Redigerer Paris’ dom

[[Fil:Rubens_-_Judgement_of_Paris.jpg|høyre|thumb|400px|''Paris' dom'', [[Peter Paul Rubens]], ca. 1636 ([[National Gallery|National Gallery, London]])]]

'''Paris' dom''' er en fortelling fra [[gresk mytologi]]. Den var en av flere hendelsene som førte fram til at [[Trojakrigen]] ble utløst (og i senere versjoner av fortellingen til grunnleggelsen av [[Roma]]). Stridens gudinne [[Eris (gudinne)|Eris]] kastet et gulleple med inskripsjonen «Til den vakreste» inn blant [[De tolv olympiske guder|Olympens guder]], og tre av gudinne krevde den for seg selv: [[Hera]], [[Afrodite]] og [[Athene]], og da ingen ville gi seg, ble prins [[Paris (mytologi)|Paris]] av Troja valgt som en upartisk dommer. Hver av gudinne forsøkte å få Paris på sin side ved gi ham guddommelige løfter. I utgangspunktet kan Paris' dom virke som en [[idyll]]isk [[myte]], men dens konsekvenser var død og undergang.<ref name="Hjortsø_67"> Hjortsø, Leo (1998): ''Greske guder og helter'', Oslo: PAX, ISBN 82-530-2769-9, s. 67</ref> Episoden var et populært emne i [[Gresk kunst i antikken|gresk kunst]], og like mye i senere vestlig kunst fra [[renessansen]] og framover.

== Kilder ==
[[Fil:Le Jugement de Pâris, par Pierre-Auguste Renoir.jpg|thumb|[[Pierre-Auguste Renoir|Renoir]], 1908-1910]]

Som med mange mytologiske fortellinger er detaljene avhengig av kilden. Det er en kort hentydning til Paris' dom i [[Homer]]s ''[[Iliaden]]'' (24, 25-30), som viser at episoden med de påfølgende handlingene allerede var godt kjent for sitt publikum:

:''Alle de andre var villige straks; men det huet ei Hera,''
:''ikke Poseidon, ei heller den blåøyde Pallas Atene;''
:''og imot Priamos selv og hans folk for Paris' brøde,''
:''han som med hån lot gudinnene gå, da de gjestet hans fjellgård,''
:''medens han priste den ene som gav ham fordervelig vellyst.''<ref>Homer: ''Iliaden'', Oslo: Aschehoug 1980, oversatt av P. Østbye, s. 412-413, linjene 25-30</ref>

En bredere versjon er fortalt i ''[[Kypria]]'', et tapt verk innenfor [[Den episke syklus]], som kun fragmenter og et pålitelig sammendrag gjenstår av.<ref>Utkastet til [[Proklos]], gitt i sammendrag av [[Fotios I av Konstantinopel|Fotios]], finnes i engelsk oversettelse av Hesiod; Evelyn-White, Hugh G., red & overs. (1914): ''Hesiod, the Homeric Hymns, and Homerica'', London and Cambridge, Mass. (Loeb series), ny og revidert utgave i 1936.</ref> Senere skribenter som [[Ovid]]<ref>Ovid: ''Heroides'', 16.71ff, 149–152 og 5.35f</ref> [[Lukian]],<ref>Lukian: ''Gudesamtalerne'' 20</ref> [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]' ''Bibliotheca''<ref>''Bibliotheca'', Epitome E.3.2</ref> og [[Gaius Julius Hyginus|Hyginus]]<ref> Hyginus: ''Fabulæ'' 92</ref> gjenforteller fortellingen med skepsis, ironi eller populariserende agendaer. Fortellingen opptrer ordløs på [[Votivgave|votivbrystet]] i [[elfenbein]] og [[gull]] til den [[korint]]iske tyrannen [[Kypselos]] ved [[Olympia (Hellas)|Olympia]] på 600-tallet f.Kr. Den er beskrevet av [[Pausanias (geograf)|Pausanias]]:

:''... Hermes brakte til Aleksandros (et annet navn for Paris), sønn av Priamos, gudinnene hvis skjønnhet han skal bedømme, inskripsjonen på dem var: «Her er Hermes, som viser til Aleksandros at han kan mekle angående deres skjønnhet, Hera, Athene og Afrodite.»''<ref> Pausanias: ''Beskrivelse av Hellas'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Paus.+5.19.5 5.19.5].</ref>

Dette emnet var favorisert av greske malere av [[rødfigurvaser]] så tidlig som 500-tallet f.Kr.,<ref> Kerenyi, Karl (1959), fig. 68.</ref> og forble et populært emne i gresk og romersk kunst, før det fikk fornyet popularitet i [[renessansen]], ikke minst i muligheten for å framstille tre nakne kvinner.

== Mytens fortelling ==
[[Fil:Botticelli-Juicio-de-Paris.jpg|thumb|400px|[[Sandro Botticelli]], ca. 1485-1488. Dette er en av de svært få versjoner hvor alle tre gudinnene er fullt påkledd.]]
Det er fortalt<ref> En syntetisert redegjørelse sammensatt fra flere kilder, Leo Hjortsø, Karl Kerenyi, og Robert Graves, se litteraturlisten.</ref> at [[Zevs]] holdt et gjestebud i feiringen av bryllupet til [[Pelevs]] og [[Thetis]] (foreldrene til [[Akilles]]). Imidlertid at hadde [[Eris (gudinne)|Eris]], stridens og ufredens gudinne, ikke blitt invitert da det var sannsynlig at hun ville gjøre selskapet utrivelig for alle. Rasende over denne irettesettelsen kom Eris likevel til selskapet og med seg at hun et gulleple fra [[hesperidene]]s hage. Hun tok sin hevn ved å trille gulleplet inn blant bryllupsgjestene. På eplet hadde hun skrevet «Til den vakreste» (καλλίστῃ, ''kallistēi'').<ref name="Hjortsø_67"/>

[[Fil:Joachim Wtewael - The Judgment of Paris (1615).jpg|thumb|left|[[Joachim Wtewael]], ca. 1615, gudenes bryllupsfest i bakgrunnen.]]
Tre av gudinnene var ikke i tvil om at de var den vakreste av alle: [[Hera]], [[Athene]] og [[Afrodite]], og ropte «Det er til meg!» Da de ikke kom til enighet, og ingen av dem ville gi seg, gikk de til Zevs og krevde at han skulle bestemme hvem av dem som var den vakreste. Selv han, himmelguden, var motstrebende til favorisere noen av dem. Han erklærte at en dødelig, prins [[Paris (mytologi)|Paris]] av Troja, skulle dømme i denne sak ettersom han hadde vist eksemplarisk rettferdighet i en strid hvor Ares i skikkelse av en okse hadde tevlet horn mot horn med Paris' egen prisvinnende okse, og gjeterprinsen hadde uten å nøle belønnet vinnerkransen til guden.<ref> [https://archive.org/details/ExcidiumTroiae Rawlinson Excidium Troie]</ref><ref name="Graves_632"> Graves, Robert (2011): ''The Greek Myths'', Penguin, s. 632</ref>

Med Hermes som deres veiviser badet de tre gudinnene i kildevannet til [[Idafjellet]], og deretter møtte de Paris i det øyeblikk som er fortellingens kjerne. Han gjetet kyrne på Gargaros, den høyeste toppen på Idafjellet. De overrakte ham gulleplet og Zevs ordre, som han tok imot under tvil: «Hvordan kan jeg, en enkel gjeter, være mekler i guddommelig skjønnhet?» Han ba om at hvis han kom med en avgjørelse måtte de to tapende gudinnene akseptere hans beslutning, og ikke hevne seg på ham. Alle tre gikk med på denne betingelsen.<ref name="Graves_632"/> Paris spurte om han kunne se all deres skjønnhet uhindret av deres kleder, og Hermes forsikret ham om at som dommer var det han som bestemte reglene. De møtte ham i all sin skjønnhet, en etter en, og hver av dem forsøkte å overtale ham til å la avgjørelsen falle til deres fordel.<ref name="Graves_633"> Graves, Robert (2011): ''The Greek Myths'', Penguin, s. 633</ref> Først kom Hera, snurret rundt og lot samtidig falle ord om at hun ville gjøre ham til konge av Europa og Asia; deretter kom Athene, viste seg fram og samtidig lovte at hun kunne tilby ham visdom og dyktighet i krig; og til sist kom Afrodite, kjærlighetens gudinne fram til ham i all sin prakt, for hun hadde [[khariter|kharitene]] og [[horaer|horaene]] til å framheve hennes sjarm med blomster og sang<ref>I henhold til ''Kypria'', sitert av [[Athenagoras av Athen]]</ref> og samtidig lot hun ham forstå at hun kunne tilby ham den vakreste av alle dødelige kvinner til å bli hans.<ref> [[Evripides]]: ''Andromake'', l.284; ''Helena'', l. 676</ref> Det var ingen annen enn [[Helena|den skjønne Helena]], i henhold til [[gresk mytologi]] en datter av [[Zevs]] og [[Leda]], hustru av kong [[Menelaos]]. Paris aksepterte Afrodites gave og belønnet henne med gulleplet. At Helena var gift spilte ingen rolle for Afrodite, og heller ikke for Paris. Med Helenas hjerte fikk han også grekernes fiendskap og samtidig også Hera, som ikke glemte dette nederlaget. Helena fulgte Paris tilbake til Troja, og grekerne gikk til krig for å få Helena tilbake, og historien om Paris' dom er således den mytologiske grunnlaget for [[den trojanske krig]].<ref name="Hjortsø_67"/>

[[Fil:Cornelis Cornelisz. van Haarlem - The Judgment of Paris - WGA05252.jpg|thumb|left|upright|''Paris dom'', [[Cornelis Cornelisz van Haarlem]], ca. 1628.]]
[[Fil:Histoires de Troyes. Judgement of Paris.jpg|thumb|upright|Minatyr i ''Histoires de Troyes'', ca. 1495]]
Myten, eller egentlig en [[mytem]], om Paris' dom har gitt kunstnere muligheten til avbilde en form for skjønnhetstevling mellom tre vakre, nakne kvinner, men fortellingen har, i det minste siden Evripides' dramaer, blitt et valg mellom de skjebnesvangre gavene som hver av gudinnene legemliggjorde. Bestikkelsen er et senere og [[ironi]]sk ingrediens i den opprinnelige fortellingen.

I henhold til en tradisjon foreslått av Alfred J. Van Windekens,<ref> Alfred J. Van Windekens i ''Glotta'' '''36''' (1958), s. 309-311.</ref> var det objektivt sett Hera, en eldre fruktbarhetsgudinne, som Homer omtaler som «den kvigeøyede», som var den vakreste, og ikke Afrodite. Imidlertid var Hera, navnet betyr antagelig ««herskerinne»»,<ref name="Hjortsø_45"> Hjortsø, Leo (1998): ''Greske guder og helter'', s. 45</ref> gudinne for blant annet den ekteskapelige orden og for forsmådde hustruer. Hun ble ofte framstilt som den arrige, sjalu hustruen til den evige utro ektefelle og som jevnlig rømte fra henne for å ligge med andre kvinner, men det var hun som var Zevs' utvalgte. Hera hadde troskap og dyd og sørget for å være beskjeden da Paris inspiserte henne. Afrodite var objektivt sett ikke like vakker, men hun var kjærlighetens og seksualitetens gudinne som hadde de evner som trengtes for å overtale en mann og således kunne få Paris dit hun ville. Athenes skjønnhet er sjelden kommentert, kanskje for at hun eide krigens makt som antikkens grekernes mente overgikk hennes kvinnelige kvaliteter. Hennes raseri over å tape tevlingen fikk henne til å stille seg på grekernes side i kampen mot Paris og Troja, en nøkkelhendelse i Trojakrigens vendepunkt.<ref>[http://www.theoi.com/Olympios/JudgementParis.html «Judgement of Paris»], ''Theoi.com''</ref>

== Kunsten i renessansen ==
[[Fil:Hans von Aachen - Pallas Athena, Venus and Juno.jpg|thumb|left|Paris dom, [[Hans von Aachen]], ca. 1593.]]
[[Fil:Urteil_des_Paris.jpg|thumb|[[Marcantonio Raimondi]] etter Raphael, ca. 1515-1516]]
Emnet Paris' dom ble populært for kunstnerne fra [[senmiddelalderen]] og framover. Alle de tre gudinnene ble vanligvis framstilt nakne, skjønt i den antikke kunsten var det kun Afrodite som noen gang ble framstilt uten tøy, og selv hun kunne være påkledte.<ref> Bull, Malcolm (2005): ''The Mirror of the Gods'', s. 346-347</ref> Muligheten til å ha en mytologisk unnskyldning for å framstille tre nakne kvinner var uten tvil en stor del av motivets tiltrekning. Det ble framstilt på [[Illuminerte bokstaver|illuminerte]] manuskripter, og var populært i dekorativ kunst, inkludert italienske utsmykkede blekkhus fra [[1400-tallet]] og andre verker i ''[[majolika]]'' (tynt, dekorert keramikkfat) og ''[[cassone]]'' (dekorerte bryllupskister).<ref> Bull, Malcolm (2005): ''The Mirror of the Gods'', s. 345</ref> Som et emne for staffelimaleri var det mer vanlig i nordlige Europa, skjønt [[Marcantonio Raimondi]] gravering fra ca. 1515 var antagelig basert på en tegning av [[Rafael]], og benyttet som en komposisjon avledet fra romersk sarkofag. Den var meget innflytelsesrik framstilling som gjorde Paris' [[frygisk lue]] til en fast gjentagelse i de fleste senere versjoner.<ref> Bull, Malcolm (2005): ''The Mirror of the Gods'', s. 346</ref>

[[Lucas Cranach den eldre]] hadde en særskilt forkjærlighet for emnet og malte det mange ganger, minst 22 utgaver,<ref> Nickel, Helmut (1981): [https://www.jstor.org/stable/1512772?seq=1#page_scan_tab_contents «The Judgment of Paris» by Lucas Cranach the Elder: Nature, Allegory, and Alchemy] i: ''Metropolitan Museum Journal'' '''16''', DOI: 10.2307/1512772, s. 117-129</ref><ref> [http://www.metmuseum.org/art/collection/search/436037 The Judgment of Paris], ''The Met Museum''</ref><ref> [http://trojanwarpodcast.com/episode-4-the-judgement-of-paris/ Episode 4 «The Judgement of Paris»], ''Trojan War Podcast''</ref> og motivet var særlig attraktivt for nordeuropeiske [[Manierismen|manieristiske]] malere. [[Rubens]] malte flere komposisjoner av dette motivet ved ulike tidspunkter i sin karriere. [[Antoine Watteau|Watteau]] og [[Angelica Kauffmann]] var blant de som også utforsket dette emnet på [[1700-tallet]]. Paris' dom ble malte hyppig av [[Akademisk kunst|akademiske kunstnere]] på [[1800-tallet]], og mindre ofte av deres mer progressive samtidige som [[Pierre-Auguste Renoir|Renoir]] og [[Paul Cézanne|Cézanne]]. Senere kunstnere som har malt dette mytologiske motivet er blant annet [[André Lhote]], [[Enrique Simonet]] ([[Dommen over Paris (maleri)|''El Juicio de Paris'']], 1904)<ref> [http://www.museosdeandalucia.es/culturaydeporte/museos/MMA/visitavirtual/h00/h0303.html «El juicio de Paris»] {{Wayback|url=http://www.museosdeandalucia.es/culturaydeporte/museos/MMA/visitavirtual/h00/h0303.html |date=20130921011402 |df=iso }}, ''Museosdeandalucia.es'' </ref> og [[Salvador Dalí]].

== Bilder ==

=== Malerier ===
<gallery class="center">
File:Niklaus Manuel Deutsch 002.jpg |[[Niklaus Manuel]], ca. 1520
File:Lucas cranach judgement of paris.jpg |[[Lucas Cranach den eldre]], ca. 1528
File:Lucas Cranach the Elder - Judgment of Paris.jpg |Lucas Cranach den eldre, ca. 1530
File:El juicio de Paris-El jui de Paris-Joan de Joanes.jpg |Joan de Joanes, omtrentlig 1523-1579
File:Frans Floris - The Judgment of Paris - WGA07945.jpg |[[Frans Floris]], ca. 1548
File:Frans Floris - The Judgment of Paris - WGA7946.jpg |[[Frans Floris]], ca. 1550s
File:Hans von Aachen - Le jugement de Paris.jpg |[[Hans von Aachen]], ca. 1588
File:The Judgement of Paris.jpg |[[Hendrick van Balen]] den eldre, ca. 1599
File:Joachim Wtewael - The Judgment of Paris - WGA25906.jpg|[[Joachim Wtewael]], ca. 1605
File:Peter Paul Rubens - The Judgement of Paris - WGA20277.jpg |[[Peter Paul Rubens]], 1606
File:Peter Paul Rubens - The Judgment of Paris - WGA20307.jpg |[[Peter Paul Rubens]], 1625
File:Peter Paul Rubens 115.jpg |[[Peter Paul Rubens]], 1638-1639
File:Claude Lorrain (1600 - 1682), The Judgment of Paris, 1645-1646, oil on canvas. National Gallery of Art, Washingto.jpg |[[Claude Lorrain]], ca. 1645-1646
File:Carel van Savoyen - The judgement of Paris.jpg |[[Carel van Savoyen]], ca. 1650-1660
File:Luca Giordano - Judgment of Paris - WGA9011.jpg |[[Luca Giordano]], mellom 1681 og 1683
File:The Judgement of Paris by Adriaen van der Werff.jpg |[[Adriaen van der Werff]], ca. 1716
File:Michele rocca - o julgamento de paris 014.JPG |[[Michele Rocca]], mellom 1710 og 1720
File:Jean-Antoine Watteau - Le jugement de Pâris.jpg|[[Antoine Watteau]], 1720
File:Anton Raphael Mengs 001.jpg|[[Anton Raphael Mengs]], ca. 1757
File:François-Xavier Fabre - The Judgment of Paris.jpg|[[François-Xavier Fabre]], ca. 1808
File:Guillaume Guillon Lethière - The Judgment of Paris.jpg|[[Guillaume Guillon Lethière]], ca. 1812
File:Joseph Hauber Das Urteil d Paris (1).jpg |Joseph Hauber, ca. 1819
File:The Judgement of Paris by Jean Baptiste Regnault.jpg |[[Jean-Baptiste Regnault]], ca. 1820
File:Picou, Henri Pierre - The Judgement of Paris - 19th century.jpg |[[Henri-Pierre Picou]], 1824-1895
File:Paul_C%C3%A9zanne_216.jpg | [[Paul Cézanne]], 1862-1864
File:Anselm Feuerbach - Das Urteil des Paris.jpg|[[Anselm Feuerbach]], 1869-1870
File:Max Klinger 002.jpg |[[Max Klinger]], 1886-1887
File:Enrique Simonet - El Juicio de Paris - 1904.jpg|[[Dommen over Paris (maleri)|''El Juicio de Paris'']] av [[Enrique Simonet]], 1904 ([[Museo de Málaga]])
File:Eduard Lebiedzki Urteil des Paris.jpg|Eduard Lebiedzki, 1906
File:Eduard Veith Urteil des Paris.jpg|Eduard Veith, 1925
</gallery>

=== Mosaikk ===
<gallery class="center" heights=190px widths=190px>
File:P1170845_Louvre_jugement_de_P%C3%A2ris_Ma3443_rwk.jpg|Ukjent, 115–150, Louvre Museum (Ma 3443)
File:Détail_de_la_mosaïque_de_sol_dite_le_Jugement_de_Pâris_04.jpg|Ukjent, 115–150, detalj, Louvre Museum (Ma 3443)
</gallery>

=== Skulpturer og tegninger ===
<gallery class="center" heights=190px widths=190px>

Fil:Mirror Judgement of Paris Louvre Bj1734.jpg|Baksiden av et [[Etruskisk kunst|etruskisk]] speil av bronse, 300-200-tallet f.Kr. (Louvre)
Fil:Julgamento-de-páris.jpg|''Paris' dom'', [[Capodimonte porselensfabrikk]], [[Kapitolmuseene]], [[Roma]]
Fil:Willem Isaacsz. van Swanenburg - The Judgment of Paris - WGA21988.jpg|[[Willem Isaacsz Swanenburg|Willem Isaacsz van Swanenburg]], c. 1609
Fil:Hering Urteil des Paris um 1529.jpg |Dorman Hering, ca. 1529
Fil:Nymphenburg Paris Venus Juno Minerva-1.jpg|Statuer med Paris, Venus, Juno og Minerva i Schlosspark Nymphenburg, München, 1804-1807

</gallery>

== Dramatisering ==
[[Fil:Lucas Cranach d. Ä. - The Judgment of Paris - WGA05629.jpg|thumb|left|upright|Paris' dom av [[Lucas Cranach den eldre]], mellom 1512 og 1514.]]
[[Fil:Angelica Kauffman - El juicio de Paris.jpg|thumb|[[Angelica Kauffmann]], 1770-1797.]]
Myten har blitt grunnlag for en [[opera]], ''The Judgement of Paris'', med en [[libretto]] av [[William Congreve]] som ble satt til musikk av fire [[Barokkmusikk|barokkomponister]] i London: [[John Weldon (musiker)|John Weldon]], [[John Eccles (komponist)|John Eccles]], [[Daniel Purcell]] og [[Gottfried Finger]], som en del av musikktevling i 1700-1701.<ref>[http://www.resonusclassics.com/the-judgment-of-paris «Daniel Purcell: The Judgment of Paris»] {{Wayback|url=http://www.resonusclassics.com/the-judgment-of-paris |date=20160914143950 }}, ''Resonus Classics''</ref><ref> [http://operaatchilmark.weebly.com/about-the-judgment-of-paris.html «About Eccles – The Judgment of Paris»], ''Opera at Chilmark''</ref> [[Thomas Arne]] komponerte et meget vellykket stykke til den samme libretto i [[1742]]. Operaen ''Le Cinesi'' («Kinesiske kvinner») av [[Christoph Willibald Gluck]] (1754) konkluderte med en [[ballett]], Paris' dom, sunget av en vokalkvartet. [[Francesco Cilea]]s opera fra 1902, ''Adriana Lecouvreur'' består også av en ballettsekvens med samme tema.

Romanforfatteren [[Gore Vidal]] navnga og baserte sin bok fra [[1952]], ''The Judgment of Paris'', etter denne historien.

Paris' dom var gjort ''burlesque'' (i betydningen et litterært, dramatisk eller musikalsk verk som hadde til hensikt skape latter ved å karikere et seriøst verk)<ref> [http://www.oed.com/view/Entry/24999 «Burlesque»], ''Oxford English Dictionary'', Oxford University Press</ref> i musikalen ''The Golden Apple'' (1954). I dette er de tre gudinnene blitt redusert til tre husmødre i en småby i den amerikanske [[USAs delstater|delstaten]] [[Washington]]. De spør Paris, en reisende selger, om å bedømme kakene de har bakt til et kirketreff. Hver av kvinnene (borgermesterens kone, skolelæreren, og ekteskapskobleren) appellerer til Paris som til sist velger ekteskapskobleren. Hun kobler ham sammen med Helen, byens tøs, som stikker av med ham.

I den amerikanske TV-serien ''Helen of Troy'' (2003) opptrer Paris' dom, men kun kortvarig og kun Hera og Afrodite tilbyr bestikkelser. Alle de tre gudinnene er tekkelig kledt. Afrodite gir Paris en visjon av Helena (Helen), mens hun får en gjensidig visjon av ham.

I TV-serien ''Hercules: The Legendary Journeys'' (1995-1999) er denne skjønnhetstevling noe endret med at Afrodite og Athene er med, men den tredje gudinnen er Artemis framfor Hera. Gulleplet er blitt til en gave fra Afrodite med den magiske evnen at det kan gjøre enhver dødelig kvinne bli forelsket i den mann som holder eplet. Den andre betydelige endringen er at både dommeren og gudinnene opptrer i badedrakt.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bull, Malcolm (2005): ''The Mirror of the Gods, How Renaissance Artists Rediscovered the Pagan Gods'', Oxford UP, 2005, ISBN 0-19-521923-6.
* Graves, Robert (2011): ''The Greek Myths'', Penguin, ISBN 978-0-241-95274-0.
* Hjortsø, Leo (1998): ''Greske guder og helter'', Oslo: PAX, ISBN 82-530-2769-9.
* Kerenyi, Karl (1959): ''The Heroes of the Greeks'', vii: «The Prelude to the Trojan War», s. 308ff.

== Eksterne lenker ==
{{commons category|Judgement of Paris|Paris' dom}}
*[http://www.gutenberg.org/etext/4928 ''Bulfinch's Mythology'' av Thomas Bulfinch], e-bøker


{{Autoritetsdata}}
[[el:Πάρις#Η «Κρίση του Πάρι»]]

[[Kategori:Den trojanske krig]]
[[Kategori:Gresk mytologi]]