Redigerer Aleksander den store

{{Infoboks monark
| navn= Aleksander den store
| tittel= Konge
| land= [[Kongeriket Makedonia|Makedonia]]
| bilde= Alexander the Great mosaic.jpg
| bildetekst = «Alexander nedkjemper Dareios III av Persia»<br>''[[Aleksandermosaikken]]'', [[Napoli arkeologiske museum]]
| navn2= Μέγας Ἀλέξανδρος, ''Megas Alexandros''
| født= [[20. juli]] [[356 f.Kr.]]
| fsted= [[Pella]]
| død= [[10. juni]] [[323 f.Kr.]] (32 år)
| dsted= [[Babylon]]
| regjerte= 336–323 f.Kr.
| ektefelle= 1)	[[Roxana]] av [[Baktria]]<br />2) [[Stateira II]] av Persia<br />3) [[Parysatis II]] av Persia
| barn= [[Aleksander IV av Makedonia|Aleksander IV]]
}}
'''Aleksander den store''' var konge, ''[[basileus]]'', av det [[Antikkens Hellas|antikke greske]] [[kongeriket Makedonia]].<ref>Hornblower, Simon (2008): «Greek Identity in the Archaic and Classical Periods» i: Zacharia, Katerina: ''Hellenisms', Ashgate Publishing, s. 55–58.</ref><ref>Hammond, N.G.L. (1989): ''The Macedonian State: Origins, Institutions, and History'', s. 12–13;</ref> Han var et medlem av [[argeadedynastiet]], den gamle makedonske kongeslekten. 

På [[gresk]] er navnet hans Μέγας Ἀλέξανδρος, ''Megas Alexandros''. Mer formelt kan han omtales som ''Aleksander III av Makedonia'' (gresk: Ἀλέξανδρος Γʹ ὁ Μακεδών, ''Alexandros III ho Makedon'')<ref>Aleksander, norsk skrivemåte av greske Alexandros, «beskytter av menn», fra ''alexein'', «å avverge, slå av, forsvare, beskytte» + ''aner'' (genitiv ''andros''), «mann». Det første elementet er beslektet med greske ''alke'', «beskyttelse, hjelp, styrke, kraft, mot», ''alkimos'', «sterk», beslektet med [[sanskrit]] ''raksati'', «beskytter». Jf. [http://www.etymonline.com/index.php?term=Alexander&allowed_in_frame=0 «Alexander»], ''Online Etymology Dictionary''</ref>

Han ble født i [[Pella]] i 356 f.Kr. og etterfulgte sin far, [[Filip II av Makedonia|Filip II]], til den makedonske tronen da han var tjue år gammel. Han tilbrakte det meste av sin tid som konge på en militær kampanje i [[Asia]] og nordøstlige [[Afrika]], en ekspedisjon som til da var uten sidestykke i historien. Da han var tretti år hadde han underlagt seg og skapt et av de største riker i den [[Antikken|antikke]] verden. Det strakte seg fra [[Antikkens Hellas|Hellas]] til [[Oldtidens Egypt|Egypt]], inn i nordvestlige [[India]] og dagens [[Pakistan]].<ref>[http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/alexander_the_great.shtml «Alexander the Great (356–323 BC)»]. ''BBC''.</ref> Han var ubeseiret i kamp, og er jevnt over betraktet som en av historiens mest vellykkede militære hærførere.<ref>Yenne, Bill (2010): ''Alexander the Great'', s. 159.</ref>

I løpet av sin ungdom ble Aleksander undervist av [[filosof]]en [[Aristoteles]] fram til han var 16 år. Etter at hans far Filip ble myrdet i 336 f.Kr. etterfulgte Aleksander ham på tronen, og arvet et sterkt kongedømme og en erfaren og slagkraftig hær. Han ble også  [[Korint-ligaen|hærfører for Hellas]], og benyttet denne autoriteten å sette i gang sin fars panhellenitiske prosjekt<ref>[http://ancientolympics.arts.kuleuven.be/eng/TD024EN.html «Panhellenism»], ''Ancient Olympics''; sitat: «The term ‘panhellenism’ (from ‘pan’: ‘all’ and ‘Hellas’: ‘Greece’) is a modern name for the unity of the Greeks»</ref> ;  å lede grekerne i erobringen av [[Perserriket]].<ref>Heckel, Waldemar; Tritle, Lawrence A., red. (2009): «The Corinthian League» i: ''Alexander the Great: A New History''. Wiley-Blackwell. ISBN 1405130822. s. 99</ref><ref>Burger, Michael (2008): ''The Shaping of Western Civilization: From Antiquity to the Enlightenment''. University of Toronto Press. ISBN 1551114321. s. 76</ref> I 334 f.Kr. invaderte han [[akamenidedynastiet]] Perserriket, erobret [[Anatolia]], og gjennomførte et hærtog som varte i ti år. Aleksander brøt persernes makt i flere avgjørende slag, mest kjent er slagene i [[Slaget ved Issos|Issos]] og [[Slaget ved Gaugamela|Gaugamela]]. Han beseiret til sist den persiske kong [[Dareios III av Persia|Dareios III]] og erobret Akamenideriket i sin helhet. Til slutt strakte hans rike seg fra [[Adriaterhavet]] i [[Europa]] til [[Indus]]elven i [[Asia]].

I jakten på  «verdens ende og det store ytre havet» invaderte han [[India]] i 326 f.Kr., men ble til sist tvunget til å snu etter krav fra sine soldater. Aleksander døde i [[Babylon]] i 323 f.Kr., i byen han planla å etablere som sin hovedstad, uten å få anledning til å sette i gang  en planlagt invasjon av [[Arabia]], og kanskje deretter en marsj inn i det [[Vest-Europa|vestlige Europa]]. I årene som fulgte etter hans død, førte en rekke kriger mellom hans hærførere til at hans store verdensrike ble splittet opp mellom [[diadokene]] («etterfølgerne»), hans generaler og arvinger.

Aleksanders arv omfatter utbredelsen av den greske kultur i Det nære østen, og skapte  [[gresk-buddhisme]] (en [[synkretisme]] mellom gresk kultur og buddhisme).<ref>Foltz, Richard (2010): ''Religions of the Silk Road'', Palgrave Macmillan, 2. utg., ISBN 978-0-230-62125-1, s. 46  Sitat: «Greek as well as Iranian influences appear to have shaped the evolution of Mahayana images (and perhaps thought as well)».</ref> Han grunnla rundt tjue byer som fikk hans navn, mest kjent er [[Alexandria]] i [[Oldtidens Egypt|Egypt]]. Aleksanders utplassering av greske kolonister og den påfølgende spredningen av gresk språk og kultur i øst resulterte i en ny [[hellenistisk sivilisasjon]],  en sivilisasjon som preget [[Østromerriket|Det bysantinske rike]] så sent som [[1400-tallet]], og tilstedeværelsen av gresktalende i sentrale og østlige [[Anatolia]] varte fram til [[1920-tallet]]. Aleksander ble [[Legende|legendarisk]] som en klassisk [[helt]] og  sammenlignes med Homers [[Akilles]], og han har en framstående posisjon i historien og de mytiske tradisjonen til både greske og ikke-greske kulturer. Han ble en målestokk som andre hærførere sammenlignet seg med, og krigsskoler og militære akademier verden over underviser fortsatt i hans taktikk.<ref>Yenne, Bill (2010): ''Alexander the Great''. s. viii.</ref><ref>Eksempelvis, [[Hannibal]], «strategiens far», skal ha rangert Aleksander som den fremste general, jf. Goldsworthy, A (2003): ''The Fall of Carthage''. Cassel. ISBN 0-304-36642-0, s. 327–328; [[Julius Cæsar]] gråt ved synet av en statue av Aleksander ettersom han selv hadde oppnådd så lite ved samme alder, jf. Plutark: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.01.0244:chapter=11&highlight=alexander ''Caesar, XI, 2'']; [[Pompeius]] poserte bevisst som den «nye Aleksander», jf. Holland, Tom (2003): ''Rubicon'', s. 176–183; og den unge [[Napoléon Bonaparte]] oppmuntret til sammenligninger med Aleksander, jf. Barnett, C. (1997): ''Bonaparte''. Wordsworth. ISBN 1-85326-678-7, s. 45.</ref> Han er  rangert blant de meste innflytelsesrike personer i historien, sammen med sin lærer Aristoteles.<ref>Skiena, Steven; Ward, Charles B. (30. januar 2014): [http://www.theguardian.com/books/2014/jan/30/whos-most-significant-historical-figure «Who's the most significant historical figure?»], ''The Guardian''</ref><ref>[http://www.ranker.com/crowdranked-list/the-most-influential-people-of-all-time?var=2&utm_expid=16418821-169.N_se76heTu2ot9me4hhd7A.1 «The most influential people of all time»], ''Ranker.com''</ref>

== Tidlig liv ==
=== Slekt og barndom ===
[[Fil:AlexanderTheGreat Bust.jpg|thumb|left|Byste av den unge Aleksander, [[British Museum]].]]
[[Fil:Alexander and Aristotle.jpg|thumb|Aristoteles underviser den unge Aleksander.]]
Aleksander ble født den sjette dagen av den antikke greske måneden [[Attisk kalender|Hekatombaion]], noe som antagelig tilsvarer 20. juli 356 f.Kr., skjønt den helt nøyaktige dato  ikke er kjent.<ref>[http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander_t32.html#7 «The birth of Alexander the Great»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander_t32.html#7 |date=20161005011405 }}. ''Livius''.</ref> Han ble født i [[Pella]], hovedstaden i [[kongeriket Makedonia]].<ref>Green, Peter (1970): [https://books.google.com/books?id=g6Wl4AKGQkIC&pg=PA559&dq=alexander+the+great+356+OR+355&sa=X&ei=h78uT-uaFYSzhAe436jsCg&ved=0CF8Q6AEwCDgK#v=onepage&q=356&f=false ''Alexander of Macedon, 356–323 B.C.: A Historical Biography''], Hellenistic Culture and Society, University of California Press, ISBN 978-0-520-07165-0, s. xxxiii</ref> Han var sønn av Makedonias konge, [[Filip II av Makedonia|Filip II]], og Filips fjerde hustru, [[Olympias]], datter av kong [[Neoptolemos av Epirus|Neoptolemos]], konge av [[Epirus]].<ref name ="N10-M">McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 10</ref><ref name="Renault, p. 28">Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 28</ref><ref name= durant538>Durant, Will (1966): ''The Story of Civilization'', s. 538</ref> Selv om Filip hadde sju eller kanskje åtte hustruer var Olympias hans førstehustru for en del tid, antagelig som et resultat av å ha født Aleksander.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 171.</ref>

Det er flere [[legende]]r som omgir Aleksander fødsel og barndom.<ref name="Roisman188">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 188</ref> I henhold til den antikke greske biografen [[Plutark]], drømte Olympias kvelden før fullbyrdelse av ekteskapet med Filip  at hennes skjød ble truffet av en lynstråle, og en flamme spredte seg «vidt og bredt» før den svant hen. En del tid etter bryllupet skal Filip ha sett seg selv i en drøm hvor han sikret sin hustrus skjød med et [[segl]] gravert med avbildningen av en [[løve]].<ref name="plutark-iii-2">Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D3%3Asection%3D2 III, 2]</ref> Plutark har selv gitt flere tolkninger til disse drømmene: at Olympias var gravid før bryllupet, indikert av forseglingen av hennes skjød; eller at Aleksanders egentlige far var [[Zevs]]. Kommentatorer i antikken var delt i spørsmålet om den ærgjerrig Olympias selv fremmet fortellingen om Aleksanders guddommelige opphav, og enten at hun fortalte Aleksander om det, eller at hun avviste forslaget som ugudelig.<ref name="plutark-iii-2"/>

På den dagen da Aleksander ble født forberedte Filip beleiringen av byen [[Potidaia]] på halvøya [[Khalkidiki]]. Den samme dagen mottok Filip nyheten om at hans general [[Parmenion]] hadde beseiret en hær fra [[Illyria]] og [[Paionia]], og at hans hestevogn hadde seiret i kappløp i  [[Antikkens olympiske leker|de olympiske leker]]. Det var også sagt at på denne dagen brant [[Artemistempelet i Efesos|Artemistempelet]] i [[Efesos]], et av [[verdens syv underverker]], ned. Det fikk [[Hegesias av Magnesia|Hegesias]] av [[Magnesia]] til å si at tempelet brant ned ettersom [[Artemis]] ikke var til stede, gudinnen fulgte istedet Aleksanders fødsel.<ref name="Renault, p. 28"/><ref>Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy'', s. 21</ref> Slike legender kan ha blitt oppstått først da Aleksander var blitt konge, og muligens på hans egen tilskyndelse for å vise at han var mer enn et menneske og utsett til storhet allerede fra fødselen av.<ref name="Roisman188"/>

I sine første år ble Aleksander oppfostret av en amme, Lanike, søster av Aleksanders framtidige hærfører, [[Kleitos Svarte]]. Senere i barndommen fikk Aleksander undervisning av den strenge [[Leonidas av Epirus|Leonidas]], en slektning av hans mor, og av [[Lysimakos fra Akarnania|Lysimakos]] fra [[Akarnania]].<ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 33–34</ref> Aleksander var oppfostret som adelig makedonsk ungdom; han lærte å lese, spille [[lyre]], ri, jakte og slåss.<ref name="Roisman186">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 186</ref>

Da Aleksander var ti år gammel fortelles det at det kom en handelsmann fra [[Thessalia]] til Filip med en hest som han tilbød å selge for tretten talenter. Hesten nektet å la seg ri, og Filip ville avvise den, men Aleksander hadde oppdaget at hesten hadde fryktet sin egen skygge og ba om å få temme den, noe han også greide.<ref name="Roisman188"/> Plutark hevdet at Filip ble begeistret for  sønnens  mot og ambisjon, kysset tårefylt sin sønn og erklærte: «Min gutt, du må finne et kongedømme stort nok for dine ambisjoner. Makedonia er for lite for deg!», og kjøpte hesten til Aleksander.<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D6%3Asection%3D5 VI, 5]</ref> Aleksander døpte hesten [[Bukefalos]], noe som betyr «Oksehode». Bukefalos ble hans foretrukne hest og fraktet ham helt til [[India]]. Da hesten til sist døde av alderdom ved Induselvens bredd, tretti år gammel, ifølge Plutark, døpte Aleksander en by opp etter den, [[Bukefalia]].<ref name= durant538/><ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander, s. 64</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 39.</ref>

=== Ungdomstid og utdannelse ===
Da Aleksander var 13 år begynte Filip å søke etter en lærer for ham. Han  valgte til slutt  filosofen Aristoteles og etablerte en skole i Mieza. Som motytelse for undervisningen gikk Filip med på å gjenoppbygge Aristoteles' hjemby [[Stageira]], som Filip hadde rasert, kjøpe fri tidligere borgere og la de som hadde gått i landflyktighet komme tilbake for å gjenbefolke byen.<ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander, s. 65</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 44</ref><ref>McCarty, Nick (2004). Alexander the Great, s. 15</ref>

Mieza var som en kostskole for Aleksander og barna til adelen i Makedonia, blant annet [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]], [[Hefaistion]] og [[Kassandros]]. Mange av disse studentene ble hans venner og framtidige generaler, og er jevnlig omtalt som «følgesvennene» eller [[Kompanjong-kavaleriet|kompanjongene]]. Aristoteles underviste Aleksander og hans kamerater i [[medisin]], [[filosofi]], [[moral]], [[religion]], [[logikk]] og i [[kunst]]artene. Under Aristoteles' undervisning ble Aleksander begeistret for fortellingene til [[Homer]], og i særdeleshet for ''[[Iliaden]]''. Aristoteles ga ham en kommentert utgave som Aleksander siden hadde med seg på sine militære kampanjer.<ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander, s. 65–66</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 45–47</ref><ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 16</ref>

== Filips arving ==
[[Fil:Filip II Macedonia.jpg|thumb|[[Filip II av Makedonia]], Aleksanders far.]]
[[Fil:Alexander1256.jpg|thumb|Statue av Aleksander, i dag i Istanbuls arkeologiske museum.]]
=== Regent og arving av Makedonia ===
Da Aleksander var 16 år ble hans utdannelse under Aristoteles avsluttet. Filip førte krig i øst mot bystaten [[Bysants|Byzantion]] og overlot Aleksander ansvaret som regent og som tronarving.<ref name="Roisman188"/> Mens Filip var fraværende gjorde den [[Trakia|trakiske]] eller [[Illyrere|illyrske]] stammen maediene opprør mot Makedonia. Aleksander svarte raskt med å fordrive  dem fra Makedonia. Han flyttet grekere til området, og grunnla en by han oppkalte etter seg selv, [[Alexandropolis]].<ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander'', s. 68</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 47.</ref><ref>Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy'', s. 43.</ref>

Da Filip kom tilbake sendte han Aleksander av sted med en mindre styrke for å slå ned et opprør i sørlige Trakia. I krigføring mot den greske byen [[Marmara Ereğlisi|Perinthos]] ble det sagt at Aleksander reddet livet til sin far. I mellomtiden begynte innbyggere fra byen [[Amfissa]] å arbeide på landområder i nærheten av  [[Delfi]], som var hellig grunn for guddommen Apollon. Dette var et helligbrøde som ga Filip muligheten til ytterligere å blande seg inn i greske affærer. Mens han fortsatt var opptatt av krigføringen i Trakia, beordret han Aleksander til å samle en hær for å gå inn i Hellas. For å unngå  at andre greske bystater skulle blande seg inn, lot Aleksander det se ut som om han forberedte seg til å angripe [[Illyria]]. I disse urolige tidene grep [[Illyrere|illyrerne]] muligheten til å invadere Makedonia, men ble øyeblikkelig slått tilbake av Aleksander.<ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 47–49.</ref>

I 338 f.Kr. ankom Filip med sin hær, og samlet marsjerte de sørover gjennom [[Thermopylene]], som ble erobret etter standhaftig motstand fra passets garnison fra [[Theben (Hellas)|Theben]]. De dro videre og okkuperte byen [[Elateia]], og sto da bare noen dagsmarsjer fra Athen og Theben. Athenerne, ledet av [[Demosthenes]], stemte for å søke allianse med Theben mot Makedonia. Både Athen og Filip sendte ambassadører til Theben for å vinne bystatens gunst, men Theben valgte til sist Athen.<ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 50–51.</ref><ref>Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy'', s. 44–45.</ref><ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 23</ref> Filip marsjerte mot Amfissa (tilsynelatende handlet han på anmodning fra forbundet [[Amfiktyoni]]), tok til fange de leiesoldater som var blitt sendt dit av Demosthenes, og aksepterte byens overgivelse. Filip vendte deretter oppmerksomheten mot Elateia, og sendte et tilbud om fred til Athen og Theben, som begge avviste .<ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 51.</ref><ref>Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy'', s. 47.</ref><ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 24</ref>

Mens Filip marsjert sørover, blokkerte hans motstandere ham i nærheten av [[Khaironeia]] i [[Boiotia]]. I det påfølgende [[Slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.)|slaget ved Khaironeia]] kommanderte Filip den høyre fløyen og lot Aleksander kommandere den venstre, fulgt av en gruppe av Filips mest tiltrodde hærførere. I henhold til antikke kilder kjempet begge sider intenst. Men Filip lot bevisst sine soldater trekke seg bakover med en forventning om at de uerfarne athenske [[hoplitt]]er ville følge etter, og dermed bryte sin kamplinje. . Etter å ha brutt fiendens linje  omringet Alexanders  tropper dem og knuste dem. Med athenerne tapt ble thebanerne omringet og  beseiret.<ref>Diodorus Siculus, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Diod.+16.86 XVI, 86]</ref>

Etter seieren ved Khaironeia kunne Filip og Aleksander marsjere uten motstand inn i [[Peloponnes]], hvor de ble ønsket velkommen i alle byer bortsett fra Sparta, som avviste dem, men likevel ikke ville gå til krig.<ref>[http://www.sikyon.com/sparta/history_eg.html «History of Ancient Sparta»]. ''Sikyon''. Arkivert fra [https://web.archive.org/web/20091210135050/http://www.sikyon.com/sparta/history_eg.html originalen] den 10. desember 2009.</ref> Ved Korint etablerte Filip en «hellenistisk allianse», modellert etter den gamle anti-persiske allianse i [[Perserkrigene|de gresk-persiske krigene]], som omfattet de fleste greske bystater, unntatt [[Sparta]]. Filip fikk deretter navnet eller tittelen ''Hegemon'' (som kan oversettes som fører eller øverste hærfører) <ref>{{Ordbok-søk|Hegemoni}}</ref><ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=hegemon «Hegemon»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> av dette forbundet, som moderne historikere har kalt  [[Korint-ligaen]]. Han erklærte deretter at han ville  angripe det enorme [[Perserriket]], grekernes fremste fiende.<ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 54.</ref><ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 26</ref>

=== Forvisning og hjemkomst ===
Da Filip dro tilbake til Pella ble han forelsket i og giftet seg raskt med [[Kleopatra Eurydike av Makedonia|Kleopatra Eurydike]], niesen til hans hærfører [[Attalos (hærfører)|Attalos]].<ref name="Roisman 2010 179">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 179</ref> Det nye ekteskapet gjorde Aleksanders posisjon som arving mindre sikkert da en hvilken som helst sønn av Kleopatra Eurydike ville være makedonier på begge sider, mens Aleksander kun var halvt makedonier da hans mor var fra [[Epirus]], på vestkysten av Hellas.<ref name=" McCarty_2014_27">McCarty, Nick (2004): Alexander the Great'', s. 27</ref> Under bryllupsfesten reiste en fordrukken Attalos seg opp og  henvendte seg offentlig til gudene med håp om at ekteskapet ville frambringe en legitim arving.<ref name="Roisman 2010 179"/>

Plutark omtalte hendelsene ved bryllupet slik: 

{{sitat|Ved bryllupet med Kleopatra, som Filip hadde blitt forelsket i og giftet seg med, selv om hun var altfor ung for ham, hadde hennes onkel Attalos i sin drukkenskap begjært at makedonerne ville anrope gudene om å gi dem en rettmessig etterfølger til kongedømmet ved hans niese. Dette opprørte Aleksander så mye at han kastet en kopp i hodet hans, «Din kjeltring,» sa han, «mener du at jeg er en bastard?» Deretter reiste Filip seg, tok Attalos' side og ville stikke ned sin sønn. Men  lykkeligvis for dem begge, enten på grunn av hans overilte raseri, eller på grunn av vinen han hadde drukket, fikk hans fot ham  til å skli slik at han falt overende på gulvet. Aleksander hånte ham: «Se der,» sa han, «mannen som gjør forberedelser til å  stige ut av Europa og inn i Asia, men ramler overende på vei fra den ene stolen  til den andre.»|Plutarks beskrivelse av feiden ved bryllupet<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D9 IX, 1]</ref>}}

Aleksander flyktet fra Makedonia med sin mor og bragte henne i sikkerhet hos hennes bror, kong [[Aleksander I av Epirus]], i [[Dodona (Epirus)|Dodona]], hovedstaden til [[Molossiere|molossierne]].<ref name="Roisman180">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 180</ref> Selv reiste han videre til [[Illyria]],<ref name="Roisman180"/> hvor han søkte tilflukt hos den illyriske kongen,  og ble behandlet som gjest til tross for at han hadde bekjempet dem i et slag noen få år tidligere. Imidlertid synes det som om Filip ikke hadde til hensikt å slå hånden av sin politiske og militært utdannede sønn.<ref name="Roisman180"/> Følgelig reiste Aleksander tilbake til Makedonia etter rundt seks måneder etter at en familievenn, [[Demaratos]], hadde meklet mellom  far og sønn.<ref>Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy'', s. 75.</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 56.</ref>

I det påfølgende året tilbød [[Pixodaros]], den persiske [[satrap]]en (guvernøren) av [[Karia]] i [[Anatolia]], sin eldste datter til Aleksanders halvbror [[Filip III Arrhidaios|Arrhidaios]].<ref name="Roisman180"/> Både Olympias og flere av Aleksanders venner mente at dette viste at Filip overveide å gjøre Arrhidaios til sin arving.<ref name="Roisman180"/> Aleksander reagerte på tilbudet ved selv å handle ved å sende en medhjelper, Thessalos fra Korint, til Pixodaros for å fortelle satrapen at han ikke burde tilby sin datter til en uekte sønn, men heller til Aleksander. Da Filip fikk høre om dette, stoppet han alle forhandlinger og ga sin sønn en overhaling for hans ønske om å gifte seg med en kvinne fra Karia, da han ønsket en bedre kvinne for ham.<ref name="Roisman180"/> Filip forviste fire av Aleksanders venner, Harpalos, Nearkhos, Ptolemaios og Erigyios, og for å understreke at han fortsatt var misfornøyd, og  krevde at korinterne sendte ham Thessalos i lenker.<ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 27</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 59.</ref><ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander'', s. 71</ref>

== Konge av Makedonia ==
[[Fil:Puget - Diogenes Alexander Louvre.jpg|thumb|right|''La rencontre d'Alexandre et de Diogène de Sinope'' av [[Pierre Puget|Pierre Paul Puget]], 1680, i [[Louvre|Musée du Louvre]].]]
=== Tiltredelse ===
Sommeren [[336 f.Kr.]] ble kong Filip myrdet av kapteinen for sin egen livvakt  i [[Vergina|Aigai]], under et bryllup der hans datter Kleopatra ble viet til Olympias' bror [[Aleksander I av Epirus|Aleksander av Epirus]]. Da morderen Pausanias forsøkte å flykte snublet han og falt, og ble drept av sine forfølgere, inkludert to av Aleksanders venner [[Perdikkas]] og [[Leonnatos]]. Det har siden vært mange spekulasjoner om at Pausanias var betalt av andre for å myrde Filip. Mistanken ble rettet mot de som hadde et åpenbart motiv: Aleksander, Olympias, eller den nykronede persiske keiser, [[Dareios III av Persia]].<ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander'', s. 72–73</ref>

Tjue år gammel ble Aleksander utropt av adelen og hæren som konge.<ref name="McCarty, Nick 2004">McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 30–31</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 61–62.</ref>

=== Stadfestelse av makten ===
[[Fil:Map Macedonia 336 BC-en.svg|thumb|[[Kongeriket Makedonia]] i 336 f.Kr.]]
Aleksander begynte sitt styre ved å eliminere mulige rivaler til tronen. Han fikk en fetter, den tidligere kong [[Amyntas IV av Makedonia|Amyntas IV]] henrettet.<ref name="Roisman 2010 190">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 190</ref> Han fikk også to makedonske prinser fra regionen [[Lynkestis]] drept, men sparte den tredje, [[Aleksander av Lynkestis|Aleksander]]. Olympias fikk Filips andre kone Kleopatra Eurydike brent levende sammen med hennes og Filips datter Europa.. Da Aleksander fikk høre om udåden ble han tilsynelatende rasende. Selv beordret han Attalos drept,<ref name="Roisman 2010 190"/> som kommanderte en framskutt hær i [[Anatolia]].<ref name="Green2007">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great'', s. 5–6</ref> Det var blitt avslørt at Attalos hadde brevvekslet med Demosthenes om muligheten å hoppe av til Athen, og Aleksander vurderte ham  for farlig til at han kunne leve.<ref name="Green2007"/>  Aleksander sparte sin halvbror Arrhidaios, som var mentalt tilbakestående.<ref name="McCarty, Nick 2004"/>

Nyheten om Filips død førte til stor uro og mange stater gjorde opprør, blant dem [[Theben]], [[Athen]], [[Thessalia]], og trakiske stammer nord for Makedonia.  Aleksander  svarte  raskt. Selv om han ble rådet til  å benytte diplomati, samlet han rundt    3 000 makedonske kavalerister og red raskt sørover gjennom Thessalia. Han fant at den thessaliske hæren okkuperte passet mellom fjellene [[Olympos]] og Ossa. Aleksander beordret sine menn til  å ri over Ossa,  og da hæren fra Thessalia våknet dagen etter oppdaget de makedonerne bak seg. De overga seg straks og tilbød sitt kavaleri til Aleksanders hær. Han fortsatte deretter sørover tilPeloponnes.<ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 31</ref><ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander'', s. 104</ref><ref>Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy'', s. 95.</ref>

Aleksander stoppet opp ved [[Thermopylene]], hvor han ble erklært som leder for forbundet [[Amfiktyoni]] før han fortsatte videre sørover mot Korint. Athen søkte om fred og Aleksander benådet opprørerne. Det berømte møtet mellom Aleksander og den kyniske filosofen [[Diogenes fra Sinope]] skal ha skjedd mens Aleksander var i Korint. Da Aleksander spurte filosofen om hva han kunne gjøre for ham, skal Diogenes foraktelig bedt kongen om å gå  til side slik at han ikke blokkerte for solen.<ref>Stoneman, Richard (2004): ''Alexander the Great'', s. 21</ref> Svaret skal ha frydet Aleksander, som skal ha sagt: «Sannelig, om jeg ikke var Aleksander, ville jeg gjerne ha vært Diogenes.»<ref>Dillon, John M (2004): ''Morality and custom in ancient Greece'', s. 187–188</ref> Anekdoten, enten den er sann eller ikke, har blitt tolket forskjellig opp gjennom århundrene. Den tyske filosofen [[Peter Sloterdijk]] i ''Kritik der zynischen Vernunft'' («Kritikk av den kyniske fornuft»; 1983) uttalte at «Den kloke mann (...) snur ryggen til det subjektive prinsippet om makt, ambisjon og trangen etter anerkjennelse. Han er den første som er uhemmet nok til si sannheten til fyrsten.»<ref>Posnock, Ross (2010): «The Earth Must Resume Its Rights» i: Stuhr, John J.: ''100 Years of Pragmatism: William James's Revolutionary Philosophy''. American Philosophy. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-22142-1. s. 69</ref>

I Korint tok Aleksander tittelen ''hegemon'', og som Filip ble han utpekt som øverste hærfører av den kommende krigen mot [[Perserriket]]. Der fikk han også høre at trakerne hadde gjort opprør.<ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 72.</ref>

=== Krigføring på Balkan ===
Før Aleksander krysset over til Asia ville han trygge sine nordlige grenser. Våren 335 f.Kr. rykket han ut for å undertrykke flere opprør. Fra [[Amfipolis]] reiste han østover og inn området til «de uavhengige trakere», og ved det stedet i Balkanfjellene, som romerne kom til å kalle Haemus Mons, angrep og beseiret makedonerne trakiske styrker.<ref>[[Arrianos]], [http://websfor.org/alexander/arrian/book1a.asp I, 1]</ref> Makedonerne marsjerte deretter inn landet til triballerne og beseiret deres hær ved elven [[Rositsa (elv)|Lyginos]] (en sideelv til [[Donau]]) i dagens [[Bulgaria]].<ref>Arrianos, I, 2</ref> Deretter marsjerte Aleksander i tre dager langs Donau, krysset elven og overrasket [[getere|geterne]], en annen trakisk stamme. Han tvang deres hær til å trekke seg tilbake etter det første sammenstøt med det makedonske kavaleriet.<ref>Arrianos, I, 3–4</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 73–74</ref>

Aleksander fikk så bud om at Kleitos, konge av Illyria, og kong Glaukias av taulantiene var i åpent opprør mot hans autoritet. Han marsjerte derfor vestover og inn i  Illyria og beseiret dem begge. Begge herskerne flyktet med sine soldater, og med disse seirene sikret han den nordlige grensen.<ref>Arrianos 1976, I, 5–6</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 77</ref>

Samtidig som han drev krig i nord gjorde Theben og Athen opprør igjen. Straks dro Aleksander  sørover igjen. <ref name="Roisman_192">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 192</ref> Mens de andre greske byene nølte, besluttet Theben å opprettholde motstanden mot Makedonia. Aleksander brente ned byen og fordelte dens områder til de andre byene i [[Boiotia]]. Thebens endeligt fikk Athen til å bøye seg,  og etterlot endelig hele Hellas under Alexanders kontroll .<ref name="Roisman_192"/> Deretter mente Aleksander at han kunne begynne sin store militære kampanje i Asia. Han etterlot [[Antipatros]] for å fungere som regent i sitt sted.<ref name="Roisman_199">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 199</ref>

== Erobringen av Perserriket ==
=== Anatolia ===
[[File:MacedonEmpire.jpg|thumb|450px|Kart over Aleksanders rike og hans ruter.]]
Aleksanders hær krysset [[Dardanellene|Hellespont]]<nowiki/>en i 334 f.Kr. med rundt  48 100 soldater, 6 100 kavalerister, og en flåte på 120 skip med et mannskap på rundt 38 000 menn. De var rekruttert fra Makedonia og en rekke greske byer, leiesoldater og soldater fra Trakia, [[Paionia]], og [[Illyria]] som var underkastet ham.<ref name="Roisman_192"/> [[Arrianos]], som benyttet [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]] som kilde, skrev at Aleksander krysset sundet med mer enn 5 000 hester og 30 000 menn til fots; [[Diodorus Siculus]] benytter omtrent samme antall, men noe ulikt, 5 100 hester og 32 000 menn til fots. Diodorus refererer også til en framskutt hær som  allerede var i Anatolia,  [[Polyainos]] skriver i sitt verk ''Om strategier''<ref>Polyainos: ''Om strategier'', 5.44.4</ref>  at antallet var 10 000 menn, noe som antagelig  var et meget rundt anslagl. Aleksander markerte sin hensikt om å erobre hele Perserriket ved å plante et spyd ned i asiatisk jord og slå fast at han aksepterte Asia som en gave fra gudene.<ref name="Roisman_192"/> Det viste også hans iver etter å vinne seier gjennom krig, i motsetningen til hans far som foretrakk diplomati der det var mulig.<ref name="Roisman_192"/>

Etter en innledende seier mot persiske styrker i [[Slaget om Granikos|slaget ved Granikos]], kunne han den ''24. Daisios'', ( i henhold til den gamle makedonske kalender, hvilket vil si 8. april 334 f.Kr.),<ref>Grzybeck, Ε. (1990): ''Du calendrier macédonien au calendrier ptolémaïque'', Basel, s. 63</ref> akseptere overgivelsen av den persiske provinshovedstaden og skattkammeret i [[Sardis]]. Han fortsatte deretter langs kysten av [[Jonia]], og bevilget selvstyre og [[demokrati]] til byene. Erobringen av [[Milet]]os, holdt av persiske styrker, krevde en omfattende beleiring, samtidig som den persiske flåten truet nær ved. Lengre sør, ved [[Halikarnassos]] i [[Karia]], gjennomførte Aleksander sin første beleiring i stor skala og tvang til sist sin motstandere, leiesoldaten [[Memnon fra Rhodos|Memnon]] fra [[Rhodos]] og Orontobates, den persiske satrapen av Karia, til å flykte sjøveien.<ref>Arrianos, I, 20–23</ref> Aleksander overlot regjeringen av Karia til et medlem av huset Hekatomnos, [[Ada av Karia|Ada]], som formelt adopterte Aleksander som sin sønn.<ref name="arrianosi-23">Arrianos, I, 23</ref>

Fra Halikarnassos fortsatte Aleksander inn i fjellene i Lykia og [[Pamfylia]]s sletter, og sikret seg kontroll over alle kystbyene for å hindre den persiske flåten baser. Fra Pamfylia og videre var det ingen betydelige havner, og Aleksander fortsatte i innlandet. Ved Termessos ved fjellet Solymos stormet han ikke byen,<ref>Arrianos, I, 27–28</ref> og ved den gamle [[Frygia|frygiske]] hovedstaden [[Gordion]] hevdet legenden om ham, i henhold til hans propagandist [[Arrianos]], at han løste den uløselige [[Den gordiske knute|«gordisk knute»]], noe som kunne bare bli gjort, ble det sagt, av den framtidige «konge av Asia».<ref>Arrianos, I, 3</ref> I henhold til legenden hevdet Aleksander at det ikke hadde noe å si hvordan knuten ble løst, og hogde den over med sitt sverd.<ref>Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 351</ref>

=== Levanten og Syria ===
{{hovedartikkel|Slaget ved Issos}}
[[Fil:Battle of Issus mosaic - Museo Archeologico Nazionale - Naples.jpg|right|thumb|250px| Dareios III framstilt (i midten) i kamp mot Aleksander i en gresk avbildning; enten slaget ved Issos eller Gaugamela]]
[[Fil:Batalla de Gaugamela (M.A.N. Inv.1980-60-1) 02.jpg|thumb|250px|right| Dareios' flukt etter slaget ved Gaugamela, elfenbeinsrelieff fra 1700-tallet.]]
Våren 333 f.Kr. krysset Aleksander [[Taurusfjellene]] og kom ned i [[Kilikia]]. Etter en lang pause grunnet sykdom kunne han fortsette marsjen mot Syria. Der ble han utmanøvrert av [[Dareios III av Persia]]s betydelig større hær, og han marsjerte tilbake til Kilikia. I november møttes de greske og persiske hærene i [[slaget ved Issos]]  i det  sørlige Anatolia. Aleksander stilte med  40 850 menn mot en betydelig større persisk hær på 50 000 til 100 000 menn. Aleksander hadde valgtut  stedet, der han ventet på perserne. Han håpet å møte Dareios' i et trangt pass mens perserne bevegde seg nordover, men Dareios valgte istedet å marsjere rundt fjellene og komme inn bak Aleksanders posisjon. Aleksander ble da tvunget til å angripe direkte mot perserne. Han ledet selv kavaleriet på høyre flanke,  det thessalianske kavaleriet sto til venstre med falanksen i midten, ledet av [[Parmenion]]. Dareios posisjonerte seg i midten hos sine beste infanterister. Det persiske kavaleriet angrep først Parmenion. Aleksander ledet et angrep til fots og skar en åpning gjennom den persiske linjen. Deretter steg han opp på sin hest og ledet sitt kavaleri  direkte mot Dareios,  som flyktet fra slagmarken. Dette fikk hans hær til å bryte sammen. Dareios flyktet fra sin hustru, to døtre, sin mor [[Sisygambis]], og sin store skattekiste.<ref>Arrianos, I, 11–12</ref> Han tilbød deretter en fredsavtale hvor han overga de landområder han allerede hadde tapt og løsepenger på 10 000 talenter for sin familie.

{{sitat|Da kong Dareios sendte ham [Aleksander] et brev hvor han ba ham akseptere 10 000 talenter for å få utlevert fangene, han overga alt land vest for elven Eufrat,tilbød en av døtrene i ekteskap og vennskap og allianse, viste Aleksander betingelsene til sine følgesvenner. «Om jeg var Aleksander,» sa Parmenion, «ville jeg akseptere disse betingelser.» «Og det ville jeg,» svarte Aleksander, «om jeg var Parmenion.»|Plutark, ''Livet til Aleksander'', 29,4<ref>Sitert etter Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World'', Penguin, s. 229</ref>}}

Aleksander ga Dareios det svar at ettersom han nå var konge av Asia var det ham alene som avgjorde fordeling av territorier.

Aleksander tok så  Syria og det meste av  Levanteni besittelse.<ref name="arrianosi-23"/> I det påfølgende året, 332 f.Kr., kom han til  havnebyen [[Tyr]], som nektet å overgi seg. Etter en 10 måneder lang beleiring ble byen erobret.<ref>Gunther, John (2007): ''Alexander the Great'', s. 84</ref> Aleksander massakrerte alle mennene i militær alder og solgte kvinnene og barna som [[slave]]r.<ref>Sabin, P; van Wees, H; Whitby, M (2007): ''The Cambridge History of Greek and Roman Warfare'', s. 396</ref>

=== Egypt ===
[[Fil:Name of Alexander the Great in Hieroglyphs circa 330 BCE.jpg|thumb|Aleksanders navn i egyptiske [[hieroglyf]]er (skrevet fra høyre mot venstre), ca. 330 f.Kr., Egypt. [[Louvre]].]]
Etter at Aleksander ødela [[Tyr]], overga  alle byene på veien til Egypt seg. En senere tradisjon har nedtegnet hans innmarsj i [[Jerusalem]]. I henhold til den [[Jøder|jødiske]] historikeren [[Josefus]] <ref name="Josefus">Josefus: ''Ioudaike archaiologia'' (Jødisk forhistorie), XI, 337 viii, 5</ref> ble Aleksander vist profetien i ''[[Daniels bok]]'', formodentlig kapittel 8, som beskriver en mektig gresk konge som ville erobre Det persiske rike.<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/nettbibelen?query=yboVuICisHm678kjoru+/5XWY26WgLfsmZFPRnt7uFjIx2ohElHXxqq7M2WvcLSC ''Daniels bok 8'']</ref> Han sparte Jerusalem og marsjerte videre sørover og inn i [[Oldtidens Egypt|Egypt]].<ref name="Josefus"/> Imidlertid møtte han motstand ved [[Gaza]]. [[Festning]]en var tungt befestet og bygd på en høyde, noe som krevde en ny beleiring. «Hans ingeniører pekte ut for ham at på grunn av høyden ville det være umulig... Det ansporet Aleksander enda mer til å forsøke.»<ref>Arrianos, II, 26</ref> Etter tre mislykkede angrep ble festningen erobret, men ikke før Aleksander selv fikk et alvorlig sår i skulderen. Som i Tyr ble alle voksne menn henrettet mens kvinner og barn ble solgt til slaveri.<ref>Arrianos, II, 26–27</ref>

Aleksander fortsatte videre inn i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] i andre halvdel av 332 f.Kr. Han ble tatt imot som en frigjører.<ref>Ring et al. (1994): ''International Dictionary of Historic Places'', s. 49, 320</ref> Han ble utpekt som en sønn av guden [[Amun]] ved orakelet i [[Siwa]]oasen vest i [[Den libyske ørken]]en.<ref>Bosworth, A.B. (1988): ''Conquest and Empire'', s. 71–74</ref> Siden ble ''Zevs-Ammon'' referert til som hans sanne far, og etter hans død ble mynter preget med hans avbildning og med et bukkehorn som et symbol på hans fruktbarhet.<ref>Dahmen, Karsten (2007): ''The Legend of Alexander the Great'', s. 10–11</ref> I løpet av hans tid i Egypt grunnla han en by som han kalte opp etter seg selv, [[Alexandria]], og den kom til å bli en blomstrende hovedstad i [[det ptolemeiske kongedømme]] etter hans død.<ref>Arrianos, III, 1</ref>

=== Assyria og Babylonia ===
* ''Se hovedartikkel, [[Slaget ved Gaugamela]]''

Etter å ha forlatt Egypt i 331 f.Kr. marsjerte Aleksander østover og inn i [[Mesopotamia]]. Ved [[Slaget ved Gaugamela|Gaugamela]], i nærheten av dagens by [[Arbil]] i [[irak]]iske [[Kurdistan]] møtte han Dareios' hær. Denne gangen hadde den persiske kongen forberedt seg godt, men det hjalp ikke. Selv om Aleksander var langt underlegen i antall klarte han likevel å vinne en avgjørende seier grunnet sin overlegne taktikk og sin hærs dyktighet. Parmenion erobret det persiske bagasjetoget mens Aleksander og hans livvakter forfulgte den flyktende Dareios. Det var et katastrofalt nederlag for perserne og et av Aleksanders største seire. Dareios greide å unnslippe med en mindre styrke. Han håpet å samle en ny hær i [[Baktria]], men hans autoritet var betydelig svekket.<ref>Prevas, John (2004): ''Envy of the Gods: Alexander the Great's Ill-Fated Journey across Asia''. Da Capo Press, s. 69.</ref>

=== Persia ===
[[Fil:2persian gate wall.JPG|thumb|Den persiske port; veien ble bygget på 1990-tallet.]]
Fra Babylon dro Aleksander til [[Susa]], [[akamenide-dynastiet]]s hovedstad, og tok dets skattekammer i besittelse.<ref name="arrianos_iii_16">Arrianos, III, 16</ref> Han sendte det meste av hæren til den persiske seremonielle hovedstaden [[Persepolis]] via [[Den persiske kongeveien|kongeveien]]. Aleksander tok sammen med utvalgte tropper på rundt 14 000  en mer direkte rute til byen. Han stormet passet til den persiske port (i dagens [[Zagrosfjellene]]) som hadde blitt blokkert av en persisk hær ledet av satrapen Ariobarzanes,  som forsøkte seg med den siste motstanden mot grekerne. Det persiske motstanden holdt Aleksander tilbake  i flere uker og førte til mange falne før Aleksander overlistet motstanden. Ariobarzanes ble antagelig drept i kampene. Aleksander marsjerte deretter så raskt han kunne til Persepolis der skattekammeret ble plyndret.<ref>Arrianos, III, 18</ref>

Da han ankom Persepolis tillot Aleksander sine tropper å plyndre og herje byen i flere dager.<ref>Foreman, Laura (2004): ''Alexander the conqueror'', s. 152</ref> Han oppholdt seg i Persepolis i fem måneder.<ref name="Morkot_121">Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas'', s. 121</ref> I løpet av dette oppholdet brøt det ut en brann i den østlige delen av palasset til [[Xerxes I av Persia|Xerxes]] og spredte seg til resten av byen. Mulige årsaker kan være et uhell i fylla, eller en bevisst hevn for brenningen av [[Akropolis (Athen)|Akropolis]] i [[Athen]] under Xerxes' [[Perserkrigene|andre krig]].<ref>Hammond, N.G.L. (1983): ''Sources for Alexander the Great'', s. 72–73</ref> Plutark gjenfortalte en anekdote hvor Aleksander stoppet opp foran en veltet statue av Xerxes, og tiltalte den:

{{sitat|Skal jeg gå forbi og la deg ligger her på grunn av de krigene du førte mot Hellas, eller skal jeg reise deg opp igjen for din storhet og dine øvrige dyder?|Plutark<ref>O'Brien, John Maxwell (1994): ''Alexander the Great: The Invisible Enemy: A Biography''. Psychology Press. ISBN 978-0-415-10617-7, s. 104.</ref>}}

=== Rikets fall og Østen ===
[[Fil:AlexanderCoin.jpg|thumb|Sølvmynt av Aleksander som bærer løvehodet til [[Herakles]], [[British Museum]].]]
Aleksander jaget deretter Dareios, først til [[Media (region)|Media]], og deretter til Partia.<ref>Arrianos, III, 19–20.</ref> Den persiske kongen kontrollerte ikke lenger sin egen skjebne, og ble tatt til fange av [[Bessos]], hans slektning og satrap i [[Baktria]].<ref>Arrianos, III, 21.</ref> Da Aleksander nærmet seg fikk Bessos sine menn til å stikke ned Dareios, ga ham et dødelig sår og etterlot ham på en håndkjerre. Bessos erklærte seg selv som Dareios' etterfølger under navnet Artaxerxes V før han trakk seg tilbake til Sentral-Asia for derfra å føre geriljakrig mot Aleksander.<ref>Arrianos, III, 21, 25.</ref> Da Aleksander fant Dareios' døende eller død tok han perserkongens signetring og ga ham en verdig begravelse ved siden av hans slektninger.<ref>Arrianos, III, 22.</ref> Aleksander hevdet at den døende Dareios hadde navngitt ham selv som etterfølger,<ref>Gergel, Tania, red. (2004): ''The Brief Life and Towering Exploits of History's Greatest Conqueror'', s. 81</ref> og enten denne påstanden er ren [[propaganda]] eller ikke, regnes [[akamenide-dynastiet]] som avsluttet med Dareios' død.<ref>[http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander10.html «The end of Persia»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander10.html |date=20160316211044 }}. ''Livius''.</ref>

Aleksander betraktet Bessos som en simpel tronraner og satte avsted for å nedkjempe ham. Denne militære kampanjen, opprinnelig ment kun for å eliminere Bessos, ble en storstilt tur gjennom hele Sentral-Asia. Underveis opprettet han en rekke nye byer, alle kalt for Alexandria, blant disse var Alexandria Arakhosia, nå hetende [[Kandahar]], i [[Afghanistan]], og Alexandria Eskhata («Den ytterste» Alexandria) i dagens [[Tadsjikistan]]. Krigføringen tok Aleksander gjennom Media, Partia, Aria (vestlige Afghanistan), Drangiana, Arakhosia (sørlige og sentrale Afghanistan), Baktria (nordlige og sentrale Afghanistan), og Skytia.<ref>Arrianos, III, 23–25, 27–30; IV, 1–7.</ref>

Spitamenes, som holdt den udefinerte posisjonen som [[satrap]] i [[Sogdiana]], forrådte i 329 f.Kr. Bessos til [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]], som tilhørte blant Aleksanders trofaste [[Kompanjong-kavaleriet|følgesvenner]].Bessos ble raskt henrettet.<ref>Arrianos, III, 30.</ref> Ved et senere tidspunkt da Aleksander var i [[Syr-Darja|Jaxartes]] for å ta seg av et fiendtlig streiftokt fra en nomadestamme, gikk imidlertid Spitamenes til opprør i Sogdiana. Aleksander beseiret personlig [[Skytia|skytere]] i [[slaget ved Jaxartes]] og satte umiddelbart  i gang en militær kampanje mot Spitamenes, og beseiret ham i slaget ved Gabai. Etter nederlaget ble Spitamenes drept av sine egne menn, som deretter forsøkte å inngå en fredsavtale med Aleksander.<ref>Arrianos, IV, 5–6, 16–17.</ref>

=== Problemer og sammensvergelser ===
[[Fil:The killing of Cleitus by Andre Castaigne (1898-1899) reduced.jpg|thumb|«Drapet på Kleitos», stikk av André Castaigne 1898–1899.]]
I løpet av denne tiden begynte Aleksander å ta til seg en del persiske elementer ved sitt hoff, både klær og kulturelle skikker, blant annet skikken med ''[[proskynesis]]'', enten en symbolsk kyssing av hånden, eller hvor man kneler og legger armene foran seg i total underkastelse slik persere viste for deres sosialt overordnete.<ref name="arrianos_vii_11">Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book7a.asp VII, 11]</ref> For europeere som grekerne var en slik ydmykende underkastelse ikke akseptabelt, og mente det innebar at Aleksander selv oppkastet seg til guddom ved å kreve det. Det kostet ham sympatien til mange av hans landsmenn, og til sist oppga Aleksander denne skikken.<ref name="morkot_111">Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas'', s. 111</ref>

En sammensvergelse for å myrde Aleksander ble avslørt, og en av hans offiserer, [[Filotas]], ble henrettet da han ikke hadde alarmert Aleksander. Ved å henrette sønnen ble det nødvendig å drepe faren, og således ble [[Parmenion]], som hadde ansvaret for å vokte skattekammeret ved Ekbatana, drept på Aleksanders ordre, for å forhindre forsøk på hevn. Mest beryktet er at Aleksander selv personlig drepte Kleitos Svarte, mannen som hadde reddet hans liv ved [[slaget ved Granikos|Granikos]]. Det skjedde under et fyllekalas i [[Samarkand|Marakanda]] (dagens [[Samarkand]] i [[Usbekistan]]) hvor Kleitos hadde anklaget Aleksander for flere dårlige avgjørelser, og særlig hadde han glemt den makedonske væremåten til fordel for en korrupt orientalsk livsstil.<ref>Gergel, Tania, red. (2004): ''The Brief Life and Towering Exploits of History's Greatest Conqueror'', s. 99</ref> Aleksanders antikke biografer omtalte raseriutbruddet ulikt: [[Quintus Curtius Rufus|Curtius]] framhevet Aleksanders økende svakhet for utsvevelser og fyll hvor asiatisk luksus og servilitet fikk ham til å drepe sin landsmann. Arrianos glattet over hendelsen og synes å overføre vel så mye av skylden på Kleitos selv.<ref name="Burrow_62">Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', London: Penguin, s. 62</ref>

Senere under krigføringen i Sentral-Asia ble en ny sammensvergelse mot Aleksanders liv avslørt, denne gangen anstiftet av hans egen kongelige pasje. Hans egen offisielle historiker og kronikør, [[Kallisthenes]] fra [[Olynthos]], nevø og elev av Aristoteles, ble innblandet i sammensvergelsen, og ble kastet i fengsel hvor han senere døde. Imidlertid er det mer sannsynlig at Kallisthenes allerede hadde mistet Aleksanders velvilje ved at historikeren var blant dem som kritisert kongen for å introdusere den servile skikken med proskynesis.<ref>Heckel, Waldemar; Tritle, Lawrence A, red. (2009): ''Alexander the Great: A New History'', s. 47–48</ref>

=== Makedonia i Aleksanders fravær ===
Da Aleksander satte i gang angrepet på Perserriket etterlot han sin hærfører [[Antipatros]] med ansvaret for Makedonia. Han var en erfaren militær og politisk leder, og en del av Filips «gamle garde».<ref name="Roisman_199"/> Aleksanders rasering av bystaten [[Theben (Hellas)|Theben]] sikret at resten av Hellas forholdt seg rolig i hans fravær.<ref name="Roisman_199"/> En militær kampanje ble utløst av den spartanske kong [[Agis III av Sparta|Agis III]] i 331 f.Kr. Antipatros beseiret  og drepte hami [[slaget ved Megalopolis]].<ref name="Roisman_199"/> Antipatros overlot til [[Korint-ligaen]] å avgjøre om Sparta skulle straffes. Ligaen videresendte spørsmålet til Aleksander, som besluttet å tilgi byen.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 201</ref> Det var også betydelig friksjon mellom Antipatros og Aleksanders mor Olympias. Begge henvendte seg til Aleksander for å klage på den andre.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 202</ref>

I det store og hele hadde Hellas en periode med fred og framgang mens Aleksander drev krig i Asia.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 203</ref> Aleksander sendte tilbake enorme verdier fra sine erobringer, og  stimulerte økonomien og økte handelen over hele hans nye rike.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 205</ref> Imidlertid førte Aleksanders behov for  nye soldater og migrasjonen av makedonere og grekere over hele hans rike til redusert arbeidskraft i Makedonia, og i stor grad svekket det landet i årene etter Aleksander, og til sist førtedet  til at det ble underlagt [[Romerriket]].<ref name="Roisman186"/>

== Invasjon av India ==
=== Plyndring inn i det indiske subkontinent ===
[[Fil:The phalanx attacking the centre in the battle of the Hydaspes by Andre Castaigne (1898-1899).jpg|thumb| Falanksen i midten av [[slaget ved Hydaspeselven]], illustrasjon av André Castaigne (1898–99).]]
Etter at Spitamenes var død, og Aleksander hadde giftet seg med den [[Baktria|baktriske]] prinsessen Roxana for å befeste forholdene til sine nye [[satrap]]er, vendte han oppmerksomheten mot [[det indiske subkontinent]]. Han inviterte høvdingene til satrapen [[Gandhara]] i nord for hva som i dag er Pakistan til å komme til seg og underkaste seg hans overhøyhet. [[Ambhi|Omphis]] (også omtalt som Taxiles), (hans indiske navn var [[Ambhi|Ambhi Kumar]],) aksepterte innbydelsen. Han var hersker av [[Taxila]], et rike som strakte seg fra elven [[Indus]] og til elven [[Jhelum (elv)|Hydaspes]] (Jhelum). Høvdingene til en del klaner i fjellene nektet å bøye seg.<ref name="Tripathi_118">Tripathi, Rama Shankar (1999): ''History of Ancient India'', s. 118–121</ref> Ambhi skyndte seg med å berolige Aleksander og kom med rike gaver, og plasserte seg selv og alle sine militære styrker til hans rådighet. Aleksander ikke bare ga Ambhi hans tittel tilbake og egne gaver, men også en garderobe av «persiske drakter, ornamenter av gull og sølv, 30 hester og 1000 talenter i gull». Ambhi hjalp  [[Hefaistion]] og [[Perdikkas]] med å bygge en bro over Induselven, støttet troppene med forsyninger, og tok imot Aleksander selv og hele hans hær i sin hovedstad i Taxila hvor han viste den største gjestemildhet.

Vinteren 327-326 f.Kr. ledet Aleksander personlig en militær kampanje mot ulike stammefolk i fjellene i hva som i dag er [[Afghanistan]] og [[Pakistan]].<ref>Narain, A.K. (1965): ''Alexander the Great'', s. 155–165</ref> I et heftig sammenstøt ble han såret i skulderen av en pil, men gikk deretter mot festninger i Massaga, Ora og Aornos.<ref name="Tripathi_118"/> Festningen ved Massaga ble erobret etter dager med kamp. Denne gang ble  Aleksander såret i ankelen. I henhold til [[Quintus Curtius Rufus|Curtius]]: «Ikke bare drepte Aleksander hele befolkningen i Massaga, men reduserte også alle bygningene til ruiner.»<ref>McCrindle, J.W. (1997): «Curtius», s. 229</ref> En lignende massakre fulgte ved Ora. I kjølvannet av Massaga og Ora flyktet mange av de innfødte til Aornos. Aleksander fulgte etter og beleiret og erobret den strategiske festningen etter fire blodige dager.<ref name="Tripathi_118"/>

Etter Aornos krysset Aleksander [[Indus]]elven og kjempet og vant det store [[slaget ved Hydaspeselven]] i 326 f.Kr. ved [[Jhelum (elv)|Jhelum-elven]] i dagens [[Pakistan]]. Ambhi støttet ham med en styrke på 5000 menn, og deltok slaget. Aleksander seiret over en indisk hær ledet av  kong [[Poros av Pauravas|Poros]],<ref>Poros er hans greske navn, det indiske er ikke kjent.</ref> men hadde store tap. Seieren var avgjørende og fikk historisk betydning ved at det åpnet opp for gresk innflytelse i området i århundrer. Forsøket med å erobre verden utenfor Perserriket, med å annektere asiatiske områder østover, med å marsjere inn i utkanten av den kjente verden, ble forklart med at Aleksander fant [[eføy]] i fjellene nord for [[Khyberpasset]]. Det var en plante som var assosiert med den greske guddommen [[Dionysos]], og som  Aleksander brukte som argument til følge i fotsporene til den greske guden. Ettersom det ikke eksisterte noe tidligere [[legende]]r som knyttet Dionysos til India, ble nye legender ble lagt til de tidligere som forklarte at guden hadde brakt (gresk) sivilisasjon til det indiske subkontinentet i fjern fortid. Aleksanders erobringer ble således rettferdiggjort ved at de gjeninnførte gresk styre over inderne.<ref name="Price149">Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): ''The Birth of Classical Europe'', London: Penguin, s. 149</ref>

Etter seieren ble Ambhi sendt av Aleksander for å ta Poros til fange. Ambhi ville drepe sin gamle fiende, men Aleksander gikk i mellom og forsonte de gamle rivalene. Aleksander inngikk en allianse med den beseirede Poros, som ble hans satrap i området. Ambhi, som bidro ivrig til å utstyre en flåte på elven Hydaspes, fikk styre alt land mellom denne elven og Indus. Aleksander grunnla to byer på motsatt side av elven Hydaspes, en ble hetende [[Bukefalia]] til minne om hans nylig avdøde trofaste hest.<ref>Gergel, Tania, red. (2004): ''The Brief Life and Towering Exploits'', s. 120</ref> Den andre var Nikaea («Seier»), antatt å ha vært lokalisert ved dagens by Mong i [[Punjab]].<ref>Worthington, Ian (2003): ''Alexander the Great'', s. 175</ref>

=== Opprør i hæren ===
[[Fil:AlexanderConquestsInIndia.jpg|thumb|Aleksanders invasjon og rute på det indiske subkontinentet.]]
Øst for Poros' kongerike, i nærheten av elven [[Ganges]], lå [[Nandariket]] (nordlige [[India]]) og lenger øst lå [[Gangaridairiket]] (dagens [[Bangladesh]]). I frykt for å møte enda større hærer og utmattet av flere år med krig, gjorde Aleksanders hær mytteri ved elven Hyphasis og nektet å marsjere lengre øst. Denne elven markerer således det østlige punkt for Aleksanders erobringer.

{{sitat|Deres strid med Poros svekket motet til makedonerne og stanset deres ytterligere framgang inn i India. Da Aleksander  insisterte på å krysse elven Hyphasis også motsatte de seg det på det voldeligste. For å slå tilbake en fiende kunne de mønstre bare tjue tusen infanterister og to tusen ryttere (...) mens bredden på andre siden var dekket av tallrike krigere og ryttere. De ble fortalt at (...) det ventet dem åtti tusen ryttere, to hundre tusen fotsoldater, åtte tusen stridsvogner, seks tusen eller endatil åtte tusen krigselefanter.|Plutark.<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.01.0243:chapter=62&highlight=ganges LXII, 1]</ref>}}

Ytterligere en årsak var en geografisk misforståelse mht grekernes verdensoppfattelse. Grekerne trodde at [[Indiahavet]] var en innsjø og at Induselven var knyttet til den øvre løpet av [[Nilen]]. Ved å nå fram til [[Punjab]] kunne de seile nedover strømmen og nå fram til [[Middelhavet]]. Denne oppfattelsen var opprinnelig "bekreftet" ved tilstedeværelsen av [[Lotusrot|lotusblomster]] og [[krokodille]]r i Indus, på samme måte som i Nilen. Siden 400-tallet f.Kr. var greske botanikere av den oppfatning at bestemt [[Flora (botanikk)|flora]] og [[fauna]] var unik for bestemte områder i verden, og det var velkjent at lotus og krokodiller kunne bare bli funnet i Nilen. Da sannheten om den egentlige geografien ble åpenbart for Aleksanders hær, ble det rett og slett for mye. De nektet å fortsette videre østover.<ref>Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): ''The Birth of Classical Europe'', London: Penguin, s. 147-148</ref>

Aleksander forsøkte å overtale sine soldater til marsjere videre, men hans general [[Koinos (hærfører)|Koinos]] bønnfalt ham om å endre mening og vende om; mennene sa han, «lengtet etter å se igjen sine foreldre, hustruer og barn, sitt hjemland.» Aleksander måtte til sist gi seg og vendte om sørover langs Indus. Langs veien erobret han Malhi (dagens by [[Multan]] i [[Pakistan]]) og angrep indiske folk underveis, og Aleksander fikk seg en ny skade under en beleiring.<ref>Tripathi, Rama Shankar (1999): ''History of Ancient India'', s. 137–138</ref>

Aleksander sendte det meste av hæren til [[Kermān (provins)|Karmania]] (dagens sørlige Iran) med general [[Krateros]]. Han skaffet seg en flåte for å kunne utforske kysten av [[Persiabukten]] ved sin offiser [[Nearkhos]] mens han selv ledet resten av hæren tilbake til Persia gjennom en langt vanskeligere og mer strabasiøs rute langs ørkenen i [[Gedrosia]] og [[Makran]].<ref>Tripathi, Rama Shankar (1999): ''History of Ancient India'', s. 141</ref> Aleksander nådde fram til Susa i 324 f.Kr., men underveis hadde mange av hans menn dødd under strabasene i ørkenen.<ref>Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece'', s. 9</ref>

== Siste år i Persia ==
[[Fil:Alexander and Hephaestion.jpg|thumb|left|Byster av Aleksander (venstre) og [[Hefaistion]] (høyre).]]
Da Aleksander oppdaget at mange av hans satraper og militære guvernører ikke hadde oppført seg slik han hadde forventet i sitt fravær, begynte han å henrette de han kom over på vei mot [[Susa]].<ref>Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book6b.asp VI, 27]</ref><ref name="arrianosvii4">Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book7a.asp VII, 4]</ref> Som en gest av takknemlighet for sine soldater betalte han deres gjeld, og annonserte at han ville sende aldrende og uføre veteraner tilbake til Makedonia, ledet av [[Krateros]]. Hans soldater misforsto hans hensikt og gjorde mytteri i byen [[Opis]] i Babylonia (ikke langt fra dagens  [[Bagdad]]). De nektet å bli sendt av sted og kritiserte samtidig hans tilpasning til persiske klær og skikker, og at persiske soldater og offiserer var kommet inn i de makedonske enhetene.<ref>Worthington, Ian (2003): ''Alexander the Great'', s. 307–308</ref>

[[Fil:Valenciennes, Pierre-Henri de - Alexander at the Tomb of Cyrus the Great - 1796.jpg|thumb|330px|Maleri av Aleksander ved Kyros den store' skjendende grav.]]
Etter tre dager hvor mennene nektet å gi seg, ga Aleksander perserne kommandoposter i hæren og ga makedonske militære titler på persiske enheter. Deretter ofret han til velkjente greske guder og mennene ba om tilgivelse, noesom Aleksander aksepterte. Det ble holdt en stor fest for flere tusen av hans menn hvor de spiste sammen.<ref name="Roisman194">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 194</ref> I et forsøk på smelte sammen en varig harmoni mellom de makedonske og persiske undersåttene arrangerte Aleksander et massebryllup for sine senioroffiserer hvor de ble giftet med persiske adelskvinner ved Susa. Det synes som om at det var få av disse ekteskapene som varte mer enn et år.<ref name="arrianosvii4"/> I mellomtiden, etter at han hadde kommet tilbake til Persia, fikk Aleksander vite at vokterne ved graven til [[Kyros den store]] i [[Pasargadae]] hadde skjendet den. Han fikk dem øyeblikkelig henrettet.<ref>Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book6b.asp II, 29]</ref> Aleksander beundret Kyros, fra  tidlig alder hadde han lest [[Xenofon]]s ''Kyropedia'' (gresk: Κύρου παιδεία, ''Kúrou paideía'', «Kyros' utdannelse»), et tidlig [[fyrstespeil]] som beskrev Kyros' heltemot i krig og hans styre som konge og lovgiver.<ref name="Wilcken">Wilcken, Ulrich (1967): [https://books.google.com/?id=WiSZM-LYsk4C&pg=PA146&lpg=PA146&dq=Alexander+admiration+of+cyrus#v=onepage&q=Alexander%20admiration%20of%20cyrus&f=false ''Alexander the Great'']. W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-00381-9. s. 146</ref> I løpet av hans besøk til Pasargadae beordret Aleksander sin arkitekt [[Aristobulos fra Kassandreia|Aristobulos]] til å  restaurere og dekorere det indre av graven til Kyros.<ref name="Wilcken"/>

Etterpå reiste Aleksander til [[Ekbatana]] for overta hovedmengden av det persiske skattkammeret. Der døde hans nærmeste venn og muligens sengekamerat, [[Hefaistion]]<nowiki/>av sykdom eller muligens forgiftning.<ref name="arrianosvii14">Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book7a.asp VII, 14]</ref><ref>Berkley, Grant (2006): ''Moses in the Hieroglyphs'', s. 101</ref> Aleksander ble forferdet over Hefaistions død, og han beordret forberedelser til et kostbart gravbål i Babylon foruten også en bestemmelse om offentlig sørging.<ref name="arrianosvii14"/> Tilbake i Babylon begynte han å planlegge en ny rekke av militære kampanjer, begynnende med en invasjon av [[Arabia]], men han fikk ikke sjanse til å virkeliggjøre dem da han døde kort tid etter.<ref>Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book7b.asp VII, 19]</ref>

== Død og etterfølgere ==
[[Fil:Babylonian astronomical diary recording the death of Alexander the Great (British Museum).jpg|thumb|En babylonisk astronomisk dagbok i kileskrift (ca. 323–322 f.Kr.) som nedtegner Aleksanders død ([[British Museum]], London)]]
[[Fil:Mid-nineteenth century reconstruction of Alexander's catafalque based on the description by Diodorus.jpg|thumb|En framstilling fra 1800-tallet av Aleksaners gravprosesjon basert på Diodorus.]]
Aleksander døde enten den 10. eller 11. juni 323 f.Kr. i palasset til [[Nebukadnesar II]] i Babylon, 32 år gammel.<ref>Depuydt, Leo (1997): «The Time of Death of Alexander the Great: 11 June 323 BC, ca. 4:00-5:00 PM» i: ''Die Welt des Orients'' '''28''', s. 117-135</ref> Det er to forskjellige versjoner til Aleksanders død og detaljene skiller seg en del fra hverandre. I Plutarks redegjørelse ble Aleksander i rundt fjorten dager før han døde underholdt av [[Nearkhos]], en av hans hærførere og skipskapteiner. Han tilbrakte også natten og den neste dagen med å drikke sammen med [[Medios fra Larissa]].<ref name="plutarkLXXVV1">Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D75 LXXV, 1]</ref> Deretter fikk han en feber som ble stadig verre og til sist kunne han ikke lenger snakke. Hans fotsoldater ble nervøse av hans fravær og for hans helse, og til sist fikk de lov til marsjere forbi ham mens han taust vinket til dem.<ref>Wood, Michael (2001): ''In the Footsteps of Alexander the Great'', s. 2267–2270.</ref> I den andre framstillingen fortalte Diodorus at Aleksander ble rammet av en smerte etter å ha drukket en stor bolle med ublandet vin til ære for [[Herakles]]. Deretter fulgte 11 dager hvor han var svak, han utviklet feber og døde etter mye lidelse.<ref name="DiodorusXVII117">Diodorus Siculus, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D75 XVII, 117]</ref> Arrianos nevnte også dette som et alternativ, men Plutark avviste bestemt denne påstanden.<ref name="plutarkLXXVV1"/>

Gitt den makedonske adelens tilbøyelighet til å myrde sine herskere,<ref>Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 1–2</ref> omtales uærlig spill i tallrike redegjørelser av hans død. [[Diodorus Siculus]], [[Plutark]], [[Arrianos]], og [[Junianus Justinus]] nevner alle teorien om at Aleksander ble forgiftet. Justinus hevdet at Aleksander var et offer for en sammensvergelse med gift, Plutark avviste det som en fabrikasjon,<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.01.0243:chapter=77&highlight=poisoning LXXVII, 1]</ref> mens både Diodorus og Arrianos noterer at de nevner det kun for at fortellingen skal være fullstendig.<ref name="DiodorusXVII117"/><ref name="arrianosVII27">Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book7b.asp VII, 27]</ref> De ulike fortellingene er uansett rimelig i overensstemmelse med å peke på [[Antipatros]], nylig fjernet som visekonge av Makedonia, og på kant med [[Olympias]], som leder av den påståtte sammensvergelsen. Kanskje forsto Antipatros ved at han ble tilkalt til [[Babylon]] at det var et varsku for en kommende henrettelse,<ref name="green23-24">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 23–24</ref> og etter å ha sett skjebnen til [[Parmenion]] og [[Filotas]],<ref name="DiodorusXVII118">Diodorus Siculus, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Diod.+17.118.1 XVII, 118]</ref> skal Antipatros etter sigende ha sørget for at Aleksander ble forgiftet ved hjelp av sin sønn Iollas, som var Aleksanders vinskjenker.<ref name="arrianosVII27"/><ref name="DiodorusXVII118"/> Det var til og med et forslag at selv [[Aristoteles]] skal ha deltatt.<ref name="arrianosVII27"/>

Det sterkeste argumentet mot teorien om forgiftning er det faktum at det gikk tolv dager fra han ble syk til han døde; slike langvarige forgiftninger var antagelig ikke tilgjengelig.<ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander'', kapitel 32.</ref> I en undersøkelse av Aleksanders død, produsert av [[BBC]] i 2003, foreslo Leo Schep fra New Zealand National Poisons Center planten hvit julerose (''Veratrum album''), som var kjent i [[antikken]], og ''kan'' ha vært benyttet for å forgifte Aleksander.<ref>[http://www.royalsociety.org.nz/2003/10/16/alexander/ «NZ scientist's detective work may reveal how Alexander died»]   {{Wayback|url=http://www.royalsociety.org.nz/2003/10/16/alexander/ |date=20140116141707 }}. ''The Royal Society of New Zealand'' (Dunedin). 16. oktober 2003.</ref><ref>Cawthorne, Nigel (2004): ''Alexander the Great'', s. 138.</ref><ref>Bursztajn, Harold J (våren 2005): [http://www.forensic-psych.com/articles/artDeadMenTalking.php «Dead Men Talking»] i: ''Harvard Medical Alumni Bulletin''</ref> I en artikkel i tidsskriftet ''Clinical Toxicology'' foreslo nevnte Leo Schep i 2014 at Aleksanders vin ''kan'' ha vært forsynt med hvit nyesrot (''Veratrum album''), en plante i [[giftliljefamilien]]. Det vil ha frambrakt symptomer på forgiftninger som ville ha vært overens med hendelsene som beskrevet i de senere [[aleksanderroman]]ene.<ref name="Schep">Schep, L.J.; Slaughter, R.J.; Vale, J.A.; Wheatley, P (Januar 2014): «Was the death of Alexander the Great due to poisoning? Was it Veratrum album?» i: ''Clinical Toxicology'' '''52''' (1): 72–7. doi:[https://dx.doi.org/10.3109%2F15563650.2013.870341 10.3109/15563650.2013.870341]. PMID [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24369045 24369045]</ref> Denne planten kan gi en forgiftning som har et forlenget sykdomsforløp og er således et mulig virkemiddel.<ref name="Schep"/><ref>Bennett-Smith, Meredith (14. januar 2014): [http://www.huffingtonpost.com/2014/01/13/alexander-the-great-poisoned-toxic-wine_n_4591553.html «Was Alexander The Great Poisoned By Toxic Wine?»] i; ''The Huffington Post''</ref> Ytterligere en forklaring på forgiftning ble fremmet i 2010 som var sammenfallende med forgiftning ved vann fra elven Styx (dagens elv [[Mavroneri]] i Hellas) ved at den inneholder ''calicheamicin'', en farlig kjemisk sammensetning frambrakt av bakterier.<ref>Squires, Nick (4. august 2010): [http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/greece/7924855/Alexander-the-Great-poisoned-by-the-River-Styx.html «Alexander the Great poisoned by the River Styx»] i: ''The Daily Telegraph'' (London).</ref>

Det har også vært forklart med flere naturlige årsaker (sykdommer), inkludert malaria og [[tyfoidfeber]]. En artikkel fra 1998 i ''New England Journal of Medicine'' tilskrev hans død til tyfoidfeber komplisert av perforering av tarm og påfølgende [[lammelse]].<ref name="Oldach">Oldach, D.W.; Richard, R.E.; Borza, E.N.; Benitez, R.M. (juni 1998): [http://content.nejm.org/cgi/pmidlookup?view=short&pmid=9625631&promo=ONFLNS19 «A mysterious death»] i: ''N. Engl. J. Med''. '''338''' (24): 1764–69. doi:[https://dx.doi.org/10.1056%2FNEJM199806113382411 10.1056/NEJM199806113382411]. PMID [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9625631 9625631].</ref> En annen, nyere analyse har foreslått en smittende [[spondylitt]] eller [[Hjernehinnebetennelse|meningitt]] (hjernehinnebetennelse).<ref>Ashrafian, H. (2004): «The death of Alexander the Great—a spinal twist of fate» i: ''J Hist Neurosci'' '''13''' (2): 138–42. doi:[https://dx.doi.org/10.1080%2F0964704049052157 10.1080/0964704049052157]. PMID [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15370319 15370319]</ref> Andre mulige sykdommer som passer til symptomene er blant annet [[akutt pankreatitt]] og [[vestnilfeber]]. Den angst eller kval som Aleksander opplevde etter Hefaestions død kan også ha bidratt til hans svekkede helse.<ref name="Oldach"/>

=== Etter døden ===
[[Fil:Alexander Sarcophagus.jpg|thumb| Detalj som vis Aleksander på [[Aleksandersarkofagen]].]]
Aleksanders lik ble lagt i en gyllen [[sarkofag]] som ble fylt med [[honning]] (antatt å være bevarende)<ref>[http://cass.ucsd.edu/archive/personal/ron/CVNC/byline/bugs_96mar.html «Some Honey Bee Lore»]; se også: [http://www.smithsonianmag.com/science-nature/the-science-behind-honeys-eternal-shelf-life-1218690/?no-ist= «The Science Behind Honey's Eternal Shelf Life»], ''Smithsonian Magazine'', 22. august 2013</ref> som igjen ble lagt i en gullkiste.<ref name="factsandspeculation">Kosmetatou, Elizabeth (1998): [https://web.archive.org/web/20040531025749/http://www.greece.org/alexandria/alexander/pages/location.html «The Location of the Tomb: Facts and Speculation»]. ''Greece.org''. Arkivert fra [http://www.greece.org/alexandria/alexander/pages/location.html originalen] den 31. mai 2004</ref><ref>[http://casswww.ucsd.edu/archive/personal/ron/CVNC/byline/bugs_96mar.html «Bayfront Byline Bug Walk»]. UCSD. Mars 1996</ref> I henhold til [[Claudius Aelianus]] hadde en synsk spådd Aleksander at det land hvor han ville bli lagt til hvile «ville være lykkelig og uendret for alltid».<ref name="Aelianus">Aelianus, [http://penelope.uchicago.edu/aelian/varhist12.xhtml#chap64 «64»], ''Varia Historia'' '''XII'''</ref> Kanskje mer sannsynlig ville etterfølgerne ha sett en prosesjon av liket som et symbol på legitimitet ettersom å begrave den tidligere kongen var en kongelig forrett.<ref>Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 32.</ref>

Mens Aleksanders gravkortesje langsomt var på vei til Makedonia, kom [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]] og tok sarkofagen med makt og fraktet den til [[Memfis (Egypt)|Memfis]] i [[Oldtidens Egypt|Egypt]].<ref name="factsandspeculation"/><ref name="Aelianus"/> Ptolemaios' etterfølger i Egypt, [[Ptolemaios II Filadelfos]], overførte sarkofagen til [[Alexandria]] hvor den ble værende fram til minst [[senantikken]]. [[Ptolemaios IX Lathyros]], en av Ptolemaios' siste etterfølgere, erstattet Aleksanders sarkofag med en kiste gjort av glass slik at han kunne smelte om gullsarkofagen til mynter.<ref name="factsandspeculation"/> Den nylige oppdagelsen av en enormt gravkammer i nordlige Hellas ved [[Amfipolis]], en konstruksjon fra Aleksanders tid, har fremmet spekulasjoner om den opprinnelige hensikten var et gravkammer for Aleksander. Det ville være i overensstemmelse med det påtenkte målet for Aleksanders gravkortesje.<ref>Christides, Giorgos (22. september 2014): [http://www.bbc.com/news/world-europe-29239529 «Greeks captivated by Alexander-era tomb at Amphipolis»], ''BBC''</ref><ref>Solbu, Erlend Lånke (15. august 2014): [http://forskning.no/2014/09/ekstremt-viktig-gravfunn-i-hellas «Ekstremt viktig gravfunn i Hellas»], ''Forskning.no''</ref>

[[Pompeius]], [[Julius Cæsar]] og [[Augustus]] besøkte alle Aleksanders grav i Alexandria. Der ble det sagt at Augustus ved en tilfeldighet kom til å brekke av nesen. Det ble hevdet at keiser [[Caligula]] stjal Aleksanders brystplate fra graven. En gang rundt år 200 stengte keiser [[Septimius Severus]] graven fra offentligheten. Hans sønn og etterfølger, [[Caracalla]], var en stor beundrer og besøkte graven mens han var keiser. Etter den tid er detaljene om gravens skjebne tåkete.<ref name="factsandspeculation"/>

Den såkalte [[Aleksandersarkofagen]], oppdaget i nærheten av [[Sidon]] i [[Libanon]], og nå oppbevart i Istanbuls arkeologiske museum, har ikke fått sitt navn fra at det er antatt at den en gang kan ha inneholdt Aleksanders levninger, men på grunn av de [[relieff]]er som dekorerer kistens sidevegger. Disse viser Aleksander og hans følgesvenner som slåss med persere og er på jakt.<ref>Bieber, M. (1965): «The Portraits of Alexander» i: ''Greece & Rome, Second Series'' '''12.2''': 183–188. doi:[https://dx.doi.org/10.1017%2Fs0017383500015345 10.1017/s0017383500015345].</ref> Det ble først antatt at den kunne ha vært sarkofagen til [[Abdalonymos]], en gartner som Aleksander opphøyde til konge av Sidon i 332 f.Kr.<ref>[http://www.livius.org/aa-ac/abdalonymus/abdalonymus.html «Abdalonymus»], ''Livius.org''</ref> og som døde året etter i 331 f.Kr.

=== Delingen av riket ===
* ''Se hovedartikkel, [[Diadokene]]''

[[Fil:Diadochen1.png|thumb|350px|Kongedømmene til [[diadokene]] i 281 f.Kr.: [[Det ptolemeiske kongedømme]] (mørk blå), [[Selevkideriket]] (gul), [[Pergamon|kongeriket Pergamon]] (oransje), og [[kongeriket Makedonia|Makedonia]] (grønn). Vist er også [[Den romerske republikk]] (lys blå), [[Karthago|republikken Kartago]] (purpur), og [[Epirus|kongeriket Epirus]] (rød).]]
Aleksanders død kom så brått at da nyheten nådde [[Antikkens Hellas|Hellas]] ville folk ikke umiddelbart tro det.<ref name="Roisman_199"/> Aleksanders tendens til å konsentrere all makt i egen person etterlot ingen opplagt kandidat som etterfølger. Han hadde heller ingen rettmessig arving, hans sønn [[Aleksander IV av Makedonia|Aleksander IV]] med [[Roxana]] ble født etter at han var død.<ref name="green24-26">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 24–26</ref> I henhold til [[Diodorus Siculus|Diodorus]] skal Aleksanders følgesvenner ha kommet til hans dødsleie og spurt om hvem som arvet hans kongerike; hans lakoniske svar var ''tôi kratistôi'' — «til den sterkeste».<ref name="DiodorusXVII117"/>

[[Arrianos]] og [[Plutark]] hevdet at Aleksander var ute av stand til å snakke ved dette tidspunkt, og antyder at det var en [[Apokryfer|apokryfisk]] og tvilsom fortelling.<ref>Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 20</ref> Diodorus, [[Quintus Curtius Rufus|Curtius]] og [[Junianus Justinus|Justinus]] gir en mer troverdig fortelling ved at Aleksander overrakte sin [[Segl|signetring]] til [[Perdikkas]], en livvakt og leder av [[kompanjong-kavaleriet]], foran vitner, og således nominerte ham.<ref name="DiodorusXVII117"/><ref name="green24-26"/>

Perdikkas hadde ikke først krevd makten, men hadde isteden foreslått at Roxanes ufødte barn, om det var av hankjønn, skulle bli konge, men med ham selv, [[Krateros]], [[Leonnatos]], og [[Antipatros]] som verger. Imidlertid hadde infanteriet under ledelse av Meleagros avvist dette opplegget ettersom de ikke hadde fått delta i diskusjonen. Isteden ga de sin støtte til Aleksanders noe tilbakestående halvbror [[Filip III Arrhidaios|Arrhidaios]]. Til sist kom de to sidene til en forsoning, og etter at Roxane fødte et barn og det var en gutt, Aleksander IV, ble både Arrhidaios og nyfødte Aleksander IV utnevnt til samkonger, men kun i navnet.<ref name="green24-26"/> Arrhidaios fikk det kongelige navnet Filip og ble kjent som [[Filip III Arrhidaios]].

Splid og rivalisering kom snart til å prege makedonerne. [[Satrap]]iene som Perdikkas fordelte ved fordelingsmøtet i [[Babylon]] i 323 f.Kr. ble maktbaser for hver hærfører som de benyttet for sine forsøk på å skaffe seg makt og kontroll. Perdikkas fikk [[Antipatros]]' fiendeskap mens [[Antigonos I Monofthalmos]] («den enøyde») hadde grunner til å frykte Perdikkas. En annen general, [[Krateros]], var misfornøyd over å bli overhørt og forbigått av Perdikkas til tross for hans viktige posisjon i hæren da Aleksander var i live. Antipatros, Krateros og Antigonos gjorde opprør mot Perdikkas. I 321 f.Kr. hadde Perdikkas sendt Aleksanders levninger til en grav som hadde blitt forberedt i Makedonia, men da prosesjonen med sarkofagen kom til [[Damaskus]] kom [[Ptolemaios I Soter|Ptolemaios]], satrap av Egypt, og hevdet at Aleksander hadde ønsket å bli gravlagt i Egypt, og levningene ble fraktet dit. Perdikkas ble rasende og besluttet å invadere Egypt. Krateros ble drept ved [[Hellespont]] i kamp med [[Eumenes]], en lojal tilhenger av Perdikkas, mens sistnevnte marsjerte mot Egypt og nådde fram til [[Nilen]] i 321 f.Kr. da det brøt ut mytteri blant hans soldater. Han ble myrdet av sine egne offiserer. All tidligere enighet mellom Aleksanders tidligere generaler falt sammen, og ingen av dem hadde nok autoritet til å holde Aleksanders verdensrike sammen. Det førte til førti års krig mellom [[diadokene]], etterfølgerne, før den [[Hellenisme|hellenistiske]] verden kom til å bli stabilisert i fire maktblokker: [[Ptolemeerdynastiet]] i [[Oldtidens Egypt|Egypt]], [[selevkidedynastiet]] i [[Syria]], [[Mesopotamia]] og [[Sentral-Asia]], [[attaliddynastiet]] i [[Pergamon]] og [[Anatolia]], og [[antigoniddynastiet]] i [[Kongeriket Makedonia|Makedonia]]. I prosessen ble Arrhidaios myrdet av Aleksanders formidable mor [[Olympias]] i 317 f.Kr. Det synes som hun selv forsøkte å skaffe seg den makedonske tronen, og den ynge sønnen Aleksander IV ble stille fjernet i 310 f.Kr.<ref name="Price149"/>

=== Testamente ===
[[File:Tetradrachm Alexander Herakles CdM.jpg|thumb|[[Tetradrakme]] med Aleksander framstilt som [[Herakles]].]]
[[Diodorus Siculus|Diodorus]] hevdet at Aleksander hadde gitt detaljerte skriftlige instruksjoner til [[Krateros]] en tid før sin død.<ref name="DSXVIII4">Diodorus Siculus, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Diod.+18.4.1 XVIII, 4]</ref> Krateros begynte å utføre Aleksanders befalinger, men diadokene valgte ikke å følge dem. De mente at de var upraktiske og for kostbare.<ref name="DSXVIII4"/> Perdikkas leste uansett høyt Aleksanders testamente for sine soldatene.<ref name="Roisman_199"/>

Testamentet krevde en militær ekspansjon inn i sørlige og vestlige [[Middelhavet]], bygging av monumentale konstruksjoner, og blanding av befolkningene i øst og vest. De omfattet:

* Konstruksjonen av en monumental grav for hans far [[Filip II av Makedonia|Filip]], «like storslått som de største pyramidene i Egypt».<ref name="Roisman_199"/>
* Bygging av store templer i på hellige steder som [[Delos]], [[Delfi]], [[Dodona]], [[Dion (Hellas)|Dion]] (hvor både Filip som Aleksander feiret sine militære seire), og [[Amfipolis]], foruten et monumentalt tempel for [[Athene]] i [[Troja]].<ref name="Roisman_199"/>
* Erobre hele [[Den arabiske halvøy]] og hele Middelhavet.<ref name="Roisman_199"/>
* Seile rundt [[Afrika]].<ref name="Roisman_199"/>
* Utvikle byer og «plante befolkninger fra Asia til Europa og i den motsatte retningen fra Europa til Asia for å føre det største kontinentet sammen i enhet og i vennskap ved inngifte og familiebånd».<ref>McKechnie, Paul (1989): ''Outsiders in the Greek cities'', s. 54</ref>

== Karaktertrekk ==
=== Hærfører ===
[[Fil:Battle granicus.gif|thumb|[[Slaget om Granikos|Slaget ved Granikos]], 334 f.Kr.]]
[[Fil:Battle issus decisive.png|thumb| [[Slaget ved Issos]], 333 f.Kr.]]
Aleksander fikk epitetet «den store» grunnet hans suksess uten sidestykke som general og hærfører.<ref name="Roisman_192"/> Han tapte aldri et slag, til tross for jevnlig å være underlegen i antall.<ref name="Roisman_192"/> Det var grunnet hans taktiske bruk av terreng, falanks og kavaleri, dristighet og hans soldaters enestående lojalitet.<ref name="Roisman_193">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 193</ref><ref name="Morkot_110">Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece'', s. 110</ref> Den [[makedonsk falanks]], bevæpnet med [[sarissa]], et seks meter langt spyd eller lanse, hadde blitt utviklet og perfeksjonert av [[Filip II av Makedonia|Filip II]] gjennom streng trening, og Aleksander benyttet dens hurtighet og bevegelighet med stor effekt mot langt større, men langt mer uensartete persiske styrker.<ref name="Morkot_110"/> Aleksander innså også mulighetene i splittelsen blant hans egen sammensatte hær som benyttet ulike språk og forskjellige våpen. Han overkom mangfoldet ved selv personlig å delta direkte i slagkampen slik en makedonsk konge tradisjonelt alltid hadde gjort.<ref name="Roisman_193"/><ref name="Morkot_110"/>

I hans første slag i Asia, ved [[Slaget om Granikos|Granikos]], benyttet Aleksander kun en mindre del av sine styrker, kanskje 13 000 infanterister og 5 000 kavalerister, mot en langt større persisk styrke, kanskje opptil 40 000 menn. Aleksander plasserte falanksen i midten, og kavaleriet og bueskytterne på vingene, og således var hans slaglinje av samme lengde som det persiske kavaleriet, omtrent 3&nbsp;km. I kontrast var det persiske infanteriet stasjonert bak dets kavaleri. Det sikret at Aleksander ikke ble omgått mens falanks, bevæpnet med sine lange lanser, hadde en betydelig fordel over de persiske krumsabler og kastespyd. Makedonernes tap var ubetydelig sammenlignet med de til perserne.<ref name="Morkot_122">Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece'', s. 122</ref>

Da Aleksander møtte motstandere som var ukjente med denne kampteknikken, som i Sentral-Asia og India, tilpasset han sine styrker til motstanderens teknikk. I [[Baktria]] og [[Sogdiana]] benyttet Aleksander med hell kastespyd og bueskyttere for å unngå å bli omgått og angrepet fra baksiden samtidig som han hadde sitt kavaleri samlet i midten.<ref name="Roisman_193"/> I India, konfrontert av Poros' krigselefanter, åpnet makedonerne opp sine rekker for å slippe elefantene fram og deretter benytter sine lanser til å stikke oppover og fjerne elefantførerne.<ref name="Roisman194"/>

=== Fysisk framtoning ===
[[Fil:AlexandreLouvre.jpg|thumb|Romersk kopi av en [[herma]] av [[Lysippos]], [[Louvre|Louvre Museum]]. Plutark uttalte at skulpturene til Lysippos var de mest nøyaktige.]]
Den greske biograf [[Plutark]] (ca. 45–120 e.Kr.) beskrev Aleksanders framtoning som følgende:

{{sitat|<sup>1</sup> Aleksanders ytre framtoning er best representert av statuene av ham som Lysippos gjorde, og det var ved denne kunstneren alene som Aleksander så det passende å bli modellert av. <sup>2</sup> For de merkverdigheter som mange av hans etterfølgere og venner etterpå forsøkte å etterligne, det vil si nakkens holdning som var bøyd litt til venstre, og den smeltende glansen i hans øyne, har kunstneren observert nøyaktig. <sup>3</sup> Apelles har imidlertid i hans maleri gjort ham til en utøver av en tordenstråle, gjenga ikke hans hudfarge, men gjorde den for mørk og svettende. Derimot hadde han lyst hår, sier de, og hans blondhet fortsatte til mer rødaktig på særlig hans bryst, og i hans ansikt. <sup>4</sup> Dessuten, det kom en meget behagelig duft fra hans hud og det var en vellukt fra hans munn og hele ham, slik at hans klær var fylt av det, dette kan vi lese i memoarene til Aristoxenos.|Plutark<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.01.0243:chapter=4&highlight=lysippus IV, 1]</ref>}}

Den greske historikeren [[Arrianos]] (død  146/160 e.Kr.) beskrev Aleksander som:

{{sitat|Sterk, kjekk hærfører med et øye mørkt som natten og et blått som himmelen.|Arrianos<ref>[http://free-history-dictionary-books-hotels-health-maps.mithec.com/eng/alexander_the_great.html «Alexander the Great»]. ''Mithec''.</ref><ref>Popovic, John J.: [https://web.archive.org/web/20130730185533/http://www.bpatc.org.bd/elibrary/files/1271169473ALEXANDERTHEGREAT.pdf «Alexander the Great»] (PDF). Arkivert fra [http://www.bpatc.org.bd/elibrary/files/1271169473ALEXANDERTHEGREAT.pdf originalen] (PDF) den 30. juli 2013.</ref>}}

De delvis legendariske [[Aleksanderroman|''Aleksanderromansene'']] antyder også at Aleksander led av [[heterokromi]], det vil si at et øye var mørkt og det andre lyst.<ref>Grafton, Anthony (2010): ''The Classical Tradition'', s. 27.</ref>

Den britiske historikeren Peter Green har gitt en noe negativ beskrivelse av Aleksanders ytre framtoning, basert på vurdering av statuer og en antikke omtaler:

{{sitat| Aleksander hadde ikke en fordelaktig fysikk. Selv ved makedonske mål var han meget kort, skjønt kraftig og tøff. Hans skjegg var skrint, og han sto ut med sitt bustete hår. Makedonsk adel pleide å barberere seg. Hans nakke var på en måte vridd slik at han synes å skotte oppover i en vinkel. Hans øyne (et blått, et brunt) avslørte en våt, feminin kvalitet. Han hadde en meget lys hudfarge og en hard stemme.|Peter Green <ref name="green_15-16">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 15–16</ref>}}

Antikke forfattere nedtegnet at Aleksander var så fornøyd med portretter av seg selv som ble gjort av Lysippos at han forbød andre skulptører å gjengi hans bilde.<ref>[http://employees.oneonta.edu/farberas/arth/arth200/politics/images_authority_2_greek.html «Images of Authority II: The Greek Example»]. ''SUNY Oneonta''. 2005.</ref> Lysippos hadde ofte benyttet Aleksander stående i posituren [[Kontrapost|''contrapposto'']], og andre figurer som [[Apoxyomenos]], [[Hermes]], og [[Eros]].<ref>Grout, James: [http://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/miscellanea/museums/apoxyomenos.html «Lysippus: Apoxyomenos»]. ''Encyclopaedia Romana''.</ref> Lysippos' skulpturer, berømt for deres [[naturalisme]], i motsetning til stivere og mer statiske positurer, er antatt å ha vært mest naturtro i sin avbildning av kongen.<ref>Bosworth, A.B. (1988): ''Conquest and Empire'', s. 19–20.</ref>

=== Personlighet ===
[[File:Pella Lion Hunt Mosaic.jpg|thumb| Aleksander bekjemper en [[asiatisk løve]] med sin venn Krateros (utsnitt av mosaikk fra 200-tallet f.Kr., Museet i Palla.]]
En del av Aleksanders sterkeste personlighetstrekk ble dannet som reaksjon på sine foreldre. Hans mor hadde store ambisjoner og oppmuntret ham til å tro at det var forutbestemt at han skulle å erobre og underlegge seg Perserriket.<ref name="green_15-16"/> [[Olympias]]' innflytelse ga ham en følelse av [[skjebne]],<ref name="green_4">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 4</ref> og Plutark forteller at hans ambisjon «holdt hans ånd høyreist og alvorlig mens han ble eldre.»<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D4%3Asection%3D4 IV, 4]</ref> Imidlertid var Aleksanders far Filip hans mest umiddelbare forbilde og den som hadde størst innflytelse på ham som rollemodell. Den unge Aleksander kunne se sin far dra ut i krigen bortimot hver eneste sommer, vant seier etter seier mens han overså sine alvorlige skader.<ref name="Roisman 2010 190"/> Aleksander forhold til sin far smidde den konkurrerende siden av hans personlighet; han hadde et behov for å overgå sin far, illustrert ved hans hensynsløse og skjødesløse oppførsel i kamp.<ref name="green_15-16"/> Mens Aleksander var bekymret for at hans far ikke ville etterlate ham «noen stor eller strålende bedrift å vise fram til verden»,<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D5%3Asection%3D2 V, 2]</ref> nedtonet han også sin fars prestasjoner for sine venner.<ref name="green_15-16"/>

Aleksander hadde også et voldsomt bråsinne og et uvørent og impulsivt vesen,<ref name="arrianosVIII_29">Arrianos, [http://websfor.org/alexander/arrian/book7b.asp VII, 29]</ref> som uten tvil bidro til en del av hans beslutninger.<ref name="green_15-16"/> Selv om han var stoiker og ikke reagerte godt på sin fars ordrer, var han åpen for fornuftspreget diskusjon.<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D7%3Asection%3D1 VII, 1]</ref> Han hadde en roligere side — mottakelig, logisk, og beregnende. Han hadde et stort behov for kunnskap, en kjærlighet til [[filosofi]], og var en ivrig leser.<ref name="plutarkVIII-1">Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D8%3Asection%3D1 VIII, 1]</ref> Det er ingen tvil at det hadde sin årsak i [[Aristoteles]]' undervisning; Aleksander var intelligent og rask å lære.<ref name="green_15-16"/> Hans intelligent og rasjonelle side ble rikelig demonstrert av hans dyktighet og suksess som hærfører.<ref name="arrianosVIII_29"/> Han hadde en betydelig selvbeherskelse i «legemets gleder» i motsetningen til hans mangel på selvkontroll med [[alkohol]].<ref name="arrianosVII_28">Arrianos, VII, 28</ref>

[[Fil:Fresco Alexander and Stateira.jpg|thumb|Veggmaleri i Pompeii som avbilder det bryllupet til Aleksander og Barsine (Stateira) i 324 f.Kr. Paret er åpenbart kledd som Ares og Afrodite.]]
Aleksander var en lærd og støttet både [[kunst]]artene og [[vitenskap]]ene.<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D4%3Asection%3D4 IV, 4]; [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D5%3Asection%3D2 V, 2]</ref> Derimot hadde han ingen større interesse for [[idrett]] eller de olympiske leker (i motsetning til hans far), og søkte heller de [[homer]]iske æresidealer (''timê'') og storhet (''kudos'').<ref name="Roisman 2010 190"/><ref name="green_4"/> Alle redegjørelser om ham er samstemte at Aleksander så på seg selv som Homers helt [[Akilles]] og som han mente var hans forfader og hans vesen. [[Arrianos]] forteller at Aleksander besøkte Troja og donerte sin egen rustning til tempelet der, at han la en krans på Akilles' grav mens [[Hefaistion]] la en på graven til [[Patroklos]]. Kun [[Quintus Curtius Rufus|Curtius]] har gjenfortalt anekdoten at Aleksander bevisst etterlignet Akilles, som trakk liket av [[Hektor]] etter seg rundt Troja, ved selv å dra sin døde fiende Betis etter hælene rundt byen [[Gaza]].<ref name="Burrow_62"/>

Aleksander hadde stor karisma og en kraft i sin personlighet, karaktertrekk som gjorde ham til en stor leder.<ref name="arrianosVIII_29"/> Hans unike egenskaper ble ytterligere demonstrert av hans etterkommeres mangel på det samme med å forene Makedonia og opprettholde det verdensrike som han etterlot seg. Kun Aleksander hadde den autoriteten som var nødvendig, og som de andre manglet.<ref name="green24-26"/> I løpet av hans siste år, og særlig etter at Hefaistion var død, begynte Aleksander vise tegn på [[Megalomani|stormannsgalskap]] og [[paranoia]].<ref name="green23-24"/> Hans usedvanlige prestasjoner, parret med hans egen uutsigelige følelse av skjebne og smiger fra hans følgesvenner, kan kombinert ha ført til denne effekten.<ref>Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 20–21</ref> Hans selvbedrag og illusjon om storslagenhet er allerede synlig i hans testamente og hans behov for å erobre verden, i sådan grad at han i en rekke kilder er beskrevet for å ha hatt en «endeløs ambisjon»,<ref>Ulike kilder samlet for å demonstrere beskrivelse «endeløs»: [https://books.google.co.uk/books?id=TUqQbemlo80C&pg=PA7&dq=Alexander+boundless+ambition&hl=en&sa=X&ei=B5MlVerAJOPR7Aa0iYGwDA&redir_esc=y#v=onepage&q=Alexander%20boundless%20ambition&f=false eksempel 1]; [https://books.google.co.uk/books?id=fcLUAwAAQBAJ&pg=PA172&dq=Alexander+boundless+ambition&hl=en&sa=X&ei=B5MlVerAJOPR7Aa0iYGwDA&redir_esc=y#v=onepage&q=Alexander%20boundless%20ambition&f=false eksempel 2]; [https://books.google.co.uk/books?id=Ck5XAAAAYAAJ&pg=PA303&dq=Alexander+boundless+ambition&hl=en&sa=X&ei=B5MlVerAJOPR7Aa0iYGwDA&redir_esc=y#v=onepage&q=Alexander%20boundless%20ambition&f=false eksempel 3]</ref> Han synes å ha trodd på seg selv som en guddom, eller i det minste å ha søkt etter å bli guddommeliggjort.<ref name="green23-24"/> Hans mor [[Olympias]] insisterte på at han var sønn av [[Zevs]],<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D9%3Asection%3D4 IX, IV]</ref> noe som tilsynelatende ble bekreftet av orakelet til Amun ved [[Siwa]]. Det synes som om han begynte å identifisere seg eller fremme seg selv som sønn av Zevs-Ammon.<ref name="plutark_XXVII">Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D27 XXVII, 1]</ref> Aleksander begynte også å benytte persiske klær og skikker ved sitt hoff, mest kjent ''[[proskynesis]]'', en praksis som var helt urimelig for grekere og som de ikke var villige til å godta.<ref name="arrianos_vii_11"/> Denne oppførselen fikk ham til å miste sympati hos sine landsmenn, men Aleksander var også en pragmatisk hersker som innså vanskelighetene med å styre kulturelt adskilte folk, mange som levde i riker hvor kongen var guddommelig.<ref name="morkot_111"/>

=== Personlige forhold ===
[[Fil:The weddings at Susa, Alexander to Stateira and Hephaistion to Drypetis (late 19th century engraving).jpg|thumb|300px|Bryllupet til Aleksander og Stateira II, og hennes søster Drypteis til Hefaistion, i Susa, 324 f.Kr.]]

Aleksander giftet seg tre ganger: med [[Roxana]], datter av den [[Baktria|baktriske]] adelsmannen [[Oxyartes]], på grunn av kjærlighet;<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0243%3Achapter%3D47 LXVII, 1]</ref> og med de persiske prinsessene [[Stateira II]] og [[Parysatis II]]. Førstnevnte en datter av [[Dareios III av Persia|Dareios III]] og sistnevnte en datter av [[Artaxerxes III av Persia|Artaxerxes III]], begge av politiske årsaker.<ref>Carney, Elizabeth Donnelly (2000): ''Women and Monarchy in Macedonia'', Norman, OK: University of Oklahoma Press, ISBN 0-8061-3212-4</ref><ref>Plutark, [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/Fortuna_Alexandri*/2.html II, 6]</ref> Han fikk tilsynelatende to sønner, [[Aleksander IV av Makedonia|Aleksander IV]] med Roxana, og muligens også [[Herakles av Makedonia|Herakles]] med sin elskerinne [[Barsine]]. Han mistet ytterligere et barn da Roxana aborterte i Babylon.<ref>[http://www.livius.org/aj-al/alexander01/alexander_iv.html «Alexander IV»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/aj-al/alexander01/alexander_iv.html |date=20130924230104 }}. ''Livius''.</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 100.</ref>

Aleksander hadde et særdeles nært forhold med sin barndomsvenn [[Hefaistion]], en sønn av en makedonsk adelsmann, og som var hærfører og livvakt i hans hær.<ref name="green_15-16"/><ref>Diodorus Siculus, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Diod.+17.114.1 XVII, 114]</ref> Aleksander ble fullstendig ødelagt av Hefaistions død, og dødsfallet kan ha bidratt til Aleksanders sviktende helse og mentale tilstand i hans siste måneder.<ref name="Oldach"/><ref name="green24-26"/>

Aleksanders seksualitet har vært emne for spekulasjon og kontrovers.<ref>Ogden, Daniel (2009): «Alexander's Sex Life», s. 204.</ref> Ingen antikk kilde sier at Aleksander hadde [[Homofili|homofile]] forhold eller at hans forhold til Hefaistion var av seksuell art, men [[Claudius Aelianus]]' omtale av besøket ved Akilles grav i Troja, hvor Hefaistion «... var elsket av Aleksander på samme vis som Patroklos var elsket av Akilles», har sterke undertoner.<ref>Aelianus: [http://penelope.uchicago.edu/aelian/varhist12.xhtml#chap7 «7»], ''Varia Historia'' '''XII'''</ref> Hans moderne biograf Robin Lane Fox slår fast at han var ikke ensidig homofil, men hadde seksuelle forhold til menn og kvinner. Med Hefaistion var det «åpenbart et homoerotisk seksuelt element i hans kjærlighet til hans 'Patroklos', men deres kjærlighet var mer enn kun sex.»<ref name="fox_239">Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World'', Penguin, s. 239</ref> Et slikt mannlig vennskapsforhold var ikke kontroversielt i antikkens Hellas, men den moderne beskrivelsen for det samme er at han var [[Bifili|biseksuell]].<ref name="fox_239"/><ref>Sacks, David (1995): ''Encyclopedia of the Ancient Greek World'', s. 16.</ref> Bortsett fra sine hustruer hadde Aleksander også samlet seg et kvinnelig [[harem]] lik de til de persiske konger, inkludert en hoffevnukk ved navn [[Bagoas]], som han senere gjorde til en skipskaptein som den eneste utlending.<ref name="fox_239"/> Likevel skal Aleksander ha benyttet harmet sjelden,<ref>Diodorus Siculus, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Diod.+17.77.1 XVII, 77]</ref> således viste stor selvkontroll i «legemets gleder».<ref name="arrianosVII_28"/> Plutark har beskrevet hvordan Aleksander ble fullstendig betatt av Roxana som roste ham for at han ikke tvang seg selv på henne med makt.<ref>Plutark, [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/Fortuna_Alexandri*/2.html I, 11]</ref> Peter Green mener at, sett i periodens kontekst, at Aleksander kunne inngå sterke vennskap med kvinner, inkludert [[Ada av Karia]], som formelt adopterte ham, og selv Dareios' mor [[Sisygambis]], som det ble sagt skal dødd av sorg da hun fikk vite om Aleksanders død,<ref name="green_15-16"/> eller sultet seg selv døde fem dager etter hans død, og åtte år tidligere hadde Aleksander vært hennes sønns dødsfiende.<ref>Fox, Robin Lane (2006): The Classic World, Penguin, s. 243.</ref>

== Arv ==
[[Fil:Mappa di Eratostene.jpg|thumb|Den hellenistiske verden etter Aleksander: et kart fra antikken av [[Eratosthenes]] (276–194 f.Kr.), innlemmet informasjon fra Aleksanders krigføring og hans etterfølgere.<ref>[http://www.henry-davis.com/MAPS/Ancient%20Web%20Pages/112.html "World map according to Eratosthenes (194 B.C.)"], ''Henry Davis Consulting''.</ref>]]

Aleksanders arv strakte seg hinsides hans militære erobringer. Resultatet av hans krigføring kom til øke kontaktene, samhandlingen og handelen mellom øst og vest, og store områder i øst ble i betydelig grad utsatt for gresk sivilisasjon og innflytelse.<ref name="Roisman186"/> En del av de byer som han grunnla ble betydelige kulturelle sentre, mange av dem eksisterte inn i moderne tid. Aleksanders kronikører nedtegnet verdifull informasjon om de områdene som han marsjerte i mens grekerne selv fikk en følelse av å tilhøre en verden som ikke var begrenset til [[Middelhavet]].<ref name="Roisman186"/>

=== Hellenistiske kongeriker ===
* ''Se hovedartikkel, [[Hellenistisk sivilisasjon]]''

Aleksanders mest umiddelbare arv var innføringen av [[Hellenisme|hellenistisk]] styre til enormt store deler av Asia. På den tiden han døde dekket Aleksanders verdensrike et areal på rundt 5 200 000&nbsp;km²,<ref>Turchin, Peter; Hall, Thomas D.; Adams, Jonathan M. (2006): [http://jwsr.ucr.edu/archive/vol12/number2/pdf/jwsr-v12n2-tah.pdf "East-West Orientation of Historical Empires"] (PDF) i: ''Journal of World-Systems Research'' '''12''' (2), s. 219–229. [https://web.archive.org/web/20120819050341/http://jwsr.ucr.edu/archive/vol12/number2/pdf/jwsr-v12n2-tah.pdf Arkivert] (PDF) den 19. august 2012 hos ''[[Wayback Machine]]''</ref> og var den største stat i verden på dens tid. Mange av disse områdene forble på hellenistiske hender eller innflytelse de neste 200–300 år. Etterfølgerstatene som oppsto var, i det minste i begynnelsen, dominerende statsdannelser, og disse 300 årene er blitt kalt for den hellenistiske tid.<ref name="Green_xii">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. xii–xix</ref>

De østlige grensene til Aleksanders rike begynte å smuldre opp allerede i hans egen tid.<ref name="green24-26"/> Imidlertid førte det maktvakuum som ble etterlatt nordvest på [[det indiske subkontinent]] direkte til opprettelsen av et av de mektigste indiske kongedynastier i historien, [[Mauryariket]]. Ved å dra nytte av dette maktvakuumet tok [[Chandragupta Maurya]] (referert til i greske kilder som «Sandrokottos»), som hadde relativ beskjeden opphav, kontroll over [[Punjab]] og med denne maktbasen fortsatte han videre til han hadde erobret [[Nandariket]].<ref>Keay, John (2001): ''India: A History'', s. 82–85</ref>

=== Grunnleggelsen av byer ===
[[Fil:Plan of Alexandria c 30 BC Otto Puchstein 1890s EN.svg|thumb|Byplan over Alexandria ca. 30 f.Kr.]]

I løpet av sine erobringer grunnla Aleksander rundt tjue byer som han ga sitt navn, de fleste av dem øst for elven [[Tigris]].<ref name="morkot_111"/><ref name="livius_towns">[http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander_z2.html «Alexander the Great: His Towns»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/aj-al/alexander/alexander_z2.html |date=20150503150242 }}, Livius''</ref> Den første av dem, og den største, var [[Alexandria]] i [[Oldtidens Egypt|Egypt]]. Den kom til å bli en av de ledende storbyer ved Middelhavet. Byenes lokalisering reflekterte like mye handelsrutene som deres defensive posisjoner for forsvar. I begynnelsen må de fleste av byene ha vært ugjestmilde, knapt mer den defensive befestede garnisoner.<ref name="morkot_111"/> Etter Aleksanders død var det mange grekere som hadde bosatt seg i disse byene som reiste hjem til Hellas igjen.<ref name="livius_towns"/> Et århundre etter hans død var det likevel mange av disse byene som fortsatt eksisterte og som blomstret, med framstående offentlige byggverk, en betydelig befolkning av både grekere og lokale innbyggere, og hvor det dannede språk i overklassen, i utdannelsen og i handelen var gresk.<ref name="morkot_111"/>

=== Hellenisering ===
[[Fil:Alexander-Empire 323bc.jpg|thumb|Aleksanders rike var den største staten i sin tid, dekket rundt 5.2&nbsp;millioner km².]]
[[File:Gandhara Buddha (tnm).jpeg|thumb|Statue [[Buddha]] i gresk-buddhistisk stil, ca. 100-tallet e.Kr., [[Gandhara]], oltidens India. Tokyos nasjonalmuseum.]]

«Hellenisering» var et begrep som ble gitt av den tyske historikeren [[Johann Gustav Droysen]] for å betegne spredingen av gresk språk, kultur og befolkning til det tidligere persiske riket etter Aleksanders erobring.<ref name="Green_xii"/> At denne eksporten skjedde er ikke betvilt, og ble dokumentert i store hellenistiske byer som [[Alexandria]], [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] og [[Seleukia]] (sør for dagens [[Bagdad]]).<ref>Waterman, Leroy; McDowell, Robert H.; Hopkins, Clark (1998): [https://archive.today/20120527081841/http://www.umich.edu/~kelseydb/Excavation/Seleucia.html «Seleucia on the Tigris, Iraq»]. umich.edu. The Kelsey Online.</ref> En del av de nye byene ble storbyer; Alexandria fikk snart 100 000 innbyggere og ved 100-tallet f.Kr. kan den ha hatt opp til 300 000. Også Antiokia og Seleukia var storbyer som langt overgikk [[Athen]] selv i [[Perikles]]' dager. I kontrast kan det sammenlignes med [[Megalopolis]] i gamle Hellas, som betyr «storby», grunnlagt i triumf på 360-tallet mot et svekket [[Sparta]], men hadde kun 15 000 innbyggere ved Aleksanders død, inkludert slaver og utlendinger.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World'', Penguin, s. 256</ref>

Kjernen i den hellenistiske kulturen spredt ved erobring var i all vesentlighet athensk.<ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 17</ref> Den nære sammenslutningen av menn fra hele Hellas i Aleksanders hær som alle snakket egne greske [[dialekt]]er, førte direkte til språklig sammenslutningen av et fellesgresk, [[koiné]], som var hovedsakelig basert og preget av [[attisk gresk]].<ref name="Harrison_51">Harrison, E.F. (1971): ''The language of the New Testament'', s. 51</ref> Koiné spredte seg over hele den hellenistiske verden, ble et fellesspråket, ''lingua franca'', ikke bare blant grekere, men hos alle i de hellenistiske landene, og ble til sist opphavet til dagens [[Gresk|moderne gresk]].<ref name="Harrison_51"/> Byplanlegging, utdannelse, lokale myndigheter, og kunst og litteratur i den hellenistiske perioden var alle basert på klassiske greske idealer, som utviklet seg til nye former som er gruppert som hellenistisk.<ref name="green_56-59">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age'', s. 56–59</ref> Aspekter av hellenistisk kultur var fortsatt tydelig i tradisjonene til [[Østromerriket|Det bysantinske riket]] på selv [[1400-tallet]].<ref>Baynes, Norman G. (2007): «Byzantine art», s. 170</ref>

En del av de mest umiskjennelige effektene av hellenisering kan bli sett i [[Afghanistan]] og [[India]] i regionene av de senere [[gresk-baktriske kongedømme]] (ca 250 f.Kr.-125 f.Kr.) i deler av moderne [[Afghanistan]], [[Pakistan]] og [[Tadsjikistan]], og [[indo-greske kongedømme]] (ca 180 f.Kr.-10 e.Kr.) i deler av moderne Afghanistan og India.<ref name="Keay_101">Keay, John (2001): ''India: A History'', s. 101–109</ref> Der førte den nyopprettede [[Silkeveien]] til at gresk kultur ble krysset med indisk og særlig [[Buddhisme|buddhistisk]] kultur. Den resulterte [[synkretisme]] kjent som [[gresk-buddhisme]], kom til å prege [[buddhisme]]ns utvikling, og frambrakte en gresk-buddhistisk kunst som bidro til framstillingen av en [[Antropomorfisme|antroposofisk]] kunstnerisk representasjon av [[Buddha]]. En del av de første og mest innflytelsesrike figurative portretter av Buddha kom på denne tiden, kanskje modellert eller påvirket av gresk statuer av [[Apollon]] i gresk-buddhistisk stil.<ref name="Keay_101"/> Flere buddhistiske tradisjoner kan ha blitt påvirket av [[Gresk religion i antikken|antikkens greske religion]]; konseptet med [[Bodhisattva]] minner om gresk guddommelige [[helt]]er,<ref>Luniya, Bhanwarlal Nathuram (1978): ''Life and Culture in Ancient India'', s. 312</ref> og en del av den seremonielle praksisen innenfor [[Mahayana]], som brenning av røkelse, blomstergaver, og plassere mat på altere, er tilsvarende som hos grekerne. En indo-gresk konge, [[Menandros I]], ble antagelig buddhist, og kjent i buddhistisk litteratur som «Milinda».<ref name="Keay_101"/> Prosessen med hellenisering fremmet også handelen mellom øst og vest.<ref name="Pingree533-554">Pingree, D. (1978): «History of Mathematical Astronomy in India», s. 533, 554f</ref>

=== Innflytelse på Roma ===
[[Fil:Pompeius.JPG|thumb|left|upright|Byste av Pompeius, med den karakteristiske ''quieff'', hæret børstet opp i en spiss foran i etterligning av Aleksander.]]
[[Fil:Roman - Medallion with Alexander the Great - Walters 591 - Obverse.jpg|thumb|Medaljong produsert i [[Det romerske keiserriket]] viser Aleksanders innflytelse i Roma. [[Walters Art Museum]], [[Baltimore]].]]
Aleksander og hans prestasjoner ble beundret av mange romere, særlig romerske generaler som ønsket å assosiere seg selv med hans prestasjoner.<ref name="Roisman_114">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', kapittel 6, s. 114</ref> [[Polybios]] begynte sitt verk ''Historier'' med å minne romerne om Aleksanders prestasjoner, og deretter så romerske ledere ham som en rollemodell. [[Pompeius]] tok epitet "Magnus" ("den store") og selv Aleksanders hårsveis, en oppreist ''quieff'', eller ''anastole'' som grekerne kalte det, det vil si håret strøket bakover fra midten av forhodet.<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', London: Profile Books, s. 43</ref> Deretter søkte han å erobre land øst med Aleksanders 260 år gamle kappe som han bar som et tegn på storhet.<ref name="Roisman_114"/> Julius Cæsar dedikerte en bronsestatue gjort av [[Lysippos]], men fikk erstattet Aleksanders hode med sitt eget. [[Augustus|Gaius Octavius]] (Augustus) besøkte Aleksanders grav i Alexandria og for en tid endret han sitt segl fra en [[sfinks]] til Aleksanders profil. Keiser [[Trajan]] beundret Aleksander, og det samme gjorde [[Nero]] og [[Caracalla]].<ref name="Roisman_114"/> Macriani, en romersk familie som fikk et familiemedlem, [[Macrinus]], som keiser, om enn kortvarig, hadde avbildninger av Aleksander på seg, enten som smykker eller brodert på klærne.<ref>Holt, Frank Lee (2003): ''Alexander the Great'', s. 3</ref>

På den annen side, en del romerske skribenter, særskilt [[Den romerske republikk|republikanske]] figurer, benyttet Aleksander som en advarsel om [[autokrati]]ske, [[Enevelde|eneveldige]] tendenser som kan kun bli holdt stangen av republikanske verdier.<ref name="Roisman_115">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', kapittel 6, s. 115</ref> Aleksander ble benyttet av disse som et eksempel verdiene som ble fremmet av en hersker, slik som ''amicita'' (vennskap) og ''clementia'' (mildhet), men også ''iracundia'' (raseri) og ''cupiditas gloriæ'' (overdrevent begjær etter storhet).<ref name="Roisman_115"/> Også [[Cicero]] kunne se problemer i Aleksanders liv og karriere, og i sin avhandling ''Om staten'' brakte han videre en anekdote om en fanget [[pirat]] som ble ført fram for Aleksander. Hva var det som drev ham til terrorisere havet med sjørøveri, ville Aleksander vite. «Det samme som driver deg til å terrorisere verden,» var det skarpe svaret.<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 44</ref>

=== Legenden ===
[[Fil:The coronation of Alexander.jpg|thumb|Aleksanders kroning, avbildet europeisk middelalderstil i en romanse fra 1400-tallet, ''Historien om Aleksanders kamper'']]
[[Legende|Legendariske]] fortellinger omga livet til Aleksander den store, mange av dem oppsto allerede i hans egen levetid, kanskje oppmuntret av Aleksander selv.<ref name="Roisman_187">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 187</ref> Hans hoffhistoriker [[Kallisthenes]] framstilte havet ved [[Kilikia]] som trakk seg tilbake fra ham som i servilt ''[[proskynesis]]''. Filosofen [[Onesikritos]] som skrev kort tid etter hans død oppfant et stevnemøte mellom Aleksander og [[Thalestris]], den [[Myte|mytiske]] dronningen av de like mytiske [[amasoner]], en stamme av kvinnelige krigere i henhold til [[gresk mytologi]]. Da Onesikritos leste dette opp for sin beskytter [[Lysimakhos]], Aleksanders tidligere general og senere konge, skal han tørt ha kommentert: «Jeg undres på hvor jeg var på den tiden.»<ref>Plutark, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.01.0243:chapter=46&highlight=lysimachus%2Conesicritus LXVI, 1]</ref>

I de første århundrene etter Aleksanders død, antagelig i Aleksandria, ble et antall av de legendariske fortellingene samlet til et manuskript som ble kjent som [[Aleksanderroman|''Aleksanderromanen'']], senere falskt tilskrevet Kallisthenes og derfor er den anonyme forfatteren kjent som Pseudo-Kallisthenes. Disse tekstene gjennom gikk en rekke utvidelser og endringer gjennom [[antikken]], [[senantikken]], og ble på nytt populære i [[middelalderen]], og ble oversatt til en rekke språk,<ref>Stoneman, Richard, red. og overs. (1991): ''The Greek Alexander Romance''. New York: Penguin. ISBN 0-14-044560-9.</ref> blant annet på [[engelsk]] og [[fransk]], og ble formidlet i [[Jødedom|jødiske]], [[Kristendom|kristne]] og [[islam]]ske versjoner. En [[bulgarsk]] versjon fra så sent som 1810 begynte som følgende: «Alexandriada – en fortelling om den store keiser Aleksander av Makedonia, sønn av Filip. Gud besluttet å straffe de konger som hadde likestilt seg selv med Ham... Og valgte praktfulle Makedonia å la det skje.»<ref>Miletich, Lyubomir (1936): [http://ia600402.us.archive.org/10/items/bulgarskistarini13bulguoft/bulgarskistarini13bulguoft.pdf «Една българска Александрия от 1810 год»] (PDF), Български старини XIII, Sofia, Bulgaria, s. 48</ref>

[[Fil:Byzantine Greek Alexander Manuscript Cataphract (cropped).JPG|thumb|Aleksander avbildet i bysantinsk manuskript fra 1300-tallet.]]
[[Fil:Al-khidr.jpg|thumb|right|Post-islamsk persisk miniatyr som viser [[Khidr]] og Aleksander ser Livets vann vekker en nedsaltet fiks til live igjen.]]
Aleksander den stores prestasjoner og arv har blitt avbildet i mange kulturer. Han figurerte både i høy- og lavkulturelle sammenhenger fra hans egen tid og fram til i dag. ''Aleksanderromansene'' i særdeleshet har hatt en betydelig innvirkning på framstillingene av Aleksander i senere kulturer, fra persiske til middelalderens Europa og til moderne Hellas.<ref>Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', kapittel 6, s. 117</ref>

Aleksander opptrer framtredende i moderne gresk folkeminne, mer enn noen annet figur fra antikken.<ref name="Fermor_215">Fermor, Patrick Leigh (2006): «Mani: Travels in the Southern Peloponnese», s. 215</ref> Hans navn i moderne gresk dagligtale («O Megalexandros») er et kjent navn, og han er den eneste antikke [[helt]] som opptrer i [[Karagiozis]] (skyggeteater).<ref name="Fermor_215"/> En velkjent [[fabel]] blant greske sjømenn involverer en enslig [[havfrue]] som griper tak i skipets baug under en storm og spør kapteinen «Er kong Aleksander i live?» Det korrekte svaret er «Han er i live og vel, og hersker over verden!», noe som vil få havfruen til forsvinne sammen med stormen. Andre svar vil få havfruen til forvandles til en rasende [[Gorgon]] som vil dra skipet til havets bunn.<ref name="Fermor_215"/>

I før-islamske [[middelpersisk]]e ([[Zoroastrisme|zoroastriske]]) litteratur er Aleksander referert til ved hans tilnavn ''gujastak'', noe som betyr «den forbannede», og er anklaget for å ha ødelagt temper og brent zoroastrismens hellige skrifter.<ref>Curtis, J; Tallis, N; Andre-Salvini, B (2005): ''Forgotten Empire: The World of Ancient Persia'', s. 154</ref> I [[islam]]ske [[Iran]], under innflytelse av ''Aleksanderromansene'' ([[persisk]]: اسکندرنامه‎‎ ''Iskandarnamah''), et mer positivt portrett av Aleksander framstår.<ref name=" Roisman_120">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', kapittel 6, s. 120</ref> Poeten [[Firdausi]]s ''[[Shahname]]'' (persisk: شاهنامه ''šāhnāme'', «Kongenes bok») inkluderer Aleksander i en slekt av lovmessige iranske [[sjah]]er, en mytisk figur som utforsker verdens ytterste grenser i søken etter Ungdomskilden.<ref>Fischer, M.M.J. (2004). ''Mute dreams, blind owls, and dispersed knowledges'', s. 66</ref> Senere persiske forfattere assosierte Aleksander med [[filosofi]], og framstilte ham ved symposium med figurer som [[Sokrates]], [[Platon]] og [[Aristoteles]] i en søken etter udødelighet.<ref name="Roisman_120"/>

Den [[gammelsyrisk]] versjonen av ''Aleksanderromansene'' framstilte ham som den ideelle kristne verdenserobrer som ba andektig til «den ene sanne Gud».<ref name="Roisman_120"/> I [[Egypt]] ble Aleksander framstil som sønn av [[Nektanebos II]], den siste innfødte farao før den persiske erobringen. Hans seier over [[Dareios III av Persia|Dareios III]] ble framstilt som Egypts redning, og beviste således (noe paradoksalt) at Egypt fortsatt var styrt av en egypter.<ref name=" Roisman_122">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', kapittel 6, s. 122</ref>

Figuren Dhul-Qarnayn (bokstavelig «den to-hornete») som er omtalt i ''[[Koranen]]'' er blitt tolket som en representasjon av Aleksander grunnet paralleller til ''Aleksanderromansene''. I denne tradisjonen var en heroisk figur som bygde en stor mur som forsvar mot nasjonene [[Gog og Magog]]. Han reiste deretter i den kjente verden på leting etter Livets vann og Udødelighet, og til sist ble han en [[profet]].<ref name=" Roisman_120"/>

På [[hindu]] og [[urdu]] fikk navnet «Sikandar», avledet fra persisk, en betydning av et ungt, framgangsrikt talent.<ref>Connerney, RD (2009): ''The upside-down tree''. s. 68</ref> I middelalderens Europa ble Aleksander et medlem av «de ni verdige», en gruppe helter som hadde iboende alle de ideelle [[Høvisk litteratur|ridderlige kvaliteter]].

== Historiografi ==
Bortsett fra noen få inskripsjoner og fragmenter, er tekster skrevet av de som faktisk kjente Aleksander eller samlet informasjon fra menn som tjenestegjorde med Aleksander, alt gått tapt.<ref name="Roisman186"/> De samtidige som skrev redegjørelser av hans liv er Aleksanders egen historiker, [[Kallisthenes]], som aldri ble fullført da han ble henrettet for konspirasjon; Aleksanders hærførere [[Ptolemaios I Soter]] og [[Nearkhos]]; en offiser ved navn [[Aristobulos fra Kassandreia|Aristobulos]]; og [[Onesikritos]], en rorsmann på et av Aleksanders skip. I tillegg kommer den samtidige historikeren [[Kleitarkos]], dog ikke deltaker, men oppholdt seg ved hoffet til Ptolemaios. Deres verker har gått tapt, men senere verker basert på disse har overlevd. De eldste av disse [[Diodorus Siculus]] (100-tallet f.Kr.), fulgt av [[Quintus Curtius Rufus]] (100-tallet e.Kr.), [[Arrianos]] (død ca. [[146]]/[[160]] e.Kr.), biografen [[Plutark]] (død ca. [[120]] e.Kr.), og til sist [[Junianus Justinus]], hvis verker er datert så sent som [[300-tallet]].<ref name="Roisman186"/> Av disse er Arrianos betraktet som den mest troverdige, deretter følger Diodorus Siculus.<ref name="Roisman186"/>

Formålene til disse historikeren er ulikt. Arrianos nevner uttrykkelig at kildene han stoler på er Ptolemaios og Aristobulos som sine kilder. Curtius, og tilsynelatende også Plutark og Diodorus, følger en rivaliserende tradisjon som blant annet støtter seg på Kleitarkos. Arrianos er den offisielle biografen, edruelig og litterær, og synes å stole fullstendig på Ptolemaios, som antagelig hadde eget behov for en særskilt framstilling.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', s. 60</ref> Arrianos tenderer til å unnskylde og bortforklare Aleksanders svakheter, mens Curtius er opptatt av menneskelig svakheter for han synes å bli tiltrukket av drama og patos i stil med retoriske historikere av sin tid.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', s. 610</ref> Anekdoten om Aleksanders seksuelle affære med amasonedronningen gjenforteller Curtius med iver mens Arrianos vil ikke ha noe av det ettersom Ptolemaios og Aristobulos ikke nevner det.<ref>Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', s. 62</ref>

En annen tilnærming til Aleksander er spørsmålet om han rett og slett er en romersk oppfinnelse. Det ble fremmet i boken ''The Roman Alexander'' (2002) av historikeren [[Diana Spencer (historiker)|Diana Spencer]] og videreformidlet av [[Mary Beard]].<ref name="Beard_51">Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 51</ref> I romersk litteratur er han både fremmet som et forbilde og som en advarsel. Faktisk den første dokumenterte bruken av tittelen «Aleksander den store» i en romersk [[komedie]] av [[Plautus]] tidlig på andre århundre f.Kr., rundt 150 år etter Aleksanders død.<ref name="Beard_51"/> Alle de bevarte redegjørelse av Aleksanders liv ble ikke bare skrevet flere århundrer etter hans død, men de ble alle skrevet under [[Romerriket]] på en bakgrunn av romersk [[imperialisme]]. Eksempelvis tok grekeren Arrianos en romersk politisk karriere, ble [[romersk konsul]] og ble senere guvernør i [[Kappadokia]]. Ingen av disse oppfant Aleksander, skriver Mary Beard, men de må nødvendigvis ha sett Aleksander gjennom et romersk filter, justert seg i henhold romersk erobring og keiserlig ekspansjon i deres egen tid. Tidvis trekker Arrianos selv sammenligninger mellom makedonske og romerske systemer.<ref>Beard, Mary (2014): ''Confronting the Classics'', s. 52</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==

;Primære kilder
* [[Arrianos]] (1976): ''Anabasis Alexandri (The Campaigns of Alexander)''. Red. Aubrey de Sélincourt. Penguin Books. ISBN 0-14-044253-7.
* [[Quintus Curtius Rufus]] (1946): [http://www.attalus.org/info/curtius.html ''History of Alexander'']. Red. John Rolfe. Loeb Classical Library.
* [[Diodorus Siculus]] (1989): [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=urn:cts:greekLit:tlg0060.tlg001.perseus-grc2:18.4.4 ''Library of History'']. Overs. C.H. Oldfather, Perseus Project.
* [[Plutark]] (1919): [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.01.0243 ''Alexander'']. Perseus Project. Red. Bernadotte Perrin.
* Plutark (1936): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/Fortuna_Alexandri*/ ''On the Fortune of Alexander''] '''IV'''. Loeb Classical Library. Red. Frank Cole Babbitt, s. 379–487.
* [[Junianus Justinus|Pompeius Trogus]] (1853). ''Epitome of the Philippic History''. Overs. John Selby Watson, Forum romanum.

;Sekundære kilder
* Baynes, Norman G. (2007): «Byzantine art» i: [https://books.google.com/?id=HdHiVlZ3ErIC&pg=PA170&dq=hellenistic+culture+in+byzantine+traditions&cd=39#v=onepage&q=hellenistic%20culture%20in%20byzantine%20traditions ''Byzantium: An Introduction to East Roman Civilization'']. Baynes. s. 170. ISBN 978-1-4067-5659-3.
* Berkley, Grant (2006): [https://books.google.com/books?id=N7mj2NhCGNYC&pg=PA101&dq=hephaestion+and+alexander+the+great+lover#v=onepage&q=hephaestion%20and%20alexander%20the%20great%20lover&f=false ''Moses in the Hieroglyphs'']. Trafford. ISBN 1-4120-5600-4.
* Burrow, John (2009): ''A History of Histories'', London: Penguin, ISBN 978-0-14028-379-2.
* Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy''. Crows Nest, NSW: Allen & Unwin. ISBN 1-74114-113-3.
* Bosworth, A.B. (1988): ''Conquest and Empire: The Reign of Alexander the Great''. New York: Cambridge University Press.
* Cawthorne, Nigel (2004): ''Alexander the Great''. Haus. ISBN 1-904341-56-X.
* Chamoux, François; Roussel, Michel (2003): ''Hellenistic Civilization''. Blackwell. ISBN 0-631-22242-1.
* Connerney, RD (2009): [https://books.google.com/?id=4WadcncjsRUC&pg=PA68&dq=sikandar+%2B+alexander#v=onepage&q=sikandar%20%2B%20alexander&f=false ''The upside-down tree: India's changing culture'']. Algora. ISBN 0-87586-649-2. s. 214
* Curtis, J; Tallis, N; Andre-Salvini, B (2005): [https://books.google.com/books?id=kJnaKu9DdNEC&pg=PA154&dq=Alexander+%2B+gojastak&hl=en&ei=Rd25TrynCsXJiQKasey8BA&sa=X&oi=book_result&ct=result& ''Forgotten empire: the world of ancient Persia'']. University of California Press. ISBN 0-520-24731-0. s. 154
* Dahmen, Karsten (2007): ''The Legend of Alexander the Great on Greek and Roman Coins''. Taylor & Francis. ISBN 0-415-39451-1.
* Danforth, Loring M (1997): ''The Macedonian Conflict: Ethnic Nationalism in a Transnational World''. Princeton University Press. ISBN 0-691-04356-6.
* Dillon, John M (2004): ''Morality and custom in ancient Greece''. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-34526-4.
* Durant, Will (1966): ''The Story of Civilization: The Life of Greece''. Simon & Schuster. ISBN 0-671-41800-9.
* Fermor, Patrick Leigh (2006): [https://books.google.com/?id=8V5QBkD7IIYC&printsec=frontcover&dq=patrick+leigh+fermor+mani#v=onepage&q=alexander%20&f=false «Mani: Travels in the Southern Peloponnese»], ''New York Book Review'': 358. ISBN 1-59017-188-8.
* Fischer, M.M.J. (2004): [https://books.google.com/?id=KibBH6cI8BgC&pg=PA66&dq=Alexander+%2B+shahnameh#v=onepage&q=Alexander%20%2B%20shahnameh&f=false ''Mute dreams, blind owls, and dispersed knowledges: Persian poesis in the transnational circuitry'']. Duke University Press. ISBN 0-8223-3298-1. s. 66.
* Foreman, Laura (2004): [https://books.google.com/books?id=rVEa4nzLkT4C&pg=PA152&dq=vandalism+in+Persepolis#v=onepage&q=vandalism%20in%20Persepolis&f=false ''Alexander the conqueror: the epic story of the warrior king''] {{Wayback|url=https://books.google.com/books?id=rVEa4nzLkT4C&pg=PA152&dq=vandalism+in+Persepolis#v=onepage&q=vandalism%20in%20Persepolis&f=false |date=20151031121338 }}. Da Capo Press. ISBN 978-0-306-81293-4. s. 217.
* Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander''. Boston: Little Brown & Co. ISBN 0-316-29108-0.
* Fox, Robin Lane (2006): ''Alexander the Great''. ePenguin. ASIN B002RI9DYW.
* Gabriel, Richard A (2002): «The army of Byzantium» i: [https://books.google.com/?id=y1ngxn_xTOIC&printsec=frontcover&q=romano-Hellenistic ''The Great Armies of Antiquity'']. Greenwood. ISBN 0-275-97809-5. s. 277.
* Gergel, Tania, red. (2004): ''The Brief Life and Towering Exploits of History's Greatest Conqueror as Told By His Original Biographers''. Penguin. ISBN 0-14-200140-6.
* Glick, Thomas F; Livesey, Steven John; Wallis, Faith, red. (2005): ''Medieval Science, Technology, and Medicine: An Encyclopedia''. New York: Routledge. ISBN 0-415-96930-1.
* Goldsworthy, A (2003): ''The Fall of Carthage''. Cassel. ISBN 0-304-36642-0.
* Grafton, Anthony (2010): ''The Classical Tradition''. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-03572-0.
* Green, Peter (2007): ''Alexander the Great and the Hellenistic Age''. London: Phoenix. ISBN 978-0-7538-2413-9.
* Grimal, Nicolas (1992): ''A History of Ancient Egypt ''(Opptrykk). Blackwell. ISBN 978-0-631-17472-1.
* Gunther, John (2007): ''Alexander the Great''. Sterling. ISBN 1-4027-4519-2.
* Hammond, N.G.L. (1983): [https://books.google.com/?id=gay_i14p9oEC&pg=PA72&lpg=PA72&dq=%22statue+of+Xerxes%22+alexander&q= ''Sources for Alexander the Great'']. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-71471-6.
* Hammond, N.G.L. (1986): ''A History of Greece to 323 BC.'' Cambridge University.
* Harrison, E.F. (1971): [https://books.google.com/?id=qh7b4o6JQpIC&pg=PA51&dq=armies+of+alexander+the+great+koine#v=onepage&q&f=false ''The language of the New Testament'']. Wm B Eerdmans. ISBN 0-8028-4786-2. s. 508.
* Holland, Tom (2003): ''Rubicon: Triumph and Tragedy in the Roman Republic''. Abacus. ISBN 978-0-349-11563-4.
* Holt, Frank Lee (2003): ''Alexander the Great and The Mystery of the Elephant Medallions''. University of California Press. ISBN 0-520-23881-8.
* Keay, John (2001): ''India: A History''. Grove Press. ISBN 0-8021-3797-0.
* Liddell, Henry George; Scott, Robert (1940): ''A Greek-English Lexicon'', Perseus Digital Library. Oxford: Clarendon Press.
* Luniya, Bhanwarlal Nathuram (1978): ''Life and Culture in Ancient India: From the Earliest Times to 1000 AD''. Lakshmi Narain Agarwal. LCCN 78907043.
* McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great''. Camberwell, Victoria: Penguin. ISBN 0-670-04268-4.
* McCrindle, J.W. (1997): «Curtius» i: Singh, Fauja; Joshi, L.M.: ''History of Punjab'' '''I'''. Patiala: Punjabi University.
* McKechnie, Paul (1989): [https://books.google.com/books?id=lMoOAAAAQAAJ&pg=PA54&dq=transplant+of+populations+from+Asia+to+Europe+and+in+the+opposite+direction+from+Europe+to+Asia#v=onepage&q&f=false ''Outsiders in the Greek cities in the fourth century BC'']. Taylor & Francis. ISBN 0-415-00340-7. s. 54.
* Morkot, Robert (1996): ''The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece''. Penguin.
* Narain, A.K. (1965): ''Alexander the Great: Greece and Rome–12.''
* Ogden, Daniel (2009): «Alexander's Sex Life» i: Heckel, Alice; Heckel, Waldemar; Tritle, Lawrence A.: ''Alexander the Great: A New History''. Wiley-Blackwell. ISBN 1-4051-3082-2.
* Pingree, D (1978): «History of Mathematical Astronomy in India» i: ''Dictionary of Scientific Biography'' '''15'''. s. 533–633.
* Pratt, James Bissett (1996): ''The Pilgrimage of Buddhism and a Buddhist Pilgrimage''. Laurier Books. ISBN 81-206-1196-9.
* Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin, ISBN 978-0-140-27485-1.
* Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great''. Penguin. ISBN 0-14-139076-X.
* Ring, Trudy; Salkin, Robert M; Berney, KA; Schellinger, Paul E, red. (1994): ''International dictionary of historic places''. Chicago: Fitzroy Dearborn, 1994–1996. ISBN 978-1-884964-04-6.
* Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): [https://books.google.com/books?id=lkYFVJ3U-BIC ''A Companion to Ancient Macedonia'']. John Wiley & Sons. ISBN 1-4051-7936-8.
* Sabin, P.; van Wees, H.; Whitby, M. (2007): ''The Cambridge History of Greek and Roman Warfare: Greece, the Hellenistic World and the Rise of Rome''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-78273-2.
* Sacks, David (1995): ''Encyclopedia of the Ancient Greek World''. Constable & Co. ISBN 0-09-475270-2.
* Stoneman, Richard (2004): ''Alexander the Great''. Routledge. ISBN 0-415-31932-3.
* Stoneman, Richard (1996): «The Metamorphoses of Alexander Romance» i Schmeling, Gareth L.: ''The Novel in the Ancient World''. Brill. ISBN 90-04-09630-2. s. 601–612
* Studniczka, Franz (1894): ''Achäologische Jahrbook'' 9.
* Tripathi, Rama Shankar (1999): [https://books.google.com/?id=WbrcVcT-GbUC ''History of Ancient India'']. ISBN 978-81-208-0018-2.
* Heckel, Waldemar; Tritle, Lawrence A, red. (2009): [https://books.google.com/?id=jbaPwpvt8ZQC&pg=PA46&lpg=PA46&dq=callisthenes+of+olynthus+conspiracy&q=callisthenes%20of%20olynthus%20conspiracy ''Alexander the Great: A New History'']. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-4051-3082-0. s. 47–48
* Wood, Michael (2001): [https://books.google.com/?id=5wDWn1dL6HMC&pg=PA226&dq=alexander+the+great+%2B+fever#v=onepage&q=alexander%20the%20great%20%2B%20fever&f=false ''In the Footsteps of Alexander the Great: A Journey from Greece to Asia'']. University of California Press. ISBN 978-0-520-23192-4.
* Worthington, Ian (2003): [https://books.google.com/?id=OiM51I7_A1gC&pg=PA175&dq=Alexander+Nicaea+Punjab#v=onepage&q=Alexander%20Nicaea%20Punjab&f=false ''Alexander the Great: A Reader'']. Routledge. ISBN 0-415-29187-9. s. 332
* Yenne, Bill (2010): ''Alexander the Great: Lessons From History's Undefeated General''. Palmgrave McMillan. ISBN 978-0-230-61915-9.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.1stmuse.com/frames/ Alexander the Great of Macedonia: from history to eternity]
* [https://web.archive.org/web/20052621324300/http://www.isidore-of-seville.com/Alexanderama.html Alexander the Great on the Web (directory)]
* [http://www.pothos.org Alexander's Home on the Web]
* [http://whc.unesco.org/sites/780.htm 	The Archaeological Site of Vergina]
* [http://www.american-pictures.com/genealogy/persons/per01162.htm#0 A genealogy of Alexander]
* [https://web.archive.org/web/20040711075345/http://www.androphile.org/preview/Library/Biographies/Alexander/Alexander.htm A biography of Alexander focusing on his male loves]
* [http://www.dagbladet.no/magasinet/2004/11/19/415066.html Erobret verden som 29-åring]

{{startboks}}
|- class="toccolours"
|align="center" width="30%" style=" white-space: nowrap "| Forgjenger:<br />'''&nbsp;[[Filip II av Makedonia|Filip II]]&nbsp;'''
|align="center" width="40%" style=" white-space: nowrap "| '''[[Konger av Makedonia|Konge av Makedonia]]'''<br /><div style="width:120px"><small>([[336 f.Kr.]]&ndash;[[323 f.Kr.]])</small></div>
|align="center" width="30%" rowspan="3" style=" white-space: nowrap "| Etterfølger:<br />'''&nbsp;[[Filip III av Makedonia|Filip III]]&nbsp;'''
|- class="toccolours"
|align="center" width="30%" rowspan="2" style=" white-space: nowrap "| Forgjenger:<br />'''&nbsp;[[Dareios III av Persia|Dareios III]]&nbsp;'''
|align="center" width="40%" style=" white-space: nowrap "| '''[[liste over konger i Persia|Konge av Persia]]'''<br /><div style="width:120px"><small>([[330 f.Kr.]]&ndash;[[323 f.Kr.]])</small></div>
|- class="toccolours"
|align="center" width="40%" style=" white-space: nowrap "| '''[[Farao|Farao av Egypt]]'''<br /><div style="width:120px"><small>([[332 f.Kr.]]&ndash;[[323 f.Kr.]])</small></div>
{{sluttboks}}

{{Argead-dynastiet}}

{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Konger i antikkens Makedonia]]
[[Kategori:Aleksander den store| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Herskere på 300-tallet f.Kr.]]
[[Kategori:Fødsler i 356 f.Kr.]]
[[Kategori:Dødsfall i 323 f.Kr.]]