Vis kilden til Jorden

{{Portal|Astronomi}}
{{Andrebetydninger|Jord}}
{{Planetinfo}}
[[Fil:Geologisk tid 01.jpg|thumb|Tidsur hvor arkeikum (grått) og proterozoikum (blått) opptar nesten hele jordens historie. Viktige hendelser er tegnet inn.]]
'''Jorden''', eller '''jorda''', ([[latin]]: ''Tellus'' eller ''Terra''; [[astronomisk symbol]]: [[File:Earth symbol (fixed width).svg|16px|class=skin-invert-image|🜨]]) er den [[Planet|planeten]] hvor [[Menneskeslekten|mennesker]] oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt [[planetsystem|solsystem]] regnet fra [[solen]]. Den er den femte største planeten i [[solsystemet]] og planeten med størst [[tetthet]], hvilket innebærer at dens [[gravitasjon]] kun overgås av [[Jupiter]], [[Saturn]] og [[Neptun (planet)|Neptun]]. Jorden er den største av solsystemets fire [[Terrestrisk planet|steinplaneter]], med en diameter betydelig større enn [[Venus]]', og cirka dobbelt så stor som [[Mars (planet)|Mars]].

Jordkloden blir noen ganger omtalt som ''Verden'', ''den blå planeten'', eller '''Tellus''' («Jord») etter dens [[latin]]ske betegnelse. 

Som hjem for millioner av [[art]]er, inkludert [[menneske]]r, er jorden det eneste [[himmellegeme|astronomiske objekt]] hvor man vet at det finnes [[liv]]. Jorden er det eneste stedet i [[Universet]] som man med sikkerhet kan si at det finnes liv. 

Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6&nbsp;milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 23.</ref> Jordens [[biosfære]] har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre [[Abiotisk faktor|abiotiske]] forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for [[aerobe organismer]] å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av [[ozonlaget]], som sammen med [[jordens magnetfelt]] blokkerer for skadelig [[solstråling]] og dermed muliggjør liv på land. [[Geofysikk|Jordens fysiske egenskaper]], så vel som dens [[geologi]]ske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år.

Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av [[solen]] og [[månen]]. De [[geologi]]ske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, [[platetektonikk|platetektonisk]] [[kontinentaldrift]] og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor [[vind]] og [[nedbør]] skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø.

For tiden{{Når}} foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26&nbsp;gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26&nbsp;[[soltid|solare dager]], eller ett [[siderisk år]]. Jordens [[jordrotasjonen|rotasjonsakse]] [[aksehelning|heller]] ca.&nbsp;23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens [[bane|omløpsbane]] rundt solen, noe som skaper [[årstid]]svariasjoneer med en syklus på ett [[tropisk år]] (365,2422&nbsp;solare dager). Jordens eneste [[naturlig satellitt|måne]] — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5&nbsp;milliarder år siden, bidrar med å skape [[tidevann]], er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8&nbsp;milliarder år siden sørget en rekke nedslag av [[asteroide]]r for betydelige endringer på jordens overflate.

Planetens [[mineral]]er og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde [[verdens befolkning|menneskeheten]]. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige [[stat]]er, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens [[kultur]]er har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at [[Flat jord|jorden er flat]] og/eller at den er [[Geosentrisme|senteret i universet]]. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger [[Gaiahypotesen|menneskelig inngripen]] og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå.

== Kronologi ==
{{Se også|Solsystemets opprinnelse og utvikling}}
{{Se også|Jordens tidsaldre}}
[[Geovitenskap]]ene har bidratt med detaljert informasjon om jordens fortid. Den tidligst daterte materie i solsystemet ble dannet for mer enn 4,6 milliarder år siden, og for 4,6 milliarder år siden ble jorden og de andre planetene i solsytemet dannet fra en [[protoplanetarisk skive]] av støv og gass som var til overs etter dannelsen av solen. Sammensettingen av jordens materie skjedde raskt, i all hovedsak i løpet av 10–20 millioner år. Når kosmisk støv og steinmateriale først begynte å kollidere og danne jorden, økte denne nye planetens gravitasjonskraft som igjen akselererte ytterligere tiltrekning av materie.<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 12.</ref> De stadige sammenstøtene og [[meteoritt]]-nedslagene utviklet stor varmeenergi, som bidro til å smelte ned steinmaterialet som utviklet seg til en indre kjerne av [[jern]] og et ytre lag av [[silikat]]er. Etter hvert ble også det ytre laget separert i en tyngre [[mantel]] og en lettere [[jordskorpe]]. Det er vanlig å anta at tyngre mineraler sank ned i forhold til de lettere, men bergarter ble også trukket nedover eller oppover basert på deres evne til å [[kjemisk binding|binde]] seg med henholdsvis jern eller oksygen.<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 12 og 15.</ref>

Fra å være i smeltet tilstand, gikk jordens ytre lag over til en fast skorpe ved nedkjøling da vann ble akkumulert i atmosfæren. Jordskorpen var tynn og sprakk opp gang etter gang med en stor mengde vulkanutbrudd, og antakelig dannet det seg tidlig et samlet kontinent som så sprakk opp.<ref>Steinar Skjeseth, ''Norge blir til'', Schibsted, Oslo 1974, andre reviderte opplag 2002, side 9–11.</ref> Månen ble dannet kort tid etterpå, for om lag 4,5 milliarder år siden. Den (2013) mest anerkjente teorien for dannelsen av månen er [[nedslagsteorien]], som innebærer at månen ble dannet da et objekt på størrelse med [[Mars (planet)|Mars]] – noen ganger omtalt som [[Theia (planet)|Theia]] – tilsvarende om lag 10&nbsp;% av jordens masse, kolliderte med jorden i et gigantisk sammenstøt. Denne teorien innebærer at dette objektet smeltet sammen med jorden, men at tilstrekkelig med materie til dannelsen av månen ble sendt i bane rundt jorden.

I tidlig [[arkeikum]] (4,6–4,0 mrd. år siden) var jordens mantel svært varm, og [[litosfæren]] (jordskorpen) ytterst var så lett at den neppe sank ned i mantelen. Jordskorpa bestod av mye [[basalt]] og [[natrium]]rike masser. Natriumrike mantelmasser kunne noen steder trenge oppover i basaltkappen og danne kropper av kvartsrike dypbergarter – [[tonalitt]], [[trondhjemitt]] og [[granodioritt]] (TTG). Horisontale smeltemasser ble til [[grønnstein]]sbelter av omdannet basalt, ofte med magnesiumrik [[komatiitt]], og ofte omgitt av tonalitt-gneis. Bergarter fra arkeisk tid er ikke preget av [[Metamorfose (geologi)|omsmelting]] gjennom nedsynking i mantelen, slik bergarter fra sen arkeikum og [[proterozoikum]] preges av. I proterizoikum ble bergartene også mer [[kalium]]rike.

Siden omkring [[1950]] har [[geolog]]er jaktet på de eldste bergartene. Høyeste kjente alder for bergarter er 3,96 milliarder år, mens [[sandstein]] funnet i [[Australia]] har [[klaster]] som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av [[meteoritt]]er og bergarter funnet på månen har gitt aldre på opp til 4,56 milliarder år<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 14.</ref> og vi regner dette som et anslag på hvor gammel jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den i tidlig arkeikum var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene, som brukes for å datere mineraler ved hjelp av [[halveringstid]]er. Og selve kontinentene er ikke noen steder eldre enn om lag fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.<ref>Frank H T Rhodes (red), ''Geology'', St Martin's Press, New York 1972, utg 1991, side 9.</ref>

=== Atmosfæren ===
Smeltingen og krystalliseringen i arkeikum skapte gassutblåsninger, vanndamp og [[Vulkan|vulkansk aktivitet]] som bidro til jordens uratmosfære. Den ble fylt med [[helium]] og [[hydrogen]] som ble avgitt fra jorden, men hovedbestanden i uratmosfæren var [[svovel]]. De første organismene – [[prokaryoter]] – utviklet seg på denne tiden og «pustet» svovel i stedet for oksygen. Denne typen liv utviklet seg tilpasset den første, svovelholdige atmosfæren. Det eksisterer dog teorier om at atmosfæren hele tiden har hatt oksygen, siden tidlig arkeikum.<ref>{{Cite Q|Q56874407|pages=141–146}}</ref>

For 3,8 milliarder år siden ble jorden (og månen) antatt utsatt for et nytt, kraftig meteoritt-bombardement som sammen med [[solvind]] rev bort den første atmosfæren. Bombardementet skapte intens varmeutvikling og vulkanisme, som nok en gang frigjorde [[nitrogen]], [[karbondioksid]] og [[vann]]damp. Disse elementene ble nå nedbrutt av [[ultrafiolett lys]] fra sola og omdannet til [[hydrogen]], [[oksygen]] og [[ozon]] i en relativt oksygenfattig, ny atmosfære.<ref>Angeles Gavira og Peter Frances (red), ''Rocks and Minerals'', Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 15.</ref> Vanndampen kondenserte og dannet [[hav]]ene for kanskje 4 milliarder år siden, godt hjulpet av is og flytende vann fra asteroider, [[protoplanet]]er, [[komet]]er og [[transneptunske objekt]]. Til tross for at solen utstrålte om lag 30&nbsp;% mindre [[Solluminositet|energi]] enn den gjør i dag, viser forskning at havene forble flytende, en selvmotsigelse formulert i [[den svake sols paradoks]]. En kombinasjon av [[drivhusgass]]er og økt [[solaktivitet]] bidro til økning av jordens overflatetemperatur, og forhindret at havene frøs over. Utviklingen av liv i havene etter relativt kort tid, avga oksygen som lagret seg i den nye atmosfæren.

=== Fotosyntese og fjellkjededannelser ===
Etter at [[hav]]et oppstod for 4 milliarder år siden, var det etter hvert lite eller ingen landmasser på jorden. De første spor etter [[organisme]]r ([[blågrønnbakterier|blågrønn-]] eller lignende [[bakterier]]) er ca. 3,6 milliarder år gamle. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret [[solvind]] fra å bryte ned jordens nye atmosfære. I [[proterozoikum]], før utviklingen av større dyr, var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor [[David Bottjer]]. Da liv med evne til [[fotosyntese]] oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden,<ref>Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 23.</ref>
ble det avgitt store mengder [[oksygen]] fra blant annet [[blågrønnbakterier]], og dette bidro gradvis til å øke oksygeninnholdet i atmosfæren.

Den danske geologiprofessor [[Minik T. Rosing]] og kolleger ved [[Stanford University]] mener kontinentalskorpene oppstod i takt med [[anaerobt liv]]. Mangelen på landmasser skapte vesentlig [[sedimentære bergarter]] som [[skifer]], [[Konglomerat (geologi)|konglomerat]] og [[kvartsitt]] i sen arkeikum. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung [[basalt]] og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200&nbsp;°C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Basalten gjennomgikk nå en økende oksidasjonsprosess og forvitret.

Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650&nbsp;°C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere [[granitt]], som finnes på samtlige kontinenter, men er uhyre sjelden ellers i solsystemet. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Vi har [[grunnfjell]] fra denne tiden i Norge, rester av en arkeisk fjellkjede finner vi i [[Lofoten]] med aldre opptil 3,3 milliarder år. Urbergarten granitt opptar for øvrig svært lite oksygen i friluft, og dette bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren.

Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble [[oksygen]]rik, land-hav-fordelingen ble omtrent som i dag, og historiens [[Huronistiden|første istid]] oppstod. Områder som [[Karelia]] (Karelidene), [[Kolahalvøya|Kola]] (Saamidene) og Slave-platen fløt trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia.<ref>L.J.Pesonen et al, «Paleo-Mesoproterozoic Supercontinents – A Paleomagnetic View», ''Geophysica'' nr 48 1–2, 2012, side 5–47.</ref>
Kontinentplater samlet seg i et superkontinent – [[Columbia (kontinent)|Columbia]] – for om lag 1,8 milliarder år siden<ref name="PreRodinia">{{Cite Q|Q73892246|pages=145–155}}</ref>
med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at [[Laurentia|Nord-Amerika]] (Laurentia) og [[Baltica|Nord-Europa]] (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden.<ref>Rogers 1996, Hoffman 1997, Rogers og Santosh 2002, Meert 2002, Zhao et al 2004, 2011.</ref>
Kontinentaldrift og havbunnsspredning med [[subduksjon]] skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og [[magmatisk]]e fjellkjeder oppstod i ytterkantene — Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4–1,1 milliarder år siden<ref name="PreRodinia" />. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkfing 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.<ref>Zhao, Guochun, m.fl, [http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0012825204000182 «A Paleo-Mesoproterozoic supercontinent: assembly, growth and breakup»], i ''Earth-Science Reviews'', nr 67, 2004, side 91–123.</ref>

De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst [[jern]]. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i [[Sør-Varanger]]. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form.<ref>N. J. Planavskyet al, «Widespread iron-rich conditions in the mid-Proterozoic ocean», ''Nature ''nr 477, 2011, side 448–451.</ref> Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen.

Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen og kjempet seg gjennom lag av [[kalkstøv]] som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som [[stromatolitter]], som fortsatt finnes i forstenet form. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne [[eukaryoter]] (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850–550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot [[grønnalger]] og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn.<ref name="Ivar B Ramberg 2006">Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 69.</ref> Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.

I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som i dag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det [[baltiske skjold]]et vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller [[Baltica]]-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for om lag 1 mrd år siden samlet alle kontinentene seg igjen i et superkontinent – [[Rodinia]]. Det sprakk opp over en periode på 250 millioner år, fra 850 til 650 millioner år siden.<ref>Z. X. Li og D.A.D. Evans, «Late Neoproterozoic intraplate rotation within Australia allows for a tighter-fitting and longer-lasting Rodinia», ''Geology'', nummer 39, 2011, side 39–42.</ref>

=== Flercellet liv ===
Oksygennivået i atmosfæren fortsatte gradvis å stige. Med den økende oksygenkonsentrasjonen kunne det også danne seg et [[ozon]]lag som skjermet jorden for en del av solens [[UV-stråling]]. Begge deler (oksygen og lav UV-stråling) var forutsetninger for at det kunne oppstå mer avanserte [[liv]]sformer. Flercellet [[dyr]]eliv oppstod kanskje for så mye som 2 milliarder år siden, utfra funn av flercellet [[kull]] av ukjent opphav. De fleste forskere heller i dag til [[koloniteorien (biologi)|koloniteorien]], som postulerer at enkeltceller kom sammen for å forsvare hverandre mot andre celler eller av en annen grunn, og at enkelte av cellene i kolonien gradvis begynte å spesialisere seg til enkelte oppgaver.<ref name="Ivar B Ramberg 2006" /> For om lag 1 milliard år siden oppstod de første kjente, virkelige flercellede dyr — ''[[parmiadyr]]ene'' — som er inntil 6&nbsp;cm lange markliknende dyr kjent fra funn i [[Russland]].

Mot slutten av proterozoikum, for mer enn 600 millioner år siden, ble en [[istid]] avløst av varmt klima og oversvømming med store, grunne havområder. Nå oppstod den såkalte [[ediacara-faunaen]] med blant annet de første [[bilaterale dyr|bilaterale]] (symmetriske) dyr, hvorav ''[[Dickinsonia]]'' er blant de eldste kjente med funn fra [[Kvitsjøen]]. Mange steder oppstod nå plutselig primitive [[skalldyr]] ved overgangen til den [[kambriske eksplosjon]]en — hvor [[planter]], [[sopp]] og kompliserte dyr oppstod nesten samtidig. For rundt 500 millioner år siden var ozon- og oksygennivåene i atmosfæren så høye at liv kunne utvikle seg også på [[landjord]]en. Det markerer overgangen til landorganismenes tidsalder — [[fanerozoikum]].

=== Fremtid ===
Jorden vil i fremtiden bli varmere, fordi Solen utvikler seg. [[Magnetfelt]]et vil bli svekket, da [[Jordens kjerne|kjerne]]n blir nedkjølt.
Når Solen eser ut før den slukner om ca. 4,5–5 milliarder år, vil jorden og de andre indre planetene fordampe.

== Jorden i solsystemet ==
[[Fil:Solarsys-no.svg|thumb|Jorden er den tredje planeten, ut fra nærhet til Solen, og kommer etter [[Venus]], før [[Mars (planet)|Mars]] i denne rekkefølgen]]
Jorden er den tredje planeten i [[solsystemet]] og den eneste planeten hvor [[vann]] opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet.

=== Bane rundt Solen ===
Jorden går i en [[ellipse|elliptisk]] bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn — det såkalte ''sideriske år''. Middelavstanden til solen er 150 millioner&nbsp;km. Avstanden varierer mellom 147 millioner&nbsp;km, som inntreffer omkring [[3. januar]], og 152 millioner&nbsp;km omkring [[3. juli]].

Over et tidsrom på ca. {{formatnum:100000}}&nbsp;år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens [[eksentrisitet]] har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.

=== Aksens helning ===
Sommeren 2009 dannet jordaksen en vinkel på [[aksehelning|{{Nowrap|66'''°'''33'''′'''42''','''5'''″'''}}]] med baneplanet. For tiden øker denne vinkelen med ca. {{Nowrap|0,46 [[buesekund]] pr. år}}.
Denne [[aksehelning]]en er årsaken til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn [[nordlige polarsirkel|nordlige]] og [[sydlige polarsirkel]] {{Nowrap|(66'''°'''33'''′'''42''','''5'''″'''}} (sommeren 2009)) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom [[vendekretsene]] {{Nowrap|(23'''°'''26'''′'''17''','''5'''″'''}} N og S (sommeren 2009)) vil Solen stå i [[senit]] midt på dagen to dager i året.

Jordaksens helning varierer mellom 67,9° og 65,5° over en periode på 41&nbsp;000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23&nbsp;000 år tegne en dobbelt [[kjegle]]flate – jordaksen «[[slingring (rotasjon)|slingrer]]». Denne bevegelsen — ''presesjonen'' — gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot [[Polarstjernen]], mens den om 12&nbsp;000 år vil peke mot [[Vega (stjerne)|Vega]].

Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren [[Milutin Milanković]].

=== Månen ===
{{Utdypende artikkel|Månen}}
[[Fil:FullMoon2010.jpg|thumb|Månen]]
Som den eneste av de terrestriske planetene har jorden en stor [[naturlig satellitt]] — månen. [[Mars (planet)|Mars]] har også naturlige satellitter, men disse er små og muligens bare asteroider som er fanget i dens gravitasjonsfelt. For mer enn 4,5 milliarder år siden traff en stor protoplanet jorden, og meteorskyen av knust materiale som oppstod begynte å kretse rundt jorden, samlet seg og dannet månen. I starten roterte månen svært nær jorden, men avstanden har gradvis økt. Siden månen er såpass stor og nær oss, har dens tyngdekraft stor påvirkning på jorden. Det er hovedsakelig månens tyngdekraft som er årsaken til [[tidevann]].

Månen bruker 27 dager på sitt omløp rundt jorden. Månen er betydelig større en hva en forventer for en naturlig sattelitt, noe som kan skyldes at den ble danne av en kollisjon mellom jorden og et legeme like stort som mars. Månen gir bedre forutsetninger for liv på jorden. Den reduserer jordaksens tendens til å vingle, noe som gjør jordens klima mer stabilt. Månen forårsaker også flo og fjære.<ref>{{Kilde www | forfatter= Davis, Josh | url= https://www.nhm.ac.uk/discover/factfile-the-moon.html| tittel= The Moon | besøksdato= 12. november 2023  | utgiver= Natural History Museum, London | arkiv_url= | dato = 2023 }}</ref><ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://science.nasa.gov/moon/ | tittel= The Moon | besøksdato= 12. november 2023 | utgiver= NASA | arkiv_url= | dato = 2023 }}</ref>

== Jordens indre ==
[[Fil:Jordens indre.png|thumb|315px|Tverrsnitt av jordens indre, med kjernen (innerst) i grått og mantelen i oransje.]]
Forståelsen av jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen [[Beno Gutenberg]] brukte i [[1913]] denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den [[Kroatia|kroatiske]] seismologen [[Andrija Mohorovicic]] studerte et kraftig jordskjelv i [[1909]], og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere [[mantel]]en.<ref name="ReferenceA">Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 25.</ref> Snart innså forskere at jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen [[Inge Lehmann]] oppdaget i [[1936]] at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Det er også fastslått at overgangen fra litosfære til mantel på 440&nbsp;km dyp, og overgangen til indre mantel på 670&nbsp;km dyp, markerer faseoverganger i silikater som øker [[bølgemekanikk|bølgebevegelsenes]] fart betydelig, noe som skaper referansedybder for en detaljert kartlegging av mantelen ved hjelp av [[seismografi]]ske apparater. Bølgehastigheten påvirkes også av temperaturavvik slik at man kan påvise lavastrømmer seismologisk.<ref name="ReferenceA" />

Kreftene i jordens indre skaper varme i kjernen, og kjernefysisk nedbryting av radioaktive grunnstoff i både mantelen og jordskorpen.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 24.</ref> For hver km innover øker temperaturen med ca. 30&nbsp;°C. Jordens indre varme bidrar til vulkanisme, og vanndamp og CO2 bidrar til en drivhuseffekt som muliggjør livet på jorden. Generelt er kjernen relativt tung, bestående av jern og nikkel. Men det er ikke slik at de tyngste mineralene naturlig sank mot kjernen, eksempelvis er de svært tunge grunnstoffene uran og thorium konsentrert om den ytre jordskorpen. Trolig var evnen til å inngå forbindelser med oksygen viktigere for hvor de ulike mineraler og grunnstoffer ble plassert vertikalt.<ref>Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), ''Rocks and Minerals'', London 2005, ed 2008, side 15.</ref>

Jordens radius er 6&nbsp;371–6&nbsp;378&nbsp;km, og består innerst av en 3&nbsp;470–3&nbsp;481&nbsp;km tykk kjerne, fulgt av en 1&nbsp;730 –2&nbsp;190&nbsp;km tykk mantel, og endelig et ytre lag av 1&nbsp;710&nbsp;km mer eller mindre størknet stein og jordskorpe:<ref>Mål og data angis i intervaller med vekt på: Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), ''An introduction to Physical Geography and the Environment'', Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.</ref><ref>Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), ''Rocks and Minerals'', London 2005, ed 2008, side 14.</ref>

* '''Indre fast kjerne''' som er magnetisk og av hovedsakelig jern og nikkel, med en radius av 1&nbsp;390&nbsp;km. Den starter således på ca. 4&nbsp;980&nbsp;km dyp og går ned til jordens sentrum på 6&nbsp;378&nbsp;km dyp. Temperaturen er jevnt 3&nbsp;000&nbsp;°C, mens tettheten er ca. 12–13&nbsp;g/cm³. Et mellomlag på ca. 700&nbsp;km skiller den indre kjernen fra den ytre.
* '''Ytre flytende kjerne''' av jern, nikkel, muligens svovel, med en tykkelse på 1&nbsp;380&nbsp;km som strekker seg fra 2&nbsp;890–2&nbsp;908&nbsp;km dybde til 4&nbsp;980–5&nbsp;150&nbsp;km dybde. Temperaturen er noe lavere enn for den indre kjernen, og tettheten i den flytende kjernen øker fra 10,0&nbsp;g/cm³ til 11,5&nbsp;g/cm³.
* '''Nedre mantel''' av semi-fast eller delvis flytende [[peridotitt]] bestående av [[silikat]]er med mye [[magnesium]], i en tykkelse på 1&nbsp;200&nbsp;km – som strekker seg fra anslagsvis 1&nbsp;690–1&nbsp;710&nbsp;km dybde og ned til anslagsvis 2&nbsp;890–2&nbsp;908&nbsp;km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1&nbsp;650&nbsp;°C til 3&nbsp;370&nbsp;°C og tettheten i den nedre mantelen øker fra 4,4&nbsp;g/cm³ til 5,5&nbsp;g/cm³.
* '''Øvre mantel''' av stort sett fast stein og peridotitt, i 530–880&nbsp;km tykkelse, som omfatter en overgangssone (transition zone) av fytende stein med 350–700&nbsp;km tykkelse, og deretter astenosfæren av flytende og semi-fast stein, med en tykkelse på 180&nbsp;km. Øvre mantel strekker seg da totalt fra 30–70&nbsp;km dybde og ned til 600–900&nbsp;km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1&nbsp;250&nbsp;°C til 1&nbsp;650&nbsp;°C og tettheten i den øvre mantelen øker fra 3,0&nbsp;g/cm³ til 4,4&nbsp;g/cm³. Grensen mellom flytende astenosfære og fast litosfære er på 70–400&nbsp;km dyp, mens Litosfæren står i direkte kontakt med jordskorpen langs Moho-linjen. Grensen mellom litosfære og astenosfære markerer en temperaturgrense hvor temperaturen øker fra 1&nbsp;250&nbsp;°C til 1&nbsp;450&nbsp;°C. Det skjer faseoverganger i [[silikat]]er i mantelen ved 440&nbsp;km og 670&nbsp;km dybde, og dette øker trykkbølgers hastighet når de sendes gjennom jorden.
* Overgangen mellom mantel og jordskorpen kalles Mohorovicic-linjen eller ganske enkelt '''Moho'''. Man trodde tidligere at dette utgjorde grensen mellom fast og flytende masse, men i senere tid antas det at hele lithosfæren er fast og at grensen mellom fast og flytende masse går ved begynnelsen av astenosfæren.<ref>Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), ''An introduction to Physical Geography and the Environment'', Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.</ref>
* '''Jordskorpe''' av fast stein i form av alle kjente mineraler og bergarter, med en tykkelse på 30–70&nbsp;km og inndelt i flere stive segmenter, kalt [[platetektonikk|tektoniske plater]] som migrerer over jordens overflate i perioder på [[geologisk tidsskala|flere millioner år]]. Jordens [[kontinentalskorpe]] er tykkest med en 30–70&nbsp;km andel av litosfæren – [[basalt]] nederst og andre bergarter øverst. Klodens [[havbunnsskorpe]] er bare 5–15&nbsp;km tykk med basalt nederst, og dekket av et relativt ungt lag av sedimenter. Jordskorpens tetthet varierer med dybden fra om lag 2,7&nbsp;g/cm³ til 3,0&nbsp;g/cm³ ved Moho-grensen.
* Man kan også legge til '''hydrosfæren''' av inntil 4&nbsp;km tykke vannmasser, samt '''atmosfæren''' av 30&nbsp;km tykkelse eller mer og bestående av ulike lag av gasser med reflekterende eller refrakterende egenskaper.

Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte [[varmeflekk]]er under jordskorpen, som under [[Hawaii]] og under [[Island]]. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til den ytre kjernen på 2&nbsp;890&nbsp;km dybde.

== Overflate ==
[[Fil:Rotating earth (large).gif|thumb|left|Av jordens overflate på 510 mill. km² er 362 mill. km² (over 71&nbsp;%) dekket av [[hav]]]]
Den ytre delen av jordoverflaten kalles [[litosfæren]], den består av hard, stiv steinmasse. Den faste jordskorpen sammen med litosfæren utgjør forskjellige jordplater som er bevegelige, og det er disse som driver rundt oppå en halvveis flytende ytre mantel (astenosfæren) hvor platenes bevegelser kalles [[platetektonikk]]. Tykkelsen på litosfæren kan være 30–70&nbsp;km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av [[jordskorpe]]n, dette er jordens ytterste skall som inneholder biologisk liv.

Vi deler inn jordskorpen i havbunnsskorpe (tykkelse: 6–10&nbsp;km, 3&nbsp;g/cm³) som består i hovedsak av [[basalt]] og [[gabbro]] men også en del [[peridotitt]]; og kontinentalskorpe (tykkelse: 30–70&nbsp;km, 2,8–2,9&nbsp;g/cm³) som består vesentlig av [[granitt]] med innhold av kvarts og feltspat.<ref>Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), ''An introduction to Physical Geography and the Environment'', Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.</ref> Kontinentalskorpen består altså generelt sett av [[bergart]]er med litt lavere tetthet enn havbunnsskorpen. [[Arkimedes]]' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn havbunnsskorpen. Den ulike tykkelsen på jordskorpe og havbunnsskorpe arter seg i tråd med prinsippet om [[isostase]], det kan sammenliknes med isfjell som flyter på havet: jo høyere isfjellet er over havoverflaten, desto dypere går det også ned under vann.<ref>Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), ''An introduction to Physical Geography and the Environment'', Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.</ref>

Kontinenter ble dannet for deretter å bli brutt opp etter som jordens overflate ble omformet over hundrevis av millioner av år. Av og til har overflaten rekombinert slik at det har oppstått et [[superkontinent]]. For omtrent 750 millioner år siden begynte det tidligste kjente superkontinentet [[Rodinia]] å brytes opp i mindre stykker. Kontinentene ble senere rekombinerte slik at Pannonia oppstod, men det ble brudt opp for rundt 540 millioner år siden. Til sist ble [[Pangaea]] dannet, og dette igjen brøt seg opp for omtrent 180 millioner år siden.<ref>{{Cite journal|first=J.B.|last=Murphy|author2=R.D. Nance|date=2004|url=http://www.americanscientist.org/issues/page2/how-do-supercontinents-assemble|title=How do supercontinents assemble?|journal=American Scientist|volume=92|issue=4|doi=10.1511/2004.4.324|page=324|accessdate=2023-11-30|archivedate=2011-01-28|archiveurl=https://web.archive.org/web/20110128224011/http://www.americanscientist.org/issues/page2/how-do-supercontinents-assemble| issn=0003-0996}}</ref>

Det er viktig å huske på at de indre kreftene kan føre til avsetning av havbunnsskorpe på land, eksempelvis når to plater kolliderer og havbunnsplaten presses opp og brettes over landplaten. Dette skjedde eksempelvis i den [[kaledonske fjellkjedefolding]], hvor peridotitt fra havbunnsskorpen etter mye erosjon har blitt synlig på land i Newfoundland i Canada, mens gabbro er synlig i overflaten i Sør-Norge.

Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87&nbsp;milliwatt energi per&nbsp;m² (den samlede [[fotosyntese]] på jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi).

Om lag 71&nbsp;% av overflaten er dekket av salt [[hav]], resten er [[kontinent]]er og [[øy]]er, inklusive [[ferskvann]]. Innsjøer og elver bidrar sammen med havet til [[hydrosfære]]n som har inntil 4&nbsp;km tykkelse (inntil 11&nbsp;km havdybde i isolerte sprekker). Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og man kjenner ikke til andre planeter med flytende vann og vanndamp. Jordens poler er for det meste dekket av [[is]] ([[Arktis]], [[Antarktis]] og [[sjøis]]), og forekomstter av is kjenner vi fra flere planeter enn jorden.

== Fysiske særtrekk ==
[[Fil:World map 2004 CIA large.jpg|thumb|300px|Verdenskart [[2005]].]]
[[Fil:Standard time zones of the world.png|thumb|300px|Jorden er delt inn i 24 [[tidssoner]].]]
[[Fil:United Nations geographical subregions.png|thumb|300px|[[FN]]s regioninndeling av verden.]]

=== Atmosfære ===
{{Utdypende artikkel|Jordens atmosfære}}
Jorden er dekket av et lag av gasser – en [[atmosfære]] – som holdes på plass av tyngdekraften. Atmosfæren består hovedsakelig av en blanding av gassene [[nitrogen]] og [[oksygen]] (også kalt [[luft]]). Atmosfæren ble dannet i forbindelse med danningen av jordskorpen, hvor størkningen av lavamasse bidro til fordampning vanndamp og andre gasser. Disse gassene blandet seg lagvis med gasser fra solvinden og dannet en første atmosfære, som inneholdt mye [[svovel]]. For om lag 3,8 millioner år siden ble jorden og månen antakelig utsatt for et bombardement av meteoritter som fjernet den første atmosfæren, hvoretter ny vulkansk virksomhet frigjorde [[nitrogen]] og [[karbondioksid]]. Vanndamp ble brutt ned av ultrafiolett stråling til [[hydrogen]], oksygen, og [[oson]], eller vanndampen kondenserte og dannet verdenshavene.<ref>Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), ''Rocks and Minerals'', London 2005, ed 2008, side 14.</ref> Utslipp av [[klor]] fra undersjøiske vulkaner i kombinasjon med erosjon av mineraler via elver og vassdrag, førte til en kjemisk dannelse av salt i verdenshavene.

Atmosfæren bidrar til å gjøre livet på landjorden mulig ved at organismer tar opp viktige gasser fra luften, ved å absorbere den [[Ultrafiolett stråling|ultrafiolette strålingen]] og ved å utjevne temperaturforskjellene mellom [[dag]] og [[natt]]. I tillegg bidrar den til å heve temperaturen på jorden gjennom [[drivhuseffekt]]en.<ref>{{Kilde www |url=http://www.forskning.no/Artikler/2003/november/1068717397.89 |tittel=Jordkloden som et drivhus |besøksdato=2009-07-11 |forfatter=Kristin Straumsheim Grønli |utgivelsesdato=2003-11-14 |utgiver=[[forskning.no]] |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080413110917/http://www.forskning.no/artikler/2003/november/1068717397.89 |arkivdato=2008-04-13 }}</ref> Temperaturforskjeller og jordrotasjonen gjør at luften i atmosfæren er i konstant bevegelse, noe som bidrar til å frakte varme rundt om på planeten.

=== Klima ===
{{Utdypende artikkel|Klima}}
Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar utgangspunkt i temperatur- og [[lufttrykk]]forhold skiller mellom fire hovedklimasoner: [[tropisk klima]], [[subtropisk klima]], [[temperert klima]], og [[arktisk klima]]. Klimaforskjeller skapes i det alt vesentlige av solenergien og jordens helning. Mengden solenergi avtar mot polene på grunn av strålingens inngangsvinkel, og klimaet i polarstrøkene blir dermed kaldere. Videre skaper solenergien varme på jorden som bindes ulikt i skog, ørken og hav, slik at det systematisk oppstår regionale varmesentra med oppadstigende luft (lavtrykk) ved ekvator som presses ned i høytrykksbeltene lengre sør og nord (for eksempel Azorene). Denne vertikale sirkulasjonen står bak viktige vindforhold og nedbørsystemer som strekker seg inntil 15&nbsp;km opp i atmosfæren.<ref>Mineralsammensetning hentet fra: Ronald Louis Bonewitz (red), ''Rocks and Minerals'', London 2005, ed 2008, side 15.</ref> Jordrotasjonen bidrar sammen med solenergien til å skape vind og systematiske vindsystemer, samt havstrømmer som påvirker klimaet ved å bringe varmt vann mot polene eller kaldt vann mot ekvator. Endelig er jordens helning hovedårsaken til at vi har årstider, skiftevis i sør og nord, med de store klimatiske virkninger det har. I moderne tid har også menneskelig aktivitet bidratt til oppvarming grunnet refleksjon av solvarme i et lag av karbondioksid som dannes rundt jordkloden.

=== Magnetfelt ===
{{Utdypende artikkel|Jordens magnetfelt}}
Jorden er som en stor [[magnet]] og danner et [[magnetfelt]] rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på jorden fra [[kosmisk stråling]]. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk [[den magnetiske nordpol|nordpol]] og en motsvarende [[Den magnetiske Sydpolen|sydpol]].

== Ekstreme punkt ==
'''Høydeforskjeller'''
* Høyeste punkt: [[Mount Everest]] – 8&nbsp;850 moh.
* Land med lavest høyeste punkt: [[Maldivene]] – 2,4 moh.
* Laveste punkt: [[Marianergropen]] i [[Stillehavet]] – 11&nbsp;034 muh.
* Laveste punkt på land: [[Dødehavet]] – 410 muh.

== Se også ==
* [[Solen]]
* [[Månen]]
* [[Planet]]
* [[Solsystemet]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Astronomilenker}}


{{Solsystem}}
{{Universet}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Jorden| ]]
[[Kategori:Geologi]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Artikler i astronomiprosjektet]]
[[Kategori:Terrestriske planeter]]