Redigerer Konstantin III (vestromersk keiser)

Se også ''[[Konstantin III (østromersk keiser)|Konstantin III]]'', keiser i Østromerriket 641.
{{infoboks biografi}}
'''Konstantin III''' ([[latin]]: ''Flavius Claudius Constantinus''; død før august/september [[411]]) <ref name="Jones_316"> Jones (1992), s. 316</ref> var en [[Romerriket|romersk]] general som erklærte seg selv som keiser av [[Vestromerriket]] i [[romersk Britannia]], og invaderte [[Gallia]] i 407, okkuperte [[Arles]], og mens han var i Gallia lot han sin sønn Konstans II styre Britannia.<ref> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 111</ref>  Keiser [[Honorius]] ble tvunget til å akseptere ham i 409, men Konstantin slet deretter av mangel på støtte og av militær tilbakegang, noe som fikk ham til abdisere i 411. Han ble deretter tatt til fange og henrettet kort tid etter.

Han opptrer som den [[Myte|mytiske]] Konstantin II av Britannia, en konge av [[Britonere|britonene]] i walisiske krøniker og i [[Geoffrey av Monmouth]]s [[Pseudohistorie|pseudohistoriske]] og [[legende]]pregede verk ''[[Historia Regum Britanniae]]''.

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Vinteren 405-406 krysset en  horde av barbarer bestående av østgotere, alanere, vandaler, og kvadere den frosne [[Rhinen]] og invaderte Gallia, hvor de romerske forsvarsverkene ble overrumplet og overvunnet.<ref> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 138</ref> Det var et hardt angrep på Vestromerriket, som det aldri klarte å komme seg over. De romerske myndighetene greide ikke å nedkjempe eller fortrenge de germanske stammene som spredte seg og etablerte seg over hele Galla, og deretter videre sørover i Hispania og til de romerske provinsene i nordlige Afrika.<ref name="Gibbon_30"> Gibbon, (1888), kapittel 30</ref>

En medvirkende faktor var den betydelige splittelsen blant romerne selv. I tidligere tider hadde det vært mulig å holde Romerrikets grenser sikre, under forutsetning av at riket selv var forent og befolkningen lojal og villig til å gjøre de nødvendige ofrene for å stå imot invasjoner og fremmede bosettere.<ref name="Gibbon_30"/>

Til tross for at tidligere opprør fra andre generaler  hadde feilet, gjorde Konstantin  det samme tidlig i 407.<ref name="Jones_316"/> I frykt for invasjoner fra germanere og desperat etter en form for sikkerhet i en verden som begynte å falle fra hverandre, valgte de romerske soldatene i Britannia som sin leder en mann som tok navn etter [[Konstantin den store|en berømt keiser]] tidlig på 300-tallet, og som selv hadde kommet til makten via et militærkupp i Britannia.<ref> Zosimus, 7:40:5</ref> Konstantin III var vanlig soldat, men med gode lederevner.<ref> Orosius, 7:40:4</ref> Etter opprøret handlet  han raskt. Han krysset [[den engelsk kanal]] med alle sine tropper og gikk i land med hæren i Bononia (dagens [[Boulogne-sur-Mer]].  Hans avreise fratok provinsen Britannia sitt førstelinjeforsvar og  forklarer det romerske fraværet i Britannia tidlig på 400-tallet.<ref name="Elton">Elton (1999): «Constantine III (407–411 A.D.)»</ref>

Konstantins to generaler Iustinianus og [[Frankere|frankeren]] Nebiogastes, ledet fortroppen av hans styrker, men ble beseiret av Sarus,<ref name="Birley_460"> Birley (2005), s. 460</ref> [[Stilicho]]s løytnant. Sarus fanget først Nebiogastes inne i byen [[Valence (Drôme)|Valence]], deretter fikk han  ham drept utenfor.<ref> Zosimus, 6:2:3</ref> Konstantin sendte ytterligere en hær ledet av Edobichus og Gerontius, og Sarus ble tvunget til å trekke seg tilbake til Italia. Konstantin sikret grensen ved Rhinen og satte opp garnisoner ved de fjellovergangene som ledet fra Gallia og inn i Italia.<ref> Birley (2005), s. 458–459</ref> Innen mai 408 hadde han gjort Arles som sin hovedstad,<ref name="Birley_140"> Birley (2005), s. 140</ref> og utnevnte Apollinaris, bestefar av [[Sidonius Apollinaris]], som prefekt.<ref> Jones (1992), s. 113</ref>

=== Anerkjent som keiser ===
[[Fil:Siliqua Constantine III-RIC 1355.jpg|thumb|Konstantin III portrettert på en ''[[siliqua]]''. Motsatt side feiret militære seirer.]]
Sommeren 408, mens de romerske styrkene i Italia samlet seg til et motangrep, la Konstantin sine planer. Han fryktet at slektningene til keiser Honorius i Hispania, hvor det [[theodosiske dynasti]] hadde en sterk posisjon,<ref>Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 140</ref> og som var lojale overfor den svake keiseren, ville organisere et angrep fra sør samtidig mens tropper under Sarus og Stilicho angrep ham fra øst. Han besluttet å ta initiativet og angrep Hispania.<ref> Zosimus, 6:2:5</ref> Han tilkalte sin eldste sønn Konstans og opphøyde ham til medkeiser,<ref name="Birley_459"> Birley (2005), s. 459</ref> og sendte ham med general Gerontius mot Hispania.<ref name="Elton"/> Fetterne av Honorius ble beseiret uten større vanskeligheter, og to av dem, Didymus og Verinianus, ble tatt til fange, mens to andre, Lagodius og Theodosiolus, greide å rømme. Lagodius flyktet til Roma mens Theodosiolus unnslapp til Konstantinopel.<ref name="Gibbon_30"/>

Konstans etterlot sin hustru og husholdning ved [[Zaragoza]] under  Gerontius` omsorg  og vendte tilbake til Arles for å rapportere til sin far.<ref>Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 141</ref> I mellomtiden hadde  hæren til keiser Honorius  gjort mytteri ved Ticinum ([[Pavia]]) den 23. august, noe som fulgte i kjølvannet av at hærføreren Stilicho ble henrettet den 22. august.<ref name="Gibbon_30"/> Som et resultat av intrigene ved det keiserlige hoffet, forlot general Sarus Vestromerriket med sin hær. Det etterlot keiser Honorius i Ravenna uten noe hær av betydelig styrke, og samtidig ble han truet av en gotisk hær under ledelse av [[Alarik I|Alarik]] som uhindret kunne invadere nordlige Italia og herje rundt i [[Etruria]].<ref name="Gibbon_31"> Gibbon, (1888), kapittel 31</ref> Da Konstantins sendebud kom  til Ravenna for å forhandle, gikk den skrekkslagne Honorius med på å anerkjenne Konstantin som samkeiser, og de to var felles [[Romersk konsul|konsuler]] for året 409.<ref name=" Canduci_152"> Canduci, (2010), s. 152</ref>

=== Marsj mot Italia ===
Dette året var høydepunktet i Konstantins karriere. Men i september hadde de germanske stammene som hadde krysset Rhinen, og som hadde brukt rundt to år på å plyndre og herje seg gjennom Gallia, nådd fram til [[Pyreneene]]. De brøt gjennom Konstantins garnisoner og invaderte Hispania.<ref name="Elton"/> Mens Konstantin forberedte seg på å sende sin sønn Konstans tilbake til Hispania for å ta seg av denne krisen, kom nyheten om at general Gerontius hadde gjort opprør mot ham, og hadde opphøyd sin egen mann og slektning, [[Maximus av Hispania|Maximus]], til medkeiser.<ref name="Birley_460"/> Til tross for Konstantins forsøk på å hindre det, kom likevel det fryktede angrepet sørfra det følgende året, nå med Gerontius i spissen,  marsjerende fra Hispania sammen med  germanske allierte.<ref> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 142</ref>

På omtrent samme tid herjet [[Saksere|saksiske]] [[pirat]]er langs kysten av Britannia, som Konstantin hadde etterlatt bortimot forsvarsløs.<ref name="Bury_143"> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 143</ref> Åpenbart urolig og opprørt over at Konstantin hadde forsømt dem i sine anstrengelser i å etablere sitt eget rike i Gallia, gjorde de romerske innbyggerne i Britannia og i [[Armorica]] opprør og forviste hans myndighetspersoner.<ref name="Birley_459"/>

Konstantins reaksjon på denne stadige tettere sirkelen av fiender var et siste desperat forsøk på å marsjere mot Italia med de gjenværende troppene han fortsatte hadde til rådighet.<ref name=" Canduci_152"/> Han ble motivert til denne aksjonen av oppfordringer fra en Allobichus, Honorius’ ''magister equitum (tilsvarer statsminister)'', som ville erstatte Honorius med en mer kompetent hersker. Da Konstantin fikk høre at Allobichus var blitt henrettet av Honorius som fryktet forræderi, hvilket han jo hadde god grunn til, innså Konstantin nederlaget og trakk seg tilbake til Gallia sent på våren 410.<ref name="Elton"/>

Konstantins posisjon vokste seg stadig verre og uutholdelig. Mange av hans soldater hadde rømt og derertert for å kunne dyrke jorda i Gallia, og [[Ataulf]] hadde blitt ny leder av vestgoterne etter at Alarik døde. Ataulf besluttet at Gallia var å foretrekke framfor Italia og Nord-Afrika. Samtidig hadde Honorius fått samlet en hær for å gjenerobre Gallia. Konstantins styrker som sto overfor opprøreren Gerontius ble beseiret ved [[Vienne (Isère)|Vienne]] hvor hans sønn Konstans ble tatt til fange og henrettet.<ref name="Birley_460"/> Konstantins pretoriske prefekt Decimus Rusticus, som hadde erstattet Apollinaris et år tidligere, deserterte fra Konstantin og  lot seg vikle inn i et nytt opprør  ledet av Jovinus.  Gerontius stengte Konstantin inne i Arles, og beleiret byen.<ref name="Elton"/>

=== Overgivelse og henrettelse ===
På samme tid var det en ny general som ble medkeiser av Honorius, [[Constantius III]], som senere ble gift med [[Galla Placidia]], søster av Honorius. Han ankom med en romersk hær ved Arles, noe som fikk Gerontius til å flykte, og Constantius III overtok beleiringen.<ref name=" Canduci_152"/> Konstantin holdt ut og håpet at Edobichus, som samlet tropper i det nordlige Gallia blant frankerne, skulle komme ham til unnsetning.<ref name="Bury_143"/> Da Edobichus kom ble han imidlertid raskt beseiret.<ref name="Bury_144"> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 144</ref> Konstantins siste håp forsvant da også hans tropper som voktet Rhinen deserterte for istedet å støtte Jovinus. Da han innså at Arles var tapt løp Konstantin inn i en kirke og lot seg salve som prest, i håp om at korset skulle beskytte ham. Constantius III lot seg ikke imponere, og tok ham til fange,  men sparte livet hans i første omgang. Konstantin ble fraktet mot Ravenna, men underveis ble han og hans støttespillere,  slik [[Jordanes]] uttrykte, «overraskende drept».<ref>Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 92</ref> Konstantin ble etter sigende halshogd, enten i august eller i september 411. Hans hode ble stilt ut på stake i Ravenna den 18. september 411.<ref> Jones (1992), s. 113</ref> 

Gerontius  begikk senere selvmord i Hispania,<ref> Jones (1992), s. 508</ref> og Ataulf  slo ned opprøret til Jovinus<ref name=" Canduci_155"> Canduci, (2010), s. 155</ref> og overtok hegemoniet i det sørlige Gallia. Romersk styre ble aldri gjenopprettet i Britannia etter Konstantins død. Som historikeren [[Prokopios]] senere forklarte det, «fra den tid og framover forble det styrt av tyranner.»<ref> Birley, Anthony (1980): ''The People of Roman Britain'', University of California Press, s. 160</ref>

== I legenden==
Konstantin er kjent i britisk legende som en av de [[mytiske konger av britene]], da kalt «Konstantin II» (Konstantin I var den romerske keiseren [[Konstantin den store]] som ble utnevnt til keiser av de britiske soldatene ved [[York|Eboracum]]). Ifølge [[Geoffrey av Monmouth]] skulle denne Konstantin ha etterfulgte [[Gracianus Municeps]] (som antagelig er bygd på den historiske [[Gratian]]us som var den de britiske soldatene hadde utnevnt til keiser før de drepte ham og utnevnte Konstantin i hans sted). Geoffrey synes å ha slått sammen den historiske Konstantin med en ikke relatert konge fra Cornwall av samme navn, [[Custennin Gorneu]].<ref>Ford, David Nash: [http://www.earlybritishkingdoms.com/bios/constcdm.html «Constantine Corneu, King of Dumnonia»], ''Early British Kingdoms''</ref> Bortsett fra likheten i navn synes ikke Geoffreys fiktive «Konstantin II» å ha noe med den historiske kongen å gjøre.<ref>Bartrum, Peter (1993): ''A Welsh Classical Dictionary'', National Library of Wales, s. 157–158.</ref>

Ifølge [[Geoffrey av Monmouth]]s pseudohistoriske fortelling skulle britene ha bedt kongen av [[Bretagne]] om hjelp etter Gracianus' død. Kong [[Aldroenus]] sendte sin bror, Konstantine, til Britannia. Konstantine beseiret piktene og gjenopprettet fred og ro (omtrent det motsatte av det den historiske personen gjorde). Han fikk tre sønner, Konstans, [[Ambrosius Aurelianus|Aurelius Ambrosius]] og [[Uther Pendragon]]. Han sendte Konstans til ett kloster og de to andre til Bretagne. Konstantine regjerte i ti år før han ble stukket ihjel av en [[Piktere|piktisk]] tjener.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
=== Primære kilder ===
* [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]]: ''Historia Nova'', bøkene 5 & 6 [http://www.tertullian.org/fathers/zosimus06_book6.htm Historia Nova]
* [[Orosius|Paulus Orosius]]: ''Historiae adversum Paganos'', 7.40

=== Sekundære kilder ===
* Birley, Anthony (2005): ''The Roman Government in Britain'', Oxford University Press, ISBN 978-0-19-925237-4
* Bury, J. B. (1889): ''A History of the Later Roman Empire from Arcadius to Irene'', bind I 
* [[Edward Gibbon|Gibbon, Edward]] (1888): ''Decline and Fall of the Roman Empire'' 
* Jones, Arnold Hugh Martin; Martindale, John Robert; Morris, John (1992 ): ''The Prosopography of the Later Roman Empire'', bind 2, Cambridge University Press, ISBN 0-521-20159-4
* Elton, Hugh (1999): [http://www.roman-emperors.org/westemp5.htm#Note «Constantine III (407–411 A.D.)»], ''D.I.R.''
* Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors'', Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
* Stevens, C.E.  (1957): «Marcus, Gratian, Constantine», ''Athenaeum'', '''35''', s. 316–347
* Thompson, E.A. (1977): «Britain, A.D. 406–410», ''Britannia'', '''8''', s. 303–318.

== Eksterne lenker ==
{{Commons category|Constantine III (usurper)}}

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Gracianus Municeps]]|Hva=[[Mytiske konger av britene]]|Startår=?|Sluttår=[[411]]|Etterfølger=[[Ambrosius Aurelianus|Aurelius Ambrosius]]|}}
{{sluttboks}}


{{vestromerske keisere}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Mytiske konger av britene]]
[[Kategori:Romerske keisere]]
[[Kategori:400-tallet]]
[[Kategori:Fødsler på 300-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall i 411]]