Redigerer Pacta sunt servanda

'''Pacta sunt servanda''' er et [[latin]]sk uttrykk som betyr «avtaler skal holdes». Uttrykket har gitt navn til et sentralt prinsipp innen [[kontraktsrett]]en, som stammer fra middelalderens [[Kanonisk rett|kanoniske rett]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Den romerske obligationsrets specielle del|etternavn=Hambro|fornavn=Edward|utgiver=H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)|år=1921|utgivelsessted=Kristiania|side=11}}</ref> I dette ligger det at partene selv må bære risikoen for at de [[avtale]]r man inngår resulterer i hva man ønsker. Pacta sunt servanda er internasjonalt anerkjent, og gjelder i alle siviliserte rettssamfunn.

== I norsk rett ==
I norsk rett er prinsippet nedfelt i Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687, der det heter at avtaler «skal holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere», jf NL 5-1-2.<ref>lovdata.no [http://lovdata.no/all/hl-16870415-000.html#Art LOV 1687-04-15 nr 00: Kong Christian Den Femtis Norske Lov]</ref> 

I forarbeidene til avtaleloven § 36 nevnes dette også uttrykkelig: 
«… Det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett er at borgerne skal ha frihet til å inngå avtaler og til selv å regulere de forskjellige sider ved avtaleforholdet. Dette er kommet til uttrykk i bestemmelsen i Norske Lov 5-1-2, som slår fast at alle avtaler som ikke er «imod Loven, eller Ærbarhed» skal holdes på alle punkter «saasom de indgangne ere»…» 

Bakgrunnen for et slikt prinsipp er at man i kontraktsforhold skal være sikret en forutberegnelighet om at det man har avtalt skal gjelde fullt ut i den tid avtalen gjelder. En slik mulighet til å kunne stole på at det man har avtalt skal holdes, kan nok sies å være helt avgjørende for at næringsliv og samfunn skal være velfungerende da det skaper den nødvendige tillit i kontraktsforholdene. Dette gjør at man nok kan beskrive pacta sunt servanda som bærebjelken i kontraktsretten. 

Det er imidlertid ikke tvilsomt at det i visse situasjoner er behov for å fravike den klare hovedregelen. Avtaleloven § 36 er nok den mest vidtgående unntaksregelen fra prinsippet, som sier at «urimelige» avtaler kan endres eller settes til side. Adgangen til å anvende § 36 er snever, og domstolene er i praksis lite villig til å underkjenne gyldig avtale. I forbrukerforhold må bestemmelsen tolkes i lys av EUs direktiv om urimelige avtalevilkår.<ref>{{Kilde www|url=https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/HTML/?uri=CELEX:31993L0013&from=EN|tittel=L_1993095EN.01002901.xml|besøksdato=2022-08-31|verk=eur-lex.europa.eu}}</ref>

== Referanser == 
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kontraktsrett]]
[[Kategori:Latinsk juridisk terminologi]]
[[Kategori:Brocardi]]