Redigerer Ballade

{{andrebetydninger}}
[[Fil:Maria Wiik - Ballad.jpg|thumb|Maria Wiik, «Ballade» (1898).]]
[[Fil:Peire Rogier.jpg|thumb|[[Trubadur]] hentet fra et miniatyrmaleri i et fransk 1200-talls [[manuskript]] om trubadurmusikk.]]
'''Ballade''' (av italiensk: ''balata'' «liten dans») var fra 1200-tallet og helt innpå 1600-tallet en dansevise, frem til dans til instrumentalmusikk avløste sangdansen i [[Norden]], unntatt [[Færøyene]] der sangdansen holdt seg. Det synes klart at den kunstferdige [[skaldediktning]]en snart måtte vike, da balladenes enklere stil med [[enderim]] og friere [[rytme]] vant innpass. Balladens hjemland var Frankrike, og fenomenet fant trolig vei til Norden over Storbritannia.<ref>[[Olav Bø]]: «Folkediktinga», ''Norsk litteraturhistorie'' bind 2 (s. 452-53), Cappelen, 1974, ISBN 82-02-02993-7</ref> Balladen ble snart fellesnordisk gods, slik at det er nedskrevet 200 middelalderviser i Norge, hvorav 150 også er kjent fra Danmark og flere enn 100 fra Sverige. Balladen om [[Holger Danske]] og Burmann som pussig nok opprinnelig var norsk, er best bevart i svensk versjon. Bare [[Island]] gikk sine egne veier, der man foretrakk en tradisjon kjent som ''rimur''. <ref>Olav Bø: «Folkediktinga», ''Norsk litteraturhistorie'' bind 2 (s. 451)</ref>  
{{referanseløs}}
[[Fil:William IX of Aquitaine - BN MS fr 12473.jpg|thumb|left|[[Trubadur]] fra fransk 1200-talls manuskript om trubadurmusikk.]]
== Historikk ==
«Ballade» har rot i det [[provençalsk]]e [[verb]]et ''ballare'', «å danse», og man regner med at balladens opprinnelse er å finne rundt [[Provence]]. Balladen er nevnt i franske kilder fra 1228 og omtales da som ny og moderne. Sannsynligvis oppsto balladen rundt 1220. Balladen ble populær som underholdning ved det franske hoffet, og derfra ble den spredt til andre høviske miljøer rundt om i Europa. Den ble dessuten spredt til alle lag av folket. I Frankrike overtok etter hvert ''chanson de gueste'' i høyere samfunnslag. ''Chanson de gueste'' var mer av en poserende tradisjon, der den enkelte utøver, [[trubadur]]en, kunne briljere. Balladen ble nå omtalt som ''chanson de populaire'', da tradisjonen ble dyrket og videreformidlet på folkemunne.

== Fellestrekk==
Balladen fikk en noe ulik utforming i forskjellige språkområder, og det skilles i dag mellom sju balladeområder: [[Skandinavia]], [[Balkan]], engelskspråklig område, tyskspråklig område, romansk språkområde, vestslavisk språkområde og stor-russisk språkområde. Rikest og viktigst er Skandinavia med rundt 700 balladetyper.<ref>Alver, Brynjulf; Tolgensbakk, Ida: «ballade - episk folkevise» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 23. januar 2024 fra [https://snl.no/ballade_-_episk_folkevise]</ref> 
Felles for samtlige ballader uansett språkområde, er at de er episke, dvs. fortellende, som regel med dramatiske virkemidler og [[lyrisk]]e innslag. Balladene er overlevert som anonym diktning. Man regner med at det har vært spesifikke balladediktere som i utgangspunktet har skapt den enkelte ballade. Stoff til de ulike balladefortellingene kom fra eldre tekstmateriale som [[heltediktning]], [[roman]]er, [[krønike]]r, [[legender]], [[eventyr]] og bibelske fortellinger. Allerede på et tidlig tidspunkt ble balladeforma også brukt til å dikte om samtidige begivenheter, jfr [[skillingsvise]]ne.

Tekstene inneholder ofte faste poetiske vendinger som gir balladene formelpreg. Det benyttes gjerne vandrestrofer som kan gjenfinnes (med variasjoner) i vidt forskjellige ballader. Variantstrofer, dvs. at samme innhold gjentas med nytt enderim, er også typisk for sjangeren. I mange balladeområder kan strofene ha [[omkved]] eller andre former for gjentakingslinjer, noe som antyder at de har vært sunget i vekselsang mellom en forsanger som har framført selve strofen, mens de øvrige har falt inn som et kor på repetisjonsdelene. Balladestrofen har hatt til dels ulik utforming innafor de forskjellige balladeområdene. Vanligst har vært to- eller firelinja [[strofe]]r med eller uten omkved og med [[rim|enderim]]. Rimet kan være helrim eller [[assonans]].
[[Fil:Beatriz de Dia - BN MS12473.jpg|thumb|left|Kvinnelig trubadur fra fransk 1200-talls manuskript trubadurmusikk.]]
== Sju balladeområder ==
===Det romanske balladeområdet===
Balladen var på 1200-tallet et populært tidsfordriv i franske hoffkretser. Både to- og firelinja strofer har vært i bruk; mest vanlig har tolinja strofe med omkved vært, mens den firelinja oftest var uten omkved. En ballade som er kjent i Norge som ''[[Olav Liljekrans]]'', stammer sannsynligvis fra balladens tidligste periode i Frankrike.

Ettersom tida gikk, ble balladen upopulær i toneangivende kretser, men ivaretatt av menigmann. Balladen ble nå noe nedsettende omtalt som ''chansons populaires'' av overklassen i det standsdelte Frankrike – dette som kontrast til ''chansons de gueste'' – som nå ble dyrket i høyere kretser.

I Spania brukte en ikke betegnelsen ballade, men ''[[romance]]''.
[[Fil:The-Twa-Corbies.jpg|right|thumb|[[Arthur Rackham]]s illustrasjon til den engelske balladen ''The Twa Corbies''.]]
===Det britiske balladeområdet===
En kjenner ca. 300 engelske ballader. Balladen kom til England i og med de tette båndene mellom det franske og britiske hoffet i den aktuelle tidsepoken. England tok etter Frankrike i mangt og mye. De hadde gjennom flere generasjoner pratet [[anglonormannisk]] ved det engelske hoffet, det vil si en slags fransk med britisk svip. Franskorienteringen førte til at balladen kom til det engelske hoffet i siste halvdel av 1200-tallet. Mange engelske ballader bygger direkte på franske forløpere. Andre henter stoff fra franske romaner. Det ble også skapt ballader over engelske romaner og eldre krøniker. [[Kong Arthur]] og hans riddere har vært populært stoff; en annen gjennomgangsfigur er [[Robin Hood]]. En annen gruppe ballader er de religiøse ''[[carol]]s'' som svarer til den nordiske undergruppen av ballader som kalles [[legende]]viser.

Engelske ballader har oftest firelinja strofer uten omkved, men det finnes også en del med tolinja stofe og omkved. De engelske er ofte lengre enn de franske; 50 strofer er ingen sjeldenhet. En kuriositet i sammenhengen er at det ser ut til at det har kommet en og annen ballade fra det nordiske balladeområdet til De britiske øyer. ''The Twa Sisters'' eller ''Binnorie'', i Norge kjent som ''[[De to søstre]]'', er trolig opprinnelig en norsk ballade.

I [[Skottland]] har balladedikterne hatt en forkjærlighet for fortellinger med overnaturlig tilsnitt – tilsvarende de naturmytiske visene i Norden.
[[Fil:Hjertebogen.jpg|thumb|''Hjertebogen'' oppbevart ved ''[[Det Kongelige Bibliotek]] i [[København]].]]
===Det nordiske balladeområdet===
:Se spesialartikkel: [[Middelalderballade]]
Det nordiske balladeområdet omfatter Danmark, Sverige med det svenskspråklige Finland, Norge, Island og Færøyene. Ingen steder har balladen vært så populær som i Norden; herfra kjenner en ca. 700 ulike balladetyper med opptil mange hundre varianter av hver enkelt type. Danmark utgjør det rikeste delen av tradisjonsområdet med 540 ballader, Norge har 220 og Sverige 250. Mange viser finnes i ulike varianter i flere nordiske land.
[[Fil:Faroe stamp 390 the ballad of the harp.jpg|right|thumb|[[Frimerke]] med motivet ''[[De to søstre]]'', en ballade utbredt i hele Norden og på De britiske øyer.]]
Utpå 1500-tallet våknet en [[antikvarisk verdi|antikvarisk interesse]] hos [[adel]] og overklasse, ikke minst for gammel diktning på [[morsmål]]et. Dette gjaldt også [[Christian 3.]]s [[hoff]] i [[København]], og i årene 1553-55 ble ''Hjerteboken'' skrevet,<ref>[https://cst.dk/dighumlab/duds/DFK/Dorthe/html/Hjertebogen.htm Ballade i ''Hjerteboken]</ref> den eldste håndskrevne viseboken som er bevart med nordiske ballader. Navnet skyldes at den ble klippet slik at den danner et hjerte når den åpnes. Alle de 83 tekstene er kjærlighetsballader, og alle, unntatt én, er skrevet med samme håndskrift.<ref>[https://web.archive.org/web/20130907033357/http://wayback.kb.dk:8080/wayback-1.4.2/wayback/20100107153228/http://www2.kb.dk/elib/mss/treasures/mss/thott_1510.htm ''Hjerteboken'',] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref> Slike visebøker kom på moten, og utover 1500- og 1600-tallet ble det skrevet mange i Norden, blant annet av adelsdamen Vibeke Bild<ref>[https://www.bokselskap.no/boker/30ballader/innledning Vibeke Bild, ''bokselskap.no]</ref> (1597–1650) som vokste opp i [[Agder]], der slektninger av henne som Predbjørn Bild (1589—1602)<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Om_Peder_Clauss%C3%B8n_Friis_og_hans_Skrifter/2 «Predbjørn Bild», ''Wikisource]</ref> holdt [[Lister len]]. Det er liten tvil om at Vibeke hadde fått en norsk Ivar Elison-vise<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «Ivar Elison» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 8. januar 2024 fra [https://snl.no/Ivar_Elison]</ref> i hende, og hun oversatte de norske kjempevisene til et norsk-preget dansk og utbroderte dem til episke «romanviser». Vibeke Bilds tekst, «Iver Jarlens Søn», ble trykt i ''[[Danmarks gamle Folkeviser]]''.<ref>Braadland: ''Balladesongarar og balladeinnsamling på 1800-talet'' (s. 93-94)</ref>

På 1580-tallet fylte [[Anders Sørensen Vedel]] fire håndskrifter med folkeviser han hadde samlet. I 1591 utga han ''Et Hundrede udvalde danske Viser'', som han delvis hadde restaurert og dermed gjort mer lesbare, men også minsket deres vitenskapelige verdi. Innsamlingsarbeidet foregikk stort sett blant bønder, og alt på 1600-tallet ble det klart at tradisjonen var sterkt svekket. I Sverige anbefalte [[Gustav II Adolf]] en landsomfattende innsamling av fortidsminner, inkludert ballader. Interessen avtok på 1700-tallet, men våknet til live igjen med [[romantikken]]. Nå kom folkevisen til heder og ære, og så sent som rundt 1950 kunne [[Sveriges radio]] gjøre opptak. Rikeste funnsteder var svenskspråklige deler av Finland. I Norge pågikk systematiske opptegnelser på 1840-tallet, med rikeste funn i Telemark.<ref>[[Lennart Breitholtz]]: «Den yngre middelalder i Norge», ''Epoker og diktere'' bind 1 (s. 204-05), Gyldendal, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6</ref> 

En viktig samling av håndskrevne folkeviser skriver seg fra Margrethe Lange som trolig eide den fra 1583 til sin død i 1622. Den gikk videre Brahe-familien via hennes ektemann, Knud Brahe. Hans etterkommer [[Karen Brahe]] (1657-1736) fikk den imidlertid fra sin morfars søster, boksamleren Anne Gøye (1609-81). Den ugifte Karen Brahe stiftet i 1716 et adelig frøkenkloster i [[Odense]], der hun tenkte seg at åtte ugifte adelsdamer skulle bo og studere. Her fantes flere viktige folkevisehåndskrifter, og samlingen er det eneste privatbiblioteket fra den tid som er bevart for ettertiden, i dag oppbevart ved landsarkivet i Odense.<ref>Pedersen, Vibeke A.: «Folkevisernes kilder» i ''Dansk litteraturs historie'' på lex.dk. Hentet 8. januar 2024 fra [https://dansklitteraturshistorie.lex.dk/Folkevisernes_kilde]</ref> 

Den svenske balladeforskeren [[Bengt R. Jonsson]] har påpekt at nordiske hoffkretser fra 1100-tallet hadde en uttalt orientering mot fransk kultur. Han mener balladen kom til Norden mot slutten av 1100-tallet fra det [[normannisk]]e hoffet i England. Den nordiske balladen utviklet seg rundt år 1300 av svenske og norske diktere ved det norske hoffet. Jonssons balladeteori faller sammen med tanker [[Knut Liestøl]] framsatte i sin [[doktoravhandling]] ''Norske trollviser og norrøne sogor'' fra 1915. Balladestrofer, omkvedslinjer og [[veggmaleri]]er tyder på at det ble danset til balladene, ikke minst langdansen på Færøyene. Samtidig ser det ut til at balladen allerede fra tidlig tid ble formidlet som rein fortellertradisjonen, slik balladen utenfor Færøyene stort sett er overlevert opp til i dag.

====Kjempeviser====
Et norsk bidrag til balladene, trolig oppstått på 1300-tallet, er kjempevisen som skiller seg fra riddervisen ved en mer folkelig stil; ridderens dyster er her rene [[slagsmål]], og tonen kan være burlesk. I kjempevisen er motstanderen ofte et [[troll]] eller dumme [[jotne|riser]], slik som i [[eventyr]]ene. «Holger Danske og Burmann» finnes både i en fornem dansk adelsversjon og i en folkelig-burlesk svensk versjon. Kjempevisen henter også motiver fra [[eddakvede]] og [[fornaldersaga]]er, noe som fikk tidlige folkeminnesamlere til å regne kjempevisene som svært gamle; og derfor er den første balladen som presenteres i ''Danmarks gamle Folkeviser'', visen «Tord af Hafsgaard», egentlig [[Trymskvadet]] omskrevet til visetekst, den eneste gudemyten som er gjenfortalt i en ballade.<ref>Lennart Breitholtz: «Den yngre middelalder i Norge», ''Epoker og diktere'' bind 1 (s. 208-09)</ref> 

I Danmark kalles folkeviser om [[norrøn mytologi|norrøne guder]] og helter for ''kæmpeviser''.<ref>[https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=k%C3%A6mpevise «kæmpevise», ''Danske ordbog]</ref>

== Balladeforskning ==
=== Den historisk-geografiske metode ===
Den finske skole, også kjent som den historisk-geografiske skole, påvirket balladeforskningen fra andre halvdel av 1800-tallet og opp mot 1970, og gikk ut på å kartlegge alle kjente «varianter» av en «balladetype» i håp om å kunne rekonstruere balladens urform eller «arketype». Balladekatalogene der hver enkelt «balladetype» er registrert etter innhold og utbredelse, er resultat av den finske skolen. Den svenske folkloristen [[Carl Wilhelm von Sydow]] hevdet derimot at overlevering kan opptre i sprang. I 1969 kom Alan Dundes' banebrytende artikkel ''The Devolutionary Premise in Folklore Theory''. Hans hovedbudskap var at tradering ikke trenger å virke negativt på opprinnelig tekst, men like gjerne kan forbedre og foredle den. 

=== Balladeforskning i kjølvannet av Dundes ===
I nyere tid har det vært større interesse for den enkelte tradisjonsbærer, slik at de få historisk-biografiske arbeidene om den enkelte balladekveder og vedkommendes tradisjonsmiljø fikk fokus. Den mer tekstorienterte forskningen fokuserte på hva balladene faktisk formidler om datidens [[verdensbilde]] og [[folketro]]. Dessuten fikk man direkte undersøkelser av selve overleveringsprosessen. Ulempen var at da f.eks. viseforskeren Bengt R. Jonsson framsatte sin teori om den nordiske balladens opphav, var opphavstankegangen foreldet.

=== Balladeforskning i dag ===
I dag ser man i større grad verdiene av tidligere arbeider. Bengt R. Jonsson får stadig større gjennomslag for sin balladeteori om opphav, og mange finner interessant stoff fra den finske skolens tid. Samtidig er bevisstheten om at en ballade består av både tekst og melodi (ikke bare tekst), blitt stadig større. Den norske viseforskeren [[Velle Espeland]] er blant dem som har flyttet fokus over mot selve framføringen, og ikke minst mangfoldet i nedarvet balladeformidling. Nevnes i sammenhengen bør verdifulle CD-utgivelser med balladeopptak av eldre sangere, utgitt av både svensk og norsk visearkiver.

==Nyere bruk av ordet ballade==
=== Overklasseballader i Frankrike fra 1300-tallet ===
I Frankrike oppsto det en ny sjanger på 1300-tallet som også omtales under navnet ballade. Denne nye sjangeren forveksles ofte med den egentlige balladen, men er altså en ny (men beslekta) sjanger med et nytt formuttrykk. Sentrale navn vedrørende denne nye typen ballade er den franske komponisten og dikteren [[Guillaume de Machaut]] (ca. 1300-1377). Han dikta over 200 viser i en form som er blitt stående som typiske for denne nyere typen fransk ballade: Tre strofer à åtte eller ti linjer og med et omkved som viser til diktets grunnstemning eller bærende idé. Noe seinere ble [[Eustache Deschamps]] (1346–1407) et stort navn innen denne sjangeren; han skrev over 1.000 ballader. Han fornya formen ved å innføre en ''envoi'' på slutten, dvs. en direkte henvendelse til tilhøreren. [[Christine de Pisan]] (1365–1430) innførte i ''Cent ballades d'Amant et de Dame'' (1405) ett til da ukjent [[likestilling]]sperspektiv: De hundre kjærlighetsballadene er skiftevis lagt i munnen på den mannlige og den kvinnelige elskende. Disse franske balladene tok ikke stoffet sitt fra fortellende tekster i samme grad som eldre danseviser, og er derfor overveiende kortere. Vanlig lengde er mellom 40 og 120 verselinjer. I det mer standsdelte Frankrike virker det som om det fra 1300-tallet utviklet seg et tydelig skille mellom balladene skrevet for en kulturell elite, og den opprinnelige balladen som ble ivaretatt og dyrket av folket.

=== Balladen i nyere musikkuttrykk ===
Fra folkediktning og folkevise er balladen gått over i nyere populærmusikk, og brukt av artister som [[Bob Dylan]] («Ballad of a Thin Man») og [[The Beatles]] («The Ballad of John and Yoko»). I [[jazz]], pop og [[rock]] brukes betegnelsen «ballade» generelt om sanger i langsom takt.

I [[blues]] betegner balladen en sammensmeltning av bluesfølelse og bluesakkorder med [[Tin Pan Alley]]s 32-takters popsanger. Bluesballaden har en annen struktur enn konvensjonell blues. I stedet for tradisjonelle 12- eller 8-taktere har bluesballaden 32 takter med oppbygninga vers-vers-overgang-vers, men ellers med bluesskala og de vanlige tre akkordene. Gode eksempler på bluesballader er Percy Mayfields «Please Send Me Someone to Love», Buddy Johnsons «Since I Fell for You» og Clarence Carters «Slip Away». Bluesballader er også populære i [[countrymusikk]]en, f.eks. hos [[Hank Williams]] («Your Cheating Heart») og [[Freddy Fender]] («Wasted Days and Wasted Nights»).

== Referanser ==
<references />

==Litteratur==
*Jonsson, Bengt R., Svale Solheim & Eva Danielson 1978: ''The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. A Descriptive Catalogue''. Institute for Comparative Research in Human Culture, Series B Skrifter LIX. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01654-4.

== Eksterne lenker ==
*{{cite book|url=https://books.google.com/books?id=__9PAQAAIAAJ}} Google Books.
* [https://www.nb.no/items/6c3c1f465a1ca610319b2c075704824b?page=0&searchText=]; Nasjonalbiblioteket (bokhylla).
* [https://www.litteraturogmedieleksikon.no/gallery/ballade.pdf Ballade]; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

{{Commonscat|Ballades (classical music)}}
{{Portal|litteratur}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Musikksjangre]]
[[Kategori:Sang]]
[[Kategori:Lyriske sjangre]]
[[Kategori:Litteratur fra middelalderen]]
[[Kategori:Folkediktning]]