Redigerer Per Imerslund

{{Infoboks militær person}}
'''Nils Per Imerslund''' (født [[9. mai]] [[1912]] i [[Oslo|Kristiania]], død [[7. desember]] [[1943]] på [[Aker universitetssykehus|Aker sykehus]] i [[Oslo]]) var en [[Norge|norsk]] [[forfatter]], eventyrer, [[nasjonalsosialist]] og [[frontkjemper]] under den [[andre verdenskrig]]. Han sloss i [[mellomkrigstiden]] i de tyske [[Sturmabteilung|SA-troppene]] mot [[kommunisme|kommunistene]] i [[Berlin]] og deltok i [[den spanske borgerkrig]] på [[Francisco Franco]]s side. Han sto bak innbruddet hos [[Lev Trotskij]] på [[Hønefoss]] i 1936, hvor de var ute etter beviser for Trotskijs angivelig revolusjonære virksomhet mot Norge.

== NS' venstreside ==
Imerslund tilhørte venstresiden blant de norske [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]], knyttet til ''[[Ragnarok (tidsskrift)|Ragnarok]]''-gruppen og sterkt preget av den såkalte [[Völkisch-bevegelsen]] i [[Tyskland]].{{tr}} I denne tenkningen var ættetenking og etnisk renhet sentrale begreper. Bevegelsen oppfattet historien som en evig strid mellom [[etnisitet|etniske]] grupper og denne kampen måtte vinnes om ikke det nordiske mennesket skulle gå til grunne. De så [[jøder]], [[frimureri|frimurere]], [[den katolske kirke|katolikker]] og [[kommunist]]er som krefter som ødela [[germanere|germanerne]] og proklamerte derfor kamp mot disse. Deres avvising av [[kristendom]]men førte i Norge til at de vendte seg til [[norrøn mytologi|de norrøne gudene]]. Per Imerslund ble derfor karakterisert{{av hvem}} som revolusjonær nasjonalsosialist, blant annet i biografien ''Det ariske idol''.{{tr}} Imerslund var før og under krigen en sterk [[Vidkun Quisling|Quisling]]-motstander.{{tr}}

== Tidlig liv – Norge og Tyskland ==
Faren Thorleif var opprinnelig fra [[Elverum]] og moren Maria fra [[Oslo|Kristiania]]. Faren var på dette tidspunktet en vellykket forretningsmann. Han drev forretningen [[Imerslund & Co]], som fremdeles eksisterer som musikkforretning. Thorleifs far hadde bidratt økonomisk til etableringen. Han ønsket etter hvert å etablere seg i Tyskland som han så som mulighetenes land,{{tr}} og allerede før [[første verdenskrig]] var han på forretningsreiser til keiserriket.{{tr}} Etter hvert satte Thorleif alle farens penger over styr, blant annet gjennom spekulasjoner under verdenskrigen og mislykkede etableringer. Men i mars 1920, mens de fortsatt hadde penger, flyttet familien – Per hadde fått søsteren Eva i 1914 – til [[Tyskland]], og sønnen Per opplevde nøden og elendigheten i kjølvannet av den tapte krigen.{{tr}} Denne sto i kontrast til den materielle tryggheten han selv opplevde.
Faren Thorleif var imidlertid ikke så innstilt på et nært familieliv og sønnen fikk aldri noen god kontakt med faren. Farens stadige [[homofili|homofile]] sidesprang slet på ekteskapet og førte til at morens oppmerksomhet ytterligere ble fjernet fra barna.{{tr}} Tiden var preget av kampen mellom nasjonalistiske og sosialistiske bevegelser. I familiens [[borgerlig]]e miljø fikk Frikorpsene en helterolle og preget nok hans holdning til det senere [[Sturmabteilung]] (SA).{{tr}}

Familien hadde en omflakkende tilværelse, med stadige nye adresser. Dette var både fra tiden i [[Oslo]] (fram til 1920), senere i [[Hamburg]] ([1920–1921) og [[Berlin]] (1921–1923). Farens økonomiske spekulasjoner og forretningsmessige risikovilje var en hovedårsak til de stadige opp- og nedturer i familiens økonomi.{{tr}}

I 1923 gikk faren konkurs. Ekteskapet fortsatte hovedsakelig som et proforma-ekteskap hvor begge ektefeller tok seg tilfeldige mannlige elskere uten å bestrebe seg på å skjule dette.{{tr}} Per havnet på ''Königliche Paul-Gerhardt-Schule'' i [[Lübben (Spreewald)|Lübben]] i [[Spreewald]] sørøst for Berlin, en privatskole med prøyssisk disiplin. Familien lånte et gods av en tidligere kollega av faren, hvor de ble de boende til 1926. Per flyttet etter et år til et elevinternat i Lübben.{{tr}}

Den unge Imerslund hadde problemer med å innordne seg skolens disiplinkrav. Men her fikk han de første innføringene i ''[[Völkisch-bevegelsen|Völkisch]]''-tenkningen og han utmerket seg etter hvert med idrettslige ferdigheter og friluftsliv. Men hans skyhet og usikkerhet gjorde nære vennskap vanskelig. Sommerferiene ble tilbrakt i Norge, og særlig trivdes han i farfarens hus i [[Elverum]]. Da han og Eva vendte tilbake fra Norgestur høsten 1926, fikk de beskjed om at de skulle flytte til [[Mexico]].

== Oppholdet i Mexico 1927-1928 ==
[[Fil:Mexico states colima.png|thumb|Per Imerslund flyttet til [[Colima]] ved [[Mexico]]s vestkyst i 1927]]
Faren hadde via en mannlig elsker fått tilgang på halvparten av dennes plantasje ikke langt fra [[Colima]] ved sørvestkysten av [[Mexico]].{{tr}} Men det var et usunt og krevende, fuktig klima og store politiske uroligheter i området. 

Den unge Imerslund innledet her et seksuelt forhold til den tretten år eldre huslæreren, tyskeren [[Hans-Dietrich Disselhoff]],{{tr}} og det var en tilleggsbelastning for ham da han visste at Disselhoff samtidig hadde et seksuelt forhold til moren. Han antok med rette at Disselhoff også hadde et forhold til faren.{{tr}}

Disselhoff hadde internasjonal erfaring og nasjonalsosialistisk forankring. Han hadde kjempet i ''[[Marine-Brigade von Loewenfeld|Freikorps Löwenfeld]]'', et av  [[frikorps]]ene av tidligere soldater fra [[Den tyske keiserlige flåte]].{{tr}}

Moren Maria døde etter kort tid{{når}} av feber, [[malaria]], matforgiftning og underlivsblødninger, sannsynligvis som følge av tidligere [[syfilis]].{{tr}}

Også Per Imerslund selv pådro seg malaria i Mexico,{{tr}} noe som plaget og svekket ham resten av livet.

== Norge ==
=== Hamar 1928–1929 ===
Han begynte i august 1928 på [[realfag|reallinjen]] på ''Hamar offentlige skole for høyere allmenndannelse'' (senere [[Hamar katedralskole]]). Faren hadde sørget for at han ble innlosjert på hybel hos skolens [[rektor]], Karl Otto Nilssen, som var farens onkel.{{tr}}

Blant de vennskapene han knyttet her var [[Stein Barth-Heyerdahl]].{{tr}}

=== Fram ===
Studentersamfunnet Fram var et sosialt samlingspunkt og en arena for politiske diskusjoner blant skoleungdommen på Hamar. Dette var politiske brytningstider og en stadig økende [[Polarisering (politikk og samfunn)|politisk polarisering]], både nasjonalt og internasjonalt. Den nasjonalt orienterte høyreside, som han identifiserte seg med, fryktet en [[nasjonalstat|nasjonal]] oppløsning og [[sosialisme|sosialistisk]] omdanning av samfunnet i en [[kommunisme|kommunistisk]] retning.

Blant debattantene og deltakerne i miljøet var blant andre senere [[statsråd]] [[Andreas Cappelen]] og [[forfatter]]en, filmmannen [[Sigurd Evensmo]] og musikkmannen [[Sverre Arvid Bergh|Sverre Bergh]].{{tr}}

Det var i denne perioden Imerslund utviklet sin ''Völkisch''-tenkning, som han ble kjent med særlig på skolen i Lübben. Men han opplevet også et miljø som delte hans tanker og oppfatninger og hvor disse kunne bli videreutviklet. Han hadde aldri opplevet et velfungerende [[demokrati]] eller [[politikk|politisk]] og sosial ro. 

I hans ungdomsopprør lå det en sterk forakt for hva han oppfattet som borgerskapets perspektivløse holdninger og egoisme som han hadde opplevet med egne foreldre.{{tr}}

I Fram stod kampen i stor grad mellom lederskikkelsene Sigurd Evensmo for venstresiden og vennen Stein Barth-Heyerdahl for høyresiden.{{tr}}

== Tilbake i Mexico 1930–1932 ==
Faren Thorleif gikk igjen konkurs, og kunne ikke betale for sønnens opphold på Hamar. Faren hadde finansiert sine ulike forretningsmessige eventyr med sin fars penger,{{tr}} og dro ham med i dragsuget. Med sine siste penger kjøpte faren Thorleif en mindre gård i Mexico, beliggende i et ørkenområde.{{tr}} For den malariasyke Thorleif passet dette klimaet bedre. 

Området ble sagt å inneholde arkeologiske artifakter, og Imerslund tilbød seg å komme sammen med Hans-Dietrich Disselhoff som han hele tiden hadde holdt brevlig kontakt med. Disselhoff hadde stor faglig interesse av dette, han var under avslutning av sin [[doktorgrad]], 30 år gammel, og trengte praktisk erfaring å vise til når han skulle ut på arbeidsmarkedet. I påvente av at Disselhoff skulle fullføre doktorgraden og for å finansiere reise og opphold i Mexico for dem begge, var den unge Imerslund tilbake i Tyskland høsten 1929 som bygningsarbeider på en gårdsutvidelse hos noen av foreldrenes tidligere venner. Denne høsten kom han også i kontakt med den politiske diskusjonen.{{tr}}

Våren 1930 var han tilbake i Mexico sammen med Disselhoff. Noe arkeologisk materiale ble også funnet.{{tr}} Disselhoff reiste etterhvert hjem, mens Per ble i Mexico og streifet rundt på hesteryggen og levde av det han tjente på antikvitetene og som kvegdriver.

Han fikk melding om at farfaren døde i juni 1931.

Oppholdet forsterket ytterligere hans ry som en internasjonal eventyrer da han senere vendte tilbake til Norge.{{tr}}

== Gatekamper med SA i Berlin 1932–1933 ==

Imerslund resite nå til Berlin, hvor han ble oppfordret til å fortelle om disse gjennom en avisartikkel, og dette danner grunnlaget for romanen ''[[Hestene står salet]]''.{{tr}}

Men han orienterte seg mer mot den politiske aktivismen og identifiserte seg med [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]]. Han lot seg rekruttere inn i de aksjonistiske SA-avdelingene og bodde i perioder på hjem for SA-tropper og vanket i såkalte ''Sturm-lokaler'' for SA-menn.{{tr}}

SA-fløyen representerte den [[Revolusjon|revolusjonære]], [[arbeiderklasse|arbeiderorienterte]], [[kapitalisme|anti-kapitalistiske]] tenkningen innen den tyske nasjonalsosialismen. Det fantes en utbredt skepsis mot Hitler og andre sentrale nasjonalsosialister på grunn av deres kontakter i storkapitalen, blant industriherrene og de gamle maktstrukturene. Hans miljø og tenkning var preget av [[anarkisme|anarkistisk]] politikerforakt.[[Revolusjon|revolusjonære]], [[arbeiderklasse|arbeiderorienterte]], [[kapitalisme|anti-kapitalistiske]] tenkningen Slik ble ikke [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]] i 1933 den grunnleggende samfunnsendringen SA-miljøene ønsket. (Oppgjøret mellom fløyene i [[NSDAP]] kom til et endelig høydepunkt da SA-fløyen ble eliminert under den såkalte [[De lange knivers natt|«lange knivers natt»]]  30. juni 1934, da blant annet SAs leder [[Ernst Röhm]] ble myrdet.)

== Norge 1934–1937 ==

=== Oslo og politikk ===
Han returnerte til [[Oslo]] våren 1934 og ble knyttet til [[Eugen Nielsen]]s ''[[NNSAP|Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti]]'' (NNSAP) med blant andre sin gamle venn Stein Barth-Heyerdahl. Partiet hadde tatt opp i seg deler av den venstre-orienterte ''[[Völkisch-bevegelsen|Völkisch]]''-tenkningen han kjente fra Tyskland, hvor ''Judea'' (dvs [[jøder]], [[kommunist]]er og [[frimureri|frimurere]]; ''Roma'' ([[den katolske kirke|katolikker]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[kristendom|kristne]] for øvrig) og ''Tibet'' ([[teosofi|teosofer]], [[antroposofi|antroposofer]] og andre østlig inspirerte tenkninger) var kreftene som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under.{{tr}}

=== Partidager i Nürnberg 1935 ===

[[Fil:Corneliu Zelea Codreanu.jpg|thumb|Den [[Romania|rumensk]] [[Fascisme|fascistlederen]] [[Corneliu Zelea Codreanu]] gjorde sterkt inntrykk på Per Imerslund. Codreanu ble drept i [[1938]].]]
Imerslund dro til Tyskland og besøkte de massive [[Rikspartidagene | partidagene]] til [[NSDAP]] i [[Nürnberg]] 10.–16. september 1935.{{tr}} Temaet for denne rikspartidagen var [[Rikspartidag for Frihet]] og de nye [[Nürnberglovene|tyske raselovene]] ble introdusert her. Under disse partidagene traff Imerslund mange internasjonale meningsfrender, blant annet representanter for [[British Union of Fascists]], den italienske fascistbevegelsen og den [[Finland|finske]] fosterlandsbevegelsen. Men særlig gjorde stifteren av den [[Romania|rumenske]] [[Jerngarden]], [[Corneliu Zelea Codreanu]], et sterkt inntrykk.{{tr}}

Her traff han også [[Hans S. Jacobsen]], en norsk sosialøkonom og skipsmegler som ble en viktig ideologisk faktor for ham.{{tr}} Jacobsen ga ut tidsskriftet ''[[Ragnarok (tidsskrift)|Ragnarok]]'', og både tidsskriftet og Jacobsen som person ble et talerør og samlingspunkt for denne gruppen.

=== Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon ===
Kretsen med Per Imerslund besto blant andre av Stein Barth-Heyerdahl, Hans S. Jacobsen, [[Geirr Tveitt]], [[Tor Strand (nasjonalist)|Tor Strand]] og [[Otto Sverdrup Engelschiøn]] og [[Albert Wiesener]]. Denne var i sterk opposisjon til [[Vidkun Quisling|Quisling]] og [[Nasjonal Samling]] som de så som en ryggløs, vassen utgave av nasjonal tekning som var altfor influert av kristen tankegang. Bare det at de for eksempel brukte presten og frimureren Kjeld Stub som en av sine mest brukte talere var diskvalifiserende i seg selv.  Slik sett var minipartiet Nasjonal Samling mer eller mindre som de andre partiene og representerte ikke noe reelt alternativ.

Imerslund og vennene la vel så mye vekt på siste leddet i sin nasjonal''sosialisme''. Her var fellesskapløsninger, [[planøkonomi]], gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer viktige for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne få legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene og denne sosialismen var slik sett nasjonal og [[hedenskap|nyhedensk]] og ikke en del av en internasjonal [[ideologi]].

Avstanden til Quisling og hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være helt perspektivløs. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av [[Gunnar Eilifsen]] ble oppfattet som den åpenbare avsløringen av regimet.

=== Arbeidstjenesten 1936 ===
Imerslund var en utpreget handlingsorientert aktivist, og trivdes dårlig med pratende polemikere. Politikk var å handle, og Norge som land skulle bygges. Han ble derfor en av drivkreftene bak Arbeidstjenesten, organisert i første rekke av Imerslund, Tor Strand og reklame- og filmmannen [[Walter Fyrst]]. Hensikten var ikke først og fremst å bøte på arbeidsløsheten, men idealistisk: å fremme [[dugnad]]sånd for nasjonen blant ungdom. Denne Arbeidstjenesten var inspirert av den tyske Riksarbeidstjenesten og dannet opptakt til den tvungne [[NS Arbeidstjeneste]] (AT) som nazistene senere innførte under den tyske [[okkupasjon]]en. Arbeidstjenesten skulle bokstavelig talt rydde ny mark for nye småbruk. De brøt opp stubber, drenerte, fjernet stein og bygget vei, tungt kroppsarbeid i og med den norske naturen. Med morgenrevelje klokken 06.00, politisk høytlesing før frokost, tungt arbeid og streng disiplin skulle de håpefulle herdes. Politiske motstandere prøvde å latterliggjøre tiltaket, og påpekte at dyrkingen av slitet og den maskuline kraft hadde klare [[homofili|homoerotiske]] undertoner.

Den første arbeidsleiren i Arbeidstjenestens regi var i [[Stor-Elvdal]] sommeren 1936. Imerslund hadde med stor suksess ledet og organisert rekrutteringen fra [[Midt-Norge]] og kastet seg over de praktiske oppgavene med stor energi. Men han ble ofte slått ut av malariaanfall, med tilhørende høy feber og dårlig allmenntilstand. Likefullt var han en sentral person på arbeidstjenesten, beundret som en [[profet]] av de andre utfra sin fargerike bakgrunn og hele sin fysiske fremtoning.

Men Imerslund og den Quislingskritiske fløyen hadde bare begrenset suksess med å distansere dette tiltaket fra Nasjonal Samling. De stilte seg bak [[Johan Bernhard Hjort|Johan B. Hjorts]] opposisjonelle linje innen [[Nasjonal Samling|NS]], og satte stor pris på Hjorts besøk i leiren i Stor-Elvdal. Dette var første gang Imerlund traff Hjort. Arbeidstjenesten var ikke politisk nøytral med dens idealisering av bonden og forakt for politikere, livsfjerne teoretikere og byfolk som var snyltere, herunder mange innen NS. Arbeidstjenestens farger var rødt og svart: blod og jord; rase og natur smeltet sammen.

Imerslund hadde på denne tiden hadde fått gitt ut ''Das Land Noruega'' i Tyskland, og arbeidet med den norske oversettelsen ''[[Hestene står salet]]'' til [[Gyldendal Norsk Forlag|Gyldendal]]. Samtidig med at han hadde kåserier i [[NRK]], men det var klart at det var i Arbeidstjenesten praktiske handling han følte seg hjemme, mer enn som forfatter og skribent.

=== Innbruddet hos Trotskij ===
[[Fil:Leo Trotzki Oktober 1917.jpg|thumb|Trotskij under [[oktoberrevolusjonen]] [[1917]]]]
Det vakte oppstandelse i mange politiske miljøer da regjeringen [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvold]] sommeren 1935 ga oppholdstillatelse til den [[sovjetunionen|sovjetiske]] [[revolusjon]]shelten og nære [[Lenin]]-medarbeideren [[Lev Trotskij]], heller ikke overraskende i Imerslunds miljø. En forutsetning for oppholdstillatelsen var at Trotskij ikke drev politisk virksomhet. Hans miljø tvilte på om Trotskij i det hele tatt hadde falt i unåde hos [[Josef Stalin]], og var sikker på at han drev politisk undergravingsarbeid. Dette ønsket de å finne beviser for og slik både få Trotskij ut av landet. Slik ville de sette den nye arbeiderpartiregjeringen i forlegenhet og vise for all verden at [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartet]] fortsatt var et [[marxisme|marxistisk]], revolusjonært parti med internasjonal orientering man ikke kunne stole på.

Det fikk internasjonal oppmerksomhet at Trotskij hadde kommet til Norge etter fire og et halvt år i [[Tyrkia]] og to år i [[Frankrike]]. Blant journalister og andre med ukjente hensikter var ikke Imerslund og hans miljø de eneste som spanet rundt huset hvor Trotskij og hans familie var innlosjert på det lille stedet Heradsbygda rett utenfor [[Hønefoss]]. Det var en strøm av særlig utenlandske besøkende til Trotskij, av dem angivelig mange jøder, og fantasiene var store om hva som ble diskutert og angivelig instruert.

Dette var aktivisme helt etter Pers ånd, hvor aktiv politisk handling ble krydret med internasjonale sammensvergelser, personlig risiko, hemmelighetskremmerier og spenning. Utover sommeren og høsten 1936 opplevde dette miljøet det stadig mer prekært å få satt en stopper for det de mente var en farlig virksomhet som regjeringen og Trotskij stod for. Etter en tids snakk og usikker planlegging utførte Imerslund og et par andre et raskt raid mot Trotskijs hus natten mellom 5.- 6. august, da de hadde funnet ut at han var på reise til [[Kristiansand]]. De prøver å bløffe seg inn som politifolk, men blir avslørt av husvertens datter. De hadde heller ikke gjort seg tilstrekkelig kjent med huset på forhånd og det hele endte med en hurtig retrett tilbake til Oslo. De blir stoppet av politiet underveis som noterer navnene på alle, bortsett fra Imerslund. Han hadde stukket av på egen hånd og gjør et innbrudd senere på natten ved å klatre inn gjennom et vindu, men det ender uten utbytte. Husvertens datter hadde gjenkjent en i gruppen og det ender med tiltale i [[Drammen]]s [[lagmannsrett]] og dom 15. desember 1936. Det ble ganske milde dommer. Statsadvokaten var [[Sverre Riisnæs]], senere justisminister i [[Vidkun Quislings andre regjering|Quislings andre regjering]] under krigen. Gruppen tok de milde dommene som en seier, samt ikke minst fordi omtrent samtidig, [[18. desember]], meddeler regjeringen at Trotskijs oppholdstillatelse er trukket tilbake og at han har fått visum til Mexico. Imerslund var glad for at Norge er kvitt «marxistjøden», men han så også ironien i at Trotskij i stedet er sendt til hans andre hjemland Mexico. Her ble Trotskij drept av Stalins agent [[20. august]] [[1941]].

== Den spanske borgerkrigen 1937 ==
[[Fil:Octubre 1937.png|thumb| Frontene i [[den spanske borgerkrig]]en etter Imerslunds hjemreise i 1937.]]
{{utdypende|Den spanske borgerkrig}}
For den handlingsorienterte Imerslund var [[den spanske borgerkrig]]en en arena for politisk handling. I tillegg skulle han skrive artikler for avisen ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' og leverte en del artikler. Men hans krigsinnsats våren 1937 ble aldri verken enkel eller glamorøs. Allerede på vei til [[Spania]], på gjennomreise i [[Portugal]] ble han arrestert som mistenkelig utlending og måtte sitte et døgn i en svært overfylt, elendig celle. Han fikk hjelp av det norske [[konsulat]]et og kom seg videre.

Da han endelig kom til Spania var det vanskelig å finne en passende stridende avdeling. Han hadde tross alt ingen formell militær bakgrunn og den [[Den spanske legion|spanske fremmedlegionen]] var reneste selvmordsavdelinger. Etter mye om og men havnet han i den [[falange|falangistiske]] militisen. Da han endelig kom til fronten, ble de liggende på noen avsvidde høyder på [[Córdoba (Spania)|Cordoba]]-fronten og utveksle skudd med [[sosialisme|sosialistene]] noen hundre meter borte. De hadde lite vann og mat, det var svært varmt og Imerslund var dårlig av malariaen. I tillegg måtte han i brev til vennen Disselhoff bekjenne at han opplevde i stedet krigens meningsløshet. Dette kom også fram i hans til dels meget gode artikler fra denne tiden. Skuffet måtte også Imerslund konstatere at klokkens skrues tilbake i Spania etter [[Francisco Franco]]s seier og at det ikke var et nytt, radikalt, revolusjonært Spania som seiret.

Men Imerslund følte seg også modnet og styrket av at han hadde vært i kamp og i livsfare ved fronten.  Svekket av malaria ble han trukket ut av kamp og reiste tilbake til Oslo samme sommer.

== Norge, ekteskap, Mexico 1937–1940 ==
Han var i årene fram til utbruddet av andre verdenskrig opptatt med mange av de tidligere aktivitetene, Arbeidstjeneste om sommeren, skriving og den sedvanlige, kanskje litt rastløse reisevirksomheten resten av året. Han besøkte både Tyskland, Sverige og Mexico. I Tyskland deltok han i 1937 på det årlige seminaret for nordiske forfattere i [[Travemünde]], blant andre sammen med [[Mikkjel Fønhus]] som Imerslund hadde foreslått som deltaker. Det var ikke ukontroversielt i Norge å delta på slike arrangementer i [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]].

Etter splittelsen av Nasjonal Samling i 1936 fikk også kretsen rundt ''Ragnarok'' tilsig av nye, skuffende tidligere NS-medlemmer med Johan B. Hjort i spissen. Da Walter Fürst fikk ordnet et møtelokale i Oslo sentrum for høyreradikale Nasjonal Samling-motstandere, fikk også Imerslund et mer fast tilholdssted i byen. Mye av den politiske energien ble brukt på å konspirere mot Nasjonal Samling og forsøke å etablere et alternativ.

Imerslund vakte alltid stor oppmerksomhet blant kvinner, som raskt flokket seg rundt ham. Hans tilsynelatende kjølige avstand og interesse, og mangelen på sladderaktige historier omkring denne flotte mannen synes å ha ført til en enda større interesse. Mystisk, vakker, og full av eksotiske opplevelser, men også ryddig og redelig. Selv oppfattet han nok sin manglende interesse som et problem, særlig når vennene til stadighet påpekte hans store muligheter. Men da hans venn Hans-Dietrich Disselhoff, som han hele tiden hadde hatt brevlig kontakt med, giftet seg i 1936 og litt senere fikk en datter, skjønte han at han burde følge vennens eksempel. Per aksepterte den gjengse fordømmelsen av [[homofili]] i sitt miljø og ønsket å bekjempe den. Han mente selv at hans homofili var påført ham gjennom Disselhoffs forføring. 

Imerslund giftet seg derfor 26. mars 1938 i en nyhedensk seremoni med Liv Asserson, søsteren til en norsk operasangerinne i Tyskland som han først innledet et forhold til. Men han falt angivelig pladask for den 21 år gamle søsteren Liv da han traff henne. Selv var Imerslund 26 år. Antakelig hadde den eldre søsteren gjennomskuet ham og han søkte trøst det nærmeste stedet han fant. Den praktiske og jordnære Liv passet nok Per bedre enn den kunstneriske operasangerinnen. Byllupsreisen ble en rundtur til blant annet Danmark, Spania og Mexico. Det er grunn til å tro at Liv her ble klar over at hun inngikk i mannens [[heterofili|heteroseksualiseringsprosjekt]], men hun valgte å bli hos ham så lenge han levde. De fikk senere to barn sammen. Den yngste ble født etter farens død.

Men da krigen bryter ut, og særlig [[vinterkrigen]] mellom [[Sovjetunionen]] og [[Finland]], er Imerslund klar for ny innsats.

== Den andre verdenskrig ==
Miljøet rundt Imerslund reagerte svært negativt på [[Molotov–Ribbentrop-pakten|Hitler og Stalins vennskapspakt]] og [[blitzkrieg|blitzkrigen]] mot [[Polen]] syv dager senere. Et slikt overfall på en annen nasjon var for dem en krenkelse av nasjonalsosialismens grunnidé om det enkelte folks selvbestemmelse. Et nasjonalsosialistisk land er per definisjon ikke imperialistisk, ifølge deres tenkning. Slik ekspansjonisme var det [[fascisme|fascistene]] som holdt på med, som etter denne gruppen oppfatning var borgerskapets siste krampetrekning. Begge disse hendelser ble oppfattet som kynisk stormaktspolitikk.  Vennskapspakten innebar også et farvel til de rasesolidariske holdningene. Verre ble det da det gikk opp for alle at vennskapspakten også var et grønt lys for Sovjetunionen til å angripe Finland.

=== Vinterkrigen ===
[[Fil:Winter-War-Overview.png|thumb| [[Sovjetunionen|Sovjetiske]] angrep på [[Finland]] i [[vinterkrigen]] 1939.]]
[[Vinterkrigen]] mellom Finland og Sovjetunionen ble et kall for den aksjonistiske Imerslund. Dette var Davids kamp mot Goliat, og han var selvfølgelig på Davids side. Finnenes innledende suksesser forsterket denne oppfatningen. Hans miljø opplevde i denne saken at her var de på linje med størstedelen av både det norske og det internasjonale samfunnet. Utover vinteren konstaterer miljøet noe indignert at det tydeligvis hadde vært lettere å mobilisere til krigsinnsats ''for'' bolsjevikene i Spania enn ''mot'' dem i Finland. Da han meldte seg til krigstjeneste, fikk han straks følge av andre fra miljøet. De ville ikke være noe dårligere enn Imerslund, som nå var blitt et [[idol]] og en [[myte]] i miljøet. 

23. februar 1940 reiste han til Finland. Ved avreisen får han av Walter Fürst en lerke med jord fra Arbeidstjenestens nybrottsfelt. Som rumenske [[Corneliu Zelea Codreanu]] skulle han ha fedrelandets jord ved hjertet.

For å avlaste de finske styrkene som var sterkt presset på [[Det karelske nes]], skulle de regulære finske styrkene ved [[Salla]] i Nord-Finland trekkes sørover og erstattes av de frivillige, internasjonale styrkene. Etter iskald trening i den nordfinske byen [[Kemi]], med temperaturer ned mot minus 40, ble de sendt mot fronten i mars. Men idet de ankom var krigen over. Skuffet og bitter over Finlands [[Freden i Moskva 1940|ydmykende våpenhvileavtale]] og uten selv å få gjort noen innsats, måtte han og de andre dra hjem. 1. april ble Imerslund dimittert og kom hjem 4. april, fem dager før [[angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen]].

=== I Norge ===
9. april 1940 ga to sjokk for Imerslund og hans miljø, [[angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen]] og [[Vidkun Quislings første regjering|Quislings regjeringsdannelse]]. Selv om de oppfattet den tyske invasjonen som en krenkelse på lik linje med invasjonen av Polen, var de av den mening at dette også skyldtes de mange feil den norske regjeringen hadde gjort i forkant. Quislings [[statskupp]] bare forsterket den forakten de følte overfor ham og hans folk. 

Imerslund forsøkte å melde seg til tjeneste 9. april, og stilte med sin Finlandsuniform og full oppakning. Han fikk beskjed om å dra hjem og avvente nærmere ordre. Han deltok i stedet, dog noe passivt, i intrigene overfor tyskerne for å bli kvitt Vidkun Quisling. Denslags var imidlertid ikke noe for ham, selv om han skummet av raseri overfor dette «frimurerkuppet». Imerslunds gruppe følte en trussel ved at deres politiske motstandere hadde kommet til maktmidlene og de var redd de skulle lide samme skjebne som det tyske [[Sturmabteilung|SA]].

Raseriet var stort i miljøet, og noen av Imerslunds Finlandsvenner hadde mistet nær familie under det tyske felttoget. Alt ble oppfattet å være Quislings skyld, og de gikk med attentatplaner mot [[Vidkun Quisling]], [[Wilhelm Frimann Koren Christie (1885-1956)|Wilhelm F.K. Christie]] og [[Harald Franklin Knudsen]], som alle bodde på [[Hotel Continental]]. Imerslund oppsøkte Christie, angivelig for å advare ham, men ble i stedet anmeldt for trusler. Imerslund nektet å oppgi navnet på de andre involverte og en lang rettsprosess endte det med at han fikk en bot. Men hele episoden vitnet om en litt overspent atmosfære.

Imerslund måtte ha et levebrød for seg og Liv, de bodde på denne tiden midlertidig hos Livs mor i Oslo. Han fikk sommeren 1940 en radiojobb i [[NRK]]. Her leste han hovedsakelig nyheter, men dro også på reportasjereise til Tyskland i august. Han var ettertraktet for tyskerne etter bokutgivelsen, sine tyskkunnskaper og sin internasjonale bakgrunn. Imerslund selv mente at han slik kunne bidra til å holde Quisling og andre NS-medlemmer unna radiomediet. Da han i oktober, etter reisen til Tyskland, holdt et radiokåseri som må ha provosert NS-medlemmene ved å framholde Tyskland som et sosialistisk arbeiderparadis, er hans radiokarriere over. Med Vidkun Quisling og Nasjonal Samling tilbake til makten gjennom [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]] 25. september, er ''Ragnarok''-kretsen slått ut. 

Kretsen opplevde at de sto ved et veiskille med to valg og de delte seg mellom disse: inn i aktivt motstandsarbeid (som f.eks [[Otto Sverdrup Engelschiøn|Otto Engelschiøn]] og [[Johan Bernhard Hjort|Johan B. Hjort]]) eller bite i det sure eplet og arbeide innenfor Nasjonal Samling (som f. eks [[Hans S. Jacobsen]]). Imerslund valgte sin egen vei ved å stå utenfor, inntil «den siste frimurer forlater NS» var dette et helt uaktuelt alternativ. Men ifølge Otto Sverdrup Engelschiøn førte Pers aversjon mot den tyske okkupasjonen til at han også forsynte motstandsbevegelsen med viktige opplysninger om tyskerne i Norge resten av krigen.

=== Med Waffen-SS i krig ===
Den arbeidsløse Imerslund lot seg overtale til å bli med på et lederkurs i Arbeidstjenesten vinteren 1940–41, men fant seg ikke tilrette i det han oppfattet som et underbruk av Nasjonal Samling. Vidkun Quislings appell i januar 1941 om å melde seg til krigstjeneste gjorde ingen inntrykk, snarere var Imerslund og hans krets svært skeptiske til den tyske imperialismen.

Men med [[Operasjon Barbarossa]] ble kortene fordelt på nytt. Tysklands vennskap med Sovjetunionen var over og det ble også i Norge kallet til kamp mot [[bolsjevik]]ene i øst. Imerslund meldte seg til tjeneste umiddelbart under løfte om å skulle kjempe under norsk flagg og kommando mot kommunismen og i solidaritet med Finland under [[den finske fortsettelseskrigen]]. Etter å ha blitt bombet av sovjetiske fly, gikk finske styrker over grensen 25. juni  i [[Karelen]] for å ta tilbake områdene Finland hadde mistet etter vinterkrigen.

==== Ukraina ====
[[Fil:Continuation-War-1941.png|thumb|[[Fortsettelseskrigen]], hvor Imerslund tjenestegjorde ved Sallafronten, der hvor XXXVI korps stod mot 14 armé]]
Sammen med anslagsvis 1&nbsp;000 andre nordmenn ble han sendt til [[Operasjon Barbarossa]] og tjenestegjorde i [[Waffen-SS]], ''[[5. SS-Panzer-Division «Wiking»]]'' som en del av [[Armégruppe Syd|Armégruppe Sør]] i [[Ukraina]], hele veien til [[Dnipropetrovsk|Dnepropetrovsk]].{{tr}} Imerslund tjenestegjorde som vanlig [[menig]], selv om han med sin bakgrunn kunne ha fått en mer kvalifisert tjeneste.

De vanskelige forholdene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]] førte til at han etter fire måneders tjeneste i oktober 1941 ble innlagt på sykehus i [[Wrocław]] med [[dysenteri]].{{tr}} Imerslund offentliggjorde senere svært lite om sine opplevelser i denne tiden.

==== Finland ====
[[Fil:Iron Cross - 2nd Class.jpg|mini|Imerslund ble tildelt den tyske militærordenen [[Jernkorset]] av andre klasse etter innsatsen i Finland [[1941]]. Han ga senere medaljen til hunden sin.]]
På denne tiden fikk han også vite at Liv var gravid. Sønnen Ole ble født i desember 1941, mens han selv lå på sykehuset. Han var sykmeldt i tre måneder etter felttoget i Ukraina. Alt tyder på at Imerslund var [[psykologi|psykisk]] skadet etter redslene ved fronten i Ukraina.{{tr}} Etter å ha sluppet ut av sykehuset i [[Wrocław|Breslau]] var hans skepsis og forakt for den tyske krigføringen enda større.{{tr}} Han ble glad{{tr}} da innflytelsesrike bekjente fikk ham over til tjeneste i Finland, hvorhen han hele hadde tiden villet.{{tr}} Imerslund var fremst ved fronten i [[Salla]] i [[Karelen|Nord-Karelen]] som ''[[Kriegsberichter]]'' med grad av [[oberscharführer]], noe som innebar at han som soldat skulle også skrevartikler til [[Schutzstaffel|SS]]-bladet'' Das Schwarze Korps''. Imerslund dekket her den finske [[sabotasje]]virksomheten bak de russiske linjene.{{tr}}

På et slikt oppdrag ble han truffet av et russisk ''dumdum''-skudd i skulderen, dvs. kuler som ekspanderer og river opp når de treffer kroppen. Skulderen og overarmen ble sterkt skadet og han ble innlagt på feltlasarettet i [[Kemi]] innerst i [[Bottenvika|Bottenviken]], hvor han hadde vært to år tidligere. Legen ville amputere venstre arm, men han nektet dem å gjøre dette.{{tr}} Imerslund ble tildelt [[Jernkorset|Jernkorset av andre klasse]] for tapperhet i felt, og fikk beskjed om at han kunne forvente forfremmelse.{{tr}} Sterkt skadet reiste han hjem til Norge og ble lagt inn på [[Aker universitetssykehus|Aker sykehus]]. Her ankom han i mai 1942, sterkt svekket av skadene og høy feber. Men den østerrikske kirurgen klarte å lappe ham sammen, selv om han måtte tåle store smerter og gå med et stativ som holdt overarmen i vannrett posisjon ut fra skulderen i  15 måneder.{{tr}}

=== Krigstraumatisert og kamp mot Quisling ===
Foruten alle vennene som kom på sykebesøk hos Imerslund, besøkte justisminister [[Sverre Riisnæs]] ham og ba om unnskyldning for sin rolle som aktor i Trotskij-saken. Riisnæs var kjent som en av [[frontkjemper]]nes beste venner, og til tross for sin posisjon, delte han Imerslunds og hans miljøs skepsis til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling.{{tr}} Riisnæs' arbeid med å etablere den [[pangermanisme|pangermanske]] [[Germanske-SS Norge]] kan sees som et tiltak for å skaffe seg en posisjon basert på miljøer som Imerslund tilhørte.{{tr}} Dette var også en organisasjon som Imerslund og flere av hans venner sluttet seg til, inntil også den ble overtatt av Nasjonal Samling og til dels militarisert av [[Jonas Lie (1899)|Jonas Lie]] utover 1942 og rammet av [[Gunnar Eilifsen|Eilifsen-saken]].

Mens han lå på sykehuset gjenopptok Imerslund sin skribenttilværelse. Han skrev om deler av sine frontopplevelser og hvordan det var å komme hjem. Men det viste seg vanskelig å få dette publisert, da pressen var kontrollert av det Per og hans miljø kalte «Heimesittere».{{tr}} Men i Germanske-SS Norges organ ''[[Germaneren (tidsskrift)|Germaneren]]'' slapp Imerslund til.

''Germaneren'' ble sammen med ''Ragnarok'' de viktigste talerørene for den Quisling- og NS-kritiske fløyen av den norske nasjonalsosialismen.{{tr}} Her publiserte Imerslund blant annet i artikkelen «Sabotører i egne rekker» et svært sterkt angrep på det han kaller «de kunstige jødene», altså [[frimureri|frimurerne]] i Nasjonal Samling.{{tr}} NS ved generalsekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]] svarte at dette var lojale og «anstendige nasjonalsosialister».

Imerslund var på denne tiden sterkt preget av krigsopplevelser og det han opplevet som et svik fra mange kanter.{{tr}} Han holdt seg til sine gamle venner og andre tidligere frontkjempere. Etter å ha blitt skrevet ut fra Aker sykehus ble han overført til ''[[Rekonvalesenthjemmet Ragnar Berg]]'' på [[Voksenkollen]] for rekonvalesens. Utover høsten 1942 fortsatte han herfra sin skribentvirksomhet med stadige nye angrep mot establishment{{klargjør}} og en idyllisering av ''den norske bonde''.

Samme høst kjøpte han og Liv en gård ved Haglebu i [[Eggedal]] for penger lånt av Livs mor.{{tr}} Imerslund var imidlertid der mest på korte og hektiske besøk. Han fikk et rom i Grav gård i [[Bærum]] som var eid av en av hans venner. Her redigerte han etter oppfordring fra Hans S. Jacobsen en artikkelsamling.{{tr}} En del andre artikler han skrev på denne tiden er sterkt preget av at han var krigstraumatisert og muligens led av [[posttraumatisk stresslidelse]].{{tr}} Men i hans eget miljø ble han i stadig større grad oppfattet som en visjonær seer, og ble gjenstand for en viss persondyrking.{{tr}}

Imerslund og hans miljø ble sjokkert over [[Gunnar Eilifsen|Eilifsen-saken]],{{tr}} hvor politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] [[16. august]] [[1943]] ble henrettet etter å ha stilt seg bak fem av sine underordnede som hadde nektet å arrestere tre unge jenter som ikke møtte til Arbeidstjenesten. Miljøet oppfattet Quisling som en løpegutt for [[Josef Terboven]].{{tr}} Imerslund inviterte vennene til stabburet på gården i Eggedal og i månedsskiftet september/oktober ble det konspirert om en aksjon mot Vidkun Quisling.{{tr}} Planen var å kidnappe ham fra «førerresidensen» [[Gimle]] på [[Bygdøy]]. Gruppen hadde fått brakt på det rene at det var et ganske utilstrekkelig vakthold. Dette skulle komme etter en periode med sabotasje og geriljaaktivitet av motstandsceller med tidligere frontkjempere og andre pålitelige nasjonalsosialister mot en stadig mer demoralisert okkupasjonsmakt ettersom krigen gikk stadig dårligere. Fjerningen av Quisling skulle være signalet til alle gruppene om det åpne væpnede sluttoppgjøret. Målet var å opprette en stat styrt nedenfra og opp av folk som var herdet av kampen, i samsvar med [[Sturmabteilung|SA-tenkning]].{{tr}}

Med Imerslund som pådriver planla kretsen å slutte seg til [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsen]].{{tr}} [[Hans S. Jacobsen]] hadde som nazistisk fylkesmann i [[Østfold]] førstehånds erfaringer med hvordan regimet fungerte, herunder hva han oppfattet som [[korrupsjon|korrupte]], selvberikende elementer.{{tr}} De fremste målene var Vidkun Quisling selv, høygradsfrimureren og finansminister [[Frederik Prytz]] og kulturminister og generalsekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]]. De ble alle sett på som å ha beriket seg mest på makten, samtidig som [[frontkjemper]]ne ble sviktet både moralsk og materielt.{{tr}}

Imerslund hadde også kontakter innen motstandsbevegelsen.{{tr}} Særlig var dette de som før krigen hadde vært med i de tidligste faser i arbeidstjenesten, Nasjonal Samling og i Trotskij-aksjonen, og som etter begivenhetene høsten 1940 var blitt motstandsfolk. Videre har flere kilder hevdet at Imerslund helt siden høsten 1940 drev et dobbeltspill ved å varsle motstandsfolk i fare,{{tr}} blant andre Otto Engelschiøn, samt forsynte den norske etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge.{{tr}} Imerslund foraktet hva han oppfattet som tysk arroganse enda mer etter krigserfaringene og tyske overgrep også mot Norge.{{tr}} Han ga [[Jernkorset]] sitt til hunden sin.{{tr}}{{klargjør}}

=== Død ===
{{refforbedreavsnitt}}
I slutten av oktober dro Imerslund til byen, men det var uklart i hvilke ærender. Det er heller ikke kjent hva han egentlig gjorde, men det hevdes at han møtte tidligere frontkjempere i Oslo, Hamar, [[Lillehammer]], [[Gjøvik]], [[Moss]], [[Porsgrunn]], [[Grimstad]] og andre steder. Den 4. desember skled han på issvuller på trappen til den daværende [[Østbanestasjonen]] i Oslo og falt på den skadede venstre skulder. Han ble igjen innlagt på Aker sykehus og behandlet av den samme legen som sist. Bruddet i overarmen ble slått opp, det gikk [[infeksjon]] i såret og Imerslunds malariasmittede kropp hadde for dårlig [[immunforsvar]] til å takle dette. Nok en gang skal han ha nektet amputasjon. Liv ble varslet, men var igjen gravid og orket ikke lenger «å være vitne til hans lidelser». 

Med malariaparasittene i kroppen gikk infeksjonen over til [[sepsis|blodforgiftning]], og den 31 år gamle Per Imerslund døde på Aker sykehus den 7. desember 1943.

Til tross for at de sentrale kretsene i Nasjonal Samling ville forbigå Imerslunds død i stillhet, møtte justisminister [[Sverre Riisnæs]] opp i bisettelsen i Vestre gravlund nye krematorium.

''Ragnarok'' kom i romjulen med et spesialnummer viet Imerslund, hvor alle vennene hadde sine hyldingsartikler. Videre ble hans død viet stor oppmerksomhet i ''Germaneren'' og ''Das Schwarze Korps''. Dessuten hadde en del soldater gitt omtaler til ''SS-feltpost''.

Pålitelige kilder hevder at Per Imerslund fortsatte med å koble frustrerte frontkjempere med motstandsbevegelsen, selv på dødsleiet.{{Tr}}

== Forfatter ==
Som forfatter regnet Imerslund seg som inspirert av den amerikanske forfatteren [[Jack London]] og nordmannen [[Erling Winsnes]]. Debutromanen ''Hestene står salet'' er selvbiografisk og skildrer forfatterens ''opplevelser, drømmer og lengsler i det eventyrlige Mexico'' (sitat Sørensen). 

* ''Brandytelegrafen'', sammen med Stein Barth-Heyerdahl under [[pseudonym|psevdonymet]] ''Kung Krees v. Kressenstein''. – Ikke utgitt på forlag. (1929)
* ''Das Land Noruega'' ([[Insel Verlag]], 1936); norsk utgave ''[[Hestene står salet]]'' ([[Gyldendal Norsk Forlag|Gyldendal]], samme år)
* ''Erlebnisse in Mexiko'' (Insel verlag, 1943); norsk utgave ''Videre i passgang, opplevelser i Mexiko og Spania'' (Kamban forlag, 1944)

== Litteratur ==
* [[Terje Emberland|Emberland, Terje]] og Roughthvedt, Bernt: ''Det ariske idol''. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6
* [[Øystein Sørensen|Sørensen, Øystein]]: ''Hitler eller Quisling, ideologiske brytninger i NS 1940-1945''. Cappelen, 1989. ISBN 82-02-11992-8
* [[Didrik Søderlind|Søderlind, Didrik]]: «En farverik [[brunskjorter|brunskjorte]]» I: ''Humanist'', Nr 1 (2005)  (bygger på boka ''Det ariske idol'')

== Eksterne lenker ==
* [http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article906757.ece Artikkel i Aftenposten]
* [http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/18/414891.html Omtale av boken om Imerslund i Dagbladet]
* [https://web.archive.org/web/20050321151111/http://www.dagsavisen.no/kultur/bok/article1335396.ece Omtale av boken om Imerslund i Dagsavisen]
* [http://www.dn.no/borspause/article377248.ece Omtale av boken om Imerslund i Dagens Næringsliv]
* [http://www.pluto.no/kulturspeilet/faste/bok/emberland_imerslund.html Omtale av boken om Imerslund i Kulturspeilet]
* [https://web.archive.org/web/20061030001932/http://home.online.no/~ol-enge/a05/05-1Imerslund.htm Egil Ulateig kritiserer kildebruk vedrørende divisjon Wiking]
* [http://www.nb.no/nbsok/search?action=search&mediatype=bøker&format=Digitalt%20tilgjengelig&searchString=creator:%22Imerslund,Per%22 Digitaliserte bøker av Imerslund] hos [[Nasjonalbiblioteket]].

{{Portal|litteratur}}
{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Imerslund, Per}}
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:Norske romanforfattere]]
[[Kategori:Norske frontkjempere]]
[[Kategori:Nordmenn fra den spanske borgerkrig]]
[[Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (nasjonalister)]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)]]
[[Kategori:Norske aktivister]]
[[Kategori:Personer tilknyttet NNSAP]]
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker]]