Redigerer Sovjetunionen

{{Omdirigererfor|Sovjet|ordets egentlige betydning|arbeiderråd}}
{{Se også|Sovjetunionen (tidsskrift)}}
{{Infoboks tidligere land2
|lokalt navn = ''Союз Советских Социалистических Республик<br />Sojuz Sovetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik''
|tradisjonelt langt navn = Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker
|kortnavn                = Sovjetunionen
|kontinent               = Eurasia
|region                  = Øst-Europa og asia 
|land                    = 
|
|periode                = [[Mellomkrigstiden]]<br />[[Andre verdenskrig]]<br />[[Den kalde krigen]]
|status                 = [[Føderasjon]] 
|statustekst            = 
|rike                   = 
|styreform              = [[Sosialisme|Sosialistisk]] [[føderasjon]] av [[#Administrativ inndeling|sovjetrepublikker]] med [[marxisme-leninisme|marxist-leninistisk]] [[ettpartistat|ettpartistyre]] (i [[Vesten]] ofte beskrevet som [[kommunisme|kommunistisk]])
|
|<!--- Opphav og fall, hendelser, år og datoer --->
|
|år start               = 1922
|år slutt               = 1991
|
|hending før            = [[Oktoberrevolusjonen]]
|dato før               = [[7. november]] [[1917]]
|hending start          = [[Traktaten om Sovjetunionens etablering|Traktat om etablering]]
|dato start             = [[30. desember]] [[1922]]
|hending1               = 
|dato hending1          = 
|hending2               = 
|dato hending2          = 
|hending3               = 
|dato hending3          = 
|hending4               = 
|dato hending4          = 
|hending slutt          = [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Oppløsning]]
|dato slutt             = [[26. desember]] [[1991]]
|hending etter          = <!--- Valgfri: Viktig hending som fant sted etter «hending slutt»--->
|dato etter             = 
|idag                   = {{Flagg|Russland|lenke}}<br />{{Flagg|Ukraina|lenke}}<br />{{Flagg|Usbekistan|lenke}}<br />{{Flagg|Kasakhstan|lenke}}<br />{{Flagg|Belarus|lenke}}<br />{{Flagg|Aserbajdsjan|lenke}}<br />{{Flagg|Tadsjikistan|lenke}}<br />{{Flagg|Kirgisistan|lenke}}<br />{{Flagg|Turkmenistan|lenke}}<br />{{Flagg|Georgia|lenke}}<br />{{Flagg|Moldova|lenke}}<br />{{Flagg|Litauen|lenke}}<br />{{Flagg|Armenia|lenke}}<br />{{Flagg|Latvia|lenke}}<br />{{Flagg|Estland|lenke}}
|
|<!--- Flagg --->
|f1                     = Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk
|flagg f1               = Flag of the Russian SFSR (1920-1937).svg
|f2                     = Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk
|flagg f2          = Flag of Ukrainian SSR (1919-1929).svg
|f3                   = Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk
|flagg f3          = Flag of Byelorussian SSR (1919-1927).svg
|f4                   = Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk
|flagg f4          = Flag of Transcaucasian SFSR.svg
|e1                     = Samveldet av uavhengige stater
|flagg e1               = Flag of the CIS.svg
|
|flagg                  = Flag of the Soviet Union.svg
|flaggtype              = [[Sovjetunionens flagg|Flagg]]
|
|våpen                  = State Emblem of the Soviet Union.svg
|symboltype             = [[Sovjetunionens riksvåpen|Riksvåpen]]
|
|kart                   = Union of Soviet Socialist Republics (orthographic projection).svg
|karttekst              = Beliggenhet
|
|hovedstad              = [[Moskva]]
|
|nasjonalmotto          = ''«[[Proletarer i alle land, foren dere!]]»''
|nasjonalsang           = «[[Internasjonalen]]» <small>(1922–1944)</small><br />«[[Hymne til Sovjetunionen]]» <small>(1944–1991)</small>
|språk                  = [[Russisk]] og [[språk i Sovjetunionen|mange andre]]
|religion               = Ingen ([[statsateisme|ateistisk stat]])
|valuta                 = [[Sovjetisk rubel]]
|
|
|leiar1                = Vladimir Lenin
|år leiar1             = 1922–1924 (første)
|leiar2                = Mikhail Gorbatsjov
|år leiar2             = 1985–1991 (siste)
|leiar3                = 
|år leiar3             = 
|leiar4                = 
|år leiar4             = 
|tittel leiar          = [[#Sovjetledere|Statsleder]]
|representant1         = Josef Stalin
|år representant1      = 1922–1952 (første)
|representant2         = Mikhail Gorbatsjov
|år representant2      = 1985–1991 (siste)
|representant3         = 
|år representant3      = 
|representant4         = 
|år representant4      = 
|tittel representant    = [[Liste over generalsekretærer i Sovjetunionens kommunistiske parti|Generalsekretær]]
|nestleiar1            = Vladimir Lenin
|år nestleiar1         = 1922–1924 (første)
|nestleiar2            = Ivan Silajev
|år nestleiar2         = 1991 (siste)
|nestleiar3            = 
|år nestleiar3         = 
|nestleiar4            = 
|år nestleiar4         = 
|tittel nestleiar      = [[Sovjetunionens statsminister|Statsminister]]
|
|<!--- Lovgjevingsmakt--->
|lovgjevingsmakt        = [[Det øverste sovjet]]
|hus1                 = [[Unionens sovjet]]
|type hus1            = [[Overhus]]
|hus2                 = [[Nasjonalitetenes sovjet]]
|type hus2            = [[Underhus]]
|
|<!--- Areal og folketal for enkelte år --->
|stat år1             = 1991
|stat areal1          = 22402200
|stat innb1           = 293047571
|fotnotar             = 
}}{{Russlands historie}}{{Kommunisme}}
'''Sovjetunionen''', eller '''Sovjetsamveldet''',{{efn|russisk: Сою́з Сове́тских Социалисти́ческих Респу́блик [СССР],{{efn|Transkribert med latinske bokstaver: Sojuz Sovjetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik.}} '''Unionen''' [eller '''Samveldet'''] '''av sosialistiske rådsrepublikker''' [USSR eller SSSR]; i dagligtalen ofte bare kalt '''Sovjet'''.}} var en [[sosialisme|sosialistisk]] [[føderasjon]] i Øst-Europa og Asia som eksisterte fra [[1922]] til [[1991]]. Sovjetunionen var et samvelde av 15 på papiret autonome republikker, med [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]] som den største og klart dominerende delrepublikken. Den russiske sovjetrepublikkens store dominans gjorde at Sovjetunionen ofte ble omtalt som «Russland» eller «Sovjet-Russland» i Vesten, selv om denne betegnelsen ikke var nøyaktig.

Sovjetunionen vokste frem i etterkant av [[første verdenskrig]], da det gamle [[Det russiske keiserdømmet|russiske keiserriket]] gikk under i [[den russiske revolusjon]]. Etter en kaotisk periode kjent som [[den russiske borgerkrigen]] fikk [[Vladimir Lenin]]s [[bolsjevik]]er makten over mesteparten av det gamle russiske riket. Etter Lenins død gikk makten etterhvert til [[Josef Stalin]], som med sin kommandoøkonomi og brutale metoder fikk landet gjennom en storstilt industrialisering, samtidig som han førte en ekspansiv utenrikspolitikk. Etter å selv ha angrepet bl.a. Polen, Finland og de baltiske landene i 1939–1940, ble Sovjetunionen i 1941 imidlertid angrepet av Tyskland, som Sovjetunionen hadde hatt en ikke-angreps-pakt og delt Polen med. Til tross for at anslagsvis 20 millioner borgere omkom under [[Andre verdenskrig|annen verdenskrig]], sto Sovjetunionen igjen som en av verdens to [[supermakt]]er, og hadde utvidet sin maktsfære til størstedelen av [[Øst-Europa]], som nå ble styrt av sovjetlojale autoritære regjeringer. Etterkrigstiden ble preget av [[den kalde krigen]], en ideologisk og politisk maktkamp mellom Sovjetunionen og mange sosialistiske land på den ene siden og [[USA]] og mange vestlige land på den andre siden. Utover på 1980-tallet ble det klart at Sovjetblokken tapte denne kampen, og da [[Mikhail Gorbatsjov]] overtok makten i Sovjetunionen i 1985 var det klart at det var nødvendig med grunnleggende reformer i samfunnsstrukturen. Gorbatsjov mislyktes i å samle landet, og i løpet av 1990–1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning.

Sovjetunionen under Stalin regnes som en [[totalitarisme|totalitær]] stat, og gjennomførte omfattende overgrep mot egne innbyggere.
<ref>[[Richard Pipes]] (2001) ''Communism'' . {{ISBN|0-297-64688-5}}</ref><ref>{{kilde bok
| tittel=Russia Under the Bolshevik Regime
| forfatter=Richard Pipes
| år=1994
| forlag=Vintage
| isbn=0-679-76184-5
| side=401–403
}}</ref><ref>{{kilde bok
| tittel=Communism
| forfatter=Richard Pipes
| år=2001
| forlag=Weidenfeld & Nicolson
| isbn=0-297-64688-5
| language=en
}}</ref> Millioner ble sendt i konsentrasjonsleirsystemet [[Gulag]], der hundretusener døde av sult og utmattelse.<ref>{{kilde bok
| tittel=Gulag-arkipelet
| forfatter= Aleksander Solsjenitsyn
| isbn= 9788252563139
| forlag=Bokklubben
| år=2006
| language=en
}}</ref> Sovjetunionen gjennomførte også [[etnisk rensning]] i en rekke land i Europa, særlig under og etter andre verdenskrig.<ref>{{cite book |title= Red Holocaust |last= Rosefielde |first= Steven |year= 2009 |publisher= [[Routledge]] |isbn= 978-0-415-77757-5 |page= 84</ref> Den norske historikeren [[Jens Petter Nielsen]] anslår antall dødsofre under Stalin til rundt ti millioner mennesker.<ref name="JPNielsen" />

Det sovjetiske samfunnssystemet var dominert av [[Sovjetunionens kommunistiske parti|Kommunistpartiet]], et parti som bygde på [[Marxisme-leninisme|marxist-leninistiske]] prinsipper. Kommunistpartiet var landets statsbærende parti, og var det eneste tillatte partiet. Etter at Stalin under sin tid ved makten hadde konsentrert mye makt i dette embetet så ble [[Sovjetunionens kommunistiske parti#Liste over generalsekretærer i Sovjetunionens kommunistiske parti|Generalsekretæren]] i partiet Sovjetunionens mektigste person, og hadde i mesteparten av Unionens eksistens langt mer makt og innflytelse enn regjeringen og [[Det øverste sovjet|parlamentet]].<ref>{{cite book | author = Ra'anan, Uri | title = Flawed Succession: Russia's Power Transfer Crises | publisher = [[Lexington Books]] | year = 2006 | isbn = 978-0739114025| page=29–31| language=en}}</ref>

Sovjetunionen var verdens største [[planøkonomi]], der alle aspekter av det økonomiske livet ble styrt sentralt fra hovedstaden [[Moskva]] blant annet gjennom såkalte [[Femårsplanen|femårsplaner]]. Landet var preget av liten politisk frihet der blant annet [[KGB]] aktivt overvåket store deler av samfunnet.<ref>{{cite book|last1=Andrew|first1=Christopher|author-link1=Christopher Andrew (historian)|last2=Mitrokhin|first2=Vasili|author-link2=Vasili Mitrokhin|title=The Sword and the Shield: The Mitrokhin Archive and the Secret History of the KGB|url=https://books.google.com/books?id=9TWUAQ7Xof8C&pg=PA531|year=2000|publisher=Basic Books|isbn=978-0-465-00312-9|page=561}}</ref> Landet hadde i sin storhetstid et utbygget sosialt system med et omfattende helsevesen og sosiale støtteordninger.

== Geografi ==
Sovjetunionen var med sine 22&nbsp;402&nbsp;200 kvadratkilometer verdens største stat, og dekket en sjettedel av verdens bebodde landområde. Størrelsen på landet kan sammenlignes med [[Nord-Amerika]]. Den vestre delen av Sovjetunionen lå i [[Europa]] og utgjorde omtrent 25&nbsp;% av landets areal, og var landets kulturelle og økonomiske tyngdepunkt. Den asiatiske delen av Sovjetunionen strakte seg til [[Stillehavet]] i øst og til [[Iran]] og [[Afghanistan]] i syd, og var langt tynnere befolket enn den europeiske delen. Fra [[Kaliningrad]] i vest til [[Diomedesøyene]] i øst var det over 10&nbsp;000 kilometer og 11 [[tidssone]]r, og fra [[Nordishavet]] i nord til [[Serhetabat|Kusjka]] ved den afghanske grensen var det nesten 5&nbsp;000 kilometer.

Sovjetunionens grenselinjer målte over 60&nbsp;000 kilometer, og var verdens lengste. Landet grenset til [[Nord-Korea]], [[Kina|Folkerepublikken Kina]], [[Mongolia]], [[Afghanistan]], [[Iran]] og [[Tyrkia]] i Asia, mens det i Europa grenset til [[Romania]], [[Ungarn]], [[Tsjekkoslovakia]], [[Polen]], [[Finland]] og [[Norge]]. Helt i øst skilte [[Beringstredet]] på 86 kilometer Sovjetunionen fra [[USA]]. To tredjedeler av grenselinjen var kystlinje, der mesteparten lå ved [[Nordishavet]].

De fleste naturgeografer delte landet inn i fem distinkte klimasoner. I nord lå [[tundra]]en, treløse områder med [[permafrost]]. Deretter kom [[Boreal barskog|taigaen]], det [[sibir]]ske barskogsområdet. Syd for taigaen lå de gigantiske [[steppe]]ne, skogløst sletteland der mesteparten av jordbruket foregikk. Lenger syd lå tørre områder med mye ørken. De sydligste områdene av Sovjetunionen var dominert av fjell, både i [[Kaukasus]] og i [[Sentral-Asia]].

Sovjetunionens lengste elv var [[Irtysj]], som sammen med [[Ob]] dannet verdens syvende lengste vassdrag på 5&nbsp;410 kilometer. Deretter kom [[Lena (elv i Russland)|Lena]] på 4&nbsp;472 kilometer og [[Amur]] (delvis langs grensen til [[Folkerepublikken Kina]]) på 4&nbsp;444 kilometer. Sovjetunionens høyeste fjell var [[Pik Ismail Samani|Kommunistfjellet]] (dagens ''Pik Ismail Samani'') i [[Tadsjikistan]] på 7&nbsp;495 meter. Nest høyest var [[Pobeda (fjell)|Seierstoppen]] i [[Kirgisistan]] på 7&nbsp;439 meter, med [[Leninfjellet]] på grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan som nummer tre med 7&nbsp;134 meter. I den europeiske delen av Sovjetunionen var Europas høyeste fjell, [[Elbrus]], det høyeste fjellet med sine 5&nbsp;642 meter, mens Europas lengste elv, [[Volga]], på 3&nbsp;692 kilometer var den lengste elven.

Sovjetunionen hadde også flere av verdens største [[innsjø]]er. Verdens største innsjø, [[Det kaspiske hav|Kaspihavet]], lå hovedsakelig i Sovjetunionen (sydkysten grenset mot [[Iran]]). Andre store innsjøer var [[Bajkalsjøen]], som også er verdens dypeste, og [[Aralsjøen]], som var verdens fjerde største innsjø i 1960, men som siden nesten har forsvunnet.

== Demografi ==
[[Fil:USSR Population 1974.jpg|miniatyr|venstre|Folketettheten i Sovjetunionen i 1974. Grønt viser de tettest befolkede områdene, gult de tynnest befolkede.]]

Sovjetunionen hadde omtrent 293 millioner innbyggere i 1991, og var da verdens tredje mest folkerike stat etter [[Folkerepublikken Kina]] og [[India]]. Dette gav en folketetthet på 13 personer pr. kvadratkilometer. Befolkningen var ujevnt fordelt, og folketettheten gikk fra 129 personer pr. kvadratkilometer i Moldova til seks personer pr. kvadratkilometer i Kasakhstan.<ref name="encpeo">{{Kilde www |url=http://encarta.msn.com/encyclopedia_761553017/Union_of_Soviet_Socialist_Republics.html#s3 |tittel=The People of the Soviet Union |besøksdato=19. august 2008 |utgiver=Encarta |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080512001742/http://encarta.msn.com/encyclopedia_761553017/Union_of_Soviet_Socialist_Republics.html#s3 |arkivdato=2008-05-12 }}</ref>

Det var 23 byer med mer enn én million innbyggere i Sovjetunionen i 1989.<ref>Lappo G.M.; Petrov N.V.; Adams, John S.; ZumBrunnen, Craig (1992) ''Urban geography in the Soviet Union and the United States''. Rowman & Littlefield, side 49 ISBN 9780847675685</ref> Landets største by og hovedstad var [[Moskva]] med ni millioner innbyggere, mens [[St. Petersburg|Leningrad]] (nå St. Petersburg) var nest størst med fem millioner. Blant de andre større byene var delrepublikkhovedstedene [[Minsk]], [[Kiev]], [[Baku]] og [[Tasjkent]].<ref name="encpeo" />

=== Etniske grupper ===
Etniske [[russere]] utgjorde majoriteten av Sovjetunionens innbyggere. Den relative andelen av russere gikk imidlertid stadig nedover, og i 1989 var tallet nede i 50,8&nbsp;%. Andelen slavere (hovedsakelig ukrainere, belarusere og russere) var på samme tidspunkt på 69,74&nbsp;%. De sentralasiatiske muslimene utgjorde sammen med aserbajdsjanere 14,30&nbsp;%, armenere og georgiere til sammen 4&nbsp;%, moldovere 1,9&nbsp;% og de baltiske folkegruppene til sammen 1,94&nbsp;% av den totale sovjetiske befolkningen (alle tall fra 1989).<ref>
{{Kilde bok
| forfatter= Mandelbaum, Michael (red.)
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1991
| artikkel=
| tittel= The Rise of Nations in the Soviet Union: American Foreign Policy & the Disintegration of the USSR
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=New York
| forlag=Council on Foreign Relations Press
| side=105
| isbn=0876091001
| id=
| kommentar=
| url=http://books.google.com/books?id=-74AV_A24k4C&printsec=frontcover&source=gbs_summary_r&cad=0#PPP6,M1
}}</ref>

De fleste ikke-russiske folkegruppene bodde stort sett i sine respektive sovjetrepublikker og andre autonome områder. Blant de etniske russerne var det imidlertid mange som bodde utenfor den russiske sovjetrepublikken. I Ukraina var andelen russere i 1989 21,1&nbsp;%, mens den i Latvia og i Estland var henholdsvis 32,8&nbsp;% og 27,9&nbsp;%. I Kasakhstan var andelen russere faktisk større enn andelen kasakher, med henholdsvis 40,8&nbsp;% mot 36&nbsp;%.<ref>Mandelbaum, side 103</ref>

Sovjetiske forskere mente lenge at urbaniseringen i landet ville føre til at de forskjellige etniske gruppene ble integrert rundt et felles sett med homogeniserte «sosialistiske verdier», der folket ville dele felles, urbaniserte opplevelser, i tillegg til å ha felles faglige mål, kulturelle preferanser og familieverdier. Dette ville ifølge sovjetisk teori føre til at etniske motsetninger forsvant ettersom «yrkeskulturen» i byene erstattet «folkekulturen» på landsbygda. Dette viste seg å være en myte, og sovjetmyndighetene greide ikke å gi det multietniske samfunnet en felles sovjetisk nasjonalitetsfølelse.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Ruble, Blair A.
| tittel= Ethnicity and Soviet Cities
| publikasjon= Soviet Studies
| språk=
| utgivelsesår=1989
| dato=
| bind=41
| nummer=3
| side=401–414 
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/152349 jstor]
}}
</ref>

=== Religion ===

Det ble ikke publisert offisielle tall over religiøs tilhørighet i Sovjetunionen, og landet var offisielt [[ateisme|ateistisk]]. Vestlige kilder anslo imidlertid at omtrent en tredjedel av innbyggerne hadde en aktiv religiøs tilhørighet. De viktigste religionene i landet var [[kristendom]]men og [[islam]]. Innenfor kristendommen var det [[den russisk-ortodokse kirke]] som hadde størst oppslutning, men landet hadde også andre [[Den ortodokse kirke|ortodokse kirker]], [[Den katolske kirke|romersk]]- og [[Den hellenske gresk-katolske kirke|gresk-katolske]] og forskjellige [[Protestantisme|protestantiske]] trossamfunn. Flesteparten av muslimene i landet tilhørte [[sunniislam]]. Majoriteten i Aserbajdsjan var [[sjiaislam|sjiamuslimer]], mens [[sufisme]] var representert i Kasakhstan og Tsjetsjenia. Det var også en jødisk minoritet i landet.<ref name="LOC-religion">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0119%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Religous groups in the Soviet Union
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDPn7bFw?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0119%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

Det var store forskjeller i hvor stor grad religionen berørte dagliglivet til sovjetborgerne. Siden islamsk religiøs doktrine og muslimers sosiale verdier ofte er sterkt beslektet, er det antatt at religion var viktigere for de muslimske innbyggerne enn for kristne og andre religiøse grupper. Likevel var et klart flertall av innbyggerne ikke-religiøse, spesielt medlemmer av kommunistpartiet og andre i høye statlige stillinger. Ateisme ble fremhevet i skoleverket, og staten undertrykte religion i varierende grad gjennom hele Sovjetunionens levetid. For eksempel var kun 500 av de 54&nbsp;000 kirkene i landet fra før revolusjonen åpne i 1941.<ref name="LOC-religion" />

=== Språk ===
{{Utdypende|Sovjetisk språkpolitikk}}
[[Russisk]] var det dominerende språket i Sovjetunionen, og ble brukt i næringslivet, forsvaret, partiet og i statsforvaltningen. Alle hadde imidlertid ifølge loven rett til å bruke sitt eget morsmål. Likevel ble russisk i offisiell språkbruk omtalt som «språket for vennskap og samarbeid for folkene i Sovjetunionen». I 1975 uttalte [[Leonid Bresjnev|Bresjnev]] at 
{{Sitat|under den utviklede sosialismen, når økonomien i landet vårt har smeltet sammen i et sammenhengende økonomisk kompleks; når det har oppstått et nytt historisk begrep – det sovjetiske folk – er det en objektiv vekst i det russiske språks rolle som språket i internasjonal kommunikasjon når man bygger kommunismen, i utdannelsen av det nye menneske! Sammen med ens eget [[morsmål]] vil det å snakke flytende russisk, noe som av sovjetfolket har blitt frivillig akseptert som en felles historisk arv, bidra til en ytterligere stabilisering av den politiske, økonomiske og åndelige enheten til det sovjetiske folk.<ref name="Bilinsky">{{Kilde artikkel
| forfatter= Bilinsky, Yaroslav
| tittel= Expanding the Use of Russian or Russification? Some Critical Thoughts on Russian As a Lingua Franca and the “Language of Friendship and Cooperation of the Peoples of the USSR“
| publikasjon= Russian Review
| språk=
| utgivelsesår=1981
| dato=
| bind=40
| nummer=3
| side=317–332
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar= http://www.jstor.org/stable/129378 jstor
}}</ref> |}}

I Sovjetunionen ble det snakket hundrevis av forskjellige [[språk]] og [[dialekt]]er fra flere forskjellige [[språkgruppe]]r. De [[østslaviske språk]]ene [[russisk]], [[belarusisk]] og [[ukrainsk]] dominerte i den europeiske delen av Sovjetunionen, mens de [[baltiske språk]]ene [[litauisk]] og [[latvisk]] og det [[finsk-ugriske språk]]et [[estisk]] ble brukt ved siden av russisk i [[Baltikum]]. I [[Kaukasus]] ble det [[tyrkiske språk]]et [[aserbajdsjansk]] brukt ved siden av [[armensk]] og [[georgisk]]. I de russiske nordområdene var det flere minoritetsgrupper som snakket forskjellige [[uralske språk]], mens de fleste språkene i Sentral-Asia var tyrkiske. Unntaket i Sentral-Asia var [[tadsjikisk]], som er et [[Iranske språk|iransk språk]].

I 1918 ble det sendt ut et dekret som sa at alle nasjonaliteter i Sovjetunionen hadde rett til opplæring på sitt eget språk. Dette førte til at det også måtte utarbeides skriftspråk for alle språkene som ikke hadde det. Det fonemiske prinsippet ble lagt til grunn for alfabetiseringen. De nye ortografiene brukte enten det [[Det kyrilliske alfabetet|det kyrilliske]], [[Det latinske alfabetet|det latinske]] eller [[det arabiske alfabetet]], avhengig av språkbrukernes geografiske tilholdssted og kulturelle tilknytning. Etter 1937 gikk man over til å bruke det kyrilliske alfabetet for alle språkene som hadde fått nytt skriftspråk etter 1917. Hovedgrunnen til dette var at det skulle bli lettere for de språklige minoritetene å lære skriftspråket til både russisk og sitt eget morsmål. I 1960 ble skolelovene endret, og opplæringen ble mer dominert av russisk. Undervisningen på minoritetsspråk gikk kraftig ned. I slutten av sovjetperioden foregikk nesten all undervisning på russisk i hele unionen.

=== Levealder og spedbarnsdødelighet ===

Etter kommunistenes maktovertagelse gikk forventet levealder markant opp for alle aldersgrupper. Et nyfødt barn hadde i 1926–1927 en forventet levealder på 44,4 år, opp fra 32,3 år tretti år tidligere. I 1958–1959 var den forventede levealderen for nyfødte oppe i 68,6 år. Denne forbedringen ble brukt av sovjetmyndighetene til å «bevise» at det sosialistiske samfunnssystemet var overlegent det kapitalistiske systemet.<ref name="dinkel">
{{Kilde artikkel
| forfatter= Dinkel, R. H.
| tittel= The Seeming Paradox of Increasing Mortality in a Highly Industrialized Nation: the Example of the Soviet Union
| publikasjon= Population Studies
| utgivelsesår=1985
| bind=39
| nummer=1
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/2174031 jstor]
}}</ref>

Trenden fortsatte inn i 1960-årene, da den forventede levealderen i Sovjetunionen gikk forbi den forventede levealderen i USA. Fra 1964 snudde trenden. Mens levealderen for kvinner holdt seg noenlunde stabil gikk den dramatisk ned for menn. De fleste vestlige kilder la skylden på økende alkoholmisbruk og et dårligere helsevesen, og denne teorien ble også implisitt godtatt av de sovjetiske myndighetene.<ref name="dinkel" />

Forbedringen i spedbarnsdødeligheten flatet etter hvert også ut, og etter en stund begynte spedbarnsdødeligheten til og med å stige. Etter 1974 sluttet myndighetene å publisere statistikker over dette. Denne utviklingen kan delvis forklares med at antallet barnefødsler gikk drastisk opp i de asiatiske delene av landet der spedbarnsdødeligheten var høyest mens antallet barnefødsler gikk markant ned i den mer utviklede europeiske delen av Sovjetunionen. For eksempel gikk antallet fødsler pr. innbygger i Tadsjikistan opp fra 1,92 til 2,91 fra 1958–1959 til 1979–1980, mens tallet i Latvia var nede i 0,91 i 1979–1980.<ref name="dinkel" />

=== Emigrasjon ===

På tross av strenge regler som skulle hindre emigrasjon var det mange sovjetborgere som ønsket å søke lykken andre steder. Ønsket om å utvandre gjaldt spesielt [[jøder]], da disse ofte følte seg fremmedgjort av [[Antisemittisme|antisemittiske]] holdninger i samfunnet og tidvis også antijødiske kampanjer fra Sovjetstaten. I [[Stalin]]-tiden og like etterpå var mulighetene for å forlate landet små, men fra midten av 1960-årene åpnet det seg muligheter for å utvandre til [[Israel]]. Flesteparten av jødene som emigrerte i denne perioden kom fra de vestlige områdene av Sovjetunionen som hadde blitt erobret i forbindelse med andre verdenskrig, og disse emigrantene hadde ofte [[sionisme|sionistiske]] motiver.

Etter 1973 skjedde det en markant endring i det jødiske utvandringsmønsteret, heretter var det stort sett bedre assimilerte jøder fra den russiske delen av Sovjetunionen som emigrerte. Disse hadde en mindre markant jødisk nasjonalitetsfølelse, og forlot som regel Sovjetunionen av kulturelle eller politiske grunner. Flertallet av disse dro til [[USA]]. I toppåret 1979 var den jødiske utvandringen på omtrent 50&nbsp;000 personer i året, før denne falt kraftig inn i 1980-årene til under 1000 i 1984. Under Gorbatsjovs ''[[glasnost]]''- og ''[[perestrojka]]''-politikk økte den jødiske emigrasjonen til gamle nivåer igjen.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Salitan, Laurie P.
| tittel=Domestic Pressures and the Politics of Exit: Trends in Soviet Emigration Policy
| publikasjon= Political Science Quarterly
| utgivelsesår= 1989–1990
| dato=
| bind=104
| nummer=4
| side=671–687
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/2151104 jstor]
}}</ref>

== Historie ==

Sovjetunionen anses vanligvis som etterkommer av [[Det russiske keiserdømmet]] og de kortlivede provisoriske regjeringene til [[Georgij Lvov]] og senere [[Aleksandr Kerenskij]]. Den siste tsaren, [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]], styrte Russland frem til mars 1917 da han ble tvunget til å gå av. I november 1917 tok [[Vladimir Lenin]] makten i det som ble kjent som [[Den russiske revolusjon|oktoberrevolusjonen]]; grunnen til navnet på begivenheten ligger i at Russland på den tid ennå brukte den julianske kalender. Fra 1917 til 1922 var [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]] og de andre sovjetrepublikkene uavhengige land, før de gikk sammen i Sovjetunionen i desember 1922.

=== Revolusjonen og dannelsen av Sovjetstaten ===
{{Utdypende artikkel|Den russiske revolusjon|Den russiske borgerkrigen}}

Moderne revolusjonære tendenser i det russiske riket begynte med [[dekabristopprøret]] i 1825. Selv om [[livegenskap]]et ble avskaffet i 1861 var det på dårlige vilkår for bøndene, noe som gav næring til revolusjonære bevegelser. I kjølvannet av [[1905-revolusjonen]] ble et parlament – [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|Statsdumaen]] – opprettet i 1906, men tsaren motstod forsøket på å omdanne landet til et [[konstitusjonelt monarki]]. Den sosiale uroen fortsatte, og problemene ble etter hvert forsterket av tapene i [[første verdenskrig]] og matmangelen i de større byene.

En spontan folkeoppstand i [[St. Petersburg|Petrograd]] i mars 1917 gjorde slutt på tsarens styre, i det som ble kjent som [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]]. Tsarens autoritære styre ble erstattet av en mer liberal, provisorisk regjering, men denne trakk ikke landet ut av verdenskrigen. Samtidig vokste det opp arbeiderråd (såkalte «[[arbeiderråd|sovjeter]]») i hele landet, der bolsjevikene under Lenins ledelse arbeidet for en ny, sosialistisk revolusjon. I [[oktoberrevolusjonen]] i november 1917 tok bolsjevikene makten fra den liberale regjeringen. Oktoberrevolusjonen ble etterfulgt av [[den russiske borgerkrigen]], en blodig krig som på tross av utenlandsk intervenering endte med seier for sovjetstyret i 1921. En [[Den polsk-sovjetiske krig|krig med Polen]] ble avsluttet med [[Riga-freden]] samme år, og fastsatte landets nye grenser i vest.

=== Samlingen av sovjetrepublikkene ===

I slutten av desember 1922 gikk delegasjoner fra [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]], [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk]], [[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk]] og [[Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk]] sammen og fremforhandlet en unionsavtale. Avtalen ble godkjent av [[sovjetkongressen|Den første sovjetkongress]] og endelig undertegnet den 30. desember. Den første fremmede staten som anerkjente Sovjetunionen var [[Den irske republikk]]. Den 1. februar 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av [[det britiske imperiet]].

Allerede fra starten av satte bolsjevikene i gang en massiv omveltning av samfunnssystemet. I 1920 kom [[GOELRO]], en plan som blant annet innebar en intensiv elektrifisering av landet og en påfølgende omstrukturering av økonomien. Gjennom planen ble det bygget ut en lang rekke store [[vannkraft]]verk, blant annet [[Dneproges]] i Ukraina, og vannkraften muliggjorde en påfølgende industriutbygging. GOELRO ble prototypen for de senere [[femårsplan]]ene.

=== Stalin kommer til makten ===
[[Fil:Christ saviour explosion.jpg|miniatyr|Rivningen av [[Frelseren Kristus-katedralen]] i Moskva i 1931. Organisert religion ble undertrykket i Sovjetunionen, og mange kirkebygg ble lagt i ruiner eller omgjort til andre formål.]]

Etter den russiske revolusjon ble [[Stalin]] valgt til generalsekretær i [[Sovjetunionens kommunistiske parti]] i [[1922]]. Mot slutten av Lenins liv var han ofte i konflikt med Stalin. Lenin mente blant annet at Stalin var en alt for grov type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen med det uoffisielle tilnavnet ''triumviratet''. Den bestod av Stalin, [[Lev Kamenjev|Kamenjev]] og [[Grigorij Zinovjev|Zinovjev]]. Zinovjev var leder for [[Komintern]], mens Kamenev fungerte som leder for [[Politbyrået i Sovjetunionen|Politbyrået]] i Lenins sykefravær. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Zinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om revolusjon for den borgerlige regjering. Dette ble imidlertid avverget av Stalin. Triumviratets hovedmotstander var [[Lev Trotskij]].

16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. ''Triumviratet'' befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i [[1924]], og det var duket for  maktkamp.

I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij ''triumviratet'' for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn [[krigskommunisme]]ns regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Dette endte med at Trotskij selv ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken [[Kasakhstan]], og senere landsforvist fra Sovjetunionen.

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Zinovjev kom i opposisjon til Stalin, som fant nye støttespillere i [[Nikolaj Bukharin]], [[Jan Rudzutak]], [[Mikhail Frunze]] og [[Feliks Dzerzjinskij]]. Kamenev og Zinovjev ble fjernet fra maktposisjonene i 1926. Under [[Moskvaprosessene]] rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

I 1927 hadde Stalin fått all makt i Sovjetunionen. Offisielt nøyde han seg med vervet som generalsekretær i kommunistpartiet, men alle avgjørelser av betydning måtte innom Stalin.

=== Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger ===

Etter den såkalte [[krigskommunisme]]n under borgerkrigen hadde Lenin innført [[NEP]]-politikken i [[1920-årene]] for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta [[femårsplan]]er for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, grunnlaget for militær opprustning.

Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. Store deler av de rikeste bøndene («[[kulakker]]» i offisiell språkbruk) ødela avlingene og slaktet dyrene så de ikke skulle bli overtatt av staten. Tvangskollektiviseringen førte til at store deler av kulakkene ble sendt i [[GULag|tvangsarbeidsleirer]] eller drept.

Industrialiseringen var i stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte  bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.

Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommissærer, [[NKVD]] og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at den oppsatte produksjonskvoten ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en [[Hungersnøden i Sovjetunionen 1932–1933|hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga]] som krevde millioner menneskeliv. [[Jens Petter Nielsen]] anslår dødstallene til 6–7 millioner.<ref name="JPNielsen">[[Nielsen, Jens Petter]] (2012): ''Døden løser alt. Nye perspektiver på Stalins terror''. Oslo: Scandinavian Academic Press. isbn 978-82-304-0094-4</ref> Ifølge historikeren [[Alan Bullock]] var kornhøsten ikke verre enn den i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløse innkrevinger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden, og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at svært strenge («drakoniske») nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.<ref>Alan Bullock: ''Hitler and Stalin: Parallel Lives'', London: HarperCollins, 1991, s. 269</ref><ref>[http://www2.warwick.ac.uk/fac/soc/economics/staff/faculty/harrison/reviews/davies-wheatcroft2004.pdf The Industrialisation of Soviet Russia – The Years of Hunger: Soviet Agriculture, 1931–1933] Palgrave Macmillan, 2004</ref> Det er strid om dette skal regnes som folkemord. Det finnes ifølge HL-senteret ikke noe bevis som tyder på at Stalin bevisst forsøkte å tilintetgjøre ukrainske bønder.<ref>{{Kilde www|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/den-store-hungersnoden-1932-1933-og-tilintetgjorelsen-av-kulakkene-i-sovjetunion.html|tittel=Den store hungersnøden 1932–1933 og tilintetgjørelsen av kulakkene i Sovjetunionen – HL-senteret|besøksdato=2017-08-06|språk=no|verk=www.hlsenteret.no|arkiv-dato=2017-05-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170527162127/http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/den-store-hungersnoden-1932-1933-og-tilintetgjorelsen-av-kulakkene-i-sovjetunion.html|url-status=yes}}</ref>

I siste halvdel av 1930-tallet startet [[Moskvaprosessene]]. En lang rekke mennesker ble dømt for mer eller mindre fiktive forbrytelser. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og i [[intelligentsia]]en, utryddet under disse prosessene. Omkring 1 million mennesker ble myrdet i «[[Den store terroren]]», og et tilsvarende antall døde i arbeidsleirene.<ref name="JPNielsen" />

=== Andre verdenskrig ===
{{Utdypende|Østfronten (andre verdenskrig)}}
[[Fil:Yalta summit 1945 with Churchill, Roosevelt, Stalin tight crop.jpg|miniatyr|Bilde fra [[Jaltakonferansen]] 1945. Fra høyre: Stalin sammen med [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og [[Winston Churchill|Churchill]].]]

Den sovjetiske utenrikspolitikken hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen.{{Tr}} Etter at forsøket på å inngå avtaler med [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] hadde mislyktes, undertegnet landet i august [[1939]] [[Molotov–Ribbentrop-pakten|en ikke-angrepspakt]] med [[Adolf Hitler|Hitler]]. Samtidig med at Hitler angrep [[Polen]] vestfra, okkuperte [[Den røde armé]] den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter okkuperte landet de baltiske statene og Nord-Romania ([[Moldova]]), som etter Molotov-Ribbentropavtalen var definert som Sovjetunionens interessesfære. Et forsøk på å okkupere [[Finland]] mislyktes under [[Vinterkrigen|den finske vinterkrigen]].

Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til [[22. juni]] [[1941]], da [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|Tyskland invaderte Sovjetunionen]]. Den sovjetiske hæren var dårlig organisert og ikke forberedt på angrepet, og tyskerne rykket raskt dypt inn på sovjetisk territorium og [[Slaget om Moskva|nådde utkanten av Moskva]] i desember [[1941]]. Da krigslykken gradvis snudde utover i [[1942]], skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetledelsen tonet også ned sin klassekampretorikk og fremholdt at nasjonen var i fare, det var livsviktig at alle samfunnslag forsvarte landet.

[[Fil:RIAN archive 44732 Soviet soldiers attack house.jpg|miniatyr|Den sovjetiske seieren i [[slaget om Stalingrad]] ble vendepunktet på østfronten under andre verdenskrig.]]

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen mellom [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] i kampen mot [[Tyskland]] og [[Italia]]. Under ledelse av dyktige generaler som blant andre [[Georgij Zjukov|Zjukov]] presset de sovjetiske styrkene etter hvert tyskerne tilbake, etter at krigslykken hadde snudd etter [[slaget om Stalingrad]]. På [[Teherankonferansen i 1943|toppmøtene i Teheran]] ([[1943]]) og [[Jaltakonferansen|Jalta]] ([[1945]]) ble det lagt et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Sovjetunionen annekterte byen [[Königsberg]] med omgivelser fra Tyskland, og presset også vestgrensen vestover på bekostning av Polen. [[Latvia]], [[Litauen]] og [[Estland]] var også blitt innlemmet i Sovjetunionen sommeren 1940. Grenseforflytningene førte med seg en omfattende etnisk rensning, der millioner av mennesker ble deportert eller drept.
60 millioner døde under andre verdenskrig

=== Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt ===

{{Utdypende|Den kalde krigen}}

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt [[Østblokken]]. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som [[Vestblokken]]. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da [[Murens fall|Berlinmuren falt]], eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Som resultat av seirene på slagmarken tok Den røde armé kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til [[Den tyske demokratiske republikk]] («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. [[Finland]] ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen.  I [[Hellas]], [[Italia]] og [[Frankrike]] hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og  fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i [[Vest-Tyskland]] og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under [[den greske borgerkrig]] endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Derimot blokkerte Stalin [[Vest-Berlin]], som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes [[Luftbroen til Berlin|luftbro]]. I [[1949]] skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden. 
[[Fil:Ford_signing_accord_with_Brehznev,_November_24,_1974.jpg|miniatyr|[[Gerald Ford]] og [[Leonid Bresjnev]] undertegner [[Salt-avtalene|SALT I-avtalen]]]]

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot [[Japan]], og i [[Operasjon Auguststorm]] okkuperte de den japanske delen av øygruppen [[Kurilene]] nordvest for [[Hokkaido]]. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. [[Mao Zedong]]s [[det kinesiske kommunistparti|kinesiske kommunister]] klarte med sovjetisk støtte i [[1949]] å beseire det pro-vestlige og veststøttede [[Kuomintang]]-styret under [[den kinesiske borgerkrig]]. Sovjetunionen anerkjente raskt [[Folkerepublikken Kina]], som ble en tro Stalin-alliert. Både i [[Korea]] og i [[Vietnam]] fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de [[Nord-Korea|nordkoreanske]] kommunistenes etablering av en egen stat og [[Koreakrigen|den etterfølgende krigen]] mot det USA-støttede [[Sør-Korea]].

==== Khrusjtsjov og Bresjnev ====
{{Utdypende artikkel|Sovjetunionens historie (1953–1985)|Cubakrisen}}
I maktkampen i Sovjetunionen etter Stalins død i 1953 tapte Stalins fraksjon. [[Nikita Khrusjtsjov]] ble Sovjetunionens nye leder, og konsoliderte sin stilling i [[Om personkulten og dens konsekvenser|en tale til den tyvende sovjetkongress i 1956]] der han kritiserte Stalins forbrytelser. Dette startet [[avstaliniseringen]], og markerte begynnelsen på en periode med et åpnere kultur- og samfunnsliv i Sovjetunionen. Khrusjtsjov-epoken var preget av store innenrikspolitiske eksperimenter, blant annet med vidtrekkende jordbruksreformer slik som [[Jomfrulandplanen]]. Khrusjtsjovs utenrikspolitikk huskes best for [[U2-affæren]], der et amerikansk spionfly på vei fra Pakistan til Bodø i Norge ble skutt ned over sovjetisk luftrom, og Cubakrisen, der verden var på randen av atomkrig.

Khrusjtsjov satt frem til 1964, da han ble kastet fra makten av [[Leonid Bresjnev]] og [[Nikolaj Podgornyj]]. Sammen med [[Aleksej Kosygin]] dannet disse et nytt lederskap. Bresjnev gjenopptok Stalins linje med fokus på tungindustri. Han forsøkte også å myke opp forholdet til [[USA]], blant annet gjennom [[Salt-avtalene]]. [[Avspenningspolitikk]]en tok slutt omtrent ved inngangen til 1980-årene, da [[Den afghansk-sovjetiske krig|krigen i Afghanistan]] og sovjetisk opprustning førte til en ny og kaldere periode i forholdet til USA. Bresjnev-epoken så også økonomisk stagnasjon, noe som førte til folkelig misnøye mot statsledelsen.

==== Romkappløpet ====

{{Utdypende artikkel|Romkappløpet}}

Parallelt med [[våpenkappløp]]et var den også et kappløp mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.

Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet da Sovjet skjøt opp [[Sputnik 1]] den 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi. Sovjeterne tapte kampen om å komme først til [[Månen]], men var blant annet først ute med å sende et menneske ut i verdensrommet ([[Jurij Gagarin]] i 1961) og først ute med en romvandring ([[Aleksej Leonov]] i 1965).

=== Gorbatsjovs reformer og Sovjetunionens fall ===
{{Hovedartikkel|Oppløsningen av Sovjetunionen}}
[[Fil:Reagan and Gorbachev hold discussions.jpg|miniatyr|Sovjetunionens siste leder [[Mikhail Gorbatsjov]] (til høyre) i samtale med USAs president [[Ronald Reagan]], 1985.]]
På 1980-tallet var Sovjetunionens økonomiske situasjon dyster, og det ble etter hvert satt i gang et lappeteppe av reformer for å forbedre situasjonen. Etter Bresjnevs død hadde man et kort mellomspill med [[Jurij Andropov]] og [[Konstantin Tsjernenko]], før [[Mikhail Gorbatsjov]] ble generalsekretær i 1985. Gorbatsjov igangsatte omfattende økonomiske reformer (''[[perestrojka]]''), og myket også opp systemet med offentlig sensur (''[[glasnost]]'').

På slutten av 1980-tallet begynte delrepublikkene i Sovjetunionen prosessen med å løsrive seg fra unionen, da den sovjetiske grunnloven åpnet for utmelding. Den 7. april 1990 ble det vedtatt en ny lov som gav delrepublikkene lov til å melde seg ut etter folkeavstemninger med minst to tredjedels flertall for uavhengighet. Mange delrepublikker holdt også for første gang i unionens historie frie valg til nasjonalforsamlingene samme år. De nyvalgte nasjonalforsamlingene vedtok snart lover som gikk i mot det sentrale lovverket. I 1989 ble [[Boris Jeltsin]] valgt til leder i det nyopprettede russiske parlamentet, og den 12. juni 1990 erklærte det russiske parlamentet av russiske lover skulle ha forrang foran sovjetiske lover. Den uoversiktlige juridiske situasjonen fortsatte i 1991 mens sovjetrepublikkene sakte, men sikkert ''[[de facto]]'' ble uavhengige.

Den 17. mars 1991 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt unionen skulle fortsette. I ni av femten sovjetrepublikker ble det flertall for fortsatt union, noe som styrket Gorbatsjovs stilling noe. Sommeren 1991 ble det fremforhandlet en ny unionsavtale, som ville omdanne Sovjetunionen til et løsere forbund av halvveis uavhengige stater.

Selv om åtte av sovjetrepublikkene godtok avtalen ble avtalen ødelagt av [[Augustkuppet|kuppforsøket]] mot Gorbatsjov i august 1991. De konservative kuppmakerne ønsket å stoppe Gorbatsjovs reformprosess, og var beredt til å bruke makt til å holde unionen samlet. Kuppet feilet, men Gorbatsjov var likevel den store taperen på bekostning av Jeltsin. Maktbalansen var nå i delrepublikkenes favør, og i 1991 fulgte [[Estland]] og [[Latvia]] [[Litauen]]s eksempel fra året før og erklærte sin uavhengighet. De 12 gjenværende sovjetrepublikkene fortsatte forhandlingene om en ny union, uten å bli enige.

Den 8. desember 1991 undertegnet presidentene i [[Russland]], [[Ukraina]] og [[Belarus]] [[Minsk-avtalen]]. Denne etablerte [[Samveldet av uavhengige stater]] (SUS). Den 21. desember ble det undertegnet en lignende avtale mellom alle sovjetrepublikkene unntatt [[Georgia]], noe som førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Den 25. desember gjorde Gorbatsjov det uunngåelige og gikk av som Sovjetunionens president. Dagen etter valgte [[Det øverste sovjet]] å oppløse seg selv, samtidig som de godtok oppløsningen av unionen. Selv om mange offentlige sovjetiske institusjoner bestod en tid til før de ble overført til de nye, uavhengige landene regnes 26. desember 1991 som dagen for [[Oppløsningen av Sovjetunionen|Sovjetunionens oppløsning]].

== Politikk ==
[[Fil:Communist Party of USSR membership card (edit).jpg|300px|miniatyr|upright|Fra en sovjetisk partibok. Sovjetunionens samfunnsliv ble totalt dominert av [[Sovjetunionens kommunistiske parti]], landets eneste tillatte politiske parti.]]
Gjennom hele Sovjetunionens levetid var sovjetisk politikk dominert av [[Sovjetunionens kommunistiske parti]], det eneste tillatte politiske partiet. Partiet anså seg som [[Marxist-Leninisme|Marxist-Leninistisk]], og basert på Lenins prinsipp om [[demokratisk sentralisme]]. Under Khrusjtsjov og Bresjnev ble kommunistpartiets dominans enda sterkere enn under Stalin. Den nye sovjetiske grunnloven fra 1977 definerte partiet som «den ledende kraft i Sovjetsamfunnet» og «kjernen i dets politiske system», og sørget for partiets dominans i alle stats- og samfunnsorganisasjoner.<ref>
{{Kilde bok
| forfatter=Rosenfeldt, Nilse Erik; Pape, Carsten 
| redaktør= 
| utgivelsesår=1992 
| tittel=Ruslands historie, bind 3 : Sovjetstaten 
| utgivelsessted=København 
| forlag=Politikens forlag 
| side=190 
| isbn=87-567-5078-1 
| url= }}</ref>

Partiets øverste administrative organ var [[Politbyrået i Sovjetunionen|politbyrået]]. Partiets ledende rolle gjorde at dette forumet også ble det øverste statsadministrative maktorgan. Politbyrået skulle i teorien velges av partiets sentralkomité, men fungerte i praksis som et selvsupplerende organ.<ref>Rosenfeldt, side 193–194</ref>

Under politbyrået kom ministerrådet og partiets sekretariat. Partiets sekretariat hadde hovedansvar for å kontrollere at administrasjonen fulgte opp politiske vedtak, og koordinerte økonomien og samfunnslivet. Sekretariatet la også frem forslag til politbyrået. Sekretariatet ble ledet av generalsekretæren, som var landets mektigste person. Alle ansettelser i høyere stillinger i statsapparatet måtte også godkjennes av partiets sekretariat.<ref>Rosenfeldt, side 194–196</ref>

Ministerrådet var nominelt sett Sovjetunionens regjering. Under Bresjnev hadde den over 100 medlemmer, og bestod av ministere, statsministrene i delrepublikkene og formenn for forskjellige statlige komiteer (slik som [[Gosplan]]), i tillegg til et formannskap ledet av [[Sovjetunionens statsminister|unionens statsminister]]. Ministerrådet skulle lede den daglige administrasjonen av landet, med partiets sekretariat i en kontrollerende funksjon. Ministerrådet kunne også forberede og legge frem forslag til politbyrået.<ref>Rosenfeldt, side 196</ref>

Den øverste [[lovgivende makt]]en i Sovjetunionen var [[Det øverste sovjet]]. Parlamentet møttes imidlertid bare to ganger i året, og vedtok alltid partiets og regjeringens forlag uten å protestere. Det øverste sovjet hadde også et valgt presidium, der lederen var Sovjetunionens president og dermed landets formelle statsoverhode. Presidiet kunne utstede lover når Det øverste sovjet ikke var samlet.<ref>Rosenfeldt, side 196–197</ref>

[[Fil:Panorama du Kremlin vu du Rossia (retouched).jpg|miniatyr|senter|800px|[[Kreml (Moskva)|Kreml]] i [[Moskva]], 1981. Ordet ''Kreml'' ble ofte brukt synonymt om den russiske politiske ledelsen, og gav opphav til uttrykket [[kremlologi]]. Til venstre for Kreml sees [[Moskvaelven]], til høyre [[Vasilijkatedralen]].]]

=== Medlemskap i internasjonale organisasjoner ===

Sovjetunionen var en av statene som grunnla [[De forente nasjoner]] i 1945, og landet fikk fast plass i [[FNs sikkerhetsråd|sikkerhetsrådet]] med tilhørende vetorett. Ved siden av Sovjetunionen som helhet fikk også [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk]] og [[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk]] plass i [[FNs generalforsamling|hovedforsamlingen]]. Stalin hadde opprinnelig krevd at alle seksten sovjetrepublikkene skulle få plass i FN. Under [[Jaltakonferansen]] gjorde [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] det klart at da måtte også alle amerikanske delstater få plass. Kompromisset ble dermed at kun Ukraina og Belarus ble med, noe som gav Sovjetunionen tre stemmer i hovedforsamlingen.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.state.gov/r/pa/ho/pubs/fs/55407.htm 
 |tittel=The United States and the Founding of the United Nations, August 1941 – October 1945 
 |besøksdato=2008-08-29 
 |utgiver=''Office of the Historian Bureau of Public Affairs'', det amerikanske utenriksdepartementet 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20051023164441/http://www.state.gov/r/pa/ho/pubs/fs/55407.htm 
 |arkivdato=2005-10-23 
 |url-status=død 
}}</ref> Ukrainas og Belarus' medlemskap i FN gav liten mening fra en juridisk synsvinkel, men siden Stalin fryktet at FN ville bli alt for dominert av vestmaktene valgte Roosevelt og [[Winston Churchill|Churchill]] delvis å imøtekomme Stalins krav.<ref>{{Kilde www 
 |url=http://www.ejil.org/journal/Vol3/No2/art8.html 
 |tittel=Russia Takes Over the Soviet Union's Seat at the United Nations 
 |forfatter=Blum, Yehuda Z. 
 |besøksdato=2008-08-29 
 |utgiver=European Journal of International Law 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070927233711/http://www.ejil.org/journal/Vol3/No2/art8.html 
 |arkivdato=2007-09-27 
 }}</ref>
[[Fil:1975 CPA 4448.jpg|miniatyr|venstre|«På vakt for fred og sosialisme» – Sovjetisk frimerke fra 1975 som markerer tyveårsjubileet til [[Warszawapakten]].]]

Østblokkens motstykke til [[Det europeiske økonomiske fellesskap]] var [[COMECON]]. COMECON ble stiftet i 1949 etter initiativ fra Stalin, og skulle roe ned satellittstatene som ikke fikk ta del i [[Marshallhjelpen]]. Organisasjonen vokste etterhvert ut over Europas grenser, og omfattet 450 millioner mennesker i ti land på tre kontinenter. Gjennom COMECON fikk medlemslandene koordinert femårsplanene sine med tanke på utenrikshandel, utvekslet forskningsresultater og teknologi, utvekslet arbeidskraft og muligheten til å samarbeide om utvinningen av naturressurser.<ref name="loc-cs">«Germany (East)», Library of Congress Country Study, [http://memory.loc.gov/frd/cs/germany_east/gx_appnb.html Appendix B: The Council for Mutual Economic Assistance]</ref>

I 1955 undertegnet østblokklandene «Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse», vanligvis kjent som [[Warszawapakten]]. Traktaten var ment som et svar på vestens [[NATO]], som ble dannet i 1949. Warszawapakten var fullstendig dominert av Sovjetunionen, og fungerte i praksis som et verktøy for å holde de andre landene i Øst-Europa politisk og militært i sjakk. Warszawapakten hadde ingen egen kommandostruktur, men var underlagt det sovjetiske forsvarsdepartementet. Pakten bidro til å danne en fasade av en felles beslutningstakingsprosess i øst, mens den i praksis ga Sovjetunionen full kontroll over de militære styrkene til sine allierte.<ref name="loc-cs2">«Germany (East)», Library of Congress Country Study, [http://memory.loc.gov/frd/cs/germany_east/gx_appnc.html Appendix C: The Warsaw Pact]</ref>

=== Administrativ inndeling ===
[[Fil:USSR Republics Numbered Alphabetically.png|miniatyr|300px|De femten unionsrepublikkene mellom 1956 og 1991:
<br />1 – [[Armenske SSR]]
<br />2 – [[Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk|Aserbajdsjanske SSR]]
<br />3 – [[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Hviterussiske SSR]]
<br />4 – [[Estiske SSR]]
<br />5 – [[Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk|Georgiske SSR]]
<br />6 – [[Kasakhiske SSR]]
<br />7 – [[Kirgisiske SSR]]
<br />8 – [[Latviske SSR]]
<br />9 – [[Litauiske SSR]]
<br />10 – [[Moldaviske SSR]]
<br />11 – [[Russiske SFSR]]
<br />12 – [[Tadsjikiske SSR]]
<br />13 – [[Turkmenske SSR]]
<br />14 – [[Ukrainske SSR]]
<br />15 – [[Usbekiske SSR]]
]]
Sovjetunionen var formelt en [[føderasjon]]. Mellom 1956 og 1991 bestod unionen av 15 nasjonale sosialistiske sovjetrepublikker (eller unionsrepublikker), som på papiret kunne trekke seg ut av unionen. Hver sovjetrepublikk hadde sin egen hovedstad, mens [[Moskva]] var hovedstad for hele Sovjetunionen. [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]] hadde i tillegg en spesiell status. Hver av republikkene hadde sin egen forfatning, som sammen med Sovjetunionens sentrale grunnlov la opp til [[maktfordelingsprinsippet]]. I praksis fattet regjeringen i Moskva alle beslutninger av betydning, og de regionale styresmaktene hadde svært liten innflytelse.

Innenfor republikkene fantes det såkalte ''autonome sosialistiske sovjetrepublikker'' (for eksempel [[Nakhitsjevan]]), ''autonome regioner'' (for eksempel [[Den jødiske autonome oblast]]) og ''autonome distrikter''. Disse enhetene hadde delstatskarakter, men med mindre selvstyre enn sovjetrepublikkene. Forskjellige tolkninger av Sovjetunionens grunnlov av 1977 er en viktig faktor i flere konflikter i post-sovjetiske stater. Dette gjelder blant annet [[Abkhasia]], som var en autonom republikk, og [[Nagorno-Karabakh]], som var en autonom region.

==== Unionsrepublikkene i 1991 og nåværende stater ====
Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble alle sovjetrepublikkene selvstendige stater. De baltiske statene ble senere med i [[NATO]] og [[EU]], mens resten av etterfølgerstatene gikk inn i [[Samveldet av uavhengige stater]] (SUS). Tidligere sovjetrepublikker har også gått inn i en mengde andre [[internasjonal organisasjon|mellomstatlige organisasjoner]], blant annet [[GUAM]] og [[Shanghai-gruppen]]. Tabellen under viser de tidligere sovjetrepublikkene og de nåværende landene, og oppsummerer deres viktigste mellomstatlige organisasjoner.

{| class="wikitable"
|- 
! colspan = "4" | Unionsrepublikk i USSR !! Nåværende stat !! [[Samveldet av uavhengige stater|SUS]] !! [[NATO]] !! [[Den europeiske union|EU]] !! [[EAEC]] !! [[GUAM|GUUAM]] !! [[CSTO]] !! [[Shanghai-gruppen|SCO]]
|- align="center"
| [[Fil:Flag RSFSR 1918.svg|50px|Russisk SFSRs flagg]]<br />[[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Russisk SFSRs flagg]] || 1922–1956 
|rowspan="2" |[[Fil:Flag of Russian SFSR.svg|50px|Russisk SFSRs flagg]]<br />[[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Russiske SFSR]] 
|rowspan="2" |1956–1991 
|rowspan="2" |[[Fil:Flag of Russia.svg|50px|Russlands flagg]]<br />[[Russland]] 
|rowspan="2" | 1991 
|rowspan="2" | – 
|rowspan="2" | – 
|rowspan="2" | 2002 
|rowspan="2" | – 
|rowspan="2" | [[Fil:Blank vertex Hexagonal Icon.svg|10px|Blank]] 
|rowspan="2" | 1996
|- align="center"
|[[Fil:Flag of the Karelo-Finnish SSR.svg|50px|Den karelo-finske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den karelo-finske sosialistiske sovjetrepublikk|Karelo-finske SSR]] || 1940–1956 
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Byelorussian SSR.svg|50px|Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Hviterussiske SSR]] || 1922–1991 || [[Fil:Flag of Belarus.svg|50px|Hviterusslands flagg]]<br />[[Belarus]] || 1991 || – || – || 2002 || – || [[Fil:Blank vertex Hexagonal Icon.svg|10px|Blank]] || –
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Estonian SSR.svg|50px|Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk|Estiske SSR]] || 1940–1991 || [[Fil:Flag of Estonia.svg|50px|Estlands flagg]]<br />[[Estland]] || – || 2004 || 2004 || – || – || – || –
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Latvian SSR.svg|50px|Den latviske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk|Latviske SSR]] || 1940–1991 || [[Fil:Flag of Latvia.svg|50px|Latvias flagg]]<br />[[Latvia]] || – || 2004 || 2004 || – || – || – || –
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Lithuanian SSR.svg|50px|Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk|Litauiske SSR]] || 1940–1991 || [[Fil:Flag of Lithuania.svg|50px|Litauens flagg]]<br />[[Litauen]] || – || 2004 || 2004 || – || – || – || –
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Moldavian SSR.svg|50px|Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikk|Moldovske SSR]] || 1940–1991 || [[Fil:Flag of Moldova.svg|50px|Moldovas flagg]]<br />[[Moldova]] || 1991 || – || – || Obs. || 1997 || – || –
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Ukrainian SSR.svg|50px|Ukrainsk SSRs flagg]]<br />[[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk|Ukrainske SSR]] || 1922–1991 || [[Fil:Flag of Ukraine.svg|50px|Ukrainas flagg]]<br />[[Ukraina]] || 1991–2014 || – || – || Obs. || 1997 || – || –
|- align="center"
| rowspan="3" |[[Fil:Flag of Transcaucasian SFSR.svg|50px|Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk|Transkaukasiske SFSR]] 
| rowspan="3" |1922–1936 
|[[Fil:Flag of Armenian SSR.svg|50px|Den armenske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk|Armenske SSR]] || 1936–1991 || [[Fil:Flag of Armenia.svg|50px|Armenias flagg]]<br />[[Armenia]] || 1991 || – || – || Obs. || – || [[Fil:Blank vertex Hexagonal Icon.svg|10px|Blank]] || –
|- align="center"
|[[Fil:Flag of Azerbaijan SSR.svg|50px|Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk|Aserbajdsjanske SSR]] || 1936–1991 || [[Fil:Flag of Azerbaijan.svg|50px|Aserbajdsjans flagg]]<br />[[Aserbajdsjan]] || 1991 || – || – || – || 1997 || – || –
|- align="center"
|[[Fil:Flag of Georgian SSR.svg|50px|Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk|Georgiske SSR]] || 1936–1991 || [[Fil:Flag of Georgia.svg|50px|Georgias flagg]]<br />[[Georgia]] || 1993–2008 || – || – || – || 1997 || – || –
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Kazakh SSR.svg|50px|Den kasakhiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den kasakhiske sosialistiske sovjetrepublikk|Kasakhiske SSR]] || 1936–1991 || [[Fil:Flag of Kazakhstan.svg|50px|Kasakhstans flagg]]<br />[[Kasakhstan]] || 1991 || – || – || 2002 || – || [[Fil:Blank vertex Hexagonal Icon.svg|10px|Blank]] || 1996
|- align="center" align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Kyrgyz SSR.svg|50px|Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk|Kirgisiske SSR]] || 1936–1991 || [[Fil:Flag of Kyrgyzstan.svg|50px|Kirgisistans flagg]]<br />[[Kirgisistan]] || 1991 || – || – || 2002 || – || [[Fil:Blank vertex Hexagonal Icon.svg|10px|Blank]] || 1996
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Tajik SSR.svg|50px|Den tadsjikiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den tadsjikiske sosialistiske sovjetrepublikk|Tadsjikiske SSR]] || 1929–1991 || [[Fil:Flag of Tajikistan.svg|50px|Tadsjikistans flagg]]<br />[[Tadsjikistan]] || 1991 || – || – || 2002 || – || [[Fil:Blank vertex Hexagonal Icon.svg|10px|Blank]] || 1996
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of Turkmen SSR.svg|50px|Den turkmenske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den turkmenske sosialistiske sovjetrepublikk|Turkmenske SSR]] || 1925–1991 || [[Fil:Flag of Turkmenistan.svg|50px|Turkmenistans flagg]]<br />[[Turkmenistan]] || 1991–2005 || – || – || – || – || – || –
|- align="center"
|colspan = "3" |[[Fil:Flag of the Uzbek SSR.svg|50px|Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg]]<br />[[Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk|Usbekiske SSR]] || 1925–1991 || [[Fil:Flag of Uzbekistan.svg|50px|Usbekistans flagg]]<br />[[Usbekistan]] || 1991 || – || – || – || 1999–2005 || – || 2001
|}
<div style="clear:left;"></div>

* <small>'''Unionsrepublikk i USSR:''' Navn på unionsrepublikken og tidsrom for medlemskapet i Sovjetunionen</small>
* <small>'''Nåværende stat:''' Stat som etter 1991 har vært uavhengig og internasjonalt anerkjent</small>
* <small>'''SUS:'''Medlemskap i [[Samveldet av uavhengige stater]]</small>
* <small>'''NATO:''' Medlemskap i [[NATO]]</small>
* <small>'''EU:''' Medlemskap i [[Den europeiske union]]</small>
* <small>'''EAEC:''' Medlemskap i det eurasiske økonomiske samarbeidsområdet [[EAEC]] (eller EURASEC)</small>
* <small>'''GUAM:''' Medlemskap i det demokratiske og økonomiske samarbeidsområdet [[GUAM]]</small>
* <small>'''CSTO:''' Medlemskap i den kollektive sikkerhetspakten i SUS, [[CSTO]]</small>
* <small>'''SCO:''' Medlemskap i [[Shanghai-gruppen]]</small>
* <small>'''Obs.:''' Observatør i EAEC</small>

=== Sovjetledere ===
Som sentralt maktapparat utpekte [[Politbyrået i Sovjetunionen|politbyrået]] Sovjetunionens leder. Samtidig eksisterte de formelle embedene [[Sovjetunionens kommunistiske parti#Liste over generalsekretærer i Sovjetunionens kommunistiske parti|kommunistpartiets generalsekretær]], [[Sovjetunionens statsminister]] og formannen av [[det øverste sovjet]]. [[Josef Stalin]] og andre utøvde formelt makt som kommunistpartiets generalsekretær. [[Vladimir Lenin]] og [[Georgij Malenkov]] var formelt statsministre.

Som kommunistpartiets generalsekretær ble [[Mikhail Gorbatsjov]] i 1985 utpekt som sovjetleder. Den 13. mars 1990 overførte han kommunistpartiets konstitusjonelle rolle som styrende organ til det øverste sovjet.  Den 15. mars samme år ble embedstittelen «formann av det øverste sovjet» endret til «president av Sovjetunionen» ([[russisk]]: Президент на СССР, ''Prezident na SSSR'').

{| class="wikitable"
! Bilder!! Navn !! Periode !! Kommentar
|-
| [[Fil:Mikhail Gorbachev 1987 Cropped.jpg|90px|Mikhail Gorbatsjov]] || [[Mikhail Gorbatsjov]] || 1985–1991 || Gorbatsjov ønsket å reformere Sovjetunionen med ''[[glasnost]]'' og ''[[perestroika]]'', men mislyktes i å holde landet sammen.
|-
| [[Fil:KonstantinChernenko2.jpg|90px|Konstantin Tsjernenko]] || [[Konstantin Tsjernenko]] || 1984–1985 || Tsjernenko var leder i knappe 13 måneder, og hadde såpass dårlig helse at han var ute av stand til å lede landet på en fornuftig måte.
|-
| [[Fil:RIAN archive 101740 Yury Andropov, Chairman of KGB.jpg|90px|Jurij Andropov]] ||  [[Jurij Andropov]] || 1982–1984 || Andropov var leder i 16 måneder, og foretok en rekke utrenskninger i det sovjetiske lederskapet. 
|-
| [[Fil:Brezhnev 1973.jpg|90px|Leonid Bresjnev]] || [[Leonid Bresjnev]] || 1964–1982 || Bresjnevs periode var preget av økonomisk stagnasjon, en tiltagende personlighetskult, forsøk på avspenning med USA på 1970-tallet og invasjonene av Tsjekkoslovakia i 1968 og [[Den afghansk-sovjetiske krig|Afghanistan i 1979]].
|-
| [[Fil:Nikita Khrusjtsjov.jpg|90px|Nikita Khrusjtsjov]] || [[Nikita Khrusjtsjov]] || 1953–1964 || Gjennomførte «[[avstalinisering]]», som omfattet en viss politisk liberalisering. Huskes også for storstilte landsbruksreformer og utenrikspolitiske initiativ som [[Cubakrisen]], samt [[romkappløpet]].
|-
| [[Fil:Georgy Malenkov 1964.jpg|90px|Georgij Malenkov]] || [[Georgij Malenkov]] || 1953 || Malenkov ble statsminister etter Stalins død, men ble raskt satt på sidelinjen av Khrusjtsjov.
|-
| [[Fil:Stalin office.jpg|90px|Josef Stalin]] || [[Josef Stalin]] || 1924–1953 || Stalin hersket over et brutalt, [[totalitær]]t regime og huskes for deportasjoner, utrenskninger og [[GULag]]-systemet, men førte også landet gjennom den [[andre verdenskrig]] og en storstilt industrialisering. 
|-
|[[Fil:Lenin 1921.jpg|90px|Vladimir Lenin]]|| [[Vladimir Lenin]] || 1922–1924 || Lenin var Sovjetunionens grunnlegger, men fikk liten innvirkning etter statens opprettelse pga. sin sykdom (han hadde slag og døde kort tid etter).
|}

=== Forsvar ===
[[Fil:Right side view of a Soviet MiG-31 Foxhound 2.jpg|miniatyr|Sovjetisk jagerfly av typen [[Mikojan-Gurevitsj MiG-31|MiG-31]].

Det sovjetiske forsvaret hadde stort fokus på forsvar av eget luftrom, og opererte verdens mest omfattende nettverk av antiluftskyts og jagerfly.]]

[[Fil:SS20 irbm.jpg|miniatyr|[[RT-21M|SS-20]] mellomdistanserakett. Sovjetiske SS-20 kunne ødelegge praktisk talt ethvert militært mål i Europa på svært kort tid. Utplasseringen av disse mobile rakettene på slutten av 1970-tallet satte i gang et nytt våpenkappløp i Europa der [[NATO]] blant annet utplasserte [[MGM-31 Pershing|Pershing II]]-raketter i [[Vest-Tyskland]] for motvirke trusselen etter det såkalte [[Dobbeltvedtaket]].]]

{{Utdypende artikkel|Den røde armé|Den sovjetiske marine}}

Sovjetunionens forsvar hadde fem [[forsvarsgren|grener]]: De strategiske rakettstyrkene, hæren, flyvåpenet, luftforsvarsstyrkene og marinen. Den sovjetiske hæren var kjent som [[Den røde armé]], og begynte som bolsjevikenes styrker under borgerkrigen. Hæren var våpengrenen med mest politisk innflytelse, og hadde i 1989 to millioner mann under våpen fordelt på 150 motoriserte rifledivisjoner og 52 panserdivisjoner. [[Den sovjetiske marine]]n var frem til starten av 60-tallet en relativt lite utbygget forsvarsgren, men etter [[Cubakrisen]] ble den kraftig utvidet under [[Sergej Gorsjkov]]s ledelse. Sovjetmarinen var spesielt kjent for missilkryssere og ubåter, og hadde en mannskapsstyrke på 500&nbsp;000 mann (1989).

De strategiske rakettstyrkene rådet over mer enn 1&nbsp;400 [[interkontinentale ballistiske missiler]] (ICBM) fordelt på 28 baser og 300 kommandosentre. Størstedelen av styrken var tunge [[R-36]] (NATO-betegnelse SS-18) og [[UR-100N]] (NATO-betegnelse SS-19) ICBMer, men på slutten av unionens levetid skiftet fokuset til en viss grad til lettere og mer mobile enheter. Det sovjetiske luftvåpenet hadde hovedfokus på strategiske bombefly, og skulle i en krigssituasjon slå ut fiendtlig infrastruktur og kjernefysisk kapasitet. Flyvåpenet hadde også jagerbombere og taktiske bombefly som skulle støtte hæren i kamp. Den femte våpengrenen var luftforsvarsstyrkene, som ble skilt ut som en egen våpengren i 1948. Disse opererte verdens mest omfattende nettverk av antiluftskyts og jagerfly, og hadde ansvaret for å beskytte sovjetisk infrastruktur, industri og strategiske rakettstyrker i tilfelle invasjon.

Det øverste forsvarspolitiske organet i Sovjetunionen var Forsvarsrådet. Dette bestod av en blanding av fagmilitære og politikere, og ble ledet av generalsekretæren i partiet. Forsvarsrådet tok seg av koordineringen med forskningsmiljøene og forsvarsindustrien, bestemte de overordnede militære doktrinene, utformet forsvarsbudsjettet, styrte utplasseringen av sovjetiske styrker i utlandet, og var de med myndighet til å beordre bruk av [[atomvåpen]]. Underlagt Forsvarsrådet var tre militære organisasjoner: Hovedmilitærrådet, Forsvarsdepartementet og Generalstaben. I tillegg til den praktiske gjennomføringen av Forsvarsrådets vedtak hadde disse tre en rådgivende funksjon.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0464%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Strategic leadership of the armed forces
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI5kUsnz?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0464%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref> Hovedmilitærrådet bestod av toppledelsen i Forsvarsdepartementet, og hadde ansvaret for trening og mobilisering av militære styrker.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0465%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Main Military Council
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI5yzjit?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0465%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref>

Forsvarsdepartementet hadde ansvaret for den daglige oppfølgingen av forsvaret. I tillegg til en politisk utpekt forsvarsminister (se [[liste over Sovjetunionens forsvarsministre]]) bestod departementsledelsen av tre førsteviseministre (hvorav én var øverstkommanderende for [[Warszawapakten]]), og elleve viseministre fra forskjellige deler av forsvarsapparatet (både fra den operative biten og fra avdelinger med støttefunksjoner).<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0466%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Ministry of Defense
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI6R05bk?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0466%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref> Generalstaben var inndelt i fem hoveddirektorater og fire direktorater, og stod for strategisk og operativ forskning og planlegging, etterretning og analyse. De hadde også ansvaret for kommunikasjon med pressen og for militærattachéer i utlandet. I krigstid fikk Generalstaben overansvaret for utføringen av militære planer og koordineringen av forsvarsgrenene.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0467%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – General Staff
 |besøksdato = 23. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aI6lQsho?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0467%29
 |arkivdato   = 2008-08-23
}}
</ref>

Sovjethæren var direkte involvert i flere militære operasjoner utenlands i etterkrigstiden. Blant disse var [[Folkeoppstanden 17. juni 1953|oppstandene i Øst-Tyskland]] (1953), [[Oppstanden i Ungarn|Ungarn]] (1956) og [[Prahavåren|Tsjekkoslovakia]] (1968). Sovjetunionen var også deltagende i [[Den afghansk-sovjetiske krig|borgerkrigen i Afghanistan]] i ni år fra [[1979]].

Sovjetunionen hadde allmenn [[verneplikt]] for menn, og omtrent 75&nbsp;% av de militære mannskapene var soldater i førstegangstjeneste. Verneplikten varte til soldatene fylte 50 (65 for offiserer), og reservestyrkene bestod av omtrent 50 millioner mann. Det var også repetisjonsøvelser med jevne mellomrom. Kvinner kunne gjøre frivillig tjeneste, men ble ikke brukt i kamp. Unntaket fra dette var under borgerkrigen og under andre verdenskrig, da til sammen 800&nbsp;000 kvinner var innrullert, mange i stridende avdelinger. Det fantes svært få kvinner i offiserskorpset.

== Økonomi ==
[[Fil:Magnitogorsk steel production facility 1930s.jpg|miniatyr|upright|Stålverket i [[Magnitogorsk]] på 1930-tallet]]
Etter den såkalte [[krigskommunisme]]n under [[Den russiske borgerkrigen|borgerkrigen]] hadde Lenin innført den såkalte «nye økonomiske politikk» ([[NEP]]) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta [[femårsplan]]er for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning. Den første femårsplanen ble lansert i 1928. Under [[andre verdenskrig]] ble mye sovjetisk industri flyttet langt østover for å unngå at den skulle falle i hendene på tyskerne. Etter krigen ble mye tysk industri tatt som krigsbytte, sammen med kunnskapsrike tyske ingeniører og vitenskapsmenn.

Etter NEP-perioden hadde Sovjetunionen en sentralstyrt økonomi – såkalt [[planøkonomi]]. All økonomisk virksomhet fant sted etter planer fra byrået [[Gosplan]]. Før kollapsen var den sovjetiske økonomien den største planøkonomien i verden. Sovjetunionens [[bruttonasjonalprodukt]] (BNP) var estimert til 2,4 [[billion]]er [[USD]] (1986), noe som tilsvarte 8&nbsp;375 USD pr. innbygger. Den økonomiske veksten (justert for inflasjon) var på samme tid ca. 1,5&nbsp;%.<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Economy
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = Gross National Product (GNP): Estimated at US$2.4 trillion (= norske billioner) in 1986; US$8,375 per capita in 1986; real growth rate in 1988 about 1.5 percent, continuing deceleration begun in mid-1970s.
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDQ7T20s?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref> Til sammenligning hadde [[Norge]] i 1989 et BNP på 75,8 milliarder USD (17&nbsp;900 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 5,7&nbsp;%, mens [[USA]] hadde BNP på $5,2 billioner USD (21&nbsp;082 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 2,9&nbsp;%.<ref name="CIA2">
{{Kilde www
|url=http://www.gutenberg.org/dirs/etext91/world12.txt
|tittel=The 1990 CIA World Factbook 
|besøksdato=23. august 2008 
|utgiver=[[Central Intelligence Agency]] (Internett-utgave tilrettelagt av [[Prosjekt Gutenberg]])
| dato=1. april 1991}}</ref>

Det sovjetiske jordbruket var hovedsakelig basert på kollektivbruk og statsbruk, disse stod for mesteparten av produksjonen av [[hvete]], [[poteter]], [[sukker]], [[bomull]], [[solsikker]] og [[lin]]. Private jordstykker var også viktige i matproduksjonen, her ble det spesielt produsert [[kjøtt]], [[melk]], [[fugleegg|egg]] og [[grønnsaker]]. Det var stadig underproduksjon av mat, og store mengder korn og kjøtt måtte importeres. Selv om jordbruket stadig ble prioritert fra statens side var det mange strukturelle svakheter i systemet, blant annet utilstrekkelig gjødsling, manglende kjølesystemer, dårlig lagring og transport, samt urealistisk planlegging og styring av landbrukssektoren. Videre hadde kun 1,1&nbsp;% av jordbruksarealet optimale [[nedbør]]smengder, noe som gav sterkt varierende kornhøster. Store deler av landet lå også for langt nord til å kunne brukes til effektivt jordbruk.<ref name="LOC-eco" />

Hovedårsaken til matknappheten var imidlertid [[korrupsjon]], lav arbeidsmoral og svinn. Én tredjedel av produserte varer på kollektivbrukene og statsbrukene forsvant på veien fra jordet til konsumentene. Samtidig hadde bønder liten grunn til å slite seg ut på kollektivbrukene; en bonde i 1950 fikk {{Brøk|2|3}} av inntekten sin fra å jobbe på sitt lille private jordstykke på fritiden og kun {{Brøk|1|3}} fra fulltidsjobben i stats- eller kollektivbruket. Når bøndenes små, private jordstykker i 1950 stod for 38&nbsp;% av landets samlede matproduksjon er det tydelig at produktiviteten på fellesjorden var langt lavere enn den kunne ha vært.<ref>
{{Kilde bok
| forfatter=McCauley, Martin 
| redaktør= 
| utgivelsesår=2008 
| tittel=The Rise and Fall of the Soviet Union 
| utgivelsessted=Harlow 
| forlag=Person 
| side= 290 og 442
| isbn=978-0-582-78465-9 
| url= }}</ref> Selv om Khrutstsjov i 1960 erklærte at Sovjetunionen skulle gå forbi USA i kjøttproduksjon innen 1980 var det lite som endret seg. På begynnelsen av 80-tallet stod de 4&nbsp;prosentene av de totale dyrkede landområdene som ble drevet privat for 60&nbsp;% av potetavlingene, 40&nbsp;% av frukt og grønnsaker og mellom 30 og 40&nbsp;% av produksjonen av kjøtt og egg. Samtidig gikk tallet på kollektivbrukbønder ned fra 17 millioner på midten av 60-tallet til 9 millioner i 1980, noe som ytterligere bidro til problemene i jordbruket.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Steinfeld, Hans Wilhelm
| utgivelsesår= 1982
| tittel= Arven etter Bresjnev
| forlag= Cappelen
| side= 147–149
| isbn= 82-02-09064-4}}</ref>

Sovjetunionen hadde verdens største havgående fiskeflåte, som ble etterfulgt av store, moderne fiskeforedlingsskip. Mesteparten av fisket foregikk i [[Atlanterhavet]] og i [[Stillehavet]], kun 10&nbsp;% av fisket ble gjort i innsjøer og i elver.<ref name="LOC-eco">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Economy
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDQ7T20s?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0009%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>
[[Fil:DneproGES.jpg|miniatyr|Sovjetunionen var selvforsynt med kraft, etter en massiv utbygging av atomkraftverk og vannkraftverk. Bildet viser byggingen av vannkraftverket [[Dneproges]] i [[Zaporizjzjia]] i Ukraina, ca. 1930.]]

Sovjetisk industri vokste etter hvert og gjorde landet til det nest største industrilandet i verden. Graden av industrialisering varierte stort innad i landet, de mest industrialiserte delene av Sovjetunionen var det nordvestlige Russland, områdene like øst for [[Ural]] og det østlige Ukraina. Minst industrialisert var Sentral-Asia, Moldova, Belarus og det vestlige Ukraina.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Dienes, Leslie
| tittel= Investment Priorities in Soviet Regions
| publikasjon= Annals of the Association of American Geographers
| utgivelsesår=1972
| bind=62
| nummer=3
| side=437–454
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/2562297 jstor]
}}</ref> De høyest prioriterte industrisektorene var maskinindustrien og metallindustrien, i tillegg til produksjonen av forsvarmateriell. Produksjonen av forbruksvarer ble i liten grad prioritert. Mesteparten av forskningsressursene ble brukt i forsvarssektoren. Sovjetunionen var selvforsynt med energi og var en viktig eksportør av kraft. Landet var på slutten verdens største produsent av [[olje]] og [[naturgass]], og verdens nest største produsent av [[kull]]. De viktigste kildene til elektrisk strøm var kull, [[petroleum]], [[atomenergi]] og [[vannkraft]].<ref name="LOC-eco" />

Det var et mål for sovjetmyndighetene å være selvforsynte, og utenrikshandelen spilte derfor en mindre rolle for landets næringsliv. I 1985 var importen og eksporten samlet på 185,9 milliarder USD, noe som kun utgjorde 4&nbsp;% av BNP. Landets viktigste handelspartnere var de andre kommunistiske landene i Øst-Europa, handelen med disse utgjorde 67&nbsp;% av utenrikshandelen. Av den resterende utenrikshandelen var 22&nbsp;% med [[i-land]] og 11&nbsp;% med [[u-land]]. De viktigste eksportvarene var petroleumsprodukter, industriutstyr, metaller, tømmer, landbruksvarer, maskinutstyr og våpen og annet militært utstyr. De viktigste importvarene var korn og andre jordbruksvarer, stål (spesielt rørledninger), industrivarer og forbruksvarer. Handelen med andre kommunistiske land foregikk på bilateral basis, der importen og eksporten var like stor. Med vesten var det stadig underskudd i handelsbalansen, men dette ble oppveiet av inntekten ved våpeneksport til [[den tredje verden]].<ref name="LOC-eco" /> Kjente sovjetiske eksportvarer inkluderte bilmerkene [[Lada]] og [[Moskvitch]], lastebilene [[Kamaz]] og [[Ural kjøretøyfabrikk|Ural]], våpen som automatgeværet [[AK-47]] og [[stridsvogn]]en [[T-55]], kameramerket [[Zenit (kamera)|Zenit]] og andre.

Veksten støtte på problemer fra 1970-tallet, hvor industrivekst basert på mengde med arbeidskraft og tilgjengelige råvarer ikke lenger var mulig. Kvaliteten måtte heves for å hevde seg på eksportmarkedet, noe som viste seg vanskelig å få til. Produksjonen av forbruksvarer var alltid mindre enn etterspørselen, noe som førte til en vedvarende vareknapphet. Kvaliteten på mat, klær, husvære og tjenester var også ofte utilstrekkelig for innbyggerne. Sent på 1980-tallet ble det innført økonomiske reformer, spesielt under Gorbatsjovs ''[[glasnost]]'', hvor sentral styring ble redusert til fordel for økt lokalt selvstyre og en viss markedstilpasning.

[[Fil:Soviet Union-1961-Bill-25-Obverse.jpg|miniatyr|Sovjetisk 25-rubelseddel, 1961.]]

Sovjetunionens valuta het ''rubel'' (valutakode: [[Sovjetisk rubel|SUR]]), og var delt inn i 100 kopek. Det var ikke lov å omsette rubler utenfor landets grenser, og innenlands ble vekslingskursen bestemt av myndighetene. Under valutareformen i 1961 ble kursen satt til 90 kopek for én dollar.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Bornstein, Morris
| tittel= The Reform and Revaluation of the Ruble
| publikasjon= [[The American Economic Review]]
| språk=
| utgivelsesår=1961
| dato=
| bind=51
| nummer=1
| side=117–123 
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/1818912 jstor]
}}
</ref> Kursen kunne variere fra år til år, for eksempel gikk den gradvis fra 0,838 rubler for én dollar i 1985 til 0,580 rubler for én dollar i 1990.<ref name="CIA">
{{Kilde www
|url=http://www.gutenberg.org/dirs/etext92/world91b.txt 
|tittel=The 1991 CIA World Factbook 
|besøksdato=20. august 2008 
|utgiver=Central Intelligence Agency 
| dato=15. oktober 1991}}</ref> Siden vekslingskursen mot andre valutaer var satt urealistisk høyt vokste det frem et stort svartbørsmarked for handel med utenlandsk valuta i Sovjetunionen.

Sovjetunionen hadde i 1991 ca. 1&nbsp;100 flyplasser med permanent dekke. Flyflåten var på ca. 4&nbsp;000 sivile fly. Jernbanenettet var på samme tid på totalt 147&nbsp;400 kilometer, hvorav 53&nbsp;900 var elektrifisert. Veinettet var på 1&nbsp;757&nbsp;000 kilometer, hvorav 1&nbsp;310&nbsp;600 hadde fast dekke. Landet hadde 123&nbsp;700 kilometer med navigerbare vannveier (ikke inkludert [[Kaspihavet]]). Sovjetunionens viktigste havnebyer var [[Leningrad]], [[Riga]], [[Tallinn]], [[Kaliningrad]], [[Liepāja]], [[Ventspils]], [[Murmansk]] og [[Arkhangelsk]].<ref name="CIA" /> Det sovjetiske handelsflåten var på ca. 2&nbsp;500 havgående fartøyer.<ref name="LOC-eco" />

== Samfunn ==

=== Utdanningssystem ===
[[Fil:Milovice soviet pupils.jpg|miniatyr|Sovjetiske skolebarn, 1985.]]

Retten til gratis utdanning  på alle nivåer  til sovjetiske borgere,  fra  grunnutdanning til høyere utdanning, ble nedfelt i Grunnloven av Sovjetunionen (1977) artikkel 45 som uttalte:

«Borgere av Sovjetunionen har rett til utdanning. Denne retten er sikret ved gratis bestemmelser i alle typer utdanning, implementering av universell obligatorisk sekundær opplæring for ungdom, omfattende utbygging av yrkesfaglig, spesielt videregående og høyere utdanning hvor undervisningen er til liv, med produksjon: utvikling av ekstramural og kvelds utdanning, bestemmelse av statlige stipend og privilegier for studenter ; gratis utgave av skolebøker, muligheten for skolegang på sitt eget språk, skape betingelser for selvutdanning».

- Grunnloven av Sovjetunionen i 1977

Skoleplikten i Sovjetunionen begynte da barna var syv år, og varte frem til og med videregående skole da elevene var sytten eller atten. [[Grunnskole]] var felles for alle elever, mens det var fire valgmuligheter for de siste to årene. 60 prosent valgte å bruke de to siste årene på allmennfag, noe som gav rett til å ta opptakseksamen til universiteter og høyskoler. Det gikk også an å ta en mer spesialisert og teoretisk utdannelse på videregående skole-nivå og gå ut i jobb uten høyere studier, dette tok tre eller fire år. Det fantes også yrkesskoler med studieløp over to til fire år. Det siste alternativet var å gå rett ut i en industrijobb etter åttendeklasse, men man skulle da fullføre skolegangen gjennom kveldskurs eller fjernundervisning. Imidlertid mislyktes halvparten i sistnevnte gruppe i å fullføre videregående opplæring.<ref>
{{Kilde bok
| forfatter= Smith, Gordon B.
| redaktør= 
| utgivelsesår=1988 
| tittel=Soviet Politics : Continuity and Contradiction 
| utgivelsessted=New York 
| forlag=St. Martin’s press 
| side=239 
| isbn=0-312-00795-7 
| url= }}</ref>

Læreplanene i skolen var styrt fra sentralt hold, det samme var lærebøker, oppmøtepolitikk og eksamener. Det ble stilt høye krav til elevene med hovedvekt på realfag og språk, opplæringen i første fremmedspråk gikk over seks år. De humanistiske fagene var også ideologisk baserte, med stort fokus på marxisme. De siste to trinnene var alle elever pålagt å ha to uketimer med militær trening.

Grunnloven garanterte alle innbyggere skolegang på morsmålet, men dette gjaldt ikke alltid i praksis for brukere av mindre språk eller for elever bosatt utenfor eget språkområde. For ikke-russere var det også obligatorisk undervisning i [[russisk]]. Siden den store majoriteten av høyere utdanning foregikk på russisk valgte også mange å sende barna sine på russiskspråklige grunnskoler.

Høyere utdanning var delt inn i to systemer – universiteter og høyskoler (kalt «institutter»). I Sovjetunionen var en ett-trinns system for høyere utdanning hvoretter [[Specialistgrad]] (diplomert specialist) ble overdratt noe som omtrent tilsvarte integrerte masterprogram. En universitetsutdannelse varte typisk i fem år, og var i hovedsak svært spesialisert. Likevel var studentene pålagt å ta emner i ideologiske temaer (marxisme, kommunistpartiets historie), ta ett fremmedspråk og ha obligatorisk fysisk fostring. Etter studier kunne man gå videre til aspirantura –  en ''[[Kandidat nauk]]''-grad, bokstavelig oversatt som "Kandidat av vitenskaper" noe som omtrent tilsvarte [[doktorgrad]]. Den høyeste vitenskapelige graden var ''[[Doktor nauk]]'' bokstavelig oversatt som "Doktor av vitenskaper" som omtrent tilsvarte til [[Habilitasjon]] i det europeiske systemet.<ref>Smith, side 242</ref>

Opptak til universiteter skjedde to ganger årlig etter tøffe opptaksprøver. Man søkte seg inn på spesifikke studieprogrammer, og opptaksprøvene varierte med studieprogrammet. Grunnet mange søkere var det også vanskeligere å komme seg inn på spesielt prestisjefylte universiteter, blant disse utmerket [[Statsuniversitetet i Moskva]] og [[Statsuniversitetet i St. Petersburg|Statsuniversitetet i Leningrad]] seg som spesielt vanskelige å komme inn på. Antallet studieplasser innenfor hvert fagområde ble bestemt sentralt av Departementet for høyere utdannelse i Moskva etter de til en hver tid rådende prognoser for industriens fremtidige behov. Søkere med minoritetsbakgrunn hadde også en egen kvote ved opptak til universiteter.

All høyere utdanning var finansiert over offentlige budsjetter, og det ble ikke betalt skolepenger. Studentene fikk også stipender til livsopphold, og studenter med gode resultater fikk høyere stipender.

Det var i liten grad overlapp mellom utdannelsene som ble tilbudt ved universiteter og ved høyskoler, alle profesjonsutdannelser (som medisin og arkitektur) hørte hjemme i høyskolesystemet. Høyskolene var alltid spesialiserte og hadde undervisning kun i ett fagområde (med unntak av de obligatoriske emnene i ideologi, fremmedspråk og fysisk fostring). Høyskolene var også mer praktisk rettet enn universitetene. Høyskoleutdanning varte i fem eller seks år.

Universitetene og høyskolene jobbet tett sammen med industrien, og uteksaminerte kandidater ble beordret i jobb av spesielle ansettelseskommisjoner. De nyutdannede kunne til en viss grad komme med ønsker til kommisjonen, men kommisjonens avgjørelse var alltid absolutt. Dette gjorde at ektefeller kunne bli beordret til forskjellige kanter av landet. Pliktarbeidsperioden varte i to år, etter dette kunne man hovedsakelig velge hvor man ville søke arbeid.

=== Media ===
[[Fil:Pravda-otsovruk-c.jpg|miniatyr|En ''[[Pravda]]''-forside fra 1950-tallet. ''Pravda'' var Sovjetunionens viktigste dagsavis med 20 millioner daglige lesere.]]
Sovjetunionens massemedier fungerte som kommunistpartiets forlengede arm, og hadde som oppgave både å kontrollere og mobilisere samfunnet. Allerede fra revolusjonen av var Lenin og bolsjevikene avhengig av medienes støtte for å vinne støtte i folket. Gjennom radio, aviser og andre publikasjoner oppfordret myndighetene folket til å «bygge sosialismen» samtidig som partilinjen ble gjort kjent. Senere ble filmer, TV og datamaskiner viktige deler av sovjetmyndighetenes propaganda, og alle medier ble brukt til å spre marxistisk-leninistiske verdier til folket. Den teknologiske utviklingen gjorde det imidlertid vanskeligere å beholde grepet over massekommunikasjonen, blant annet gjorde hjemmevideosystemene på 1980-tallet det vanskelig å kontrollere sirkulasjonen av forbudte videokassetter.<ref name="LOC-massmedia">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0256%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – The mass media
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDRIRwTF?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0256%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

I 1988 hadde Sovjetunionen mer enn 8&nbsp;000 dagsaviser på ca. 60 språk. Disse hadde et samlet opplagstall på omtrent 170 millioner eksemplarer. Riksdekkende aviser var alltid på russisk, på tross av at kun halvparten av befolkningen var etniske russere. Andre språk stod for omtrent 25&nbsp;% av det samlede opplaget. Alle avisjournalister og redaktører var medlemmer av den partikontrollerte fagforeningen for journalister, og 80&nbsp;% var partimedlemmer. Alle ansettelser av redaktører kom fra partiet. Journalistutdannelsen var også sterkt politisk styrt, og den vanligste veien inn i avisbransjen var gjennom instituttet for journalistikk ved Statsuniversitetet i Moskva der studentene fikk god opplæring i partilinjen.

Av dagsavisene var ''[[Pravda]]'' den største og viktigste, med 20 millioner daglige lesere. ''Pravda'' hadde hovedfokus på hendelser i kommunistpartiet og innenriks- og utenriksnyheter. Andre viktige aviser var ''[[Izvestija]]'' (utgitt av presidiet i [[Det øverste sovjet]], 8–10 millioner daglige lesere), ''[[Trud (avis)|Trud]]'' («Arbeid», utgitt av fagforeningene, 8–9 millioner daglige lesere) og ''[[Komsomolskaja Pravda]]'' (utgitt av [[Komsomol]], 9–10 millioner daglige lesere).<ref name="LOC-newspapers">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0257%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Newspapers
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDSTojIM?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0257%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

Fra og med 1970-tallet ble [[fjernsyn]]et det viktigste massemediet. I 1988 hadde omtrent 75 millioner husholdninger fjernsynsapparat, og det anslås at 93&nbsp;% av befolkningen så på TV. Sovjetunionen hadde fire TV-kanaler som sendte et femtitalls timer daglig. Alle kanalene hadde tilholdssted i [[Moskva]]. Omtrent 20&nbsp;% av sendingene var nyheter, med programmet ''[[Vremja (fjernsynsprogram)|Vremja]]'' som flaggskipet. ''Vremja'' ble sett av mellom 80 og 90&nbsp;% av husholdningene, og ble sendt klokken 21.00 Moskva-tid. Hovedfokuset for nyhetene lå innenriks, og det var i liten grad meldt om sportsnyheter. Det viktigste programmet for utenriksnyheter var ''Vokrug sveta'' («Verden rundt»), som med sine to sendinger hver ettermiddag og kveld daglig tiltrakk seg mellom 60 og 90 millioner seere. Alle TV-programmer skulle ha en ideologisk vinkling, spesielt var det viktig å oppfordre seerne til å arbeide hardere. TV-filmer handlet ofte om heltedåder fra [[andre verdenskrig]] eller politiets og sikkerhetstjenestens kamp mot «imperialistiske trusler». Barneprogrammene var alltid av ikke-voldelig natur, mens underholdningsprogrammene la vekt på riktige sosiale verdier.<ref name="LOC-TV">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0260%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Television and Video Cassette Recorders
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDU308u2?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0260%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

Som med fjernsyn og aviser hadde også radiosendingene en ideologisk natur. Myndighetene sendte til sammen 1&nbsp;400 timer radio daglig over hele landet. De viktigste radiostasjonene sendte fra Moskva, der åtte stasjoner sendte 180 timer om dagen. Blant de var [[Russlands stemme|Radio Moscow World Service]] som var sovjetstatens offisielle talerør utad, og som på høyden på [[1970-tallet]] sendte 254 timer daglig på til sammen 77 ulike språk. Myndighetenes kontroll over eteren var imidlertid ikke tilnærmet absolutt slik den var med fjernsynet (i Estland fikk deler av landet inn finsk fjernsyn), og de statskontrollerte stasjonene måtte konkurrere med utenlandske stasjoner på tross av sovjetmyndighetenes forsøk på å blokkere dem. Viktige utenlandske stasjoner som kunne tas inn i Sovjetunionen var [[Radio Free Europe]], [[Voice of America]], [[BBC]] og [[Deutsche Welle]]. Det estimeres at to til tre millioner sovjetborgere lyttet til utenlandsk radio regelmessig.<ref name="LOC-radio">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0259%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Radio
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDUdYpgA?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0259%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

=== Helsevesen ===
Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av [[epidemi]]er, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse [[lus]]a, eller så vil lusa knuse sosialismen!»<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= McKee, Martin
| tittel= Book reviews :  The Oxford dictionary of medical quotations
| publikasjon= European Journal of Public Health
| utgivelsesår=2005
| bind=16
| nummer=4
| url=http://eurpub.oxfordjournals.org/cgi/reprint/16/4/448.pdf
| doi=0.1093/eurpub/cki183
| kommentar= Oversatt fra den engelskspråklige kildens «Either socialism will defeat the louse or the louse will defeat socialism»
}}
</ref> De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Den [[sosialmedisin|samfunnsmedisinske]] fremgangen fortsatte under Khrusjtsjov, blant annet var [[spedbarnsdødelighet]]en i Sovjetunionen lavere på 60-tallet enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få [[Poliklinikk|poliklinisk]] behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, men kvaliteten var varierende. Tannhelsetjenester var lite prioritert, og lå i kvalitet langt etter hva de gjorde i vesten. Som på andre områder i sovjetsamfunnet var de beste sykehusene reservert for partifunksjonærer og andre samfunnstopper.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA. Dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som [[fysioterapeut]]er. Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet. Leger hadde langt lavere status og lønn enn i vestlige land. På 1980-tallet var en gjennomsnittlig legelønn på 183 rubler i måneden, noe som var langt lavere enn gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.<ref>Smith, side 258–260</ref>

=== Boligpolitikk ===
[[Fil:Nizhny Novgorod Meshcherskoe Ozero Microraion.JPG|miniatyr|upright|Typiske sovjetiske boligbygg i [[Nizjnij Novgorod]]. Sovjetiske drabantbyer var bygget etter ''[[mikrorajon]]''-prinsippet, der det aldri skulle være mer enn fem hundre meter fra et boligbygg til servicetilbudet i nabolaget]]
Boligbygging ble med unntak av i [[NEP]]-perioden sett på som en offentlig oppgave. Under Stalin var industriutbygging prioritert på bekostning av nye boliger, men fra 1957 ble boligbygging en sak med høy prioritet. Frem til 1970 ble det bygget 34 millioner boligenheter i landet, noe som gav nytt husrom til halvparten av Sovjetunionens innbyggere. En gjennomsnittlig leilighet bygget i Khrusjtsjov- eller Bresjnev-tiden var på 45 kvadratmeter, og huset typisk fire til seks personer. Fokuset lå på kvantitet fremfor kvalitet samtidig som vedlikeholdsbudsjettene var ikke-eksisterende, noe som har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som mange av de tidligere sovjetrepublikkene fortsatt sliter med. De tette boforholdene i kombinasjon med utbredt alkoholisme gav grobunn for familievold, og bidro også til den høye skilsmissestatistikken – over ett av tre ekteskap gikk i oppløsning på 1980-tallet.<ref>Smith, side 253</ref>

Boliger ble tildelt av lokaladministrasjonene. Det var vanlig med to eller tre år på venteliste for nygifte par før de ble tildelt sin første bolig. For ugifte var situasjonen enda mer håpløs, og mange måtte bo på sovesaler i tilknytning til arbeidsplassen i påvente av å bli tildelt bolig. Det var imidlertid mulig å gå sammen i boligkooperasjoner for å bygge sine egne boligblokker, selv om dette var relativt uvanlig. All omsetting av boliger måtte også godkjennes av spesielle boligkommisjoner, noe som skulle holde prisene nede og hindre boligspekulasjon. Staten så imidlertid igjennom fingrene med et utstrakt sort marked med boligbytte, så lenge dette skjedde uten økonomisk vinning. Husleier i Sovjetunionen var fastsatt politisk, og boliger ble kraftig subsidiert.

=== Politi og sikkerhetstjeneste ===

Det vanlige politiet i Sovjetunionen var kjent som «milits». Det lå under innenriksdepartementet, men de lokale politienhetene var også til en viss grad ansvarlige overfor sine lokale sovjeter.

I tillegg til vanlige politioppgaver som å håndheve alminnelig orden, trafikk, etterforskning av kriminalsaker og registrering av motorkjøretøyer hadde militsen flere arbeidsoppgaver som skilte dem fra politistyrker i vesten. Blant den viktigste var å kontrollere utlendingers reisevirksomhet innad i Sovjetunionen. Utenlandske statsborgere i Sovjetunionen hadde ikke lov til å bevege seg mer enn 40 kilometer unna stedet de var registrert. Militsen hadde derfor kontrollposter utenfor de større byene der de sjekket biler på vei ut for uautoriserte utlendinger. Reisevirksomhet utenfor 40-kilometersgrensen måtte klareres med militsen på forhånd, og 97&nbsp;% av landet var stengt for utlendinger. Sovjetiske borgeres reisevirksomhet var også underlagt restriksjoner, og militsen hadde ansvaret for å utstede innenrikspass for  innbyggere over 16 år. Militsen holdt også vakt utenfor ambassader i Moskva for å hindre «uautoriserte» besøk fra sovjetiske borgere.

Den sovjetiske sikkerhetstjenesten ([[KGB]], «komiteen for statens sikkerhet») var på mange måter en stat i staten, og var myndighetenes viktigste redskap for å holde opposisjonen i sjakk. Partiets kontroll over KGB gikk via sentralkomiteens avdeling for administrative organer, som måtte godkjenne alle utnevnelser til høyere verv i sikkerhetstjenesten.<ref>Smith, side 173</ref> KGB fikk en stadig viktigere rolle i sovjetisk politikk opp igjennom unionens levetid. Under [[Leonid Bresjnev|Bresjnev]] økte organisasjonen kraftig i anseelse og autoritet og fikk mange nye ansvarsområder, noe som banet vei for KGB-lederen [[Jurij Andropov]]s inntog i sovjetisk toppolitikk. Dette førte naturlig nok til en enda sterkere rolle for KGB i sovjetisk politikk.<ref name="LOC-KGB">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0512%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – The Security Apparatus and Kremlin Politics : After Khrushchev
 |besøksdato = 29. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aQ5cj57X?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0512%29
 |arkivdato   = 2008-08-28
}}</ref>

KGB hadde sin opprinnelse i [[tsjeka]]en, innstiftet av Lenin seks uker etter oktoberrevolusjonen i 1917 med det formål å hindre «kontrarevolusjon» og sabotasje. Under Stalin ble sikkerhetstjenesten omdøpt til [[NKVD]] og fikk sitt mandat kraftig utvidet, og var blant annet ansvarlig for driften av [[gulag]]-systemet. På 1930-tallet var NKVD Stalins verktøy i en serie av utrenskninger, etter at han hadde gitt ordre om at «politiske kriminelle» skulle arresteres og stilles for retten så fort som råd var. Det var ingen ankemulighet, og etter forhåndsavgjorte farseaktige rettssaker ble de dømte gjerne skutt i løpet av 24 timer.

Etter Stalins død ble sikkerhetstjenesten omorganisert, og KGB ble opprettet i 1954. Organisasjonen vokste seg etterhvert svært stor, og på 1980-tallet hadde KGB over hundre tusen ansatte i inn- og utland, i tillegg til et stort antall informanter. KGB var inndelt i forskjellige direktorater, blant de viktigste var det tredje og det femte. Tredje hoveddirektorat var ansvarlig for å overvåke og indoktrinere de væpnede styrker, og hadde offiserer i alle militære avdelinger ned på kompaninivå. Det femte hoveddirektorat hadde som oppgave å overvåke sovjetiske borgere. Dette innebar også ting som å knuse ulovlige organisasjoner, infiltrere kirken, hindre kontakt mellom sovjetere og utenlandske statsborgere og bekjempelse av ulovlig utgitt litteratur. Andre viktige avdelinger i KGB var første hoveddirektorat, med ansvar for hemmelige operasjoner i utlandet slik som industrispionasje, og åttende direktorat, som drev overvåkning i utlandet. Mesteparten av den militære overvåkningen ble imidlertid utført av den militære etterretningstjenesten [[GRU]].

KGB-offiserer hadde høy sosial status i Sovjetunionen, og tilgang til mange goder vanlige borgere ikke hadde. I tillegg til at lønnen typisk lå 2–3 ganger høyere enn i sivile sektorer hadde KGB-folk adgang til egne butikker med langt bedre varer enn ellers i landet, i tillegg til spesielle feriesteder og andre fritidstilbud. KGB hadde også etter hvert stor politisk innflytelse, under Bresjnev ble det vanlig med en KGB-representant i partikomiteer på alle nivåer. Etter at den tidligere KGB-sjefen Andropov ble generalsekretær ble det også en trend at KGB-offiserer gikk inn som partisekretærer og eksekutivkomité-formenn ute i regionene.

=== Lov og rett ===

Sovjetunionens rettssystem var i utgangspunktet basert på kontinentale, europeiske prinsipper, et såkalt ''[[civil law]]''-system. Parallelt med det vanlige rettssystemet eksisterte det også et eget system for å slå ned på kritikere av regimet. Grensene for de to rettssystemene var ofte diffuse, og «vanlige» saker kunne raskt falle utenfor det vanlige rettssystemet dersom de hadde politisk karakter.<ref>Smith, side 137</ref>

Ifølge marxistisk teori var kriminalitet et resultat av klassemotsetninger, og under sosialismen ville derfor kriminaliteten forsvinne. I den kaotiske situasjonen i etterkant av [[oktoberrevolusjonen]] ble imidlertid Lenin nødt til å sette opp domstoler, spesielt for å bekjempe økonomisk kriminalitet. De første domstolene hadde et uformelt preg, og bar ofte preg av rene folkeforsamlinger. Under Stalin ble systemet mer formelt, men samtidig begynte det parallelle systemet for å knekke politisk opposisjon å utvikle seg. Under justisminister [[Andrej Vysjinskij]] ble det satt opp spesialtribunaler med fullmakt til å utdele fengselsstraffer på opptil fem år for alle de mente var «sosialt farlige».<ref>Smith, side 140</ref> Stalin brukte også rettsvesenet til å kvitte seg med resten av det sovjetiske lederskapet under de såkalte «[[Moskvaprosessene]]», der andre medlemmer av politbyrået og ledende offiserer ble beskyldt for «høyreavvik» og «trotskisme» og henrettet.

Etter Stalins død ble tilstandene normalisert, og Khrusjtsjov innførte en lang rekke juridiske reformer. Sikkerhetspolitiet kunne ikke lenger arrestere folk etter eget forgodtbefinnende, og påtalemyndighetens rolle ble styrket. Samtidig kunne rettssystemets prinsipper bli mer åpent diskutert i samfunnslivet. Khrusjtsjov desentraliserte dessuten rettsvesenet, og oppmuntret arbeidsplasser og nabolag til å danne folkedomstoler som kunne ta seg av hverdagskriminalitet. Disse mistet imidlertid sin rolle etter at Bresjnev tok makten.

Påtalemyndigheten var den viktigste institusjonen i det sovjetiske rettssystemet i den andre halvdel av unionens levetid. Denne var hierarkisk bygget opp med en riksadvokat på toppen. Påtalemyndigheten var involvert i alle stadier av etterforskninger, og hadde makt til å overstyre politietterforskere. Påtalemyndigheten hadde også ansvaret for fengselsvesenet, kunne avvise anker både i straffesaker og privatsaker, og ansvaret for å sjekke at regler ble fulgt både i offentlige og frivillige organisasjoner. Påtalemyndigheten var det mest prestisjetunge stedet å arbeide for jurister.

Advokatstanden (russisk: ''advokatura'') var delt inn i «kollegier» med ca. 150 advokater i hver, og hvert kollegium organiserte advokatkontorer i et gitt geografisk område. Her kunne folk få juridisk assistanse, og advokatprisene var kraftig subsidiert av staten. Grunnloven av 1977 garanterte også fri rettshjelp i straffesaker.

Dommere ble på papiret valgt av folket til perioder på fem år, men som med alle andre valgte embeter i Sovjetunionen ble de i praksis utpekt av kommunistpartiet. Alle innbyggere over 25 år som hadde stemmerett var valgbare, men i praksis hadde de aller fleste dommere juridisk embetseksamen. I første rettsinstans var fagdommeren supplert av to [[lekdommer]]e, som deltok på lik linje med fagdommer både i behandlingen av saker og i straffeutmålinger. Lekdommerne ble valgt på arbeidsplasser, kollektivbruk og i borettslag for perioder på to år. Høyere rettsinstanser hadde ikke lekdommerordning.

Kriminaliteten var på mange områder lav i Sovjetunionen. All kriminalitetsstatistikk ble utarbeidet av staten og er derfor upålitelig, men det var sannsynligvis mindre drap, ran og annen voldskriminalitet enn i vesten.<ref>Smith, side 151</ref> Mesteparten av slik kriminalitet var alkoholrelatert, og unge menn var overrepresentert. Den økonomiske kriminaliteten var imidlertid svært stor i Sovjetunionen. Spesielt var tyveri fra arbeidsplassen et stort problem.

Fengselsvesenet bestod stort sett av arbeidskolonier, og det var bare de antatt farligste forbryterne som ble plassert i rene fengsler. Tilbakefallsprosenten var langt lavere enn for eksempel i [[USA]]. Straffene var også vanligvis lave sammenlignet med i USA, og maksimumsstraffen for førstegangsforbrytere var i utgangspunktet femten år. Innsatte kunne prøveløslates etter halvveis sonet straff. Dødsstraff var begrenset til høyforræderi, spionasje, terrorisme og overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter, selv om det også ble brukt på partifunksjonærer som ble kjent skyldige i tyveri av offentlig eiendom i større skala.

Partimedlemmer og ansatte i statsadministrasjonen var pliktige til å oppføre seg forbilledlig, og ble svært strengt straffet om de ble tatt for å berike seg selv på det offentliges regning.<ref>Smith, side 154</ref> Likevel var korrupsjonen i offentlig sektor stor, og fra og med Khrusjtsjov-tiden var Sovjetunionen plaget av organisert kriminalitet med forbindelser høyt oppe i det politiske systemet.

== Miljøproblematikk ==
[[Fil:Karabash mountain.jpg|miniatyr|Livløst landskap i nærheten av [[Karabasj]] i [[Tsjeljabinsk oblast]]. Området var tidligere dekket av skog. [[Sur nedbør]] fra et koppersmelteverk i nærheten, har  drept all vegetasjon. ]]
Offisiell sovjetisk miljøpolitikk la alltid stor vekt på handling, der mennesket aktivt skulle forbedre naturen. Lenins sitat «kommunisme er sovjetmakt og elektrifiseringen av landet!» oppsummerer på mange måter fokuset på modernisering og industriutbygging. Under den første [[femårsplan]]en fra 1928 gikk Stalin inn for å industrialisere landet for enhver pris. Verdier som miljø- og naturvern ble totalt ignorert i kampen for å danne et moderne industrisamfunn. Etter Stalins død ble det noe mer fokus på [[Menneskelig innvirkning på naturmiljøet|miljøproblematikk]], men de grunnleggende oppfatningene av verdien av miljøvern forble de samme.<ref name="Ziegler">{{Kilde artikkel
| forfatter= Ziegler, Charles E.
| tittel= Soviet Images of the Environment
| publikasjon= British Journal of Political Science
| språk=
| utgivelsesår=1985
| bind=15
| nummer=3
| side=365–380
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/193698 jstor]
}}
</ref>

Sovjetisk media la alltid vekt på landets enorme størrelse og nærmest uutømmelige naturressurser. Dette skapte en følelse av at forurensning og rovdrift på naturen var uproblematisk. Sovjetstaten hadde også stor tro på at vitenskapelige og teknologiske fremskritt skulle løse alle problemer. Den offisielle ideologien sa at under sosialismen ville miljøproblemene enkelt overvinnes, i motsetning til i kapitalistiske land der problemene visstnok ikke kunne løses. Sovjetiske myndigheter hadde en nærmest bunnløs tro på at mennesket kunne overvinne naturen. Da myndighetene ut på 1980-tallet likevel måtte innrømme at det også var [[økologi]]ske problemer i Sovjetunionen, ble problemene forklart med at sosialismen ennå ikke var fullt utviklet; forurensning i et sosialistisk samfunn var bare en midlertidig anomali som ville bli løst når sosialismen gikk fremover.<ref name="Ziegler" />

[[Tsjernobylulykken]] i 1986 satte en støkk i verdenssamfunnet. Dette var den første større ulykken i et sivilt [[atomkraft]]verk noe sted i verden der det ble sluppet ut et større antall [[radioaktivitet|radioaktive]] [[isotop]]er i miljøet. Likevel var de radioaktive dosene som ble spredt langt avgårde relativt små. Det største helseproblemet etter ulykken er 4000 nye tilfeller av [[skjoldkjertelkreft]], men dette har ført til relativt få dødsfall (tall fra [[WHO]], 2005). Likevel er langtidsvirkningene av ulykken usikre.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter= Baverstock, Keith; Williams, Dillwyn
| tittel= The Chernobyl Accident 20 Years on: An Assessment of the Health Consequences and the International Response
| publikasjon= Environmental Health Perspectives
| utgivelsesår=2006
| bind=114
| nummer=9
| side=1312–1317
| doi=10.1289/ehp.9113
}}
</ref>

Etter Sovjetunionens fall kom det frem at miljøproblemene var større enn hva sovjetiske myndigheter hadde innrømmet. Blant stedene med klare miljøutfordringer var [[Kolahalvøya]] ved grensen mot Norge. Rundt industribyene [[Nikel]] og [[Montsjegorsk]] var all skog drept av forurensning, samtidig som også [[Norden]] og andre deler av Russland ble rammet av utslippene. I løpet av 1990-tallet ble man i vesten også bekymret over strålingsfare fra kjernefysiske installasjoner, kasserte atomubåter og behandlingen av kjernefysisk avfall og brukt kjernebrennstoff. Tidlig på 1990-tallet ble det også kjent at Sovjetunionen dumpet radioaktivt materiale i [[Barentshavet]] og [[Karahavet]], noe som senere ble bekreftet av det russiske parlamentet. [[«Kursk» (ubåt)|«Kursk»-ulykken]] i [[2000]] bidro videre til bekymringene i vest.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter= Hønneland, Geir og Jørgensen, Anne-Kristin 
| tittel= Implementing Russia's International Environmental Commitments: Federal Prerogative or Regional Concern?
| publikasjon= Europe-Asia Studies
| utgivelsesår=2002
| bind=54
| nummer=8
| side=1223–1240 
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/826384 jstor]
}}</ref>

== Kultur ==
Kulturlivet i Sovjetunionen gjennomgikk flere faser. I perioden 1918–1929 var det relativt frie forhold og kunstnere eksperimenterte med forskjellige stilretninger på søken etter en distinkt sovjetisk kunstnerisk stil. Lenin ønsket at kunst skulle være tilgjengelig for massene. Myndighetene tolererte flere trender, forutsatt at de ikke åpenbart stod i opposisjon til regimet. Innen kunst og litteratur blomstret det opp flere forskjellige skoler, enkelte tradisjonelle, andre radikalt eksperimentelle. Kommunistiske skribenter som [[Maksim Gorkij]] og [[Vladimir Majakovskij]] var aktive i denne tidsperioden.

Filmproduksjon, som ble ansett å være et nyttig propagandaverktøy for å kunne nå de brede lag av befolkningen som var analfabeter, ble oppmuntret av staten. [[Sovjetisk montasjefilm|Den sovjetiske montasjefilmen]] hadde sin glanstid i perioden fra 1920 til 1932. I denne perioden utviklet de sovjetiske filmskaperne et nytt nivå med sin særegne interesse for filmens montasje eller klipping. Mange av filmprodusenten [[Sergej Eisenstein]]s beste arbeider er fra denne perioden, blant annet ''[[Panserkrysseren Potemkin]]''. Siden fikk Eisenstein i likhet med flere problemer på grunn av åpen og skjult kritikk i sine kunstneriske arbeider. Kunsten ble også mer ensrettet, og hadde som mål å vise kommunismens overlegenhet overfor alle andre styringsformer.

Etter den såkalte «[[Avstalinisering|Khrusjtsjov-våren]]» på slutten av [[1950-tallet|1950-]] og tidlig [[1960-tallet]] ble sensuren mindre omfattende (men ble aldri fullstendig fjernet). Større eksperimentering innenfor kunstlivet ble på ny tillatt, med det resultat at man så produksjon av mer sofistikerte og svakt regimekritiske arbeider. Regimet løsnet sitt fokus på [[sovjetisk realisme|den sovjetiske realismen]], med det resultat at for eksempel mange hovedpersoner i romaner av forfatteren [[Jurij Trifonov]] beskjeftiget seg med problemer i dagliglivet snarere enn å bygge det sosialistiske samfunn. En undergrunnsbevegelse av [[dissident]]er, kjent som ''[[samizdat]]'', vokste frem mot slutten av denne tidsperioden.

=== Idrett ===
[[Fil:AlexanderFadejew.jpg|miniatyr|upright|venstre|Blant idrettsgrenene med stor sovjetisk dominans var [[kunstløp]]. Bildet viser [[Aleksandr Vladmirovitsj Fadejev|Aleksandr Fadejev]], verdensmester 1985 og europamester 1984, 1987, 1988 og 1989.]]

Det var alltid en klar sammenheng mellom [[idrett]] og politikk i Sovjetunionen. Den første større partiresolusjonen om idrett gjorde det klart at ''«idrettsaktiviteter skal ikke bare sees på fra folkehelse- og fysisk trening-synsvinklene, ikke bare som et aspekt i den kulturelle, økonomiske og militære treningen til ungdommen, ikke bare som et middel i å sosialisere massene ... men som et middel i å samle bønder og arbeidere til forskjellige parti-, [[arbeiderråd]]- og fagforeningsorganisasjoner, slik at de kan trekkes inn i sosiale og politiske aktiviteter.»''<ref name="Riordan">{{Kilde artikkel
| forfatter= Riordan, James
| tittel= Soviet Sport and Soviet Foreign Policy
| publikasjon= Soviet Studies
| utgivelsesår=1974
| bind=26
| nummer=3
| side=322–343
| kommentar= [http://www.jstor.org/stable/150858 jstor]
}}</ref>

Sovjetunionens idrettsliv var organisert under Komiteen for kroppskultur og sport, som lå under regjeringen. Denne komiteen hadde igjen 36 idrettslag under seg, der alle unntatt to var knyttet til fagforeninger. Eksempler på kjente idrettslag knyttet til fagforeningene var [[Lokomotiv (idrettslag)|Lokomotiv]], (jernbanearbeidere), [[Burevestnik (idrettslag)|Burevestnik]] (studenter) og [[Spartak (idrettslag)|Spartak]] (personer ansatt i blant annet helsevesenet, handelsnæringen, utdanningssektoren og i kulturlivet). Det var også to idrettslag utenfor fagforeningenes kontroll; Dynamo (politiet og KGB) og «Arbeidsreserven» (studenter ved tekniske høyskoler). Utenfor dette rammeverket av organisert idrett stod [[CSKA]], sportsklubben til [[Den røde armé|hæren]]. Jevnt over var klubber i CSKA- og Dynamo-systemet de med mest sportslig suksess.<ref name="Riordan" />

Innenfor individuelle idretter fantes det et system for rangering av idrettsutøvere, ''masterstvo''. Disse kunne få forskjellige grader, som gikk fra «Sovjetisk sportsmester, internasjonal klasse» og «Sovjetisk sportsmester» på toppen ned til «Tredjegrads junior sportsmann» (i aldersbestemte klasser) i bunn. Innenfor breddeidretten fantes det et annet system, ''massovost'', der folk kunne få gull- og sølvmerker for ''all-round''-egenskaper i sport i kombinasjon med dokumenterte kunnskaper i [[hygiene]] og [[førstehjelp]]. Begge disse systemene ble innstiftet allerede i 1930-årene. Utover i Sovjetunionens levetid ble det også stadig vanligere med et system der talentfulle barn allerede i ung alder fikk tett oppfølging og intensiv trening, gjerne ved egne idrettsgrunnskoler eller ved spesielle kostskoler. Når elevene ble eldre fortsatte de ofte som fulltids idrettsutøvere, mens amatørstatusen gjerne ble opprettholdt ved at de fikk nominelle jobber i forsvaret eller studentstatus, slik at de kunne delta i internasjonale konkurranser som forutsatte amatørstatus (noe blant annet deltagelse i [[Olympiske leker]] gjorde).<ref name="Riordan" />

Frem til andre verdenskrig stod Sovjetunionen utenfor den internasjonale idrettsbevegelsen. I 1951 ble imidlertid Sovjetunionens olympiske komité stiftet, og i [[Sommer-OL 1952|1952 i Helsingfors]] og [[Vinter-OL 1956|1956 i Cortina d'Ampezzo]] ble landet med i henholdsvis [[Sommer-OL]] og [[Vinter-OL]] for første gang. Sovjetunionen gjorde raskt internasjonal suksess, og ble nest beste nasjon i Helsingfors og beste nasjon i Cortina på medaljestatistikken. Frem til og med [[Sommer-OL 1988|Sommer-OL i Seoul]] og [[Vinter-OL 1988|Vinter-OL i Calgary i 1988]] tok Sovjetunionen til sammen 395 gullmedaljer i Sommer-OL og 78 gullmedaljer i Vinter-OL. De mest dominante sovjetiske grenene var [[Turn under sommer-OL|turn]] med 73 gull og [[friidrett]] med 65 gull under sommerleker, og [[langrenn]] med 25 gull og [[hurtigløp på skøyter]] med 24 gull under vinterleker. I [[Sommer-OL 1980|1980 var Moskva]] vertsby for sommerlekene, men arrangementet [[Den internasjonale boikotten av sommer-OL 1980|ble boikottet]] av blant annet [[USA]], [[Norge]] og andre vestlige land i protest mot [[Den afghansk-sovjetiske krig|den sovjetiske krigføringen i Afghanistan]]. Som en reaksjon på dette boikottet Sovjetunionen og en rekke østblokkland [[Sommer-OL 1984|Los Angeles-lekene i 1984]].

== Lyd ==
* {{Audio|Lenin - What Is Soviet Power.ogg|Vladimir Lenin: Hva er sovjetmakt?}}
* [[Hymne til Sovjetunionen]]

== Se også ==
* [[Liste over historiske stater]]
* [[Venstreekstremisme]]

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Applebaum, Anne. ''Gulag : fangeleirene i Sovjetunionen 1917–1986''. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-20787-1
* Büchten, Daniela (red.) m.fl. ''Norge-Russland : naboer gjennom 1000 år''. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2004. ISBN 82-304-0010-5
* Cole, G. D. H.: ''Den sosialistiske tenkningens historie, bd. IV; Kommunismen og sosialdemokratiet, 1914-31'' (Nisus Forlag, 2014).
* [[Sven G. Holtsmark|Holtsmark, Sven G.]] (red.) ''Norge og Sovjetunionen : 1917–1955 : en utenrikspolitisk dokumentasjon''. Utgitt av Institutt for forsvarsstudier i samarbeid med Det russiske vitenskapsakademis Institutt for verdenshistorie. Cappelen, 1995. ISBN 82-02-14130-3
* Hughes, Gwyneth. ''Det røde imperiet : Sovjetunionens skjulte historie''. Av ... og Simon Welfare. Universitetsforlaget, 1991. ISBN 82-00-21277-7
* Kapuściński, Ryszard : ''Imperiet''. Aschehoug, 2004. ISBN 978-82-03-20815-7
* Johansen, Jahn Otto: ''Hos oss i Moskva''. Cappelen, 1976. ISBN 82-02-03628-3
* Johansen, Jahn Otto: ''Sovjet er ikke bare Moskva''. Cappelen, 1977. ISBN 82-02-03848-0
* Johansen, Jahn Otto: ''Russland, Russland''. Cappelen, 1985. ISBN 82-02-09303-1
* Kolstø, Pål. ''Russland : folket, historien, politikken, kulturen''. Aschehoug, 2008. ISBN 978-82-03-23579-5
* Millar, James R. (red). ''Politics, work, and daily life in the USSR : A survey of former Soviet citizens''. Cambridge University Press, 1987 ISBN 0-521-34890-0
* Montefiore, Simon Sebag. ''Stalin : den røde tsarens hoff''. Cappelen, 2006. ISBN 82-02-24088-3
* Selnes, Kåre. ''Norge – Russland. Grannefolk gjennom tusen år''. Universitetsforlaget, 1972. ISBN 82-00-04633-8
* Steinfeld, Hans Wilhelm. ''Tilbake til Europa''. Cappelen, 1991. ISBN 82-02-13318-1
* Steinfeld, Hans Wilhelm. ''Fremover mot fortiden : Russland og det tapte århundret''. Cappelen, 1993. ISBN 82-02-14093-5
* Waage, Peter Normann. ''Russland er et annet sted : en kulturhistorisk bruksanvisning'' Aventura, 1990  ISBN 82-588-0708-0
* Waage, Peter Normann. ''Et imperium går under : notater om Sovjet gjennom 1991''. Aventura, 1992. ISBN 82-588-0853-2

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/19971210215716/http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/sutoc.html A Country Study: Soviet Union (Former)] fra det amerikanske kongressbiblioteket
* [http://www.marxists.org/history/ussr/art/photography/index.htm Images of the Soviet Union] – en samling bilder som viser fotoer fra hverdagssituasjoner i Sovjetunionen
* [https://web.archive.org/web/20080121085401/http://deweytextsonline.area501.net/ImpressionsOfSovietRussia.htm Impressions of Soviet Russia, av John Dewey]
* [http://plakatai.my1.ru/photo/11-1 Sovjetiske propaganda-plakater]
* [http://www.dagbladet.no/2009/03/05/magasinet/holocaust/andre_verdenskrig/baltikum/kommunisme/5137478/ Her er det ukjente Holocaust. Ekstremt bestialske massakrer mot befolkningen i Baltikum.]
* [http://www.maps-world.ru/usssr.htm Kart av SOVJET, grenser, republikker og territorium av SOVJET]
{{Sovjetrepublikker}}
{{Europa}}
{{Autoritetsdata}}
{{Utmerket}}

[[Kategori:Russlands historie]]
[[Kategori:Sovjetunionen| ]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1922]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1991]]
[[Kategori:Tidligere stater i Asia]]
[[Kategori:Tidligere stater i Europa]]