Redigerer Røykovnstue

{{Fletting|Røykstue}}[[File:Norske Folkelivsbilleder 05 - Afskeden (Adolph Tidemand).jpg|thumb|Maleriet «Afskeden» av [[Adolph Tidemand]], her gjengitt som [[litografi]] i ''[[Norske Folkelivsbilleder]]'' utgitt 1858, viser ei norsk røykstue på 1800-tallet. [[Røyk]]en stiger fra [[røykovn]]en i hjørnet mot [[ljore]]-åpningen i taket, der lyset slipper inn.{{byline|type=Kilde|[[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
[[Fil:Adolph Tidemand - Low Church Devotion - Google Art Project.jpg|thumb|Adolph Tidemands maleri «[[Haugianerne]]» fra 1852 viser en [[lekpredikant]] i ei norsk røykovn- eller [[årestue]] tidlig på 1800-tallet. ]]
'''Røykovnstue''' er et [[bolighus]] som oppvarmes med en [[røykovn]]. Denne boligtypen hadde i Norge utbredelse i fjordbygdene på [[Vestlandet]]. Røykovnen er murt av naturstein; den har ikke [[skorstein]], røyken slippes ut i rommet, og legger seg under taket, til den slippes ut gjennom [[ljore]]n, en luke i taket. 

Ei røykovnstue er, som [[årestue|årestua]], åpen til taket, og røyken fra ildstedet slipper ut i rommet. Ljoren er et element som disse hustypene har felles. Årestua og røykovnstua er begge ulike typer [[røykstue]]r.

Sammenliknet med åren var røykovnen et brenselsbesparende ildsted, et ildsted som egnet seg til rask og kraftig oppfyring, med derpå følgende utlufting av røyken. Deretter avga ovnen magasinert varme lenge etter at flammene var slukket. I motsetning til både åren og peisen ga ikke røykovnen lys. Ei røykovnstue trengte derfor en lyskilde; det kunne være en egen liten lyspeis, ei tranlampe, eller ei [[spikhylle]]. 

I fjordbygdene avløste røykovnstua den gamle årestua, mens årestua holdt seg lenger langs kysten. På kysten ble jernovnene tatt i bruk tidlig, for røykovnen egnet seg ikke til fyring med torv som brensel.

Røykovnstua var oftest et hus av den såkalte treromstypen, med ei stor stue, gang og kove. 

Røykovnstua ble brukt som motiv i den nasjonalromantiske malerkunsten midt på 1800-tallet. Særlig kjent er [[Adolph Tidemand]]s maleri «[[Haugianerne]]».

Ibrâhîm ibn Ya`qûb («[[Al-Tartusi]]») besøkte [[Otto I av Det tysk-romerske rike|keiser Otto]] på oppdrag fra kalifen i [[Córdoba-kalifatet|Córdoba]], reiste deretter østover til de slaviske områdene. Han noterte at slaverne ikke hadde bad, men de bygget hus av tre med mose mellom stokkene (det vil si [[Lafteverk|lafting]]). I et hjørne av huset hadde de en ovn av stein med åpning for røyken og når ovnen var varm lukket de døren og luftehullet. De kastet vann på de glødende steinene slik at rommet ble fylt med damp. Slaverne kalte hus ''itba'' som var overtatt fra det tyske ''Stuba'' (stue). I de tyske områdene ble [[kakkelovn]] fra middelalderen av utbredt først i velstående boliger deretter i vanlige bondestuer. Fra 1600-tallet påvirket dette de slaviske områdene ved at røykovnen ble snudd med røykåpningen mot «forstuen» og en lukket ende mot oppholdsrommet som en [[bilegger]]ovn. Samtidig ble kokingen flyttet til forstuen som ble kjøkken. Røykovnstuen forsvant med dette fra de slaviske områdene bortsett fra i den østlige delen av [[Alpene]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hauglid, Roar (1910-2001) | utgivelsesår = 1980 | tittel = Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie | isbn = 8209018507 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Dreyers forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014071005042 | side = 98-101}} </ref>

==Se også==
* [[Røykovn]]
* [[Årestue]]
* [[Ljore]]

== Referanser ==
<references />

==Litteratur==
*[[Kristofer Visted]] og [[Hilmar Stigum]]: ''Vår gamle bondekultur'', Bd. 1. Oslo 1951.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk trearkitektur]]
[[Kategori:Finnekulturen]]