Vis kilden til Norsk film

{{andrebetydninger2|filmer fra Norge|det tidligere filmselskapet|Norsk Film}}
{{Flere problemer|{{forbedringspotensial|Artikkelens innhold passer i artikkelen [[Norsk filmhistorie]], men savner den presentasjonen av bransjen som man forventer å finne under dette oppslagsordet.}}
{{Språkvask|Inneholder blant annet «Vi»-perspektiv og doble interne lenker.}}
{{Referanseløs}}}}
{{Norske filmlister}}
'''Norsk film''' omfatter produksjon av forskjellige typer [[film]], for eksempel [[spillefilm]], [[kortfilm]], [[dokumentarfilm|dokumentar-]] og [[reklamefilm]], i [[Norge]] eller med norske produsenter og filmfolk. Filmindustrien er på fremmarsj, men står relativt svakt både internasjonalt og nasjonalt. Nasjonalt er filmindustrien preget av importerte filmer, hovedsakelig fra USA og Europa. Fra [[1990-årene]] har imidlertid flere norske filmer gått svært godt på norske kinoer. Noen filmer er også eksportert, og har mottatt filmpriser i utlandet.

Filmindustrien i Norge mottar statsstøtte fra [[Norsk filmfond]] og [[Norsk filmutvikling]].

Den viktigste filmprisen som deles ut i Norge er [[Amandaprisen]].

Utdannelse innen film tilbys i Norge ved [[Høgskolen i Lillehammer|Høgskolen i Lillehammer/Filmskolen]], [[Høgskolen i Volda]] og [[Universitetet i Stavanger]].

Ansvaret for bevaring av den norske filmarven er lagt til [[Nasjonalbiblioteket]].<ref>[https://www.nb.no/samlingen/film/ Film i Nasjonalbiblioteket]</ref>

== Filmens første år i Norge ==
Den 6. april 1896 hadde Christianias Cirkus Variete noe helt nytt på programmet. De hadde besøk av [[Max Skladanowsky]] som skulle vise folket levende bilder/filmbilder med sitt [[bioskop]]. Dette ble første offentlige filmvisning i Norge.

Den første Norske filmsuksessen var filmen som viste Kongens ankomst til Norge i 1905. Filmene som fulgte var av samme sjanger, såkalte aktualitetsfilmer om de aller største Norske personlighetene eller også hendelser som f.eks. Bjørnsons begravelse, og kongeparets kroningsferd. Filmene var enkle og observerende. Den første norske realfilmen var ''[[Fiskerlivets farer]]'', produsert av [[Hugo Hermansen]] og regissert av [[Julius Jaenzon]]. Det er uklart når den egentlig ble spilt inn. I 1911 kommer filmen [[Under forvandlingens lov]]. Denne blir stående som eksempelet på tidlig norsk spillefilm. Filmen var ikke så aller verst, men den kunne ikke hevde seg på noe vis mot andre lands filmer som Danmark, Frankrike og Amerika. Man var opptatt av å lage film som skulle passe det internasjonale publikum fremfor det nasjonale, noe som skulle prege årene frem mot 1920-årene og det Nasjonale gjennombruddet. 

1912–1919 regisserte [[Peter Lykke-Seest]] ni filmer (bl.a. ''[[Historien om en gut]]'' (1919)).

Med filmens inntog i Norge kom også debattene rundt det nye mediet. Vi fikk en landsomfattende kampanje mot filmen, som endte i en sensurordning under statens filmkontroll og at vi fikk vår første kinolov, [[kinoloven 1913]]. Kort fortalt gikk kinoloven ut på at man skulle kommunalisere kinoene, kommunene skulle drifte sine egne kinoer. Dette skulle vise seg å bli veldig avgjørende for Norsk Films utvikling videre. Pengene som filmene tjente inn gikk til kommunen, og ikke videre til produksjon, dermed var det vanskelig å ha penger til å lage de riktige gode filmene. Men til tross for dystre tider, løftet noen blikket, og så potensialet i den Norske naturen, som skulle føre til en periode men flere norske suksessfilmer.

== Filmgjennombruddet i 1920-årene ==
I 1917 organiserte de kommunale kinoene seg i Kommunale Kinomatografers Landsforbund, og to år senere opprettet de Kommunernes Filmcentral A/S. 
Kommunernes Filmcentral A/S var et import- og utleiebyrå og finansierte 6 norske spillefilmer i 1920-årene.

I 1920-årene var bygdefilmen stor, og den dominerende sjangeren innen norsk og skandinavisk film. Sommeren 1920 var tre store filminnspillinger i gang i Norge, [[Rasmus Breistein]] spilte inn ''[[Fante-Anne]]'', [[Gustav Adolf Olsen]] laget ''[[Kaksen på Øverland]]'' og den danske filmregissøren [[Carl Theodor Dreyer]] laget ''Prästänkan'', som var en svensk filmproduksjon.
Svenskene hadde siden 1910-årene laget slike bygdefilmer basert på bygdelivet og det særpregede nordiske landskapet. Svenskene var også tidlig ute med å sikre seg rettighetene til kjent norsk litteratur av blant annet Henrik Ibsen. I 1916 filmatiserte [[Victor Sjöström]] ''[[Terje Vigen]]'', og i 1919 ble ''[[Synnøve Solbakken]]'' og ''[[Et farlig frieri]]'' filmatisert, begge svenske produksjoner av kjente verker av [[Bjørnstjerne Bjørnson]].
Disse svenske filmene inspirerte de norske filmskaperne i 1920- og 1930-årene og satt i gang en bølge av norske bonderomantiske filmer. Det ble laget 28 norske spillefilmer dette tiåret.

[[Fante-Anne]] var dog noe kritisk til bygdesamfunnets klasseskiller og strenge holdninger. Urolige fanter og tatere settes opp mot rotfaste bønder. I senere filmer utover 1920-årene rettes fokuset mot en mer romantiserende forsoning av landsbygda, hvor klasseskiller og økonomiske grenser til slutt ikke har noen betydning. Den negative klassifiseringen og diskrimineringen fra landsbygda går over til en mer romantiserende bonderomantikk som minner veldig om [[eventyr]] hvor fattiggutten til slutt vinner rikmannens datter.

Natur- og reisefilmen ble viktig i norsk film. Disse filmene ble ansett som gode eksportartikler og var også populære blant det hjemlige publikum. [[Roald Amundsen]] laget allerede i 1911 en dokumentar om sin store sydpolsekspedisjon. Eksotiske reisefilmer var også populære og blant annet ekspedisjonsfilmene ''[[In Borneo – The land of the headhunters]]'' av [[Carl Lumholtz]] fra 1920 og ''[[Blandt Syd-Amerikas urskovsindianere]]'' av [[Ottar Gladtvet]] fra 1922 slo godt an hos publikum.
I 1920-årene ble de såkalte ''[[Norgesfilmene]]'' laget, som var skildringer av norsk natur, reisefilmer og eksponering av det norske landskapet og fungerte som både reklame for potensielle turister i utlandet, og som underholdning og opplysningsfilmer for de hjemme. Noen av de mest kjente filmene er:
 
[[Norge – En skildring i seks akter]]'' fra 1923,
''[[Norgesfilmen]]'' av [[Tancred Ibsen]] fra 1927 og 
''[[Selvigs Norgesfilm]]'' av [[Lyder Selvig]] fra 1929

I 1928 ble den første norske samproduksjonen med et annet land laget, ''[[Bergensbanen plyndret i natt]]'' av [[Uwe Jens Krafft]] hadde tysk regissør og norsk risikokapital samt norske skuespillere. Storsatsningen var et forsøk på å utfordre den store amerikanske bølgen av filmer som strømmet til [[Norge]] og [[Europa]] på den tiden.

== Norsk films gullalder ==

1930-årene skulle by på både nye filmtemaer samt lydfilmens inntog. Den første helnorske lydfilmen regnes å være ''[[Den store barnedåpen]]'' fra 1931 av [[Tancred Ibsen]], den ble innspilt i Norge, med norske skuespillere og basert på [[Oskar Braaten]] skuespill. Det er [[Tancred Ibsen]]s debutspillefilm. Det var også laget tidligere forsøk på lydfilmer i Norge, som ''[[Den første norske lydfilm]]'' høsten 1929 og den dansk-norske samproduksjonen ''[[Eskimo (film)|Eskimo]]'' fra 1930. Men Den store barnedåpen regnes som den første ordentlige norske lydfilmen.

12. mars 1932 ble [[Norsk Film A/S]] dannet av det formål å finansiere norsk filmproduksjon. I [[1934]] ble filmatelieet på [[Jar]] bygget. 

De bonderomantiske filmene fra 1920-årene ble også med inn i det nye tiåret og filmer som ''[[Fant]]'' fra 1937 av [[Tancred Ibsen]], ble en stor publikumssuksess og gjorde [[Alfred Maurstad]] til en norsk filmstjerne. Maurstad og Ibsen skulle samarbeide mye de senere årene og laget blant annet filmene ''[[Gjest Baardsen]]'' (1939) og ''[[Tørres Snørtevold]]'' (1940).

1936 ble et merkeår for norsk film og var det året [[Norsk Film A/S]] finansierte sin egen produksjon av filmen ''[[To levende og en død (film fra 1937)|To levende og en død]]''. Det ble også laget flere typer filmer som tok for seg problematikk for alenemødre i storbyen, utroskap og krim. Temaene var seriøse og alvorlige, men mange av filmene hadde også en munter og lystig vinkling på det hele. I tillegg til [[Tancred Ibsen]], gjorde også [[Rasmus Breistein]] og [[Leif Sinding]] seg bemerket dette tiåret. Sinding gjorde stor suksess med sin filmatisering av [[Gabriel Scott]]s roman ''[[De vergeløse (film)|De vergeløse]]'' (1939), mens evigunge Breistein regisserte ''[[Ungen (1938)|Ungen]]'' (1938), også en roman av [[Oskar Braaten]].

Den norske arbeiderfilmen oppstod i 1930-årene, og var blant annet spillefilmer som tok for seg de harde kårene til de norske arbeiderne og frontet de politiske standpunktene deres. Filmen var nå å regne som et seriøst medium og ble tatt på alvor, derfor var det gunstig å lage slike filmer for å fronte sine meninger og syn på samfunnet. I [[1928]] laget [[Arbeiderpartiet]] sin første valgfilm, de hadde hentet inspirasjon fra [[Sovjetunionen]]s arbeiderfilmer fra tidlig 1920-årene.

== Norsk film under okkupasjonen og i etterkrigstiden ==
Da Tyskland tok kontroll over Norge april 1940, ble det bestemt at filmproduksjonen skulle økes. Hele 20 norske filmer fikk premiere i de fem årene okkupasjonen varte. 600 langfilmer fikk premiere i løpet av okkupasjonen, og av disse var halvparten produsert i Tyskland. 

Den tyske okkupasjonsmakten opprettet raskt et ''[[Reichskommissariat]]'' i Norge for å holde oppsikt med forvaltningen, og stod for kulturliv, folkeopplysning og [[propaganda]]. De satte [[Leif Sinding]] til å lede norsk filmproduksjon i nasjonalsosialistisk ånd. Januar 1941 ble Sinding direktør for nyopprettede Statens Filmdirektorat, som var en del av kultur- og folkeopplysningsdepartementet. 

De vanskelige årene under okkupasjon ble sterkt preget av en norsk filmproduksjon som mer enn på lenge fjernet seg fra aktuelle problemer og forsøk på å nærme seg virkeligheten. Mange av filmene spilte seg i sin samtid, uten sammenheng med virkeligheten. ''[[Tørres Snørtevold]]'' av [[Tancred Ibsen]] måtte endre slutten, etter pålegg fra ''Reichskommissariat''. Tyske myndigheter sensurerte allerede på manusstadiet. 

Leif Sinding flyttet all spillefilmproduksjon til de private produksjonsselskapene i 1941. Filmdirektoratet reduserte også produksjonsselskaper. Selskaper som ikke ønsket å produsere film skulle heller ikke få inntekter av utleie. Filmdirektoratet kontrollerte også import, utenom de tyske filmene. Den 30. april 1941 ble en «Forordning om kinematografbilder» vedtatt. Dette ga Statens Filmdirektorat full kontroll over kinodrift, distribusjon og produksjon. 

Farser og [[lystspill]] ble en viktig del av norsk filmproduksjon etter april 1940. Høsten 1941 og hele 1942 var preget av samtidsorienterte filmer med tydelig uproblematisk skildring av sorgløst liv i bymiljø. Disse lette upolitiske [[lystspill]]ene slo meget godt an, som en kontrast til den mørke krigshverdagen. 

I 1941 ble Norsk Film A/S preget av store forandringer, der all spillefilmproduksjon ble lagt til private produksjonsselskaper, og Norsk Film måtte under resten av okkupasjonen produsere korte ukerevyer, kulturfilmer og annen propaganda for okkupasjonsmakten. En ukerevy varte i ti minutter og bestod av opptak fra forskjellige evenementer omkring i landet. 

I januar 1941 ble en plakat beslaglagt, med følgende oppsiktsvekkende [[tekst]]: «Neste film De bør se, er [[lystspill]]et ''[[Quisling]]s [[begravelse]]'' – inntil da kinostreik.»<ref>[https://uia.brage.unit.no/uia-xmlui/bitstream/handle/11250/2490475/Avhandling%2BTVHH-edit.pdf?sequence=2 Thomas V.H. Hagen: ''Folkefellesskap, forlystelse og hverdagsmotstand'' (s. 458)]</ref> 

Under okkupasjonen var det et sterkt ønske fra NS-hold om å foreta vidtgående forandringer med den norske filmen. Den politiske kontrollen ble skjerpet, og Norge fikk det første forsøket på en sterk statlig styring av filmpolitikken. Med nye finansieringsmuligheter og et økonomisk overskudd skulle det føres penger inn i filmproduksjonen og byggingen av nytt filmatelier. Store deler av disse midlene stod ubrukt da okkupasjonen var over, og dette dannet grunnlaget for etterkrigstidens statlige engasjement i norske filmproduksjon. 

Fra høsten 1943 sank interessen for norske filmer betraktelig og i de siste krigsmånedene i 1945 hadde ingen norske spillefilmer premiere. De norske ukerevyene fortsatte likevel å komme på kino, og det var nyhetsfilmene som skulle prege den norske filmproduksjonen de første månedene etter frigjøringen. Disse nyhetsfilmene ble vist på kinoer over store deler av landet fram til 1963 da interessen i disse filmene hadde minsket blant annet på grunn av fjernsynet. 
De norske ukerevyene ble populært kalt Filmavisen, og grunnlaget for deres produksjon var lagt allerede under okkupasjonen. De tilsiktet å skape samhold og et felles mål for nordmenn i en vanskelig gjenoppbygningstid. Filmene hadde en optimistisk tone angående framtiden, og skildret hvor viktig det var å delta i gjenreisingen av landet. 

I årene etter okkupasjonen ble krigen naturlig et viktig tema i norsk film. Spillefilmene var mest populære, og de norske okkupasjonsdramaene utgjorde den største enkeltgruppen av norske spillefilmer produsert fra 1946. Felles var skildringen av motstandsarbeidet.

Norge fikk sin første kvinnelig regissør i [[Edith Carlmar]] som debuterte med ''[[Døden er et kjærtegn]]'' i (1949), betegnet som «Norges første ''[[film noir]]''». ''[[Gategutter]]'' av [[Arne Skouen]] samme året har tydelige trekk av italiensk [[neorealisme]]. Helaftens [[dokumentarfilm]]er fikk en storhetstid etter krigen, slik som filmen om [[Thor Heyerdahl]]s ekspedisjon med balsaflåten [[Kon-Tiki]] over [[Stillehavet]].

I 1948 med stortingsproposisjonen «Om ymse filmtiltak»<ref>[https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1948&paid=2&wid=a&psid=DIVL1000&pgid=a_0755 Stortingsproposisjon om film fra 1948, ''stortinget.no]</ref> begynte staten å engasjere seg i norsk film. Kvalitet og kulturansvar var de fremste argumentene for at staten engasjerte seg. Statens filmsentral var i virksomhet fra høsten 1948, med utleie av film til skoler og frivillige organisasjoner som hovedoppgave. I tillegg ga staten Norsk Film A/S økonomisk støtte ved å være aksjeeier. Filmavisen ble også overført til Norsk Film A/S.

Høsten [[1958]] ba den russiske [[ambassadør]]en [[Bergen kommune]] om hjelp til å lage en film om norske [[statsborger]]es hjelp til russiske [[krigsfange]]r som hadde sittet i tyske fangeleire rundt [[Bergen]], spesielt [[Marie Østrem]] («russermora»).<ref>[https://www.bt.no/btmeninger/i/G0w4Q/paa-tide-aa-heidra-russarmora «På tide å heidra russarmora»,] [[Museum Vest]] i ''[[Bergens Tidende]]</ref> Marie og hennes mann Reinold Østrem var dekorert med en høy sovjetisk utmerkelse, «Fedrelandskrigens orden av 1. grad». Bergen kinematografer opplyste i desember 1958 at det ikke fantes produsenter av spillefilmer i Bergen, men oppga følgende produsenter i Oslo: «Norsk film A/S, [[Kirkeveien (Oslo)|Kirkeveien]] 59, opprettet av norske kommuner og hvor også staten er aksjonær». Av andre i Oslo ble nevnt: «ABC-film A/S, [[St. Olavs gate (Oslo)|St. Olavsgate]] 26: Arena film A/S, [[Frederik Stangs gate (Oslo)|Fredrik Stangs gate]] 41; A/S Nordsjøfilm, [[Fridtjof Nansens plass (Oslo)|Fr. Nansens plass]] 7; NNN-film A/S, [[Oscars gate (Oslo)|Oscarsgate]] 19; Starfilm A/S, [[Kruses gate (Oslo)|Krusesgate]] 7.»<ref>Mappe 2512/1958, A-0155 arkiv etter finansrådmannen, [[Bergen byarkiv]]</ref>

== 1950-årene og stønadsordninger ==
I [[1950]] la [[Kirke- og undervisningsdepartementet]] opp til en ordning der de skulle refundere alle «normalkostnader» filmen hadde hatt. 
Denne ordningen fjernet i praksis den økonomiske risikoen [[produsent]]en hadde ved å lage film. 

Effekten av ordningen var fort merkbar; mot tre-fire filmer pr. år tidligere var det sju premierer i [[1951]].
Og folk gikk mer på kino. I [[1945]] gikk besøkskurven rett til værs og endte på 30 millioner solgte billetter i [[1946]], og i [[1952]] ble det solgt 34 millioner.
Publikumsrekorden ble satt i [[1956]] med 35 millioner kinobesøk.

Men det fantes svakheter i stønadsordningen. Filmene kostet som regel mer å produsere enn det staten godkjente som «maksimumsbeløp» for refusjon, og pengene kom sent. 
Snart ble kvalitet et spørsmål, ettersom man i teorien ville få dekket utgifter så lenge det var en film. ''[[Selkvinnen]]'' ble i [[1953]] slaktet av både publikum og kritikere som hevdet statsstøtte ville være «skandale».

Mens en ny ordning var under behandling ble det satt ny produksjonsrekord; hele 14 filmer kom seg til produksjon før ordningen kom i gang. Den nye [[stønadsordningen]] av [[1955]] konsentrerte seg rundt besøkstall. En publikumssuksess ville få mer støtte enn en dårligere besøkt, seriøs kunstnerisk og kvalitetsmessig verdifull film. Dette førte til at norsk regissører satset på det man kalte «[[lystspill]]», eller lette komedier. [[Produsent]] og [[regissør]] [[Øyvind Vennerød]] sa i et intervju i [[1964]]; «Lystspill er den eneste type film som garantert gir noe i kassa».

Det var i 1950- og 1960-årene de små, private produksjonsselskapene som førte an i antall filmer, delvis på grunn av konflikter og økonomiske kriser i [[Norsk Film A/S]].

Allerede i [[1950]] var [[barnefilmen]] blitt fremhevet som kulturpolitisk viktig og fra [[1955]] var det mulig å søke om både forhåndsstøtte og billettstøtte. Ble ble mellom [[1955]] og [[1965]] laget 11 kinofilmer for barn i [[Norge]]. 
Det var i motsetning svært få seriøse tunge dramaer. 

I [[1963]] ble stønadsordningen fra [[1955]] revidert og tråde i kraft året etter. Selv om den i større grad åpnet for produksjon av kunstnerisk, ambisiøs film, var det de lette komediene og lystspillene som dominerte sammen med et par sosiale dramaer som tok opp samfunnsproblemer.

I 1958 var det rekordbesøk på norske kinoer med så mange som 5 508 000 besøkende.<ref>Aftenposten morgen – Bør og Marve fikk kinobesøket opp i år (22.1.1975, s.20)</ref>

== Filmopprør og kunstfilm ==
I [[1963]] ble [[Otto Carlmar]] ansatt som produksjonsdirektør i [[Norsk Film A/S]].
Mange filmarbeidere følte seg sveket over at filmens private forretningsmann nr. 1 skulle lede det statlig-kommunale selskapet.
Carlmar startet en sparelinje som endte med at selskapets leder for kortfilmavdelingen ble sagt opp.

[[26. juni]] [[1964]] hadde filmarbeiderne fått nok og i et brev til styret i [[Norsk Film A/S]] krevde «De 44» at oppsigelsen måtte få en forsvarlig avklaring og at selskapet måtte møte de krav som krevdes av det. Inntil da nekter «De 44» og jobbe for Norsk Film A/S. «De 44» ble raskt til 88, og etter en langvarig strid vant filmarbeiderne gehør.

Da Carlmars kontrakt gikk ut i [[1966]], var filmforbundets [[Erik Borge]] klar. Selskapet fikk sin første direktør fra de utøvende kunstners rekker.

I andre halvdel av 1960-årene var sensurdiskusjonen i gang. Mange unge følte filmsensuren var problematisk og noen meter klipp i [[Ingmar Bergman]]s ''Tysnaden'' ([[1962]]) førte til dannelsen av organisasjonen «Fri Film». [[Filmklubb]]er og [[filmskaper]]e diskuterte dette i filmtidsskriftet ''[[Fant]]''.

[[Kortfilm]]ene hadde sin storhetstid på [[kino]] i 1950-årene. Fritaket for luksusskatt og de økonomiske mulighetene gjorde disse filmene attraktive for kinoeiere.
[[Erik Borge]] søkte i [[1961]] om økt støtte til kortfilm men fikk avslag frem til tredje søknad. Dette bante vei for friere kunstfilmer i [[Norge]]. Da luksusskatten ble opphevet i [[1969]], forsvant kortfilmene fra kino og filmklubber ble deres nye forum.

I slutten av 1960-årene kom også [[modernismen]] til syne i norsk film. Spesielt gjennom [[Pål Løkkeberg]] og filmer som ''[[Liv (1967)|Liv]]'' ([[1967]]) og ''[[Exit (1970)|Exit]]'' ([[1970]]). I motsetning til komediene og dramaene fikk ikke publikum servert alt på sølvfat og man måtte selv fylle de hull som fantes.

== Fjernsynet/kinoen og 1970-årene ==
I [[1960]] begynte [[NRK]] sine regulære [[fjernsyn]]ssendinger. Dette førte til en stor nedgang i kinobesøk, og allerede i [[1962]] gikk 65 prosent av norske kinoer med underskudd. Fra [[1970]] gikk folk kun på kino når en bestemt film interesserte dem spesielt.
Kino ble nå mer «kultur» på samme måte som [[teater]] og [[bøker]]. Ettersom besøket sank, steg film og kino i offentlig anseelse og status. [[Stortinget]] besluttet i [[1969]] å frafalle kinoskatt, og kinoene slapp unna den nye [[merverdiavgift]]en.
Staten utdypet sitt engasjement utover 1970-årene med opprettelsen av Norsk Filmråd, Statens skolekinoutvalg. [[Bygdekinoen]] ble hel-statlig, [[Norsk Barnefilmnemnd]] reorganisert, og [[Norsk Film A/S]] fikk en opplærings- og utviklingsavdeling.

1970-årene dreiet seg bort fra 1960-årenes publikumsfilm over mot den mer individuelle og seriøse idé- og meningsfilmen. Men 1970-årene var også [[Olsenbanden]]s tiår med 13 filmer på 15 år fra og med [[1969]].

[[1975]] ble det store høydepunktet i norsk film etter fjernsynet. 3,9 millioner kinobesøk og nesten 21 prosent registrert på norske filmer. Mye av æren skal Olsenbandens siste bedrifter og ''[[Flåklypa Grand Prix]]'' ha.

I [[1981]] kunne [[Kirke- og undervisningsdepartementet]] slå fast at «de etablerte produsentene» Norsk Film, [[Teamfilm A/S]] og [[EMI Produksjon]] hadde stått for 75 av de 99 filmene som hadde hatt premiere i 70-årene. Det var kommet en viss stabilitet i produksjonsmiljøet.

Politisk kritikk og [[revolusjon]] kom for så vidt kun til syne gjennom [[dokumentarfilm]]en. Temaer som [[enerett|monopol]][[kapitalisme]], [[arbeidskonflikt]]er, [[oljeeventyret]] og [[Vietnamkrigen]] var resultatet av den norsk-svenske [[duo]]en [[Sølve Skagen]] og [[Malte Wadman]]. I en mer [[anarki]]stisk tone finner vi filmene til [[Wam & Vennerød|Wam]] og [[Wam & Vennerød|Vennerød.]]

== 1980-årenes dårlige kår ==
1980-årene startet ikke godt for norsk film. Besøkstallet var svært lavt. [[Hollywood]] dominerte med sine «blockbustere». Derfor ble det satt i gang tiltak for å få norsk filmproduksjon på bena igjen. 
Allerede i [[1981]] kunne man merke et større offentlig engasjement i filmen. Arbeiderpartiregjeringen tok filmen inn i den generelle satsingen på kultur. 
Det ble opprettet filmsentra både i nord og vest.
[[1981]] var også året da landets kvinnelige regissører bemerket seg i det norske filmmiljøet. [[Anja Breien]] og [[Vibeke Løkkeberg]] sto for til sammen regi på 3 av 11 filmer produsert det året, og 2 utenom disse hadde kvinnelig manusforfatter.

[[Barnefilm]]en ble også viktig i 1980-årene. I [[1987]] ble det opprettet en egen stilling som barnefilmkonsulent, og i [[1988]] økte billettstøtten for barnefilm fra 55 % til dagens 100 %. Etter hvert fikk Norge en jevn barnefilmproduksjon, som fikk et godt omdømme internasjonalt.

Regjeringsskiftet i [[1981]] førte til oppretting av et eget kulturdepartement med [[Lars Roar Langslet]] som statsråd. Filmmeldingen fra 1981 ble trukket tilbake, og vi fikk en ny filmmelding i [[1983]]. Av den kom det frem at spillefilm fortsatt kom til å trenge støtte, men at kvalitet på filmene måtte appellere til et større publikum – og ved å gi mindre støtte ville kvaliteten stige. [[Filmgruppe 1]] ble nedlagt og erstattet av et felles produksjonsfond for film og fjernsyn med 10 millioner kroner til disposisjon årlig. 

I [[1984]] åpnet muligheten for [[kommandittselskap]]finansiering (KS) for film. Det vil si at en privat investor kunne sette penger i et risikabelt prosjekt og få skatteutsettelse. Dette førte til mange produksjoner, og samtidig mange fiaskoer. Kun 3–4 år senere var det slutt på KS-finansiering. En av kommandittfilmene som ikke ble en fiasko derimot var filmen [[Orions belte (film)|Orions belte]]. Denne ble en stor publikumssuksess og trakk mer enn 600.000 besøk. 

Ettersom Hollywood var dominerende, hadde de norske filmskaperne fått nye forbilder. Det ble krav om bedre manus i norske filmer, og det ble arrangert kurs for å lære å skrive film. Dette førte til filmer med miks av Hollywoods klassiske fortellerform, og norske temaer. Dette ses for eksempel i [[Veiviseren]] (Gaup, 1987) der et eksotisk miljø blir skildret gjennom en Hollywood-klassisk fortellerform.

I midten av 1980-årene kom en del halvgode filmer, og den norske filmøkonomien lå fortsatt langt nede. Noe som så ut til å skulle endre seg i 1990-årene.

== 1990-årene, og film til folket ==
Staten skjerpet nå sin holdning til bransjen, og 1990-årene ble tiåret der kommunikasjon med publikum stod høyt. 
[[Regjeringen]] ble opptatt av å skape en norsk filmkultur bestående av kvalitet og popularitet hos eget publikum. 
På grunn av dette fulgte en omorganisering av de statlige filminstitusjonene. Vi fikk nå en ordning som var tilnærmet lik den de hadde hatt i [[Danmark]] helt siden [[1972]]. 
[[Filmens Hus]] ble nå sentrum for det meste av filmaktivitet i [[Norge]]. 
Der tilholdt nå [[Statens filmtilsyn]], det norske filminstituttet ([[NFI]], statens studiosenter for film og audiovisuelt produksjonsfond ([[AV-fondet]]), de [[Kommunale Kinematografers Landsforbund]], og [[Norsk kino og filmfond]]. 
[[Oddvar Bull Tuhus]] ble ansatt som Norges første konsulent ved filminstituttet. 

Den nye ordningen skapte press på filmskaperne. De hadde riktignok nå tre vanskeligere å få den. Før hadde filmskaperne hatt så å si frie tøyler når støtten først var i boks, mens nå skulle hele prosessen oppfølges. I [[1995]] blir [[Tom Remlov]] ansatt som ny direktør i [[Norsk Film A/S]], og han blir værende der frem til nedleggelsen av selskapet i [[2001]]. 

I 1990-årene opprettes også en del private produksjonsselskaper. Dette medfører et ønske om å skape faste produksjonsteam, såkalte kreative triangler, bestående av regissør, manusforfatter og produsent. Slik ville man sørge for en slags kvalitet i filmene, med tanke på at disse tre funksjonene skulle jobbe sammen helt fra start til slutt av produksjonen. Produsenten blir en viktigere rolle enn den hadde vært tidligere da det var regissøren som sto for det meste av arbeidet rundt filmen. 

I 1990-årene skjer en oppblomstring i norsk film ved at man får mange nye unge talenter som er utdannet ved filmskoler rundt om. I tillegg til dette kommer også en ny generasjon skuespillere foran kamera, som er med på å gjøre filmen mer moderne, og mer i tiden. 
Den norske [[filmfestivalen i Haugesund]], og [[amandaprisutdelingen]] var vitner på at Norsk film hadde en bransje i vekst. 

== 2000-årene og den nye ''Veiviseren'' ==
Den nye reformen i 1990-årene hadde ført til at norsk film hadde gjenvunnet sin tillit hos publikum. I 2000-årene var man klar for enda et løft, og man ville sette større mål for bransjen. 
I [[2001]] skjer en omlegging av Norsk filmpolitikk – ''«ny og offensiv filmpolitikk»''. Hovedmålet for denne omleggingen blir å øke publikumsoppslutningen. Til tross for at 1990-årene hadde gjenvunnet tillit, var det fortsatt kun 7 % solgte billetter på norske filmer i årene 1995–2000. 
Norsk Film A/S legges ned, og [[Norsk filmfond]] opprettes. All statsstøtte skulle nå gå igjennom fondet. Dette utelukket at staten selv og fjernsynsselskaper kunne få støtte. Fikk man støtte gjennom konsulentvurdering kunne du nå få opp til 75 % tilskudd. Samtidig oppsto den såkalte [[50/50-ordningen]] som betydde at hvis du hadde halvparten av kapitalen selv, kunne du få støtte til resten uten kunstnerisk vurdering. Fra [[2003]] gjaldt disse støtteordningene også for fjernsynsserier og videospill.

I [[2006]] kommer enda en [[stortingsmelding]] for film, ''Veiviseren – for det norske filmløftet''.
To år senere vedtar [[Stortinget]] ''Veiviseren'', som fører til en stor forandring, og noen mindre.
Vi får et nytt Norsk filminstitutt der [[Norsk filmfond]], [[Norsk filmutvikling]] og «gamle» [[NFI]] slås sammen til et institutt. 
Støtteordningen fra [[2001]] videreføres, og det opprettes støtte til regionale filmsentre- og fond.

Når målene for den nye ''Veiviseren'' er innfridd vil det se slik ut:
* Norsk film vil ha 25 % av kinobesøket i Norge
* Vi skal produserer 25 langfilmer årlig (hvorav 5 barnefilmer og 5 dokumentarer)
* norsk film skal fylle 15 % av dvd-markedet
* vi skal delta med filmer i [[Berlin]], [[Cannes]] og [[Venezia]]
* eksporten av filmer vil være fordoblet. 
* og 40 % av nøkkelposisjonene (manus, regi, produsent, hovedrolle) vil være besatt av kvinner innen 2010.

<br />

== Bestselgende norske filmer ==
{{Utdypende artikkel|Bestselgende norske filmer}}
Ni norske filmer har solgt mer enn én million billetter. Med unntak av [[Max Manus (film)|Max Manus]], kom disse alle ut i gullalderen i 1950-, 1960- og 1970-årene. Filmene kommer fra et bredt spekter sjangre, men lette komedier og lystspill dominerer. Dette gjenspeiles i den nevnte uttalelsen til produsent og regissør [[Øyvind Vennerød]] i 1964: "[[Lystspill]] er den eneste type film som garantert gir noe i kassa". I løpet av de syv årene frem til 1964 hadde fem lystspill solgt over én million billetter, inkludert tre Vennerød hadde regissert selv.
{| class="wikitable"
|+
!#
!Filmnavn
!Regissør
!Biletter solgt
!År
|-
|1
|[[Flåklypa Grand Prix]]
|Ivo Caprino
|{{formatnum:3500000}}
|1975
|-
|2
|[[Operasjon Løvsprett]]
|Knut Andersen
|{{formatnum:1630000}}
|1962
|-
|3
|[[Støv på hjernen (1959)|Støv på hjernen]]
|Øyvind Vennerød
|{{formatnum:1500000}}
|1959
|-
|4
|[[Fjols til fjells]]
|Edith Carlmar
|{{formatnum:1200000}}
|1957
|-
|5
|[[Vi gifter oss]]
|Nils R. Muller
|{{formatnum:1130000}}
|1951
|-
|6
|[[Max Manus (film)|Max Manus]]
|Joachim Rønning og
Espen Sandberg
|{{formatnum:1160000}}
|2008
|-
|7
|[[Bør Børson Jr. (film 1974)|Bør Børson Jr.]]
|Jan Erik During
|{{formatnum:1116049}}
|1974
|-
|8
|[[Sønner av Norge kjøper bil]]
|Øyvind Vennerød
|{{formatnum:1100000}}
|1962
|-
|9
|[[Sønner av Norge kjøper bil|Sønner av Norge]]
|Øyvind Vennerød
|{{formatnum:1035000}}
|1961
|}

==Filmfestivaler==
*[[Tromsø Internasjonale Filmfestival]]
*[[Bergen internasjonale filmfestival]]
*[[Gullruten]] ([[Bergen]])
*[[Den norske filmfestivalen]] ([[Haugesund]])
*[[Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival]] ([[Kristiansand]])
*[[FilmQuart]] ([[Kristiansand]])
*[[Minimalen kortfilmfestival]] ([[Trondheim]])
*[[Kosmorama]] (Trondheim)
*[[Kortfilmfestivalen i Grimstad]]
*[[Ramaskrik filmfestival]] ([[Oppdal]])
*[[Film fra sør]] ([[Oslo]])
*[[Skeive Filmer]] (Oslo)
*[[Oslo internasjonale filmfestival]]
*[[Animerte dager]] ([[Fredrikstad]])
*[[Samisk filmfestival]], Nordisk/samisk festival ([[Kautokeino]])
*[[Den norske dokumentarfilmfestivalen]] ([[Volda]])

==Filmkommisjoner==
*[[Western Norway Film Commission]]

==Norsk film i utlandet==
Norsk film presenteres på flere filmfestivaler i utlandet, med støtte fra Norsk filminstitutt. Viktige arenaer er festivalene i [[Berlin]], [[Cannes]], [[Venezia]] og [[Toronto]], fjernsynsmarkedene i Cannes og kortfilmfestivalen i [[Clermont-Ferrand]]. Utlandsarbeidet gjennomføres av og til i samarbeid med de nordiske organisasjonene [[Scandinavian Films]] og [[Filmkontakt Nord]], samt [[European Film Promotion]].

==Referanser==
<references/>

== Kilder ==
*''Bedre enn sitt rykte – En liten norsk filmhistorie''. 2.utgave, Norsk filminstitutt Oslo, 2004. Gunnar Iversen, Øivind Hanche, Nils Klevjer Aas.
* ''Filmen i Norge: norske kinofilmer gjennom 100 år''. Utgitt av Gyldendal i samarbeid med Det norske filminstituttet, 1995. Komplett liste over alle kinofilmer 1907–1995 med plot og utdrag av samtidige filmanvmeldelser. ISBN 82-417-0195-0 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010020103034 ebok fra bokhylla.no])

==Eksterne lenker==
* http://www.nfi.no/
* http://www.norsk.dk/culture/film/history/A+Brief+History+of+Norwegian+Film.htm {{Wayback|url=http://www.norsk.dk/culture/film/history/A+Brief+History+of+Norwegian+Film.htm |date=20080505002700 }}
* http://www.rushprint.no/
* https://web.archive.org/web/20081202063656/http://www.norwegianfilmcommittee.org/
* https://web.archive.org/web/20081216011733/http://www.norwegianfilm.com/
* http://www.wnfc.no/
* https://web.archive.org/web/20140225075254/http://norskfilm.net/

{{Emner om Norge}}
{{norsk film}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk film| ]]
[[Kategori:Norsk kultur]]