65–68</ref><ref name="Weinberg1994_679-681"/>

For å begrense Wehrmachts kapasitet til styrkeoppbygging ved invasjonen ble jernbaner og veier bombet, men i et slikt mønster og mengder at det ikke pekte mot en landgang i Normandie. Tilsvarende gjaldt kystartilleri, batteriene ved Pas-de-Calais ble bombet dobbelt så mye som kystartilleribatteriene i Normandie.<ref name="Caddick-Adams2019_291">Caddick-Adams 2019, s. 291</ref> Selve invasjonsdagen ble en falsk vest-alliert invasjonsstyrke simulert i Den engelske kanal, ved Calais. Mens mindre fartøy slepte store balonger som skulle gi radar-ekko tilsvarende store skip, slapp bombefly [[chaff]] (små biter av aluminiumsfolie) i nøye planlagte mønstre.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 418</ref>

En viktig del av forledningsmanøvrene fra de allierte etterretningstjenestene var dobbeltagenten [[Juan Pujol García]]. Han sendte villedende rapporter fra Storbritannia, og overbeviste tyske myndigheter at han hadde et titalls agenter som arbeidet for han. Tyske agenter, som britenes kontraspionasje [[MI5]] hadde avslørt, og tvang til å arbeide for seg, bidro også til å rette tyskernes søkelys mot en mulig invasjon ved Calais, og således bidra til å forhindre konsentrasjon av tyske styrker i Normandie.<ref>Roberts 2010, s. 455–456</ref>

=== Spesialoperasjoner ===

Før og under invasjonen i Normandie ble det iverksatt en rekke spesialoperasjoner med elitesoldater, blant disse var Titanic I, III og IV, i den siste ble seks soldater fra [[Special Air Service]] (SAS) sluppet i fallskjerm nær [[Saint-Lô]]. Oppgaven var å simulere luftlanding av en større styrke, for så å arbeide med den franske motstandsbevegelsen med sabotasje av tyske kommunikasjons og elektriske installasjoner. Samtidig ble det sluppet hundrevis av dukker (også i Titanic I og III), som eksploderte ved landing. Det ledet tusenvis av tyske styrker til å lete gjennom området, i stedet for å bli brukt mot amerikanske styrker som gikk i land på Utah- og Omaha-stranden. Den britiske historikeren Peter Caddick-Adams hevder at Titanic-operasjonene var de mest suksessfulle og samtidig de rimeligste av ulike vest-allierte avledningsoperasjoner.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 420–423</ref>

Vest-allierte fly gjennomførte flere spesialoperasjoner, særlig slipp av [[chaff]] for å villede tyske radaroperatører, og [[jamming]] for å forstyrre radiosignaler. Totalt 56 fly utførte slipp av chaff i tre ulike operasjoner, mens 59 fly ble brukt til ulike former for jamming av tysk radiokommunikasjon.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 423</ref>

=== Vær og tidevann ===
{{Tekstboks
|overskrift=Med dårlige odds

|Med de ulike krav forskjellige deler av invasjonsstyrkene hadde til vær og tidevann, var det kun seks mulige dager for invasjon i juni 1944: 5. til 7. juni og 19. til 21. juni. 

Meteorologene regnet ut at [[odds]] for at været skulle bli akseptabelt for invasjon, fra sjø og luft, var 13:1, altså lite sannsynlig.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 346–347</ref>}}

Været i [[Den engelske kanal]] var en alvorlig utfordring for de allierte, i tillegg ga tidevann og månen begrensninger på mulige datoer for invasjonen. Dagen for invasjon ble satt til 5. juni, men varselet for den dagen var svært dårlig, og invasjonen ble utsatt til den 6. juni, det ble bekreftet av Eisenhower, da værmeldingene for den dagen var bedre.<ref>Beevor 2012, 622–623</ref> Ifølge nyere analyser av data om værmeldingene, synes varslet om bedre vær den 6. juni å ha vært rett, på feil grunnlag. Tilsvarende synes også tyske meteorologer å ha hatt bedre oversikt enn hva de vest-allierte antok, da tyskerne antakeligvis leste amerikanske værdata, etter å ha brutt kodene de ble sendt i.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://journals.ametsoc.org/view/journals/bams/101/7/bamsD180311.xml|tittel=Right for the Wrong Reason?: A New Look at the 6 June 1944 D-Day Forecast by a Neutral Swede|besøksdato=10. mai 2024|forfattere=Anders Persson|dato=1. juli 2020|forlag=Bulletin of the American Meteorological Society|sitat=It will be shown that the D-day forecast for 6 June was synoptically not particularly well predicted, and any break in the weather occurred for reasons other than those predicted. It can therefore be said that the D-day forecast was “right for the wrong reason” (Gordon 1996a,b). Moreover, the German meteorologists knew more about the weather conditions over the North Atlantic than has been assumed, probably because they had managed to decode American forecast information.}}</ref>

Etter det relativt gunstige været selve invasjonsdagen kom det en storm rundt 20. juni. Stormen førte til at den ene av de to kunstige havnene ble ødelagt, forsyningene fra Storbritannia stoppet nesten opp og allierte fly kunne ikke bistå bakkestyrkene.<ref>Beevor 2012, 628–629</ref><ref>Overy 1995, s. 165</ref><ref name="Beevor_2009_233–234">Beevor 2009, s. 233–234</ref>

=== Logistikk ===
Nok forsyninger til invasjonsstyrkene var én av tre kriterier de allierte hadde stilt som absolutt nødvendig for at angrepet skulle lykkes,<ref name="Overy_1995-146"/> en så detaljert plan for logistikk som ble lagt for invasjonen i Normandie er uten sidestykke i historien.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 76</ref> Store mengder våpen, ammunisjon, drivstoff og annet måtte fraktes med båt fra Storbritannia, og det tok flere måneder før de allierte hadde erobret gode havner. I mellomtiden måtte strendene i Normandie brukes, og de var utsatt for tidevann og været. Den 19. juni kom en storm som pågikk i tre dager og sterkt begrenset forsyningene, det varte helt til slutten av juli 1944 før de allierte klarte å dekke inn tapene de hadde fått i reduserte forsyninger grunnet stormen.<ref name="Overy_1995-164_165"/><ref name="Beevor_2009_233–234"/> 

Rundt 2 tusen amfibiske lastebiler, såkalte [[DUKW]], hadde en viktig rolle for å få i land utstyr de første dagene av invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 195, 200</ref> Fra den 8. juni begynte de større Landing Tank Ship (LST) å seile helt inn på stranden under høyvann, og losset der mens tidevannet gikk ut, det økte effektiviteten i lossing med en faktor på 10.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 694</ref> I dagene fra invasjonen begynte seilte det hver dag rundt 8 [[konvoi]]er (hver konvoi kunne bestå av fra 20 til 60 handelsskp) fra Storbritannia til Frankrike med soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger til troppene.<ref>Overy 1995, s. 147</ref> Selv om den ene av Mulberry-havnene ble slått ut av stormen i juni, bidro den andre, Mulberry B, til at store mengder utstyr effektivt kom i land. Mot slutten av oktober kom 25 % av vest-allierte forsyninger gjennom Mulberry B, og kapasiteten lå mellom 6–10 tusen tonn om dagen, avhengig av flaskehalser på land.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 737</ref>

De alliertes sterkt mekaniserte krigføring krevde store mengder forsyninger. En amerikansk stridsvognsdivisjon trengte {{formatnum:240000}} liter drivstoff om dagen, kun for kjøring på vei, ved kamphandlinger i terreng økte drivstoffbruket kraftig. Av andre forsyninger (ammunisjon og mat) behøvde en slik divisjon på {{formatnum:21000}} mann totalt 35 tonn om dagen.<ref>Beevor 2009, s. 455</ref>

<gallery mode="packed" caption="Vest-allierte og tyske logistikkoperasjoner">
General Depot at Ashchurch.jpg|Utendørs lager,  utstyr for soldatene 
US built locomotives stockpiled in Wales for Operation Overlord.jpg|Hundrevis av amerikanskproduserte lokmotiver, på lager i Wales, i påvente av invasjonen
The Invasion of Normandy 1944 B5258 retouched.jpg|En Sherman stridsvogn kjører fra landgangsfartøy på Gold Beach, 7. juni 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/1b/The_Invasion_of_Normandy_1944_B5258.jpg stor versjon]) 
Dried out LST discharges at Omaha Beach.jpg|Landgangsfartøy, losser ved lavvann
A merchant ship unloads supplies into a DUKW (greyscale).jpg|Vest-alliert skip laster over til en [[DUKW]], for transport til stranden ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/f/ff/A_merchant_ship_unloads_supplies_into_a_DUKW_%28greyscale%29.jpg stor versjon])
Cherbourg 1944-Gare Maritime-1.jpg|Jernbanestasjonen i Cherbourg, bombet av allierte, ødeleggelsene bidro til logistikkproblemer ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a2/Cherbourg_1944-Gare_Maritime-1.jpg stor versjon])
The Mulberry artificial harbour off Arromanches in Normandy, September 1944. BU1024.jpg|Kunstig havn, ''Mulberry'', ved [[Arromanches-les-Bains]], september 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/19/The_Mulberry_artificial_harbour_off_Arromanches_in_Normandy%2C_September_1944._BU1024.jpg stor versjon])
Arromanches-les-Bains port artificiel Mulberry.jpg|Arromanches-les-Bains i 2013, restene av den kunstige havnen er der ennå ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/ed/Arromanches-les-Bains_port_artificiel_Mulberry.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 101I-301-1958-20, Nordfrankreich, getarnte Pferdegespanne.jpg|Tysk militær transport med hest i Frankrike i 1944, med kamuflasje mot flyangrep {{byline|[[Bundesarchiv]]}}
</gallery>

De tyske styrkene i Normandie hadde mangel på drivstoff, og gjorde utstrakt bruk av hester for transport. Den 7. armé hadde {{formatnum:33739}} hester den 1. mars 1944, totalt i Vest-Europa hadde Wehrmacht {{formatnum:115000}} hester for transport av utstyr og for å trekke artilleri. En tysk infanteridivisjon i Frankrike var oppsatt med 370 lastebiler og 3100 hester, selv om dette antallet sjelden ble nådd, grunnet mangel på både hester og biler.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 38–40</ref>

=== Krigsforbrytelser ===
{{utdypende|Oradour-sur-Glane}}
[[Fil:Car in Oradour-sur-Glane.JPG|miniatyr|Fra den ødelagte landsbyen Oradour-sur-Glane ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/34/Car_in_Oradour-sur-Glane.JPG stor versjon])]]
Det var en rekke eksempler på skyting av krigsfanger. Allierte soldater skjøt og drepte ved flere anledninger krigsfanger, ved landgangen og invasjonen i Normandie.<ref>Beevor 2009, s. 83, 85, 121–122, 134, 136, 168, 195–196, 237–238, 283–285, 415, 460</ref><ref name="Caddick-Adams2019_471">Caddick-Adams 2019, s. 471</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 629</ref> Tilsvarende var det tilfeller hvor allierte fanger ble skutt og drept av tyske soldater.<ref>Beevor 2009, s. 70, 175, 195–196</ref><ref name="Caddick-Adams2019_471"/> Tyske styrker og enheter drepte tusenvis av franske sivile sommeren 1944.<ref>Beevor 2009, s. 469–470</ref>

Den tyske massakren på franske sivile, mest kjent for ettertiden, fant sted i [[Oradour-sur-Glane]], en liten fransk landsby i [[Frankrikes departementer|departementet]] [[Haute-Vienne]], [[Frankrikes regioner|regionen]] [[Nouvelle-Aquitaine]] sentralt i [[Frankrike]], omtrent 20&nbsp;km nordvest for [[Limoges]]. Soldater fra [[2. SS-divisjon «Das Reich»|2. SS-Panzer-Division „Das Reich“]], skjøt mannlige sivile, og stengte kvinner og barn inne i kirken, som de så tente på. Totalt 642 mennesker døde i denne massakren, og landsbyen ble ikke bygget opp etter andre verdenskrigs slutt, men står som et monument i dag.<ref>Beevor 2009, s. 180–181</ref>

=== Soldater, medisin og moral ===
{{Tekstboks
|overskrift=Hva menes med soldatenes moral?
|Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.<ref>Watson, s. 175–176, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble tatt som bevis for det.<ref>Howard 2002, s. 17-18</ref>}}

Ifølge historikeren Antony Beevor var det ved invasjonen i Normandie et mindretall av soldatene i de allierte vernepliktige styrkene som var innstilt på å ta en risiko og angripe, flertallet av soldatene fulgte kun med, og mange avfyrte ikke sitt personlige våpen under kamp. Beevor mener det er sannsynlig at det samme var tilfelle i gjennomsnittet av tyske infanteridivisjoner, men at tyske elitestyrker som Waffen SS, pansergrenaderene og fallskjermjegerne hadde en mer aktiv innstilling til kamp.<ref>Beevor 2009, s. 221–223</ref> Blant britiske fallskjermsoldater som landet natt til 6. juni var 46 som hadde nektet våpentjeneste av samvittighetsgrunner, men som var frivillige sanitetssoldater, uten våpen. Deres sjef, generalmajor Richard Gale, anså at de var «flotte karer» (engelsk «splendid chaps»).<ref>Caddick-Adams 2019, s. 210</ref>

De vest-allierte anslo før invasjonen at det kunne bli svært store tap første dag. Militære hospitaler i det sørlige England var klargjort for et minimum av 30 tusen soldater som var skadet, og antall døde ble anslått til over ni tusen, av dem tre tusen druknet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 428</ref>

Både amerikanerne og britene hadde problemer med å innpasse nye soldater i avdelingene, som kom for å erstatte falne eller sårede. Opplæringen var ofte dårlig, og samtidig ble de ofte gitt de farligste oppgavene. De mer erfarne soldatene ble høyere verdsatt av underoffiserer og offiserer. Grunnet harde kamper ble ofte vesentlige deler av en alliert divisjon skiftet ut etter kort tid i kamp. Den amerikanske 4. divisjon mistet for eksempel {{formatnum:7876}} mann i løpet av 40 dager etter landsettingen, og hadde mottatt {{formatnum:6663}} erstatningstropper (en amerikansk infanteridivisjon var rundt {{formatnum:15000}} mann, altså over 2/5-deler erstattet).<ref>Beevor 2009, s. 276–277</ref>

Amerikanske styrker besto stort sett av vernepliktige, og opplevde mange tilfeller av psykisk sammenbrudd hos soldater og offiserer i kamp.<ref>Beevor 2009, s. 279–281</ref> Både tyske og vest-allierte soldater fikk utdelt [[amfetamin]], for å motvirke tretthet under lange vakter.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 185–186</ref>

=== Rasisme og raseskille ===

Det amerikanske forsvaret var [[Raseadskillelse|rasedelt]], soldater med hvit og mørk hudfarge tjenestegjorde hver for seg, og de med mørk hud var nederst på rangstigen. Rundt {{formatnum:130000}} amerikanske soldater med mørk hudfarge tjenestegjorde i Storbritannia, og etter hvert i Vest-Europa. Enheter med soldater med mørk hudfarge ble ledet av offiserer med hvit hudfarge. Med noen få unntak, ble soldater med mørk hud kun satt til ikke-stridende oppgaver, som arbeid med logistikk.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 101–102</ref> 

{{Sitat|Den generelle oppfatningen blant folk synes å være at de eneste amerikanske soldatene med gode manerer er negrene.|note=<ref group="note">The general consensus of opinion seems to be that the only American soldiers with decent manners are the Negroes.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 104</ref>|Kommentar av forfatteren [[George Orwell]]}}

Det var intet offisielt raseskille i Storbritannia, og amerikanske soldater med mørk hudfarge ble stort sett tatt godt imot. Britiske myndigheter avslo også å bidra til raseskille, men aksepterte at de amerikanske enhetene praktiserte det på sine baser i Storbritannia. Mange av britene anså at amerikanske soldater med  mørk hudfarge. hadde bedre oppførsel og manerer enn amerikanere med hvit hudfarge.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 103–104</ref>

=== Sikkerhet ===
{{Tekstboks
|overskrift=Kryssordkrisen
|Midt under de siste forberedelsene til invasjonen, ble det ene etter det andre av kodenavnene i invasjonsplanene brukt i et ukentlig [[kryssord]] i avisen ''[[The Daily Telegraph]]''. Først Utah 3. mai, deretter Omaha, så Overlord og Mulberry, for å avslutte med Neptune den 1. juni. Forfatteren av kryssordene, en rektor på en skole i Surrey, ble grundig forhørt av den britiske sikkerhetstjenesten [[MI5]], men de fant ikke noe, og lot han gå fri. I ettertid har det fremkommet at han fikk forslag til ord fra sine elever, som hadde hørt det fra løsmunnede soldater.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 270–271</ref>}}

For å hindre at tyskerne skulle få kunnskap om invasjonen ble invasjonstroppene avskåret fra all kontakt med omverdenen de siste to ukene før 6. juni. Tilsvarende ble utdeling av både sivil og militær post i Storbritannia stoppet, og så godt som all diplomatisk post ble holdt tilbake. Det ble også satt stopp for så godt som alle reiser ut av landet.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 260</ref><ref>Overy 1995, s. 157</ref> Størsteparten av styrkene som skulle delta, fikk ikke vite hvor de skulle, før de var om bord i fartøyene og underveis mot Frankrike.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 336–337</ref>

=== Media ===

Det britiske kringkastingsselskapet [[BBC]] deltok i vest-allierte øvelser i Storbritannia fra 1943, for å være best mulig forberedt for å dekke invasjonen året etter.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 165</ref>

=== Kunne invasjonen ha mislyktes? ===
Den vest-allierte invasjonen av Frankrike var svært komplisert, i en skala som aldri før hadde blitt forsøkt, og den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener det ikke var gitt at den ville lykkes. Flere sentrale faktorer hadde de allierte bare begrenset kontroll over, særlig været og hvorvidt den tyske ledelsen ville la seg villede om invasjonssted. Hadde Eisenhower utsatt invasjonen ytterligere var neste mulige dato midt under stormen som herjet fra 19. juli 1944. Likeså hadde Wehrmachts 15. armé rundt 20 divisjoner stående ved [[Calais]] i beredskap for å møte en invasjon der, om de hadde blitt flyttet til Normandie de første fire ukene, kunne mye vært annerledes. Været påvirket også de vest-alliertes sterkeste kort, som var flystyrkene. I dårlig vær hadde flystyrkene tidvis problemer med å støtte bakkestyrkene.<ref>Overy 1995, s. 178–179, 320</ref> Professor Richard Overys vurdering at det ikke var gitt at invasjonen ville lykkes støttes av historikeren P.M.H. Bell, ut fra de samme fakta.<ref>Bell 2011, s. 168–171, 177–181, 187</ref>

=== Ettertid ===
Invasjonen i Normandie, frigjøringen av Frankrike, Belgia, Luxembourg og Nederland, og den videre fremrykkingen inn i Tyskland var de vest-alliertes viktigste bidrag til Tysklands nederlag under andre verdenskrig. Samtidig spilte den en mindre rolle enn innsatsen til [[Den røde armé]] fra Sovjetunionen. Rundt 86 % av tyske tap under andre verdenskrig var på østfronten. Ifølge historikerne Tamelander, Zetterling, Bell, Beevor, Weinberg og Overy var invasjonens innvirkning på hvordan Europas stater ble organisert etter krigens slutt, viktigere enn bidraget til Tysklands nederlag. Mens landene i øst ble underlagt Sovjetunionens autoritære styre, fikk landene i vest beholde og utvikle sitt demokrati og sin markedsøkonomi.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=D-dagen : Den allierte invasjonen i Normandie 1944|etternavn=Tamelander, Zetterling|fornavn=Michael, Niclas|utgiver=Spartacus|år=2004|isbn=82-430-0296-0|utgivelsessted=Oslo|sider=391–393|kapittel=Kapittel 23 : Fasit|sitat=Landgangen i Normandie hadde imidlertid en annen og langt viktigere betydning enn å forårsake Hitlers nederlag: Den fikk innvirkning på hvordan Europa skulle utformes etter krigens slutt. Uten en britisk-amerikansk landgang i Vest-Europa sommeren 1944 ville Stalin ha tatt hele Tyskland, og kanskje ha gått såpass langt mot vest at han kunne underlagt seg Danmark, Nederland og Belgia. Etterkrigshistorien ville da ha utviklet seg helt annerledes. Overlord forhindret at ett totalitært og erobringslystent regime ble erstattet med et annet.}}</ref><ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Twelve Turning Points of the Second World War|etternavn=Bell|fornavn=P. M. H.|utgiver=Yale University Press|år=2011|isbn=978-0-300-14885-5|utgivelsessted=New Haven and London|side=167|kapittel=Chapter Ten : D-Day and the Battle of Normandy, June-July 1944|sitat=For the Allies, the consequences of defeat were incalculable. [...] At the same time, the Germans would have been free to move forces to the Eastern Front, giving them a chance of halting the Soviet advance. If despite this the Russians had still been victorious, the Red Army might well have pushed through to the Rhine or even the Atlantic, and the history of Europe and the world would have been changed utterly.}}</ref><ref group="note">«Lenge før Churchills fantasier om Unthinkable var det på et møte i Politbyrået i 1944 besluttet å beordre Stavka om å legge planer for en invasjon av Frankrike og Italia, slik general Sjtemenko senere fortalte Berijas sønn. Den røde armés offensiv skulle kombineres med at de lokale kommunistpartiene grep makten. I tillegg, forklarte Sjtemenko, 'var det tatt høyde for en ilandsetting i Norge, i tillegg til erobring av  stredet [mot Danmark]. [...] Det var forventet at amerikanerne ville forlate et Europa der  kaoset rådet, mens Storbritannia og Frankrike ville være lammet av sine koloniproblemer. [...] Alle disse planene ble avbrutt da Stalin fikk høre fra [Berija] at amerikanerne hadde atombomben og var klar for å sette den i masseproduksjon.'», Beevor 2012, s. 825</ref><ref group="note">«[[Henry L. Stimson|Stimson]] himself went to London and in arguments with Churchill and others advocated the United States army's strategy of pushing from the best base with the greatest force at a place where it would have the greatest effect, as against a constantly revived British preference for a peripheral strategy. This in American eyes, would produce a stalemated war in Europe, leave the overwhelming burden of the war against Germany with the Soviet Union, and thus result either in the latter making a separate peace with Germany or, alternately, eventually winning the European war on land by itself and controlling practically all of the continent.», Weinberg 1994, s. 612</ref><ref name="Tamelander_Zetterling2004_31"/><ref>Roberts 2010, s. 585</ref><ref>Davies 2007, s. 135</ref> At Sovjetunionens leder, diktatoren Josef Stalin, i løpet av 1943 kom til den oppfatning at [[Den røde armé]] kunne slå Tysklands Wehrmacht alene, er en del av bildet.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Blood and Ruins : The Last Imperial War, 1931-1945|etternavn=Overy|fornavn=Richard|utgiver=Viking|år=2021|isbn=9780670025169|utgivelsessted=New York|side=280|sitat=By this stage Soviet victories in 1943 made the help seem less necessary to Stalin. 'We'll have enough power,' Zhukov recalled him saying, 'to finish off Hitler's Germany alone.'}}</ref>

=== Minnesteder og krigskirkegårder ===
Strendene i Normandie er fortsatt kjent under sine kodenavn fra  invasjonen. Betydningsfulle steder har plaketter, minnesmerker eller små museer, og guidebøker og kart er tilgjengelige. Noen av de tyske fortifikasjoner er bevart. Særlig Pointe du Hoc er godt bevart etter 1944. Restene av Mulberry havn B ligger fortsatt i sjøen ved Arromanches. Flere store kirkegårder i området fungerer som det siste hvilestedet for mange av de allierte og tyske soldatene som ble drept i Normandie-kampanjen.{{sfn|Ford|Zaloga|2009|pp=345–354}}

På en klippe ved Omaha-stranden med utsyn til Den engelske kanal, har Normandy American Cemetery and Memorial mange besøkende hvert år. Området dekker 172,5 dekar og inneholder levningene av 9 388 amerikanske soldater, hvorav de fleste ble drept under invasjonen av Normandie og påfølgende militære operasjoner i andre verdenskrig. Inkludert er graver av Army Air Corps-mannskaper skutt ned over Frankrike så tidlig som i 1942 og fire amerikanske kvinner.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.abmc.gov/normandy|tittel=Normandy American Cemetery|besøksdato=10. mai 2024|forlag=American Battle Monuments Commission|sitat=The Normandy American Cemetery and Memorial in France is located in Colleville-sur-Mer, on the site of the temporary American St. Laurent Cemetery, established by the U.S. First Army on June 8, 1944 as the first American cemetery on European soil in World War II. The cemetery site, at the north end of its half mile access road, covers 172.5 acres and contains the graves of 9,388 of our military dead, most of whom lost their lives in the D-Day landings and ensuing operations.}}</ref>

Invasjonsområdet er mål for svært mange turister. I 2023 var det over 21 millioner besøkende på invasjonsstrendene, 56 % av de fra Frankrike, og resten utlendinger. Rundt 3,2 millioner besøkende var enten britiske eller amerikanske, de to mest forekommende utenlandske besøkende. Blant dagsbesøk var den tredje vanligste tyskere, det er seks tyske krigskirkegårder i Normandie, den største ved Omaha-stranden, med over {{formatnum:21000}} gravlagte soldater.<ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=Beaches like no others|publikasjon=The Economist|url=https://www.economist.com/culture/2024/05/30/remembering-d-day-as-a-new-war-rages-in-europe|dato=30. mai 2024|bind=451|hefte=9399|sider=68|sitat=In 2023 nearly 22m people visited Normandy’s landing beaches, 56% French and the rest foreigners. Around 3.2m were either American or British, the two most common other nationalities. Among day visitors, the third-biggest foreign contingent was Germans, who have worked hard to reckon with their past. There are six German war cemeteries in Normandy, the biggest of which lies just inland from Omaha Beach at La Cambe, containing the bodies and remains of over 21,000 German soldiers transferred there after the war from scattered fields.}}</ref> 

<gallery mode="packed" caption="Foto av minnesteder og krigskirkegårder etter invasjonen i Normandie">
Silent tribute to an American soldier at Carentan, Normandy, France - 19440617.jpg|Grav og minnesmerke for amerikansk soldat, anlagt av franske sivile, 17. juni 1944
Utah beach01.jpg|Første søyle i ''Frigjøringsveien'', merker over steder frigjort i 1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/6e/Utah_beach01.jpg stor versjon])
American military cemetery 2003.JPG|Kirkegård for amerikanske soldater i Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/76/American_military_cemetery_2003.JPG stor versjon])
Statue of James Gavin at La Fiere.jpg|Statue av general James Gavin, La Fière, vest av Utah-stranden ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/cc/Statue_of_James_Gavin_at_La_Fiere.jpg stor versjon])
Beny-Sur-Mer Canadian War Cemetery -7.JPG|Canadisk krigskirkegård, Beny-Sur-Mer ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/13/Beny-Sur-Mer_Canadian_War_Cemetery_-7.JPG stor versjon])
Église Notre-Dame-de-l'assomption.JPG|Minnesmerke over luftlanding, fallskjerm i spiret på kirken i Sainte-Mère-Église ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/62/%C3%89glise_Notre-Dame-de-l%27assomption.JPG stor versjon])
German military cemetery Normandy 1.jpg|Den tyske militære kirkegården i Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/84/German_military_cemetery_Normandy_1.jpg stor versjon])
American cemetery - Omaha.jpg|Det amerikanske minnesmerket, ved Omaha, Normandie ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/de/American_cemetery_-_Omaha.jpg stor versjon]) {{byline|Leon Petrosyan}}
Épône - Borne 194402.jpg|Minnesmerke over frigjøringen av Épône, i [[Frankrikes departementer|departementet]] Yvelines ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/bf/%C3%89p%C3%B4ne_-_Borne_194402.jpg stor versjon])
Pointe du Hoc 4K Drone Flight.webm|Dronevideo, fra Pointe du Hoc og andre minnesmerker {{byline|Cloudshots Aerials}}
Mont Ormel.jpg|Minnested ved høyden Ormel, i dalen Dives ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/Mont_Ormel.jpg stor versjon])
</gallery>

=== Spillefilmer om invasjonen i Normandie ===
* ''[[Den lengste dagen]]'' (''The Longest Day'') (1962) Omhandler hele D-dagen, sett fra både alliert og tysk ståsted.
* ''[[Redd menig Ryan]]'' (1998) Deler av filmen beskriver ''2nd Ranger Battalion''s landgang på Omaha Beach. 
* ''[[Krigens brorskap|Band of Brothers]]'' (2001) Egentlig en TV-miniserie, men hele episode 2 («Day of Days») tar for seg ''101. Airborne Division''s landing på D-dagen.

== Se også ==

* [[Norsk deltakelse under invasjonen i Normandie]]

== Fotnoter ==
<references group='note'/>

== Referanser == 
<references/>

== Kilder ==
=== På norsk ===
* [[Antony Beevor|Beevor, Antony]] (2009): ''D-dagen : slaget om Normandie'', Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-29706-0
* Beevor, Antony (2012): ''Den andre verdenskrig'', Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-32861-0
* [[Norman Davies|Davies, Norman]] (2007): ''Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier'', Gyldendal, ISBN 978-82-05-38330-2
* Hastings, Max: ''Helvete brøt løs : verden i krig 1939-1945'', [[Font forlag]] 2012, ISBN 978-82-8169-210-7
* Howarth, David (1986): ''D-dagen. Verdens største invasjon, 6. juni 1944.'', Norild forlag, ISBN 82-7225-149-3 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014103008075 e-bok] fra NB)
* Jensen, Ole Helmer (1969): ''2. verdenskrig. Hvem, hva, hvor.'', oversatt til norsk av Stephan Lange, Chr. Schibsteds forlag, Oslo ISBN 82-516-0973-9 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052001030 e-bok] fra NB)
* Roberts, Andrew (2010): ''Krigens storm : historien om andre verdenskrig sett med andre øyne'', Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-27666-9
* Tamelander, Michael og Zetterling, Niklas (2004): ''D-dagen : Den allierte invasjonen i Normandie 1944'', Spartacus, ISBN 82-430-0296-0

=== På engelsk ===
* Bell, P.M.H. (2011): ''Twelve Turning Points of the Second World War'', Yale University Press, ISBN 978-0-300-18770-0
* Caddick-Adams, Peter (2019) ''Sand and Steel : The D-Day Invasion and The Liberation of France'', Oxford University Press, ISBN 9780190601898
* [[Michael Howard (historiker)|Howard, Michael]] (2002), ''The First World War : A Very Short Introduction'', [[Oxford University Press]], ISBN 978-0-19-920559-2
* [[Richard Overy|Overy, Richard]] (1995): ''Why the Allies Won'', Jonathan Cape, London, ISBN 0-224-04172-X.
* [[Gerhard Weinberg|Weinberg, Gerhard L.]] (1994): ''A World at Arms : A Global History of World War II'', Cambridge University Press, ISBN 0-521-44317-2
* Wilmot, Chester (1952): ''The Struggle for Europe'', Wordsworth, utgave 1997, ISBN 1-85326-677-9

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://www.youtube.com/watch?v=Hr66p7XUDVo «Hitler's massive D-Day mistake»], av [[Imperial War Museums]], fra YouTube, lengde 0:10:42
* [https://www.youtube.com/watch?v=-W8W-nYZeMY «What happened to the Luftwaffe? | Aerial warfare on D-Day»], av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:16:18
* [https://www.youtube.com/watch?v=759f-CHW-S8 «The reason Germany failed on D-Day»], av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:23:25
* [https://www.youtube.com/watch?v=0UJYYkK4d8s «June 6, 1944 – The Light of Dawn»], av France Télévisions, fra YouTube, lengde 1:40:18
* [https://www.youtube.com/watch?v=HMxjUn4nCn0 «The Third Reich In Colour | Part 3: The Liberation of France | Free Documentary History»], fra YouTube, lengde 0:45:21
* [https://www.history.navy.mil/browse-by-topic/wars-conflicts-and-operations/world-war-ii/1944/overlord.html «Operation Overlord: Invasion of Normandy»], fra Naval History and Heritage Command
* [https://www.youtube.com/watch?v=wdXLHBykGOk&t=779s «WW2 Wouldn't End Until 1947 - What If D-Day Had Failed? | History Undone»], fra YouTube, lengde 0:49:09

{{Andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Normandie, Invasjonen i}}
[[Kategori:Allierte operasjoner under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Amfibisk krigføring]]
[[Kategori:Konflikter i 1944]]
[[Kategori:1944 i Frankrike]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Australia]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Belgia]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Canada]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike]]
[[Kategori:Slag under andre verdenskrig med deltakelse av Hellas]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Nederland]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av New Zealand]]
[[Kategori:Slag med deltakelse av Norge]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Polen]]
[[Kategori:Slag under andre verdenskrig med deltakelse av Storbritannia]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Sør-Afrika]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av USA]]
{{utmerket}}