Vis kilden til Bygd

{{Denne|landlige områder|sundet i Troms|Bygda}}
[[Fil:YtreSoknedalen Heggen-Veme.jpg|thumb|Bygdelandskap fra [[Heggen (Ringerike)|Heggen]] på [[Veme]] i Ytre Soknedalen]]
[[Fil:Storgata Jevnaker.jpg|thumb|[[Jevnaker]] er et eksempel på et bygdesentrum som har utviklet seg til et tettsted med [[by|småbypreg]] med offentlige tjenester og handel.]]
Ei '''bygd''' (av [[norrønt]] ''bygð'', «å bygge» eller «bebygget»), også kalt '''bygda''', '''bygdelag''', '''landsbygda''' og i mindre grad '''bygdesamfunn''' og '''bondebygd''', er gjerne såkalte ''spredtbygde strøk'' med en viss [[geografi]]sk utstrekning, der ofte [[bondegård]]sbebyggelse har vært selve grunnlaget for samfunnet.

Ordet ''bygd'' er henledet av det norrøne ordet ''býr'' ([[by]]), som egentlig betyr ''(bonde)gard'' og refererer til en plass som er bebygget med flere bygninger som står samlet. Kanskje litt kontroversielt når man tenker på den forståelsen folk i dag har av begrepene ''by'' og ''bygd''.

Bygd brukes særlig om den tettest bebygde, sentrale del av et [[rural]]t landområde med gårder som utgjør en naturlig helhet og som er omgitt av ''ubygder'', til forskjell fra ''utkant'' med mer spredt bebyggelse. Begrepet er også brukt om landkommuner som administrativ enhet. Inntil midten av 1900-tallet utgjorde ''(lands)bygda'' kjernen i det norske samfunnet, men som en følge av [[urbanisering]]en av landet er nå{{når}} flertallet av befolkningen bosatt i landets byer og [[tettsted]]er.

Bygdene har tradisjonelt bestått av [[gårdsbruk]] og spredt bebyggelse i et [[kulturlandskap]] som har vært preget av [[innmark]], [[utmark]], [[jordbruk]], [[husdyr]]hold, [[fangst]] og [[fiske]]. 

Bygder er gjerne større og mer løslig sammensatte enheter enn [[grend]]er, fordi man også regner med områder uten bebyggelse i bygdene. Ei bygd kan således bestå av et eller flere mindre grendesamfunn. Grendesamfunnene langs kysten kalles ofte [[fiskevær]]. Tilsvarende kan en [[hjørnesteinsbedrift]] eller et særpreg legges til benevnelsen; f.eks. ''turistbygd''. Ofte er det største grendesamfunnet i ei bygd synonymt med et [[tettsted]]lignende bygdesentrum, om enn ikke alltid, men det finnes også eksempler på at ei bygd har flere grender som har utviklet seg til tettsteder, ja til og med til byer. Ofte var det ei lita kirke eller et bedehus, senere også et [[grendehus]] eller en [[bygdeskole]], som la grunnlaget for bygdesentrumet – stedet der bygdas befolkning samlet seg.

== Historien til Norges bygder ==
Da menneskene begynte å dyrke jorda og ble bofaste for omkring 6 000-7 000 år siden, startet også prosessen med dannelsen av bygdesamfunn. Urgårdene var gjerne enorme i utstrekning og hadde en sentral plassering i landskapet. De aller eldste gårdene fikk gjerne enkle beskrivende enstavelesnavn, som ''berg'', ''stein'', ''haug'', ''rud'', ''ask'', ''bjørk'' og ''by''. En litt yngre type urgårder kunne få navn sammensatt av to beskrivende ord. Eksempler på slike er navn er «jevn åker» ([[Jevnaker]]), «fagra nes» ([[Fagernes]]) og Staangfjord{{tr}} ([[Stavanger]]). Teknologisk utvikling, erfaring og ny kunnskap satte etter hvert bonden i stand til å øke avlingene, slik at behovet for mark ble mindre med årene. Det resulterte med tiden til at urgårdene ble delt i stadig mindre enheter. De første «nye» gårdene ble gjerne også liggende svært sentralt og forholdsvis nært opptil urgårdene. Denne utviklingen fortsatte like fram til [[svartedauden]] (1349–1350), da en rekke gårdsbruk ble lagt øde (såkalte ødegårder). I de neste tohundre årene var det nærmest ingen nybygging på bygdene. Etter [[reformasjonen]] (1536) startet imidlertid en gradvis gjeninnflytting til plasser som sto øde, spesielt til de som lå mest sentralt. På denne tiden startet også den såkalte ''finneinnvandringen'' til Østlandet, der spesielt i grensestrøkene mot Sverige, som på [[Finnskogene|Finnskogen]], ble bosatt.

[[Industrialiseringen]] fra 1600-tallet og framover førte gradvis til et mer urbaniserte bygder, med tettbebyggelser knyttet til andre næringer enn [[primærnæring]]ene, for eksempel til handel, håndverk, industri og service. På 1800-tallet var delingen av gårdsbruk kommet så langt at teknologi og utvikling ikke lenger kunne holde tritt med befolkningsveksten, noe som resulterte i sult og utvandring fra midten av dette århundret. Samtidig har det vært folkeforflytninger fra bygdene til tettsteder, byer og [[forstad|forsteder]], der det har vært en [[befolkningsvekst]]. På denne tiden dukket også bygdeskolene opp. Den samme utviklinga har i forskjellig grad og til forskjellig tid skjedd i alle land, og i 2007 er det for første gang flere mennesker i verden som bor i byer enn på landsbygda.

Det har i alle tider også vært en viss motsetning, og til dels også konflikt, mellom kulturen på landsbygda og i byen. Tradisjonelt har livet og mennesket på landsbygden blitt betraktet som fattigslig, men enkelt og naturlig, mens det i byen har blitt ansett som travelt, sivilisert og moderne. Rikdom, kunnskap og makt har dessuten vanligvis vært samlet i byene. Uttrykkene ''landsbygd'' og (spesielt) ''bondebygd'' har derfor også blitt brukt nedsettende, særlig av byfolk. Dette urbane kulturhovmodet har imidlertid blitt mer nedtonet, også i Norge, fra sist på 1900-tallet. 

Det har også vært flere perioder da det arbeidsomme, men moralsk «ufordervede» og «lykkelige» livet på landsbygda ble oppfattet som et ideal. Det gjelder for eksempel i [[romantikken]], i [[nazisme]]n og i 1970-tallets [[økologi]]ske motkultur. Andre eksempler på kulturkonflikten mellom land og by finner vi uttrykt i [[Ludvig Holberg]]s komedie [[Erasmus Montanus]] fra 1722, der forfatteren leker med de utbredte forestillingene om lærde byfolk og dumme bønder. Også det norske [[Arbeiderpartiet]]s klassiske, politiske slagord fra valgkampen i 1933 bygger på disse motsetningene: ''By og land, hand i hand!''

<!-- ==Landsbygd i Norge==
Tynt befolkede områder eller områder langt fra byer og maktsentra kan i Norge også kalles ''grisgrendte strøk'' eller ''utkantstrøk''. Det er for øvrig først og fremst innlandsstrøk der jordbruket er dominerende, og ikke kyststrøk der det også blir drevet med primærnæringer, som omtales som ''på landet'', ''landsbygda'' og ''bondelandet''. -->
Den norske landsbygda skiller seg fra den europeiske på flere måter. Tradisjonelt har Norge vært befolket av sjøleiende bønder og fattige [[husmenn]] som har bodd spredt, mens det i Europa har vært [[føydal]]systemer med tydeligere by- og [[landsby]]bebyggelse. I dag er norske gårdsbruk fremdeles små i internasjonal sammenheng, men de er ofte velholdte på grunn av statlig støtte. Denne offensive [[distriktspolitikk]]en har også ført til at norske utkantstrøk er mer jevnt bebodd enn for eksempel i Sverige og andre industrialiserte land der områder langt fra byene er fraflyttet og gjengrodd.

==Se også==
* [[By]]
* [[Bygdeallmenning]]
* [[Bygdebok]]	
* [[Bygdeborg]]	
* [[Bygdesang]]
* [[Bygdestudium]]
* [[Bygdeturisme]]
* [[Demografi]]
* [[Grend]]
* [[Landbruk]]
* [[Landkommune]]
* [[Landsby]]
* [[Fiskevær]]
* [[Kultur]]
* [[Tettsted]]
* [[Urbanisering]]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Bebyggelsestyper]]