Redigerer Tristan og Isolde

[[Fil:John william waterhouse tristan and isolde with the potion.jpg|thumb|Tristan og Isolde, maleri av [[John William Waterhouse]].]]
[[Fil:Leighton-Tristan and Isolde-1902.jpg|thumb|Tristan spiller harpe for Isolde mens kong Mark får sine mistanker i bakgrunnen, maleri av [[Edmund Blair Leighton]], 1901.]]
'''Tristan og Isolde''' er en [[legende|legendarisk]] [[Ridderroman|romanse]] og [[tragedie]] fra [[middelalderen]], gjenfortalt i tallrike tekstkilder med mange og ulike variasjoner. Det er en tragisk fortelling om ekteskapsbrudd og kjærlighet mellom en ung ridder fra [[Cornwall]], [[Tristan]] (''Tristran'' eller ''Tristram''), og den [[Irland|irske]] prinsessen [[Isolde]] (''Isoud'', ''Iseult'', ''Essyllt'', ''Isylt'' eller ''Isolt''). Fortellingen er eldre enn den [[Arthur av britene|arthurianske]] [[Ridderroman|romansen]] om [[Lancelot]] og [[Guinevere]], og har mest sannsynlig påvirket denne. Den har hatt en betydelig innflytelse på vestlig kunst og litteratur fra den først ble fortalt en gang på [[1100-tallet]]. Mens detaljene har blitt endret fra den ene forfatteren til den andre, har den overordnede handlingsstrukturen forblitt den samme.

Tristan var nevø av kong [[Mark av Cornwall]] (''Marc, Marke, March'') og Isolde var datter av kongen av Irland. Tristan eskorterte Isolde for at hun skulle gifte seg med hans onkel og [[len]]sherre, men ved en feil drikker de begge av en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt til hennes kammerpike og som var ment for Isolde og kong Mark. For Isoldes skyld sviker Tristan sin plikt som [[vasall]]. I henhold til [[Lorentz Eckhoff]]s forord i den norske utgaven er Tristan og Isolde begge unntaksmennesker; «så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinannen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad.»<ref>Bedier, Joseph: [https://www.aschehoug.no/litteratur/billigbok/katalog?productId=677902 ''Tristan og Isolde'']{{død lenke|dato=august 2017|bot=InternetArchiveBot}}. Oversatt av Lorentz Eckhoff. Oslo 1997. ISBN 9788203261343. Side 13.</ref>

== Legenden ==
=== Tristan med Isolde ===
[[Fil:DrapersTristanIsolde.jpg|thumb|right|300px|Tristan og Isolde, avbildet av [[Herbert James Draper|Herbert Draper]].]]
Det er to hovedtradisjoner til legenden om Tristan. Den tidligste tradisjonen besto av franske romanser fra to poeter fra den andre halvparten av 1100-tallet, [[Normannere|anglo-normanneren]] [[Thomas d'Angleterre]] (også kalt for Thomas av Britannia) og normanneren eller [[Frankrike|franskmannen]] [[Béroul]], fra årene mellom [[1160]] og [[1170]]. Deres kilder kan igjen bli sporet tilbake til en opprinnelig, [[arketype|arketypisk]] [[irsk]]-[[Keltiske språk|keltisk]] romanse fra tidlig middelalder. Bérouls versjon betraktes som en mer primitiv utgave, og Thomas’ som en mer [[høvisk litteratur|høvisk]] versjon, men begge manuskriptene er bevart ufullstendige. Den opprinnelige fortellingen er i stor grad blitt rekonstruert på bakgrunn av to [[Tyskland|tyske]] versjoner fra rundt 1200 og en [[norrøn]] prosaoversettelse av Thomas’ bok, ''[[Broder Robert|Tristrams saga]]'', som kong [[Håkon Håkonsson]] fikk i stand i [[Norge]] på midten av [[13. århundre|1200-tallet]].<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2. Oslo 1971, side 289-290. Se også Mortens norskblogg: [http://morten123.blogspot.com/2009/09/saga-om-tristram-og-isolde-den-frste.html Saga om Tristram og Isolde – den første romanen på norsk]</ref>

Til de to førstnevnte manuskriptene, som kun finnes i fragmenter, føyer det seg dessuten to mindre diktverk, begge kalt ''La folie de Tristan'' – ''Tristans vanvidd''. Senere tradisjoner kommer fra et samleverk kalt for ''[[Prosa-Tristan]]'' (ca. 1240), som var markant forskjellig fra de tidligere fortellingene skrevet av Thomas og Béroul. ''Prosa-Tristan'' ble den mest vanlige middelalderfortellingen om Tristan og Isolde, og den ble bakgrunnen for skriftene til sir [[Thomas Malory]], en engelsk forfatter som skrev ''[[Le Morte d'Arthur]]'' (''Arthurs død'', ca. 1469). I år [[1900]] gav den franske litteraturhistorikeren [[Joseph Bédier]] ([[1864]]–[[1938]]) ut en rekonstruksjon av diktet i moderne fransk prosa, hovedsakelig basert på Bérouls versjon. Bediers versjon er tre ganger oversatt til norsk; først av Trygve Width i 1952, deretter av Lorentz Eckhoff i [[1967]] og nylig av Karin Gunderen i 2019, de to siste til bokserien [[Thorleif Dahls Kulturbibliotek]].<ref>Eckhoffs versjon er gjenutgitt flere ganger, både i serien [[Mesterverk fra verdenslitteraturen]] (1973; ISBN 82-05-05637-4) og i Thorleif Dahls Kulturbibliotek (1997; ISBN 82-03-26134-5; [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050308066 ebok]).</ref>

Fortellingen har også blitt bearbeidet av [[Gottfried von Strassburg]] (død ca. 1210) til en ufullført versroman, basert på Thomas’ utgave som Gottfried fortalte at han hadde «fortalt fortellingen korrekt» etter. Andre tyske versjoner av denne utgaven inspirerte [[Richard Wagner]] til hans [[opera]] ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]''.

Fortellingen om og karakteren Tristan varierer fra poet til poet. Selv stavingen av navnet hans varierer en god del, skjønt «Tristan» er den mest vanlige. De fleste versjonene av fortellingen følger den samme generelle oppbygningen.

== Handlingen: Den umulige kjærligheten ==
[[Fil:W. Otway Cannell 7 Tristan and Isolde.jpg|thumb|«Tristrem og Ysonde», illustrasjon fra ''Legends & Romances of Brittany'' av Lewis Spence, illustrert av W. Otway Cannell.]]
I hovedstaden [[Tintagel]] i [[Cornwall]] hersker kong Mark. Han har oppfostret sin nevø, den foreldreløse Tristan. Kjempen Morholt fra Irland har herjet kongeriket og krevde 300 gutter og 300 piker i skatt. Tristan tilbyr seg å kjempe mot Morholt, og blir slått til [[ridder]] og i en tvekamp beseirer han kjempen, men han blir selv dødelig såret og legger seg i et skip som driver avsted til han havner på det fiendtlige Irland. Her blir han helbredet av kongsdatteren Isolde. I Cornwall blir kong Mark bedt om å finne seg en dronning, og da en [[svale]] kommer til ham med en lokk blondt hår i nebbet, bestemmer han seg for å ekte kvinnen som eide håret. Tristan drar av sted for å frakte Isolde, som ledsages av sin kammerpike Brangien, til sin onkel i Cornwall. Ternen har med seg en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt henne. Denne er ment for kong Mark og Isolde i bryllupet, men ved et uhell drikker både Isolde og Tristan denne, og de blir ustyrtelig og betingelsesløst forelsket i hverandre.

I den «høviske» versjonen varte kjærlighetsdrikken livet ut, men i den «vanlige» versjonen mister drikken sin effekt etter tre år. Isolde gifter seg med kong Mark, men Tristan og Isolde blir nødt til å søke hverandre og begår da utroskap. Selv om en typisk [[Arthur av britene|arthuriansk]] karakter ville være skamfull over en slik handling, fritar kjærlighetsdrikken Tristan og Isolde for personlig ansvar. Kongens rådgivere forsøker gjentatte ganger å få paret stilt til ansvar for deres utroskap, men de greier igjen og igjen ved hjelp av lureri og triks å bevare deres fasade av uskyld. I Bérouls versjon ebber kraften i kjærlighetsdrikken ut, og de to elskende er frie til å foreta egne valg om de vil fortsette utroskapen eller ikke. De har tre muligheter; hemmelig elskov, flukt og avkall – og de forsøker dem alle og feiler.

Som i kjærlighetstriangelet [[Guinevere|Arthur-Lancelot-Guinevere]] har også Tristan, kong Mark og Isolde varme følelser for hverandre. Tristan ærer, respekterer og elsker kong Mark som sin læremester og adoptivfar; Isolde er takknemlig for at kong Mark er vennlig mot henne, noe han ikke er nødt til å være; og Mark elsker Tristan som sin egen sønn, og Isolde som en hustru og den vakreste kvinne i samtiden. Men hver natt har de alle forferdelige [[drøm]]mer om framtiden. Kong Mark får etterhvert vite om affæren og lager en felle for sin nevø og sin unge brud. Fire onde baroner oppdager deres elskov, og en [[dverg]] oppdager stevnemøtene og sladrer til kongen. Mark får hva som synes som bevis på deres skyld og beslutter å straffe dem: Tristan ved å brenne ham og Isolde ved å sette henne på en uskyldsprøve og plasserer henne derfor i et hus for [[Spedalskhet|spedalske]]. Tristan unnslipper ved et mirakuløst hopp og redder samtidig Isolde. Paret flykter til Moroisskogen og holder seg skjult der og lever lykkelig sammen med en [[Tamhund|hund]] som er opplært til ikke å bjeffe. Til slutt blir de oppdaget da kong Mark finner dem sovende ved siden av hverandre fult påkledd med et nakent sverd kyskt mellom seg. Imidlertid inngår de forsoning ved at Tristan lover å overlate Isolde til kongen og selv forlate landet. Isolde ber om å få bære [[jernbyrd]] for å fri seg fra anklagene om utroskap i nærvær av ingen ringere enn [[Arthur av britene|kong Arthur]]. Da Isolde kommer seilende blir hun hjulpet i land av en tigger, som er Tristan i forkledning, og hun kan da uten å lyve fortelle sannheten at ''ingen'' har holdt henne i sine armer, unntatt kongen og tiggeren.

Den landsforviste Tristan reiser deretter til [[Bretagne]] i Frankrike hvor han befrir landet fra alle dets fiender, og gifter seg med en kvinne som forvirrende nok også heter Isolde: den vakre Isolde med de hvite hendene, datter av [[Hoel av Bretagne|Hoel]] av Bretagne og søster av sir [[Kahedin]]. Han fullbyrder dog ikke ekteskapet, og når hans svoger Kahedin spør om hvorfor han ikke gjør det, tar Tristan ham med til Cornwall og viser ham Isolde den blonde, hans egentlige kjærlighet. ''«Med ett ble veien opplyst, som om solen plutselig brøt igjennom de store trærnes løvtak, og Isolde den blonde kom til syne ...»''<ref>Beyer, Edvard (red.): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2. Oslo 1971, side 292.</ref>

I ''[[Prosa-Tristan]]'' og verker som er avledet av den er Tristan dødelig såret av Mark, som forrædersk dolker Tristan med en forgiftet [[lanse]] mens den unge mannen spiller på [[harpe]] for Isolde. De poetiske versjonene av legenden gir svært ulik redegjørelse av heltens død. I henhold til Thomas’ versjon ble Tristan såret av en forgiftet lanse mens han forsøkte å redde en ung jomfru fra seks riddere. Tristan sender sin venn Kahedin av sted for å finne Isolde, den eneste som kan lege ham. Tristan ber Kahedin om seile tilbake med hvite seil om han finner Isolde og med svarte seil om han ikke greier å finne henne. Isolde aksepterer å bli med til Tristan, men Tristans sjalu hustru, Isolde med de hvite hendene, lyver til Tristan om fargen på seilene. Tristan dør av sorg, og da hans kjærlighet Isolde finner ham død, dør også hun. Flere versjoner av ''Prosa-Tristan'' inkluderer den tradisjonelle redegjørelsen av Tristans død, som er funnet i de poetiske versjonene. De to ble gravlagt i Tintagel i Cornwall. I noen kilder hevdes det at to trær, en [[hassel]] og en [[kaprifol]]<ref>I henhold til Beyer, Edvard (red.): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2, side 292, ble de gravlagt side ved side i koret og en [[bjørnebær]]ranke vokstre fra Tristans grav og over i Isoldes</ref>, grodde opp fra deres graver og greinene vokste sammen slik at de ikke kunne bli skilt. Det ble sagt at kong Mark forsøkte å få greinene kuttet tre ganger og hver gang vokste greinene sammen igjen.

Noen få senere fortellinger forteller at de elskende hadde en rekke barn, og noen forteller at de fikk en sønn og en datter som ble oppkalt etter dem selv, og disse barna fikk egne eventyr. I romansen ''[[Ysaie den sorgfylte]]'' er helten en sønn av Tristan og Isolde. Han ble involvert med alvekongen [[Oberon]] og gifter seg med en pike kalt Martha, og de får et barn kalt Mark.

== Opprinnelsen til legenden ==
=== Tidlige referanser på walisisk ===

Det er mange teorier om opprinnelsen til legenden om Tristan, men historikerne har vanskeligheter med å bli enige om hvilke som er mest nøyaktig eller den mest opprinnelige. Det er en «Tristanstein» med en inskripsjon om ''Drust'', men det er vanskelig å slå fast med sikkerhet om denne Drust er en [[arketype]] av Tristan. Det er referanser til ''March ap Meichion'' og Trystan i walisiske triader, en del med [[gnomisk poesi]], [[Mabinogion]]-fortellingene (en samling på 11 [[Wales|walisiske]] prosafortellinger fra middelalderen), og i helgenbiografien ''Livet til sankt Illtud'' fra slutten av 1000-tallet.

Navnet ''Drystan'' opptrer som en av kong Arthurs rådgivere i slutten av ''Rhonabwys drøm'' ([[walisisk]] ''Breuddwyd Rhonabwy''), en fortelling fra tidlig på 1200-tallet i en walisisk prosasamling innenfor Mabinogion, og Iseult eller Isolde er listet sammen med andre store menn og kvinner ved Arthurs hoff i en annen, langt tidligere Mabinogion-fortelling kalt ''Culhwch og Olwen''.<ref>Gantz, Jeffrey (oversetter): ''Culhwch and Olwen'', fra ''The Mabinogion'', Penguin, 18. november 1976. ISBN 0-14-044322-3</ref>

== Analogier ==
[[Fil:Tristan and Isolde by Louis Rhead.jpg|thumb|Tristan og Isolde, illustrasjon av [[Louis Rhead]]]]
Mulige irske forhistoriske legender om Tristan har fått stor oppmerksomhet hos forskerne. En ''triantán an grá'' («kjærlighetstriangel») i dårlig forfatning finnes i en rekke irske tekster. Den mest kjente er en tekst kalt for ''Tóraigheacht Dhiarmada agus Ghráinne'' eller ''[[Forfølgelse av Diarmuid og Gráinne]]''. I denne fortellingen tar den aldrende [[Fionn mac Cumhaill]] den unge prinsessen Gráinne til sin hustru. Ved forlovelseseremonien blir hun forelsket i Diarmuid, en av Fionns mest betrodde krigere. Gráinne gir en sovedrikk til alle unntatt Diarmuid og klarer å overbevise ham om å rømme av sted sammen med henne. De elskende blir deretter forfulgt over hele Irland av [[Fianna]], Fionns gruppe av fryktede krigere.

En annen irsk analogi er ''Scéla Cano meic Gartnáin'' som er bevart i manuskriptet ''Yellow Book of Lecan'' eller ''Lecans gule bok'' fra [[1300-tallet]]. I denne fortellingen er Cano en forvist [[Skottland|skotsk]] konge som mottar gjestfrihet hos kong Marcan av Ui Maile. Hans unge hustru Credd forgifter alle tilstedeværende, og overtaler deretter Cano til å bli hennes elskede. De forsøker å holde et stevnemøte ved Marcans hoff, men blir frustrert og forstyrret av hoffmennene. Til slutt dreper Credd seg selv og Cano dør av sorg.

I ''[[Ulster-syklusen]]'', et annet irsk middelaldermanuskript, finnes teksten ''Clann Uisnigh'' eller ''Sorgenes Deirdre'' hvor [[Naoise mac Usnech]] faller for Deirdre som ble holdt fanget av kong [[Conchobar mac Nessa]] på grunn av et [[profeti]] om at [[Ulster]] ville havne i innbyrdes krig da menn vil slåss på grunn hennes store skjønnhet. Conchobar har lovet selv å gifte seg med Deirde for hindre krig og tar sin hevn på Clan Usnech. Naoises død og hans slektninger fører til at mange menn fra Ulster tar tilflukt i Connacht, blant annet Conchobars stefar og betrodde allierte [[Fergus mac Róich]], og som etter hvert tar del i ''[[Táin Bó Cúailnge]]'', en videreføring av fortellingen i en annen historie.

Noen forskere har forsøkt å se på den [[Persia|persiske]] fortellingen ''[[Vis og Rāmin]]'' fra 1000-tallet som en mulig kilde til Tristan-legenden.<ref name="Roman">Gregory, Stewart (oversetter): Thomas of Britain, ''Roman de Tristan'', New York: Garland Publishers, 1991. ISBN 0-8240-4034-1</ref>

En del forskning har sett på [[Publius Ovidius Naso|Ovids]] (død ca. [[18]] e.Kr.) diktfortelling ''Pyramus og Thisbe'' som en mulig kilde, foruten også fortellingen om ''Ariadne ved Naxos''.<ref name="Roman" /> Sekvensen hvor Tristan og Isolde dør og blir til to sammentvunne trær har også paralleller i Ovids moralske kjærlighetsfortelling om ''[[Filemon og Baukis]],'' hvor de to elskende blir omformet i døden til to forskjellige trær som spirer fra samme stamme.

=== Tilknytning til kong Arthur ===
[[Fil:Nuremberg chronicles f 143v 2.jpg|thumb|Illustrasjon av kong Arthur i Nürnberg-krøniken, 1493.]]
I de tidligste fasene var fortellingen sannsynligvis ikke beslektet med den samtidige arthurianske litteraturen, men de tidligste bevarte versjonene hadde allerede lagt til referanser til kong Arthur og hans hoff. Forbindelsen mellom Tristan og Isolde og legenden om kong Arthur har blitt utvidet over tid, og en kort tid etter sammenstillingen av ''[[Prosa-Lancelot]]'' (også henvist til som ''Vulgærsyklusen'' og ''Lancelot-Gral-syklusen''), i løpet av den første fjerdedelen av 1200-tallet, har to forfattere skapt den lange og omfattende ''Prosa-Tristan'' hvor Tristan som helt etableres som en ridder ved [[det runde bord]] og som selv deltar i jakten på [[den hellige gral]].

== Tristan og Isolde fra tidlig middelalder ==
=== Den høviske tradisjonen ===
[[Fil:Boys King Arthur - N. C. Wyeth - p130.jpg|thumb|Illustrasjon til en engelsk utgivelse for yngre lesere i 1922.]]
Den tidligste representasjon av hva forskerne karakteriserer som «høvisk» versjon av Tristan-legenden er i tekstene til Thomas d'Angleterre, datert fra 1173. Kun ti fragmenter av hans Tristan-dikt, representert i seks manuskripter, har blitt bevart. Manuskriptene i [[Torino]] og [[Strassburg]] er nå tapt, gjenværende er to i [[Oxford]], et i [[Cambridge]] og et i [[Carlisle]].<ref name="Roman" /> I hans tekst navngir Thomas en annen ''[[trouvère]]'' som også sang om Tristan, skjønt noe annet manuskript av den tidligere versjonen har ikke noen gang blitt oppdaget. Det er også et fascinerende avsnitt som forteller om hvordan Isolde skrev en kort ''[[lai]]'' (en kort fortelling på vers) om sin sorg hvor hun gir lys på utviklingen av en annen, ikke beslektet legende som handler om døden til en kjent [[trubadur]], foruten at det også belyser komposisjonen av ''lai'' gjort av adelskvinner på 1100-tallet.

Den andre vesentlige teksten for kunnskap om den høviske delen av legenden om Tristan er den noe forkortede oversettelsen av Thomas’ tekst som ble gjort av [[Broder Robert]] på forespørsel av kong [[Håkon Håkonsson]] av Norge i [[1227]]. Kong Håkon ønsket å fremme [[Angevin-riket]]s kultur ved sitt hoff i [[Bergen]], og bestilte derfor oversettelser av flere franske arthurianske verker. Den [[norrønt|norrøne]] versjonen presenterer en fullstendig direktefortelling av hendelsene i Thomas’ Tristan, og har også blitt karakterisert som Norges «første» roman av enkelte forskere.<ref>Debatt: [http://www.kloken.no/litteratur/tekst.asp?ID=25 ''Othar fra Bretagne'' - Norges første roman?] {{Wayback|url=http://www.kloken.no/litteratur/tekst.asp?ID=25 |date=20070704133159 }} - ''død lenke?''</ref> Broder Robert utelater å gjenfortelle Thomas’ utallige gjentagende avledninger. Dette er den eneste fullstendige utgaven av den høviske tradisjonen i dens formative periode.<ref>Schach, P.: ''The Saga of Tristram and Isond'', University of Nebraska Press, 1973</ref>

Forut for Broder Roberts verk [[kronologi]]sk er ''Tristan og Isolt'' av [[Gottfried von Strassburg]], skrevet ca. 1211–1215. Diktet er Gottfreds eneste kjente verk, og ble etterlatt ufullført da forfatteren døde og det som gjensto var halvdelen av hovedhandlingen. Diktet ble senere fullført av andre tyske forfattere som [[Heinrich von Freiberg]] og [[Ulrich von Türheim]], men da innenfor den «vanlige» tradisjonen av legenden som dens ideelle kilde.<ref name="Gottfried">Lacy, Norris J. ''et al.'': ''Gottfried von Strassburg'' from ''The New Arthurian Encyclopedia'', New York: Garland, 1991.</ref>

=== Den ikke-høviske tradisjonen ===
[[Fil:BUSSIERE Gaston - Yseult la blonde.jpg|thumb|Maleri av Isolde av Gaston Bussiere, kalt ''Yseult la blonde'', musée des Ursulines, Mâcon]]
Den tidligste representanten for den «vanlige» grenen av fortellingen er [[Béroul]]s ''Le Roman de Tristan'', den første delen av teksten har blitt datert til et sted mellom [[1150]] og [[1170]], og den siste delen til mellom [[1181]] og [[1190]]. Denne versjonen kalles «vanlig» fordi den representerer en tidligere ikke-høvisk fortellertradisjon som reflekterer «Den mørke tidsalder» (middelalderen) mer enn den forfinete [[høymiddelalderen]]. I denne forstand er den tilsvarende til [[Layamon]]s ''[[Layamons Brut|Brut]]'', og ''[[Perlesvaus]]'' av en anonym forfatter. Som med Thomas' verker, er kunnskapen om Bérouls tekst begrenset. Det var noen få vesentlige fragmenter av hans verk som ble gjenoppdaget på [[1800-tallet]] og resten av fortellingen har blitt rekonstruert fra senere versjoner.<ref name="EFTP">«Early French Tristan Poems», fra Norris J. Lacy (red.): ''Arthurian Archives'', Cambridge, England; Rochester, NY: D.S. Brewer, 1998. ISBN 0-8240-4034-1</ref>

Den tidligste utgaven på [[middelhøytysk]] er romansen ''Tristrant'' av [[Eilhart von Oberg]]. Denne versjonen er mer omfattende og mer komplett enn Bérouls tekst, som den antagelig har lånt fra, om enn svært fritt, men har også en del scener som ikke ble opptatt før i senere versjoner, blant annet de elskendes tragiske slutt. Eilharts versjon var lenge populær, men bleknet i sammenligning mot den senere [[Gottfried von Strassburg]]s ''Tristan''.<ref name="Gottfried" />

=== Felles kilde ===
[[Joseph Bédier]], en fransk litteraturforsker som var spesialist på middelalderen, fremmet teorien om at alle legender om ''Tristan og Isolde'' kan bli sporet tilbake til ett enkelt, opprinnelig dikt, tilpasset av Thomas d'Angleterre til fransk fra en opprinnelig kornisk eller britonsk kilde. Han karakteriserte den hypotetiske originalen for «Ur-Tristan», og skrev sin egen utgave, den fortsatt populære ''(Romansen om) Tristian og Isolde'', i et forsøk på å rekonstruere hvordan denne «Ur-Tristan» muligens ''kan'' ha sett ut.

Etter all sannsynlighet likner de tidligste ikke-høviske versjonene den tidligste formen av fortellingen; således støttet Bédier seg tungt på Eilhart, Béroul og Gottfried von Strassburg, og la dessuten til tekstmateriale fra andre og senere versjoner for å oppnå en fullstendig helhet av fortellingen. Dagens forskere er delt i oppfatningen av Bédiers rekonstruksjon. Mange mener slike rekonstruksjoner av en tapt tekst er umulig og eventuelt meningsløs da den ikke kan verifiseres, mens andre mener at Bédiers argumentasjon fortsatt er gyldig.

== Senere middelalderversjoner ==
=== Franske ===
[[Fil:Miniatura Isotta.jpg|thumb|Isolde seiler i en illustrasjon fra middelalderen.]]
Samtidig med Béroul og Thomas var den berømte [[Marie de France]] som presenterer en Tristan-episode i en av hennes ''lais'': «Chevrefoil». Den handler om en annen av Tristans hemmelige reiser tilbake til Cornwall hvor den forviste og fortvilte helten signaliserte sin tilstedeværelse for Isolde ved å gjøre en inskripsjon på stammen til et hasseltre som er plassert ved veien som hun vil reise. Tittelen viser til symbiosen av trærne hasselnøtt og kaprifol som vil dø om de ble atskilt, noe Tristan og Isolde gjør: «Ni moi sans vous, ni vous sans moi.» («Hverken meg uten deg, heller ikke du uten meg.») Denne episoden minner om en høvisk fortelling som da Tristan benyttet utskjæringer i tre som han la i elvestrømmen som signaler for å ha stevnemøter i hagen til kong Marks palass.

Det finnes også to Tristan-skrifter fra 1100-tallet, på engelsk kalt for ''Folie Tristan'', identifisert som Oxford- og Bern-versjoner av anglo-normanniske dikt, som handler om Tristans reise tilbake til kong Marks hoff under forkledningen eller tilstanden av å være sinnssyk og en narr. Han levde da en tid som kjærlighetsbesatt under trappen til Isolde for å være nær henne, gal om dagen, men som seg selv om natten. Til sist ble han oppdaget og måtte flykte igjen. Foruten deres egen betydning, som episodiske tillegg til Tristan-fortellingen, og som mesterstykker i henhold til fortellerstrukturen, er disse relative korte diktene betydelige bidrag i viderefortellingen av de manglende delene av Bérouls og Thomas’ ukomplette tekst.<ref>Lacy, Norris J. (red.): ''Arthurian Archives: Early French Tristan Poems''. Cambridge (England); Rochester, NY : D.S. Brewer, 1998. ISBN 0-8240-4034-1</ref>

Den store ''[[trouvère]]'' [[Chrétien de Troyes]] hevdet selv å ha skrevet en Tristan-fortelling, men ingenting av dette har noensinne blitt funnet. Han nevner dette i sin innledning til ''[[Cligès]]'', en romanse som er blitt tolket som en form for anti-Tristan med en lykkelig avslutning. En del forskere har spekulert om hans Tristan-fortelling ble dårlig mottatt og kritisert, noe som førte til at Chretien skrev ''Cligès'' – en fortelling uten noen form for walisisk eller irsk forløper – for å gjøre opp for seg.<ref>Lacy, Norris J. (red.) (''et al.''): ''Cliges'' fra ''The New Arthurian Encyclopedia''. New York : Garland Publishing, 1991.</ref>

Etter Béroul og Thomas, var den viktigste utviklingen i den franske ''Tristaniana'' en kompleks gruppe av tekster kjent generelt som ''[[Prosa-Tristan]]''. Disse var meget populære på 1200- og 1300-tallet, men fortellingene i disse omfattende versjonene har ulike detaljer fra manuskript til manuskript. I en moderne utgivelse omfatter disse hele tolv bind for den lange versjonen, noe som omfatter Tristans deltagelse i jakten på [[den hellige gral]]. Den kortere versjonen består av 5 bind uten jakten på den hellige gral.<ref>Før noen redigering av ''Prosa-Tristan'' ble gjort, var forskerne avhengig av et omfattende sammendrag og analysene av alle manuskriptene som ble gjort av Eilert Löseth i 1890 (gjenutgitt i 1974). Av de moderne versjonene består den lange versjonen av to utgaver: Renée L. Curtis, red. ''Le Roman de Tristan en prose'', bind. 1-3 (Cambridge: D.S. Brewer, 1963-1985) og Philippe Ménard, exec. red. ''Le Roman de Tristan en Prose'', bind. 1-9 (Genève: Droz, 1987-1997). Curtis' utgave av et enklere manuskript (Carpentras 404) dekker Tristans slekt og den tradisjonelle legenden opp til Tristans galskap. Den enorme mengden av manuskripter som eksisterer har frarådet andre forskere fra å forsøke å gjøre det samme som Crutis har gjort inntil Ménard kom på tanken å benytte seg av de ulike versjonene til å gå løs på det beryktede Wien 2542-manuskriptet. Hans utgave følger Curtis' og avsluttes med Tristans død og de første tegnene på kong Arthurs undergang. Richard Trachsler er for øyeblikket (2009) i forberedelse av en «fortsettelse» av ''Prosa-Tristan''. Den kortere versjon som ikke har med den hellige gral, er utgitt av Joël Blanchard i fem bind.</ref> ''Roman de Tristan en prose'' er et stort kunstverk som er preget av lyrisk skjønnhet. Den hadde også en meget stor innflytelse på den senmiddelalderske litteraturen og inspirerte deler av den såkalte ''[[Post-Vulgate-syklusen]]'', ''Roman de Palamedes'' og Thomas Malorys ''Le Morte d'Arthur''.

=== Engelsk ===
[[Fil:Bedivere.jpg|thumb|[[Aubrey Beardsley]]s illustrasjon for Malorys ''Le Morte d'Arthur'']]
Den tidligste, fullstendige kilden av Tristan-tekster på engelsk var ''Sir Tristrem'', en romanse på rundt 3344 linjer skrevet rundt år 1300. Den er bevart i ''[[Auchinleck-manuskriptet]]'' som oppbevares i Det nasjonale bibliotek i [[Skottland]]. Dens fortelling følger i stor grad den høviske tradisjonen. Som med mange andre engelske tilpasninger av franske arthurtekster fra middelalderen er diktets kunstneriske prestasjon av middelmådig art, skjønt en del forskere har forsøkt å rehabilitere dets status ved å hevde at det egentlig var en [[parodi]]. Tekstens første redaktør var sir [[Walter Scott]] som tilføyde en avslutning på seksti linjer, noe som har blitt gjentatt i alle nyere utgivelser.<ref>Kalamazoo, Alan Lupak (red.): ''Lancelot of the Laik and Sir Tristrem''. Michigan: Medieval Institute Publications. 1994.</ref>

En langt mer interessant engelsk middelaldertekst av Tristan-legenden finnes i [[Thomas Malory]]s verk ''Le Morte d'Arthur'' (''Arthurs død''). Denne teksten, ''The Book of Sir Tristram de Lyones'', er en forkortet oversettelse eller bearbeidelse av den tilsvarende teksten i ''[[Prosa-Tristan]]''. Etter at Winchester-manuskriptet dukket opp i [[1934]] har det vært stor debatt blant forskerne om denne Tristan-fortellingen, som ved alle de enkelte episodene i ''Le Morte d'Arthur'', var tilsiktet å være et selvstendig stykke eller en del av et større, sammenhengende verk.

=== Norden ===
[[Broder Robert]]s versjon, riddersagaen ''[[Soga om Tristram og Isond]]'' som ble bestilt av [[Håkon Håkonsson]], Norges store middelalderkonge, ble antagelig gjort ved [[Lyse kloster]] i nærheten av [[Bergen]].<ref>Francini, Marusca: [http://lear.unive.it/bitstream/10278/230/1/Atti1-15s-Francini.pdf ''The Saga af Tristram ok Ísodd: an Icelandic reworking of Tristrams saga'']{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} (PDF-fil) Università degli Studi di Pavia. Side 251 (fotnote 2)</ref> Populariteten til det norske verket førte til en ganske unik [[islandsk]] [[parodi]], ''Saga Af Tristram ok Ísodd'', foruten også diktet ''Tristrams kvæði''. I samlingen av norrøne prosaoversettelser av [[Marie de France]]s ''lai'', kalt for ''[[Strengleikar]]'', ble to ''lai'' med arthuriansk innhold bevart, en av dem var «Chevrefoil», oversatt som «Geitarlauf». Også ''[[Sagaen om Fridtjov den frøkne]]'' (ca. 1300) er preget av fortellingen om Tristan og Isolde, med kjærlighetsintrigen mellom Fridtjof, Ingebjørg og Ingebjørgs første ektemann: den gamle kong Ring.<ref name="JonasK">[[Jónas Kristjánsson]]. ''Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature.'' Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5</ref>

På 1800-tallet har forskningen vist at Tristan-legendene hadde spredd seg over hele Norden, fra [[Danmark]] til [[Færøyene]] etter først ha kommet til [[Norge]]. Disse fortellingene hadde imidlertid over tid endret seg i stor grad fra det opprinnelige utgangspunktet. I en dansk [[ballade]] hadde for eksempel Tristan og Isolde blitt til bror og søster. Andre usannsynlig nyvinninger framkom i to populære billigutgivelser på slutten av [[1700-tallet]] som ''En tragoedisk Historie om den ædle og tappre Tistrand'' hvor Isolde er blitt gjort til prinsesse av [[India]]. I nyere tid har den norske lyrikeren [[Stein Mehren]] forsøkt i et dikt på selvstendig grunnlag å gå tilbake til den opprinnelige kjærlighetsdragningen til det omtalte paret: ''«deres lengsler ble blinde akkorder / som ilte mot dem fra alt de berørte, til de / ble alt de berørte»''.<ref>Mehren, Stein: [http://jegleser.blogspot.com/2009/04/tristan-og-isolde-stein-mehren.html ''Tristan og Isolde'']</ref>

=== Hollandsk ===
[[Fil:Riding couple Louvre OA10958.jpg|thumb|Det ridende paret i en elfenbenutskjæring i Paris, 1340–1350]]
Det finnes et fragment på 130 linjer av en [[nederlandsk]] versjon av Thomas d'Angleterres versjon. Det er bevart i et manuskript i [[Wien]] i Østerrikes nasjonalbibliotek.

=== Walisisk ===
En kort fortelling om Tristan, kanskje beslektet med Bérouls tekst, eksisterer i seks walisiske manuskripter datert fra slutten av 1500-tallet og fram til midten av 1600-tallet.

=== Spansk ===
På midten av [[1300-tallet]] skrev poeten «Arcipreste de Hita» (som egentlig het [[Juan Ruiz]]) en versjon av fortellingen i [[Spania]]. ''Carta enviada por Hiseo la Brunda a Tristán; Respuesta de Tristán''<ref>Corfis, Ivy A. (1985): [http://books.google.no/books?id=ObnJabk-2ccC&pg=PA11&lpg=PA11&dq=Carta+enviada+por+Hiseo+la+Brunda+a+Trist%C3%A1n%3B+Respuesta+de+Trist%C3%A1n&source=bl&ots=QZo5uZmTWG&sig=e2En9t4lN7Lc25hLTDMGwvsQGVk&hl=no&ei=fMcATaSfCoGt8gOQwqWdCA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3&ved=0CCcQ6AEwAg#v=onepage&q&f=false ''Diego de San Pedro's Tractado de amores de Arnalte y Lucenda: a critical edition''], Tamesis, Google Books</ref> var en unik romanse fra 1400-tallet skrevet i en formen av [[fiktiv]]e [[brev]] mellom de to elskende. Deretter var det en kjent spansk bearbeidelse av den franske ''Prosa-Tristan'', ''Libro del muy esforzado caballero Don Tristán de Leonís y de sus grandes hechos en armas'', først gang utgitt i [[Valladolid]] i [[1501]], deretter utgitt på nytt i [[Sevilla]] i årene [[1511]], [[1520]], [[1525]], [[1528]], [[1533]] og [[1534]]; noe som vitner om dens popularitet. I tillegg ble en del andre skapt, ''[[Tristán el joven]]'' («Den unge Tristan»), og som handler om Tristans sønn ''Tristan av Leonis'', og som har relativt lite med den opprinnelige fortellingen å gjøre.<ref>Lacy, N. J. (''et al.''): ''Carta enviada por Hiseo la Brunda Tristan; Repuesta de Tristan'' fra ''The New Arthurian Encyclopedia''. New York : Garland Publishing, 1991.</ref>

=== Tsjekkisk og tysk ===
En romanse på vers eksisterte på morsmålet i [[Tsjekkia]] fra 1200-tallet, basert på de tyske Tristan-diktene av Gottfried von Strassburg, Heinrich von Freiberg og Eilhart von Oberg. Det er den eneste kjente utgaven på vers av fortellingen på [[Slaviske språk|slavisk]] språk.<ref>Lacy, N. J. (''et al.''): ''Czech Arthurian Literature'' fra ''The New Arthurian Encyclopedia''. New York : Garland Publishing, 1991.</ref>

=== Italiensk ===
[[Fil:Aubrey Beardsley Beardsley - Isolde.jpg|thumb|right|[[Aubrey Beardsley]]: Isolde, illustrasjon i [[jugendstil]] for magasinet ''Pan'', Berlin, 1899-1900]]
Legenden om Tristan viste seg meget populær i [[Italia]]; det var mange ''cantari'', eller muntlige dikt som ble framført på torget i byene, eller om Tristan, eller som hyppig refererte til ham:

* ''Cantari di Tristano''
* ''Due Tristani''
* ''Quando Tristano e Lancielotto combattiero al petrone di Merlino''
* ''Ultime impresse e morte Tristano''
* ''Vendetta che fe messer Lanzelloto de la Morte di Mister Tristano''

Det eksisterte fire forskjellige versjoner av ''Prosa-Tristan'' i middelalderens Italia, de fleste er navngitt etter stedet hvor de ble skrevet eller biblioteket hvor de ble gjenfunnet:<ref>''The New Arthurian Encyclopedia''. Lacy, N. J. (''et al.''). New York : Garland Publishing. 1991.</ref>

* ''Tavola Ritonda''
* ''Tristano Panciaticchiano''
* ''Tristano Riccardiano''
* ''Tristano Veneto''

=== Belarusisk ===
Den [[belarusisk]]e (eller [[Litauisk|gammellitauiske]]) prosateksten ''Povest Trychane'' representerer den mest østlige spredningen av legenden, og ettersom den ble skrevet på [[1560-tallet]] er den betraktet av forskerne som den siste middelalderteksten (i henhold til tradisjonen) om Tristan eller kong Arthur.

Slektskapet til denne teksten går tilbake til ''Tristano Veneto'', [[Venezia]], som på denne tiden kontrollerte store deler av det geografiske området hvor det ble snakket serbokroatisk, noe som førte til fremveksten av større litterær aktivitet der enn i andre områder på [[Balkan]] i tidsperioden. Manuskriptet til ''Povest Trychane'' hevder å være oversatt fra et (tapt) [[serbisk]] mellomledd. Forskere antar at legenden må ha reist fra Venezia over byens kolonier på Balkan før den nådde fram til den siste utposten i øst.<ref>Kipel, Z.: ''The Byelorussian Tristan''. New York : Garland Publishing, c1988. ISBN 0-8240-7598-6</ref>

== Moderne verker ==
I lesningen av fortellingen om Tristan og Isolde og dens mange ulike versjoner kan man ha [[Umberto Eco]]s advarsel in mente: «hver gang man snakker om en drøm om middelalderen bør man først spørre hvilken middelalder man drømmer om».<ref>Eco, Umberto (1987): ''Travels in Hyperreality''. London  (Picador). Side 68 i hans essay «Dreaming of the Middle Ages» hvor Eco fører opp hele 10 forskjellige oppfatninger av middelalderen; «that  every time one speaks of a dream of the Middle Ages, one should  first ask which Middle Ages one is dreaming of».</ref>
=== Litteratur ===

På engelsk har fortellingen om Tristan lidd samme skjebne som middelalderens [[Britiske emner|britiske litterære emner]] generelt. Etter å ha blitt bortimot oversett i rundt tre århundrer kom det en renessanse for den opprinnelige arthurianske litteraturen, hovedsakelig fortellende vers, på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Tekstmaterialet om Tristan i denne tiden omfattet [[Alfred Tennyson]]s ''The Last Tournament'' (''Den siste turnering''), en av hans ''Idylls of the King''; [[Matthew Arnold]]s ''Tristram and Iseult''; og [[Algernon Swinburne]]s episke dikt ''Tristram of Lyonesse''. Etter [[den andre verdenskrig]] kom de fleste Tristan-tekster i form av prosaromaner eller noveller. Romanforfatteren [[Thomas Berger]] gjenfortalte historien om Tristan og Isolde i sin fortolkning av den arthurianske legenden fra [[1978]], ''Arthur Rex: A Legendary Novel''.

[[Arthur Quiller-Couch]], en forfatter fra Cornwall, begynte på romanen ''Castle Dor'', en gjenfortelling av Tristan og Isolde-myten i moderne omgivelser med en krovert i rollen som kong Mark, hans hustru var Isolde og en bretonsk løkselger som Tristan, handlingen plassert i «Troy», hans navn for hans hjemby [[Fowey]]. Boken ble etterlatt ufullført da Quiller-Couch døde i [[1944]], men den ble fullført i [[1962]] av [[Daphne du Maurier]] etter påtrykk fra Quiller-Couchs familie.

=== Musikk ===
[[Fil:Joseph Albert - Ludwig und Malwine Schnorr von Carolsfeld - Tristan und Isolde, 1865f.jpg|thumb|300px|Ludwig og Malvina Schnorr von Carolsfeld som Tristan og Isolde i Wagners operaversjon, 1865.]]
På 1800-tallet komponerte [[Richard Wagner]] operaen ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'', i dag betraktet som en av de mest innflytelsesrike musikkstykker fra dette århundret. I hans verk er Tristan portrettert som en fordømt romantisk figur.

Komponister fra 1900-tallet har også benyttet legenden, ofte med Wagnerske overtoner, i deres verker. [[Olivier Messiaen]] bygde sin ''Turangalila-symfoni'' rundt fortellingen. [[Hans Werner Henze]]s ''Tristan'' lånte fritt fra Wagners versjon foruten også gjenfortellingen av legenden.

=== Filmer ===
Fortellingen har også blitt tilpasset til filmmediet flere ganger.<ref>[http://www.imdb.com/find?q=Tristan%20and%20Isolde;s=tt Filmer med tittelen ''Tristan and Isolde''] fra [[Internet Movie Database]] ]</ref> Den tidligste var antagelig den franske filmen ''Tristan et Yseult'' fra [[1909]], en tidlig [[stumfilm]] basert på et resyme av fortellingen.<ref name="Harty">Harty, Kevin J.: «Arthurian Film», fra Camelot Project ved [[Universitetet i Rochester]] [http://www.lib.rochester.edu/camelot/acpbibs/harty.htm#iseult ''An Arthuriana / Camelot Project Bibliography'']</ref> Denne ble fulgt av en annen fransk film med samme tittel to år senere og som ga en særegen utvidelse av fortellingen. Her er det Tristans sjalu slave Rosen som lurer paret til å drikke kjærlighetsdrikken, deretter anklager dem overfor kong Mark. Kongen får medynk for de to elskede, men de begår selvmord uansett.<ref name="Harty" /> En tredje fransk stumfilm kom i [[1920]] som fulgte legenden ganske tett.<ref name="Harty" />

En av de mest roste og samtidig mest kontroversielle Tristan-filmer var ''[[Under evige stjerner (film)|Under evige stjerner]]'' ([[1943]]), regissert av [[Jean Delannoy]] (filmmanus av [[Jean Cocteau]]). Det er en samtidig gjenfortelling av fortellingen med en mann ved navn Patrice som Tristan som skaffer en hustru for sin venn Marke. Imidlertid lurer en ond [[dverg]] paret til å drikke en kjærlighetsdrikk, og den kjente handlingen gjentar seg.<ref name="Harty" /> Filmen ble innspilt i Frankrike under [[Vichy-regimet]], og elementer i filmen reflekterer [[nazisme|nazistisk]] ideologi med den vakre, blonde helten og heltinnen, og den stygge, semittiske dvergen. Ikke bare er dverger visuelt forskjellige, de er gitt en langt større rolle enn i de fleste fortolkninger av legenden; deres ondskapsfulle medvirkning lar det regne med ødeleggelser over de elskede, ganske likt slik nazistene framstile [[jøder]] som [[stereotyp]]er.

[[Fil:Kate Mulgrew in 2007.jpg|thumb|Kate Mulgrew spilte Isolde i Lovespell, her fra 2007]]
Den [[Spania|spanske]] filmen ''Tristana'' fra [[1970]] er kun delvis beslektet med Tristan-fortellingen. Rollen som Tristan er gitt til den kvinnelige figuren Tristana som er tvunget til å ta seg av sin aldrende onkel Don Lope, skjønt hun ønsker å gifte seg med Horacio.<ref name="Harty" /> Dette ble fulgt av en [[Avant-garde|avantgardisk]] fransk film, ''Tristan et Iseult'', i [[1972]], og den irske ''[[Lovespell]]'' fra [[1981]], med [[Nicholas Clay]] som Tristan og [[Kate Mulgrew]] som Isolde. Filmens høystemte patos slo ikke an blant publikum eller kritikerne.<ref name="Harty" /> Den populære tyske filmen ''Feuer und Schwert'' (''Ild og sverd'') hadde også premiere i 1981; den var svært nøyaktig i henhold til den opprinnelige fortellingen, men det tok ikke med underhandlingen av Isolde med de hvite hender fra Bretagne.<ref name="Harty" />

Den kjente franske filmregissøren [[François Truffaut]] overførte emnet til sin egen samtid med hans film ''[[Kvinnen i nabohuset|La Femme d'à côté]]'' (''Kvinnen i nabohuset, 1981''), mens den islandske filmen ''[[Ravnens skygge|Í skugga hrafnsins]]'' (''Ravnens skygge'', 1988) overførte figurene til middelalderens [[Island]], hvor Trausti og Isolde er begge krigere fra rivaliserende stammer som havner i konflikt da Trausti drepte høvdingen til Isoldes stamme, men en lokal biskop får til fred og arrangerer deres bryllup.<ref name="Harty" /> [[Bollywood]]-regissøren [[Subhash Ghai]] overførte fortellingen til dagens moderne [[India]] i musikalen ''[[Pardes]]'' fra [[1997]]. Den indisk-amerikanske Kishorilal var fosterfar for sin nevø Arjun. Til slutt ble Arjun sendt tilbake til India for å lokke den vakre Ganga til å bli brud for Kishorilals selviske og grunne sønn Rajiv. Arjun ble selv forelsket i Ganga, og fikk vanskeligheter med sin lojalitet til sin fetter og sin onkel. Den franske tegnefilmen ''Tristan et Iseut'' fra [[2002]] er en grovt omarbeidet utgave av fortellingen for et yngre publikum.

Den til nå nyeste filmen er den [[USA|amerikanske]] ''[[Tristan & Isolde]]'', produsert av [[Tony Scott]] og [[Ridley Scott]], skrevet av Dean Georgaris, regissert av [[Kevin Reynolds]], og har amerikanske [[James Franco]] og engelske [[Sophia Myles]] i henholdsvis den mannlige og kvinnelige hovedrollen. Filmen anstrenger seg for å gi en [[Realisme (litteratur)|realistisk]] framstilling av den opprinnelige fortellingen, som den følger rimelig nøye. Kjærlighetsdrikken er dermed ikke en del av handlingen, men filmen lider av en del historiske [[anakronisme]]r, som at irlenderne benytter [[vikingskip]] med seil, og en del særegenheter som at den irske kongen er den eneste som snakker engelsk med irsk [[aksent]].

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20090325234439/http://www.tristanandisolde.net/ Tristan and Isolde Information]
* [http://www.timelessmyths.com/arthurian/tristan.html Overview of the story], oversikt over fortellingen
* [https://web.archive.org/web/20070311011837/http://www.tristanandisolde.net/Literature/literature_B%C3%A9dier_cont.asp Bedier: Tristan and Iseult]
* [http://fr.wikisource.org/wiki/Tristan_(B%C3%A9roul) Béroul: Le Roman de Tristan]
* [http://fr.wikisource.org/wiki/Tristan_(Thomas_d'Angleterre) Thomas d'Angleterre : Tristan]
* [http://stavenhagen.net/GvS/Tris.html Gottfried von Strassburg: Tristan]
* [https://web.archive.org/web/20070927004148/http://www.nls.uk/auchinleck/index.html Avskrift og bilder fra Auchinleck-manuskriptet]
* [https://web.archive.org/web/20080310050030/http://www.rwagner.net/libretti/tristan/e-t-tristan.html ''Libretto'' for Wagners opera], både på tysk og engelsk
* [http://www.lib.rochester.edu/camelot/trismenu.htm Tristan-side fra Camelot Project]
* [http://www.lib.rochester.edu/camelot/trisbib.htm Bibliography of Modern Tristaniana in English]

{{Portal|Litteratur}}

{{Autoritetsdata}}

{{Anbefalt}}

[[Kategori:Litteratur fra middelalderen]]
[[Kategori:Kjærlighetsromaner]]
[[Kategori:Arthur-legenden]]
[[Kategori:Sagn]]